Vi befinner oss på toppen av det 1000 meter høye Gråfonnfjellet i Innfjorddalen. Tekniker John Anders Dahl monterer kamera i stativ, som er spesiallaget til formålet.

Det er et område hvor det går mange skred. De fleste av dem er relativt små og høyt oppe i fjellsiden, men flere av de små steinsprangene har forårsaket større jordskred.

Det har også vært store skred som har stengt veier og truet dem som bor inne i dalen. I 1611 mistet 10 personer livet i et skred fra fjellet.

Fotolinsen rettes mot fjellsida. I ett og et halvt år fremover skal kameraet ta bilder med fire timers mellomrom. Det unike bildemateriale vil gi skredforskerne en oversikt de aldri har hatt før i dette området. 

Prosjektet er et samarbeid mellom NVE og NGU. 

Detaljert kartlegging

- Dette er et aktivt skredområde, som vi ønsker å få et nært kjennskap til. Her går det stadige steinsprang og jordskred, og vi ønsker å vite når og hvor de skjer, vi vil se størrelsen på steinblokkene og få kunnskap om hvor ofte det går skred her, forteller geolog og forsker ved NGU Freddy Yugsi Molina.

Det skal settes ut tre kamera, to til å overvåke fra hver sin topp og ett fotograferer nede fra dalen. Det er den mest detaljerte overvåking av steinsprang  som er gjort noensinne.

Følger med på vær og terreng

Samtidig etableres en metereologisk datastasjon ikke langt unna fjellet. På denne måten får forskerteamet fra NGU  jevnlig tilførsel av hvordan temperatur og nedbør opptrer i området.

- Vi ønsker å studere sammenhengene mellom ulike værtyper og skredaktiviteter i fjellsiden. Dette vil etterhvert bli en unik kunnskapsbase, som vi kan benytte når vi skal kartlegge og karakterisere andre skredområder i landet, sier Yugsi Molina.

Forskerne benytter også laser, såkalt LIDAR-teknologi, for å scanne formasjonene i fjellsiden før og etter den halvannet år lange overvåkningsperioden.

Slik kan de finne ut nøyaktig  hvordan terrenget har forandret seg i løpet av perioden, og ha detaljert oversikt over hvilken type skred som har stått bak forandringene.

Skal øke tryggheten for folk

Alt dette handler til slutt om å øke tryggheten ved skredfarlige områder. Kunnskapen fra overvåkingsprosjektet i Åndalsnes kan overføres til andre lignende skredutsatte fjellområder.

- Når vi har fått alle bildene og samlet inn alt datamaterialet, kommer det til å gi oss mange nye muligheter. Dess mer vi vet om hvordan fjellskred oppstår og opptrer, og hvilke forhold som fører til dem, desto bedre kan vi forebygge skredkatastrofer i fremtiden. Dataene som vi får ut fra forskningen ved Gråfonnfjellet vil derfor ha stor verdi, sier skredforsker Yugsi Molina.

Vi lever i en verden der presset på biomangfold og andre naturgoder er økende.

I 2005 konkluderte en stor gruppe av ledende vitenskapelige eksperter med at to tredjedeler av verdens naturtyper har en negativ utvikling.

Den viktigste drivkraften bak disse negative endringene er arealbruk: Vi endrer og ødelegger natur, utrydder arter og høster for mye av det som skulle være fornybare ressurser.

Mennesker påvirker naturen

Vi vet alle at naturen er en forutsetning for grunnleggende naturgoder som gir oss livskvalitet og velferd. Men hvor går grensen for hva som vil være forsvarlig bruk av skog, jord, sjø, ferskvann, fisk og vilt? Og hvordan unngår vi å utrydde sårbare arter og naturtyper?

Her er det viktig å finne ut av hvilke konsekvenser endringer i naturen har på vår livskvalitet og velferd og hva vi kan gjøre politisk, sosialt, økonomisk og teknologisk for å minske presset på biomangfold og naturgoder.

Konklusjonen fra ekspertgruppen i 2005 var en vekker for politikere og andre beslutningstakere og førte til flere konkrete tiltak rettet mot spesielt truede naturtyper.

Men vurderingen hadde likevel sine klare begrensninger: Den ble gjort på et overordnet globalt nivå, og pekte i liten grad på problemer som var spesifikke for bestemte regioner og de enkelte land. Kunnskapsgrunnlaget var også begrenset.   

Naturpanelet – et internasjonalt initiativ

Gjennom Naturpanelet (Intergovernmental Science-Policy Platform on Biodiversity and Ecosystem Services, IPBES) startes nå en ny prosess der eksperter fra hele verden skal gjennomføre en oppdatert vurdering av kunnskap om hvordan mennesker endrer og ødelegger natur, og hvilke konsekvenser dette har for vår velferd.

Et sentralt mandat er å se på hvordan vi, gjennom politiske vedtak, kan få en mer bærekraftig forvaltning av natur som sikrer naturgoder og velferd også i fremtiden.

Naturpanelet er en mellomstatlig plattform, etablert i 2012 etter modell av Klimapanelet. Gjennom sine nå 121 medlemsland vil Naturpanelet gjøre regionale og delregionale vurderinger der for eksempel Europa og Sentral-Asia er definert som en hovedregion, mens land i Vest- og Sentral-Europa danner en underregion.

I høst startet arbeidet med å definere arbeidsplanen for disse vurderingene, der en tverrfaglig ekspertgruppe har gitt sekretariatet i Naturpanelet sine anbefalinger for hvilke spørsmål den neste gruppen av eksperter skal besvare.

Under forutsetning av at Naturpanelets medlemsland godkjenner denne planen på neste plenumsmøte i januar 2015, vil cirka 180 eksperter fra hver av de fire hovedregionene bli invitert til å starte hovedjobben.  Eksisterende kunnskap skal sammenstilles for politikere og andre beslutningstakere på alle nivå gjennom en treårig prosess.

Hva vet vi om naturgoder i Norge?

Norge oppleves av mange som annerledeslandet også når det gjelder naturgoder. Vi har vokst opp med grunnleggende goder som rein luft og godt drikkevann, vi har tilgang på grønne områder og kan nyte fornybare ressurser fra jordbruk, skogbruk, fiskeri og akvakultur.

Press på biomangfold og naturgoder skaper sjelden de store overskriftene. Arealbruksendringene havner som små plansaker på kontorpulten til byråkrater og politikere på kommune eller fylkesnivå.

Det er likevel prinsipielle spørsmål og etiske dilemmaer som ligger bak hver en liten omregulering av natur, og ofte peker små lokale endringer på større samfunnstrender. Djevelen finnes i detaljene.

Vi ser flere tydelige trender i Norge:

1. Urbanisering og ødeleggelse av natur- og landbruksområder i bynære områder er en daglig utfordring for politikere i store og små norske byer.
2. Utnytting av fornybare ressurser som grønn energi (vindmøller, vannkraft og bioenergi), drikkevann, jord- og skogbruksprodukter, viltressurser, vill og kultivert fisk har kostnader for miljøet og vår velferd på sikt.
3. Opphør av jordbruk med tap av kulturlandskap nevnes ofte som et problem i marginale områder for jordbruksproduksjon.

Noen av våre rikeste naturområder ligger nettopp i nærheten av der folk ønsker å bo, og i Europa forsvinner daglig 1500 hektar med god landbruksjord til byutvikling.

Mye av vår velstand i Vest-Europa er dessuten basert på ressurser som produseres av andre, slik at vårt økologiske fotavtrykk er større enn det vi ser gjennom naturforringelse i eget land.

Kunnskap om naturgoder sikrer velferd

Politisk handling som kan stoppe tap av naturgoder i Norge forutsetter at man bygger kunnskap på nasjonalt nivå. Spørsmålene er mange.

Hva er status og trender for norske økosystemer og hvilke goder gir de samfunnet? Hvilke drivkrefter skaper endringene og hvordan påvirker de vår velferd?  Hvordan oppfatter folk flest naturgoder, hvordan verdsettes de?

Og i et mer globalt perspektiv: hvilke naturgoder er vi avhengige av å importere? Hvordan kan vi redusere våre økologiske foravtrykk i andre deler av verden?

Stiller krav til myndigheter og forskerne

Naturpanelet ble etablert med sterk støtte fra norsk hold. Norske myndigheter bør nå gripe anledningen til å få gjennomført en vurdering av status for biomangfold og naturgoder i Norge slik at dette også kan støtte opp om de regionale vurderingene som vil bli gjennomført i regi av Naturpanelet.

Ny kunnskap forutsetter også at forskerne faktisk svarer på spørsmålene som stilles. Utfordringene fra Naturpanelet er sammensatte og krever bidrag fra fler- og tverrfaglige forskningsmiljøer.

Her må naturvitere synligjøre samfunnsrelevansen av den forskningen som bedrives. Samfunnsvitere og humaniora, teknologer og økonomer må ta objektiv kunnskap om tap av biomangfold og naturgoder på alvor og bidra til at sosiale, økonomiske og tekniske løsninger sikrer naturgoder og fremtidig velferd. 

Vi lever i en verden der presset på biomangfold og andre naturgoder er økende.

I 2005 konkluderte en stor gruppe av ledende vitenskapelige eksperter med at to tredjedeler av verdens naturtyper har en negativ utvikling.

Den viktigste drivkraften bak disse negative endringene er arealbruk: Vi endrer og ødelegger natur, utrydder arter og høster for mye av det som skulle være fornybare ressurser.

Mennesker påvirker naturen

Vi vet alle at naturen er en forutsetning for grunnleggende naturgoder som gir oss livskvalitet og velferd. Men hvor går grensen for hva som vil være forsvarlig bruk av skog, jord, sjø, ferskvann, fisk og vilt? Og hvordan unngår vi å utrydde sårbare arter og naturtyper?

Her er det viktig å finne ut av hvilke konsekvenser endringer i naturen har på vår livskvalitet og velferd og hva vi kan gjøre politisk, sosialt, økonomisk og teknologisk for å minske presset på biomangfold og naturgoder.

Konklusjonen fra ekspertgruppen i 2005 var en vekker for politikere og andre beslutningstakere og førte til flere konkrete tiltak rettet mot spesielt truede naturtyper.

Men vurderingen hadde likevel sine klare begrensninger: Den ble gjort på et overordnet globalt nivå, og pekte i liten grad på problemer som var spesifikke for bestemte regioner og de enkelte land. Kunnskapsgrunnlaget var også begrenset.   

Naturpanelet – et internasjonalt initiativ

Gjennom Naturpanelet (Intergovernmental Science-Policy Platform on Biodiversity and Ecosystem Services, IPBES) startes nå en ny prosess der eksperter fra hele verden skal gjennomføre en oppdatert vurdering av kunnskap om hvordan mennesker endrer og ødelegger natur, og hvilke konsekvenser dette har for vår velferd.

Et sentralt mandat er å se på hvordan vi, gjennom politiske vedtak, kan få en mer bærekraftig forvaltning av natur som sikrer naturgoder og velferd også i fremtiden.

Naturpanelet er en mellomstatlig plattform, etablert i 2012 etter modell av Klimapanelet. Gjennom sine nå 121 medlemsland vil Naturpanelet gjøre regionale og delregionale vurderinger der for eksempel Europa og Sentral-Asia er definert som en hovedregion, mens land i Vest- og Sentral-Europa danner en underregion.

I høst startet arbeidet med å definere arbeidsplanen for disse vurderingene, der en tverrfaglig ekspertgruppe har gitt sekretariatet i Naturpanelet sine anbefalinger for hvilke spørsmål den neste gruppen av eksperter skal besvare.

Under forutsetning av at Naturpanelets medlemsland godkjenner denne planen på neste plenumsmøte i januar 2015, vil cirka 180 eksperter fra hver av de fire hovedregionene bli invitert til å starte hovedjobben.  Eksisterende kunnskap skal sammenstilles for politikere og andre beslutningstakere på alle nivå gjennom en treårig prosess.

Hva vet vi om naturgoder i Norge?

Norge oppleves av mange som annerledeslandet også når det gjelder naturgoder. Vi har vokst opp med grunnleggende goder som rein luft og godt drikkevann, vi har tilgang på grønne områder og kan nyte fornybare ressurser fra jordbruk, skogbruk, fiskeri og akvakultur.

Press på biomangfold og naturgoder skaper sjelden de store overskriftene. Arealbruksendringene havner som små plansaker på kontorpulten til byråkrater og politikere på kommune eller fylkesnivå.

Det er likevel prinsipielle spørsmål og etiske dilemmaer som ligger bak hver en liten omregulering av natur, og ofte peker små lokale endringer på større samfunnstrender. Djevelen finnes i detaljene.

Vi ser flere tydelige trender i Norge:

1. Urbanisering og ødeleggelse av natur- og landbruksområder i bynære områder er en daglig utfordring for politikere i store og små norske byer.
2. Utnytting av fornybare ressurser som grønn energi (vindmøller, vannkraft og bioenergi), drikkevann, jord- og skogbruksprodukter, viltressurser, vill og kultivert fisk har kostnader for miljøet og vår velferd på sikt.
3. Opphør av jordbruk med tap av kulturlandskap nevnes ofte som et problem i marginale områder for jordbruksproduksjon.

Noen av våre rikeste naturområder ligger nettopp i nærheten av der folk ønsker å bo, og i Europa forsvinner daglig 1500 hektar med god landbruksjord til byutvikling.

Mye av vår velstand i Vest-Europa er dessuten basert på ressurser som produseres av andre, slik at vårt økologiske fotavtrykk er større enn det vi ser gjennom naturforringelse i eget land.

Kunnskap om naturgoder sikrer velferd

Politisk handling som kan stoppe tap av naturgoder i Norge forutsetter at man bygger kunnskap på nasjonalt nivå. Spørsmålene er mange.

Hva er status og trender for norske økosystemer og hvilke goder gir de samfunnet? Hvilke drivkrefter skaper endringene og hvordan påvirker de vår velferd?  Hvordan oppfatter folk flest naturgoder, hvordan verdsettes de?

Og i et mer globalt perspektiv: hvilke naturgoder er vi avhengige av å importere? Hvordan kan vi redusere våre økologiske foravtrykk i andre deler av verden?

Stiller krav til myndigheter og forskerne

Naturpanelet ble etablert med sterk støtte fra norsk hold. Norske myndigheter bør nå gripe anledningen til å få gjennomført en vurdering av status for biomangfold og naturgoder i Norge slik at dette også kan støtte opp om de regionale vurderingene som vil bli gjennomført i regi av Naturpanelet.

Ny kunnskap forutsetter også at forskerne faktisk svarer på spørsmålene som stilles. Utfordringene fra Naturpanelet er sammensatte og krever bidrag fra fler- og tverrfaglige forskningsmiljøer.

Her må naturvitere synligjøre samfunnsrelevansen av den forskningen som bedrives. Samfunnsvitere og humaniora, teknologer og økonomer må ta objektiv kunnskap om tap av biomangfold og naturgoder på alvor og bidra til at sosiale, økonomiske og tekniske løsninger sikrer naturgoder og fremtidig velferd. 

Forskning viser at ungdom i Norge er på verdenstoppen i fyllekuler (binge drinking). Forskning viser at etnisk norske ungdommer har fyllekuler i langt større grad enn innvandrere fra andre land og kulturer.

Forskning viser at blant norske ungdommer, er det på vestkanten i Oslo drikkes mest. Forskning viser at norske ungdommer har langt mer positive forventninger til bruk av alkohol, enn ungdom i andre land.

Forskning viser at foreldres atferd og holdninger er avgjørende for å forme unges drikkemønster. Forskning viser at fyllekuler, hvor altså norske ungdommer er verdensmestere, hemmer hjernens utvikling hos unge og kan føre til varige kognitive svekkelser, i tillegg til at det medfører en rekke former for risikoatferd.

Alle setningene over er riktige og forankret i forskning. Redaktør i forskning.no Nina Kristiansen kritiserer meg, både i egen avis og i Aftenposten, for ikke å bruke forskning når jeg skriver om ungdom og rus. Hun synes altså det er dumt at jeg skriver som privatperson og bruker egne erfaringer. Hadde jeg i stedet skrevet en annen kronikk, en sak basert på forskning, ville jeg sett at det ikke er grunn til bekymring, skriver hun.

Men da ville den ikke blitt lest en halv million ganger de to første dagene den lå ute heller. Jeg skrev ikke som forsker, men ville nå ut med en mening og et perspektiv på en sak som angår meg.

Tok fram en bestemt side

Kanskje jeg har tråkket noen norske forskere på tærne fordi jeg ikke har henvist til forskningen deres. Kristiansen minner om det vi vet: tall fra Ungdata viser at det har vært en nedgang i norske ungdommers bruk av alkohol og andre rusmidler. Tallene viser andre positive ting også. Som at ungdom trives og driver med sport. Alt dette er jo kjempefint. Jeg har trukket fram en bestemt side ved norsk ungdomskultur, og jeg har kritisert på en spissformulert måte hvordan mange foreldre forholder seg til den.

Hvis redaktøren for forskning.no hadde hatt interesse av å presentere temaet skikkelig, i stedet for å bruke redaktørplassen sin til personkritikk, måtte hun i det minste nevnt at Norge er i verdenstoppen i fyllekuler.

Forskerne bak forskningsprosjektet Binge Norway (Fyllekule-Norge) ved Universitetet i Oslo publiserte i fjor artikler som bekrefter at Norge er et land med sterk fyllekulekultur blant ungdom og unge voksne. Man bekreftet også at dette er mønstre som arves fra foreldre.

Norske ungdommer vil bli fulle

Det finnes annet materiale også. ESPAD-undersøkelsen om rus blant studenter i 36 europeiske land fra 2011, viser at norske studenter ikke drikker like mye alkohol totalt over tid som studenter i for eksempel Tyskland eller Tsjekkia. Men norske studenter drikker mye mer alkohol enn nesten alle andre når de drikker.

Her er Norge på tredje plass blant de 36 landene, rett etter Danmark og Finland. Norge er også helt i toppen når det gjelder positive forventninger til bruk av alkohol. Dette stemmer godt med det mønsteret av fyllekuler i helgene og totalt avhold i ukedagene som er tydelig for de fleste som observerer ungdomskultur på nært hold.

Norske ungdommer og studenter vil bli fulle når de drikker, og det klarer de. Fylla er en viktig del av ungdomskultur for mange. Er det noen vits i å snakke om det? Eller skal vi bare juble fordi det totale alkoholoforburket har gått noe ned over noen år?

Fyllekuler kan påvirke hjernen

Det er nå syv år siden USAs Surgeon General (øverste talsperson for landets helsevesen) publiserte en Call to Action to Prevent and Reduce Underage Drinking, hvor man blant annet påpekte at ny forskning viser hvordan fyllekuler hos ungdommer kan føre til biologiske endringer som påvirker ungdommens utvikling på lang sikt, og kan ha negative virkninger på hjernens utvikling. 

Nyere forskning bekrefter antagelser om at fyllekuler er forbundet med mangelfull utvikling av hjernestrukturer hos unge. Man kan for eksempel se på forskningen utført av psykiatriprofessor Marisa Silveri ved Harvard, og hennes kolleger.

En av hennes seneste artikler,  Binge Alcohol Consumption in Emerging Adults, viser at hjernebarken til unge mennesker fra 18 til 24 år som deltar i fyllekuler er tynnere enn hos unge voksen som drikker forsiktig. Binge-drinking definerer man her som mer enn fem drinker på to timer for en mann og mer enn fire for en kvinne. Ikke mye sett med norske øyne, altså.

Større bredde i faktaene om ungdomsfyll

Det Kristiansen og norske forskere selvfølgelig burde gjort i denne debatten er å forsøke å presentere en bredere oversikt over kunnskapen på området i stedet for å fortsette kjælingen med sin egen spørreundersøkelsesbaby. Da ville de kunne satt sammen fakta som dette:

- Norge ligger på verdenstoppen i fyllekuler (binge drinking) blant ungdom.
- På Vestkanten i Oslo er dette mønsteret klarest.
- Etnisk norske ungdommer har oftere fyllekuler enn alle innvandrere til Norge, også vestlige innvandrere.
- Fyllekuler hos ungdommer har klare langtidseffekter på utvikling av hjernen, og vil for noen av ungdommene antageligvis føre til dårligere kognitive evner.
- Fyllekuler fører til en rekke former for risikoatferd.
- Foreldres holdninger og atferd er avgjørende for utvikling av ungdommers drikkemønster.

Men i stedet for å fokusere på det viktige i saken, fortsetter altså forskere å snakke om at mange ting er bedre enn før her til lands. Det er litt godmann, økseskaft. Hvorfor jobbes det så hardt med å fortrenge de egentlige temaene?

Forskningen kan ikke fortelle alt

Forskning kan fortelle oss masse interessant. Men så er det også masse interessant som forskning ikke kan si noe om. Forskning fanger ikke opp den uventede økningen i hjemmealenefester i år som en politimester meldte om på VGTV for et par uker siden.

Forskning sier ikke noe om hvor mange foreldre som truer med advokat når politiet ringer dem fra hjemmealenefesten som er ute av kontroll.

Forskning forteller ikke noe om at vi foreldre nå anser det som en grunnleggende menneskerettighet å kjøre limousin til skoleball på vestkantskolene.

Det største problemet med Kristiansens kritikk er den manglende forståelsen for at folk, også forskere, skriver saker basert på egne erfaringer, og ikke på forskning. Jeg er redd den holdningen kan bekrefte visse fordommer om oss forskere som lett autistiske kvinner og menn, som ikke synes noe teller hvis det ikke kan telles. 

Vi lever i en verden der presset på biomangfold og andre naturgoder er økende.

I 2005 konkluderte en stor gruppe av ledende vitenskapelige eksperter med at to tredjedeler av verdens naturtyper har en negativ utvikling.

Den viktigste drivkraften bak disse negative endringene er arealbruk: Vi endrer og ødelegger natur, utrydder arter og høster for mye av det som skulle være fornybare ressurser.

Mennesker påvirker naturen

Vi vet alle at naturen er en forutsetning for grunnleggende naturgoder som gir oss livskvalitet og velferd. Men hvor går grensen for hva som vil være forsvarlig bruk av skog, jord, sjø, ferskvann, fisk og vilt? Og hvordan unngår vi å utrydde sårbare arter og naturtyper?

Her er det viktig å finne ut av hvilke konsekvenser endringer i naturen har på vår livskvalitet og velferd og hva vi kan gjøre politisk, sosialt, økonomisk og teknologisk for å minske presset på biomangfold og naturgoder.

Konklusjonen fra ekspertgruppen i 2005 var en vekker for politikere og andre beslutningstakere og førte til flere konkrete tiltak rettet mot spesielt truede naturtyper.

Men vurderingen hadde likevel sine klare begrensninger: Den ble gjort på et overordnet globalt nivå, og pekte i liten grad på problemer som var spesifikke for bestemte regioner og de enkelte land. Kunnskapsgrunnlaget var også begrenset.   

Naturpanelet – et internasjonalt initiativ

Gjennom Naturpanelet (Intergovernmental Science-Policy Platform on Biodiversity and Ecosystem Services, IPBES) startes nå en ny prosess der eksperter fra hele verden skal gjennomføre en oppdatert vurdering av kunnskap om hvordan mennesker endrer og ødelegger natur, og hvilke konsekvenser dette har for vår velferd.

Et sentralt mandat er å se på hvordan vi, gjennom politiske vedtak, kan få en mer bærekraftig forvaltning av natur som sikrer naturgoder og velferd også i fremtiden.

Naturpanelet er en mellomstatlig plattform, etablert i 2012 etter modell av Klimapanelet. Gjennom sine nå 121 medlemsland vil Naturpanelet gjøre regionale og delregionale vurderinger der for eksempel Europa og Sentral-Asia er definert som en hovedregion, mens land i Vest- og Sentral-Europa danner en underregion.

I høst startet arbeidet med å definere arbeidsplanen for disse vurderingene, der en tverrfaglig ekspertgruppe har gitt sekretariatet i Naturpanelet sine anbefalinger for hvilke spørsmål den neste gruppen av eksperter skal besvare.

Under forutsetning av at Naturpanelets medlemsland godkjenner denne planen på neste plenumsmøte i januar 2015, vil cirka 180 eksperter fra hver av de fire hovedregionene bli invitert til å starte hovedjobben.  Eksisterende kunnskap skal sammenstilles for politikere og andre beslutningstakere på alle nivå gjennom en treårig prosess.

Hva vet vi om naturgoder i Norge?

Norge oppleves av mange som annerledeslandet også når det gjelder naturgoder. Vi har vokst opp med grunnleggende goder som rein luft og godt drikkevann, vi har tilgang på grønne områder og kan nyte fornybare ressurser fra jordbruk, skogbruk, fiskeri og akvakultur.

Press på biomangfold og naturgoder skaper sjelden de store overskriftene. Arealbruksendringene havner som små plansaker på kontorpulten til byråkrater og politikere på kommune eller fylkesnivå.

Det er likevel prinsipielle spørsmål og etiske dilemmaer som ligger bak hver en liten omregulering av natur, og ofte peker små lokale endringer på større samfunnstrender. Djevelen finnes i detaljene.

Vi ser flere tydelige trender i Norge:

1. Urbanisering og ødeleggelse av natur- og landbruksområder i bynære områder er en daglig utfordring for politikere i store og små norske byer.
2. Utnytting av fornybare ressurser som grønn energi (vindmøller, vannkraft og bioenergi), drikkevann, jord- og skogbruksprodukter, viltressurser, vill og kultivert fisk har kostnader for miljøet og vår velferd på sikt.
3. Opphør av jordbruk med tap av kulturlandskap nevnes ofte som et problem i marginale områder for jordbruksproduksjon.

Noen av våre rikeste naturområder ligger nettopp i nærheten av der folk ønsker å bo, og i Europa forsvinner daglig 1500 hektar med god landbruksjord til byutvikling.

Mye av vår velstand i Vest-Europa er dessuten basert på ressurser som produseres av andre, slik at vårt økologiske fotavtrykk er større enn det vi ser gjennom naturforringelse i eget land.

Kunnskap om naturgoder sikrer velferd

Politisk handling som kan stoppe tap av naturgoder i Norge forutsetter at man bygger kunnskap på nasjonalt nivå. Spørsmålene er mange.

Hva er status og trender for norske økosystemer og hvilke goder gir de samfunnet? Hvilke drivkrefter skaper endringene og hvordan påvirker de vår velferd?  Hvordan oppfatter folk flest naturgoder, hvordan verdsettes de?

Og i et mer globalt perspektiv: hvilke naturgoder er vi avhengige av å importere? Hvordan kan vi redusere våre økologiske foravtrykk i andre deler av verden?

Stiller krav til myndigheter og forskerne

Naturpanelet ble etablert med sterk støtte fra norsk hold. Norske myndigheter bør nå gripe anledningen til å få gjennomført en vurdering av status for biomangfold og naturgoder i Norge slik at dette også kan støtte opp om de regionale vurderingene som vil bli gjennomført i regi av Naturpanelet.

Ny kunnskap forutsetter også at forskerne faktisk svarer på spørsmålene som stilles. Utfordringene fra Naturpanelet er sammensatte og krever bidrag fra fler- og tverrfaglige forskningsmiljøer.

Her må naturvitere synligjøre samfunnsrelevansen av den forskningen som bedrives. Samfunnsvitere og humaniora, teknologer og økonomer må ta objektiv kunnskap om tap av biomangfold og naturgoder på alvor og bidra til at sosiale, økonomiske og tekniske løsninger sikrer naturgoder og fremtidig velferd. 

Fordi husflua (Musca domestica) og mennesket lever så tett på hverandre, vil det kartlagte genomet kunne gi ny innsikt av betydning for både vår egen helse og for miljøet, mener forskerne.

– Husfluer er fascinerende insekter på mange måter. Det komplette genomet vil være et fenomenalt verktøy for forskere på en rekke fagfelt, sier professor i entomologi Jeff Scott ved Cornell University, hovedforfatteren bak den omfattende studien.

Det 691 megabasepar store genomet har blitt sekvensert og analysert i et samarbeid mellom av en rekke forskere verden over, og er tilgjengelig for alle via tidsskriftet Genome Biology.

• Les også: Bananfluer fornyer genomanalyse

Overfører sykdommer

Husflua bærer og overfører mer enn 100 forskjellige sykdommer til mennesker og andre dyr. Miltbrann, tyfoidfeber, tuberkulose, kolera og diaré, for å nevne noen.

– Alt som kommer ut av et dyr, som bakterier og virus, kan husfluer plukke med seg og overføre til sandwichen din, sier Scott til universitetsavisa ved Cornell University.

Å forstå hva som gjør flua immun mot sykdommene de bærer med seg kan dermed hjelpe forskerne i å utvikle behandling og vaksiner mot disse sykdommene.

Sammenlignet med bananfluer

Forskere sammenlignet genene til husflua med genene til den velkjente bananflua, Drosophila melanogaster.  Dette for å få en indikasjon på hvilke av genene som er unike for husflua, og som derfor vil være interessante å studere videre.

Bananflua fikk sitt genom kartlagt i 2000, og er allerede en av verdens mest studerte arter.

Sammenligningen viste at husflua har mange flere gener for immunforsvaret enn fruktflua har – og at det var flere typer av dem.

• Les også: Verdens største genom

Detoxgener

Fluegenomet inneholder også noen unike detoksifiserende gener som produserer proteiner som kan hjelpe flua til å bryte ned avfall. Informasjon om disse genene, som gjøre det mulig for flua å leve i et giftig miljø, kan hjelpe oss til å håndter avfall, noe som igjen kan ha positive følger for både vår helse og miljøet.

Kunnskapen vil også gjøre det mulig for oss å utvikle pesticider som rammer kun husflua.

–Hvis du tenker på genomet som en telefonbok, så har vi nå nummeret til alle genene til husflua, sier Scott.

Referanse:

Jeffrey Scott  m. fl.: Genome of the house fly, Musca domestica L., a global vector of diseases with adaptations to a septic environment, Genome Biology 2014, 15:466  doi:10.1186/s13059-014-0466-3

Det norske herrelandslaget i fotball stinker, og har gjort det lenge. Men det er feil å legge skylden på barnefotballen. Norsk barneidrett, og norsk idrett generelt, er ekstremt vellykket.

Debatten om hvorfor det norske herrelandslaget gjør det så dårlig, har de siste ukene ført inn på sporet om at det er norsk barnefotball som er årsaken. Det er for mye bredde, mener noen. Barnetalentene i fotball må kun trene med andre barnetalenter, og ikke med de som surrer rundt, mener andre.

Det er de frivillige fotballtrenerne som ikke vet hva de holder på med som er problemet, mener andre.

Hva med damelaget og juniorlaget?

Ingenting av dette henger sammen med prestasjonene til det norske herrelandslaget i fotball. Det er altfor drøyt å kaste blikket mot barnefotballen når herrelandslaget sliter. Prestasjonene i norsk fotball handler ikke bare om herrelandslaget. Vi har i mange år hatt et av verdens beste kvinnelag. Vi har også et juniorlag på herresiden som presterer bedre enn herrelandslaget. U21 kom til semifinalen i EM i 2014.

Å peke på norsk barneidrett som årsaken til dårlige prestasjoner på herrelandslaget, holder enda dårligere vann dersom man ser på norsk idrett generelt.

Vår idrettsmodell som er bygget på frivillighet, bredde og demokrati er ekstremt vellykket. Ifølge Greatestsportingnation.com er Norge verdens beste idrettsnasjon, fordelt på antall innbyggere. Vi er den eneste nasjonen i verden som er i ferd med å kapre denne førsteplassen for tredje gang. Vi kan ikke se på norsk fotball isolert fra de andre idrettene.

Det er i overgangen på junior til senior problemet ligger for norsk herrefotball.

Satt på benken

Vi følger det internasjonale nivået opp til junior, men juniorspillerne og unge seniorspillere blir ofte satt på benken i tippeligaklubbene til fordel for internasjonale innkjøp. Våre juniorspillere får dermed ikke den spilletiden de trenger, og så dabber nivået av. Det skjer muligens en endring på gang etter at Martin Ødegaard har hatt suksess på Strømsgodset.

Denne tematikken må i hvert fall tas tak i lenge før man begynner å se på barneidretten. Suksessen til norsk idrett er nettopp bredden. 

All internasjonal forskning viser at de utøverne som blir best er de som holder på med flere idretter lenge. Utøveren høster da erfaring fra flere idretter. Treningspresset innenfor hver idrett må ikke bli for stort. De som holder på med flere idretter tåler også et høyt treningsvolum fordi treningen er mangfoldig.

Må bli flinkere på talenter

Fotball-Norge har vært dyktige til å utdanne trenere, men det er en kjensgjerning av trenerne er dårlige til å plukke ut talenter. Det er derfor synd når noen trenere lar seg presse til å satse mest på de beste i et årskull.

Idrettsprestasjoner hos barn handler mest om modning og utvikling. Barn som er født tidlig på året er mer modne enn de som er født sent. Det er ingen som vet hvor god en 9-åring kan bli. Spesialisering først bør skje når ungdommene er 14 -15 år. Frafallet innen norsk barneidrett starter ved 13 års-alder. Når ungdommene har blitt 19 år, er det få igjen.

Det viktigste barnetrenerne kan gjøre er å utvikle barns ferdigheter så lenge som mulig, og hos så mange som mulig. 

ISS

Ekspedisjon 41 mannskapets Reid Wiseman (NASA) og Alexander Gerst (Tyskland/ESA) gjennomførte 7. oktober fra klokken 14.30 norsk tid en 6 timer og 13 minutter lang arbeidsøkt utenfor Den internasjonale romstasjonen.

Hensikten var blant annet å flytte en defekt pumpeseksjon som var tatt ut av stasjonens kjølesystem og plassert i et langtids-lagringsområde. Pumpeseksjonens nye oppholdssted skal gi bedre beskyttelse og isolasjon i tilfelle et fremtidig mannskap får i oppdrag å reparere den. Gerst grep fatt i seksjonen mens han sto fotforankret på stasjonens robotarm, for anledningen styrt av Barry Wilmore (NASA) på innsiden.

Astronautene skiftet dessuten lys på et utvendig montert kamera og installerte et relé som skal sørge for reservestrøm til skinnesystemet for robotarmen på det tverrgående rammeverket.

Wiseman og Wilmore skal etter planen gjennomføre en ny arbeidsøkt utenfor 15. oktober. Wilmore har ikke hatt et slikt oppdrag tidligere.

Orion

Avbruddssystemet er montert på det første Orion-romfartøyet som skal prøves i rommet.

Monteringen fant sted 3. oktober i LASF (Launch Abort System Facility) ved Kennedy-romsenteret. Den ubemannede EFT-1 (Exploration Flight Test 1) ferden skal som kjent starte 4. desember.

Romtransport

Monteringen av Delta IV Heavy bæreraketten som skal brukes av Orion på EFT-1 ferden 4. desember er ferdig, ble det opplyst 28. september. Monteringsarbeidet foregikk i ULAs (United Launch Alliance´s) HIF (Horizontal Integration Facility), ikke langt fra Cape Canaveral Air Force Station´s Oppskytningskompleks 37B, der oppskytningen skal foregå.

USAs kraftigste bærerakett i øyeblikket har nederst tre kjernetrinn (Common Booster Cores) på linje, hvert av dem 40.9 m lange med en diameter på 5,2 m og utstyrt med én RS-68 motor. Motoren brenner flytende hydrogen/flytende oksygen og yter en skyvkraft på 2922 kN. Andre trinn, med en lengde på 20,4 m og en diameter på 5,2 m, har én RL10-B2 motor. Drivstoffet er flytende hydrogen/flytende oksygen, skyvkraften 111 kN. Dette andre trinnet skal også brukes som øvre trinn i 70 tonns varianten av den nye, store bæreraketten SLS (Space Launch System).

Raketten ble 1. oktober reist til vertikal stilling på Oppskytningskompleks 37B.

16. september annonserte NASA-sjef Bolden at Boeing og SpaceX var tildelt oppgaven å fly astronauter til/fra Den internasjonale romstasjonen på kommersiell basis kanskje alt fra 2017 (R 29/14, side 2).

De to selskapene startet kort tid etter det formelle utviklingsarbeidet, men 25. september klaget Sierra Nevada Corp., den tredje av de opprinnelige konkurrentene, til GAO (Government Accountability Office) over tildelingen.

I en slik situasjon er det vanlig å stoppe arbeidet til en rettslig kjennelse foreligger, og det ble da også gjort 26. september. NASA argumenterte imidlertid med at ”romstasjonens fremtid var i fare”. 9. oktober fikk dermed Boeing og SpaceX beskjed om å gjenoppta arbeidet.

Kompleksiteten er viktigste årsak til at det tar lengre tid å utvikle en væskemotor enn en faststoffmotor – en tommelfingerregel i USA antyder syv til ti år og omkring én milliard dollar for en kraftig motor som går på flytende drivstoff.

Akkurat dette ligger bak faststoffmotor-fabrikanten ATK Aerospace Group´s utspill nylig om en motor med drivstoff i fast form som erstatning på kort sikt for den russiske RD-180 motoren i Atlas V´s nederste trinn. En ny faststoffmotor vil kunne utvikles på ned til to år for en meget konkurransedyktig pris, hevder ATK.

RD-180 motoren bruker kerosen/flytende oksygen som drivstoff, mens Blue Origin´s BE-4, som ULA vil ha utviklet til erstatning for den russiske motoren (R 29/14, side 3), går på LNG/flytende oksygen. Dette drivstoffet er mer miljøvennlig, men enda viktigere for valget av BE-4 er trolig at motoren alt har vært under utvikling i tre år. Dermed vil en Atlas V med to BE-4 motorer kunne prøves alt i 2019.

Russlands Proton bærerakett ble benyttet til å skyte opp en militær, geostasjonær satellitt 28. september. Den vellykkede oppskytningen var den første etter et mislykket forsøk på å plassere den avanserte kommunikasjonssatellitten AM4R i bane 15. mars (R 17/14, side 2), og denne svikten var den sjette i løpet av tre til fire år. ILS (International Launch Services) opplyste 29. september at feilen lå i boltefestet (muligens manglende tiltrekking) av en styremotor-turbopumpe til motorrammen – vibrasjoner førte til en drivstofflekkasje ca. 45 sekunder etter tenning av tredje trinn.

Det kom dessuten 1. oktober antydninger om at den langt fra vellykkede oppskytningen av Galileo-satellitt nummer 5 og 6 med en Sojus Fregat 22. august (R 26/14, side 3) skyldtes et frosset hydrazinrør i Fregat-trinnet.

Hydrazinrøret lå muligens for nær et rør for meget kaldt, flytende helium.

Jordobservasjon

Det kalde vannet i Jordens havdyp har ikke blitt merkbart varmere siden 2005, ifølge en ny NASA-studie. Dermed er man ikke kommet noe nærmere et svar på spørsmålet om hvorfor den globale oppvarmingen synes å ha gått langsommere de siste årene.

Forskere ved NASA og JPL har, ved analyse av satellittdata og direkte havtemperatur-målinger på dybder lengre ned enn 2000 m i tidsrommet 2005-2013, kommet til at vannet ikke har blitt merkbart varmere. JPLs Josh Willis, én av hovedaktørene i studien, mener at funnene ikke har sammenheng med klimaendringen.

”Havflatenivået er fremdeles stigende,” sier Willis. ”Vi prøver bare å forstå de små detaljene”.

Benyttede satellittdata kom fra NASAs Jason 1 og 2, dessuten GRACE (Gravity Recovery and Climate Experiment). Fra den samlede havflatestigningen trakk forskerne den delen som skyldtes utvidelsen av de øvre sjiktene og det som kom fra tilført smeltevann. Resten var da økning forårsaket av oppvarmet dyptvann. Og det var da praktisk talt null.

Innkjøringsperioden var over 23. september, og ESAs Cpoernicus jordobservasjonssatellitt Sentinel-1A ble 6. oktober erklært operativ. Det betyr at radarbilder av hav, is, arealbruk og katastrofehåndteringstiltak er tilgjengelig for alle brukere.

Satellitten ble skutt opp 3. april (R 12/14, side 2), og har åtte ganger under innkjøringsperioden vært manøvrert for å unngå treff av romskrap-objekter.

Operasjon av satellitten skal fortsatt styres fra ESAs Space Operations Center i Darmstadt, Tyskland.

Japan skjøt opp den geostasjonære jordobservasjonssatellitten Himawari 8 fra Tanegashima-romsenteret 7. oktober med en H-2A bærerakett, har JAXA (Japan Aerospace Exploration Agency) meldt.

Japans Meteorological Agency skal bruke Himawari 8 og Himawari 9 (som planlegges skutt opp i 2016) til å erstatte Himawari 6 og 7 i værvarslingen – Himawari 8 skal være i stand til å overføre et tyfon-bilde hvert to og et halvt minutt, mot tidligere hvert 30. minutt.

Himawari 8 har kostet ca. 155 millioner dollar.

Romforskning

NASAs Saturn-sonde Cassini passerer fra tid til annen Titan, solsystemets nest største måne, der en tett, ugjennomsiktig atmosfære gjør det umulig å studere overflaten med optiske instrumenter. Radar trenger imidlertid gjennom, og har avslørt sjøer av etan og metan. Disse organiske stoffene er i gassform på Jorden, men holdes flytende på Titan av temperaturer på utrolig lave minus 180 grader C.

Sjøene interesserer forskerne fordi de indikerer at Titan har en etan-/metansyklus der Jorden har en vannsyklus. Av og til skaper de også undring, som i Ligeia Mare der et spesielt trekk synes å komme og gå. Trekket har fått navnet ”Den magiske øya”, og ble første observert under en passering Cassini gjennomførte i juli 2013. Kort tid etter forsvant det, og var borte til det atter dukket opp på radarbilder overført i august i år. Denne gang var dessuten ”øya” dobbelt så stor – på 13 måneder hadde arealet økt fra 75 til nesten 160 kvadratkilometer.

Mens forskerne til å begynne med så på det hele som en tilfeldig hendelse, knyter de det nå til årstidene på Titan – det går mot sommer på månens nordlige halvkule. Enkelte mener imidlertid at fenomenet kan ha forbindelse med oppadstigende gassbobler, bølger eller fast materiale på/like under overflaten på Ligeia Mare. Vannlinjen andre steder i innsjøen er ikke berørt.

NASAs Mars Exploratioon Rover Opportunity har problemer med en hukommelsesenhet som stadig går i ”reset”. Problemene oppsto i slutten av august, og forstyrrer operasjonen selv om vitenskapelige data ikke går tapt. Helsetilstanden for øvrig er tilfredsstillende.

Kjøretøyet er på vei til et lite krater kalt Ulysses i sin undersøkelse av kanten   rundt det atskillig større krateret Endeavour. Sammenlagt kjørestrekning ved utgangen av september var 40,78 km.

Opportunity skal benyttes til observasjon av kometen C/2013 A1, også kjent som Siding Spring, under passeringen av Mars 19. oktober.

Siding Spring kjernens passering av Mars 19. oktober vil skje i en avstand av omkring 139 500 km klokken 20.27 norsk tid. 139 500 km er mindre enn halvparten av avstanden Jorden/Månen, og mindre enn en tiendedel av det minste en kjent komet har passert Jorden i. Passeringshastigheten skal være ca. 56 km/s.

Kometen har visstnok aldri vært registrert i den indre delen av solsystemet tidligere. Den antas å komme fra Oorts Sky, et slags kuleskall som omgir Solen i en avstand mellom 5000 og 100 000 AE. Kometen byr på en enestående anledning til å skaffe mer informasjon om de stoffene, inklusive vann og karbonforbindelser, som solsystemet oppsto av for 4,6 milliarder år siden.

Noen av de beste bildene og mest verdifulle data forventes fra sonder i kretsløp rundt eller på overflaten av Mars, men NASA har måttet manøvrere orbitalsondene Mars Odyssey, Mars Reconnaissance Orbiter og MAVEN (den nylig ankomne Mars Atmosphere and Volatile EvolutioN) slik at sjansen for treff av støvpartikler fra kometen reduseres. Perioden med størst risiko varer i omkring 90 minutter fra minste avstand, da Mars vil befinne seg nærmest midten av den stadig videre halen av støv fra kjernen. Modellresultater viser imidlertid at faren ikke er så stor som opprinnelig antatt.

Mars-atmosfæren er vesentlig tynnere enn Jordens, men vil likevel skjerme kjøretøyene Opportunity og Curiosity.

Bakke- og rombaserte teleskoper som Infrared Telescope Facility på Mauna Kea, Hawaii, og Hubble romteleskopet vil være rettet mot den sjeldne gjesten, og det samme vil romtelekopene Kepler, Swift, Spitzer og Chandra.

Diverse

NASA har plukket ut fire partnere for utvikling av ny teknologi som kan  gjøre det mulig å øke gjenvinningsgraden for oksygen i bemannede romfartøyer til minst 75 prosent, med høy grad av pålitelighet. Teknologien er tenkt brukt  på ferder til Mars.

NASAs eget Glenn Research Center i Cleveland er partner for to av de fire prosjektene.

30. september undertegnet NASA-sjef Bolden og ISROs (Indian Space Research Organisation´s) styreleder R.  Radhakrishnan en avtale som gjelder samarbeid mellom de to organisasjonene innenfor jordobservasjon og utforskningen av Mars.

Mer konkret handler det første området om utvikling av en radarsatellitt som skal skytes opp i 2020 eller 2021, det andre i første omgang om en koordinert operasjon av NASAs MAVEN, begge nylig plassert i bane rundt Den røde planeten.

Storbritannia har annonsert en målsetting om å øke landets del av den globale romindustri-virksomheten til 10 prosent. Dette skal ha ført til at de tunge industriaktørene Lockheed Martin og Thales Alenia Space har besluttet å opprette nye divisjoner i øyriket.

”Vi gjør dette for å utforske nye virkemidler i et utvidet samarbeid med britiske næringslivinteresser og universiteter,” uttaler Randy Sweet, sjef for markedsutvikling under sivil romvirksomhet i Lockheed Martin.

Dawa Newman, professor i aeronautikk og astronautikk ved MIT (Massachusetts Institute of Technology), skal være foreslått som ny NASA-nestleder. Stillingen har vært ubesatt etter at Lori Garver trakk seg i september 2013 for å bli leder i Air Line Pilots Association.

Newman tok doktorgraden i luft-/romfart bioteknologi ved MIT i 1992, og har blant annet arbeidet med formtilpassede romdrakter som bruker mekanisk mottrykk for å øke bevegelsesevnen.

Forbrukere flest har et ambivalent forhold til reklame. Mange oppfatter reklame som en viktig informasjonskilde, samtidig som de syns den skaper kjøpepress og virker forførende. Ti prosent oppgir at de har blitt lurt av reklame. 

Det viser årets forbrukertrendrapport fra Statens institutt for forbruksforskning, SIFO, der drøyt tusen forbrukere deltok. 

Irriterende og forstyrrende

Da deltakerne ble spurt hva de synes om reklame generelt, svarte halvparten at reklame er irriterende og forstyrrende. Samtidig svarte tre av ti at reklame gir viktig informasjon om produkter og priser.

Bare seks prosent oppgir at reklamen frister til å kjøpe produkter eller tjenester. 

Det var mulig å oppgi flere svar på dette spørsmålet. 

Kjedelig og morsom

En av fire svarte at reklamen er kjedelig, samtidig som en av fem syns den er morsom og underholdende. 

- Særlig de unge svarte at de synes reklamen er morsom, noe som kan skyldes at de er på andre medier enn eldre og at morsomme reklamefilmer lettere spres på sosiale medier som underholdning, sier seniorforsker i sosiologi Ardis Storm-Mathisen hos SIFO til forskning.no.

En av ti svarte at de er blitt lurt av reklamer. En større andel av kvinner enn menn føler de blir lurt eller fristet til å kjøpe av reklamen.

Økende misnøye med TV-reklame

Generelt har andelen forbrukere som svarer at de liker reklame «svært dårlig/ganske dårlig», gått opp fra 2011 til 2014. Dette gjelder uansett hvor reklamen serveres. 

Misnøyen har økt mest når det gjelder TV-reklame. Andelen som misliker TV-reklame har gått opp med ni prosentpoeng i løpet av tre år. 44 prosent liker TV-reklame ganske dårlig, og 38 prosent svært dårlig.

Denne tendensen har vært jevnt økende også i tidligere SIFO-undersøkelser, helt siden 1995. 

Men også reklamevedlegg mislikes i større grad enn før.

Halvparten oppgir nå at de misliker dette, mot 45 prosent for tre år siden. 

Reklame i postkassen har heller ingen stigende stjerne. 

Avbrytelser vekker harme

- Denne undersøkelsen spør ikke om hva som irriterer folk ved reklamen. Men en pågående kvalitativ studie peker mot at det å bli avbrutt virker irriterende på mange, sier Storm-Mathisen.

Hensikten med reklame er å kommunisere, og reklamebransjen vil gjerne nå ut til flest mulig.

Forbrukere er også interessert i å bli informert, men samtidig er det en interessekonflikt mellom markedsførere og forbrukere når vi føler vi blir avbrutt. 

- Et eksempel er da seerne kom i harnisk under OL-sendingene, da konkurransene ble avbrutt av reklamesendinger, sier Storm-Mathisen. Et annet eksempel er da det ble bevegelig reklame på TV-skjermer på Nesoddbåten. 

Internettannonser

De siste årene har internett og de nye sosiale mediene blitt en ny og viktig markedsføringskanal. I årets undersøkelse ble derfor nettannonser tatt med, og avisannonser tatt ut. 

Åtte av ti oppga at de liker annonser på nett ganske eller svært dårlig. Det er likevel enda litt flere som liker TV-reklame svært dårlig. 

Unge blir mer irritert

Jo yngre forbrukerne er, desto mer irriterende og forstyrrende synes de reklamen er. I den yngste aldersgruppen mellom 18 og 29 år oppga seks av ti at de synes reklame generelt er irriterende og forstyrrende.

I gruppen mellom 60 og 80 år, oppga bare fire av ti dette.

Yngre reklamekonsumenter synes også i større grad at reklamen de får servert er kjedelig.

En av tre ga kjedelig som stempel i den yngste aldersgruppen.

Bare en av fem i aldersgruppen mellom 60 og 80 år syns reklamen er kjedelig. 

- Vi vet ikke grunnen til denne aldersforskjellen, men et forslag til tolkning er at unge og eldre bruker ulike medier og blir eksponert for ulike typer reklame, sier Storm-Mathisen. 

Tradisjonelle medier er mer regulert enn nye, det er mulig å reservere seg mot postreklame, og man kan unngå TV-kanaler med mye reklame. Det er ikke like lett å unngå reklame på nett, samtidig som praksisen her er mer invaderende, sier hun. 

Eldre blir informert av reklame

Andelen som mente at reklamen ga viktig informasjon steg derimot med økende alder. Fire av ti i gruppen over 60 år synes at reklamen gir viktig informasjon om priser og produkter.

Bare en av fire forbrukere under 45 år synes reklamen er informativ. 

Unge ler lettere

Reklamen appellerer i mindre grad til lattermusklene jo eldre man blir. Mens tre av ti av de yngste syns reklamen er morsom og underholdende, lar bare en av ti i den eldste aldersgruppen seg underholde av reklame.

SIFO antar at de aldersmessige forskjellene i generell holdning til reklame kan skyldes at de ulike aldersgruppene møter reklame og reklametrykk litt 
ulike steder. Unge og eldre har noe ulike aktivitetsprofil – særlig når det gjelder bruk av TV og internettmedier. 

Mer utydelig skille

Skillet mellom reklame og informasjon er blitt mer utydelig. Særlig i de nye nettbaserte mediene er reklame, underholdning og journalistikk blitt mer sammenvevet.

Det etablerte prinsippet i forbruker-lovgivningen er at det skal gå tydelig frem for kunder når de har å gjøre med reklame. Det er viktig for at kunder skal kunne gjøre en godt informert vurdering.

Men dette er blitt vanskeligere å opprettholde, understreker SIFO i sin rapport. 

Ni av ti har sett skjult reklame

Med skjult reklame menes reklamebudskap som ikke fremstår som tydelig reklame, det vil si at budskapet ikke er merket som reklame og at du ikke forstår at du blir utsatt for annonsering.

Særlig høy er andelen som oppgir å ha sett skjult reklame på TV. Hele 89 prosent oppgir at de har sett skjult reklame ofte, av og til eller sjelden i form av produktplassering eller produktomtale i TV-programmer. 

Åtte av ti har sett skjult reklame i ukeblad og magasiner, for eksempel sponsede artikler. Like mange har sett det i nettaviser, som innstikk eller annonsebilag, og syv av ti har sett det i nyhetsstrømmen på Facebook. Fire av ti oppgir at de har sett dette ofte på Facebook. 

Halvparten har sett sponsede innlegg på blogger og produktplassering i videosnutter. 

- Det er viktig å følge forbrukernes forhold til reklame, skriver Ardis Storm- Mathisen. 

Publikums rolle er i sterkere grad blitt en forbrukerrolle, og antall kommersielle aktører som retter aktiviteter mot å binde folk inn i kundeforhold har vokst. 

Kilde:

Elling Borgeraas, Annechen Bugge m. fl.: Forbrukstrender 2014. SIFO-survey.