Klodens dyre- og plantearter har vært i kraftig tilbakegang over flere tiår.

I 2002 bestemte politikerne seg for å gjøre noe med dette, og en stor gruppe land erklærte at utviklingen skulle snus før 2010.

Men det gjorde den ikke.

Selv om det var positiv utvikling noen få steder, fortsatte tilbakegangen i samme tempo.

Derfor oppdaterte politikerne målene i 2011. Da kom den strategiske planen for biologisk mangfold, som går under navnet Aichi Biodiversity Targets. Planen inneholder 20 mål som skal oppfylles før 2020.

Langt unna målet

Nå har en verdensomspennende forskergruppe undersøkt om Aichi-målene vil bli nådd.

Forskerne har undersøkt en rekke indikatorer for hver enkelt mål. Studien, som er publisert i tidsskriftet Science, er nedslående lesning.

– Vi når ikke målene. Vi kommer ikke engang i nærheten av dem, sier Jonas Geldmann, som er en bidragsyterne. Han er forsker ved Senter for makroøkologi, evolusjon og klima ved Københavns Universitet.

Et av Aichi-målene er å halvere ødeleggelsen av leveområdene for dyr og planter. Det målet blir ikke oppfylt.

Beskyttede områder lite viktig

Å beskytte et område er den vanligste metoden for å verne det biologiske mangfoldet. De landene som skrev under på Aichi-målene i 2011, forpliktet seg til at 17 prosent av jordens landmasse skal være vernet i 2020.

Det tallet er oppe i 15 prosent allerede, så det klarer de nok. Men det er ikke noe stort framskritt for det biologiske mangfoldet, mener Jonas Geldmann, som har undersøkt hvordan de såkalt beskyttede områdene blir forvaltet.

– Problemet er at de ikke er særlig godt beskyttet. Mange av parkene er vernet bare på papiret, sier Geldmann.

Livet i havet

Et annet Aichi-mål er at ti prosent av verdens havområder skal være vernet i 2020. Bare 3–4 prosent er beskyttet i dag, så forskerne tror ikke det vil skje.

– Man kan selvsagt forestille seg at man verner store havområder uten kommersielle interesser, men der er det heller ikke særlig mange truede arter, sier Geldmann.

– Men det ser jo bra ut på papiret.

Forskerne bak Science-studien fastslår også at målene om vern av fiskebestander og tiltak mot innvadernde arter heller ikke vil bli nådd.

Budskapet blir spredt

Det finnes imidlertid noen få lyspunkter.

«Kunnskap om biologisk mangfold, og hvorfor det er verdt å kjempe for, har blitt mer vanlig», skriver forskerne.

– Beslutningstakere, innbyggere og forskere vet mer om dette nå. Og det er jo den første forutsetningen for at utviklingen kan snus, sier Tim Hirsch, som arbeider ved Global Biodiversity Information Facility i Danmark. 

Referanse:

Derek p: Tittensor m. fl.: A mid-term analysis of progress toward international biodiversity targets, Science (2014), DOI: 10.1126

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Du husker det sikkert fra naturfagstimene: Fisken vi spiser er fôret opp på mindre fisk, som har spist dyreplankton, som igjen har spist planteplankton – eller mikroalger.

Noen mikroalger er små fettbomber som kan bestå av hele 25 prosent omega-3, og de er hovedkilden til fettsyrene i fisk. I tillegg inneholder de proteiner, lipider og mineraler.

Mikroalger er de minste plantene på Jorden. Anvendelsesområdene er store, mikroalger kan brukes til alt fra brensel, ernæring og medisin, til mat og fiskefôr.

Trenger alternativer

I dag består kosten til oppdrettslaksen i Norge for det meste av fiskeavfall og fiskeolje. Ressurser det begynner å bli mindre av. Det tvinger næringen og forskere til å se på alternativer.

– Oppdrettsfisk inneholder flerumettede fettsyrer som har forebyggende effekt på menneskelige sykdommer. Den viktigste kilden for oppdrettere er marin fiskeolje, men den ikke er bærekraftig, sier Sigrun Reumann ved Senter for organelleforskning ved Universitetet i Stavanger (UiS).

– Det blir stadig gjort forsøk på å forbedre dagens kilder til omega-3-fettsyrer, men primærprodusenten er og blir mikroalger, sier hun.

Storstilt algeproduksjon

I prosjektet Mikroalger 2021, som Reumann er leder for, samarbeider forskere, mikroalgeprodusenter og oppdrettere.

Produksjonen av mikroalgene vil på denne måten gå fra å dyrke fram nye og bedre sorter av algene hos forskerne ved UiS til storstilt algeproduksjon ved algeprodusenten MicroA i Tananger. Videre vil algen finne veien til fiskeforprodusenten Ewos i Dirdal, der algetypen vil bli testet ut som fôrtilskudd.

Ved å høste fiskeoljen tidlig i næringskjeden unngår man også risikoen for opphoping av tungmetaller og andre uønskede forbindelser.

Sparer miljøet

De viktigste omega-3-fettsyrene kalles EPA og DHA, og kan forbedre hjernefunksjonen vår og forebygge sykdommer. Oppdrettsfisk får i seg disse gjennom fôret, noe som gjør at når vi spiser fisken, får også vi i oss rike mengder omega-3. Men hva om det fantes en enklere vei direkte til kilden som i tillegg gjorde fisken proppfull av de sunne fettsyrene?

Fisken vi spiser inneholder stadig mindre omega-3. Mange oppdrettere erstatter fiskeolje med planteolje for å spare penger og fordi de ikke har nok fiskeolje til å dekke den voksende fiskeindustrien, og fisken mister da verdifullt opptak av omega-3.

• Les også: Alger kan erstatte fiskeolje i fôr til oppdrettslaks

– Ved å fôre oppdrettsfisk direkte på mikroalger, vil man slippe å bruke småfisk til fiskemat. Det vil spare miljøet og være billigere, sier Reumann og legger til at det foreløpig ikke er noen som driver storskalaproduksjon av mikroalger i Norge til dette formålet.

Bedre sorter

For et par år siden ble gensammensetningen til de første algene identifisert, slik at de kunne utnyttes til forskning. Forskningen skjer i laboratorier med avanserte mikroskoper og andre analytiske instrumenter, hvor Reumann og hennes kolleger holder på å dyrke fram nye og bedre sorter av algene.

– Dette er en framtidsrettet næring, og vår metode vil hjelpe på å fremskynde etableringen av en algebasert bioøkonomi i Norge, sier hun.

Bioøkomomi er produksjon av fornybare biologiske ressurser og hvordan de blir til mat, fôr, kjemikaler, ingredienser, materialer, farmasøytiske produkter og bioenergi.

Øker produktiviteten

Genteknologi er den vanligste teknologien for forbedring av mikroalger. Helt nytt og ganske lovende er såkalt «syntetisk biologi» hvor forskere prøver å forbedre flere egenskaper samtidig. Men omega-3-produksjonen krever ofte bioproduktutvinning, derfor er utvikling av naturlige (ikke-genmodifiserte) mikroalger ønsket av industrien.

Dette kan oppnås ved å bruke UiS-forskernes metode med teknologiassistert avl av mikroalger, det vil si et arbeid der man sorterer celler og velger ut spesielle arter som passer best til dette formålet.

– Målet med prosjektet er å øke produktiviteten i to spesifikke mikroalger for syntetisering av verdifulle produkter som omega-3-fettsyrer og vaksiner slik at det kan brukes som fiskefôr, og kanskje senere som medisin, sier forsker Dr. Jodi Maple Grødem.

Algene forskerne jobber med kan nå en svært høy prosentandel av fettinnhold, og forskerne på CORE jobber nå med å øke lipidkonsentrasjonen og produktiviteten til villalgene.

På veien ser den ut som en toseters, slank sportsbil. I alle fall forfra.

Bakstussen avslører nemlig at denne doningen kan fly høyt over morgenrushet. De to bakhjulene er små, og ligner mer på landingshjulene til et småfly. Og bak på skroget av stålribber kledd med karbonfiber, sitter en propell med tre blader.

De går ikke rundt så lenge AeroMobil har bakkekontakt på landeveien. Da er det forhjulene som får drivkraft fra den hundre hesters bensinmotoren. Men når sjåføren svinger av fra motorveien og inn på rullebanen, er tida inne for den store morfingen.

To vinger bretter seg ut fra skroget, som en kjempetege med fluktplaner. Sjåføren blir flyger, og girer om fra hjuldrift til propelldrift. Så er det bare å gi gass, stige til værs med toppfart rundt 200 kilometer i timen og tegne opptil 700 kilometer lange luftlinjer over landskapet, på en full tank.

20 års utvikling

AeroMobil utvikles av det slovakiske firmaet ved samme navn. Krumtapp i firmaet er sjefsdesigner og medstifter Štefan Klein. Han er både ingeniør og designer, og dessuten ivrig seilflyger og motorflyger, ifølge nettsidene til firmaet.

Da prototypen fløy for første gang i 2013, lå det 20 års utviklingsarbeid bak. Den 29. oktober skal siste versjon av prototypen for første gang vises fram på den teknologiske entreprenørmessa Pioneers Festival i Wien.

Denne nye versjon 3 har også plass til en passasjer, men har for øvrig de samme data som sin enseters forgjenger. Siden tomvekten er 450 kilo, vil det kunne klassifiseres som et mikrofly.

Gammel drøm

Flygebilen er en gammel drøm. Henry Ford hadde stor tro på idéen, og laget til og med en prototyp av luftens T-ford, som begravde seg selv og flygeren under forsøk på distanserekord.

Den amerikanske arméen utviklet flere flygende jeeper på seint nittenfemtitall, men vraket idéen til fordel for vanlige helikoptre.

Amerikaneren Paul Moller har arbeidet de siste 50 årene og brukt 100 millioner dollar på å utvikle sin Moller Skycar, med fire vridbare rotorer som både gir framdrift og løft. Den kan starte og lande som et helikopter.

Moller Skycar ble demonstrert i 2003, riktignok koblet til en sikkerhetsline. Siden har Moller gått konkurs, selv om utviklingen aldri helt har stoppet opp.

Drømmen lever videre

Det amerikanske firmaet Terrafugia har kommet langt i retning av en flybil, eller rettere sagt et bilfly. Modellen Transition skal etter planen bli til salgs i 2015. Den er først og fremst et fly, og sjåføren må ha flysertifikat. Men farkosten kan kjøre til og fra flyplassen i vanlig bytrafikk med demonterte vinger.

Flybilen Xplorair PX200 utvikles med støtte fra franske myndigheter og flere flyfirmaer. Meningen er å utnytte Coandăeffekten, en aerodynamisk effekt som drar luftstrømmer mot faste overflater. Denne effekten skal forsterkes av en mengde små jetmotorer festet til de korte vingene på skroget.

En ubemannet prototyp i full skala skal etter planen vises fram på Paris Air Show i 2017, og så skal ensetersversjonen bli til salgs en gang etter 2020, ifølge en pressemelding fra firmaet Altran, som deltar i utviklingen.

Sliter med miljø og sikkerhet

Både denne teknologiske løsningen og den amerikanske prototypen SkyRider X2R prøver å redusere vekta, og på andre måter forsøke å gjøre flybilene mer miljøvennlige.

AeroMobil bruker for eksempel 0,8 liter på mila langs landeveien, mye mer enn andre tilsvarende små biler, om enn ikke avskrekkende mye. En variant av Moller Skycar skal kunne drives av elektriske motorer, og en annen skal gå på biodrivstoff.

Et annet problem er selvsagt sikkerheten. Faren for kollisjoner øker i aksellererende tempo jo flere flybiler med urutinerte sjåfører som svermer på kryss og tvers over tettbefolkede områder. Derfor har også blant andre Moller Skycar blitt utviklet med en avansert autopilot som tar seg av styringen i lufta.

Lenker:

Nettsidene til firmaet AeroMobil

Nettsidene til Pioneers Festival 2014

Høsten har kommet med mange teknologinyheter. Roboter, androider og virtuelle verdener byr på stadig nye opplevelser og inntrykk. Vi presenterer noe av det mest interessante her.

Mangler du en partner på andre siden av tennisbordet? Japanske Omron Corp er en robot som aldri blir sliten – så fremt batteriet ikke går tomt. Her vist fram på teknologiutstillingen CEATEC Japan, i Chiba.

Robot som menneske

Roboter blir mer og mer lik mennesket. En prototype-robot fra firmaet Toshibable ble tidligere denne måneden vist frem på CEATEC. Gjennom å bruke kvantedatamaskiner får roboten den reaksjonsfarten den trenger for å lære av nye situasjoner. Som forskning.no tidligere har skrevet om, så kommuniserer prototypen gjennom tegnspråk.

Roboten lærer gjennom å teste ut forskjellige fremgangsmåter. Den vil prøve, feile, og noen ganger lykkes tilfeldig. Det skal gi en raskere vei til høyere kunstig intelligens.

Virtuell og nær verden

Når vi snakker om nyvinninger innenfor teknologiens verden, kommer vi ikke utenom Virtual Realty-headsets (VR), eller virtuelle virkelighetsbriller. Du spiller et spill, der verdenen ligger rett foran øynene dine. Noen har klaget over svimmelhet ved bruk av brillene, noe mange anser som et luksusproblem.

Vi har tidligere omtalt Crystal Cove fra Oculus Rift. Men teknologien er i stadig utvikling og Samsung, i samrbeid med Oculus, kom nylig ut med Samsung Gear VR. I en virtual reality 3D-brille setter du inn den nylanserte mobilen Samsung Galaxy Note 4.

En viktig utvikling siden den første prototypen, er at VR-headset nå kommer med betydlig bedre skjermoppløsning, færre kabler og i lettere vektklasse.

Gjennom brillene kan du snu deg rundt og oppleve en virtuell verden i alle retninger, på lik linje med Oculus Rift-headsettet. Men fortsatt kan bare utviklere og  utvalgte entusiaster prøve dette produktet i dag. Oculus Rift har som mål å få headsettet i salg i 2015, mens det ryktes at Samsung Gear VR kommer i desember.

For en stund siden fikkSvein Østvik, kjent som Charter-Svein, prøve ut Oculus Rifts VR-headset i tv-programmet I Kveld med Ylvis på TV Norge. Med brillene på, fikk Østvik seg en virtuell tur i berg-og-dalbane. Reaksjonen hans er lagt ut på Youtube.

Flere teknologinyheter under:

Få norske reiser, enten de er sammenhengende eller delt opp i kortere distanser, er for lange for elbiler. Dette åpner for muligheten til at folk flest kan bytte ut én eller flere bensin- eller dieselbiler med et elektrisk alternativ.

Over 90 prosent av nordmenns bilreiser er korte nok til at de kan gjennomføres med vanlige elbiler, ifølge en ny rapport fra Transportøkonomisk institutt.

Rapporten deler opp reiser i to kategorier, enkeltreiser og sammensatte reiser, der de sammensatte reisene ofte innebærer pauser der lading av bilen er mulig. Eksempler på dette er handleturer, der det ofte er mulig å lade bilen på kjøpesenter eller parkeringshus.

Ifølge rapporten er det gjerne folk som bor i spredtbygde strøk, som har høy inntekt og minst to biler, som kjører lengre enn rekkevidden til elbiler. 

Rekkeviddefakta

* 96 prosent av nordmenns enkeltreiser og 94 prosent av de sammensatte reisene er kortere enn rekkevidden til elbiler, ifølge en ny rapport fra Transportøkonomisk institutt.

* Sammensatte reiser er definert som reiser som starter og ender ved boligen. Enkeltreiser kan være en del av en sammensatt reise.

* Nordmenns reiser er lengre enn rekkevidden til en normal elbil 12 prosent av dagene i året.

* I disse tilfellene har 29 prosent av reisene om vinteren og 24 prosent om sommeren en stopp som gir mulighet til lading.

* Rekkevidden til en vanlig elbil er i rapporten satt til 80 kilometer i vinterhalvåret, og 120 kilometer i sommerhalvåret.

(©NTB)

Du skulle tro at det å ligge i fødesmerter time etter time etter time, ville være det kvinner husket best fra en fødsel. Men en ny studie viser at det er smertetoppen underveis og hvor vondt det gjør mot slutten som avgjør hvordan kvinner husker opplevelsen.

– Fenomenet er spesielt interessant med tanke på hvor vanlig det er å bruke epidural, sier en av forskerne bak studien, Eran Chajut ved The Open University i Irsael.

Toppen og slutten

Når vi tenker tilbake på en opplevelse, så er det høydepunktet og slutten vi husker. Vi har en tendens til å glemme resten. Opplevelsens lengde påvirker derfor ikke hvordan vi husker ubehag. Dette har forskere visst lenge, og de kaller det for topp-slutt-regelen; på engelsk: the peak-end rule. 

Men dette fenomenet har primært blitt testet i laboratoriet, med forsøk som har vart fra 10 til 90 sekunder.

Forskerne har derimot ikke visst om denne måten å huske på også gjelder utenfor labben, og når opplevelsen varer over lengre tid.

• Les også: Eldre mødre har økt risiko for keisersnitt

Fra laboratoriet til fødestua

Chajut og kollegaene hans bestemte seg for at en fødsel var en passende erfaring å undersøke nærmere.

Ikke bare varer en fødsel lenge, det er også en kompleks opplevelse, med blandede følelser av intens smerte og intens glede.

320 israelske kvinner ble med i forsøket. Fødslene varte i gjennomsnitt 6 og en halv time.

I fødestua

Når fødselen var i gang, ble et medlem av forskergruppa med inn på fødestua. Hvert 20 minutt ba forskeren kvinnen spesifisere hvor vondt hun hadde det. Hun skulle rangere smerten fra 1 til 100, der 1 var ingen smerte og 100 den verst tenkelige smerte. 

Forskerne ringte så den nybakte moren to dager etter fødselen, og deretter igjen etter to måneder.

Hun ble begge gangene bedt om å bruke den samme smerteskalaen som sist, altså fortelle hvordan hun husket smerten på en skala fra 1 til 100. Men nå skulle hun gi en samlet vurdering av fødselen, fra hun ble trillet inn på fødestua til barnet var født.

• Les også: Test for bekkenløsning fungerer ikke

Lengde mot intensitet

Hvordan kvinnene underveis i fødselen rangerte smertetoppen og hvor vondt de hadde det mot slutten, stemte best med hvordan de vurderte fødselen både to dager og to måneder senere. Og det stemte mye bedre enn de samlede smertevurderingene underveis.

Lengden på fødselen hadde lite å si for hvor vondt kvinnene husket at fødselen var. 

Dette gjaldt vel å merke i størst grad de førstegangsfødende. Hukommelsen til kvinnene som hadde født før, var ikke like preget av smertetoppen og fødselens slutt.

Epidural

Studien viste også at førsteinntrykket av opplevelsen hadde lite å si for hvordan kvinnene husket fødselen.

Kvinner som ikke fikk smertestillende og kvinner som fikk epidural oppga nemlig de samme nivåene av smerte i begynnelsen av fødselen, altså før epiduralen hadde begynt å virke. 

Men alle kvinnene som hadde fått epidural, rapporterte i ettertid at de husket fødselen som mindre smertefull enn de andre kvinnene. Og det til tross for at disse fødslene varte lenger.

– Dette viser at epidural ikke bare er en fordel for kvinner under selve fødselen, men at det også i stor grad påvirker minnet om den, sier Chajut i en pressemelding.

Men hvordan kvinnene opplevde å føde med en forsker ved sengekanten som stadig stilte dem spørsmål, det sier studien ingenting om. Ei heller om det kom noen forskere til skade under forsøket. 

Referanse:

Eran Chajut mfl:The Peak-and-End Rule in Recall of Labor Pain, 2014,  Psycological Science, doi:10.1177/0956797614551004. Sammendrag.

For granmeisa er det viktig å finne en plass i flokken om vinteren. Det gir større sjanse for å overleve og pare seg. Men hva gjør de som ikke får plass?

Olav Hogstad, professor emeritus ved NTNU

De ti til tolv centimeter små granmeisene lever i vinterflokker utenom hekketida, tilsynelatende i fred og fordragelighet. Men ikke alle får innpass i en flokk; flere går en ublid skjebne i møte – de holder til i skyggenes dal.

De fleste granmeisene er stedfaste, og hvert hekkende par holder seg stort sett innenfor sitt territorium hele livet.

Slike territorier forsvares av en gammel hann med make – utenom hekketida er paret sammen med ett til to par av ikke-beslektete ungfugler som har slått seg ned etter en kort streifperiode. Territoriene er store, og områder med gode betingelser er derfor fylt opp.

Først til mølla-prinsippet

Etter rundt to uker sammen med foreldrene, forlater ungfuglene familieflokken og streifer rundt på jakt etter en ledig plass i en fremmed flokk.

 Ungfuglene er svært stresset i tida før flokkdannelsen og forsøker raskest mulig å etablere seg i en flokk. Siden det klekkes flere unger enn det er plass til i vinterflokkene, foregår det en intens kamp om flokktilhørighet.

I tillegg til at risikoen for å bli tatt av en predator reduseres når flere fugler holder utkikk, er flokkmedlemsskap stort sett eneste vei til eget territorium. Tidspunktet for etableringen er derfor svært viktig både for sosial rang i flokken og sjansen til å overleve kommende vinter. Oftest er det de største ungene som forlater familieterritoriet først og inngår i en flokk.

Ungfugler som nærmer seg en fullt formet flokk, møter liten vennlighet. Nykommerne blir ikke jaget unna, men straks de kommer for nær blir de hetset av de aggressive ungfuglene, spesielt av de lavest rangerte i flokken. De lavt rangerte har trolig mest å tape på at det blir flere i flokken. En nykommer må derfor være aktsom både overfor flokkmedlemmer og livsfarlige predatorer.

Valget – pest eller kolera?

Flokkene formes relativt raskt. Straks alle flokkene er dannet, må de ikke-etablerte meisene avgjøre om de skal forlate området eller prøve å få innpass i en allerede eksisterende enhet.

Rundt halvparten av årets ungfugler blir flokkmedlemmer. De øvrige er trolig unge som har kommet for sent til å få en posisjon i en flokk. Hva som gjør at noen få velger å bli mens flertallet drar fra området, er ukjent.

Tilsynelatende er det ingen forskjell mellom streiferne og dem som forlater området. Størrelse og kroppsvekt, så vel som fettmengde og kondisjon, er den samme. Fuglene som forlater området går en svært usikker tid i møte, og sannsynligvis er dødeligheten stor.

Men er utsiktene bedre for dem som velger å bli? Hva som venter streiferne har til nå vært ukjent. De er få, farter omkring alene og er meget vanskelig å følge på grunn av sitt forsiktige levevis.

Med mine 20-30 års observasjoner av fargemerkede granmeiser kan jeg imidlertid avsløre noen ukjente sider ved streifernes levevis.

Skyggenes dal

Streiferne har oddsene mot seg. Siden de farter omkring enkeltvis, tvinges de til å bruke ekstra tid til å holde utkikk etter predatorer – verdifull tid som kunne vært brukt til å lete etter mat. De virker rastløse og oppholder seg stort sett i kortere tid i hvert tre enn flokkfuglene. Det gir økt energiforbruk.

Sammenlignet med de unge flokkmedlemmene, bruker streiferne rundt 20 prosent mindre tid til å lete etter mat. Det medfører et energitap som gradvis svekker kondisjonen, og i oktober-november er den klart dårligst hos streiferne.

I løpet av høsten avtar antall streifere, og i november er det ikke mange å se. Om de dør eller forsvinner fra området, vet jeg ikke. De minste streiferne, de med korteste vinger, forsvant først. De største streifet over opptil 8 territorier og ble sett siste gang i november.

Siden et territorium er cirka 25 hektar i areal, er det store områder som gjennomsøkes. Etter hvert blir de trolig godt kjent i området og får kunnskaper om både territorier og flokkenes sammensetning.

Streifere med betinget suksess

Flokkfugler som forsvant ble som oftest raskt erstattet av unge. Jeg har imidlertid bare tre sikre eksempler på at fargemerkede streifere oppnådde flokkstatus.

Da en lavt rangert hann forsvant i november, aksepterte den unge maken en streifer-hann. Begge overlevde vinteren og paret ble sist sett i mars året etter.

Det andre eksemplet er da en territorie-eier, en alfa-hann, ble borte i november og det dominante unge paret i flokken rykket opp i hierarkiet og erstattet enkefuglen (som forsvant etter et par dager). En streiferhann kom inn i flokken og overlevde vinteren uten make. Han ble sett siste gang i april.

Det siste eksemplet ga et kortvarig flokkliv; da en dominant ung hann ble borte i november, forsvant maken få dager etter. En streifer-hann rykket inn, men forsvant allerede i slutten av desember.

Hvorfor velge en usikker streiftilværelse?

Spørsmålet om hvorfor enkelte ikke-etablerte granmeiser velger å bli i området som streifere mens flertallet trekker ut, er fortsatt uløst. Siden flaskehalsen for ungfuglene er problemet med å etablere seg i et gunstig hekkeområde, kan det være en fordel å holde seg innenfor et begrenset område over lengre tid, til tross for dårlige betingelser.

Det gir kunnskap om hvor de kan finne mat, best unngå predatorer, og ikke minst; en oversikt over hvor det kan være en mulighet for innpass i en flokk.

Når et flokkmedlem forsvinner, er det rimelig å anta at den neste på rangstigen rykker opp og danner par med enkefuglen. Det skjer ytterst sjeldent.

Siden flokkmedlemmene holder sammen parvis, virker det som om parbindingene er så sterke at skilsmisser knapt forekommer. En enslig fugl som har mistet maken blir som oftest erstattet av et ungt par.

Men av og til hender det at en streifer er raskt på plass og danner par med den enslige. Streiferne farter omkring enkeltvis. Nettopp det kan være deres beste kort.

Sjansen til å finne ledig plass i en flokk er imidlertid minimal fordi dødeligheten blant flokkmedlemmene er liten i tida før årsskiftet, og svært få streifere holder ut lengre enn til slutten av november.

Strategien

Fordi flokkmedlemsskap betyr en mulig billett til hekkeområdet, vil det være lønnsomt for foreldre å få ungene til å forlate familieflokken raskest mulig slik at de unge får muligheten til en tidlig etablering.

Den beste strategien for en streifer er sannsynligvis, tross alle negative odds, å holde seg i et begrenset område og se an situasjonen.

Unnvikende adferd overfor flokkfugler og redusert tid til næringssøk på grunn av utkikk etter predatorer gjør imidlertid tilværelsen vanskelig.

Selv om mulighetene er små, gjør streiferne trolig det beste ut av en vanskelig situasjon og øker sjansene til å overleve vinteren ved å holde seg i området og derved øke muligheten til å komme i flokk, noe som på sikt kan resultere i hekking.

————————————-

Saken har også stått i Vår Fuglefauna (2014) nummer 3.

Folk med Parkinsons sykdom har ofte plager i mage og tarm. Spesielt gjelder det forstoppelse, men også diaré, luft, kvalme, ubehag, unormal metthetsfølelse og sure oppstøt.

Spørsmålet er om slike symptomer kan være de første kjennetegnene på parkinson.

Fra magen til hodet

Forskning på parkinsons sykdom har lenge vært konsentrert om hjernen. Teorien har vært at sykdommen starter i hjernestammen og sprer seg til andre deler av hjernen, der den gir bevegelsesproblemer. Til slutt sprer den seg til hjernebarken. 

Men de siste ti årene har forskere lett andre steder i kroppen for å finne svar på hvor parkinson egentlig starter sin utvikling. I 2003 kom den tyske forskeren Heiko Braak med en teori om at sykdommen kunne ha sitt startpunkt i tarmen, men han møtte stor motbør hos andre forskere.  

Nå viser nye undersøkelser ved Lunds universitet i Sverige at teorien til Braak kan stemme. Forskerne mener at de har oppdaget det første direkte beviset på at sykdommen faktisk kan starte i magen.

Sykt protein smitter cellene

Forskerne i Sverige har tidligere kartlagt utbredelsen av Parkinsons i hjernen. De tror prosessen settes i gang av et “sykt” protein som klumper seg sammen og smitter celler i nærheten.

Gjennom rotteforsøk har forskerne klart å følge spredningen av sykdommen fra magen til hjernen. Proteinet forflytter seg fra celle til celle, før det til slutt havner i hjernesenteret for motorikk.

- Vi har nå klart å vise at sykdomsprosessen faktisk forflyttes fra det perifere til det sentrale nervesystemet, fra magetarmkanalen til hjernen. På sikt gir dette håp om at sykdommen kan bremses i et tidligere stadium, sier lederen i forskningsgruppen og professor, Jia-Yi Li, i en pressemelding fra Lunds universitet.

Referanse:

I. Holmqvist, Staffan m.fl.: Direct evidence of Parkinson pathology spread from the gastrointestinal tract to the brain in rats, Neuropathologica, 9. oktober 2014, doi: 10.1007/s00401-014-1343-6 (sammendrag).

Les mer om Parkinsons sykdom på Norges Parkinsonforbund

“Jeg går som regel oppreist. Selvfølgelig handler det om verdighet, men den er jo ikke like god å opprettholde når en har en slik diagnose. Det er litt vanskelig, men jeg vil jo gjerne bli oppfattet som en person som greier seg bra. Jeg har alltid vært vant til at jeg har blitt sett opp til.”

Slik forteller en av informantene om livet med diagnosen demens. 

Oscar Tranvåg har intervjuet elleve personer med mild til moderat demens om hva som kan bidra til at personer med demens opplever verdighet i hverdagen, og mener at det ligger et stigma allerede i navnet på diagnosen.

- Demens kommer av latin og betyr uten sjel eller uten forstand. Allerede der kan vi vel si at vi langt på vei har bidratt til å krenke dem som har fått denne diagnosen, sier Tranvåg, som er doktorgradsstipendiat ved Høgskolen i Oslo og Akershus. 

Informantene i studien var hjemmeboende og i aldersgruppen 64 til 85 år.

Hør Oscar Tranvåg fortelle om verdighet blant personer med demens:

Viktig å finne metoder for omsorg

– Mennesker med demenssykdom har en erfaring som andre ikke har. Ved å lytte til deres tanker og erfaringer kan derfor både helsepersonell, familie og venner lære mye om hva som er viktig for dem, påpeker Tranvåg.

– Mange opplever mening når de får gjøre ting de har satt pris på i livet. I likhet med andre har mennesker også behov for en meningsfull hverdag, fremhever han.

Og studien viste at deltakerne var i stand til å formidle hva som er meningsfullt og viktig for dem i deres livssituasjon.

– Det finnes ingen medisin som kan kurere demens. Derfor må vi utvikle kunnskap om hvordan menneskelig omsorg kan bidra til gode og meningsfulle liv for dem som rammes, understreker han.

Etter å ha analysert svarene til deltakerne, fant Tranvåg frem til tre kilder som bidrar til å styrke opplevelsene deres av verdighet.

Tranvåg kaller de tre kildene for den indre kilden, den livshistoriske og den relasjonelle kilden.

Å male og skifte lyspærer 

Muligheten til å fortsette å delta i meningsfulle aktiviteter i hverdagen var viktig for deltakernes indre kilde til verdighetsopplevelse.

Flere deltakere fortalte blant annet at turer i naturen var meningsfulle aktiviteter som både ga fysisk aktivitet og indre harmoni.

– En av deltakerne sa at hennes største glede var å kunne gå tur hver dag. Helst i skogen. Det var det beste, sier Tranvåg.

Hukommelsesproblemer gjorde planlegging og gjennomføring av daglige gjøremål mer utfordrende enn før for deltakerne. Å kjenne på følelsen av egen utilstrekkelighet var en vond erfaring. Over tid bidro dette til å utfordre deres selvfølelse og selvaktelse.

– En annen informant uttrykte hvor viktig det var for ham at hans kone hjalp ham med «å få hjulene til å gå». Hun ga ham forskjellige oppgaver som å male og skifte lyspærer, og det betydde mye for ham å føle at han fortsatt var til nytte, forteller Tranvåg.

Mange opplevde at deres verdi som menneske var truet. Disse gjennomlevde en indre kamp og et kaos av tanker og følelser. Ofte var dette en ensom kamp hvor mange stilte seg det grunnleggende spørsmålet: «Har jeg mistet mitt menneskeverd?».

I deres livssituasjon ble det å kunne anerkjenne seg selv som like verdifull som før svært viktig. 

Den viktige livshistorien

I omsorgen for personer med demens er det viktig å kjenne til den enkeltes livshistorie.

– Det gjør oss bedre i stand til å se mennesket. Enkeltmennesket trer tydeligere frem, mens sykdommen kommer mer i bakgrunnen. Slik bør det være, mener Tranvåg.

Deltakerne i studien trakk særlig frem tre aspekter fra den livshistoriske kilden som bidrar til opplevelse av verdighet etter å ha fått demenssykdommen. Ett av dem var verdsetting av barndommen og oppdragelsen.

- Positive erfaringer fra deres røtter, som hadde gitt dem en god ballast å ta med seg ut i livet, betydde fortsatt mye for deres identitet og verdighet, forklarer han. 

Mange knytter også sin livshistoriske verdighet til takknemlighet og stolthet over å ha fått muligheten til å etablere sin egen familie.

Å ha levd et liv sammen med ektefelle og barn, og senere fått erfare hvordan barnebarn og oldebarn etter hvert kom til, er en rikdom i livet og kilde til opplevelse av verdighet.

En av deltakerne forteller det slik: 

“Det er jo en fantastisk velsignelse når ett av barnebarna kommer med hendene i været og skal til “Farfar!” … så det at vi da får lov til å leve i gode relasjoner med hverandre… som nær familie, barnebarn, svigerbarn… Jeg er knyttet sammen med, i fellesskapet med dem jeg er sammen med.”

Også verdsettelse av tidligere arbeidsliv, og det å ha mulighet til å snakke med andre om dette, betydde mye for deres verdighet. 

Møter nedlatende holdninger

Deltakerne i studien erfarte også verdighet når de ble inkludert og bekreftet som en likeverdig person. Det er dette forskeren kaller den relasjonelle kilden til verdighet. 

Deltakerne ble i stor grad påvirket av de holdningene de erfarte at andre mennesker møtte dem med. Mange opplevde at folk i deres nærmiljø hadde en noe nedlatende holdning overfor dem etter å ha bli kjent med deres demenssykdom.

De kjente også på at det i samfunnet generelt eksisterte en stigmatiserende holdning overfor personer med demens. Disse erfaringene truet deres opplevelse av likeverd.

Det å bli inkludert i et meningsfullt samvær med andre, bekreftet derimot opplevelsen av likeverd.

– Derfor kan vi som familiemedlemmer, venner, naboer eller helsepersonell bidra til å skape en meningsfull hverdag for den som har demens. La dem få være en likeverdig del av fellesskapet. Inviter til samvær som anerkjenner og bekrefter ham og henne som fullverdige mennesker, råder Tranvåg.

Referanse

Oscar Tranvåg; m.fl. Crucial dimensions constituting dignity experience in persons living with dementia. Dementia. 17. april  2014. doi: 10.1177/1471301214529783

Studien er en del av doktorgradsavhandlingen til Oscar Tranvåg.

Irritabel tarm – IBS – er ikke farlig. Bare veldig, veldig irriterende. Menneskene som lider av sykdommen må til stadighet tåle tarmsmerter, oppblåst mage og diaré eller forstoppelse. For noen er plagene så store at det går kraftig ut over livskvaliteten.

Men det finnes ingen test som kan dokumentere at noen har IBS. Tvert imot stilles diagnosen ut ifra symptomene som pasientene beskriver og fraværet av andre tarmsykdommer. Og legene har ofte hatt lite å tilby, både når det gjelder forklaringer og effektiv behandling.  

Pasientene selv har imidlertid hatt sine hypoteser: Mange forteller legen sin at ulike typer mat gjør dem dårligere. Men tester for allergier og intoleranser har ofte endt i negative resultater. Ingen finner noe.

Inntil ganske nylig ble IBS faktisk regnet som en lidelse forårsaket av psykiske forstyrrelser. Og det er ikke så rart. Undersøkelser har nemlig vist at påfallende mange med IBS også har angst eller depresjon.

Men spør du røntgenlege Ragnhild Undseth om årsaken til sykdommen sitter mellom ørene, er svaret et resolutt:

- Nei. Dette handler ikke om psykologi.

Etter å ha undersøkt IBS-pasienter og friske personer i en MR-maskin har forskeren for første gang kunnet ta bilder som viser forskjell på friske og syke.

Ga FODMAP, tok bilder

Målet med studien var nettopp å undersøke om tarmen til mennesker med IBS reagerer på en unormal måte i møtet med enkelte tungt fordøyelige karbohydrater. Disse kalles FODMAPs og finnes i en rekke vanlige matvarer.

De siste åras forskning har antydet at mange IBS-pasienter blir vesentlig bedre når de unngår disse stoffene. Men hvorfor det?

Undseth og hennes kollegaer fra Lovisenberg Diakonale Sykehus og Universitetet i Oslo lot 52 IBS-pasienter og 16 friske mennesker spise ti gram laktulose, en kunstig framstilt FODMAP. En time senere undersøkte de deltagernes tarmer i en MR-maskin.

Da viste det seg at IBS-pasientene gjennomsnittlig hadde vesentlig mer væske i tynntarmen enn de friske.

- Dette er første gang noen har tatt bilder som viser at IBS-pasienter og friske mennesker reagerer forskjellig på mat, sier Undseth til forskning.no.

Forstyrrelse i tarmbevegelsene

Det kan være to grunner til at IBS-pasientene ser ut til å få mer væske i tynntarmen, forklarer Jørgen Valeur, en av de andre forskerne bak den nye studien.

- Det er mulig at tarmen deres skiller ut mer væske. Men vi tror mest på at det skyldes at tynntarmen ikke klarer å tømme seg så godt videre over i tykktarmen, sier han.

- Vi så også andre tegn til en form for forstyrrelse i motorikken i tarmen. Dette kan forklare at det blir en opphopning av væske i tynntarmen.

Valeur spekulerer på om signalstoffet serotonin kan spille en rolle i denne prosessen. Dette stoffet stimulerer motorikken i tarmen, og tidligere undersøkelser har vist at nettopp IBS-pasienter har mindre serotonin og færre serotoninholdige celler i tynntarmen enn friske mennesker.

Og bildet blir enda mer interessant når vi tar med at serotonin også er et stoff som påvirker hjernen. Lave nivåer av serotonin kan være årsak til både depresjon og angst, altså til de psykiske lidelsene som nettopp er vanlige hos IBS-pasientene.  

Kanskje gir mangel på dette stoffet en overfølsomhet både i tarmen og i hjernen?

- Men dette med serotonin og IBS er uhyre komplisert, advarer Valeur.

Serotonin kan ha helt ulik virkning alt etter hvilke reseptorer det treffer i kroppen. Det handler om langt mer enn for lite eller for mye, og foreløpig vet vi for lite til å kunne si noe sikkert om hvilken rolle stoffet eventuelt spiller i IBS.

- Viktig bidrag

Professor Per G. Farup ved NTNU har ikke vært med på denne studien, men har jobbet med IBS i en årrekke. Han er ikke overbevist om at serotoninmangel står bak væskeopphopningen i tarmen, blant annet fordi serotoninmålingene varierer mye innen ulike undergrupper av IBS-pasienter.

Men han mener uansett at Undseths resultater er interessante.

- Dette er et viktig bidrag i diskusjonen om årsakene til IBS. Forskningen viser at det er snakk om en organisk sykdom hvor pasientene faktisk reagerer på FODMAP-stoffer, sier han.

Farup har også opplevd at mange av hans egne pasienter synes de blir bedre når de reduserer FODMAPene i kosten. Men ikke alle har en god virkning. Og det kan også stemme overens med resultatene fra den nye studien.

For selv om IBS-gruppa gjennomsnittlig fikk mer væske i tarmen etter å ha spist laktulose, var det stor forskjell mellom individene. Noen fikk veldig mye, mens andre ikke fikk mer væske enn de friske.

- Begrepet FODMAP omfatter mange forskjellige stoffer. Og alle IBS-pasienter reagerer trolig ikke like mye på alle FODMAPer, sier Farup.

Symptomer stemte ikke med væske i tarmen

Farup peker også på et annet trekk ved resultatene:

Både pasientene og de friske har vurdert om de følte noe ubehag etter å ha spist laktulosen. Mange flere IBS-pasienter enn friske rapporterte om luftplager, oppblåsthet og smerter. Men graden av slike symptomer så ikke ut til å henge sammen med hvor mye væske pasienten fikk i tarmen.

Det kan skyldes at det var for få pasienter med i studien til at mønstrene trådte fram, sier Farup.

På den annen side kan det også bety at laktulosen har flere effekter i tarmsystemet til IBS-pasientene, og at det er noe annet enn væsken i tynntarmen som skaper ubehaget.

Valeur spekulerer på noe lignende.

- Vi var litt skuffet over at vi ikke fant noen sammenheng. Men det er mulig at symptomene skriver seg fra ting som skjer når væsken etter hvert flyter over til tykktarmen, sier han.

Forskerne har nemlig også sett tegn til at aktiviteten i tykktarmen hos IBS-pasientene skiller seg fra det som skjer hos friske folk.

Ingen test for IBS

Resultatene fra den norske MR-studien har gitt forskerne nye tråder å nøste opp i. Men det er mye arbeid som gjenstår før forskerne virkelig forstår hvorfor noen mennesker ikke tåler stoffer i helt vanlig mat.

Det nye funnet er først og fremst et skritt på veien mot mer innsikt, og gjør foreløpig ikke noen praktisk forskjell for pasientene.

- Hvis du spør om alle IBS-pasienter kan komme og få diagnosen bekreftet med en MR-undersøkelse, så er nok svaret nei, sier Undseth.

Det er trolig for stor variasjon mellom pasientene til at målingene skal gi en pålitelig diagnose.

- Men teknikken kan bli nyttig innen forskningen, både når vi skal finne ut mer om IBS og når vi skal vurdere hvordan nye behandlingsformer virker.

Referanse:

R. Undseth, A. Berstad, N.-E. Kløw, K. Arnljot, K. S. Moi & J. Valeur, Abnormal accumulation of intestinal fluid following ingestion of an unabsorbable carbohydrate in patients with irritable bowel syndrome: an MRI study, Neurogastroenterology and Motility, oktober 2014.