Fysisk aktivitet hjelper eldre mennesker med dårlig hukommelse, viser en ny studie utført ved Karolinska Institutet i Sverige.

Trening øker nemlig blodstrømmen til hippocampus, et område i hjernen som spiller en viktig rolle for hukommelse og læring. Området ligger dypt i tinninglappen. 

Trening med oksygen 

Oksygen gir musklene næring under fysisk aktivitet, og hjelper til med å forbrenne fett og karbohydrater slik at musklene får energi til å fortsette videre med arbeidet.

Sykling, svømming, jogging og dansing gjennomført med moderat intensivitet er aktiviteter der utøveren puster inn like mye surstoff som han forbruker. Det kalles aerob trening.

• Les også: Tidseffektiv trening som funker

Forskning fra Tyskland har vist at slik trening fører til økt blodgjennomstrømning i hippocampus hos unge mennesker.

Fyller du din egen drikkeflaske med vann fra springen i stedet for å kjøpe flaskevann? Da har du i så fall noe til felles med åtte av ti studenter i en fersk studie.

Forskere ved Universitetet i Bergen spurte 369 norske og amerikanske studenter om hvor sannsynlig det var at de ville ta miljøvennlige valg. De fikk ti eksempler, som å kjøpe økologisk mat, kjøre flere sammen til jobb eller betale CO2-avgift på neste flyreise (se faktaboks).

De mest populære valgene var:

• Gjenbruke egen vannflaske i stedet for å kjøpe flaskevann.
• Montere sparedusj.
• Betale ekstra for fornybar strøm.

Få vil gå i tog for miljøet

Minst aktuelt var å delta i en miljødemonstrasjon.

- Hvorfor så få vil demonstrere, kan vi bare spekulere i. Kanskje de forbinder demonstrasjoner mer med tema som fred og solidaritet enn med miljø. Det kan også ha med nye former for politisk engasjement å gjøre. Mange støtter heller kampanjer i sosiale medier enn å gå ut på gaten for å demonstrere, sier professor og prosjektleder Gisela Böhm ved Universitetet i Bergen.

Studien bekrefter tidligere forskning som viser at folk gjerne vil være miljøvennlige så lenge det er enkelt og rimelig, mens de ikke er så klare for mer kompliserte og kostbare tiltak.

- Er det ikke en fare for at folk svarer politisk korrekt?

- Vi kan aldri sikre oss 100 prosent mot dette, men vi har fulgt vanlig praksis for denne typen undersøkelser: Deltakerne svarer anonymt og blir bedt om å si sin oppriktige mening, sier Böhm.

Samvittighet er også vesentlig

Hva er det så som motiverer oss til å ta hensyn til miljøet?

Tradisjonell forskning på atferd og beslutninger bygger på at når vi skal velge mellom flere alternativer, er det troen på hva de ulike alternativene kan føre til – for eksempel om et miljøtiltak faktisk gjør en forskjell – som avgjør valget.

I nyere forskning har det også dukket opp et annet hensyn, nemlig moral og samvittighet.

- De fleste miljøskader skyldes en lang rekke handlinger fra et stort antall mennesker, bedrifter og andre aktører. Derfor kan nok mange føle at det er lite de personlig kan bidra med. Vi antok derfor at moralsk samvittighet overfor naturen, andre mennesker og våre etterkommere ville veie tyngst. Men analysen viser faktisk at troen på at det nytter å bidra, veier litt tyngre enn samvittigheten, forteller Böhm.

Studien viste samtidig at moralsk samvittighet også spiller en viktig rolle.

Böhm påpeker at utvalget på 369 personer er for lite til å trekke konklusjoner som gjelder alle studenter eller hele befolkningen.

- Men gruppen er stor nok til å teste hvor viktig de to typene motivasjon er for å velge miljøvennlig, og det var målet vårt, sier Böhm.

Vil gjøre det lettere å velge grønt

Dette bør kanskje være gode nyheter for landets miljøforkjempere.

Gunhild A. Stordalen, miljøforkjempe og leder av rådet i miljøorganisasjonen GreeNudge, har uansett dårlig tid. 

- Det viktigste for meg er at folk faktisk handler miljøvennlig, uansett hva som motiverer dem. Det jeg ikke tror på, er at dårlig samvittighet skal bringe oss til lavutslippssamfunnet. Vi må vise at et bærekraftig samfunn handler om smartere måter å leve moderne liv på, og ikke en traurig verden full av kompromiss og forsakelser, sier Stordalen.  

GreeNudge arbeider for en raskere overgang til et bærekraftig samfunn. Et nudge betyr en vennlig dytt i riktig retning.

- For å styrke folks tro må det bli lett, praktisk og prismessig realistisk å velge grønt. I dag er det et kaos av råd om hva som er bra for miljø, helse, dyrevelferd og sosiale forhold, påpeker Stordalen, som mener at alle har et ansvar for å gjøre. 

-  Miljøbevegelsen kan mobilisere og engasjere forbrukerne. Forskerne kan bidra med ny kunnskap. Produsenter kan anvende den nye kunnskapen og tilby mer bærekraftige løsninger og produkter. Myndighetene kan på sin side tilrettelegge for mer bærekraftig næringsvirksomhet. Men de virkelig store skrittene krever at alle disse samarbeider om felles løsninger, sier hun.

Ikke alle ebolasmittede dør. Det betyr at immunsystemet vårt har en viss evne til å hamle opp med viruset. Og da kan en vaksine være til stor hjelp.

Vaksiner gjør immunforsvaret kjent med karakteristiske biter av viruset i en ufarlig form. Dersom den vaksinerte personen senere blir smittet av de virkelige virusene, kan kroppen gjenkjenne og angripe dem umiddelbart.

Nå oppfordrer mange av verdens immunologer til en større innsats for å utvikle vaksiner mot ebola, ifølge en pressemelding.

- Livsviktig

International Union of Immunological Societies (IUIS), en paraplyorganisasjon for mange av verdens foreninger for immunologer, påpeker at helsearbeidernes innsats for å hindre spredning fra person til person i rammede områder er essensiell, men antagelig ikke er nok til å hindre at utbruddet blir til en epidemi.

Vaksinasjon vil være en livsviktig tilleggsstrategi, skriver de i uttalelsen som nå er publisert i Frontiers in Immunology.

Det faktum at det pågående utbruddet skyldes bare én variant av ebolaviruset, og en variant som ser ut til å endre seg lite, peker mot at en vaksine kunne blitt et svært effektivt våpen mot sykdommen.

Forskerne bak ytringen tror mulighetene for å utvikle en vaksine er gode.

Flere kandidater på trappene

Foreløpig finnes det ingen vaksiner på markedet, men minst to lovende kandidater er under oppseiling. En enkelt dose av Cad3-vaksinen har vist seg å beskytte dyr mot sykdommen. Nå testes den på en liten gruppe mennesker.

Også en annen vaksine har vist seg å være trygg og effektiv i dyreforsøk. Forsøk på mennesker startet i oktober.

I tillegg kan forskning på ebola-overlevere gi forskerne ny innsikt i hvordan kroppen kan forsvare seg mot viruset.

IUIS-forskerne skriver at det selvfølgelig er nødvendig å sikre at vaksinene er trygge, men at de oppfordrer myndigheter til å sørge for en raskere og mer fleksibel prosess med å utvikle vaksiner og få dem ut til de som trenger dem mest.

De anbefaler å kjøre både dyreforsøk, små menneskeforsøk og forskning på stoffene i vaksinene samtidig, og så være raske med å forberede større studier på mennesker.

Dessuten trengs det så klart finansiering til hele prosessen.

For som professor Reinhold Schmidt fra Universitetet i Hannover uttaler i pressemeldinga:

- Tida er ikke på vår side.

Referanse:

C. M. Gray, M. Addo & R. E. Schmidt, A Dead-End Host: is there a way out? A position piece on the Ebola virus outbreak by the International Union of Immunology Societies, Frontiers in Immunology, oktober 2014.

I 1981 kom økonomen og den liberale teoretikeren Friedrich Hayek med et utspill som vakte oppsikt.

Til den chilenske avisen El Mercurio forsvarte han diktatoren Augusto Pinochet og mente hans styresett var bedre enn styresettet under den demokratisk valgte presidenten Salvador Allende, som Pinochet avsatte i et statskupp.

Utspillet skapte kontrovers, og for Tommy Knutsen ved Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, ble det en kilde til inspirasjon for doktoravhandlingen.

– Hvordan kunne Hayek mene at Pinochet var et bedre alternativ enn Allende? Hvordan kunne han begrunne et slikt synspunkt? spør Knutsen.

De siste fire årene har han finlest ulike liberale tenkere, blant dem Fareed Zakaria, Lee Kuan Yew og Milton Friedman.

Det beste av to onder?

– Ingen av teoretikerne jeg har studert forsvarer diktaturet som sådan – heller ikke Hayek.

– Men enkelte mener at det kan forsvares under gitte betingelser, som i situasjoner hvor det bare finnes dårlige alternativer å velge mellom. Da er det enkelte som mener at et diktatur kan være det beste av flere onder, sier Knutsen.

Selv mener han at det på teoretisk grunnlag kan finnes argumenter som rettferdiggjør et diktatorisk styresett.

– I praksis har det derimot vist seg vanskeligere å forsvare diktaturet, sier Knutsen.

– Slik jeg ser det vil de friheter individene mister under et diktatur stort sett veie så tungt at et diktatur vanskelig kan la seg forsvare. Risikoen for å bli fengslet eller drept vil for eksempel øke i et diktatur, sier Knutsen.

Kritiserer Hayek

Når enkelte teoretikere likevel har landet på en annen konklusjon, skyldes det at de gjør andre verdivurderinger enn hva han selv gjør, mener Knutsen.

– I stor grad handler dette om hvilke verdier og hvilke friheter man vektlegger mest, sier han.

Hayek la for eksempel stor vekt på såkalt økonomisk frihet og kunne derfor argumentere for at også diktaturer kan beskytte den, forteller Knutsen.

– Hvis økonomisk frihet tillegges like stor verdi som andre friheter, slik som for eksempel ytringsfrihet og religionsfrihet, kan man i noen tilfeller lande på en slik konklusjon. I Hayeks tilfelle tillegges økonomisk frihet ekstremt stor verdi. Det var med et slikt utgangspunkt at Hayek så på Pinochet som et litt mindre dårlig alternativ enn Allende, sier Knutsen.

Selv deler han ikke den østerriksk-britisk sosialøkonomens oppfatning.

– Jeg mener han tillegger den økonomiske friheten for stor betydning. Jeg mener også at han tar feil når det gjelder Pinochet og Allende. Det skal mye til for at den økonomiske friheten er så viktig at den veier opp for den kraftige reduksjonen av politiske og sivile friheter under Pinochet, sier Knutsen.

Russisk rulett

Knutsen har også – med utgangspunkt i liberal teori – studert hvorvidt diktaturer kan godtas som et overgangsregime, altså om det kan godtas dersom et grunnleggende premiss for regimet er at det er midlertidig.

– De liberale teoretikerne har ulike innfallsvinkler til dette spørsmålet. Enkelte vil for eksempel mene at det er viktig å komme opp på et visst sosioøkonomisk nivå, eller få på plass en rettsstat, før man kan utvikle et demokrati. Disse vil gjerne argumentere for at et diktatur kan godtas i en midlertidig fase, som et skritt på veien mot demokrati, sier Knutsen.

Selv har han landet på at diktatur som overgangsregime ikke kan godtas med utgangspunkt i liberal teori.

– Det skyldes ikke først og fremst at overtrampet mot de demokratiske prinsippene er så alvorlige at de ikke under noen omstendigheter kan forsvares. Men diktaturer medfører en uakseptabel høy risiko for brudd på friheter og rettigheter som er enda viktigere enn demokratiske prinsipper, slik som retten til ikke å bli drept, fengslet eller torturert, sier Knutsen.

Han sammenligner et overgangsdiktatur med en person som tvinges til å spille russisk rulett mot sin vilje.

– Selv om vedkommende ikke blir drept, er risikoen du utsetter denne personen for så stor at den må kunne sies å være uakseptabel, sier Knutsen.

Arbeidet med avhandlingen har styrket troen hans på demokratiet som den beste styreformen.

– Når selv de mest plausible forsvar for diktaturet gjort av liberale teoretikere kan ses på som problematiske, viser det at demokratiet som styreform står ekstremt sterkt, sier han.

Økonomisk frihet i Singapore

Knutsen har i hovedsak bekjeftiget seg med rent teoretiske analyser, men han har også tatt for seg faktiske og konkrete forhold. Mer spesifikt har han studert hvor stor den økonomiske friheten er i Singapore.

– Det er en vanlig antakelse at økonomisk frihet er den friheten som best beskyttes i diktaturer, sier han.

Etter å ha analysert en rekke rettsstatsindekser og indekser for økonomisk frihet, kom han frem til at Singapore er et av de mest liberale diktaturene i verden. Ut i fra teorien burde Singapore dermed ha nokså stor økonomisk frihet.

Og til en viss grad har Singapore ustrakt økonomisk frihet, forteller Knutsen. Han påpeker imidlertid at det er stor forskjell mellom ulike sektorer på hvor stor den økonomiske friheten er.

– Innen internasjonal handel er den økonomiske friheten veldig stor i Singapore. Landet regnes til og med som en stor innovatør på enkelte områder. Det gjelder for eksempel utviklingen av institusjoner for effektiv kontraktbeskyttelse, som nye former for voldgift – på engelsk kalt arbitration.

– Når det gjelder eiendomsrett er derimot den økonomiske friheten mer variert. Det har tidligere vært lett å ekspropriere eiendom i Singapore, sier han.

Knutsen har også studert mediemarkedet i Singapore – sektoren hvor man venter minst grad av økonomisk frihet fordi det i diktaturer vil være viktig for styresmaktene å kontrollere mediene.

– I mediesektoren ser vi svært liten grad av økonomisk frihet også i Singapore, den er nærmest fraværende, sier Knutsen.

Onsdag 12. november 2014 skjer historiens aller første landing på en komet (http://forskning.no/blogg/berit-ellingsens-blogg/slik-skal-romsonden-lan…).

Da sender den europeiske kometsonden Rosetta, som har vært på vei mot kometen 67P/Tsjurjumov-Gerasimenko i hele 10 år og i bane rundt den siden august i år, landingssonden Philae ned mot overflaten av kometen.

Det gjøres for å finne ut mer om kometer generelt, om solsystemets tilblivelse og utvikling, og om hvor vannet og livet på jorda kommer fra.

Å lande på en komet høres ut som science fiction, men med Rosetta blir det virkelig.

Science fiction-kortfilm om Rosetta

I science fiction-kortfilmen Ambition (http://ambitionfilm.com/) (norsk: Ambisjon) holder en lærling og hennes læremester på å endre overflaten av en øde slette, men lærlingen får det ikke helt til.

- Hva er nøkkelen til livet på jorda? spør læremesteren.

- Vann, svarer lærlingen.

- Lenge var kilden til vannet og livet på jorda et mysterium, så vi begynte å lete etter svarene i rommet, forklarer læremesteren. – Etter hvert vendte vi oss mot kometene, kuler av støv, is og komplekse molekyler, restene etter solsystemets fødsel. […] Vi planla å fange en komet, det var en svimlende ambisiøs plan.

Et svært ambisiøst prosjekt

ESA ønsker å få frem de store spørsmålene som ligger bak Rosetta og kometlandingen. Slik ble science fiction-kortfilmen Ambition til.

Ambition er regissert av Tomek Bagiński og laget av Platige Image i samarbeid med ESA. Kortfilmen hadde premiere 24. oktober i London under the British Film Institutes feiring av science fiction-filmer.

- Filmen heter Ambition fordi Rosetta er et svært ambisiøst prosjekt, sier Mark McCaughrean, vitenskapelig rådgiver i ESA. – Ingen har tidligere reist ut til en komet, gått inn i bane, og våget å lande en sonde på den.

Det er filmens regissør, Tomek Bagiński, som i 2009 ble nominert for Gulløven under filmfestivalen i Venezia med filmen The Kinematograph, enig i.

- Rosetta-prosjektet virket umulig da ideen først oppstod, sier Bagiński. – Å utforske universet krever en innsats som vi ikke hadde gjort ellers, men som tvinger oss ut av komfortsonen. Uten å gjøre det umulige blir det ingen utvikling innen samfunn eller teknologi.

Vår plass i universet

- Rosetta vil gi svar på grunnleggende vitenskapelige spørsmål om hvordan solsystemet ble til og hvor vannet på jorda kommer fra, sier McCaughrean. – Men de omfatter også helt grunnleggende spørsmål som alle, ikke bare forskere, stiller seg selv, om hvor vi kommer fra og hva som er vår historie.

Science fiction-forfatter Alastair Reynolds, som selv har en bakgrunn innen romforskning, har et liknende syn på Rosetta.

- Det er vanskelig å tenke seg et større og mer grunnleggende tema enn opphavet til livet i universet og livets videre skjebne, sier Reynolds. – Kometlandingen er en forbløffende, uredd og teknologisk bragd som bokstavlig talt høres ut som science fiction, men som er et nytt kapittel i forståelsen av vår plass i universet.

Nå befinner Rosetta, med landingsonden Philae ombord, seg mindre enn 10 kilometer fra overflaten på kometen 67P. Begge suser gjennom rommet i en fart på mer enn 64 000 kilometer i timen ute ved Jupiters bane, nesten 500 millioner kilometer fra jorda.

De siste forberedelsene for å komme i rett posisjon til å frisette Philae for den mer enn syv timer lange myklandingen 12. november 2014 er allerede godt i gang.

Følg Rosetta (https://twitter.com/esa_rosetta) og Philae (https://twitter.com/Philae2014) på Twitter for forberedelsene til og landingen på kometen 67P.

Trusselen om terror vil øke i fremtiden. NTNU satser nå på forskning på terrorsikring av konstruksjoner.

Denne sommeren ble vi påminnet om hvor sårbare vi som samfunn er. Det ble slått full alarm etter en terrortrussel mot Norge. Heldigvis gikk det bra denne gangen, men vi har grunn til å tro at terrortrusselen vil øke i framtiden. Jeg mener at vi som forskningsinstitusjon har et samfunnsansvar for at innbyggerne skal føle seg trygge, og da er det viktig å beskytte viktig infrastruktur mot terrorisme.

Faggruppen SIMLab, ledet av professor Magnus Langseth, ved Institutt for konstruksjonsteknikk her på NTNU har de siste 25 årene bygget opp en ledende kompetanse innen oppførsel til materialer og konstruksjoner utsatt for støt- og kollisjonslaster. Denne kompetansen har resultert i at faggruppen ble tildelt et senter for forskningsdrevet innovasjon (SFI) av Norges Forskningsråd for perioden 2007-2014. NTNU vil nå videreføre kompetansen fra SIMLab inn i forskning på sikkerhet til konstruksjoner utsatt for ekstreme lastvirkninger – eksempler på dette er terrorhandlinger mot bygninger eller ulykker innen olje- og gassnæringen.

Forrige uke lanserte SIMLab sin nye «shock tube» som skal bidra til at NTNU driver forskning i verdenstoppen på bla. terrorhandlinger. Norske myndigheter var tungt representert på åpningen gjennom representanter Justis- og beredskapsdepartementet, kommunal- og moderniseringsdepartementet, Politiets sikkerhetstjeneste, Nasjonal sikkerhetsmyndighet, forsvarsbygg og Norges forskningsråd – dette sier noe om hvor viktig denne forskningen er ventet å bli for myndighetene. De fikk forklart og demonstrert hvordan en i “shock tuben”, som er et 20 meter langt rør, kan lage trykkbølger som kan simulere for eksempel virkningen av et bombeangrep mot en bygning 

I dag er det ingen som forsker på konsekvensene av eventuelle terrorangrep, selv om det er formelle krav til terrorsikring av nye bygninger i Norge. Med “shock tuben” på plass kan en nå forske på hvordan en best sikrer mennesker hvis bygninger blir utsatt for eksplosjoner – hvilke byggematerialer og konstruksjoner som brukes kan være forskjellen på liv og død!

Vi er veldig glad for at Nasjonal sikkerhetsmyndighet har vært med på å finansiere “shock tuben”, som har en prislapp på 6 millioner kroner. Vi tror dette er vel anvendte penger fordi det er stor mangel på forskning på konstruksjoner utsatt for eksplosjoner, så dette er et område hvor Norge og verden er nødt til å gjøre et krafttak. Målet er at 10-20 masterkandidater hvert år kan ta sin masteroppgave i det nye laboratoriet. NTNU skal bruke “shock tuben” i undervisning og til å utdanne flere forskere som kan bidra til å utvikle sikrere konstruksjoner.

Som professor Magnus Langseth sa i åpningstalen «vi skal gi et bidrag til at Norge får et sikrere samfunn, og denne forskningen gjør at NTNU vil bli satt enda mer på verdenskartet når det gjelder å kombinere forskning i laboratorium med modellering og analyse»

Pachauri er denne uken i København der klimapanelets nye rapport om klodens tilstand legges fram søndag 2. november. Men allerede mandag denne uken begynner 600 klimaforskere og regjeringsrepresentanter fra 125 land arbeidet med å godkjenne teksten i rapporten.

Hovedbudskapet er at det er en meget klar sammenheng mellom menneskelig aktivitet og klimaendringer, opplyser Pachauri.

Gradvis verre

– Hvis vi ikke skjærer ned på utslippene av drivhusgasser, vil virkningene gradvis bli verre, og vi kan nå et punkt der det blir svært vanskelig å tilpasse oss, sier han.

– Vi kan handle. Vi vet hvordan, men hvis vi ikke gjør det fort nok, stiger prisen vesentlig, og det kan bli vanskelig å nå målet om å begrense den globale oppvarmingen til to grader, fortsetter Pachauri.

Den nye rapporten er et sammendrag av klimapanelets femte statusrapport siden 1990.

For atomkraft

Rapporten viser at hvis man vil nå målet om å begrense temperaturstigningen til to grader i 2100, så må nivået på CO2-utslipp ned på null ved utgangen av dette århundret.

Ifølge Pachauri er utfordringene så store at vindmøller, solceller og energieffektivisering ikke er tilstrekkelig.

– Vi må stanse avskoging helt og i stedet plante mer skog. Atomkraft og oppsamling og lagring av CO2 er også en mulighet, sier Pachauri. (©NTB)

Vitenskapskapskomiteen for mattrygghet (VKM) er bedt om å gjennomføre risikovurderingene.

Antibiotikaresistens er et økende problem over hele verden. For å bekjempe bakterier som er resistente mot antibiotika, trengs mer kunnskap om hvordan resistens oppstår og smitter mellom mat, dyr og mennesker, mener Mattilsynet.

Derfor bestiller tilsynet nå tre risikovurderinger om antibiotikaresistens. Dette gjelder områdene resistente bakterier i matkjeden, resistens og kjæledyr samt resistens og dyrefôr.

Tiltak

For at Mattilsynet skal kunne iverksette riktige tiltak for å begrense utviklingen av antibiotikaresistente bakterier, er det viktig for tilsynet å vite mer om i hvilken grad dyr, mat og hele matproduksjonskjeden kan bidra til utvikling av resistente bakterier hos mennesker.

I den første vurderingen, resistente bakterier i matkjeden, stilles blant annet spørsmålet om i hvilken grad kjøtt vil kunne være smittekilde for mennesker, og hvor viktig maten vil være i den totale resistenspåvirkningen av folkehelsen.

Kjæledyr

I den andre vurderingen, resistens og kjæledyr, ønsker Mattilsynet å vite mer om hvilke bakterier som er mest aktuelle for overføring av resistens mellom kjæledyr og mennesker.

I Norge er det over en million hunder og katter, og antibiotika som gis kjæledyr, er ofte de samme som gis mennesker. Derfor ønsker Mattilsynet å vite mer om hvilken risiko som foreligger for direkte og indirekte overføring av resistens mellom kjæledyr og mennesker – og hvilke bakterier som er mest aktuelle for overføring av resistens mellom kjæledyr og mennesker.

Påvirker fremvekst

Det ønskes også vurderinger av resistens og dyrefôr. Såkalte koksidiostatika blir brukt i fôr til fjærfe over hele verden, også i Norge. Mattilsynet ønsker å vite mer om hvorvidt bruken av koksidiostatika, særlig narasin, kan påvirke fremveksten av resistens.

Tilsynet opplyser at vurderingene vil danne det faglige grunnlaget for arbeidet med antibiotikaresistens i årene fremover. Det er ventet at risikovurderingene vil overleveres til Mattilsynet i løpet av neste år. (©NTB)

Vegetativ tilstand er en tilstand der en person er våken, men ikke evner å kommunisere med omverdenen. Pasientene kan ofte blunke, røre øynene, puste selv og svelge spytt, men må få mat og væske tilført, ofte med sonde.   

Men hvor bevisste er egentlig slike pasienter?

Spørsmålet er skremmende for de fleste av oss, vanskelig for pårørende – og noe som opptar forskere.

De siste årene har det kommet studier som viser at noen av disse pasientene kan være mer bevisste enn man har trodd.

Bevissthetsnettverk

Nå har en gruppe forskere fra Cambridge University kommet enda et skritt videre i sin søken etter svar.

De har funnet bevissthetsnettverk i hjernen hos enkelte vegetative pasienter. Nettverkene ligner de som finnes hos friske mennesker.

– Å forstå hvordan bevissthet oppstår når nettverkene i forskjellige områder i hjernen jobber sammen, er både vanskelig og fascinerende, sier Srivas Chennu, en av forskerne bak studien, i en pressemelding.

Hjernebølger

Ved hjelp av et EEG-apparat, som registrerer elektrisk aktivitet i hjernen, og matematisk teori, har de engelske forskerne studert disse nettverkene i hjernen til 13 vegetative pasienter og 19 pasienter med minimal bevissthet. De ble sammenlignet med en kontrollgruppe av friske mennesker.

Mennesker som er minimalt bevisste kan, i likhet med vegetative pasienter, ikke kommunisere med omverdenen. Men de viser synlige tegn på at de er bevisste på seg selv og miljøet rundt dem, gjennom for eksempel å bruke håndbevegelser til å svare på spørsmål.

• Les også: Tester bevissthet med lyd 

Lignet friske hjerner

Forskerne så at flere nettverk som var koblet sammen i friske hjerner, var inaktive i hjernene til de vegetative pasientene.

Men ikke alltid.

Fire av de 13 pasientene i vegetativ tilstand hadde intakte nettverk som lignet nettverkene de fant i hjernene til friske mennesker.

Tennis-testen

Neste trinn var tennis-testen.

Tidligere har forskere påvist en viss aktivitet i hjernen hos vegetative pasienter, spesielt i den delen av hjernen som har med bevegelse å gjøre. De brukte fMRI-skanner, som målte hjerneaktivitet da tilsynelatende bevisstløse pasienter ble bedt om å forestille seg at de spilte tennis. 

Den nye studien viste at de pasientene, som EEG-testen viste at hadde intakte bevissthetsnettverk, klarte å reagere på beskjeden om å spille en innbilt tennismatch.

Chennu mener at dette betyr at hvis en pasients bevissthetsnettverk er intakte, er de sannsynligvis også mer eller mindre klar over hva som foregår rundt dem.

– Vår forskning kan gjøre det enklere å identifisere pasienter som er delvis bevisste, selv om de ikke kan kommunisere med omverdenen, sier han.

• Les også: En selvreparerende hjerne?

Neste steg

Til radioprogrammet Today, produsert av BBC, sier Chennu at målet er å utvikle enkle og billige tester som ikke involverer bruk av fMRI-skannere, men som kan utføres med EEG-apparater.

Foreløpig er det en kombinasjon av de to testene som gir de mest korrekte resultatene.

– Vi ønsker å lage tester som er så nøyaktige som mulig. Tester som skal bli tilgjengelig for alle leger, sier forskeren.

Fordelen med EEG er at det er billig og enkelt. Metoden tar kort tid og skjer uten ubehag. Pasienten får påført elektroder på hodet og kan ligge i egen seng.

Et annet mål for forskerne er at testene kan si noe om sannsynligheten for at pasientene kommer ut av tilstanden. Svaret vil kanskje gjøre det enklere for de pårørende å avgjøre om de skal holde personen aktivt i live.

– Vi jobber fortsatt med å finne ut hva denne informasjonen kan si om prognosene for pasientene, sier Chennu til BBC.

Referanse:

Srivas Chennu m.fl.: Spectral Signatures of Reorganised Brain Networks in Disorders of Consciousness. PLOS Computational Biology, 2014, Doi: 10.1371/journal.pcbi.1003887

Norske akademikeres antatte skepsis mot å dele sine forskningsfunn med almennheten gjennom pressen, får seg et alvorlig skudd for baugen gjennom en ny studie.

i av ti norske forskere mener at forskningsformidling gjennom intervjuer i media er viktig. Syv av ti mener også at forskningsformidling i media skaper aksept for forskningen. 

- Vi ble overrasket over hvor positive forskerne var, sier forsker Benedicte Carlsen ved Uni Research Rokkansenteret til forskning.no. Hun innrømmer at hun fikk avkreftet egne fordommer om forskeres holdning til journalister.

Fornøyd med media

Skrekkhistoriene som av og til fortelles blant forskerne om deres erfaringer med mediene, er underholdende, men rett og slett ikke representative, viser studien.

- Det mest slående funnet er at forskerne ikke er umotiverte eller unngår media, slik den offentlige debatten rundt forskningsformidling skulle tyde på, sier Carlsen.

De fleste er fornøyd med oppslagene de får, sier hun.

Carlsen gjorde studien sammen med kollega Ingrid Birce Müftüoglu og Hanne Riese ved Universtitetet i Bergen. De fikk ideen til studien fordi de syns formidlingsdebatten var lite forskningsbelagt.

Artikkelen Forskning i media – forskere om motivasjon og erfaringer fra medieintervjuer, ble nylig publisert i Norsk Medietidsskrift. 

Svært eller ganske fornøyd

Ialt deltok 848 forskere fra ulike fagfelt i studien. De var overveiende fornøyd med deres siste intervju i media. 

Syv av ti svarte at oppslaget var greit, og to av ti sa seg svært godt fornøyde.

Forskere oppga at de brukte media fordi:

• Journalister kan gi god hjelp til å få hovedfunn formidlet på en enkel og forståelig måte, fordi de forstår publikum bedre enn forskerne.
• Formidling i media er viktig fordi det kan informere og påvirke samfunnet.

Over halvparten fikk positive tilbakemeldinger fra kolleger. Bare to prosent fikk negative tilbakemeldinger. 

Dette stemmer overens med resultatene fra en stor internasjonal spørreundersøkelse, der 75 prosent av forskerne oppga positive erfaringer med journalisters forskningsformidling. 

- Sceneskrekken har gitt seg

Den norske studien bekreftes av førsteamanuensis Harald Hornmoen ved Høgskolen i Oslo og Akershus, som forsker og underviser ved journalistutdanningen.

 –  Dette er i tråd med våre funn, som antyder et bra samspill mellom forskere og journalister. Det er en tendens til at sceneskrekken blant norske forskere er i ferd med å avta i forhold til tidligere, sier Hornmoen. 

Han publiserte nylig studien: Forskerne mindre redde for medienes søkelys, sammen med en kollega og tidligere studenter.

Tidligere ble forskere som var mye ute i media ofte uglesett av kolleger. Nå er janteloven ikke lenger så sterk, forteller Hornmoen.

Bombastiske oppslag

Carlsens studie viser at bare èn av 20 syntes medieoppslaget de hadde vært med i, ikke formidlet forskningen godt.

- I de tilfellene der forskerne ikke er fornøyd med resultatet, skyldes det nok ofte at desken har spisset saken slik at oppslaget blir mer bombastisk. Desken må ta hensyn til hva som selger, og i de tilfellene er heller ikke journalistene nødvendigvis så fornøyd med resultatet, sier Hornmoen. 

Han mener mediebildet er mangfoldig i dag, med rom også for reflekterende journalistisk arbeid, der forskning kan gjengis grundig. 

Gode og dårlige journalister

Flertallet av forskerne mener journalister tabloidiserer for mye og at dette kan føre til misforståelser blant publikum. 

Samarbeidet med journalistene og medieoppslagene er av varierende kvalitet og kan demotivere. Mange forskere er bekymret for å møte journalister som overforenkler og at de dermed ikke får med forbeholdene. 

En av forskerne som deltok i studien, trekker frem verdien av å forhandle med journalisten: 

- De fleste journalister går det fint an å forhandle med, som å få lese manus før det trykkes, eller ta forbehold. Formidling …gir også god læring med hensyn til å formulere dette i et språk for folk flest.

Andre deltakere påpeker at det er forskjell på journalistenes kompetanse. 

- En dag har man med en meget god journalist å gjøre, og alt går superfint, den neste dagen kommer man til å utveksle med en dårlig journalist, og så går alt feil vei. 

Sensasjon gir misforståelser

Så mange som syv av ti forskere oppga at popularisering av forskningsresultater kan føre til misforståelser blant publikum.

Nesten like mange forskere synes at journalister er for opptatt av sensasjoner når de formidler forskning. 

- Journalister ønsker sensasjon og sette ting på spissen, dette fører etter min mening til mye forvirring blant folk. Særlig gjelder dette forhold som har med helse å gjøre, hva som er farlig og sunt, som en forsker formulerer det. 

Skepsis

Seks av ti forskere oppgir også at det er vanskelig å få journalister til å formidle forbehold i forskningsresultatene deres.  

Noen av forskerne med dårlige medieerfaringer, mener at dårlig formidling kan påvirke både enkeltmennesker og samfunnet negativt. 

Over halvparten av forskerne mener dessuten at journalister har for lite kunnskap om forskning. 

Harald Hornmoen, som utdanner journalister, har et horn i siden til enkelte forskere:

- Forskere bør akseptere at ikke alt trenger å gjengis vitenskapelig presist hele tiden: Det er bedre å bli omtrentlig forstått enn ikke å bli forstått, eller omtalt i det hele tatt, sier han.

Hornmoen mener også forskere bør ta lærdom av de medievante kollegaene sine. Jo mer de er i mediene, desto mer fornøyd med journalister blir de. 

- Erfarne forskerne som er mye ute i mediene, forstår nødvendigheten av å forenkle, sier Hornmoen. 

Frustrerende

Tre av ti forskere blir frustrert av å formidle forskning i intervjuer. Nesten like mange oppgir at mediekontakten tar tid, og går ut over tiden de trenger til å forske.

Flere synes det er vanskelig å få tilgang til media, fordi journalister er så opptatt av dagsaktuelle tema. Når forskningstemaet eller resultatene deres ikke er relevante for popularisering, havner de utenfor medias søkelys. 

- Det er mye snakk om at forskere må formidle mer, men jeg har flere ganger prøvd å formidle til journalister uten å nå gjennom. Dette tar tid og krefter, og resultatet er at en ikke gidder å prøve. 

Tre av ti forskere er usikre på hvordan de bør gå frem for å få formidlet forskningen sin gjennom media. 

Samfunnsviterne er mest aktive

66 prosent av forskerne oppga at de hadde blitt intervjuet om sine forskningsresultater. Halvparten hadde blitt omtalt uten intervju, og 45 prosent hadde selv skrevet kronikk eller debattinnlegg. 

Samfunnsvitenskapelige forskere og humanister har mer medieerfaring enn forskere på helsefag, psykologi, naturvitenskaplige og tekniske fag.

Hele 78 prosent av samfunnsviterne hadde blitt intervjuet, mot bare 55 prosent av forskerne i naturvitenskapelige fag. Samfunnsvitere er dobbelt så aktive på debatt- og kronikksidene som naturvitere.  

Flere forskere oppga at de ønsker mer pressedekning enn de får. 

Krav om mer

Kravet om forskningsformidling og kommunikasjon økt de siste årene, og forskere oppfordres til å registrere populærvitenskapelig aktivitet, inkludert medieintervjuer, i publikasjonsdatabaser som CRIStin.

- Forskning på hvordan forskningsformidling fungerer er viktig, fordi stadig flere samfunnsprosesser som politiske beslutninger, benytter seg av vitenskapelig kunnskap, skriver Carlsen og kollegaene i Norsk medietidsskrift. 

De oppfordrer både journalister og kommunikasjonsrådgivere til å fokusere mer på utvalg og kvalitet i forskningsformidllingen, framfor en ensidig vektlegging av mengde.

Referanse:

Benedicte Carlsen mfl: Forskning i media – forskere om motivasjon og erfaringer fra medieintervjuer. Norsk Medietidsskrift 3/2014. Sammendrag