Hver tredje nordeuropeer har en medfødt genetisk variant som ser ut til å beskytte mot den potensielt dødelige virussykdommen hepatitt C.

Det kommer fram i en nordisk studie.

Forskere fra Norge, Sverige, Danmark og Finland undersøkte genene til nærmere 400 personer som hadde blitt behandlet for hepatitt C.

De visste allerede at en tredjedel av oss nordboere har en defekt i genet ITPA.

Nå fant de at disse drar mer nytte av behandlingen mot hepatitt C enn andre.

Lurer viruset

Dermed har de større sjanse for å bli helt friske fra sykdommen. Selv når medisiner tar knekken på viruset, dukker nemlig infeksjonen opp igjen hos om lag en femtedel av pasientene.

Pasientene med den spesielle genvarianten hadde fem ganger lavere risiko for tilbakefall etter behandling.

Genvarianten gjør at enzymet som heter ITPas fungerer dårligere enn det skal.

Enzymet «rydder bort» genetiske byggesteiner som cellene våre ikke bruker.

Når enzymet er defekt, er det ikke er like ivrig på ryddejobben. Da blir det flere ustabile byggesteiner i omløp, som hepatitt C-viruset kan ta til seg.

Viruset blir «lurt» til å bruke de ubrukelige byggeklossene i sine gensekvenser.

Det kan gjøre viruset ustabilt, og mer følsomt for antivirale legemidler, tror forskerne.

Dermed virker medisinene bedre.

• Les også: Hva er virus?

Vil lage ny medisin

Forskerne håper kunnskapen kan bidra til å utvikle nye legemidler som hemmer ITPas-enzymet.

Man bør nok ikke sette enzymet helt ut av spill. Forsøk på dyr viser at de dør uten enzymet. Men en medisin kan gi effekt om den bare delvis blokkerer enzymet over en kortere tidsperiode, tror forskerne.

Det kan hjelpe dem som har et ITPas-enzym som oppfører seg normalt, altså de to tredjedelene blant nordeuropeerne som mangler den hjelpsomme genfeilen.

I dag får slike pasienter nytte av medisinen Ribavirin. Men den gir mange bivirkninger, og kan skade fostre i mors mage. Derfor håper forskerne at den nye kunnskapen kan brukes til å utvikle medisiner med færre bivirkninger.

Beskytter også mot ebola?

– Vi vil nå gå videre og undersøke om disse genvariantene også beskytter mot andre alvorlige virusinfeksjoner, skriver Martin Lagging, en av forskerne bak studien, i en e-post til forskning.no.

Han er infeksjonslege og professor i klinisk virologi ved Göteborgs universitet.

Dersom man klarer å utvikle et legemiddel som demper ITPas-enzymet, kunne det i teorien også hjelpe mot andre virus, som Ebola, tror Lagging.

Hjelpsomme genfeil

Det finnes ulike varianter av hepatitt C-viruset i verden, noe som også har betydning for hvor stor effekt pasienten har av behandling.

De nordiske forskerne har studert variantene 2 og 3. Genotype 3 er vanligst i Norge, mens det er variant 1 som er mest vanlig i verden. Dermed kan forskerne ikke si noe om sammenhengen mellom gener og behandlingen av den mest utbredte typen hepatitt C. Men ifølge Lagging viser andre studier at nedsatt aktivitet i ITPas-enzymet kan være gunstig også mot viruset av genotype 1.

Flere elementer som finnes naturlig i kroppen kan virke beskyttende mot hepatitt C. Amerikanske forskere fant tidligere i år at forhøyede nivåer av et protein øker motstandskraften mot viruset.

Annen forskning viser at også andre sykdommer møter motstand i genene, en genfeil kan beskytte mot hiv.

• Les også: Sleipe virus forandrer genene dine

• Les også: Virus – dødt eller levende?

Referanse:

Rembeck, K., m.fl.: Variants of the inosine triphosphate pyrophosphatase gene are associated with reduced relapse risk following treatment for HCV genotype 2/3. Hepatology, vol 59, nr. 6, juni 2014.

Hva er en planet? Det høres ut som et enkelt spørsmål, men det er ikke så lett å komme opp med en presis definisjon.

The International Astronomical Union (IAU) gjorde et forsøk på å definere det i 2006. Medlemmene ble imidlertid ikke enige, og spørsmålet måtte opp til avstemning. Resultatet var at Pluto ble degradert til en «dvergplanet».

Den nye definisjonen skapte stor debatt, og åtte år senere har den fortsatt ikke lagt seg. I september i år inviterte The Harvard-Smithsonian Center for Astrophysics tre ledende forskere til en debatt om spørsmålet.

Til slutt kunne de fremmøtte stemme på ulike definisjoner.

Du kan se den én time lange paneldebatten her:

IAU: Oppfører seg ikke som en planet

Gareth Williams, som leder The Minor Planet Center, forklarte IAUs definisjon. En planet skal oppfylle tre kriterier:

• Kretser rundt solen
• Er rund (med små avvik)
• Har stor nok masse til å rydde unna andre himmellegemer i sin bane

Det siste punktet har vært omdiskutert. Mange kritikere mener det er objekter i banene til alle planeter. Williams ville derfor utdype dette punktet.

– Det finnes såkalte trojanske objekter, som kan være asteroider som beveger seg i samme bane som planeten. Men disse objektene har stor avstand til planeten og har en begrenset levetid. Pluto er derimot for liten til å rydde sin egen bane. Derfor er Pluto en dvergplanet, sa Williams.

Kritikere forsvarer Pluto

De to andre ekspertene var imidlertid ikke enige.

Historikeren Owen Gingerich, som selv satt i IAUs komité som skulle definere hva en planet er, var ikke begeistret for at den nye definisjonen utelukket Pluto.

– En planet er et kulturelt definert ord som endrer mening over tid. IAU kan ikke definere fenomenet en gang for alle. Det er et misbruk av språket, sa han.

Dimitar Sasselov, som leder Harvard Origins of Life Initiative, mente også at Pluto kan kalles en planet.

– En planet er det minste sfæriske materialet som er formet omkring stjerner eller rester fra stjerner. Pluto bør få bli en planet igjen, sa han.

Folket har talt

Etter paneldebatten kunne de fremmøtte stemme. Det ble raskt klart at de fleste var enige i Dimitar Sasselovs definisjon, og at Pluto bør anerkjennes som en virkelig planet.

Denne avstemningen fører imidlertid ikke til noen offisiell endring av definisjonen. 

– I Norden lar vi babyer sove ute i vogn, også om vinteren, fordi de har godt av den friske luften, men hvorfor er det bare de minste barna som får dette privilegiet, spør professor Anu Valtonen fra Universitetet i Lappland, Finland. 

Valtonen mener vi har utviklet et innendørssamfunn.

– Hvis en ser på vår livsstil i et evolusjonsperspektiv, har vi aldri vært så mye innendørs, sier Valtonen. 

Får ny rytme i kroppen

I en studie av naturturister har hun analysert hvordan turister sover i naturen ved å observere og intervjue en rekke personer og grupper som har overnattet ute i finske Lappland.

Nøkkelen til å klare seg ute både på dagtid og nattestid, er å tilpasse seg tempoet og rytmen, skiftende værforhold, lys og temperatur.

– De går inn i naturens sykliske rytme, vel forberedt og godt utstyrt. Skiftet til naturtid er også det som gjør at folk trives med å være ute naturen i flere dager eller uker.

– De bryter med den lineære tiden slik vi opplever den i hverdagen, ofte med repeterende øvelser som kan være både monotone og utmattende, sier Valtonen.

Hverdagsstress

Når du er fysisk aktiv ute i naturen og når du legger deg til å sove, følger kroppen den naturlige rytmen, ikke hverdagsrytmen som følger av et urbant liv. Tiden og stillheten er totalt annerledes. Dette virker inn på forholdet mellom aktivitet og søvn.

– Det gir folk anledning til å koble av fra hverdagsstresset, sier Valtonen.

Erfarne naturturister sier at det tar noen dager før de tar inn tempoet i naturen og går ut av hverdagens lineære tidsforståelse og det vanlige sovemønsteret.

Ikke bare gjøre noe

Når kroppen har tilpasset seg takten i naturen, fører stillheten og opplevelsene til en roligere livsstil og til velvære. Selv om de mangler alle fasiliteter som normalt finnes i et soverom, sover de godt.

– Variasjonene mellom årstidene og de langsomme endringene i naturen i løpet av døgnet baner vei for en tilstedeværelse som er vanskelig å oppnå i et hektisk liv.

– Det gir en spesiell mulighet til å være og ikke bare gjøre, og å rette oppmerksomhetene mot fysiske behov og refleksjon, sier Valtonen.

Evnen til å glede seg over å sove i arktisk natur krever erfaring med å sove utendørs. Du må ha kunnskaper om hvilket utstyr som trengs og hvordan du skal bruke det.

Soving svært viktig

Når turistnæringen skal lokke til seg reisende, er sesongvariasjonene noe de bekymrer seg over. De bekymrer seg for at turistene vil synes det er for lyst, for mørkt, for varmt eller for kaldt. Ofte ser de etter løsninger som gjør at sesongpreget blir dempet, slik at turistene ikke skal velge bort destinasjonen.

I stedet for å se på værforhold gjennom årstidene som et problem, velger Valtonen å studere dette med motsatt perspektiv – gjennom øynene til de som vil ha genuine naturopplevelser.

De drar ut selv om det er kaldt eller mørkt. De håndterer elementene på en naturlig måte.

– Spesielt har vi vært opptatt av å finne ut hvordan de opplever soving. Søvn er en iboende og svært viktig del av naturturistenes praksis. Å sove er noe alle gjør for å lade opp og sørge for energi til kroppen, men for de som går eller padler lange turer og legger seg til å sove i telt, iglo eller under stjernene, er det enda viktigere. Søvn er noe de lengter etter og gleder seg over, for søvnens egen del.

Er også forbrukere

I Lappland er det mer enn to millioner overnattinger i løpet av et år, men de som er turister i naturen blir ikke en del av statistikken. De er heller ikke del av diskusjonene når turistnæringen skal lage strategier eller når myndighetene prøver å finne ut hvordan de skal utvikle området. 

– Holdningen er at vi ikke trenger å ta spesielt vare på dem, fordi de ikke gir penger i kassen. Det er forståelig, men det er mange som kan yte service til dem før eller etter turer, sier Valtonen.

Hun understreker at naturturister er en vesentlig del av forbrukerkulturen.

– Det å dra på langtur og skulle overnatte ute, krever mye og ofte dyrt utstyr, og de må tilegne seg kunnskap før de drar ut, sier Valtonen.

Referanse:

Rantala & Valtonen: A rhythmanalysis of touristic sleep in nature, Annals of Tourism Research Volume 47, July 2014, Pages 18–30, doi: 10.1016/j.annals.2014.04.001.

De senere årene er det blitt økt fokus på industriell utnytting av biomasse fra skogen til produksjon av varme og strøm.

Karbonnøytral energi fra trebasert biobrensel spiller en viktig rolle i Norges fremtidige energi- og klimastrategi, og en slik økt satsing gjør det stadig viktigere å sørge for en økonomisk og økologisk bærekraftig utnyttelse av askeressursene fra forbrenningen.

Forskerne i prosjektet AskeVerdi ser nå nærmere på muligheten av å benytte treaske som gjødsel.

– Vi ser for oss at asken kan resirkuleres til gjødselformål, enten i jordbruk eller grøntanlegg, forteller forskeren Janka Dibdiakova ved Norsk institutt for skog og landskap.

Dibdiakova har, sammen med Henning Horn fra Norsk Treteknisk Institutt, utarbeidet den første rapporten fra prosjektet. Her har de sett nærmere på askens kjemiske sammensetning ut fra forskjellig brensel og forskjellige forbrenningsanlegg.

Bunnaske egner seg best

Forskerne har tatt prøver av og analysert 50 treasker fra 19 ulike bedrifter i Norge hvor råstoffet er biobrensel av rent trevirke. Noen forbrenningsanlegg har filtere som skiller såkalt bunnaske, som består av askebiter og askeklumper, fra flyveaske, som bare består av små partikler. Uten slikt filter blir bunn- og flyveaske blandet, og kalles blandaske.

Forskerne har foretatt kjemiske analyser av både bunnaske, flyveaske og blandaske fra forbrenningsanleggene.

Undersøkelser har vist at asken har forskjellige egenskaper avhengig av hvilken type biobrensel som benyttes, samt hvordan forbrenningen foregår og hvordan asken blir behandlet og lagret.

I prosjektet kom det frem at treaske har en varierende sammensetning, men at den inneholder det meste av de viktige næringsstoffene og tungmetallene som fantes i trevirket før forbrenningen. Resultatene viser at det kun vil være bunnaske som er egnet for tilbakeføring i naturen som gjødseltilsetning.

Tester ut i feltforsøk

– En av bunnaskene som ble undersøkt hadde høyt innhold av næringsstoffer, lave konsentrasjoner av tungmetaller, lite uforbrent organisk karbon og en høy pH-verdi. Med hensyn til resirkulering vil denne asken kunne anvendes i grøntarealer og jordbruksarealer, forteller Dibdiakova.

Denne asken ble derfor valgt ut til et feltforsøk i skog som startet opp i mai 2013, der forskerne forsøker å finne den beste forbrenningsteknologien.

Aske er som kalking

Det er ikke bare innholdet av tungmetaller som gjør at tilbakeføring av aske må gjøres i kontrollerte mengder, men også innholdet av kalsium. Kalsium gir en økning i pH-verdien, noe som igjen gir en økning i mikrobiologisk aktivitet og en potensiell mineralisering av nitrogen.

– Resultatene viser at asken kan ha en sterk kalkingseffekt på sur jord. Kalkningseffekten er en av de viktigste målene for å evaluere gjødslingsverdien av aske, forklarer Dibdiakova.

I Norge er det ikke tillatt å tilbakeføre treaske til skog fordi Forskrift om gjødsel varer mv. av organisk opphav fra 2003 ikke definerer skog som et av arealene det kan spres aske på. Dette er en forskrift som for tiden er under revisjon.

Referanse:

Dibdiakova og Henning Horn: Innovativ utnyttelse av aske fra trevirke for økt verdiskaping og bærekraftig skogbruk (askeverdi). Rapport fra Skog og landskap 12/14.

Det store seilskipet, som nå ligger på bunnen av det Egeiske hav i Hellas, sank sannsynligvis en gang mellom 70 og 60 f.Kr.

Vraket ble oppdaget i 1900, og tidlige ekspedisjoner fant en mengde luksusvarer i restene av lasterommet til skipet, som har fått navnet Antikythera-vraket, oppkalt etter øya i nærheten.

Nå er en ny ekspedisjon fått lov til å gjøre utgravninger ved vraket, leder av amerikanske Woods Hole Oceanographic Institution.

Bronsespyd og ankre

Under Dden første ekspedisjonen på begynnelsen av 1900-tallet ble det funnet mye, men dykkerteknologien var ikke spesielt god på denne tiden.

To av dykkerne skal ha blitt lamme, og én ble rammet av dykkersyke, ifølge hjemmesidene til instituttet.

Blant de nye funnene som dykkerne har gjort, er et stort bronsespyd som sannsynligvis ble holdt av en marmorstatue som forestilte en kriger.

Forskerne har også funnet ankre og skipsdeler, blant annet bronseringer for tauverk som har overlevd 2000 år på havbunnen. De har også sett at objekter fra skipet er spredd over et mye større område enn man trodde før.

Sannsynligvis var også skipet mye større enn man tidligere trodde, og planker fra skipet antyder at det var over 50 meter langt.

Blant funnene var også en intakt keramikkmugge og rester av et utskåret sengebein.

På begynnelsen av 1900-tallet ble det gjort spektakulære funn ved dette vraket, og man tror at skipet fraktet en skipslast med luksusvarer fra Hellas til Roma.

Bronsestatuer, smykker og glass ble funnet ved vraket, men det mest berømte er Anikythera-mekanismen, en svært avansert klokkemekanisme som blir kalt den første kjente analoge datamaskinen. Dette funnet ble gjort i 1902.

Vanskelige forhold

Vraket ligger på rundt 60 meters dyp, som er for dypt for vanlig dykkerutstyr.

Dykkerne bruker et lukket pustesystem, hvor CO2 fjernes fra det utpustede okysgenet, som sirkulerer videre gjennom systemet.

Ekspedisjonen bruker også en svært avansert dykkerdrakt som kalles Exosuit.

Se video om drakten under

Det store seilskipet, som nå ligger på bunnen av det Egeiske hav i Hellas, sank sannsynligvis en gang mellom 70 og 60 f.Kr.

Vraket ble oppdaget i 1900, og tidlige ekspedisjoner fant en mengde luksusvarer i restene av lasterommet til skipet, som har fått navnet Antikythera-vraket, oppkalt etter øya i nærheten.

Nå er en ny ekspedisjon fått lov til å gjøre utgravninger ved vraket, leder av amerikanske Woods Hole Oceanographic Institution.

Bronsespyd og ankre

Under Dden første ekspedisjonen på begynnelsen av 1900-tallet ble det funnet mye, men dykkerteknologien var ikke spesielt god på denne tiden.

To av dykkerne skal ha blitt lamme, og én ble rammet av dykkersyke, ifølge hjemmesidene til instituttet.

Blant de nye funnene som dykkerne har gjort, er et stort bronsespyd som sannsynligvis ble holdt av en marmorstatue som forestilte en kriger.

Forskerne har også funnet ankre og skipsdeler, blant annet bronseringer for tauverk som har overlevd 2000 år på havbunnen. De har også sett at objekter fra skipet er spredd over et mye større område enn man trodde før.

Sannsynligvis var også skipet mye større enn man tidligere trodde, og planker fra skipet antyder at det var over 50 meter langt.

Blant funnene var også en intakt keramikkmugge og rester av et utskåret sengebein.

På begynnelsen av 1900-tallet ble det gjort spektakulære funn ved dette vraket, og man tror at skipet fraktet en skipslast med luksusvarer fra Hellas til Roma.

Bronsestatuer, smykker og glass ble funnet ved vraket, men det mest berømte er Anikythera-mekanismen, en svært avansert klokkemekanisme som blir kalt den første kjente analoge datamaskinen. Dette funnet ble gjort i 1902.

Vanskelige forhold

Vraket ligger på rundt 60 meters dyp, som er for dypt for vanlig dykkerutstyr.

Dykkerne bruker et lukket pustesystem, hvor CO2 fjernes fra det utpustede okysgenet, som sirkulerer videre gjennom systemet.

Ekspedisjonen bruker også en svært avansert dykkerdrakt som kalles Exosuit.

Se video om drakten under

I takt med at jordens befolkning vokser seg større og større, oppstår det utfordringer. Blant annet må vi finne ut hvordan vi skal brødfø alle. Matproduksjon tar opp plass, bruker flere naturressurser og medfører høye CO-utslipp.

Ifølge folkene bak den amerikanske YouTube-kanalen ASAP Science er det derfor på tide å tenke i nye baner: De har undersøkt fordelene ved å spise insekter:

Ifølge Nanna Roos, som er førsteamanuensis ved human ernæring ved Københavns Universitet, er det ikke noen dum idé. Hun mener insekter er fremtidens matvare.

– For mange mennesker i Asia, Afrika og Latin-Amerika er det normalt å bruke insekter i maten, for eksempel sommerfugllarver og biller. Men det er også relevant for oss i Vesten. Landbruket står ovenfor en proteinkrise. Derfor vil en industrialisert insektproduksjon også komme hit, sier hun.

Døde insekter i ølet

Det kan virke uappetittlig å spise insekter, men de finnes allerede i mange matvarer.

Ifølge ASAP Science er det små insekter i spinat og peanøttsmør – og hele 258 små insekter, slik som trips og midd, per 100 gram øl.

Nanna Roos tror ikke det er noe forbrukerne bør tenke så mye over. Insektene er nemlig helt ufarlige.

– Det finnes små insekter i alle industrielle grønnsaks- og fruktprodukter. I USA har matvaremyndighetene faktisk innført standarder for hvor mange insekter de kan inneholde, sier hun.

Sirisser er miljøvennlige

ASAP Science lister opp fordeler ved å bruke for eksempel sirisser som mat:

Plass: Om lag 38 prosent av landområdene på jorden brukes til landbruk, og det krever plass å produsere kveg, kyllinger og griser. Det kreves om 400 kvadratmeter for å produsere et kilo storfekjøtt. Til sammenligning krever det bare 30 kvadratmeter å produsere den samme mengden av sirisser.

Drikkevann: På tross av at flere mennesker må bo i områder uten adgang til rent drikkevann, brukes 70 prosent av vannet til landbruk. Det kreves svimlende 22 000 liter vann for å produsere ett kilo storfekjøtt. Et kilo svinekjøtt krever 3500 liter vann og et kilo kyllingkjøtt 2500 liter. Å produsere den samme mengden sirisser krever bare én liter.

– Sirisser har en høy vekstrate fordi det ikke går særlig mange ressurser til vedlikeholdet av dem. Det er klart at det krever mer å vedlikeholde en 200 kilo tung ku som skal produsere en kalv. Med insektene er det annerledes fordi de vokser raskt, og vi kan høste dem når de er store nok, sier Nanna Roos.

– De tar ikke mye plass og kan stables i høyden. Dessuten gir ikke produksjonen særlig mye utslipp av CO₂.

– Vi spiser allerede reker

Det er nok de færreste som stikker ut i hagen for å finne litt småkryp til middagsmat. Den vestlige delen av verdenen er særlig tilbakeholden når det gjelder de små dyrene.

Ifølge ASAP Science skyldes det at et kaldere klima fører til færre insekter. Dessuten har man i Vesten et velutviklet landbruk.

Matkulturen har kanskje også en historisk årsak. Noen forskere mener at forfedrene våre fant det sosialt uakseptabelt å spise insekter fordi de mente at det var forbeholdt primitive stammesamfunn.

Imidlertid finnes det ingen gode grunner til å utelate insekter fra matkulturen, sier Nanna Roos.

– Vår oppfatning av insektene kan være påvirket av klimaet, men vi har også massevis av insekter som er spiselige. Det kan være riktig vårt tradisjonelle landbruk kan være årsaken til skepsisen. Man kan forestille seg at insektene ble en fiende fordi de ødela avlingene, sier Roos.

– Hva som er akseptert som mat, er ulike i de forskjellige kulturer. I Vesten synes vi at insekter er ekle, men likevel spiser vi både reker, hummer og skjell, ikke er så ulike. Og østers og skjell spiser vi jo hele, med innvoller og alt, sier hun.

Kan hjelpe u-land

Ifølge ASAP Science er det mye proteiner, vitaminer og mineraler i insekter.

– Det er høye nivåer av jern og sink i sirisser. Insekter kan også være en kilde til gode fettstoffer, slik fisk er. Vi vet imidlertid ikke hvor godt mineralene fra insekter blir tatt opp i kroppen, sier Nanna Roos.

– I u-land er det stor mangel på animalske produkter, og derfor kan insektene være et viktig tilskudd. Det kan bidra til å hindre underernæring, sier hun.

Må investere i nye produksjonssystemer

Nanna Roos ser imidlertid flere utfordringer.

– I Europa har vi nok mat, så vi er også veldig restriktive. Vi har reguleringer for hva man kan bruke til husdyrfôr. Derfor foregår det et arbeid på EU-nivå for å kunne bruke insektprotein på en sikker måte, sier hun.

Dessuten mener Roos at det er gjort for lite forskning på området. Man bør undersøke hvilke insektarter som har et høyt næringsinnhold, og hvordan man kan utvikle et effektivt produksjonssystem, avslutter hun. 

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Å bli våt på hendene eller kroppen er en helt hverdagslig opplevelse. Vi dusjer, vasker hendene og lager mat, og de aller fleste av oss kjenner stor forskjell på om vi er våte eller ikke.

Men hvordan føler vi egentlig fuktighet? Forskerne bak en ny studie, publisert i Journal of Neurophysiology, mener det ikke virker som om huden har noen spesialiserte reseptorer for å kjenne vått, i motsetning til for eksempel smerte- eller temperaturreseptorer.

Ved hjelp av flere forsøk mener forskerne de har laget den første nevrofysiologiske modellen for å forklare fuktighetsfølelsen.

Ifølge forskerne henger temperatur uløselig sammen med fuktighetsfølelsen, og forsøkene deres viser at folk ble flinkere til å identifisere om huden var våt når vannet var kaldere.

En illusjon?

Forskerne bak studien jobber ut ifra en hypotese om at fuktighetsfølelsen er en sanseillusjon, og at hjernene våre lurer oss til å kjenne våt væske, blant annet basert på forventninger og tidligere erfaringer og med våte objekter eller vann.

Det finnes også flere andre eksempler på hvordan illusjoner påvirker sansene våre.

Ifølge teorien bruker hjernen tidligere ervervet kunnskap, og en sammenblanding av mange sanseinntrykk som temperaturfølelsen og trykkfølelse på huden, for å gjette seg fram til den mest sannsynlige årsaken bak følelsen.  

I tidligere forsøk gjort av noen av de samme forskerne, viste de at folk lures til å tro at armene deres er våte hvis de blir utsatt for en kald og tørr overflate rett på huden.

Forskerne foreslår nå at fuktighetsfølelsen er sammenflettet med evnen til å føle kulde og mekanisk trykk på huden. Disse signalene blir båret fra huden til hjernebarken av A-nerver, som forskerne kaller det i rapporten.

For å teste ut hypotesen, brukte de 13 mannlige studenter i en serie forsøk.

• Les også: Sår tvil om teorien bak mørke og lyse hudfarger

25, 30 og 35 grader

Forsøkspersonene ble utsatt for vann med tre forskjellige temperaturer, 25, 30 og 35 grader, på to forskjellige steder på armen. Enten på et hårete oversideområde på underarmen, eller den tykke huden på fingertuppene.

Personene satt med armen gjennom et hull i et skjermbrett, så de ikke kunne følge med på eksperimentet. Deretter fikk de våte bomullsdotter med forskjellige temperaturer plassert på armen, eller fingertuppene.

Det viste seg at oppfattelsen av fuktighet på huden hang tett sammen med temperaturen på vannet. Selv om væskemengden var helt lik i alle temperaturvariantene, oppfattet forsøkspersonene det kalde vannet som mer vått enn det varmere vannet.  

Jo høyere temperatur på vannet, dess vanskeligere var det å vurdere fuktigheten. Forskerne fant også at det hårete området på armen var mer sensitiv for fuktighet enn fingertuppene.

Forskerne gjennomførte også eksperimentet etter å ha blokkert A-nervene ved hjelp av kompresjon på armen. Da ble fuktighetsfølelsen kraftig redusert.

En modell over fuktighetsfølelse

Selv om utvalget i dette eksperimentet var ganske lite, mener forskerne at resultatene fra dette og tidligere eksperimenter peker i retning av at fuktighetsfølelse er en perseptuell illusjon, som er helt avhengig av trykkfølelse og temperatur.

De tror at hjernen tolker beskjedene fra huden, og sammenligner det med det forskerne kaller en ”typisk våt stimulering”, som allerede er lært gjennom tidligere erfaringer. 

Samtidig er det også en betydelig mekanisk følelse av fuktighet på kroppen, hvor man kjenner fuktigheten selv om den ikke er kald, som for eksempel i varmt og fuktig klima, eller i varmt vann. Forskerne tror at andre, sensitive deler av huden kan også spille en rolle i å bedømme fuktighet.

I rapporten mener de også at denne kunnskapen kan potensielt hjelpe med å forstå visse symptomer på for eksempel Multippel Sklerose eller Polynevropati, hvor pasienter plutselig kan oppleve en følelse av kald fuktighet over deler av kroppen.

Forskerne har også samlet resultatene i en nevrofysiologisk modell over fuktighetsfølelsen, som kan sees i den publiserte artikkelen.

Referanse

D.Filingeri: Why wet feels wet? A neurophysiological model of human cutaneous wetness sensitivity. Journal of Neurophysiology. DOI: 10.1152/jn.00120.2014

Helse- og ungdomsarbeiderfaget er et av de mest populære fagene innen videregående opplæring.

Men frafallet på veien mot fagbrev er stort. Stadig færre velger lærlingveien. I stedet velger ungdommene påbygging til studiekompetanse.

Fafo-forskerne Mona Bråten og Anna Hagen Tønder har nå samlet kunnskapen vi har om hvordan elevene i det relativt unge faget barne- og ungdomsarbeid har det og hvordan de tas imot i arbeidslivet. 

Gjennomgangen viser at det er store forskjeller i bruken av fagkompetansen, og at interessen for fagarbeidere er vidt forskjellig mellom kommuner og i en viss grad også mellom fylkene.

De fleste jobber i barnehager, der andelen barne- og ungdomsarbeidere var 12 prosent i 2010.

– Noen arbeidsgivere satser systematisk på fagarbeidere, mens andre bare tar inn ufaglærte. I private barnehager er barne- og ungdomsarbeiderne så godt som fraværende. Hvordan dette påvirker arbeidsmiljø og kvaliteten på arbeidet vet vi ennå ikke, forteller prosjektleder Bråten.

Stort frafall

Om lag halvparten av elevene fra barne- og ungdomsarbeiderfag Vg2 går videre til påbygg. Under tre av ti begynner rett i lære, ifølge en Nifu-rapport.

For dem som tar fagbrev, velger dessuten mange påbygging for å ha muligheten til høyere utdanning. Ikke alle lykkes med disse ambisjonene.

– Mange som begynner på påbygging stryker. Og mange som hadde tenkt å starte på høyere utdanning, begynner ikke likevel – kanskje på grunn av for dårlige karakterer, sier Hagen Tønder.

Har lyst til å jobbe med barn og unge

Hvorfor fagbrevet er såpass lite ettertraktet har forskerne ennå ikke svar på. Men det ser ikke ut til at liten interesse eller mangel på lærlingplasser kan være den eneste årsaken. 

Fafo-forskernes tror elevenes vurdering av hvilke muligheter de har i arbeidsmarkedet med et fagbrev påvirker valgene, samtidig som høyere utdanning anses for å gi langt bedre muligheter i arbeidsmarkedet. 

For 85 prosent av de fagutdannede venter det arbeid i barnehager, skoler eller SFO-ordningen (tall fra 2012). At denne sektoren i liten grad er tilpasset fagutdanningen spiller trolig også inn. Den er preget av en stor andel midlertidige stillinger og deltidsstillinger.

Lov- og avtaleverket legger i liten grad opp til en myk overgang mellom utdanningen og fast arbeid for fagarbeiderne.

– Mange av dem vi har intervjuet sier at det er barn og unge de har lyst til å jobbe med. Kanskje er det bedre for dem å ta fagbrev, jobbe noen år, før de så eventuelt tar høyere utdanning. Men denne muligheten er det i liten grad lagt opp til i dag, forteller Hagen Tønder.

Kombinere fagbrev og høy utdanning

Den såkalte y-veien er i dag mest vanlig for ingeniører og teknikere. Y-veien er høyere utdanning for dem som har et relevant fagbrev, men som mangler studiekompetanse.

Fafo-forskerne ser gode argumenter for at en lignende ordning kan utvikles for barne- og ungdomsarbeidere.

– Vi kan på den måten gi elevene en enklere vei for å kombinere fagbrev med høyere utdanning. Fagbrevet ville sannsynligvis blitt mer attraktivt. Kanskje ville også læringsmiljøet blant elevene bli bedre om motivasjonen for å fullføre løpet med fagbrev var sterkere, sier Hagen Tønder.

Skviset i midten

Helsefagarbeidere har en risiko for å komme i skvis mellom ufaglærte og høyt utdannede. Deres kompetanse kan bli lite brukt, i motsetning til sykepleierne, slik at de blir stilt på linje med personer uten fagutdanning.

Selv om barne- og ungdomsarbeiderne kun står i et slikt konkurranseforhold til ufaglærte, kan også lignende problemer ramme dem.

– Særlig barnehager kan være preget av flat struktur, der barne- og ungdomsarbeiderne gjør den samme jobben som ufaglærte. Fagarbeiderne vil da kunne oppleve at det var liten vits å ta et fagbrev, forteller Bråten.

– Helt generelt må personer med fagbrev ha en egen plass mellom ufaglærte og ansatte med høyere utdanning. Kompetansen deres må bli verdsatt og brukt. Uten en slik plass vil ikke faget være bærekraftig, utdyper Hagen Tønder.

Referanse

Mona Bråten og Anna Hagen Tønder. Barne- og ungdomsarbeiderens stilling i arbeidslivet. Fafo-notat 2014:10.

Håkon Høst, m.fl. Yrkesutdanning eller allmennutdanning for sektoren? En undersøkelse av elever og lærlinger i Helse- og sosialfag. Nifu. Rapport 30/2012 

Et rom med runde vegger, med vektløs utsikt mot en liten steinklode like ved, og måneskiva fjernere i bakgrunnen – det er hva amerikanske astronauter kan oppleve rundt år 2021, hvis planene til NASA går i oppfyllelse.

Dette lille oppholdsrommet ute i det store verdensrommet vil være en sylinder, minst fem meter lang og rundt tre meter i diameter, håper firmaet Orbital Sciences.  De har nemlig foreslått at boligen bygges inne i deres romskip Cygnus.

Opptil to måneder i rommet

Cygnus har allerede fløyet to turer til den internasjonale romstasjonen med utstyr, men ennå ikke mennesker. Tanken til Orbital er at Cygnus-boligen skal brukes sammen med NASAs nye romskip for lengre romferder, romkapselen Orion.

Orion ligner mye på måneskipet Apollo fra 1960-tallet, men er mer teknologisk avansert, og kan romme fire astronauter, mot tre i Apollo.

Selv om Orion er mer romslig enn Apollo, vil en ekstra boligmodul gi astronautene både forsyninger og plass nok til å forlenge oppholdet ved asteroiden fra en snau uke til opptil to måneder.

Skal besøke asteroide

Orion er bygget for reiser til både månen og Mars, men i første omgang vil altså romskipet trolig bli brukt for å besøke en asteroide, en av de utallige småklodene som det er flest av mellom planetene Mars og Jupiter.

Hvis NASAs prosjekt Asteroid Redirect Mission blir gjennomført, vil først et ubemannet romskip ta av fra jorda i 2017. Vel ute i verdensrommet vil romskipet stige i spiral vekk fra jordas tyngdefelt, drevet av en rakettmotor på solenergi.

Den vil være økonomisk i drift, men til gjengjeld ha liten skyvkraft.  Derfor vil romskipet bruke rundt halvannet år på å nå fram til asteroiden. Vel framme vil den fange inn en åtte meter stor asteroide i en slags sekk, og dra den med seg til en bane rundt månen. En annen plan går ut på å hente en mindre stein fra overflaten på en større asteroide.

Her vil astronautene om bord på Orion møte asteroiden og det ubemannede romskipet rundt 2021. De vil hente ut steinprøver av asteroiden, og hvis boligdrømmen i rommet går i oppfyllelse, vil de kunne arbeide ute i de eventyrlige omgivelsene i opptil 60 dager, ifølge en artikkel på nettstedet Space News.

Video fra NASA som viser den bemannede delen av Asteroid Redirect Mission, men uten boligmodulen.

Også NASA interessert

Asteroiden vil bli parkert i en spesiell type bane, høyt over månen. Banen går i motsatt retning av den som månen selv, jorda og alle planetene roterer i. Denne baklengsbanen er spesielt stabil, på grunn av samspillet mellom tyngdekreftene fra månen, jorda og sola. Også derfor vil et lengre opphold både være mulig og interessant.

NASAs planer for en bolig ved asteroiden ble lagt fram den 3. oktober av Christopher Moore på Den internasjonale romkongressen i Toronto i Canada.

Christopher Moore er leder på Advanced Exploration Systems Division. Denne avdelingen i NASA utvikler blant annet boliger for reiser til månen og planetene.

More fortalte at NASA nå studerer flere utkast til boliger. Hvis en slik bolig blir ferdig i tide, kan den bli brukt på asteroideferden.

Lenker:

NASA Studying Habitation Module for Asteroid Mission, artikkel på nettstedet Space News

Orbital Proposes Future Deep Space Applications for Cygnus, artikkel i Spaceflight Insider

Cygnus Beyond Low-Earth Orbit – Logistics and Habitation in Cis-Lunar Space, foiler fra foredrag av Carl Walz, Orbital Corporation

Deep Space Habitat, NASAs nettsider om boliger for romferder til månen og planetene

NASA´s Fiscal Year 2014 Asteorid Strategy, foiler med blant annet oppdatert tidslinje for Asteroid Redirect Mission, foredrag av NASAs visedirektør Robert Lightfoot på Den internasjonale romkongressen i Toronto, Canada 3. oktober 2014

Dr. Christopher Moore: Technology Development for NASA´s Asteroid Redirect Mission, paper lagt fram på Den internasjonale romkongressen i Toronto, Canada 3. oktober 2014