I løpet av de siste tiårene har menn blitt mer kvinnelige. Årsaken skal finnes i hormonforstyrrende stoffer i mange av de produktene vi omgir oss med. Blant annet plast, møbler, klær og emballasje.

Det kom nylig frem på konferansen Hormonforstyrrende stoffer – status og trender, ved Rigshospitalet i Danmark.

Det ser ut til at en stoffgruppe, såkalte ftalater, fører til kortere avstanden mellom anus og penis, det forskerne kaller anogenital avstand

– De mødrene som er mest eksponert for ftalater har større risiko for å føde gutter med kortere anogenital avstand, sa forskningsleder Anna-Maria Andersson fra Avdeling for vekst og reproduksjon ved Rigshospitalet.

Ftalater er stoffer som mykgjør plast. De finnes i mange industrielle produkter, og vi får dem inn i kroppen gjennom mat og luft.

Mindre testosteron

Det er flere ting som tyder på at menn har fått mer kvinnelige kropper.

– Det er sammenheng mellom en kortere anogenital avstand og at testiklene ikke faller ned i pungen. Samtidig gir det lavere sædkvalitet, sa Andersson.

I 2012 viste en undersøkelse fra Rigshospitalet at sædkvalitet blant unge danske menn hadde falt markant. Bare 23 prosent hadde optimal sædkvalitet.

– Samtidig har det vært et fall i testosteronnivåene, fortalte professor Niels Erik Skakkebæk, som også arbeider ved Rigshospitalet.

Gutter som ikke danner nok mannlige kjønnshormoner – spesielt testosteron – kan ikke komme i puberteten. Da kan det bli nødvendig å gi testosteronbehandling.

– Veldig mange menn henvender seg til legen for å få testosteronbehandling, både i USA og Danmark. Tre store undersøkelser fra USA, Danmark og Finland har vist det samme: Testosteronnivået har falt fra 1980-tallet og frem til i dag, sa Skakkebæk.

– Man vet ikke hvorfor. Fedme kan være en forklaring. Men samtidig er det en trend i forhold til kjønnsmisdannelser. Og jeg tror det er en sammenheng mellom disse trendene.

Kombinasjonseffekter

Det er vanskelig å gjennomføre forsøk med hormonforstyrrende stoffer på mennesker. Men undersøkelser av rotter viser at de kan ødelegge mannlige kjønnsorganer.

Spesielt farlige blir stoffene når de blandes. Da oppstår det kombinasjonseffekter.

Professor Ulla Hass fra Fødevareinstituttet ved Danmark Tekniske Universitet har gjennomført et forsøk med 13 forskjellige hormonforstyrrende stoffer som ble gitt til rotter. Hver for seg var de nokså ufarlige – men når de ble blandet, var resultatet uhyggelig.

– Vi så en rekke kombinasjonseffekter. Den anogenitale avstand ble mindre, de fikk brystvorter, og det var misdannelser på penisene. De fikk spaltede peniser, hvor penisknokkelen ikke var omsluttet av vev. Det var omkring 60 prosent av hannungene som hadde disse problemene. Så dette er store effekter, sa Hass.

Problemet er at forskerne ikke kan fortelle myndighetene akkurat hvilke stoffer som bør forbys.

– Det drypper ned i et beger, og til slutt flyter begeret over. Det er så vanskelig å si hva det var årsaken, sa Hass.

Solkrem rammer sædceller

Helt nye studier tyder på at en kombinasjon av hormonforstyrrende stoffer kan endre på oppførselen til sædceller hos mennesker.

Det fortalte doktorgradsstipendiat Anders Rehfeld fra Avdeling for vekst og reproduksjon ved Rigshospitalet. Han testet 100 ulike stoffer, og 33 førte til en uheldig reaksjon hos sædcellene.

Normalt svømmer sædceller raskt av sted opp til egget i kvinnen. Når de når til egget, møter de stoffet Ca2+. Det får sædcellene til å slå vilt med halene, slik at de kan trenge inn i egget og befrukte det.

De 33 kunstige stoffene påvirker sædceller på samme måte. Det kan gjøre at sædcellene pisker med halene altfor tidlig.

De ender opp med å svømme rundt i sirkel og sliter seg ut lenge før de når egget.

– Jeg testet om ti av stoffene ga kombinasjonseffekter. Det ga det en stor effekt. Det kan dessuten tenkes at reaksjonen er enda større med flere stoffer, sa Rehfeld.

Studien hans viser at det særlig var UV-filtre i solkrem og på klær som skapte den uheldige effekten.

Tidligere er det vist at disse filtrene finnes i sæden hos menn som smører seg med solkrem. Nå vil Anders Rehfeld undersøke om stoffene også kan finnes i kvinner. 

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

- I USA og Canada har dei jobba lenge med bruk av nanoteknologi i petroleumsindustrien, men i Norge er dette eit relativt nytt forskingsfelt. Eg håper vi skal ta dei att, og trur vi kan bli verdsleiande på dette området innan ti års tid. Det skal vi klare først og fremst ved å utvikle enklare og meir effektive metodar, og gjere dei tilgjengelege for industrien, seier Jianying He.

Ho forskar på polymere partiklar, på dei såkalla ugelstadkulene (sjå faktaboks). Eit av hennar prosjekt er å vidareutvikle kulene til bruk i neste generasjon LCD-skjermar.

Billegare og miljøvennleg

- Vi gir kuler med polymerkjerne eit tynt metallbelegg utapå, slik at dei kan lede straum. Dermed kan dei erstatte dei mikroskopiske metallkulene som brukast i LCD-skjermar no. Det blir både billegare og meir miljøvennleg. Vi sparer metall, dei blir mellom anna blyfrie, seier He.

I ein og same LCD-skjerm er det behov for mange typar kuler, med ulike eigenskapar. På nanomekanisk lab kan dei teste ut ulike oppskrifter for å finne dei kulene som egner seg best på forskjellige bruksområde. I tillegg bruker dei datasimuleringar.

- Vi arbeider nært med industrien, og hjelper dei å utvikle ny teknologi. Vi kan skreddarsy kuler til ulik bruk, seier He.

Drive ut olje

He leiar også eit større forskingsprosjekt om bruk av skreddarsydde nanopartiklar for å få ut meir av oljen i oljefelta. Dette forskingsarbeidet tar til for alvor i sommar.

- Norge har den høgste utvinningsgraden i verda. Likevel blir om lag halvparten av oljen liggande att i reservoara. No bruker industrien vatn eller CO2 for å presse ut mest mogleg, men dei får nesten like mykje vatn ut som dei pøsar inn. Ved å bruke nanopartiklar i vatnet kan det endre overflateforholdet mellom stein og olje, og dermed drive ut meir olje, seier He, og samanliknar med oppvaskmiddel i vaskevatnet: Det påverkar overflata på dei skitne tallerkane, og gjer det lettare å få av feittet.

Utgangspunktet er dei gode, gamle ugelstadkulene. Ein metode er å gi kulene ei overflate som gjer at dei snurrar rundt som hjul, og dermed driv oljen framover. Ein annan metode er å bruke kuler med lada overflate, slik at dei kan gli inn mellom oljen og bergarten i reservoaret.

Prosjektet er støtta av Forskingsrådets to store program for petroleum og nanoteknologi.

Dei små kulene kan gi store inntekter.

- For kvar prosent vi aukar utvinningsgraden i oljefelta, aukar inntektene med 300 milliardar kroner.

- Meir nyttig undervisning i Norge

He er født nordaust i Kina, i ein region med hardt klima, der det kunne bli 35 til 40 minusgrader om vinteren. Ho flytta til Beijing for å studere da ho var 18, og vart fanga av nanoteknologien. Ho kom til NTNU som doktorgradstipendiat i 2006, og har blitt her sidan.

- Eg visste svært lite om dei nordiske landa da eg kom hit. Det meste hadde eg frå eventyr og historier om vikingar. Men eg kom til eit land som var meir prega av høgteknologi enn av vikingar.

Ho vart mellom anna slått av dei store skilnadene i undervisningssystem mellom Norge og Kina.

- Før eg begynte på skolen i Kina måtte eg lære å telle til 100 – framlengs og baklengs. Måten dei lærer på i skolen i Kina er nok nyttig for eksamen. Men meir enn halvparten av det eg har lært, har eg ikkje hatt bruk for. Måten dei lærer på her er meir praktisk, og truleg meir nyttig for livet. Vi ser det også på studentane her. Dei studerer hardt i Kina, men dei blir meir kreative i Norge, meiner He.

Det fine med kulda og mørket er at du kan sitte innendørs med god samvittighet. Du trenger ikke, og kan heller ikke gå under lautunge tre. I stedet kan du lese og gruble, til og med rundt tilsynelatende idiotspørsmål.

Det fine med vitenskap, er at den ofte gir overraskende svar.

Vi tar trekkfuglene først: Vi tenker intuitivt at hvis lerka og linerla hadde kunnet snakke, hadde de sagt – Vi er norske. Vintertrekket er bare en tilpasning; Enten tåler de ikke kulde, eller så kan de bare leve av insekter – begge problemene løses lett med en kjapp flytur sydover.

Forskerne har tenkt annerledes: Fuglene bor egentlig i syd, og trekker nordover fordi de ikke holder ut sommeren i sitt egentlige hjemland. Der nede er det for mye konkurranse om maten i småbarnsperioden, mens det i nord som kjent finnes mygg nok til alle.

Dilettantisk, kun for spesielt interesserte? Vel, noe må man som sagt drive med i høstmørket. Så hvem har rett, folket eller forskerne?

I dette tilfellet; folket! Nye studier av fuglenes evolusjonære forhistorie viser at trekkfuglene gradvis har trukket nordover, langsomt utvidet sitt leveområde, mens de samtidig har flydd sydover om vinteren. Der insektene er. Hvilket vi kan oversette til at de egentlig er utviklet til å bo her i nord – med visse modifikasjoner. Det er ikke om høsten, men om våren, linerla tenker – Nå drar jeg hjem igjen.

Hva med trærne?

I syd har de eviggrønne skoger, her i nord felles bladene om høsten. Er det nødt til å være sånn? Og: Er det kulda sin skyld? Nei – i følge forskerne og lærebøkene er det fordi trærne går i dvale for å spare energi.

Det er mørkt om vinteren. Lite lys betyr lite fotosyntese. Det er gjennom fotosyntesen planten produserer karbon, som den bruker både til å vokse og til å puste. Trærne puster gjennom bladene.

Ideen er da at bladene feller bladene i mørket, for å spare karbon. Det høres tilforlatelig ut.

Det er imidlertid sprekker i logikken. For å se dem, må vi gå lenger tilbake enn til Adam og Eva:

Alle frykter global oppvarming, men paradoksalt nok har kloden sjelden vært kaldere enn nå. I 80 prosent av livets historie har polene vært dekket av frodig løvskog. Det er funnet fossile skoger i Antarktis (av Robert Falcon Scotts dødsdømte ekspedisjon) og på Grønland (av Fridtjof Nansen, som også var på skitur).

Det var altså varmere før. Trærne fra nord viste likevel tydelige tegn på at de felte bladene om vinteren. Men nå kunne man ikke bruke kulda som forklaring, og botanikerne kom i stedet opp med den jeg nettopp skisserte; om karbonsult i vintermørket. For selv om polene var varme før i tida, så beveget jorda seg rundt sola akkurat som den gjør i dag. Med påfølgende bekmørke vintre.

Dette ble stående som en sannhet. Det ingen syntes å legge merke til, var at Scotts fossile skog fra Sydpolen var eviggrønn. Var det mangel på sollys i nord, så var det vel det i syd også?

Og tenker vi etter, så står det tropiske, eviggrønne trær i oppvarmede drivhus over hele den nordlige halvkule. Mange av dem uten ekstra belysning. Så spiller egentlig lyset noen rolle?

Paradokset ble enda større da forskere – stikk i strid med det alle hadde tatt for gitt – fant at vinterfellende trær bruker 20 ganger mer karbon på å fornye løvverket årlig, enn de ville ha tapt ved å la maskinen gå sin gang vinteren igjennom. Det kan med andre ord ikke ha vært noen karbonsult.

Dermed sitter vi igjen med et pussig spørsmål: Hvis vinterfellende trær betaler en 20 ganger høyere pris for å overleve vinteren, hvorfor eksisterer de da?

Tørke?

Du har sikkert tenkt vann for lenge siden. Eller tørke. Vannet i bakken er frosset, kan ikke trekkes opp – og fordampningen fra bladene tørker ut treet? Antagelig er vi nærmere svaret nå, men det er ikke entydig. Jeg har eviggrønn eføy rett utafor stuevinduet. Den minner meg om sommeren, selv midt i februars mest ufyselige snøstormer. Den verken tørker ut eller fryser i hjel. Og når vi tenker etter: Skogene felte jo løv også da polene var varme. Men de kan kanskje ha vært tørre om vinteren, av andre grunner enn at bakken var frosset?

Ok, så er eføyen tilpasset kulde – hva nå det innebærer – mens bjørka ikke er det? Det kan være, men hvorfor er ikke bjørka også tilpasset? Hvorfor sløser den 20-gangern med karbon?

Og det er jo heller ikke slik at mesteparten av arktiske trær feller bladene. Det finnes nok av eviggrønn barskog her oppe.

Og hvis nåletrær er i noen slags særklasse – hvordan forklarer vi da lerken – et annet bartre som vitterlig er godt utbredt i Sibir, og som kaster alle nålene når kulda og mørket kommer?

Og så har vi det penible faktum at også eviggrønne trær feller bladene. Selv ved ekvator. Noen gjør det hele tiden, tre eller tre hundre blader daglig, men aldri alle samtidig. Dermed ser du aldri et nakent tre. Andre tar alt i én sjau. Derfor kan du se nakne trær, selv i tropisk regnskog – hvor vi vel kan gå ut fra at de ikke er plaget av tørke. Fellingen er bare ikke synkronisert i forhold til de andre trærne i skogen, så regnskogen fremstår uansett som grønn hele året.

Evolusjonens gang

Det er komplisert, men jeg kan komme på to oppklarende momenter. Det første er rent teknisk: Energistudier viser at de trærne som gror nye blader om våren er noen skikkelige racere til å ta opp sollys – deres fotosyntese går på turbo. Om våren er bjørka som en hare og eføyen som en skilpadde. I løpet av et år produserer de like mye karbon, mens bjørka vinner på den korte sommerdistansen. Altså forstår vi at bjørka kan overleve, til tross for sitt karbonsløseri.

Så det andre momentet: Dermed ville jo de to kunne klare seg omtrent likt? Hvorfor finnes det da to typer trær – de som feller og de som ikke gjør det?

Snakker vi om ulike strategier, som egentlig er nokså likeverdige? Er i så fall forskjellene i utbredelse rett og slett et resultat av historiske tilfeldigheter? Kanskje løvtrær i nord feller bladene fordi det er det de gjør og fordi deres forfedre gjorde det? De eviggrønne kunne ha utviklet seg til å klare kulda, de også – men da de skulle til å etablere seg var plassen opptatt?

Vi ser mye av dette i evolusjonen og livets historie. En art finnes et sted fordi dens forfedre utviklet seg der. Den kunne godt ha levd et annet sted også – men dit klarer den ikke å komme. Omtrent som isbjørnen? Den kunne sikkert hatt det fint på Sydpolen – masse mat i pingviner – men for å komme seg ned dit, hadde den måttet traske over Sahara og gjennom regnskogen. Hadde det vært meg, hadde jeg stanset i Coconut Bar i Cabinda.

Vi slenger mer ved på peisen, retter på putene og leser videre. Bare avbrutt av en reise til tropene ved juletider? Der insektene er.

I 1925 var volumet på alt trevirket i Norges skoger 300 millioner kubikkmeter.

I dag er volumet 900 millioner kubikkmeter.

Og i år legger skogen på seg 15 millioner kubikkmeter til. Det tilsvarer nesten 100 sekker ved per nordmann.

Vokser ut av tabellene

Den viktigste årsaken til at skogen har vokst så voldsomt de siste årene er grei: På 1960-tallet ble det hvert år plantet nesten 100 millioner grantrær i Norge. Mye planting ble gjort av skolebarn. Denne skogen holder nå for alvor på å bli voksen og er i en utviklingsfase med stor vekst.

Men skogen vokser enda mye raskere enn plantingen kan ha ført til.

• Les mer: Trærnes ti på topp

Forskere ved Norsk institutt for Skog og landskap i Ås har modeller og tabeller som viser hvordan skogen vår egentlig skulle ha vokst. Men verken gran, furu eller bjørk vokser sånn. Alle vokser raskere.

Men skogekspertene vet ikke hvorfor.

Hva er årsaken?

Forskerne har likevel noen kandidater: høyere temperatur, lengre vekstsesong, mer CO2 i lufta og mer nitrogennedfall fra lufta. Noen peker også på redusert beiting av dyr i skogen.

– Mest sannsynlig er svaret en kombinasjon av disse faktorene. Det vi ikke kan svare på, er den relative betydningen av disse faktorene og samspillet mellom dem, bekrefter Rasmus Astrup hos instituttet i Ås.

– Vi driver en god del forskning på dette nå. Å gi noe sikkert svar, er likevel langt fra enkelt.

Det Astrup og kolleger av ham har en mistanke om, er at varmere klima kan ha ganske mye å si. Den mistanken skyldes ganske enkelt at i et så kaldt land som Norge, sa er temperatur en viktig begrensende faktor for vekst.

Frykten for skogdøden

Bare noen tiår tilbake ble vi advart om skogdød.

Stadig mer av skogen ville forsvinne, ikke minst på grunn av sur nedbør, fryktet mange den gangen. Andre hevdet at for mye hugst truet skogen.

Frykten var ikke helt ubegrunnet. I 1916 skrev skogforvalter Agnar Barth en advarende artikkel i Tidsskrift for skogbruket. Tittelen lød: ”Norges skoger med stormskridt mot undergangen”.

Barth slo fast at «Alle skogkyndige i vort land har forlængst været klar over, at skogens tilvekst ikke på langt nær dekker den aarlige hugst.”

Fram til 1950-tallet fortsatte tømmerhuggerne med å hugge like mye eller kanskje til og med litt mer enn tilveksten i skogen.

• Les også: Trær i Norge under siste istid

Så kom det moderne og effektive skogbruket.

Paradokset er at skogindustrien etter dette ikke har klart å hugge mer enn halvparten av tilveksten i skogen, og knapt nok det.

Forsker Rasmus Astrup minner om det er nå og de kommende tiårene framover at all skogen som ble plantet mellom 1950 og 1970 for alvor blir hugstmoden. Dette er selvfølgelig noe av forklaringen på at skogen vokser så mye nå og vil fortsette å gjøre det noen tiår.

Legger på seg 15 mill. m3

Den årlige tilveksten i norsk skog (25 millioner m3), minus årlig hugst (10 millioner m3), gir som sum at norsk skog legger på seg cirka 15 millioner kubikkmeter hvert år.

Når vi skriver at dette tilsvarer nesten 100 sekker ved i året per nordmann, så har vi tatt utgangspunkt i 40 liters vedsekker og tatt hensyn til at det er 25 til 30 prosent luft i vedsekken.

Skogen følges nøye

I Norge er skogen fulgt nøye helt siden 1920-tallet gjennom det som kalles Landskogtakseringen.

Nettsidene til Landskogtakseringen finner du her.

Skogvolumet fordeler seg nå sånn på treslagene: gran (44 prosent), furu (31 prosent), løvskog (25 prosent). Utviklingen går mot mindre granskog og mer løvskog

Forskerne måler selvfølgelig ikke alle trærne i skogen.

Når de kan uttale seg nokså sikkert om hvor mye trær det finnes, er det fordi de følger med på 22 000 ulike ruter som alle er 250 kvadratmeter store –  på størrelse med et stort hus. Disse rutene finnes i skog over hele landet og alle rutene får besøk med fem års mellomrom.

Tysk skog vokser også

I Tyskland har forskere i mer enn 140 år fulgt med på 600 000 trær.

Bjerketrærne vokser nå hele 77 prosent raskere enn de gjorde i 1960. Grantrærne vokser 32 prosent raskere, finner forskerne ved Det tekniske universitetet (TUM) i München.

De tyske forskerne konstaterer at trærne vokser seg gjennom ulike stadier på samme vis som før – de gjør det bare raskere.

Når forskerne prøver å få øye på skogen for bare trær, så oppdager de at skogen ikke legger på seg så mye som trærne.

Årsaken er at hvert enkelt tre nå tar større plass. I forhold til i 1960 er det 20 prosent færre trær i den mellomeuropeiske skogen, konstaterer de tyske forskerne. Men volumet på skogen har økt.

• Les også: Trær husker sin barndomsvår

Likevel har altså ikke den mellomeuropeiske skogen lagt på seg på langt nær så mye som skogen i Norge.

Når forskerne ved TUM blir bedt om svar på årsaker til at skogen vokser mer, peker de først på at vekstsesongen er blitt lengre og at klimaet er blitt varmere.  Men i München tror også forskerne at mer CO2 i lufta og mer nitrogennedfall fra lufta til bakken bidrar til raskere vekst.

Referanse:

H. Pretzsch & all: ”Forest stand growth dynamics in Central Europe have accelerated since 1870”, Nature Communication 2014.  

Norge kan feire to grunnlovsjubileer i år. Ett for at det er 200 år siden den norske Grunnloven ble underskrevet, og ett for EØS-avtalen som er 20 år.  Den siste er også en slags grunnlovsfeiring. Dette fordi EU-tilknytningen gjør at det er EUs ‘grunnlov’ som i praksis gjelder her til lands. Dette blir vi igjen minnet på nå når Norge trolig slutter seg til det felles europeiske system for kontroll av finansmarkedene. Her skal kompetansen med å føre tilsyn overføres til ESA (EFTAs overvåkingsorgan), som skal skygge EU.

En grunnlovsmessig hengemyr

Nå skal Stortinget bruke § 115 som krever tre fjerdedels flertall for myndighetsoverføring. Men denne paragrafen gjelder, som det heter, myndighetsavståelse til «en internasjonal sammenslutning som Norge er tilsluttet eller slutter seg til på et saklig begrenset område…». Men Norge er ikke medlem av EU, og ser ikke ut til å ville søke om medlemskap i overskuelig framtid.  Denne paragrafen er tidligere bare brukt da EØS-avtalen ble vedtatt, ikke da Schengen avtalen ble inngått. Spørsmålet da som nå er om slike avtaler kan sies å innebære en myndighetsavståelse på «et saklig begrenset område».

Med sine lappverks- og ad-hoc løsninger har Norge beveget seg inn i en grunnlovsmessig hengemyr, som en synker stadig lengre ned i. Norge er fanget i en felle. Vi er kommet i et skvis mellom formelt ikke-medlemskap og en stadig dypere EU integrasjon. Myndighetene kan ikke gjøre annet enn stadig å tilpasse seg EU om norsk næringsliv skal kunne konkurrere på lik linje med andre i Europa. Etter hvert er EU også blitt en sikkerhetspolitisk aktør som Norge klenger seg på. Alenegang er risikabelt for et lite land.

Norsk selvråderett undermineres

Kalamitetene startet med EØS som er den mest omfattende avtalen Norge har inngått. Konsekvensen er at Norge er med i det indre marked på lik linje med EUs medlemstater. Hver regjering etter 1994 har brakt Norge nærmere EU, og flere parallelle avtaler utenfor EØS er inngått. Det gjelder avtaler om grensekontroll, om asyl, om politisamarbeid. Rundt tre fjerdedelen av den lovgivningen som gjelder for medlemsstatene, gjelder også for Norge. Nye avtaler er kommet til over tid, og de eksisterende avtaler utvikles og utvides.

Det er ikke akkurat avgivelse av suverenitet på et «saklig begrenset område», som slår en når en tar i betraktning mengden av avtaler som er inngått og måten Norge er tilknyttet EU på. EØS, Schengen, nye tilsyn og EU-byråer som Norge avgir suverenitet til gjør forestillingen om nasjonal selvstendighet temmelig blass. Heller er det slik at Norge har avgitt suverenitet gjennom vanlige flertallsvedtak i Stortinget på en rekke områder, betaler (gjennom «EØS-kontingenten») og er underlagt EU-retten på lik linje med EUs medlemsstater. Norge har avgitt suverenitet uten å få den kompensasjon i form av medbestemmelse som EU-medlemskap gir. I Norge gjelder ikke slagordet fra den amerikanske frigjøringskampen om «ingen skattlegging uten representasjon». Tvert i mot, Norge adlyder og betaler, men er ikke representert i de organer som bestemmer.

Med denne tilknytningsformen har Norge i realiteten skadet sin demokratiske styringskjede, og oppnådd det motsatte av det som var hovedhensikten med å stemme nei. Men ved å gjøre EØS til vår varige tilknytningsform, blir norsk selvråderett paradoksalt nok underminert.

Ingen utvei for Norge

Norge har gått i integrasjonsfella som for tiden ikke har noen utgang. Veien ut gjennom medlemskap er sperret på grunn av stor EU-skepsis. Ingen politiske partier fronter en ny folkeavstemning om medlemskap. Det skal mye til for å endre folkemeningen og noe annet enn folkeavstemning er utenkelig. Den andre veien ut av fella går gjennom oppsigelse av EØS-avtalen og andre avtaler, og er også sperret. Norge kunne i prinsippet beskytte sin suverenitet og sitt demokrati om landet hadde gått ut av EØS og fått til en frihandelsavtale med EU. Men etter alt å dømme kan ikke Norge få en frihandelsavtale som den Sveits har. EU ikke har noen interesse av det og signaliserer heller at flere burde komme inn under EØS-modellen, som er ubyråkratisk og har få omkostninger for EU.

Sveits ser dessuten ut til å ha de samme problemer som Norge med å avgrense EUs innflytelse. De har mange avtaler med EU og effektene av dem er stort sett de samme som her til lands. Dette skyldes at EU ikke er en mellomstatlig organisasjon, som løser problemer på begrensete saksområder. EU er en overnasjonal enhet som har kompetanse på de fleste politikkområder. Intet politikkområde, intet departement er uberørt av EU. Den kommunalpolitiske dagsordenen er talende nok i stor grad bestemt av EUs direktiver og forordninger.

EU kommet for å bli

Det er noe forstemmende med hele situasjonen. Mens de andre landene i Europa sitter rundt samme bord for å løse felles problemer, må Norge ty til gammeldags diplomati og lobbyisme. Norges statsminister må dra på statsbesøk for å få snakke med sine kollegaer i Europa om Norges interesser. Fra et nasjonalt ståsted fortoner det seg slik at Norge har tapt suverenitet på grunn av den europeiske integrasjonsprosessen. Fra et europeisk ståsted fortoner det seg slik at Norge har forkastet muligheten for medbestemmelse. Det norske eksemplet viser at en ikke kan være uberørt at den europeiske integrasjonsprosessen.  Det viser også at selv om «folket sa nei», så kunne ingen ansvarlige politikere ta avstemningsresultatet til følge, men måtte få til en løsning som ivaretok Norges økonomiske interesser.

Siden 1994 har den europeiske integrasjonsprosessen skutt fart. Med alle dens feil og mangler ser EU ut til å være kommet for å bli. Men jo mer omfattende samarbeidet blir, jo dypere integrasjonen blir, jo mer problematisk blir situasjonen for Norge. Det ser imidlertid ikke ut til å bekymre. Man dyrker fortida, og overser nåtida:1814 feires med fynd og klem av det offisielle Norge, og Nei til EU farter land og strand rundt og feirer 1994 som om ingenting skulle ha skjedd.

Grunnlovskonferanse på UiO

ARENA Senter for europaforskning ved Universitetet i Oslo organiserer en internasjonal konferanse om dette den 4. november.  Dette på dagen to hundre år etter at Norges ferske Grunnlov ble revidert. Er EU det eneste «game in town» i globaliserings tidsalder eller finnes det alternativ? Hva har finanskrisen gjort med demokratiet i Europa? Vel møtt!

Ida Skaar, Veterinærinstituttet.

Har du lest Frank Schätzings roman Svermen (Der Schwarm)? Det er en nesten 1000 sider lang røverhistorie om en gigantisk og ukontrollerbar økologisk katastrofe som truer menneskeheten, og det er bare den på alle måter fabelaktige norske forskeren Sigurd Johanson som kan redde oss (det er litt kult da!).

Boka begynner forsiktig med rare børstemark, mystiske maneter og ville fiskestimer, før det så smått begynner å ta av med horder av giftige krabber og gale, ondsinnede hvaler. Etter hvert tar det enda mer av: kontinentalhylla i Nordsjøen raser sammen, og en enorm tsunami legger Stavanger og Trondheim øde på null tid. Samtidig rammer katastrofen flere steder i verden, også USA. Det viser seg at det er hittil ukjent intelligent liv, yrr, på de store havdypene som star bak det hele. Og fordi vi mennesker har forvaltet vår naturarv så slett, slår yrr nå grusomt og nådeløst tilbake i selvforsvar.

Yrrs karakteristika er litt ullent fremstilt, men det er en slags små, selvlysende blå organismer som kan organisere seg til store amorfe og slimaktige samfunn eller kolonier. De kan da opptre i ymse former, alt fra å strekke seg ut i tynne strenger til å anta kuleformer med kanonstyrke. Ikke så ulikt slimsopp kanskje?

Slimsoppene er kosmopolitter, og noen av dem har rocka norske navn som trollsmør og ulvemelk. Slimsoppene ble tidligere klassifisert som sopp, men siden de har mer til felles med alger har de blitt flyttet til protistene. Men de heter altså fortsatt slimsopp, de produserer sporer og noen av dem har cellevegg med kitin som soppene. Så da ser vi litt stort på det, spesielt når vi kommer over kule publikasjoner. 

Det finnes nemlig flere briljante forskere enn nevnte Sigurd Johanson, blant annet den japanske forskeren Toshiyuki Nakagaki. Han jobber med slimsoppen Physarum polycephalum (hvilket betyr flerhodet) og var den første på banen med forsøk som indikerte at flerhodede slimsopper kanskje også kunne bruke hodene smart. Når Physarum polycephalum skal skaffe seg mat, enten det er i skoger rundt om i verden eller på næringsagar på laben, lager den protoplasmiske, forgreinede rør av slim som den strekker ut mot maten, og som etterlater seg slimete spor. Forskerne la merke til at slimsoppen konsekvent søkte mot nye matfat og unngikk de klissete områdene der den allerede hadde vært. Kanskje slimsoppen brukte sporene til å huske hvor den hadde vært?

Toshiyuki Nakagaki og kollegene hans plasserte derfor slimsopp i kvadratiske labyrinter av plast. Og slimsoppen vokste villig vekk og fylte ut all tilgjengelig plass. Så satte forskerne ut fristende matpakker i hver ende av labyrinten. Fire timer senere var blindveikorridorene tomme og soppen befant seg utelukkende langs den kortest mulige veien mellom de to matpakkene. 

Dette var jo spennende, så i oppfølgende forsøk plasserte forskerne havregryn eller andre godbiter på agarplater i tilsvarende posisjoner som store byer og tettsteder. Geografiske begrensninger som vulkaner og vannforekomster ble simulert ved å legge ut salt eller andre uhumskheter. I løpet av få dager hadde slimsoppen laget en miniatyrutgave av Tokyos jernbanenett eller motorveiene i USA, Canada, Storbritannia, Spania, Mexico, Nederland og Brasil. Skal man tro slimsoppen har Canada et mer effektivt veinett enn USA. Akkurat som ingeniører som vil lage effektive transportsystemer utnytter slimsoppen de mest energiøkonomiske rutene. Forskerne ble så imponert over slimsoppenes atferd at de har foreslått å bruke slimsopp for å planlegge fremtidens veinett. 

Visstnok kan slimsoppene også håndtere andre komplekse matematiske utfordringer som å lage et Voronoi-diagram eller en Delaunay-triangulering (hva nå det måtte være), så tanken om biologiske datamaskiner basert på slimsopp har også blitt lansert.

Andre eksperimenter tyder på at slimsoppene har en slags rudimentær intern klokke som den kan bruke for å forutse og forberede seg for fremtidige miljøendringer. Tetsu Saigusa plasserte en P. polycephalum i et spor i en agarplate i et varmt og fuktig miljø (slimsopp trives best i høy fuktighet). Slimsoppen krøp langs sporet, men hver halvtime ble både temperatur og fuktighet redusert. Det førte til at slimsoppen respondere med å bevege seg saktere for å spare energi. Selv når disse endringene opphørte bremset slimsoppen likevel ned hver halvtime for tilslutt å stoppe helt opp.

Og som ikke det var nok å både navigere og planlegge (og vissnok også skape slimsopp-punk!) er slimsoppene effektive på enda flere måter. Den beste dietten for slimsopp består av to tredjedeler protein og en tredjedel karbohydrater. Audrey Dussutour ved University of Paul Sabatier i Frankrike plasserte slimsopp i sentrum av en skål med forskjellige menyvalg, hver med et unikt forhold mellom proteiner og karbohydrater. Og selvsagt: slimsoppen foretrakk hver gang den mest optimale matpakka. En beundringsverdig standhaftighet. 

Slimsoppene ble utviklet for minst 600 millioner, kanskje en milliard, år siden, lenge før selv det enkleste nervesystem var utviklet. Likevel svimer ikke slimsoppene formålsløst rundt fra ett sted til et annet, de utforsker nøye omgivelsene sine og finner de mest effektive rutene mellom interessante ressurser. Med litt velvilje kan vi si at de husker, forutser og beslutter, alt helt uten hjerne. Ved å få til så mye med så lite er slimsoppene utrolig vellykkete. Mulig at yrr ikke er så helt borti natta likevel?

Lungekreft er en av de hyppigste kreftformene vi har, og om lag 2000 nordmenn dør årlig av sykdommen.

En stor andel av dem som får lungekreft, dør. Fem år etter diagnose er det kun 11 prosent av mennene og 14 prosent av kvinnene som er i live.

Risikoen kan reduseres med 20 prosent dersom alle røykere og eksrøykere gjennomgår årlig CT-undersøkelse, ifølge en studie utført for det amerikanske nasjonale kreftinstituttet, skriver The New York Times.

Studien begynte i 2002. De som deltok, hadde røykt en pakke sigaretter hver dag i 30 år eller to pakker i 15 år. Også tidligere storrøykere, som hadde stumpet røyken i løpet av de siste 15 årene, var inkludert.

Masseundersøkelsen ser ut til å redusere risiko for dødsfall fra andre årsaker også, ved at screening kan bidra til å avdekke andre sykdommer i tillegg.

Vi lever i Melkeveien, hvor vår egen sol bare er én av hundrevis av milliarder med stjerner i galaksen, holdt sammen av tyngdekraften.

Forskere anslår at det finnes 170 milliarder galakser i det synlige universet. Hubble-teleskopet har nå undersøkt en gruppe på 500 galakser kalt Pandoras gruppe, som ligger fire milliarder lysår unna.

Glød fra 200 milliarder stjerner

Inne i denne gruppen har Hubble funnet spor etter gigantiske galaksekollisjoner. I løpet av de siste seks milliarder årene virker det som om seks galakser blitt revet fra hverandre på grunn av kollisjoner mellom galaksene.

På grunn av de intense og enorme tyngdekreftene i galaksekjernene, vil massevis av stjernesystemer bli slengt ut av banene sine når galaksene braker sammen. Disse stjernene blir kastet ut av galaksene som kolliderer, og må fortsette turen alene gjennom rommet.

Ifølge NASA har astronomer lenge trodd at lyset fra disse bortviste stjernene har vært mulig å oppdage, men lyset må nødvendigvis være veldig spredt og svakt.

Hubble-astronomene mener de har funnet den svake gløden ved hjelp av Hubbles svært sensitive infrarøde sensorer. Gløden har blitt farget blå i bildet over, og astronomene anslår at mer enn 200 milliarder ensomme og utkastede stjerner bidrar med ti prosent av galaksegruppens lysstyrke.

Galaksekollisjoner er egentlig ganske vanlige i en astronomisk sammenheng.

Melkeveiens framtidige kollisjon

Selv om disse kollisjonene har skjedd milliarder av lysår unna, kan det kanskje si noe om framtiden til vår egen galakse.

Forskere vet med ganske stor sikkerhet at Melkeveien kommer til å kollidere med vår nærmeste galaksenabo, Andromeda-galaksen. Man har lenge visst at Andromeda og Melkeveien er på vei mot hverandre i høy hastighet, men det var ikke før i 2012 at forskere med sikkerhet kunne si at kollisjonen kommer til å skje.

 Kollisjonen skjer om rundt fire milliarder år, og Andromeda og Melkeveien kommer tilslutt til å smelte sammen til én galakse, etter noen voldsomme sammenstøt.

Videoen under er en NASA-simulering som viser hvordan kollisjonen kommer til å se ut. Du kan også tydelig se hvordan materie blir slengt ut av hver galakse, når galaksekjernene nærmer seg hverandre.

Selv om krasjen høres ut som et dommedagsscenario, er det så lenge til at det neppe er noe å bekymre seg om. I løpet av fire milliarder år har vår egen sol est ut og blitt mye varmere, og jorda vil begynne å bli ganske ubeboelig allerede om 600-1000 millioner år.

Likevel vil solsystemet sannsynligvis overleve kollisjonen. Stjernene i galaksene er såpass langt fra hverandre at det er ekstremt usannsynlig med stjernekollisjoner. Sannsynligvis vil solsystemet ende opp lengre vekk fra galaksekjernen enn det vi er i dag.

Referanser:

G. Besla, m.fl.: THE M31 VELOCITY VECTOR. III. FUTURE MILKY WAY M31–M33 ORBITAL EVOLUTION, MERGING, AND FATE OF THE SUN.  doi:10.1088/0004-637X/753/1/9

NASA – Hubble Sees ‘Ghost Light’ From Dead Galaxies

Wikipedia – Andromeda – Milky Way-collision.

Førre veke vart forskingsmidlane frå Kreftforeningen delt ut, totalt heile 173 millionar kroner. 

Feiringa og utdelinga hadde tittelen Forsking på ramme alvor, og vart arrangert i ulike byar for å offentleggjere kven dei heldige vinnarane i 2014 er. På Radiumhospitlalet i Oslo vart programmet opna av Ulf Prytz, ein friskmeldt og livsglad mann med ei imponerande historie om å våge å leve eit rikt liv fult av familie og nye opplevingar. Dette gav kreftforskinga i eit viktig og inspirerande perspektiv for oss forskarar. Arbeidet vi gjer nyttar og er med på å redde liv. 

Forskar Hege Russnes heldt vidare eit interessant innlegg om kor viktig det er med samarbeid på tvers av landegrenser og fagdisiplinar for å finne ny kunnskap og nye metodar for diagnose og behandling. Det tredje punktet på programmet var to korte innlegg om kva forskingsmidlar frå Kreftforeningen har betydd for den enkelte forskar. Seniorforskar Jørgen Wesche fortalde om si karriere finansiert av Kreftforeninegn, og eg fekk takke og fortelje om utanlandsopphaldet (sjå under).

For min del var arrangementet ei viktig synleggjering av at det skjer mykje viktig forsking på høgt nivå på Oslo Universitetssjukehus, støtta med heile 69,2 millionar kroner i år. Eg er svært takknemleg til alle som har samla inn pengar til denne forskinga! Den er viktig for både forskarar, pasientar og framtidige generasjonar. 

Kva har utenlandsstipend frå Kreftforeningen betydd for meg?

Eg heiter Åsmund Eikenes og er stipendiat i gruppa til Harald Stenmark, i ei stilling finansiert av Kreftforeningen. Eg var heldig og fekk eit generøst utenlandsstipend i fjor sommar og budde midt i Los Angeles i solfylte California i 8 månader. Det er noko av det lurast eg har gjort i heile doktorgraden min.

Prosjektet eg har jobba med her på Radiumhospitalet har handla om celledeling og kreft, og laboratoriet eg besøkte i LA har eit fokus på stamceller og aldring. Eg var interessert i å prøve å kombinere min kompetanse med amerikanarane sine erfaringar og metodar, og resultatet vart som seg hør og bør både spennande og utfordrande. Eg vil trekke fram tre ting ved utanlandsopphaldet som har vore viktige både for meg og for forskingsprosjektet mitt.

For det første satte eg stor pris på å bli eksponert for ein amerikansk forskingstradisjon med høge forventingar til idear, resultat og betyding av forskinga si. Som gjestestipendiat ved UCLA fekk eg høyre ei imponerande rekke foredrag om det meste frå hjerneforsking til kreftbehandling, frå biofysikk til utviklingsbiologi. Heile tre nobelprisvinnarar var innom campus i løpet av 6 veker. Eit imponerande spekter av unge talent og erfarne forskarar gav inspirasjon til å tenke stort om mitt eige prosjekt og mine eigne ambisjonar.

Det å jobbe på eit amerikansk toppuniversitet tvinga meg også til å gjere nokre refleksjonar om kontrastane til norske tilhøve. Det vart naturleg å stille meg sjølv spørsmål som: Er prosjektet mitt på rett veg, er Radiumhospitalet på rett veg? Er det arbeidsinnsats, IQ eller noko anna som skil slike toppmiljø frå skandinaviske tilhøve?

Eg skal inrømme at eg i grunn vart litt letta då eg erfarte at mine amerikanske kollegaer også sleit med utstyr som ikkje samarbeida og cellekulturar som vart kontaminerte. Men det dei ikkje manglar, er trua på at ideen deira er knallgod.

I tillegg til inspirasjonen frå UCLA har desse erfaringane også gitt meg viktige perspektiv på mine eigne forskingsspørsmål og ambisjonar for forskinga vi gjer her på huset. Både på metodikk og innsats er vi på høgde med dei store i USA. Det viktigaste eg trur vi manglar er rom for store ambisjonar i ein kultur utan jantelov.

Som eit tredje punkt vil eg nemne at utanlandsopphaldet har trigga ei interesse for å fortelle gode historier om vitenskap. På UCLA fekk eg inspirasjon til å byrje å skrive om forsking, både på engelsk og på nynorsk, både for fagfolk og for svigermor. Eg vart positivet overraska over kor kjekt eg syntes det var å jobbe med ord og setningar for å formidle idear og resultat på ein best mogleg måte.

Eg skreiv om forskinga mi, om bananflugene vi har oppe i sjette etasje, om livet som PhD-student på besøk i Amerika, og om nye artiklar eg syntes var spennande. Uerfaren og smitta av den amerikanske draumen sende eg slike tekstar til mellom andre Aftenposten, til Nature, til eit norsk forlag og til bloggseksjonen hjå forskning.no.

Mi erfaring er at denne entusiasmen for formidling, for tydeleg kommunikasjon basert på engasjerande historier og gode spørsmål har gjort meg til ein flinkare PhD-student. Eg har vorte flinkare til å ta eit steg tilbake frå detaljane. Dette hjelp meg til å forstå korleis dei ulike delane av forskingsprosjektet mitt heng saman og kvifor det eg gjer er spennande og nyttig.

Resultatet av forskingsopphaldet i California er at i tillegg til at eg har lært mykje av det som trengs for å bli ein god forskar, har eg også fått smaken på ei rolle som forskingsformidlar. For meg har støtta frå Kreftforeningen vore svært viktig for å finne min plass i kreftforskinga.

Eg vil avslutte med å seie tusen takk til Kreftforeningen for støtta til åra som stipendiat og til forskingsopphaldet på UCLA. Eg vil også oppfordre kollegaene mine til å gjere det same. Reis ut, bli inspirert, og kom heim med nye planar og idear. God tur!

Det hele startet hjemme på kjøkkenbenken til oppfinner Svein Kvalvik, med rekeskall og kjøkkenredskaper. 

Etter flere runder med utprøving i elv og sjø, havnet rekecoctailen til slutt i laboratoriet til Nofima-forsker Sten Siikavuopio, der fiskens atferd ble studert og duktekstrakter utviklet og testet. 

I dag mottar de to forskerne, sammen med Sintef-forsker Ferdinand Männle årets innovasjonspris fra Norges Forskningsråd. Innovasjonen er det første vitenskapelig dokumenterte agnet på verdensmarkedet.

Mer bærekraftig

Med luktagnet Kvalivikbait har de tatt steget fra laboratorium til produksjon av et lokkemiddel for fritidsfiskere. Det ble satt i produksjon og kom på markedet i fjor som et geleaktig lim til å smøre på sluk og fluer. Nå kommer lineagnet av et nedbrytbart materiale som ligner på vanlig fiskekjøtt. Framtidas linefiskere kan snart bytte ut sild og makrell med et kunstig agn lagd på restråstoff fra fiskeindustrien. Agnet består av luktstoffer i form av aminosyrer og et nedbrytbart bindemiddel.

- Dette agnet vil skape et mer bærekraftig fiske. Å bruke fisk som mennesker kan spise er kostbart, samtidig som det er mer etisk riktig å bruke matfisk til konsum, sier forsker Sten Siikavuopio.

Det de ikke kan motstå

Funderingen som skjedde under de mange timene langs elver og på sjøen for den ihuga fritidsfiskeren Svein Kvalvik, ble videreført på kjøkkenet hjemme. Han visste at fisken ble tiltrukket av lukt, så hvorfor ikke lage et luktagn, tenkte han.

- Jeg har lang erfaring i å få fisk, kråkeboller og krabber til å spise. I fangstbasert akvakultur skal ville dyr over på fôr som vi lager. Et fôr som må lages med kjærlighet og omtanke. De ulike fiskeslagene er som mennesker, de har sine helt klare lukt- og smakspreferanser. Noen er faktisk veldig kresne i matveien, forteller Siikavuopio.

- Så vi må eksperimentere og finne det de faktisk ikke kan motstå.

Testet med tåteflaske

Torsken svømmer rolig rundt i karene sine på Havbruksstasjonen utenfor Tromsø. (se video) Arbeidet på laboratoriet med å skille ut de ulike duftene av skal nå testes av hovedpersonene selv.

Ei tåteflaske med det forskerne tror er en attraktiv godlukt for en torsk, føres ned i karet. Å tilføre hele karet med luktstoff, forvirrer fisken, så duftene må isoleres. Ulike dufter og ulike tåteflasker avslører hva den foretrekker.

Torsken svømmer nysgjerrig rundt flasken, og er villig til å ta en kamp med kompisen for å få patte på flaska og sikre seg en smak.

- Vi bruker ulike flasker med ulike dufter. Slik fant vi ut at den er selektiv i sine valg, forklarer Siikavuopio. På denne måten kunne de også bestemme hvilke dufter det framtidige lineagnet skulle inneholde. Tre typer lukter har de kommet fram til, og de tiltrekker seg ulike fiskeslag. Torsken har sin favoritt og får sitt agn. Vil du fiske kveite, laks eller røye, bruker du et annet.

Storstilt forsøksfiske med line

-Torsken luktesans er helt fantastisk. Den tiltrekkes av lukter på 700 meters avstand.

Forskerne har nå forsterket luktene og sammensetningen av ekstrakter i det nye lineagnet. Et storstilt forsøksfiske er også gjennomført, og flere kommer.

- Feltforsøkene hittil er så oppløftende at jeg er sikker på at dette blir et etterspurt produkt, sier gründer Kvalvik.

-Men vi skal fortsette prøvefisket før agnet slippes på markedet. Vi må være 110 prosent sikre på at det kunstige agnet fungerer.

Lukter på et internasjonalt marked

Siden Norge er en ledende fiskerinasjon, og forskning og utvikling her blir lagt merke til i utlandet, tror Kvalvik at luktagnet vil ha muligheter i et internasjonalt marked.

Innovasjonsprosjektet som har vært støttet med 20 millioner kroner fra ulike finansieringsprogrammer, har ikke bare skapt en nyvinning. Det blir også skapt arbeidsplasser i Lyngen kommune i Troms, hvor flere lokale samarbeidspartnere går sammen for å produsere luktagnet.

- Det er utrolig morsomt å skape noe som kan komme til nytte, og at forskningen er samfunnsnyttig. Vi bobler over av nye ideer, ler Kvalvik og Siikavuopio som i kveld kan innkassere Forskningsrådets gjeveste pris på 500.000 kroner.

Kvalivikbait konkurrerte med 700 andre nominerte bidrag.

- Det er en enorm anerkjennelse for arbeidet vi har gjort, og det viser omverdenen at vi har gjort mange fornuftige ting, sier Kvalvik.