Kvinnelige spillere velger mannlige avatarer og kjønnsnøytrale navn. De velger ikke å snakke når de spiller med headset, eller de bruker stemmeforvrenger. Og de nekter å svare på personlige spørsmål.

For konsekvensen av å være åpen om sitt kjønn kan være omfattende trakassering. I verste fall også utefor spillverdenen.

Rundt halvparten av kvinnene i en ny undersøkelse om seksuell trakassering i dataspill på nettet, har aktivt skjult at de er kvinner for personene og miljøene de spiller med.

Å markere at man er en kvinnelig spiller er å be om ekstra oppmerksomhet, mener en mannlig spiller som er intervjuet i undersøkelsen.

‒ Man er mann til det motsatte er bevist i mange spillmiljøer. Noen spillmiljøer tvinger rett og slett kvinner inn i skapet, sier Kristine Ask.

Hun er selverklært gamer og universitetslektor ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier ved NTNU. Sammen med forsker Stine Helena Bang Svendsen publiserte hun nylig rapporten “Bug or feature?” Seksuell trakassering i online dataspill.

Som to kvinnelige gamere har de selv erfart mye av det rapporten avdekker.

‒ Prosjektet startet som en diskusjon om hvordan vi opplevde bruk av skjellsord i World of Warcraft ulikt.

Halvparten av spillerne er jenter

Stereotypien om at unge gutter spiller mest dataspill står sterkt. Det til tross for at 48 prosent av spillerne, ifølge The Entertainment Software Association, er kvinner. Dessuten er de fleste av dem voksne, ikke tenåringer.

Noe av forklaringen til hvorfor dataspill fortsatt ses på som en guttegreie finner forskerne i utformingen av spillene og markedsføringen. For til tross for at den typiske gameren oppfattes som en ung, kvisete og nerdete gutt, så er spillverdenen overdrevent maskulin, ifølge Ask.

• Les også: Jenter speler også skytespel

Rapporten beskriver spillmesser der spill promoteres av halvnakne kvinner uten åpenbar tilknytning til produktet. Halvnakne seksualiserte kvinner pryder også gjerne spillcover.

Spillfigurene er som regel menn. En kvinnelig spillfigurs rustning kan se ut som en bikini, mens den mannlige figuren får heldekkende brynje. Kvinnen er sexy og har store pupper, mannen er hvit og muskuløs.

‒ Spill med sexistisk design og stereotype framstillinger gir lavere terskel for seksuell trakassering, sier Ask, men understreker at spilldesign alene ikke løser problemet.

Vanlig å trakassere

Ask og Svendsen har fått inn 935 svar på en spørreundersøkelse, og har også intervjuet tre kvinner og fem menn. Deltakerne i studien er mellom 18 og 40 år gamle, og de er alle aktive spillere. To tredjedeler er menn, en tredjedel er kvinner.

Nesten 80 prosent av dem har sett ordene «gay» og «retard» brukt som skjellsord. Litt over halvparten av dem har også sett «whore», «pussy» og «fitte» bli brukt, i tillegg til «rape» og andre uttrykk som inneholder voldtektstrusler.

Men det viktige funnet er ikke nødvendigvis at trakasserende ordbruk er utbredt. Det interessante er, ifølge forskerne, spillernes forklaring til hvorfor det er sånn.

‒ Halvparten mener at det ikke er noe problem, fordi dette bare er en del av spillet. Den andre halvparten mener at det er et problem, forteller Ask.

‒ Ikke overraskende er det flere kvinner enn menn som mener det er et problem.

• Les også: Nye damer i spillverdenen

Ødelegger spillgleden

– Det er viktig å forstå de som forsvarer trakasseringen, mener Ask.

Argumentene går ut på at trakasseringen er en del av kulturen, og av fantasien. Den som tar seg nær av å bli kalt hore eller retard, har ikke skjønt spillkulturen. Den som tar til motmæle ødelegger fantasien og spillgleden.

‒ Det å gå inn i en rolle som ikke er sosialt akseptert i det virkelige liv ser ut til å bidra til spillgleden for mange, sier Ask.

Og hun skjønner appellen.

– Det er en fantastisk frihet å ha et sted der man kan gjøre og si hva man vil, uten at det har konsekvenser.

En informant mente for eksempel det var absurd å jobbe for å endre trakasserende språkbruk, all den tid spillet gikk ut på å ta livet av den andre virtuelle figuren. Akkurat som det å ta livet av noen i et spill ikke fikk ettervirkninger, mente han at trakassering ikke burde få det heller. Fordi:

«Den verden er så annerledes, og det er en fantasi. På samme måte som jeg hater vold i virkeligheten. Jeg elsker eksplosjoner og motorsager i spill og på film. Fordi det er dritkult, det er kjempegøy og det er en trygg måte å utfolde sine mørke fantasier på.»

Trakasseres også i den virkelige verden

‒ Men argumentene holder ikke vann, konstaterer Ask.

‒ For trakasseringen flyter over fra spillenes fantasiverden og inn i den virkelige verden.

En av mennene i studien forteller om en jente som ikke var så veldig frampå i spillet, men som fikk mye oppmerksomhet fordi hun var jente. Hun hadde sped stemme og hørtes søt ut, og et par av de andre i spillgruppa fikk tak i facebookprofilen hennes og bilder av henne. Da hun forlot gruppa som følge av dette satte de i gang en leteaksjon.

‒ Påstanden om at trakasseringen forblir i spillet fremstår som svært lite troverdig i lys av slike episoder, sier Ask.

Over halvparten av deltakerne i undersøkelsen har dessuten hørt om folk som blir sjekket opp når de spiller på nett. 15 prosent av dem har selv opplevd å bli spurt om å møtes og ha sex gjennom online-spill. 36 prosent av mennene syntes dette var plagsomt, mot hele 87 prosent av kvinnene.

Seksualiserte hatkampanjer

Ask og Svendsen trekker frem to ekstremtilfeller for å illustrere poenget: Spillkritiker Anita Sarkeesian og spillskaper Zoey Quinn har mottatt dødstrusler som gjorde at de i august måtte forlate hjemmene sine.

Sarkeesian for sin feministiske kritikk av fremstillingen av kvinner i dataspill, og Quinn fordi en eks-kjæreste anklaget henne for å tilby sex i bytte for positiv omtale av et spill hun hadde utviklet.

De to kvinnene har blitt utsatt for store hatkampanjer både på nettet og i livet utenfor. Sarkeesian fikk blant annet stadig tilsendt manipulerte bilder av seg selv der hun blir voldtatt av kjente spillfigurer, og et spill ble utviklet der hvert klikk på ansiktet hennes representerte et slag.

Omfanget og grovheten til hetsen har gitt opphav til begrepet «Anitas ironi»: Nettdiskusjoner om sexisme og kvinneforakt vil raskt føre til uforholdsmessige mengder sexisme og kvinneforakt.

Under hashtaggen #gamergate har debatten om kvinner og spillkultur gått varmt de siste månedene, blant annet som følge av disse to tilfellene.

‒ Gamergate og trakasseringen av markerte kvinnelige spillpersonligheter er betydelig verre og mer omfattende enn det vi har studert, understreker Ask.

‒ Men det viser igjen at det som foregår i spillfantasien ikke er løsrevet fra virkeligheten.

– Trakasseringen av de to kvinnene handler tydelig om kjønn – truslene er seksualiserte og kommentarene handler om kropp og utseende. Den er også uttalt anti-feministisk, forteller forskeren.

Og likevel, trakasseringen til tross: Også i Gamergate er synet splittet på om slik trakassering er en del av spillet, eller noe som må bekjempes.

Gameridentitet i endring

Debattene forteller oss at gameridentiteten er i endring, mener Ask.

Å spille har blitt allment, og det er vanskeligere å holde på identiteten som subkultur.

‒ Mange mannlige spillere opplever nok dette rommet for fri fantasi som truet, tror Ask.

• Les også: Professor alv og horden

‒ Gamerne var aldri så homogene som de trodde. Men ganske lenge har de som ikke er hvite, heterofile menn holdt kjeft om det. En viktig effekt av den seksuelle trakasseringen er jo nettopp at man opprettholder myten om at det er likhetstegn mellom gamer og heterofil mann.

Gamere og forskere Ask og Svendsen tilhører den halvparten som mener spillkulturen bør endres. At avatarene må bli mindre kjønnsstereotype og mer mangfoldige, historiene mer varierte, og at mulighetene for å rapportere dårlig oppførsel må bli bedre.

Kritikken gir bedre spill

Mens nesten 60 prosent av deltakerne i spørreundersøkelsen hadde reagert på sexistiske og stereotype fremstillinger av kjønn i spillene, hadde bare 15 prosent reagert på rasisme i spillene.

Evnen til å gjenkjenne etniske eller rasebaserte stereotypier er generelt lav i Norge og Norden, mener forskerne.

‒ Debatten om kjønn og spill har vært av og på de siste 20 årene, og det at vi har diskutert det gjør at flere ser det, sier Ask.

‒ Vi har ikke hatt en tilsvarende debatt om rase og etnisitet. Men jeg håper det kommer.

En amerikansk undersøkelse kom frem til at 80 prosent av spillfigurene var hvite, og fremstillingen av ikke-hvite er like stereotype som de brystfagre halvnakne kvinneavatarene.

Den gode nyheten er at kritikken har en effekt, mener Ask.

‒ Særlig uavhengige utviklere ser ut til å ta til seg budskapet om inklusjon som innovasjon, så det nytter å si ifra.

Referanse:

Ask og Svendsen: Rapport om seksuell trakassering trakassering i onlinedataspill av. Finansiert av Rådet for Anvendt medieforskning

Fysikkprofessor Ursula Gibson har i fleire år arbeidd med å finne rimeligare metodar for å framstille solceller, slik at dei kan brukast i større skala. 

Men først da ho las ein artikkel om fiberoptikk, fekk ho ideen til det som kanskje kan være neste steg i retning av rimelegare og mindre energikrevande produksjon av solceller. 

– Vi bruker mindre og billegare råvarer, vi har færre prosessledd og langt mindre energibruk i produksjonen fram til dei ferdige solcellene. Dessutan kan vi bruke uren silisium, oppsummerar stipendiat Fredrik Martinsen, som arbeidar saman med Gibson ved Institutt for fysikk på NTNU.

Glastråd med silisiumkjerne

Kort fortalt består solcellene deira av silisiumfibrar innbakt i glas.

Ein silisiumkjerne førast inn i eit glasrøyr med diameter kring 3 millimeter. Det blir varma opp, slik at metallet smeltar. Samtidig blir glaset mjukt, og kan trekkast nedover til ein tynn tråd. Silisiumet inni glaset følgjer med. I prosessen med oppvarming og uttrekking kan tråden bli 100 gonger tynnare enn utgangspunktet.

Dette er ein velprøvd industriell metode som brukast til å produsere fiberoptiske kablar. Men NTNU-forskarane er dei første som har fått til å lage lange glastrådar med silisiumkjerne – og dei første som har kome på å bruke dette til solceller.

Mindre energibruk

Med denne produksjonsmetoden løyser dei også eit anna problem: Tradisjonelle solceller krev heilt rein silisium. Prosessen med å foredle silisium til reine skiver, såkalla wafere, slik vi kjenner dei frå solcellepanela, er omstendelig, energikrevjande og kostbar.

– Med vår metode blir silisiumet sjølvreinsande. Vi kan bruke skitten silisium i utgangspunktet, medan reinsinga blir ein del av prosessen med smelting og størkning. Det betyr at ein sparer energi og fleire prosessar, seier Gibson.

Energiforbruket i produksjonsprosessen fram til ferdige solceller ligg kring ein tredel av den tradisjonelle prosessen med framstilling av skiver.

Gibson fekk altså ideen til denne framstillingsmåten etter at ho las ein artikkel av John Ballato ved Clemson-universitetet i Sør-Carolina, som ligg langt framme i forsking mellom anna på fiberoptikk.

– Eg såg at metoden han skildra også kunne brukast til solceller.

Dei innleia eit samarbeid, og studentar frå NTNU hospiterte ved Clemson-universitetet, lærte seg produksjonsmetoden og vidareutvikla den.

Silisiumstavar

Forskarane sine solceller bygger på såkalla stavdesign, som nyleg er utvikla.

- Det betyr at ein kan bruke mindre rein silisium, forklarer Martinsen, og forklarar kva som skjer i ei solcelle: – Foton med ulik bølgjelengde absorberast på ulike nivå i silisiumskiva. Der genererer dei frie ladningar, ladningsberarar, som er dei vi vil utnytte for å produsere straum. Men dei må nær overflata, til den såkalla PN-overgangen, for å bli fanga. Om dei ikkje blir fanga, går energien berre med til å varme opp sjølve solcellepanelet.

En stor del av de mørke feltene som utgjør venstre øye og den måpende munnen til «mannen i fullmånen», kalles Stormenes hav.

Dette havet er ei lavaslette, resultatet av et voldsomt sammenstøt mellom månen og en småplanet i solsystemets kaotiske barndom. Trodde man.

Sprekker etter nedkjøling

Nå må forskerne finne en annen forklaring. Resultater fra to amerikanske månesonder viser nemlig at under yttergrensene av den urgamle lavasletta ligger det riftdaler, lange sprekker.

De har en tilnærmet firkantet form. Det passer ikke med den gamle kollisjonsforklaringen. Da burde de vært ovale eller runde.

Isteden tror forskerne nå at disse riftdalene ble dannet etter at området ble fylt av radioaktive stoffer fra dypet av månen. Radioaktiviteten varmet området mer enn omgivelsene.

Dermed trakk området seg sammen med en annen fart enn resten av månen. Dette førte til spenninger i overflaten, og dermed sprekker, ikke ulike de som oppstår når leirjord tørker ut.

Også på Enceladus og jorda

Sprekkene ligner også de som romsonden Cassini har fotografert  på Saturns måne Enceladus. Uoffisielt kalles de tigerstriper. Men selv om stripene ligner de på månen, er de mye yngre, trolig mindre enn tusen år gamle. Det viser at Enceladus fortsatt er geologisk aktiv.

Det samme er jo vår egen planet, og riftdaler finnes både mellom kontinentplatene under verdenshavene og for eksempel i Afrika. Denne store riftdalen strekker seg fra Syria og helt sør til Mosambik, med en forgrening vestover inn i blant annet Victoriasjøen.

Forskjeller i tyngdekraften

Riftdalene i utkanten av Stormenes hav på månen er fylt av lava. Dalene hadde lavere tyngdefelt enn omgivelsene. Derfor kunne de to amerikanske månesondene oppdage dem.

Tvillingsondene Ebb og Tide i prosjekt Gravity Recovery and Interior Laboratory (GRAIL) målte nemlig hvordan tyngdefeltet til månen varierte fra sted til sted.  

Forskjeller i tyngdefeltet førte nemlig til at månen trakk med varierende kraft på romsondene, ettersom de gikk rundt månen. Dermed forandret banene seg. Disse baneforskjellene førte igjen til at avstanden mellom sondene varierte. Denne avstandsforskjellen kunne måles.

Slik kunne forskerne tegne opp et kart over tyngdekraften på månen. Dette kartet viser altså at Stormenes hav er innrammet av lavafylte riftdaler.

- Vi tolker tyngdekraftsavvikene (..) som deler av et rørledningssystem for magma på månen, som tilførte lava til overflaten under vulkanske utbrudd for lenge siden, sier sjefsforsker Maria Zuber fra Grail-prosjektet i en nyhetsmelding fra NASA.

Resultatene er publisert i en artikkel i tidsskriftet Nature.

Lenker og referanse:

NASA Mission Points to Origin of “Ocean of Storms” on Earth’s Moon, nyhetsmelding fra NASA

Jeffrey C. Andrews-Hanna et.al: Structure and evolution of the lunar Procellarum region as revealed by GRAIL gravity data, Nature 514, 68-71, 2. Oktober 2014, doi:10.1038/nature13697

Landet rundt skoleres unge mennesker til verv og ansettelser i idretten, men vil de slippe til?

Av Dag Vidar Hanstad, førsteamanuensis og seksjonsleder ved Seksjon for kultur og samfunn ved Norges idrettshøgskole.

Det blir stadig flere kompetente, unge mennesker i idretten. Disse må få sjansen når jobber utlyses og de unge idrettspolitikerne må bli hørt og tildeles sentrale verv. 

Forrige helg deltok et femtitalls tenåringer på kurs for unge ledere i Trondheim, mens 20 utvalgte ledere og ansatte i alderen 20-30 år var med på første samling i utdanningsprogrammet for yngre ledere på Hurdalssjøen. Sistnevnte gruppe skal i løpet av vinteren gjøre seg fortjent til 20 studiepoeng fra Norges idrettshøgskole (NIH) som samarbeider med Idrettsforbundet om det faglige innholdet i deltidsstudiet.

NIH har i mange år utdannet ungdom til lederoppgaver i idretten gjennom studiet sport management. Etterhvert har flere høgskoler tatt etter, og i dag er det tilbud ved høgskolene i Molde, Buskerud og Vestfold, Lillehammer og Telemark. Flere av de andre 17 høgskolene som tilbyr idrett, har også ledelsesfag.

Tar vi så med at flere forbund, som for eksempel Skiforbundet og Friidrettsforbundet, tar prisverdige initiativ overfor unge, kan vi fastslå at kompetansen hos de unge er stigende.

Denne utviklingen gir behov for noen refleksjoner. For eksempel spør forskeren Håkon Lorentzen om fagliggjøring og profesjonalisering fører til at de frivillige skyves ut. En tendens kan være at de ansatte tar seg av mange av de administrative oppgavene, men de frivillige overlates til å drive med dugnad i form av inntektsgivende tiltak – i tillegg til å være foreldretrenere og lagledere i barneidretten.

En slik arbeidsfordeling skal man ikke være redd for, forutsatt at det økonomiske fundamentet i idrettslag er bra nok. Målet må være at en god administrasjon skal gi mer aktivitet i laget – ikke mindre fordi alle ressursene må brukes til lønninger.

Får de jobb?

Studenter opplever at de må igjennom et særdeles trangt nåløye når de skal ut i arbeidslivet. Til jobber i særforbund og kretser er søkerlistene ofte svært lange. Størst sjanse har de som går hele studieløpet som ender opp med master.  På NIH registrerer vi at så å si alle er i jobb et halvt år etter avlagt eksamen. De går til kretser, forbund, klubber eller forvaltningen i det offentlige.

For bachelorstudenter er det litt vanskeligere, men her er det mange som skaffer seg praktisk erfaring gjennom (eller i tillegg til) studiet, og kommer seg inn i arbeidslivet på den måten. Mange bruker også idrettsstudiene som en del av bacheloren, og går i en annen retning etterpå.

Denne tendensen vil nok bli mer synlig i årene som kommer, da antallet studieplasser rundt i landet trolig ikke står i stil med arbeidsmarkedet. Her har utdanningsinstitusjonene et ansvar med å gi unge studenter realistiske forventninger om arbeidssituasjonen.

Får de tillitt?

Ikke alle som tar utdanning ved en høyskole, ser for seg en jobb innen idretten. Det er heller ikke målet for idrettens egen kursvirksomhet. Her dreier det seg om å skolere gode ledere som vil engasjere seg i frivillig arbeid.

Etter noen år med observasjon og involvering slår det meg at det finnes mange lysende ledertalenter i norsk idrett. Unge mennesker som er kunnskapsrike, reflekterte og målbevisste. En god del av disse slipper til i sine klubber, forbund og kretser, men samtidig er det en tendens at de stemples som ungdomsrepresentanter med avgrensede ansvarsområder og innflytelse.

Visst er erfaring en mangelvare, og det er nå en gang slik i idretten at taus kunnskap og nettverk har stor betydning. Samtidig sitter ikke alle ledere i 50- og 60-årene med innsikten de trenger for å lede en organisasjon der barn og unge utgjør majoriteten.  Ikke minst er de unge en helt avgjørende faktor for å gi idretten legitimitet.

En del av utfordringene idretten står overfor, vil kunne løses best ved å gi unge mennesker i 20-årene sentrale posisjoner. Så hører det selvsagt med at mange av disse er opptatt med utdanning og familieetablering. Det forhindrer imidlertid ikke at skolerer seg og ønsker politisk innflytelse.

Så det er bare å gi tillit. Jeg er overbevist om at den ikke misbrukes.

I Norge lever siste rest av den europeiske villreinstammen. Forskere ved Norsk institutt for naturforskning (NINA) studerer arten for å samle inn kunnskap og finne ut hvordan den lever i dag. Dette er kunnskap som er ment å komme folk og forvaltning til gode.

Forskerne har blant annet tatt i bruk GPS-halsbånd, og i de siste årene er halsbåndene også utstyrt med kameraer som tar bilder og video mens reinen vandrer rundt på fjellet. Dette har for første gang gitt forskerne mulighet til å studere villreinen når den er helt uforstyrret av mennesker. Bildene gir også alle som er interessert et innblikk i villreinen på nært hold.

Forskerne ønsker å finne ut hvordan reinen bruker fjellområdene og hvorfor, og spesielt hvordan vi mennesker påvirker arealbruken til reinen

Reinens hverdagsliv

– Opptakene gjør at vi har fått tilgang til dagliglivet til villreinen og har kunnet studere den på en helt annen måte enn før. Vi kan følge flokkene når kalver blir født og når vinterstormene raser og reinen er helt alene på fjellet. Dette viser hvor veltilpasset denne arten er til sitt miljø på fjellet, sier Olav Strand, forsker i NINA.

Data fra NINAs prosjekter brukes i arbeidet med å bevare villreinens leveområder. Merking av villrein med GPS-sender er en svært verdifull metode både for forskning og forvaltning. Metodene som brukes for radiomerking og innfangning av dyr er godkjent av Forsøksdyrutvalget.

Se flere filmer om villrein her:

GPS-merking av villrein

Merking av villrein med GPS-sendere er en verdifull metode for både forskning og forvaltning.
Data fra NINAs prosjekter brukes i arbeidet med å bevare villreinens leveområder.

Villreinen møter barrierer på Dovrefjell

Animasjonsfilm viser hvordan bebyggelse, veier, jernbane og lignende har stykket opp leveområdene og gjort livet vanskeligere for villreinen på Dovrefjell og i Rondane. Filmen er produsert av Norsk institutt for naturforskning.

Av Bjørn Økland, Skog og landskap

Furuspinneren, som har hatt alvorlige men sporadiske utbrudd iNorge, kan komme til å gi langt hyppige skader i et endret klima. Spesielt kan lange tørkeperioder utløse utbrudd av denne arten.

Furuspinner (Dendrolimus pini) er et eksempel på en art som allerede er utbredt i Norge, men som kan få langt hyppigere utbrudd i endret klima. Larveutviklingen til  denne store sommerfuglen strekker seg over tre somre og larvene overvintrer to ganger før de er fullvoksne. Larvene overvintrer i skogbunnen og kryper ned og opp langs stammen hver høst og vår. Tidlig i sin tredje sommer forpupper de utvokste larvene seg og blir til en voksen sommerfugl. Hver larve eter en mengde nåler i løpet av livet, særlig i den andre sommeren da appetitten er størst. Furu kan tåle kraftig nåletap om det er begrenset til en sesong, men gjentatt avnåling over flere år fører til at trærne dør.

Furuspinneren hadde store utbrudd i Elverum og Løten i årene 1812-16 og 1902-04. Det siste utbruddet strakte seg fra Åsnes i sør til Stor- Elvdal i nord, og fra svenskegrensa i øst til Romedal og Løten i vest. Siden larvene kryper langs stammen til og fra vinterkvarteret i skogbunnen ble limringer på stammen benyttet som en bekjempelsesmetode. Lokale skogeierlag søkte om statlig stø

tte til limringaksjonen, men fikk avslag. Senere – etter at utbruddet hadde kollapset – fikk de likevel dekket utgiftene. Man kan fremdeles se merker etter limringene på noen stammer, mer enn hundre år senere.

Furuspinner har sammen med et par nære slektninger (Dendrolimus sibiricus og Dendrolimus superans) forårsaket skogskade og tredød over enorme barskogområder i Russland, Kina og Øst-Asia. Et skogområde tilsvarende 84 % av Norges areal ble skadet eller drept i løpet av en 30-års periode.

Tørke ser ut til å være en viktig utløsende faktor for utbrudd av furuspinner. Den trives nemlig godt på tørre furumoer på morenegrunn, og før utbruddet i 1902-04 hadde vannstanden i Glomma vært uvanlig lav i to år på rad. Lange tørkeperioder er derfor trolig den viktigste klimarelaterte årsaken til utbrudd av denne arten.

Mange har kanskje følt på håpløsheten når en vi holder kjært mister hukommelsen og ikke lenger husker hvem du er, selv om du kommer på besøk daglig.

Men tid brakt sammen med pårørende kan likevel påvirke Alzheimers-pasienten, selv om selve besøket blir glemt.

De positive følelsene fra besøket forsvinner ikke bestandig sammen med minnet.

Minner og følelser

Alzheimers sykdom forårsaker et gradvis tap av hjerneceller, og er ofte årsaken til demens. Noen av vanligste symptomene er tap av minnet, problemer med å resonnere og desorientering.

Men selv om vi vet at hukommelsen kan forsvinne, vet vi lite om hvordan pasientenes emosjonelle reaksjoner lever videre etter at et minne er visket ut fra bevisstheten.

I en liten studie av en gruppe mennesker med Alzheimers, sammenlignet forskere deres emosjonelle responser med en gruppe mennesker med hukommelsen i behold.

Ved å vise forsøkspersonene filmklipp med innhold som skulle vekke latter og glede, eller sorg og tårer, ville forskerne se hvor lenge følelsene knyttet til filmene varte.

Et levende følelsesliv

Omtrent fem minutter etter å ha sett på filmklippene, undersøkte forskerne deltakernes hukommelse med en rekke kontrollspørsmål.

Som forventet husket pasientene lite eller ingenting av filmene de hadde sett.

Men i tillegg til å svare på hvor mye av filmene de kunne huske, ble pasientene også bedt om å svare på spørsmål for å kartlegge deres følelsesmessige sinnstilstand, før og etter filmene.

Pasientene med Alzheimers hadde høyere målinger på både sorg og glede i opptil en halv time etter filmvisningen.

Forskerne meldte også at jo mindre pasientene husket fra filmen, jo lengre varte følelsen deres av sorg.

Motivasjon til interaksjon

Edmarie Guzmán-Vélez, én av forskerne bak denne studien, mener dette er dette er et vitenskapelig holdepunkt for at dementes følelsesliv består, selv om hukommelsen har sviktet.

- Våre funn burde motivere omsorgspersoner ved at de viser dem at deres handlinger rettet mot pasientene virkelig har betydning, sier hun i en pressemelding.

- Hyppige besøk og sosiale interaksoner, trim, dans, vitsing og servering av pasientenes favorittmat er enkle handlinger som kan ha en varig, emosjonell innvirkning på pasientenes livskvalitet og subjektive velhetsfølelse, understreker Guzmán-Vélez.

Forskerne bak studien understreker også at negative handlinger vil ha en større effekt på pasientene, selv om de ikke husker at det har skjedd. For eksempel kan det å bli forsømt av en omsorgsarbeider ha en negativ virkning.

Referanse:

Guzmán-Vélez, E. Feinstein, J. Tranel, D. Feelings without memory in alzheimer disease. Cognitive and behavioral neurology (2014)

Tidligere er det observert rundt 1500 hvalrosser på strandlinjen, men antallet har økt raskt.

– Vårt beste estimat er at det nå er 24 ganger så mange, sier Megan Ferguson, som driver med kartlegging av arktiske sjøpattedyr.

Hvalrossene er samlet tett i tett på stranden, et syn som ifølge forskerne er blitt «altfor vanlig de siste åtte årene som følge av klimaendringer», skriver det amerikanske geologiske senteret USGS i en uttalelse.

Sommerisen er i ferd med å trekke seg tilbake nord for den amerikanske og russiske kontinentalsokkelen i Tsjuktsjerhavet.

Hvalrossene legger seg normalt på havisen for å hvile, men når denne smelter, blir de tvunget til å legge seg på land for å opprettholde sin naturlige hvilesyklus, ifølge USGS.

Det nybeskrivne mineralet peterandresenitt inneheld Lindqvist-ionet, som aldri tidlegare er funne i naturen. Ionet består av niob-atom forbundne av oksygen-atom.

Samansetjinga av bergartar endrar seg over tid. På same måte som ei handfull med salt ikkje er ei handfull med salt særleg lenge om ein let vatn sildra over den, endrar bestanddelane i bergartene seg, om enn i eit heilt anna tidsperspektiv.

Men metallet niob vert rekna som ikkje flyttbart i geologiske prosessar, det vil seia at det ikkje vert påverka av desse prosessane. Dermed kan det brukast som referansepunkt når ein skal bestemma utviklinga av ulike bergartar.

Men eit lite oransje glimt i eit steinbrot i 2010 har ført til at denne oppfatninga må modifiserast.

– I 1953 klarde den svenske kjemikaren Ingvar Lindqvist som den fyrste å framstilla syntetisk i ein fast forbindelse ionet som fekk namn etter han, fortel fyrsteamanuensis Henrik Friis frå Naturhistorisk museum (NHM) ved Universitetet i Oslo.

Berre framstilt i laboratoriet

Eit ion er eit elektrisk lada atom, eller, som Lindqvist-ionet, ei gruppe av atom som er bundne saman og har ei total ladning. Lindqvist-ionet tilhøyrer ei gruppe av forbindelsar som samla vert kalla polyoxometalat.

Eigenskapane til desse forbindelsane gjer at dei kan brukast til ei rekkje ulike formål, frå å rensa forureina vatn til å gjera kvantedatamaskinar mulig. Dei har derfor stor interesse for kjemiforskarar over heile verda.

– Men Lindqvist-ionet har til no berre vore framstilt i laboratoriet. At det skulle finnast i naturen, har vore diskutert som ein hypotetisk muligheit, men dette er fyrste gongen det er påvist, seier Friis.

Medan dei fleste bergartar er sure, det vil seie at dei har låg pH-verdi, forskar Friis på alkaline bergartar, som ligg i den andre enden av pH-skalaen. Det er i desse bergartane det er håp om å finna Lindqvist-ionet.

– Når pH-verdien går ned, dannar ionet forbindelsar med hydrogenatom og vert omdanna, forklarar Friis.

Betydelege konsekvensar

Geologiske prosessar skjer gjerne ved temperaturar på fleire hundre grader, men Lindqvist-ionet er ustabilt alt ved relativt beskjedne 85 grader. Når det no er funne i naturleg form, betyr det at niob ikkje er eit like sikkert referansepunkt som ein tidlegare har trudd.

– Det hender at andre geologar omtalar oss mineralogar litt nedlatande som «frimerkesamlarar», smiler Friis.

– Men sjølv om ein god del av dei nye minerala vi beskriv, kanskje ikkje er så spennande for andre, dukkar det med jevne mellomrom opp funn som har betydelege konsekvensar for andre fagfelt. Kva for nokre det gjeld, veit vi jo ikkje før vi har gjort analysane våre.

Gode vener

Det nybeskrivne mineralet som inneheld Lindqvist-ionet, har fått navnet peterandresenitt, etter finnaren Peter Andresen. Skienslæraren er medlem i Geologisk Museums Venneforening, og fann mineralet under eit av sine mange besøk i larvikittbrotet til AS Granit i Tvedalen ved Larvik.

– NHM får inn rundt 100 mineralprøver til analyse frå publikum kvart år.

– Men når folk som Andresen kjem med prøvar, veit vi at dei alltid er verdt å kikka nærmare på. Dei har så høg kompetanse at sjølv om dei gjer dette som privatpersonar, kjennest det feil å omtala dei som amatørar, seier Friis.

Faktisk var det ein av desse amatørane som gjorde dei fyrste analysane og påviste at dette var eit nytt mineral. Alf Olav Larsen står dermed som medforfattar på den vitskaplege artikkelen.

– Vi forskarar ved NHM er heilt avhengige av entusiastar som bringer nye mineral til forskinga. Det er heilt uråd for oss å bruka like mykje tid i felten, seier Friis.

Referanse:

Friis m.fl: Peterandresenite, Mn₄Nb₆O₁₉•14H₂O, a new mineral containing the Lindqvist ion from a syenite pegmatite of the Larvik Plutonic Complex, southern Norway. European Journal of Mineralogy, April 2014, doi: 10.1127/0935-1221/2014/0026-2385.