Driller forskere i formidling

Verden skriker etter enkle forklaringer på vanskelige ting, sa forsker, matematiker og NRK-programleder Jo Røislien til deltakerne på Program for fremragende forskningsformidling.

- Bestem deg for de ti tingene du har lyst til å fortelle til de norske folk, og si det om og om igjen, påpekte Røislien.

Les hele saken i Viten+praksis.

–––––––––—

Ebola-forsker forsker på alle som ikke er smittet av ebola

Stipendiat og Lege Håkon A. Bolkan mener frykten og kaoset ebola skaper kan ta flere liv enn selve sykdommen. Han var selv i Sierra Leone i sommer, da ebola-epidemien holdt på å komme ut av kontroll og ble vitne til et helsevesen som ikke i det hele tatt var i stand til å takle sykdomsutbruddet.

- Da jeg var der i juni, skjønte vi at dette gikk feil vei. Gjennom mitt arbeid i landet har jeg veldig god kjennskap til helsevesenet, og det var helt tydelig at de ikke var forberedt på et større ebolautbrudd, sier Bolkan.

Les hele saken i Universitetsavisa.

–––––––––—

Hans Rosling vil kjempa mot ebolaepidemien

Den svenske medisinprofessoren Hans Rosling avlyser alle avtalar og drar til Vest-Afrika for å hjelpa FN i kampen mot ebola. – Denne epidemien held på å vinna over oss, sa han i ein debatt med Melinda Gates på UiO onsdag denne uken.

Les hele saka i Uniforum.

–––––––––—

Dette er Norges bidrag til verdens kunnskapsproduksjon

Norske forskere publiserte 11 900 artikler i 2013. Dette utgjorde 0,62 prosent av den globale kunnskapsproduksjonen. USA er verdens største forskningsnasjon med nesten 390 000 publikasjoner.

Les hele saken i Universitetsavisa.

–––––––––—

Vil prøve ut 300 nye innstegsstillinger

Kunnskapsdepartementet vil teste ut en prøveordning der 300 forskere ansettes i såkalte innstegsstillinger. Målet er å lette rekrutteringen av talenter til toppforskningsmiljøene. Men det følger ikke lønnsmidler med forsøket.

Les hele saken i Universitetsavisa.

–––––––––—

Kutter 4000 studieplasser

Danske universiteter må skjære ned på studentene. Det vil særlig ramme internasjonale studenter, mot regjeringens ønsker.

Les hele saken i Forskerforum.

–––––––––—

Kunnskapsministeren overlet skulepengar til Stortinget

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen trur framleis det er ein god ide med skulepengar for utanlandske studentar. Men no overlet han avgjerda til Stortinget.

Les heile saka i På Høyden.

–––––––––—

Det er ikke lett for en LSK’er å si noen rosende ord om folk som heier på Vålerenga. Men i dagens blogg får jeg gjøre et unntak: Så derfor – gratulerer til Professor Viggo Hansteen ved UiO og hans solforskningskolleger. Forsiden på Science er ikke småtteri, og de norske forskerne er involvert i mange av artikelene der:

http://www.mn.uio.no/astro/forskning/aktuelt/aktuelle-saker/astronytt/2014/science2014.html

http://www.nrk.no/viten/norske-forskere-med-nye-teorier-om-langvarig-solmysterium-1.11991510

For det er altså de første resultatene fra (sol)romteleskopet IRIS som preger ærverdige Science denne gangen. IRIS er en NASA-satellitt, men med et direkte og viktig bidrag fra Norge knyttet både til praktisk nedlesing av data på Svalbard og vitenskapelig analyse. 

Seint solmax

Mens vi snakker om sola – september måned er for lengst unnagjort, og dermed foreligger enda en verdi for glattet solflekktall. Det er nå mars 2014 som har fått en offisiell verdi, og også denne gang ble det faktisk ny maksimumsverdi for denne solsyklusen. Det offisielle toppunktet for denne solsyklusen kom altså svært sent (men NÅ må vel toppen snart være passert …?). Målt fra solmax til solmax er dette den lengste solsyklusen på svææært lang tid. For øvrig er også den nye toppverdien på 80,8 den laveste som er registrert på hundre år.   

 Ut i rommet

Vi hopper videre til Romstasjonen. Jeg nevnte forrige uke at tyfonen Vongfong var på vei mot Japan. Heldigvis hadde den dempet seg noe innen den gikk inn over land. Astronautene på Romstasjonen fikk tatt noen fine bilder mens Vongfong ennå var i full sving: 

Fra NASA kom også meldingen nylig om at vår egen måne har vært geologisk aktiv mye lengre enn man tidligere har trodd. Hvis jeg forstod den artikkelen riktig, så fant det sted et vulkanutbrudd i dette området på den tid da dinosaurene vandret her på Jorda: 

Bildet er tatt fra NASAs Lunar Reconnaissance Orbiter (LRO) – som er det nærmeste man kommer til en spionsatellitt i bane rundt Månen. LRO ble skutt opp i 2009, og kan ta bilder med en punktstørrelse på ca 50 cm.  

Ned på jorda igjen

September måned ble rekordvarm på de to bakkebaserte måleseriene som har kommet så langt (GISS og JMA), og med såpass klar margin at jeg vil tro det blir rekord både hos NOAA og HadCRUT4 også. Folk har igjen begynt å snakke om 2014 som et mulig rekordvarmt år for global temperatur, men det skal vel holde hardt? Her er septemberkurven fra JMA: 

Hvis man ser på trenden gjennom de 125 år med septembermålinger hos JMA, så er altså stigningstallet 0,61 grader pr hundreår. Tilfeldigvis kom det nylig en artikkel som konkluderte med at klimafølsomheten for CO2 er bare 0,6 grader. Et raskt blikk på JMA-kurven sier meg at klimafølsomheten nok er betydelig større enn det, men fortsatt er usikkerheten stor. 

Artikkelen jeg snakker om er H. Harde: “Advanced Two-Layer Climate Model for the Assessment of Global Warming by CO2″ (Open J. of Atm. and Climate Science, 2014). Det er et omfattende arbeid som er rapportert der, men jeg må si at jeg er noe skeptisk når det gjelder relevansen for Jordas klimasystem. Veldig mange av nyansene her på kloden er smurt ut i denne modellen. I Hardes modell fins ingen forskjell mellom hav og land (men det fins tre klimasoner), forskjellen mellom dag og natt diskuteres ikke i artikkelen, og klodens geometri er modellert som en buckyball med bare 32 flater. Mens Hansen-skolen sier at bidraget fra aerosolene er den store ukjente, så velger Harde å se bort fra eventuelle endringer i aerosolnivået. Han bruker en skydekke-faktor på 66 % fra værsatellitter, og tuner modellen slik at energibudsjettet skal stemme med det statiske diagrammet fra Trenberth, Fasullo & Kiehl (2009). 

Det mest interessante syns jeg var presentasjonen av de forskjellige effektene. Et sentralt poeng er variasjoner i skydekke og – som Roy Spencer ofte har strevet med – problemet med hva som er pådriv og hva som tilbakekobling. Hardes hovedpoeng er likevel at uansett hvordan man vektlegger forcing vs feedback i denne modellen, så ender man med en ganske lav klimafølsomhet for CO2. Harde gir sola mesteparten av æren for den temperaturøkningen som vi f. eks. ser i kurven fra JMA over her.  

Det ville vært supert dersom klimafølsomheten for CO2 bare var 0,6 grader. Men som sagt – jeg synes å se klare tegn på at den er større enn som så. Vi opplever jo globale varmerekorder nå i den svakeste solflekksyklusen på hundre år! 

Hvis noen av leserne har sett uttalelser fra andre atmosfærefysikere eller klimamodellører om denne utfordringen fra Harde, så skriv gjerne et innlegg i kommentarfeltet her.  

God helg, uansett. 

Granbarkbillen har påført skogbruket store tap. Forskning ved Skog og landskap viser at problemene kan bli ytterligere forsterket ved klimaendringer. Varmere vær vil trolig føre til to angrepsperioder per år, og hyppigere stormer kan gi flere utbrudd.

Granbarkbillen (Ips typographus) er et godt eksempel på at klimaendringer kan føre til at allerede problematiske arter vil skape enda større problemer i fremtiden. Den er det eneste insektet hos oss som er i stand til å drepe grantrær i stort antall. Senest på 1980-tallet ble om lag 15 millioner trær drept av granbarkbillen.

Forklaringen på at disse små insektene – billen er på størrelse med et riskorn – kan ta livet av store trær er at de samarbeider. Når granbarkbillen har funnet et passende tre, produserer den spesielle duftstoffer (feromoner) som lokker andre biller til stedet, slik at tusenvis av angripere kan overmanne treets forsvar i løpet av noen dager. Billene er dessuten involvert i en annen form for samarbeid.

Hver bille bærer med seg soppsporer som de smitter treet med, og soppen bidrar ytterligere til å bryte ned treets forsvarsevne.

To angrepsbølger hver sommer

Varmere vær vil sette fart på billenes utvikling. Det betyr at vi kan få to billegenerasjoner per år, i stedet for én slik vi har nå.

I dag flyr granbarkbillen gjerne i midten av mai og legger egg under barken på egnede grantrær. Dersom vi får to generasjoner i året vil barkbillene også være på vingene og angripe trær senere på sommeren, i juli-august. Med to angrepsperioder hver sommer vil trolig flere trær bli drept av billene.

Forsøk utført ved Norsk institutt for skogforskning på 1980-tallet viste dessuten at grana er mye mindre motstandsdyktig mot angrep senere på sommeren. Mer sårbare trær kan gjøre problemet med to billegenerasjoner per år enda mer omfattende.

Kraftige stormer

Noen klimascenarier antyder at kraftige stormer kan bli hyppigere i fremtiden, selv om usikkerheten er stor. Kraftige stormer utløser gjerne en storstilt oppformering av barkbiller, slik vi har sett etter stormene i Sverige og Slovakia i 2005 og 2004.

Våre simuleringsmodeller viser at flere stormer kan føre til hyppigere, men mer kortvarige, barkbilleutbrudd. Klimaendringer med høyere temperaturer og mer vind kan også føre til at vi i fremtiden vil få barkbilleangrep i landsdeler som til nå har vært forskånet for store utbrudd.

Områder med mye gammel granskog, slik som deler av Trøndelag, vil være spesielt utsatt.

Hva kan vi gjøre?

Selv om fremtidens klima kan komme til å gi oss flere barkbilleutbrudd, vil vi trolig kunne redusere risikoen ved å optimalisere måten vi skjøtter skogene våre på.

Utvikling av en skogskjøtsel tilpasset to billegenerasjoner per år krever blant annet modellverktøy som kan fortelle oss mer om sammenhengen mellom bestandsstruktur og utbruddsrisiko. Slike verktøy vil være et viktig bidrag til en bedre klimatilpasning i norsk skogbruk.

I forrige veke tok vi ein gjeng nordiskstudentar med på ein todagars tur i Troms for å gi dei eit møte med den talemålsvariasjonen som finst innanfor eit forholdsvis lite geografisk område, den første dagen i Manndalen i Kåfjord der dialekten ber preg av kontakt med samisk og kvensk, og den andre dagen i Øverbygd i Målselv der ein finn eit talemål som er meir til felles med dialekten nord i Østerdalen enn med andre nordnorske dialektar, sjølv 200 år etter at innvandringa frå Sør-Noreg fann stad. Studentane følgjer dette semesteret kurset «Språk og samfunn. Talemålsvariasjon og skriftspråknormering» som er eit av grunnemna på nordiskutdanninga. Lærar har vore stipendiat Monica Sætermo. Emneknagg på Twitter og Instagram var #Nordex2014.

I vakkert haustvêr la vi av garde i buss tidleg måndags morgon den 6. frå Prostneset i Tromsø til Kåfjord. Turen gjekk i ferje over to fjordar, Ullsfjorden og Lyngenfjorden, og med det kryssa vi også to mindre isoglossar: I Lyngen og vidare austover i Nord-Troms og Finnmark heiter nektingsadverbet ikke mot ikkje lenger vest (i dagens tromsømål er det rett nok mykje variasjon) og på austsida av Lyngenfjorden heiter det eg, meg, deg, seg mot æ(g), mæ(g), dæ(g), sæ(g) på vestsida og vidare vestover eit stykkje. (Ja, eit stykkje, for f.o.m. Lenvik og kystdelen av Målselv og sørvestover kjem formene med e inn att, men blir så avløyste av former med æ frå Skånland og Harstad, og så vekslar det tilbake til e-former igjen ein stad i Lofoten, og så kjem det æ-former i Bodø att, men derifrå og vidare sørover er det nok e-former som dominerer heilt til ein kjem til Trøndelag. I Finnmark er det forresten æ-former som dominerer, men med innslag av jei og andre ei-former her og der.)

No er det rett nok ein god del anna som tradisjonelt skil dialektane i Nord-Troms frå dialektane lenger vest (og sør). Ein del av desse forskjellane er det naturleg å tilleggja den historiske språksituasjonen ein har hatt i området. Om ein går 150 år tilbake i tid, var norsk nærmast å rekna for eit minoritetsspråk i området. Som det framgår av Friis etnografiske kart frå 1861 for den inste delen og den ytste delen av Lyngenfjorden, var majoriteten av husstandane samisk- eller kvenskspråklege. Så slo fornorskinga for alvor inn og no dominerer norsk totalt. Det har altså skjedd eit språkskifte og den norske dialekten som har etablert seg, ber i seg trekk som tilskrivast sjølve språkskiftet, altså kontaktsituasjonen med samisk og kvensk. 

Desse forholda var hovudtema for den første dagen av ekskursjonen som var lagt til Senter for nordlige folk i Manndalen, ein stad som elles er kjent for den årlege urfolksfestivalen Riddu Riđđu. I Nisga’a-langhuset ga kollega og medarrangør av ekskursjonen, Åse Mette Johansen, ei innføring i dei historiske forholda og korleis dei har prega den språklege utviklinga i området. Ho har skrive masteroppgåve om språkbyte og språkbevaring i nettopp heimbygda si, Manndalen, og er no i sluttfasen av eit doktorgradsprosjekt som tek denne forskinga vidare. Saman med kollegane Hilde Sollid og Philipp Conzett har ho elles den siste tida meir spesifikt undersøkt utviklinga av genusmarkering i dialektane i Nord-Troms og i Troms og Finnmark for øvrig og vunne nye innsikter på det området. 

Ein strek i rekninga den første dagen var at ein heimelsperson vart sjuk og såleis forhindra frå å komma og gi studentane eit «levande» inntrykk av dialekten gjennom ein samtale med Åse Mette. Men då besøket i Manndalen vart avslutta med ei omvisning på Sjit-helvedes-kåken, var det med ein omvisar med tydeleg manndalsdialekt. Og opptak frå staden har vi elles frå før slik som dette videoklippet som stammar frå datainnsamlinga i prosjektet Nordisk dialektsyntaks (ScanDiaSyn) (som Åse Mette og eg gjorde 28. mai 2008). (Transkripsjon av videoklippet med kommentarar finn de her – på ei enno ikkje offisielt lansert nettside om nordnorske dialektar.) 

Historia om Sjit-helvedes-kåken, kjend mellom anna frå NRK-programmet Norsk attraksjon, tener til å kasta lys over fleire sider ved historia til Manndalen, både språkforholda og ikkje minst korleis storsamfunnet for dårleg med dette området og denne bygda som var den siste bygda tyskarane brende då dei vart jaga sørover av Den raude arméen i 1944. Krigen, med nedbrenning og evakuering, vart eit vegskilje for språkskiftet i Manndalen. Dette var ei av bygdene der det sjøsamiske språket heldt lengst stand mot fornorskinga, men med gjenreisinga etter krigen slo den moderne tida inn for fullt, og der følte mange at det samiske ikkje hadde nokon plass. Mange hadde vorte evakuert langt sør i landet, og med det vart dei konfronterte med si «annleisheit», at måten dei snakka norsk på, vart kommentert og at kleda dei brukte, skilde seg ut. Vel tilbake i dei nedbrende bygdene skulle dei no syna at også dei var gode nordmenn og ungane skulle i alle fall sleppa å snakka samisk. Såleis er det vanleg med søskenflokkar der borna fødde før krigen har aktive samiskkunnskapar medan dei som var fødde etterpå ikkje har det.

Omvisninga ved Sjit-helvedes-kåken avslutta ekskursjonsprogrammet i Manndalen, og bussen tok no gruppa vidare til Skibotn og UiTs feltstasjon som ligg eit stykkje opp i dalen mot finskegrensa. Skibotn er kommunesenteret i Storfjord kommune, og også denne kommunen er prega av historisk fleirspråklegheit og språkmøte mellom norsk, samisk og kvensk. I seinare tid har ein frå offisielt hald gått inn for å synleggjera dette i større grad, mellom anna ved å setja opp trepspråklege vegskilt. 

Vel framme på feltstasjonen venta middag etterfølgt av sosialt samvær rundt bord og peis. Ein viktig tanke med ekskursjonen vår var at ut over det faglege skulle han òg vera eit sosialt og miljøbyggjande tiltak, og som kveldsunderhaldning hadde eit par av studentane teke på seg å arrangera ein kviss. Vi lærarar vart sette på eige lag med beskjed at vi deltok utanfor konkurranse. Det var jo litt surt, men vi tok det pent. (Trur eg.)

Etter frukost neste dag gjekk turen vidare via Tamokdalen til Øverbygd som ligg øvst i hovuddalføret i Målselv. Det skulle bli eit møte med ein heilt annan dialekt og med eit samfunn med ein heilt annan historie. Som mange veit, vart dalane i Målselv og Bardu folkesett frå slutten av 1780-talet og framover av innvandrarar frå Sør-Noreg, først og fremst frå Nord-Østerdalen, men òg delvis frå Gudbrandsdalen og Trøndelag. Det ber dialekten framleis preg av: Typologisk sett er det snakk om ein austnorsk dialekt, ein dialekt i diaspora. Eller eigentleg må vi snakka om dialektar, for sjølv innanfor dette området i Indre Troms er det merkbar variasjon mellom bygdene. Den vanlege fellesnemnaren for dialektane er dølamål.

Det første stoppet vårt var på Kongsvoldtunet ved Rostavatnet, eit gammalt gardstun som no inngår i Midt-Troms museum.  Her vart vi møtte av fem medlemmer av styret for venneforeninga som ga oss ei lita omvisning og fortalde om både historien til bygda og matskikkar og meir. Og inne i ei av stovene venta kaffi og lokale bakstevarer som melkkake, knipkake og tjukkbakels. Vertskapet fungerte elles som heimelsfolk for den lokale dialekten, og ein smaksprøve kan de også få i dette videoopptaket der Rigmor Lyngås fortel om lokale mattradisjonar i Øverbygd og dei andre dølabygdene i Indre Troms. 

Vidare frå Kongsvoldtunet gjekk ferda til Skjold, tettstaden i Øverbygd, ein stad som er velkjend for mang ein «søring» som har utført militærteneste i Hæren nordpå. Framleis er Maukstadmoen ein operativ leir, men i nedlagde Holmen leir rett attmed ligg no FIlmCamp, eit senter for film- og TV-produksjon der mellom anna det meste av Kautokeino-opprøret vart spelt inn. Her fekk vi oss lunsj, og under lunsjen kom ein lærar med fire ungar frå Øvergård Montesorriskole for å snakka med oss. På humoristisk vis fekk læraren fram korleis «forfallet» i dialekten no brer om seg og korleis foreldrebakgrunnen til ungane delvis kunne seia noko om variasjonen vi fekk høyra og observera mellom dei. 

Etter lunsj heldt det faglege programmet fram. Helene Nordgård Andreassen, som arbeider som fagansvarleg for fransk og lingvistikk på Universitetsbiblioteket på UiT, er frå Øverbygd, og ho involverte vi tidleg som ressursperson for dag 2 av ekskursjonen. Ho la opp heile programmet for dagen, og etter lunsj var det ho sjølv som stod for innhaldet, no med det ho valde å kalla eit kåserande føredrag om dialektane i Indre Troms der ho systematisk tok føre seg variasjonen mellom dei ulike bygdene i Målselv og Bardu og viste korleis måla lengst frå kysten, ikkje uventa, har endra seg minst frå opphavsdialektane sørpå. Helene har doktorgrad i fransk språkvitskap, men er elles levande oppteken av sin eigen dialekt, og i januar 2008 fekk eg henne med meg på datainnsamling i Målselv for ScanDiaSyn-prosjektet (på same måte som Åse Mette var med til Manndalen, sjå ovanfor). Den gongen besøkte vi Kirkesdalen, og rapport derifrå kan ein lesa i dette blogginnlegget. (Ein utvald prøve frå opptaka vi gjorde, er elles å finna her, igjen på den enno ikkje offisielt lanserte nettstaden om nordnorske dialektar.) 

Også dag 2 vart avslutta med ein kviss, men denne gongen var det to av kvinnene i styret for Kongsvold-venneforeninga som stod for oppgåvene. Dei handla om å forklara 10 lokale dialektord. Igjen danna vi lærarane ei gruppe, og like før vinnaren vart annonsert, var eg ærleg nok til å påpeika at vi dagen før hadde vore utanfor konkurransen, og at vi såleis burde vera det denne gongen også. Ei korg fylt med lokale spesialitetar som moltesyltetøy, krøkebærsaft, målselvneper og andre godsaker hamna såleis hjå eit av studentlaga til stor glede for dei. I bussen dei knappe to timane heim til Tromsø var det heldigvis fleire i studentgruppa som fekk nyta godt av premien. 

Vel heime i Tromsø var det ei tilsynelatande inntrykksmett og trøytt gjeng med studentar som dro kvar til sitt. Og vi håpar dei med denne turen hadde fått eit godt inntrykk av det ganske nær Tromsø og det stereotypiske nordnorske finst forskjellige dialektar og tilhøyrande lokalsamfunn, prega av ganske ulik historie. Ønskjet er at vi kan gi nye studentgrupper slike direkte møte med talemålsvariasjonen i Troms også i seinare semester. 

I idretten handler det om å skape en vinnerkultur og oppnå de beste prestasjonene. Det er skrevet mye om hvordan trenere tenker for å få til dette. De fleste har nok hørt om Nils Arne Eggens «Godfotteori». Den går blant annet ut på at det du er flink til, skal du øve mer på og den handler om å gjøre hverandre gode.

Jeg har tidligere skrevet om samarbeidet NTNU har med Olympiatoppen for «å utvikle en prestasjonskultur i egne organisasjoner, og å styrke prestasjonstankegangen i det norske samfunnet for øvrig».

I den samme bloggen skrev jeg om å prioritere klarere for å få fram gode forskningsgrupper. Vi har i flere år snakket om at vi deler ut «gullkort» til de beste. I strategien vår fra 2011 står det eksplisitt: «prioritering av de beste forskningsmiljøene». Det innebærer mer rom, tid og ressurser til de beste forskningsgruppene.

Det skal lønne seg å være god på et universitet å prestere den beste forskningen. Samtidig er selvfølgelig gullkortet avhengig av at prestasjonene vedvarer og at andre kan oppnå samme status hvis de lykkes tilsvarende.

I forbindelse med Nobelprisen til May-Britt og Edvard Moser forrige mandag hadde Dagens Næringsliv to dager seinere en lederartikkel med tittelen Nobel fortjeneste. I den stod det litt om hva vi bør lære:

«Nasjonen er i akademisk lykkerus, naturlig nok. Når champagnekorkene lander er det også viktige ting å lære. For eksempel har Det medisinske fakultet i Trondheim en uttalt policy på å dele ut «gullkort» til sine mest lovende forskere: «Vi gjør forskjell på folk. Noen får bedre service enn andre. Tanken er at dette inspirerer og er med og dra de andre opp», sier dekan Stig A. Slørdahl».

Jeg syntes det var kjekt at lederartikkelen viste til det arbeidet vi gjør for å bli et enda bedre fakultet. De omtalte også UiO-rapporten «Build a ladder to the stars». Jeg ble ikke mindre fornøyd med fortsettelsen i lederartikkelen:

«En gjennomgangsmelodi i rapporten er å satse tøffere på enkeltforskere og forskergrupper med et stort potensial, og gi dem frihet og penger. Med andre ord gjøre mer som Det medisinske fakultet ved NTNU: dele ut gullkort til de beste».

May-Britt og Edvard Moser ble intervjuet i Schrödingers katt like etter at de fikk Nobelprisen i medisin i forrige uke. Der ble de spurt om hva NTNU har hatt å si for dem: «Alt. De har støttet oss mentalt, med penger, med areal, med alt. Vi har gullkort».

Nå er selvfølgelig Nobelprisen noe eksepsjonelt som skyldes at vi har to helt spesielle forskere. Vi har vært heldige som har fått bidratt til at de har hatt optimale arbeidsforhold. Ikke minst har vi klart å holde dem i Trondheim. Jeg har i løpet av disse årene sett hvordan toppuniversitet i verden har gitt May-Britt og Edvard Moser svært gode tilbud for å få de til å flytte forskningsaktiviteten sin. Heldigvis lyktes vi i å beholde dem.

Vi har i dag flere forskningsmiljøer som er internasjonalt fremragende. Vi har blant annet et senter for fremragende forskning innen betennelse (CEMIR), to K.G. Jebsensentre; ett innen hjertetrening (CERG) og ett innen myelomforskning, et senter for forskningsdrevet innovasjon innen avbildning (MI Lab) og et europeisk forskningssenter innen smertelindring (PRC). Vi ser også at vi får fram nye unge eliteforskere ved fakultetet. NTNU har i år startet Stjerneprogrammet for unge toppforskere og fire av dem er ansatt ved fakultetet. Det skjer også mye spennende forskning rundt Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag. Nå er vi spent på hvordan vi har lyktes i første runden av Horisont2020.

Noe av styrken i det vi har fått til er det nære samarbeidet med det integrerte universitetssykehuset St. Olavs Hospital og de andre helseforetakene i Helse Midt-Norge. I et lite land som Norge trenger vi å forene kreftene for å få best mulig helseforskning. Derfor var det utrolig hyggelig at vi også kunne feire Nobelprisen sammen med St. Olavs Hospital og Helse Midt-Norge.

Nils Arne Eggen utviklet godfotteorien for å kunne beskrive treningsfilosofien sin. Det vi ønsker er å fremme fremragende forskning. For å lykkes må vi gjøre prioriteringer og vi mener at «gullkort» til de beste forskningsgruppene har vært et riktig virkemiddel. Slik sett har vi utviklet Gullkortteorien.

Tilbakeslagene i norsk økonomi er kun krusninger sammenlignet med det vi ser i resten av Europa.

– Vi har vært svært heldige. Vi har funnet mye olje. Og når vi har trodd at oljeinntektene er på vei ned, har vi funnet mer, sier professor Øystein Thøgersen ved Norges Handelshøyskole (NHH).

Sammen med Erling Steigum fra BI har han sett på hvordan bankkrisen på 1980- og 1990-tallet påvirket norsk penge- og finanspolitikk. De konkluderer med at dagens lyse situasjon skyldes flaks – men også en dose dyktighet.

Prøving og feiling

– Dyktigheten, forstått som reformer og politiske endringer til riktig tid, har ikke alltid vært der, sier Thøgersen.

– Den er snarere et resultat av prøving og feiling. På 1970- og 1980-tallet var utviklingen i norsk økonomi svært ustabil, med til dels skyhøy inflasjon. Pengepolitikken fungerte ikke.

På 1980-tallet fikk vi en krise verre enn noen annen etter krigen. Det viste at vi ikke hadde kontroll på de usikre oljeinntektene.

Oljeprisfall

Krisen, som begynte med oljeprisfallet i 1986 og en dårlig håndtert deregulering av kredittmarkedet, endte med at de store bankene gikk konkurs og måtte reddes av staten på begynnelsen av 1990-tallet. Alle de nordiske landene, unntatt Danmark, opplevde bankkriser.

• Les også: Nye tider i pengepolitikken

– Men politikere og bankene selv lærte av krisen, og det kan ha vært nyttig under den siste finanskrisen. Verken Norge, Sverige eller Finland trengte å redde bankene i 2008. Antakeligvis skyldes det denne lærdommen.

– Danmark, på den annen side, fikk en slags bankkrise denne gangen, sier Thøgersen.

Overraskelser var det normale

For den som måtte tro at de siste års forutsigbare rentemøter er en naturgitt side ved pengepolitikken, minner forskerne på at ting var ganske annerledes for bare noen tiår siden.

– På 1980-tallet var overraskelser sett på som god latin i pengepolitikken, sier Thøgersen.

– Folk heiet på sentralbanksjef Hermod Skånland som forsøkte å ta hele nasjonen på sengen. Man våknet om morgenen og hørte på radioen at «Norges Bank har besluttet å heve renten fire prosentpoeng av hensyn til kronekursen». Ingen visste at det var noe rentemøte engang, sier Thøgersen.

Overoptimistisk

I dag er uventede endringer det verste en sentralbank kan finne på. Overraskelsene er begrenset til litt uvanlige ordvalg i fotnotene.

– Dette er bare 30 år siden, men en helt annen virkelighet?

– Definitivt. Det overraskelsesbaserte regimet gjaldt også i finanspolitikken, som den gang hadde i oppgave å stabilisere konjunkturene ved hjelp av skattenivå og offentlig forbruk.

– Man hadde stor tro på finstyring av økonomien. Når man ser størrelsen på konjunkturutslagene på 1980-tallet, er det lett å se at dette var overoptimistisk, sier Thøgersen.

Kø for lån

De pengepolitiske reformene kom på rekke og rad frem til årtusenskiftet, da inflasjonsmålet og den flytende valutakursen var et faktum. Før det var Norge blant landene som holdt lengst på den politisk bestemte lavrenten, og politikerne vedtok også hvor store utlånene skulle være. Måten å få lån på var å stå i kø.

Til slutt brøt kredittrasjoneringen sammen midt på 1980-tallet. Timingen på liberaliseringen var imidlertid ikke helt vellykket.

– Først slapp vi fri kredittvolumet, slik at bankene i en optimistisk periode kunne hive penger etter folk. Men dette skjedde før sentralbanken fikk lov til å sette konjunkturmessig riktig rente, sier Thøgersen.

Selvstendighet

Norge holdt på den politisk satte lavrenten en stund. I tillegg hadde vi gunstige regler for rentefradrag, slik at realrenten etter skatt var negativ.

– Konsekvensen ble enorm låneoppgang, sier Thøgersen.

Den politisk bestemte lavrenten ble avskaffet i 1986. Fra å ha vært nærmest en avdeling i Finansdepartementet, fikk sentralbanken operativ selvstendighet til å sette renten.

Brukt for mye

I dag har Norges Bank en annen viktig oppgave: å forvalte pengene i Oljefondet. På 1980-tallet fantes det ikke noe slikt fond.

– Vi hadde vent oss til å bruke for mye oljepenger løpende. På 1970- og tidlig på 1980-tallet skjønte vi ikke helt at oljeprisene kunne gå ned. Den gjengse prognosen var at oljen ville være slutt i 2000, sier Thøgersen.

Troen på ressursknapphet gjorde at vi trodde oljeprisen måtte øke uansett. Spørsmålet var bare hvor mye.

Oljefondet kom for sent

Så kom det dramatiske oljeprisfallet i 1986, som dro Norge inn i en fullblods krise. Da Norge omsider fikk oljefondet på plass tidlig på 1990-tallet, var landet i en gjeldsposisjon.

Sentralbanksjef Skånland uttalte den gang: «Bare synd at dette oljefondet kom for sent til å få noen praktisk betydning.»

– Men, vi hadde altså flaks igjen: Vi fant mye mer olje, og prisen gikk opp, noe som har gjort at oljefondet faktisk har fått voldsom betydning etter hvert, sier Thøgersen.

Referanse:

Steigum & Thøgersen: A Crisis Not Wasted – Institutional and Structural Reforms Behind Norway’s Strong Macroeconomic Performance, NHH Dept. of Economics Discussion Paper No. 18/2013.

Så lenge et romskip er i nærheten av jorden, er det en smal sak å bestemme posisjonen i verdensrommet.

Et radarsignal sendes til romfartøyet og tilbake, og tiden signalet bruker, forteller forskerne hvor fartøyet befinner seg.

Men når det beveger seg langt fra jorden blir denne metoden dyrere og vanskeligere.

Det problemet har den danske doktorgradsstudenten Andreas Jørgensen funnet en løsning på. Han vil lære romskipet å bestemme sin egen posisjon.

– Det er en virkelig god idé, for i dag koster det opptil 100 000 dollar i døgnet å spore et romfartøy fra jorden, forteller veileder John Leif Jørgensen, som er professor ved avdeling for måling og instrumentering ved Danmarks Tekniske Universitet (DTU).

Slik finner romskipet sin posisjon

Andreas Jørgensens utnytter at vi kjenner planetenes posisjon i verdensrommet.

– Metoden går ut på å finne ut hvor planetene står på stjernehimmelen, forklarer Jørgensen.

Planetene fungerer altså som en slags referansepunkter. Et kamera på romfartøyet tar et bilde av en planet – for eksempel Saturn. Hvis Saturn er langt unna, vil den fremstå som liten på bildet.

– Ut fra størrelsen kan du beregne avstanden, sier Jørgensen.

Testet av Nasa

Romfartøyet må også kunne regne ut hvilken retning planeten ligger i. Jørgensen har utviklet en separat metode til dette.

– Vi har testet alt sammen, og det virker svært lovende. Vi har allerede en amerikansk kunde, forteller Jørgensen.

Jørgensens metode er fortsatt ikke tatt i bruk, men forskerne har testet den ved å ta bilder av månen. Ut fra månens størrelse og retning kunne de regne seg frem til sin egen posisjon.

I tillegg har de fått NASA til å ta bilder av jorden fra romsonden Juno.

– Det fungerte veldig bra, bortsett fra da Juno kom helt tett på jorden. Da ble billedkvaliteten for dårlig, forteller Jørgensen.

Testen førte faktisk til at det ble tatt et berømt filmopptak. Filmen viser månens dans rundt jorden, og den har blitt en av Nasas mest sette YouTube-videoer noensinne.

Bruker eksisterende kameraer

Romfartsnerder vil kanskje innvende at det er upraktisk å sende to ekstra kameraer med et romfartøy. Men Jørgensen forklarer at metoden bruker to kameraer som allerede finnes på veldig mange romfartøy og satellitter.

Kameraene brukes nemlig til romfartøyets såkalte stjernekompass.

Ifølge Jørgensen er det andre forskere som har testet måter å bestemme romfartøys posisjon, men han er de første som bruker disse kameraene.

– De har bare brukt ett kamera, som må fokusere på både stjernene og planeten. Et slikt kamera er veldig vanskelig å lage, fordi det er så stor lysforskjell mellom planeten og stjernene. Planeten er veldig lys, og stjernene er mørke, forklarer Jørgensen.

Store radarstasjoner bestemmer posisjon

Forskerne bruker fortsatt den gamle metoden med radarsignaler.

Den går ut på at en enorm radarstasjon på jorden sender et signal til romfartøyet.

– Man må å bruke en stasjon med voldsom presisjon. Det finnes bare tre slike jorden. Det er utrolig dyrt å bygge dem, og de må være bemannet hele tiden. Og selv da er ikke metoden helt presis når man kommer langt fra jorden, forklarer Jørgensen.

Ny metode er mer presis

Professor John Leif Jørgensen mener at den nye navigasjonsmetoden vil være både billigere og mer presis.

– Man kan sammenligne det med å sende av gårde en mann med bind for øyene og få ham til å navigere ved å rope «høyre» og «venstre». Det er mer praktisk hvis han kan navigere selv, forklarer han.

Om metoden blir en suksess, er fortsatt ikke sikkert, men ifølge Andreas Jørgensen vil den bli testet når en amerikansk kunde – som han ikke vil offentliggjøre navnet på enda – sender teknologien hans ut i rommet, antagelig neste år. 

I Norge regner Sosial – og helsedirektoratet med at 3-5 prosent av barn og unge under 18 år har ADHD. Det betyr at det i gjennomsnitt er ett barn med ADHD i hver skoleklasse.

Nå har en forsker ved Sahlgrenska akademiet i Sverige funnet ut at fettsyrene omega-3 og omega-6 kan hjelpe barn som sliter med denne diagnosen.

Lignende studier har vist gode resultater på rotter med ADHD-symptomer, men nå har det blitt testet på mennesker.

I den seks måneder lange undersøkelsen fikk 75 barn og unge med diagnosen ADHD enten fettsyrene omega-3 og omega-6 eller placebo i løpet av en periode på tre måneder. Deretter fikk alle sammen fettsyrene i tre måneder til. Studien var dobbeltblind, noe som betyr at verken forskerne eller deltagerne fikk fortalt hva slags kapsler som ble gitt før etter undersøkelsen var ferdig.

 – For gruppen som helhet, så vi ingen forbedring, men hos 35 prosent av barna med diagnosen ADHD, observerte vi at symptomene forbedret seg så mye at vi kunne snakke om en klinisk relevant bedring, sier Mats Johnson, doktorand ved Sahlgrenska akademiet, i en pressemelding.

ADHD (Attention Deficit Hyperactivity Disorder) er en nevrologisk forstyrrelse som kan gi problemer med konsentrasjon, vedvarende oppmerksomhet og kontrollering av egne impulser på grunn av indre uro.

Behandlingsmulighetene er ofte sentralstimulerende medisiner, som for de fleste er effektive, men som ikke fungerer for alle.

Øvelser med gode resultater

Den svenske forskeren har også testet øvelsesprogrammet Collaborative Problem Solving (CPS). Ifølge forskerne kan dette programmet, som går på sosiale ferdigheter, være et godt supplement til behandlingen av alle former for ADHD.

Metoden innebærer at barnet og familien får hjelp med å håndtere sinnet og andre problematiske situasjoner. I mange land er slike øvelser en del av det anbefalte behandlingsopplegget for barn og unge med ADHD, men en dansk metastudie har tidligere vist at slike programmer har liten eller ingen effekt.

I den nye studien var 17 barn med familie med, og de fikk opptil ti uker med CPS-samtaler. Etter behandlingen ble foreldrene bedt om å oppgi om det var noen forbedringer. De skulle også kontaktes et halvt år senere med det samme spørsmålet.

– Vår studie om CPS som behandling for ADHD er den første i Sverige. Alle familier i vår studie fullførte behandlingen, og halvparten av dem har opplevd en stor eller veldig stor forbedring i barnets atferd, sier Johnson.

Referanser:

I. Johnson, Mats: Non-stimulant interventions in ADHD, doktorgradsavhandling tatt ved Gøteborgs universitet, September 2014

Prosjektet ble stoppet og granskes nå av Helsetilsynet.

Pål Gulbrandsen, som forsker på kommunikasjon mellom lege og pasient ved Oslo universitetssykehus, synes det er rart at Den regionale forskningsetiske komiteen for sør-øst Norge (REK sør-øst) godkjente prosjektet – uten at risikoen er nærmere tallfestet i prosjektbeskrivelsen.

– Når det er snakk om noe så pass alvorlig som å ta ut prøver fra hjernen, er dette merkelig.

“Liten tilleggsrisiko”

Forskningsleder Per Kristian Eide ga skriftlige informasjon til pasientene. Denne ble godkjent av REK.  Her står det at det var en ”liten tilleggsrisiko” ved å delta.

• Les mer: - Jeg har ikke lurt noen

“Selve operasjonene er standard prosedyre; den ekstra prosedyre prøvetaking medfører har liten tilleggsrisiko”, står det i informasjonen til pasientene. 

Hvor stor risikoen er, tallfestes ikke skriftlig. 

Eide hevder at den ble gitt i den muntlige informasjonen til pasientene.

– Det er etablert i medisinsk litteratur at «liten risiko» betyr risiko på 1 prosent eller mindre, mener han.

– Dette var viktig forskning

Professor i medisin, Arvid Heiberg, var leder av REK sør-øst da denne saken kom på komiteens bord. De regionale etiske komiteene skal forhåndsgodkjenne medisinske og helsefaglige forskningsprosjekter.

Arvid Heiberg mener komiteen hadde god grunn til å stole på forskningsmiljøet.

– REKs grunnleggende spørsmål når vi får en sak til behandling, er om dette er god forskning og om det er mulig å besvare forskningsspørsmålet, sier Heiberg.

Denne forskningen anså de som svært viktig.

– I pasientgruppen de forsker på, voksne med vannhode, har mange dårlige prognoser. Dette er ikke et ubetydelig folkehelseproblem.

Mekanismene bak denne sykdommen er lite forstått, forteller Heiberg.

– Burde muligens ha sjekket

Heiberg forteller at forskningsmiljøet ved Rikshospitalet er et internasjonalt toppforskningssenter. Forskningsetikerne visste at dette er forskere som kan få noe ut av denne forskningen.

– Det gjør at man har tiltro til at de kan svare på forskningsspørsmålet, sier han.

Heiberg mener også at etikk-komiteen muligens burde ha innhentet ekstern kompetanse på hvor stor risiko pasienten ble utsatt for i prosjektet.

Den regionale etiske komiteen for medisin og helsefag er satt sammen av fagfolk på ulike medisinske områder. De hadde ikke selv spesialkompetanse på å vurdere dette.

– Muligens burde vi ha sjekket bedre. Men, som sakkyndigrapportene Helsetilsynet har innhentet viser, spriker estimatene med hensyn til risikoen ved et inngrep som dette. Det er dessuten fortsatt uklart om de to tilfellene av hjerneblødning skyldes biopsien (vevsprøven som ble tatt ut) eller andre faktorer.

– Hvor stor risikoen var, overlater jeg nå til Helsetilsynet å ta stilling til, sier Heiberg og fremholder at forskningsdeltakernes sikkerhet og integritet må gå foran alt annet i forskning.

Uenighet om risiko

Helsetilsynet har saken til behandling. Tilsynet har bestilt to rapporter, hvor to sakkyndige uttaler seg om risiko ved hjerneinngrepet.

Rapportene spriker kraftig.

Den ene eksperten mener at risikoen for hjerneblødning etter en slik biopsi som ble gjort i denne forskningen var mellom 0,6 og 1,5 prosent. En annen sakkyndig mener at sannsynligheten for hjerneblødning lå mellom 1 og 3 prosent.

Avviser rapportene

Selv avviser hjernekirurg og forskningsleder Per Kristian Eide disse sakkyndigerapportene på det sterkeste. Han mener de sakkyndige har lagt til grunn en helt annen og mer risikabel biopsiform, som er lite relevant for denne studien.

– Det er skremmende at de sakkyndige i en så alvorlig sak som denne har satt seg så dårlig inn i saken at de presterer å legge til grunn en helt annen type biopsi enn den som faktisk ble utført.

Han hadde forventet langt grundigere rapporter, der relevante resultater publisert i forskningsrapporter ble lagt til grunn.

– Mine vurderinger om risiko la til grunn forskningsbaserte resultater om den metoden som ble brukt i studien.

Forskningen i forbindelse med behandling

Hjernebiopsien på de 112 pasientene ble gjort i forbindelse med en planlagt innleggelse, der trykket i hjernens hulrom hos pasientene skulle måles.

Pasientene fikk – gjennom et dren i hjernevevet – lagt inn en trykkmåler.

– Dette er en prosedyre som i seg selv har risiko for alvorlig komplikasjoner, som hjerneblødning. Denne risikoen er på mellom 1 og 2 prosent, sier Eide.

Denne risikoprosenten er solid etablert i medisinsk litteratur, sier han.

Når det gjelder formuleringen «liten tilleggsrisiko», det vil si 1 prosent eller mindre, baserer Eide dette på tilsvarende forskning på samme sykdomsgruppe gjort i blant annet Finland, Sverige og Danmark, og på publiserte forskningsresultater.

Diskutert med utenlandske kolleger

Vevsprøven, som altså var forskningsdelen av inngrepet, ble tatt ut gjennom den samme åpningen i hjernevevet som drenet var ført inn gjennom. Prøven ble tatt med et mindre instrument enn drenet. Det bidro til forskernes vurdering om at det var liten tilleggsrisiko forbundet med dette.

Dette hevder han også at han informerte pasientene om muntlig.

– Jeg hadde diskusjoner om risikoen med kolleger både fra Finland og Danmark. I Finland har de i mange år gjort det samme som jeg gjorde. Finske forskere har publisert en rekke artikler på dette.

Risiko er avhengig av sammenhengen

Hvor stor risiko er det akseptabelt at man utsetter en pasient for i forskningens tjeneste?

– Det er det umulig å svare generelt på et slikt spørsmål, sier Eide.

– Skal du teste ut en ny hostesaft og den viser seg å ha risiko for hjerneblødning, så kan det selvsagt ikke aksepteres. For det aktuelle prosjektet, må risikoen ses i lys av i hvilken sammenheng prøvene blir tatt. Disse prøvene ble tatt som ledd i en ellers planlagt og nødvendig hjerneoperasjon, svarer Eide.

– Og prøvene ble tatt av pasienter med en alvorlig hjernesykdom. En sykdom som i seg selv innebærer risiko.

– Kirurgisk behandling er i dag tilgjengelig for disse pasientene. Men denne behandlingen har høy risiko, langt høyere risiko enn både målingen av trykk i hjernen og vevsprøven vi tok som skulle brukes i forskning. Vi snakker om komplikasjoner som hjerneblødning og –infeksjon hos opptil 10 prosent av pasientene og om 1 prosent dødelig utgang.

– Det er selvsagt svært alvorlig å få en hjerneblødning. Men ubehandlet vet vi hvordan det går med disse pasientene. De blir dårligere og dårligere. Risikoen ved å behandle er høy, men risikoen ved ikke å behandle er høyere, sier Eide.

– Dette har vært en vekker for oss

– Denne saken har vært en vekker for oss som jobber med forskningsetikk, forteller Dag Bruusgaard, leder av Den nasjonale forskningsetiske komité for medisin og helsefag (NEM).

Bruusgaard tror ikke at forskningsmiljøet det her er snakk om ved Oslo universitetssykehus vil få en stor smekk på fingrene etter at Helsetilsynet har behandlet denne saken.

– Men den regionale etiske komiteen som vurderte denne saken på forhånd, har noe å lære av dette, mener han.

– Mye av det de sju regionale komiteene i Norge bruker tid på handler om personvern. Det kan være viktig. Men her snakker vi om et forskningsprosjekt hvor deltakerne kanskje utsettes for fare. Vi som ser på forskningsetikken i medisinske eksperimenter har kanskje ikke vært gode nok til å bruke den knappe tiden vår på det aller viktigste, framfor slikt som kanskje ikke er like viktig. Det må vi ta inn over oss.

Bruusgaard forteller at man i de etiske komiteene i Danmark ikke bruker tid på saker som handler om personvernhensyn. Det er nettopp for å kunne bruke mer tid på de virkelig vanskelige forskningsetiske sakene.

Vil hjelpe pasientene

Forskningsetikeren Bruusgaard ser at den aktuelle saken inneholder mange forskningsetiske spørsmål.

Ett av disse spørsmålene er hva man som forsker i dag skal våge å begi seg inn på.

Andre forskere kan bli skremt av å gå inn i komplisert og viktig forskning, når de ser hvor store konsekvenser det kan få for vedkommende forskers rykte hvis noe går galt, mener han.

– Hvor stor risiko disse pasientene ble utsatt for i denne studien er det ikke satt to streker under ennå. Men saken har uansett vært en kjempestor belastning for prosjektleder, tror forskningsetikeren.

– Dette er et forskningsmiljø som går i bresjen for en pasientgruppe som ikke så mange andre har forsket på. De har et oppriktig ønske om å kunne bidra med kunnskap som kan hjelpe denne gruppen av pasienter. Faren er at flere forskere tenker at det lønner seg å spille safe, og mer eller mindre kopierer andres forskning, enn å prøve seg på noe som er dristig.

– Det er også et dilemma i forskningsetikken. 

Han skulle ta ut små vevsprøver av hjernen til 200 pasienter med en demenssykdom. Prøvene skulle brukes til forskning.

Alt gikk bra – helt til pasient nummer 100. Da oppsto det en hjerneblødning. Det samme skjedde med pasient nummer 102.

Forskningsprosjekt ble stoppet umiddelbart i desember 2012, etter at en anonym varsler slo alarm om at pasienter hadde blitt skadet.

Da hadde forskeren tatt vevsprøver av 112 pasienter.

Helsetilsynet har nå hatt saken til behandling i over to år. 

– En betydelig belastning

Hjernekirurg Per Kristian Eide ved Oslo universitetssykehus forteller for første gang sin historie om forskningsprosjektet som fikk dramatiske konsekvenser for to pasienter.

– Dette har vært en betydelig belastning, forteller Eide,

– Ikke bare for meg og min familie, men også for hele fagmiljøet. Det har også skadet pasientbehandlingen, sier han.

Påstand mot påstand

TV2 har hatt en massiv dekning av denne saken. De har intervjuet pasienter som sier at de aldri hørte Eide fortelle dem noe om risiko for hjerneblødning.

”Ordet hjerneblødning ble aldri nevnt. Hadde det vært nevnt, hadde jeg sagt nei,” fortalte en av pasientene til TV2.

– I etterpåklokskapens lys ser jeg at jeg burde ha informert om risiko for hjerneblødning også i den skriftlige informasjonen jeg ga til pasienten før inngrepet. Men jeg er helt uenig i at risiko ble underkommunisert. Alle pasientene som deltok ble informert muntlig om risiko for hjerneblødning.

Vanlig å bare informere muntlig

I informasjonsskrivet, som alle pasientene skrev under på at de har mottatt, står det at det er en ”liten tilleggsrisiko” ved å delta i dette forskningsprosjektet. Hvor stor denne risikoen var, står ikke skriftlig.

Alle de 112 pasientene skulle gjennom en planlagte og nødvendig hjerneoperasjon ved Oslo universitetssykehus. Prøvene ble tatt samtidig med disse i det allerede etablerte operasjonssåret.

– Disse hjerneoperasjonene har i seg selv en risiko for blødninger og infeksjoner på mellom 1 og 2 prosent. Det er fast rutine ved nevrokirurgisk avdeling alltid å informere muntlig om dette, sier Eide.

Pasientene hadde en demenssykdom

De fleste av 112 pasientene hadde en sykdom som kalles hydrocephalus, eller voksenvannhode. Det innebærer at de har en form for demens. Demens påvirker hukommelsen. De andre deltagerne hadde lignende hjernesykdommer som også er kjennetegnet ved hukommelsesproblemer og annen kognitiv svikt.

– Alle pasienter har lett for å glemme ting som legen har sagt. Når pasienten på toppen av det hele har en sykdom som påvirker hukommelsen, er det ekstra vanskelig å huske, mener Eide.

Han konstaterer at han og noen av hans pasienter har forskjellig versjon av hva som ble sagt, eller ikke sagt, før inngrepet.

– Hvorfor skulle jeg lyve?

Forskning.no har fått sett eposter fra andre pasienter enn dem TV2 intervjuet. Disse pasientene skriver at de mener å ha fått god informasjon om risiko før vevsprøven ble tatt.

– Hvorfor skulle jeg lyve til noen pasienter og gi informasjon til andre? Jeg har jobbet som nevrokirurg siden starten av 1990-tallet og gjennomført flere tusen operasjoner. Jeg kan ikke jukse med informasjon og underkommunisere risiko, sier Eide.

Burde bedt om mer informasjon

Pål Gulbrandsen forsker på kommunikasjon mellom lege og pasient ved Universitetet i Oslo.

Han mener at den regionale etiske komiteen (REK) som behandlet dette prosjektet, ikke burde ha godkjent prosjektet slik det forelå, men bedt om mer informasjon.

• Les også: Vurderte ikke pasientenes risiko

En viktig del av arbeidet til REK er nettopp å vurdere informasjonen til pasienten, de såkalte samtykkeskrivene, som deltakere i medisinske forskningsprosjekter får på forhånd.

Så viktig informasjon som at pasienten kan få hjerneblødning av å delta i et forskningsprosjektet, burde selvsagt også ha stått i det skriftlige samtykkeskrivet, mener Gulbrandsen.

Hva er gyldig samtykke?

Helselovverket vårt slår fast at en pasient må ha fått god informasjon på forhånd, dersom pasientens samtykke til å delta i forskning skal være reell. Informasjonen må være tilpasset den enkelte pasient.

”Frivillig, uttrykkelig og informert.” Dette er tre krav til et gyldig pasientsamtykke.

Det innebærer at den som skal forskes på, virkelig forstår hva samtykket gjelder.

Pasienten må forstå hvilke konsekvenser det kan få å være med i forskningen. For eksempel bør hun eller han både få vite det og forstå det, dersom det er slik at vedkommende risikerer å få hjerneblødning.

Hva med demente?

”Jo større risiko eller ubehag et forskningsprosjekt medfører, jo strengere bør kravene være til forsøkspersonens forståelse av hva prosjektet innebærer,” slår det forskningsetiske regelverket fast.

Dag Bruusgaard, leder av Den nasjonale forskningsetiske komité for medisin og helsefag (NEM) stiller nettopp spørsmål ved dette:

Hadde pasientene forstått risikoen? Var forskningspersonene, som faktisk hadde en lett hjernesykdom, samtykkekompetente?

– Alt dette bør det tas stilling til i den etiske komiteen som behandler denne saken, mener Bruusgaard.

– Alle var bevisste hva de gjorde

Eide mener at alle pasientene som deltok i forskningsstudien var i stand til å ta stilling til om de ville delta i forskning eller ikke.

– Demens er ikke en bestemt tilstand. Demente kan være samtykkekompetent på ett tidspunkt, og ikke på et annet. Så lenge du er samtykkekompetent, bestemmer du selv over din egen kropp. Slik er regelverket. Det skal mye til for å ta fra folk samtykkekompetansen.

Hvordan gjorde du vurderingen om pasientene som skulle delta i studien var samtykkekompetente?

– Å vurdere bevissthet og nivået på bevissthet er vår hverdag som nevrokirurger. Om noen har kompetanse for å vurdere dette, er det oss. En nevrokirurg med lang fartstid som meg har også lang erfaring med informasjon om risiko. Dette er en del av informasjonen før enhver operasjon, sier Eide.

Var det flere enn deg som vurderte pasientene?

– Vi har en lang og god tradisjon for at den som opererer også informerer om prosedyre, herunder risiko, før et kirurgisk inngrep. Vi har aldri vurdert om flere, eller andre, skal gjøre det.

Pasientene kvitterte på å ha mottatt informasjonsskrivet da de ble innlagt. Det gikk mellom ett til et par døgn fra de underskrev på at de deltok i forskning til inngrepet skjedde, forteller kirurgen.

Åtte hadde redusert samtykkekompetanse

Burde ikke pasientene fått tilsendt dette samtykkeskrivet på forhånd, slik at de i kunne konferert pårørende eller andre om de skulle være med i denne forskningen?

– Det kan man alltids diskutere. Det er muligens en bedre prosedyre. Men når det ikke skjedde her, har det ikke vært noen baktanke ved det.

Eide mener de ikke har ikke tatt med personer som ikke har vært samtykkekompetente i studien.

– Blant de 112 pasientene som deltok, var det åtte vi vurderte hadde redusert samtykkekompetanse. Da signerte pårørende, enten sammen med eller på vegne av pasienten. 

Oppfatter ikke informasjon fra legen

Forskning viser at mange pasienter ikke oppfatter informasjonen som gis fra leger og annet helsepersonell, forteller Pål Gulbrandsen.

En av flere årsaker er at språket i informasjonsskrivet ofte fungerer subtilt tildekkende.

Et samtykkeskriv bør strippes for alt som ikke er relevant for forskningsdeltakeren, lyder rådet fra kommunikasjonsforskeren. Mye tilleggsinformasjon gjør nemlig at det viktigste blir borte.

– I det aktuelle skrivet ble det lagt stor vekt på Rikshospitalets erfaring og gode behandlingsresultater. Det var unødvendig informasjon, mener Gulbrandsen.

Den farlige tilliten

Forskere som driver med klinisk, medisinsk forskning har ofte problemer med å få tak i nok pasienter til studiene sine. Derfor er det fare for at legen bruker tilliten pasienten har til ham, for å «selge inn» studien, mener Gulbrandsen.

Han presiserer at han ikke har grunn til å hevde at slike hensyn har vært til stede i denne studien.

– Legene befinner seg i en interessekonflikt. Skal du gjøre kliniske forsøk, er det maktpåliggende at du får nok pasienter til studien din.

– Vanligvis er det i medisinske studier en rekke deltagere som av ulike årsaker faller fra. Det gjør at du til sist bare sitter igjen med en liten mengde pasienter.

Gjør kunnskapen om dette at forskere ikke gir så nøytral og balansert informasjon til pasienten som de bør?

Enda mer komplisert blir det når forskeren som leder prosjektet, ofte i tillegg er pasientens behandlende lege. Altså en person pasienten er helt avhengig av og har stor tillit til. Er da samtykket pasienten gir helt «fritt »?

– Pasienten er prisgitt denne legen. Maktrelasjonen er et problem. Jeg mener derfor at andre enn behandlende lege bør ta opp spørsmålet om pasienten vil delta i forskning, sier Gulbrandsen.

– Jeg har ikke lurt noen

Per Kristian Eide mener det ikke var snakk noe etablert lege-pasientforhold  i forbindelse med dette prosjektet.

– Jeg var ikke behandlende lege for dem som ble bedt om å delta i prosjektet. Noen pasienter hadde jeg nok møtt tidligere, men hovedregelen var at jeg ikke hadde snakket med dem på forhånd.

– Vi har ikke prøvd å lure pasienter inn i dette prosjektet, slik det er blitt påstått. Vi har mange pasienter som kommer  til oss, og har ikke behov for å lure noen til å delta i denne forskningen.

Generelt er det få pasienter som sier nei til å være med i klinisk forskning, mener Eide.

– Jeg har gjort en rekke studier, og både mitt og andres inntrykk er at pasienter generelt er positive til å delta i studier.

Hadde pasientene i det aktuelle prosjektet selv noen nytte av å delta i forskningsprosjektet?

– Vi har lagt liten vekt på nytteverdien ved å delta i denne forskningen i informasjonen til pasientene. Men skulle jeg skrevet dette informasjonsskrivet i dag, ville jeg lagt vekt på at dette er forskning som kommer pasientene til gode.

På hvilken måte?

Vevsprøven som ble tatt tok av deltagerne kan gi informasjon om hvor langt demenssykdommen har kommet, mener Eide.

– Dette kan være nyttig informasjon i forhold til valg av behandling.