I Fafo-rapporten sier flere av somalierne at følelsen av å bli ydmyket fører til tilbaketrekning, apati og økt motvilje mot systemet.

De Nav-ansatte oppfatter somaliere som kravstore og lite motiverte, mens andre legger vekt på at de tilgjengelige virkemidlene ikke fungerer godt nok for denne gruppen, ifølge rapporten.

– Forholdet mellom Nav-ansatte og somaliske brukere kan forstås som en selvforsterkende ond sirkel, der et aktiveringsregime som i liten grad er tilpasset somaliske innvandreres særskilte behov, de somaliske brukernes reaksjoner på det de opplever som stadig ydmykelser i møte med systemet, og Nav-ansattes frustrasjon over det de opplever som vanskelige brukere, forsterker hverandre og bryter ned tilliten i relasjonen mellom dem, står det i rapporten.

Ifølge rapporten opplever mange somaliere kontakten med Nav som vilkårlig, invaderende og mistenkeliggjørende, og mange er av den oppfatning at de behandles dårligere og mer respektløs fordi de er somaliere.

Prisvinnernes oppfinnelse banet vei for LED-lampen, som er en langt mer energibesparende og miljøvennlig lyskilde enn det som var oppfunnet tidligere.

– Oppfinnelsen var revolusjonerende. Den vanlige glødepæren lyste opp 1900-tallet. LED-lampen kommer til å lyse opp 2000-tallet, heter det i begrunnelsen fra Det kongelige svenske vitenskapsakademiet.

Energieffektivt

Den blå lysdioden var den siste brikken som manglet for å skape hvitt lys på en ny måte. De tre forskerne lyktes der alle andre mislyktes, ifølge Nobelkomiteen.

– Rødt og grønt LED-lys har vi hatt lenge, men blått var noe som manglet. Om man kombinerer det med grønt og rødt, får man hvitt lys som har veldig høy energieffektivitet, sa leder Per Delsing i Nobelkomiteen for fysikk tirsdag, og pekte på at teknologien er svært utbredt.

– Mange av dere har teknologien i lomma, i mobiltelefonene deres, sa han.

En firedel av verdens energiforbruk går til belysning, noe som gjør LED-lampene til svært viktige i kampen mot global oppvarming.

Det knyttes også forventninger til at lampen kan høyne livskvaliteten til de 1,5 millionene mennesker i verden uten tilgang til et stabilt strømnett. Den lave energibruken gjør at lampen kan drives med en billig og lokal solcelle, ifølge Nobelkomiteen.

– Fantastisk

Japanskfødte Nakamura, som er professor ved University of California, ble vekket midt på natten med beskjeden om at han hadde blitt tildelt prisen.

– Helt fantastisk. Utrolig, sa han til reportere ved Det kongelige svenske vitenskapsakademiet over en dårlig telefonlinje etter at prisen ble kjent.

Akademiet fikk ikke tak i hans medprisvinnere Isamu Akasaki og Hiroshi Amano, som begge er professorer ved Nagoya University i Japan. 85 år gamle Akasaki er i tillegg professor ved Meijo University.

Mandag ble det norske ekteparet May-Britt og Edvard Moser tildelt nobelprisen i medisin sammen med britiskamerikaneren John O’Keefe. Senere denne uka deles nobelprisene i kjemi og litteratur ut, i tillegg til Nobels fredspris. (©NTB)

Jeg er stolt – og jeg er full av beundring! Vi har allerede en verdensmester i sjakk – og nå altså to nobelprisvinnere i medisin. Fantastisk!

Mens vi nå venter på flommen av utsagn om at ekteparet Moser er ”de beste av de beste innen vitenskapen”, må jeg selvfølgelig servere et av mine sure oppstøt: Ekteparet Moser er selvfølgelig flinke, men Nobelprisen er ikke et OL i vitenskap, det er mer et VM i tikamp. Selv om vinnerne kan leve resten av sine liv som vitenskapelige superstjerner – som de beste av de beste – er de egentlig bare de beste – eller kanskje bedre; heldigste – innen sitt mer eller mindre snevre felt.

Reglene

Det deles ut tre naturvitenskapelige nobelpriser hvert år, i fysikk, kjemi og fysiologi/medisin. Hver pris kan bare deles av tre personer – som må være i live. Nobelkomiteen arbeider til tider svært langsomt, så flere åpenbare kandidater har bitt i gresset før æren nådde dem.

For så vidt greit nok – hadde det vært annerledes, hadde vi kanskje fremdeles vært opptatt med å dele ut priser til Newton og Leibniz.

Litt mindre grei er regelen med tre mottakere: Hvor ofte, om noensinne, blir en oppdagelse gjort av tre, for ikke å snakke om én person? Tenk Cern, tenk store team, tenk moderne forskning.

Det blir selvfølgelig forbigåelser og urettferdigheter. Lise Meitner, Dimitri Mendeleyev, Jocely Bell, Ralph Alpher og flere dusin andre skulle antagelig ha hatt sine priser, men ble oversett av ulike grunner – sjalusi, kjønnsdiskriminering, svensk nasjonalisme, rein forglemmelse og så videre – men kanskje aller helst fordi, som sagt bare tre personer kan dele æren og berømmelsen.

De som ikke vant

I tillegg har vi en liste over oppdagelser som aldri ble tilgodesett med noen pris overhodet: Einsteins relativitetsteori er kanskje den som lettest rinner oss i hu. Bare i 1905 serverte Einstein fem oppdagelser som alle kunne kvalifisert til Nobelpris, relativitetsteorien var en av dem. Men Einstein var jøde – og svenskene likte verken jøder eller ”jødisk fysikk” – les relativitet og kvanter. Da han til sist fikk sin pris – i 1922, for den fotoelektriske effekt – hadde hans støttespillere redigert ut ethvert spor av kvantefysikk.

De nevnte er likevel blant de heldige. De jobbet tross alt innen et fagfelt som kan utløse Nobelpriser.

De fleste forskningsfelt er ikke engang med i kampen – det finnes ingen Nobelpriser i matematikk, geologi, psykologi, zoologi, økologi, meteorologi og så videre og så videre. Dette er selvsagt en delvis forklaring på hvorfor gjennombrudd som Wegeners kontinentaldrift, Vilhelm Bjerknes’ meteorologi, eller Leakeys humanevolusjon ikke vil dukke opp i avisenes lister over stor vitenskap i ukene som kommer.

Hadde han vært i live i 1901, hadde ikke engang Charles Darwin blitt innlemmet i vitenskapens Hall of Fame. Og det til tross for at han kom opp med det Daniel Dennett kalte ”the single best idea anyone has ever had” – evolusjonsteorien.

På den annen side, Dennett kunne heller ikke fått prisen – den deles ikke ut til filosofer. Den vil heller ikke gå til hans medsammensvorne, Richard Dawkins, eller Edward O. Wilson – eller til noen annen evolusjonsbiolog, noensinne: W. D. Hamilton, J. B. S. Haldane, Sewall Wright, Steven Jay Gould – uansett hvor mye de har forklart oss om vår plass i naturen. Det finnes imidlertid noen få unntak.

Som Theodosius Dobzhansky så berømmelig sa: Ingenting i biologien kan forstås uten å bli sett i lys av evolusjon. Evolusjonen er det som binder all annen biologi sammen – og det er nok grunnen til at min helt Jacques Monod, ble belønnet i 1965, sammen med kollegene André Lwoff og Francois Jacob, men da for et arbeid komiteen antagelig først og fremst betraktet som et bidrag til fysiologi og medisin – forklaringen på hvordan arvestoffet oversetter sin genetiske kode til virkelighet ute i cellen. Dette var nok også grunnen til at også Watson og Crick ble tatt inn i varmen.

Slik sett, er biologene litt bedre stilt enn geologene.

Jacques Monod brukte prisen sin klokt. En Nobelpris gir enorm oppmerksomhet og ditto prestisje. Jacques Monod var plutselig mannen alle lyttet til. Han engasjerte seg i antirasisme og antisemittisme, han var på studentenes side i 1968, og kjempet igjennom flere universitetsreformer, han beveget seg ut i eksistensialistisk filosofi – og politiske venner forsøkte å få ham til å stille som kandidat til det franske presidentvalget i 1969.

Etter noe betenkningstid sa han nei. En klok mann.

De som ikke skulle vunnet

Jeg avslutter med Nobelhistoriens minst kloke avgjørelse. Det finnes flere kandidater. Medisinprisen til lobotomi i 1949 er en av dem.

Da jeg for noen år siden intervjuet Robert Marc Friedman, forfatteren av The Politics of Excellence – Behind the Nobel Prize in Science – kom han imidlertid opp med en annen sterk søknad:

- Nils Gustav Dahlen – den svenske oppfinner – fikk prisen i 1912, fortale Friedman.

- Egentlig var det overveldende enighet om at prisen måtte gå til den nederlanske fysiker Heike Kammerling-Onnes, som hadde gjort store fremskritt innen superledning. Men da gjorde akademiet opprør. “Jaha! Nu måste vi ge pris til en av våre egne!”

Og da fikk det ikke hjelpe om Nobels fysikkpris gikk til oppfinnelsen av en ny type fyrlykt!

ESAs tyske astronaut Alexander Gerst går på romvandring utenfor den internasjonale romstasjonen fra klokken 14 norsk tid, tirsdag 7. oktober 2014.

Følg romvandringen live fra klokken 13 via NASA TV, Alexanders egen blogg, eller @ESAOperations på Twitter.

Alexander har kallesignalet EV2 og en helt hvit romdrakt. Han jobber sammen med NASAs astronaut Reid Wiseman, som har kallesignalet EV1 og en romdrakt med rød stripe på beina.

Hvorfor romvandring?

For to uker siden handlet ESA-bloggen om hva astronauter egentlig gjør mens de er ombord på romstasjonen. Men hva gjør astronautene mens de er utenfor romstasjonen, på såkalt romvandring?

Utstyr og instrumenter som sitter utenpå romstasjonen må repareres eller oppgraderes. Flere vitenskapelige eksperimenter sitter også på romstasjonen fordi de skal foregå direkte i det krevende miljøet i rommet. Disse forsøkene må monteres og tas ned igjen når de er ferdige.

Derfor må astronauter med jevne mellomrom ut på romvandring utenfor romstasjonens trygge vegger.

Nøye koreografert samarbeid

Alexander og Reids romvandring vil vare i syv timer. I løpet av den tiden skal de flytte en defekt kjølepumpe fra en midlertidig til en permanent plassering utenpå romstasjonen.

De to skal også installere en spesiell enhet som gjør at romstasjonens robotarm kan få strøm selv under flytting.

Astronautene starter romvandringen hver for seg. Alexander vil begynne med å bevege seg bort til kjølepumpen for å løsne den. I mellomtiden vil Reid forberede pumpens permanente plassering.

Så vil Reid begynne å installere batteriet til robotarmen. Med jevne mellomrom vil han også flytte festeanordningene som holder Alexander trygt forankret til romstasjonen slik at den tyske astronauten kan ta med seg kjølepumpen dit den skal sitte.

Sammen skal de to astronautene så sette pumpen på plass og deretter avslutte jobben på robotarmen.

Maks konsentrasjon hele tiden

Før de to astronautene kan gå ut av romstasjonens luftsluse iført sine spesialtilpassete romdrakter, må de puste rent oksygen i mer enn to timer. På samme måte som dyphavsdykkere må de få bort alt nitrogen fra kroppen.

Men en romvandring begynner egentlig lenge før det. Romdraktene er vanskelige å bevege seg i og hanskene utfordrende å gjøre finmotorikk med.

Siden romstasjonen går rundt jorda hvert 90. minutt, skifter lysforholdene svært raskt. Astronautene kan plutselig bli blendet av solen eller befinne seg i stupmørke med bare lysene på hjelmen til å se med.

Tiden astronautene kan være ute i rommet er så begrenset og samtidig så verdifull, at hver eneste bevegelse er nøye planlagt, trent, og koreografert, på samme måte som en ballett. Alt må klaffe.

Derfor har både Alexander og Reid øvd i månedsvis på alt de skal gjøre under romvandringen, sammen med teamet i kontrollrommene i USA, Russland, og Tyskland. (Alexander forteller om treningen i videoen over.)

- En romvandring er ingen kosetur, verken for astronautene eller oss i kontrollrommet på bakken, de krever maks konsentrasjon og samarbeid hele tiden, sier Alex Nitsch, ESAs sjef for den europeiske delen av Alexanders oppdrag i rommet.

Det styrer Nitsch fra kontrollsenteret for Columbus, romstasjonens europeiske laboratorium, i Oberpfaffenhofen i Tyskland.

Liste med ekstrajobber

Skulle Alexander og Reid bli ferdige med jobben før tiden, får de likevel ikke komme inn igjen på romstasjonen før de syv timene er omme.

De har nemlig en lang liste med ekstrajobber de kan gjøre, som å koble om ledninger eller flytte på utstyr for å forberede arbeidet som senere romvandringer skal gjøre.  

Alexander og Reids romvandring blir den 27. som amerikanerne leder.

Følg med klokken 13 på tirsdag via NASA TV, Alexanders egen blogg, eller @ESAOperations på Twitter.

Forskere har lenge drømt om at alt fra biler til kraftverk kan bli drevet av bærekraftig bioetanol fra avlinger som hvete og mais. Og det er de spiselige delene av plantene det er enklest å bruke.

Problemet er at det er uetisk å bruke maten til bensin når en stor del av verdens befolkning sulter.

Det er derfor ønskelig å kunne nyttiggjøre seg av de ikke-spiselige delene av plantene isteden, og mange forskere prøver å få dette til på en økonomisk god måte. En internasjonal forskergruppe vil endre strukturen i plantenes cellevegger.

– I dag må man bruke dyre enzymer eller koke planterestene i syre i flere timer. Hvis vi, ved hjelp av genteknologi, kan endre på strukturen i plantenes cellevegger, kan den prosessen bli mye billigere, forteller Jonatan Ulrik Fangel, som er postdoktor ved Københavns Universitet.

De nye resultatene er nettopp publisert i tidsskriftet PNAS.

Muterte gressfrø

Ideen om designerplanter til produksjon av bioetanol er ikke ny.

Forskere har tidligere forsøkt å finne ut hvilke gener det er som bestemmer strukturen i gresstrå.

De har forsøkt å endre disse genene for å se om det hadde en effekt. Det har imidlertid ikke ført til noe gjennombrudd.

I det nye forskningsprosjektet har forskerne valgt å snu på prosessen. De har mutert mange tusen gressfrø fra arten Brachypodium distachyon og deretter lett etter strå med de ønskede egenskapene.

– Det er en ny måte å gjøre ting på. Vi sikrer oss at stråene har de ønskede kvalitetene før vi bruker tid på dem, sier Jonatan Ulrik Fangel.

20 prosent lettere å bryte ned

I alt muterte forskerne mer enn 2400 gressfrø. Noen strå vokste aldri frem, mens andre så helt normale ut.

Senere analyserte forskerne de som så normale ut. Det gjorde de ved å tilsette en bestemt enzymcocktail.

– På den måten kunne vi identifisere tolv forskjellige varianter som var opptil 20 prosent lettere å bryte ned, men som fortsatt så helt normale ut, sier Fangel.

Gener hadde blitt endret

Disse tolv variantene undersøkte forskerne nærmere. Forskerne så blant annet på sammensetningen av stoffene cellulose og lignin, og de så på genetiske endringer.

Mutasjonene påvirket mengdene av plantestrukturstoffene cellulose, hemicellulose og lignin.

Forskerne fant også ut at en genetisk endring i genet Bradi2g01480 ser ut til å ha en stor effekt. Denne mutasjonen kan forhåpentligvis etterlignes i hvete, bygg, rug og ris.

Det neste skrittet i forskningen blir ifølge Jonatan Ulrik Fangel å finne flere gener som har de riktige egenskapene. Målet er å designe kornplanter som ser normale ut, men som samtidig passer til produksjon av bioetanol.

Kollega har samme mål

Søren Kjærsgaard Rasmussen er professor ved Københavns Universitet. Han har ikke deltatt i den nye studien, men han arbeider på prosjekter som har samme mål. Kjærsgaard er ikke overrasket over de positive resultatene.

– Dette ligner på det vi arbeider med. Det gjør at man kan finne planter det er enklere å gjøre om til bioetanol, sier Rasmussen.

Rasmussen mener imidlertid at man ikke nødvendigvis må bruke muterte plantefrø.

– Jeg tror man kan finne mange av disse egenskapene i de kornvariantene vi har i dag. Her finnes det masse variasjon man kan foredle. Man kan spare seg masse bryderi hvis man bruker de variasjonene som allerede finnes, sier Rasmussen. 

Referanse:

Poppy E. Marriotta m. fl.: Range of cell-wall alterations enhance saccharification in Brachypodium distachyon mutants, PNAS, doi: 10.1073/pnas.1414020111 (Sammendrag)

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Kjenner du igjen lukten av peppermynte, fisk, appelsin, rose og lær?

Dette ble 3000 personer mellom 57 og 85 år testet for i en studie utført av forskere ved University of Chicago.

Fem år senere tar forskerne kontakt med de samme deltakerne og ba dem om å ta testen en gang til. Da var 430 av de opprinnelige deltakerne døde.

Det viste seg at det seg at det var fire ganger som var døde blant dem som hadde hatt dårligst luktesans, sammenlignet med dem som kjente igjen alle luktene.

Blant de med best luktesans var det bare 10 prosent som var døde. Blant dem med moderat tap av luktesans var det 19 prosent som ikke var i live lenger.

Luktesansen krever et svært avansert sanseapparat, som på mange måter er mye mer komplisert enn synet.

Luktesans bedre indikator enn kreft

Selv etter at forskerne hadde tatt hensyn til kjente risikofaktorer som røyking, alkoholvaner, psykisk sykdom og sykdommer som bryter ned nervesystemet, fant de store forskjeller mellom de med god og dårlig luktesans.

Dårlig luktesans forutsa faktisk død mer nøyaktig enn både kreft, hjertefeil eller lungesykdom.

Dårligere luktesans har tidligere også blitt koblet til posttraumatisk stress.

Tyder på forfall

Dårlig luktesans er ikke i seg selv ikke noe som fører til død, presiserer forskerne. Men dette er en indikator på at noe ikke er helt som det skal i kroppen.

Luktenerven er den eneste delen av menneskets nervesystem som kontinuerlig fornyer seg selv. Produksjonen av nye lufteceller avtar med alderen. Tap av luktesans kan tyde på at kroppen går inn i en tilstand av forfall, og ikke lenger er i stand til å reparere seg selv, skriver forskerne.

Det går riktignok an å trene opp luktesansen, blant annet ved å utsette seg for nye og varierte sanseinntrykk.

- Kanarifuglen til menneskets helse

Tidligere ble kanarifugler brukt i kullgruver for å varsle gruvearbeiderne om giftige gasser. Fuglene er mer ømfintlige for lukt enn mennesker. Når kanarifuglene døde i burene sine, varslet det om at det var fare på ferde. 

Forskerne bak denne studien mener at luktesansen er kanarifuglen når det gjelder menneskers helse.

Kilde:

Jayant M. Pinto: Olfactory Dysfunction Predicts 5-Year Mortality in Older Adults, PLOS ONE

Fra forskning om utdanning vet vi at barn med rike og velutdannede foreldre gjør det bedre på skolen og tar lenger utdanning enn barn fra familier i lavere sjikt.

Hvordan foreldrene faktisk utøver foreldrerollen, avhengig av hvor de er plassert i samfunnshierarkiet, er det derimot forsket lite på i Norge. 

NOVA-forskerne Jon Ivar Elstad og Kari Stefansen ved Høgskolen i Oslo og Akershus har derfor sett på sammenhengen mellom økonomi og hvordan foreldre oppfører seg overfor barna.

De har analysert svarene fra intervjuer med 1362 barn i alderen 12-18 år, med opplysninger om skoletrivsel, hverdagsliv og familiens levekår. Foreldrene ble også intervjuet, og opplysningene er koplet til registeropplysninger om foreldrenes inntekt og formue.

Funnene tyder på at familiens inntekt har betydning for hvordan ungdom vurderer relasjonen til egne foreldre.

– Hvis økonomien til familien blir dårligere i løpet av en treårsperiode, så ser det også ut til at holdningen barna har til sine foreldre blir dårligere, sier Jon Ivar Elstad.

Tydelige sammenhenger med økonomi

Lite økonomiske ressurser kan være surt for klimaet i familien. Familien bekymrer seg for eksempel for hvordan de skal betale regninger, og barna får ikke ting de spør om.

– Det ser ut til at foreldrene blir mer avvisende ovenfor barna når de har økonomiske problemer, sier Elstad.

Når barn fra familier med dårlig økonomi har en dårligere situasjon, er det generelt to hovedteorier som kan forklare dette.

– Den ene er at manglende økonomiske midler fører til at familien ikke har råd til å betale for det som ville fremme barnets utvikling. La oss si feriereiser og medlemskap i idrettsklubber, forklarer Elstad.

– Den andre teorien er at svak familieøkonomi virker negativt på familiens indre liv. Det blir dårligere sosiale relasjoner, mer krangler, mindre gjensidig tillit, og dette kan slå inn i barnas livskvalitet på mange vis.

– I vår studie har vi ikke materiale til å skille mellom disse to forklaringene. Trolig spiller begge en rolle. Men det kan også være bakenforliggende ting som spiller inn, som vi ikke har oversikt over, tilføyer han.

Økonomi mer å si enn foreldrenes utdanning

Noe som overrasket forskerne var at familiens økonomi har mer å si for foreldrenes oppførsel overforbarna enn foreldrenes utdanning. 

– Med økende velstand i familier flest har mange tenkt at kulturelle faktorer, som vi ofte måler med familienes utdanningsnivå, ville bety mer for foreldre-barn-relasjonene enn familienes økonomi. I vår studie er det ikke slik, noe som kan tyde på at økonomien fortsatt legger mange føringer på familielivet.

Sammenlignet med høyt utdannede familier, oppleves lavt utdannede foreldre som mer kontrollerende. Ungdommer med ikke-vestlig bakgrunn opplever dette i større grad.

– Noen tenåringer synes foreldrene blander seg for mye i livet deres, og at de blir overbeskyttet, konstaterer Elstad.

Referanse: 

Jon Ivar Elstad og Kari Stefansen. Social Variations in Perceived Parenting Styles among Norwegian Adolescents. Child Indicators Research, Vol. 7:649-670, 2014. doi: 10.1007/s12187-014-9239-5 

Arbeidsdeling pleier å være en vinnende strategi i de fleste samfunn.

Men at også edderkopper spesialiserer seg gjennom å ha bestemte arbeidsoppgaver i kolonien, overrasket forskerne fra University of Pittsburgh og College of Coastal Georgia.

I USA finnes edderkopp-arten Anelosimus studiosus. Hver edderkopp er omtrent så stor som en fingernegl og de lever sammen i store kolonier.

Langs elvene i Tennessee og Georgia har forskerne studert disse edderkoppene, som fanger alt fra fluer til små virveldyr. Forskerne har til og med funnet skrotter av rotter og fugler i disse koloniene. 

Slike farer lurer ikke i Norge. Her har vi nemlig ikke sosiale edderkopper.

Kriger eller barnevakt?

Det interessante med disse edderkoppene, i motsetning til de fleste andre edderkopper, er at disse har en arbeidsdeling seg i mellom.

Dette samarbeidet ville forskerne studere, og tok derfor edderkoppene med seg til laboratoriet.

Edderskoppene hadde to forskjellige personligheter, oppdaget forskerne.

Noen var aggressive, andre var underdanige.

Forskerne malte på de forskjellige rolletypene, for lettere å kunne se hvem som var hvem og hva de gjorde. Deretter utsatte de dem for ulike typer stimuli. De tok for eksempel en erotisk vibrator under en duk for å se om edderkoppene ville reagerer på det falske byttet.

Det viste seg at de dominerende var mye mer interessert i å jakte på byttet, forsvare reiret mot inntrengere, eller reparere nettet under eksperimentene. De mindre dominerende edderkoppene passet på ungene.

Tilpasset seg forholdene på stedet

Forskere har også observert edderkoppene ute i naturen. De har blant annet sett at på områder der edderkoppkoloniene har hatt mye mat, ble koloniene dominert av føyelige hunner. Når koloniene blir større, øker andelen aggressive edderkopper.

Når det er lite mat i et område, skjer det motsatte. Da er de små koloniene dominert av de aggressive. Jo mer kolonien vokser, jo flere omsorgsfulle barnevakter har den bruk for.

Forskerne mener at de har funnet at edderkoppene tilpasser seg miljøet. De lager det optimale samfunnet, bestående av personligheter som utfyller hverandre, alt etter hvilket behov de har der de bor.

Også andre forskre har gjort et lignende studie med en annen sosial edderkopp-art, Stegosyphus sarasinorum. Disse edderkoppene viste seg også å ha forskjellige personligheter.

Kilde:

Jonarhan N. Pruitt: Site-spesific group selection drives locally adapted group compositions, Nature

Norge har bestemt seg for å bidra i kampen mot Den islamske stat (IS). Bidraget består foreløpig av fem norske stabsoffiserer. I tillegg kan det bli aktuelt med humanitær innsats og militær støtte i form av assistanse, trening og opplæring av irakiske sikkerhetsstyrker.

Forskere ved NTNU tror det blir med bidrag som ikke fører norske styrker inn i direkte kamphandlinger.

– Jagerfly og spesialsoldater er Norges skarpeste militære kapasiteter, sier førsteamanuensis Gunnar Fermann ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved NTNU.

Men Fermann har liten tro på at Norge vil sende jagerfly eller spesialsoldater i kampen mot IS. Han utelukker det ikke, men ser det ikke som sannsynlig om ikke amerikanerne selv bidrar med betydelige bakkestyrker mot IS.

– Det handler dels om at norske militære ressurser er strukket som følge av andre militære utenlandsengasjementer og dels om den økte spenningen i forholdet til Russland. Tidlige uttalelser fra norske myndigheter tyder også på at et militært engasjement mot IS har lav prioritet, sier Fermann.

Ikke jagerfly

Norske jagerfly ble brukt i Libya i 2011, der oppdraget blant annet besto av presisjonsbombing på nattestid. Men denne styrken har for tiden redusert kapasitet.

– Jagerflyene har viktige oppgaver i nærområdet, sier Fermann.

– Vi trenger å styrke beredskapen overfor Russland. Dette var ikke like nødvendig da vi avga jagerfly til operasjonene i Libya i 2011.

Flyene patruljerer i nordområdene og brukes til øving. Stipendiat Per Marius Frost-Nielsen ved samme institutt har bakgrunn fra Luftforsvaret og er enig i konklusjonen.

• Les også: Bombet uten å bestemme

– Det norske forsvaret er strukket. Luftforsvaret bygger ned i Bodø og flytter til Ørlandet, sier Frost-Nielsen.

Han peker dessuten på et annet moment:

– F-16 flyene er såpass gamle at hver flytime i luften krever stadig flere vedlikeholdstimer på bakken. Etter 35 års tjeneste er det bare et fåtall av de 57 norske F-16 flyene som er operative til enhver tid. Dette vedlikeholdsproblemet vil tilta i styrke til Norge innfaser de nye F-35 flyene fra 2018.

Ikke bakkestyrker

Også norske bakkestyrker mot IS er trolig utelukket, selv om vi har spesialstyrker og styrker fra Telemark bataljon som behersker ekstreme forhold. Disse styrkene løser fortsatt militære oppgaver i Afghanistan. I tillegg er norske soldater i tresifret antall med i NATO-øvelser i Latvia.

– Det er viktig for NATO å vise at organisasjonen er til stede på Baltikum i lys av tautrekkingen om Ukrainas politiske framtid. Telemark bataljon skal etter planen være i Latvia helt til november, uten at det i seg selv er til hinder for endringer i planene, sier Frost-Nielsen.

Ombestemte seg

Norge og statsminister Erna Solberg sa først nei til overhodet å bidra i kampen mot IS, men ombestemte seg.

– Norske myndigheter endret standpunkt fordi Norge ble forespurt av USA om å delta. Tilsvarende retorisk helomvending gjorde den rød-grønne regjeringen i spørsmålet om norsk deltakelse i militæroperasjonene i Libya i 2011.

– Slike politiske krumspring kan fremstå som servile, men er i realiteten uttrykk for en kompetent lesing av den strategiske situasjonen, fremholder Fermann.

USA er vår viktigste allierte og det norske territorialforsvaret er svekket til fordel for å kjempe i utenlandsoperasjoner.

– Det er dette beskyttelsesbehovet, mer enn terrortrusler og humanitære hensyn som veier tyngst når norske myndigheter tar stilling til deltakelse i internasjonale militære operasjoner.

Norske bidrag – store eller små – er i så måte en investering i fremtidig amerikansk beskyttelse av norsk territorium om behovet skulle oppstå.

– Foreløpig er det norske bidraget såpass begrenset at det mest fremstår som en markering av norsk politisk støtte til kampen mot IS, sier Fermann.

Regjering betyr mindre

Det gjør liten forskjell hvem som sitter i regjering når Norge blir spurt om å delta i internasjonale operasjoner.

– Det betyr nok mer hvem som spør, enn hvem som er i posisjon til å svare når Norge skal ta stilling til deltakelse i militære operasjoner.

– Når USA spør, er det politisk kostbart for en alliert småstat som Norge å takke blankt nei. Da kan det være bedre å takke ja med heller små styrkebidrag og strenge restriksjoner på maktbruk, sier Fermann.

Selv SV, som ble etablert på opposisjon mot norsk deltakelse i NATO, sluttet seg til bruk av norsk luftmakt i Libya da partiet satt i regjering. I dag er SV i opposisjon og imot at Norge skal bidra militært mot IS.

• Les også: – Ikkje så enkelt å vere SV

– SV har et forklaringsproblem, men det er grunn til å hilse velkommen mer debatt om norske sikkerhetspolitiske disposisjoner. Med SV ute av regjering har vi atter en sikkerhetspolitisk opposisjon på Stortinget, sier Fermann.

Militær læring

Forsvaret er lojalt til hva norske politiske myndigheter måtte bestemme når det kommer til deltakelse i militære utenlandsoperasjoner.

– Det er slik det skal være i demokratisk styrte stater, sier Fermann.

Samtidig er det også slik at politiske myndigheter trenger og etterspør faglige råd om risiko og operativ gjennomførbarhet.

– Det er et udelt sunnhetstegn for den sikkerhetspolitiske debatten at fagmilitære stemmer bidrar med analyse og innspill i bøker og medier – sist nå om betingelsene for å lykkes militært mot IS.

– Lærdommer fra Afghanistan og Libya må antas å ha betydelig overføringsverdi til den strategiske situasjonen i IS-dominerte områder i Irak og Syria, sier Fermann.

Kollega Frost-Nielsen mener vi ikke skal undervurdere betydningen av den militære erfaring Forsvaret opparbeider ved å utføre skarpe oppdrag i utlandet.

– Uten de erfaringene som ble høstet under krigen om Kosovo og i Afghanistan er det vanskelig å tenke seg at Luftforsvaret ville vært i stand til å fylle en proaktiv rolle i luftrommet over Libya i 2011.

– Dette handler også om å lære sømløst samarbeid med nære allierte – taktisk så vel som teknisk. Dette har betydelig overføringsverdi om Norge skulle trenge alliert støtte over norsk luftrom, sier Frost-Nielsen.