Mange pårørende til pasienter med den fryktede lungesykdommen kols, blir utsatt for et enormt press når deres kjære får pustebesvær.

– Sykdommen er uforutsigbar. Anfallene kan være livstruende. En del dør i akuttfasen, forteller sosiolog Gunvor Aasbø.

Hun tar nå den medisinske doktorgraden ved Universitetet i Oslo om hvordan sykdommen påvirker livskvaliteten til de pårørende.

– Spørsmålet mitt er hvordan de pårørende håndterer sykdommen og om de kan opprettholde livet som det var.

Én av 25

Mer enn 200 000 nordmenn har kols. Sykdommen svekker lungefunksjonen. Noen får en mild form. Noen er så dårlige at de ikke makter å bevege seg.

Den gjenstående levetiden er uforutsigbar. Noen kan leve i 20 til 30 år. Andre dør allerede etter noen få år. Mange trenger ekstra oksygen.

Lungesykdommen har ofte et kortere forløp enn antatt. I de alvorlige tilfellene kan sykdommen likne på lungekreft.

Sykdommen, som først og fremst rammer eldre, er ofte assosiert med røyking, selv om én av ti av disse pasientene aldri har røykt.

– Kols er forbundet med mye stigma. Mange har den oppfatningen at sykdommen er selvforskyldt. Røyking hadde en høyere status før i tiden. Nå oppfattes kols som en arbeiderklassesykdom, forteller Aasbø.

Dilemma

Under anfallene kan pasientene få store problemer med å puste. Anfallene kan vare i noen timer.

– De pårørende kan oppleve situasjonen som et press. Noen bevarer roen. Andre blir usikre og veldig redde.

Aasbø har intervjuet både pårørende og helsepersonell om hvordan de håndterer akutte situasjoner.

– Sykdommen sliter på de pårørende. De balanserer mellom eget liv med egne venner og interesser og det å gå helt opp i sykdommen. Dette er en vanskelig balansegang for mange.

Mange kolspasienter sliter med angst. Ingen av dem Aasbø snakket med, fikk psykiatrisk hjelp.

– De blir redde for at de ikke skal klare å puste. Da er det vanskelig for de pårørende å gå ifra.

Avskåret fra samfunnet

En av dem Aasbø intervjuet, var 80 år. Mannen hennes døde to uker før intervjuet. Han hadde vært syk i 15 år og var avhengig av ekstra oksygen de siste åtte årene.

– Ekteparet var avskåret fra samfunnet. De hadde knapt vært ute av huset på fem år.

Konen følte hun måtte være hjemme. Hun klagde ikke, men la ikke skjul på at det hadde vært tungt. Mannen klarte seg ikke alene, men konen ville likevel ha ham hjemme. Hun ønsket ikke mannen innlagt, men savnet at noen kunne være hos ham et par timer i uken. Hun ville gjerne ha muligheten til å komme seg ut en liten tur, men torde ikke.

– Dagens system er for rigid. Sykepleierne som kommer på hjemmebesøk, er der bare i ti minutter. I den formelle helsehjelpen er alt standard, alt telles i minutter og sekunder, sier Aasbø.

Ikke alle pårørende opplever at de blir trodd når de ringer etter hjelp. Selv om pasienten og de pårørende kan oppfatte situasjonen som svært alvorlig, kan de få beskjed av helsevesenet om at det ikke fins medisinske grunner til å gripe inn før etter noen timer.

– De pårørende kan oppleve det som dramatisk hvis de ikke blir tatt på alvor av helsetjenesten.

Familiene har også hatt mange negative opplevelser på sykehusene. Mange pasienter ble sendt for tidlig hjem fordi sykehusene har et press på kort liggetid.

– Det er alvorlig om tilliten til helsevesenet rokkes ved. En svært dårlig pasient havnet i sykehuskorridoren. Demente ville ta sengen hans. Det gjorde alt vondt verre. Ektefellen fryktet han fikk for lite oksygen. Det var ingen varselsnor å trekke i. Han klarte ikke å snakke. Det fantes ikke oksygenuttak på veggen. Det bærbare oksygenapparatet hadde gått tomt. Da føles det utrygt, forteller Aasbø.

Mindre støtteapparat

Støtteapparatet for kolspasienter er svakere enn for kreftpasienter. Dessuten er støtten forskjellig.

– Kols er ikke mindre slitsomt å håndtere enn kreft. Poenget er at ulike diagnoser mobiliserer ulikt hos de pårørende. Når pasienter får kreft, tenker de pårørende at de må gi alt og de er innstilt på dette for en kort periode. Ved alvorlig kols ser de pårørende gjerne for seg et langt sykdomsforløp, selv om det ikke alltid stemmer, sier Aasbø.

Kreftpasienter får både sorgoppfølging og palliativ behandling, som tar sikte på å øke livskvalitet og redusere smerter.

– Det får sjelden kolspasientene. Det kan gjøre det enda vanskeligere for de pårørende, poengterer Aasbø.

Rokker ved tilliten

Forskningsarbeidet hennes ble igangsatt for å undersøke effekten av Samhandlingsreformen, som ble innført for noen år siden. Ansvaret for de syke ble mer delt. Kommunehelsetjenesten skulle avlaste sykehusene, og pasienter og pårørende fikk større ansvar for å håndtere komplekse situasjoner på hjemmebane.

– Når det tas store politiske grep i helsetjenesten, har det store konsekvenser for den enkelte. Spørsmålet mitt har vært hvordan folk håndterer sykdommen hjemme. Mange pårørende er over 80 år. Det er vanskelig å presse mer på.

– Poenget er at kols er en kompleks sykdom. Da er behovet for en sammensatt helsetjeneste stor. Helse-Norge må derfor tenke nytt om hva som skal være standardtilbud og hva som bør være et individuelt tilbud for den enkelte pasient, poengterer Aasbø.

Eit internasjonalt team av forskarar har studert arvematerialet frå fossilet av ein mann som levde i det vestlege Russland i yngre steinalder.

Studien som er publisert i Science viser at moderne europearar er etterkommarar etter folk som alt fanst i store delar av Europa så langt tilbake som for 36 000 år sidan.

Oppfatninga fram til no har vore at dagens moderne europearar blei til frå hovudsakleg tre folkevandringar. Studien viser ifølgje forskarane at dette ikkje stemmer.

• Les også: Denne «hashtagen» er mer enn 39.000 år gammel

Kom ikkje inn nye genar

Det er særleg nordeuropearars arvemateriale som viser størst slektskap med genomet til denne steinaldermannen som er funne i Kostenki i Russland (sjå faktaboks).

• Les også: Sibirsk mumie viser fram 2500 år gamle tatoveringar

Over ein periode på om lag 30.000 år gjekk Europa gjennom svært dramatiske endringar i klima. Tjukke lag av is kom og gjekk. På det meste, under siste istids maksimum for mellom 18 000– 25000 år sidan, dekka islaget heile to tredelar av Europa.

Med islaga døydde gamle kulturar ut i løpet av årtusena, mens nye oppstod.

Men trass dei ekstreme forholda viser dette funnet at det genetisk sett var dei same menneska som haldt til i Europa gjennom heile denne perioden.

– Vi veit no at det ikkje kjem inn nye genar, desse endringane i overleving og kultur er alle bygd over den same biologiske bakgrunnen, fortel Lahr.

– Det er først når jordbruksfolk frå det nære austen kom til Europa for om lag 8000 år sidan at den europeiske befolkninga vart endra i betydeleg grad, fortel Lahr.

Kan gi svar på Neandertal-gåte

Studien gir også større innsikt i når menneske og neandertalarar sist blanda genar, for det gjorde vi altså.

Kostenki-fossilet ser nemleg ut til å ha ein større del av intakte neandertalgenar enn det vi moderne Europearar har, noko forskarane meiner tyder på at fossilet er nærare tidspunktet då neandertalarar og menneske sist delte genar.

Forskarane rekna seg så tilbake til at dette må ha skjedd for om lag 54 000 år sidan.

Nylege studiar av eit 45 000 år gammalt fossil frå Sibir som har endå lenger DNA-segment frå neandertalar støttar denne teorien, meiner forskarane.

Teknologisk imponerande

Professor Erika Hagelberg ved Institutt for biovitskap ved Universitetet i Oslo. Hagelberg er norsk ekspert på såkalla “ancient DNA”, og ho har ikkje vore involvert i studien.

Ho synest forfattaranes funn når det gjeld tidlege europeiske flyttingar gir meining, og er interessant.

– Det er interessant, men ikkje revolusjonerande, då det støttar teoriar som ein del kloke menneske alt har tenkt, seier Hagelberg til NRK.no.

– Det som er verkeleg imponerande er teknologien, og det faktum at vi no kan sjå på DNAet til svært gamle menneskefossil. Dette er eitt av dei tidlegaste menneska som liknar oss anatomisk som vi har fått DNA frå, seier ho. 

I en ny bok med tittelen Hatprat, går språkforsker Anne Birgitta Nilsen gjennom de retoriske perspektivene på hatprat og koblingen mellom hatretorikk og mobbing. Hun finner at hatprat ikke bare er noe som forekommer blant ekstremister. 

– Hatprat finner vi også blant mange andre. Det som ser ut til å variere, er hvem de retter hatet og de hatefulle ytringene mot. Hatprat er rettet mot følelsene, og ikke mot fornuften. Den er basert på usannheter, overdrivelser og løgner. På den måten forutsetter den et ukritisk, likegyldig eller kunnskapsløst publikum, sier Nilsen.

Hun mener at de fleste av oss er enige om at hatprat ikke er en god måte å bruke språket på. De samme menneskene vil likevel snakke nedsettende om grupper de ikke liker eller er uenige med. Hatprat er også nedsettende tale.

– Den politiske eliten kan for eksempel finne på å snakke nedsettende om dem som bedriver hatprat i kommentarfeltene. Typisk er at de tar mannen istedenfor ballen. Vi trenger derfor større bevissthet om hatprat, mener språkforskeren.

Sladder og svertekampanjer

Nilsen mener lingvister har mye å bidra med i denne sammenhengen.

– Vi kan noe om språk i bruk og språklige virkemidler. Vi vet noe om hva språket kan gjøre med oss og hva vi kan gjøre med språket. Det er vanskelig å motvirke hatprat dersom man ikke vet hva det er og kan gjenkjenne dens virkemidler, sier Nilsen. 

Hun mener uansett at vi er for dårlige til å reagere i møte med hatprat. 

– Unnfallenhet er trolig den viktigste årsaken til at hatpraten får utvikle seg. Derfor er det viktig at vi tar til motmæle, sier språkforsker. 

Hatprat omfatter både mobbing, netthets og hatretorikk.

Nilsen definerer hatprat som en form for språkbruk som driver frem konspirasjonsteorier, rasisme, sexisme, anti-ismer og fobier overfor et ukritisk publikum. Den rammer et individ eller en gruppe menneskers verdighet, anseelse og status i samfunnet ved hjelp av språklige virkemidler som fremmer negative følelser, holdninger og oppfatninger av gruppen eller individet.

– Kanskje de aller fleste driver hatprat, men i ulike sammenhenger, sier Nilsen.

– Å gå inn for å sverte en kollegas rykte er et eksempel på hatprat rettet mot et individ. Ond sladder og bakvaskelser. Snikislamisering er et begrep som inngår i hatprat mot muslimer.

Fra pakkis til snikislamisering

Muslimer har ifølge Nilsen overtatt skurkerollen som på 70- og 80-tallet ble forbundet med ordet pakkis.

I dag er det sjelden vi hører leser eller hører pakkis. Nå har andre fått denne posisjonen, og det er muslimene.  

Nilsen mener muslimenes posisjon først og fremst kommer til uttrykk gjennom begrepet snikislamisering. I begrepet ligger det en forestilling om truende mennesker som sniker seg inn på befolkningens verdier. Språkbrukernes holdninger gjenspeiles både i ordene språket har til rådighet, og i språkbrukernes konkrete ordvalg i ulike situasjoner.

Et språks ordforråd forteller oss at noen grupper mennesker regnes for bedre enn andre. Ordvalgene i konkrete situasjoner forteller oss hvordan den enkelte språkbrukeren ser på verden, ifølge Nilsen.

Slik forholder det seg også blant de ekstreme muslimenes hatprat. Nilsen forteller at det fremste kjennetegnet for denne er konspirasjonsteorien om korstogene. I korthet går den ut på at Vesten fører en krig for utrydde muslimene og islam med alle tenkelige midler; økonomiske, militære og kulturelle.

Symboler som svarte flagg og bilder av kjente ledere kan ut fra dette leses som uttrykk for en voldsforherligende ideologi og en kamp, eller til og med en krig rettet mot dem de oppfatter som korsfarerne, forteller Nilsen. 

Hatretorikk versus mobbing

Nilsen mener mange bedriver hatprat uten å vite at de gjør det. De er ikke klar over at når de bruker jøde og homse som skjellsord så kan de bidra til å forsterke negative følelser, holdninger og oppfatninger av jøder og homofile.

Dette har ifølge Nilsen å gjøre med at man kan ha ment bare å gi uttrykk for sinne, mens effekten er at man rammer en gruppe eller et individ sin anseelse og status i samfunnet. Skjellsordene som er i omløp i et samfunn, forteller oss noe om samfunnets oppfatninger, hvilke syn som råder.

– Vi kan ikke egentlig si at hatprat fører til noe som helst. Men hatprat kan føre til tap av anseelse og status for dem som rammes. Hatpraten kan ramme en persons karrieremuligheter. Den kan ramme en gruppes anseelse i samfunnet. I sin ytterste konsekvens kan hatprat inspirere til hatkriminalitet og terror, sier hun.

Forskeren ser et stort behov for kunnskap om hatprat og har håper at boken vil være interessant for flere enn lingvister. 

– Lingvistisk sett mener jeg hatretorikk og mobbing er det samme, med den ene forskjellen at mobbing er rettet mot et individ, mens hatretorikk er rettet mot en gruppe.

Kvinnelige ekstreme islamisters hatprat

Hun kommer nå til å fortsette å forske på hatprat, og er nå engasjert i et prosjekt om kvinnelige ekstreme islamisters hatprat.

– Hatprat en nemlig en viktig del av en radikaliseringsprosess der individer beveger seg mot stadig mer ekstreme posisjoner og oppfatninger. Disse posisjonene og oppfatningene kommer til uttrykk og spres ved hjelp av hatprat, sier Nilsen.

– Sterke negative følelser overfor majoritetssamfunnet er noe av det som binder ekstremister sammen. Jeg undersøker hvordan kvinnene bygger sin identitet i sosiale medier, blant annet ved hjelp av fiendebilder og symboler som henviser til bruk av vold. Jeg er interessert i hvordan kvinnene finner hverandre på sosiale medier og hvordan de oppildner hverandre til ekstreme verdenssyn. Blant disse spiller konspirasjonsteorien om korstoget og støtte til den islamske staten i Syria og Irak (IS, ISIL) en viktig rolle. I korte trekk forteller konspirasjonsteorien om korstoget oss at vesten går inn for å utrydde både muslimene og islam, sier Nilsen.

Referanse:

Anne Birgitta Nilsen: Hatprat, Cappelen Damm Akademisk, 2014

Mange kronisk syke bruker penger på soneterapi, kosttilskudd, naturmedisin og andre alternative behandlinger som fortsatt ikke har noen dokumentert effekt.

Nesten halvparten av danske multippel sklerose-pasienter tyr faktisk til alternative metoder.

– Mange av medlemmene våre bruker dette som et supplement til konvensjonell behandling, sier Lasse Skovgaard, som er stipendiat i Scleroseforeningen i Danmark.

Alternative midler

Skovgaard har undersøkt bruken av alternativ behandling hos 2000 danske MS-pasienter.

Halvparten av de som var med i undersøkelsen sa at de hadde brukt en eller annen form for kosttilskudd, fysisk behandling eller alternativ medisin som ikke er godkjent som legemiddel i løpet av det siste året.

– Det er ikke nødvendigvis fordi de har mistro til det konvensjonelle helsesystemet eller har noe håp om å bli helbredet. De gjør det snarere for å styrke kropp og sinn, sier Skovgaard, som også gjorde grundigere intervjuer med noen av pasientene.

–  Mange bruker alternative metoder for å fremme sin generelle helse.

Velger det alternative

Andre kronisk syke, blant annet giktpasienter, er også ivrige brukere av forskjellige typer alternative metoder. I 2010 viste en undersøkelse fra Statens Institut for Folkesundhed at over 30 prosent av de danskene som er rammet av en muskel- og skjelettsykdom, som gikt, hadde brukt alternativ behandling med fysisk kontakt, for eksempel akupunktur og soneterapi, i løpet av det siste året.

I en nettbasert undersøkelse fra 2011, utført av Gigtforeningen, sa 94 prosent at de hadde brukt kosttilskudd eller naturmedisiner i løpet av det siste året. Bare halvparten sa at de alltid snakket med legen om bruken av de alternative metoder.

–  Vi forsøker å gi nøytral informasjon om virkninger ut fra de undersøkelsene som er gjort. Vi anbefaler vi at folk informerer legen om hvilke behandlingstyper de bruker, sier Henriette Thorseng, som er vitenskapelig medarbeider i Gigtforeningen.

Ingen kjenner virkningen

Men både leger og pasientforeninger kan ha problemer med å gi klare svar på hva som virker, for det er veldig lite dokumentert kunnskap om de alternative behandlingsformene.

Vi vet også veldig lite om hva som skjer når pasienter kombinerer forskjellige medikamenter eller metoder.

– Vi mangler desperat kunnskap, sier Lasse Skovgaard.

– Effekten av det medlemmene gjør i hverdagen, at de kombinerer forskjellige typer alternative behandlinger med konvensjonelle medikamenter, blir ikke undersøkt.

Nye testmetoder

Problemet er at de tradisjonelle metodene som blir brukt til å teste legemidler, ikke alltid fungerer for de alternative behandlingsformene.

Disse metodene tester nemlig om et medikament virker mot et spesifikt symptom, for eksempel spasmer eller smerter.

Men mange MS-pasienter bruker alternative metoder for å styrke immunforsvaret og den generelle helsen, argumenterer Lasse Skovgaard.

Han har tidligere utdypet synspunktene sine i artikkelen «Mangler vi nye metoder for å teste alternativ behandling?»

– Det er to typer undersøkelser vi med fordel kunne gjennomføre, sier han.

– Det første er undersøkelser av ulike behandlingsformers effekt på immunsystemet. Det andre er undersøkelser av pasienters bruk av forskjellige alternative preparater over tid, sammen med målinger knytte til overordnet helse.

Forskere har forsøkt

Tilbake i 2008 og 2010 forsøkte danske forskere å teste om alternative behandlingsmetoder har en effekt på immunforsvaret til MS-pasienter, ved å måle immunbiologiske markører i blodet.

Professor Mogens Claesson fra Institutt for International Sundhed, Immunologi og Mikrobiologi ved Københavns Universitet sto for de immunologiske prøvene:

– Vi tok blodprøver og målte nivåene av hormonene cytokiner og kjemokiner etter bruk av alternativ behandling, sier Claesson.

– Det er kjente markører for betennelse, fortsetter han.

Studien hadde imidlertid en rekke svakheter.

Forskerne hadde bare 100 mikroliter blod fra hver testdeltaker. Utstyret kunne den gang ikke gjøre detaljerte målinger i så lite blod.

I tillegg var det for få deltakere og gruppen var for sammensatt. Blant annet brukte de vidt forskjellige typer alternativ behandling.

– Det kom aldri noe ut av det, selv om vi brukte ganske mye tid på å hente inn blodprøver, sier Claesson.

– Men det kunne være interessant å gjenta forsøket i en større skala. I dag kan vi måle mange flere parametere i små mengder blod enn den gang, forteller han. 

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Den internasjonale romstasjonen

Georges Lemaître

ESAs ATV (Automated Transfer Vehicle) Georges Lemaître er fremdeles tilkoblet Den internasjonale romstasjonen, og 27. oktober var det nødvendig å bruke forsyningsfartøyets motorer for å øke sikkerhetsmarginene under passeringen av et romskrapobjekt. Det meldte romorganisasjonen 4. november.

Objektet, på størrelse av en hånd, er et resultat av en kollisjon mellom Russlands Kosmos 2251 og en annen satellitt i 2009. Det ville passere innenfor avstand av 4 kilometer, og bare seks timer i forveien besluttet romstasjonens fem eierorganisasjoner å gjennomføre en unnvikende manøver. Manøveren ble styrt fra ATV-kontrollsenteret i Toulouse, og omfattet en fire minutters motorbruk som økte hastigheten 1,8 kilometer i sekundet og banehøyden 1 kilometer.

Fortsatt operasjon

4. november avga lederne for de fem eierorganisasjonene etter et møte i Paris en felles erklæring som støtter en fortsatt operasjon av romstasjonen, men den er ikke helt konkret hva angår tidsangivelsen: ”ISS-eierorganisasjonene arbeider gjennom sine statlige kanaler for fortsatt bruk til minst 2020, og merker seg den amerikanske beslutningen om bruk til i hvert fall 2024. De har også merket seg aktiviteten i andre regjeringer for en tilsvarende forlengelse.

Progress 57

Det ubemannede russiske forsyningsfartøyet Progress 57 ble skutt opp fra Bajkonur 29. oktober klokken 09.09 norsk tid, og en hurtig rute ga kobling til Pirs-seksjonen klokken 15.08.

Romfartøyet medførte 880 kilogram drivstoff, 22 kilogram luft, 420 kilogram vann og 1281 kilogram reservedeler, forsyninger og utstyr. Det skal være koblet til stasjonen i ca. seks måneder.

Progress 56 ble frakoblet 27. oktober, men skal gjennom en tre ukers periode med tekniske prøver før den destruktive tilbakevendingen 19. november.

Orion

Det siste panelet i det spissbuede skallet som dekker mannskapsseksjonen på det første Orion-romfartøyet er nå på plass, og

det nye NASA-romfartøyet skal 10. november transporteres til Cape Canaveral Air Force Station´s Oppskytningskompleks 37. Her vil det, sammen med serviceseksjonen, bli festet på toppen av Delta IV Heavy raketten som skal sørge for oppskytning på den ubemannede EFT-1 (Exploration Flight Test 1) jomfruturen 4. desember.

Romfart generelt

India er nå i gang med klargjøring av et romfartøy for en ubemannet,  suborbital prøveferd i desember, opplyste ISRO (Indian Space Research Organisation) styrelederen K. Radhakrishnan nylig. Hensikten med ferden er først og fremst å prøve varmeskjoldet.

Romfartøyet har en vekt på ca. 3,6 tonn, og bærerakett blir en eksperimentell GSLV (Geosynchronous Satellite Launch Vehicle) Mark III. Banens høyde skal være 100-120 kilometer, og landing er planlagt i Den bengalske bukt. 

Oppskytningen vil foregå fra Sriharikota i Andhra Pradesh ca. 90 km nordøst for Chennai.

På en senere, bemannet ferd skal to astronauter fly en uke i en omkring 270 kilometer høy bane.

Romtransport

Ikke uventet har mistanken om en feil i første trinns motorer blitt hengende ved som årsak til den mislykkede Antares-oppskytningen av et Cygnus forsyningsfartøy til Den internasjonale romstasjonen fra Mid-Atlantic Regional Spaceport ved NASAs Wallops Flight Facility 29. oktober klokken 00.22 norsk tid (R 32/14, side 1). En foreløpig rapport fra den oppnevnte granskningskommisjonen antyder til og med at feilen har oppstått i den ene av de to Aerojet Rocketdyne AJ26 motorenes turbopumpe.

AJ26 motorene er som kjent gamle NK-33 motorer fra Sovjetunionens månelandingsprogram – innkjøpt, overhalt og prøvet av det amerikanske selskapet Aerojet Rocketdyne. Motorene ble altså bygget for omkring 40 år siden.

Motorer av samme type virket som de skulle under Antares-oppskytningen av et Cygnus forsyningsfartøy fra Wallops 9. januar, men 22. mai eksploderte en AJ26 under en statisk prøve  ved NASAs Stennis Space Center i Mississippi. Prøveanlegget fikk omfattende skader.

Hva vil skje videre?

5. november opplyste Orbital Sciences Corporation, som står bak Antares og Cygnus, at selskapet har til hensikt både å fullføre, innen utløpet av 2016, kravene pålagt ifølge CRS (Commercial Resupply Services) kontrakten med NASA og i tillegg akselerere oppgraderingen av motorsystemet i Antares. Dessuten må skadene på Wallops-oppskytningsfasilitetene utbedres.

Dette vil si at én eller to av de gjenstående Cygnus-oppskytningene må gjennomføres med innkjøpte bærerakett-tjenester, og her skal to amerikanske og ett europeisk selskap være i bildet. De to amerikanske er sannsynligvis SpaceX og ULA (United Launch Alliance), mens det europeiske kan være Arianespace med en Sojus fra Fransk Guiana. Hvilket eller hvilke alternativer som velges, vil avgjøres av pris og tilgjengelighet. Men det kan også bli aktuelt å slå sammen to oppskytninger ved å benytte en større variant av Cygnus. Denne varianten skal kunne medføre en nyttelast på omkring 3300 kilogram.

Når det gjelder den akselererte oppgraderingen av Antares-motorsystemet fra 2017 til 2016 antydes at Orbital alt har valgt motor, men holder lokk over beslutningen av hensyn til konkurransen om fremtidige forsyningsoppdrag til Den internasjonale romstasjonen. Derimot hevder russiske medier at det dreier seg om den nye russiske motoren RD-193.

Utbedringen av skadene på Mid-Atlantic Regional Spaceport skal være unnagjort tidlig 2016.

Romturisme

En tragisk ulykke inntraff over Mojave-ørkenen i California 31. oktober klokken 10.12 lokal tid (19.12 norsk tid) da Virgin Galactics foreløpig eneste SpaceShipTwo gikk i oppløsning og falt ned i større og mindre deler øst i området. Av de to om bord ble copilot Michael Alsbury (39) funnet død, mens pilot Peter Siebold (43) hardt skadet ble fraktet med helikopter til et sykehus i nærheten.

Starten fra Mojave Air and Space Port med bæreflyet WhiteKnightTwo hadde på morgenkvisten vært i tvil grunnet vind både på bakken og høyere opp, men foregikk uten problemer. Den var nummer 173 for WhiteKnightTwo og 55 for SpaceShipTwo. Romfartøyet ble sluppet for 35. gang (i en høyde av ca. 15 km) og den hybride rakettmotoren tent da anomalien inntraff. Prøven skulle ha vært den fjerde med motor, den første siden januar og den første siden skiftet av brenseltype.

NTSB (National Transportation Safety Board) var fra begynnelsen av tungt inne i havariundersøkelsene, og i en pressekonferanse 2. november la Christopher Hart, organisasjonens fungerende styreleder, frem en del foreløpige funn.

Gjennomgang av videoopptak fra cockpiten viser at copilot Alsbury beveget håndtaket som fjerner låsingen av halehevingsmekanismen. Halepartiet skal på en suborbital ferd til en høyde av noe over 100 kilometer heves tidlig under tilbakevendingen for å øke romfartøyets luftmotstand og synkehastighet gjennom en slags fjærballeffekt, men skal ikke kunne heves før et håndtak nummer to blir betjent. Denne gang hevet halepartiet seg bare to sekunder etter Alsbury hadde beveget det første håndtaket, og det vil si i en høyde av ca. 15 240 m og en hastighet på omkring 1225 kilometer i timen (1,0 M). Aerodynamiske krefter førte til at fartøyet ble revet opp, og muligens var det vingepartiet som forsvant først.

Hva som utløste halehevingen uten at håndtak nummer to var betjent er foreløpig ikke kjent, og det kan ta lang tid å finne ut hva som lå til grunn.

Så vel Siebold som Alsbury bar fallskjermer, men SpaceShipTwo hadde ikke katapultseter. Ubekreftede meldinger går ut på at Siebold klarte å spenne seg løs fra setebeltet og utløse fallskjermen i en høyde av omkring 5180 meter.

Det er viktig at undersøkelsene til nå har renvasket den hybride rakettmotoren i årsaksammenheng – vrakrestene viser ikke tegn til gjennombrenning eller eksplosjon.

Virgin Galactic har opplyst at SpaceShipTwo nummer to er omtrent 65 prosent ferdigbygget.

Kommunikasjon

Gjennom selskapet Xinwei Telecom Enterprise Group har den velstående kinesiske forretningsmannen Wang Jing lagt planer for opprettelsen av et kommunikasjonssatellitt-system som skal være et rimeligere alternativ for det kinesiske markedet enn utenlandske systemer. Wang Jing eier mer enn 30 prosent av selskapet, som tidligere var en del av den statlige Datang Telecom Technology and Industry Group.

En prøvesatellitt ble skutt opp nylig, og fire andre satellitter i en konstellasjon skal opp i løpet av ti år. Satellittene er utviklet og bygget i et samarbeid med Tsinghua-universitetet.

Wang Jing ble internasjonalt kjent for alvor da han i 2013 skaffet seg en 50 års konsesjon for bygging og drift av en ny kanal som skal knytte Atlanterhavet til Stillehavet. Kanalen vil gå gjennom Nicaragua.

Med inntekter på 107,5 millioner dollar i tredje kvartal 2014 har operasjonen av Iridium-systemet mer enn svart til forventningene – ikke minst fordi det i perioden var nødvendig å erstatte to satellitter med reserveenheter (som befant seg i rommet).

Navigasjon

Den fjerde GPS i år og den åttende i en serie på 12 GPS 2F satellitter ble skutt opp fra Cape Canaveral Air Force Station 29. oktober klokken 19.21 norske tid – med Atlas V bærerakett nummer 50.

GPS 2F-8, med en beregnet levetid på 12 år, skal erstatte en eldre satellitt i den operative konstellasjonen på 31. Satellitten er levert av Boeing, og har kostet noe slikt som 245 millioner dollar.

Romforskning

Chang´e 5T1

Tilbakevendingskapselen fra Kinas månesonde Chang´e 5T1, også kalt Xiaofei, landet etter planen i Det indre Mongolia 1. november. Sonden hadde da vært på en åtte dagers ferd i en langstrakt jordbane som rundet Månen og gjorde det mulig å prøve navigasjon/styring, varmeskjold og fallskjermsystem for den Chang´e 5 sonden Kina skal bruke i 2017 til å samle og frakte måneprøver til Jorden.

Det vil i 2017 dreie seg om ca. to kilogram prøver fra opptil to meter under overflaten.

Oppbremsingen i møtet med atmosfæren ved en hastighet på nesten 11,2 kilometer i sekundet skjedde i to faser, først som en skrens med store krav til banevinkel, deretter selve tilbakevendingen.

Chang´e 5´s serviceseksjon fulgte ikke med mot jordatmosfæren – den ble i stedet dirigert mot Jorden-Månen systemets L2 punkt på baksiden av Månen. Etter en tid i det noenlunde gravitasjonsstabile området vil den bli plassert i en månebane.

 Agilkia

Det utvalgte landingsstedet for Philae på 67P/Tsjerjumov-Gerasimenko, Site J, har fått er mer passende navn, Agilkia, meldte ESA 4. november.

Agilkia er den øya i Nilen-deltaet dit Isis-tempelet og andre byggverk på Philae ble flyttet som et resultat av Aswan-dam reguleringen.

Landingen

Philae skal etter planen frakobles Rosetta 12. november klokken 10.03 norsk tid, og vil lande i Agilkia omkring klokken 17.02.

Begge tider er for bekreftelse mottatt her nede – hendelsen har i virkeligheten skjedd litt over 28 minutter tidligere.

Diverse

Smørbrød-materialer

NASA vil anspore til utvikling og produksjon av nye, lette materialer for bruk blant annet i fremtidens romfartøyer. Av spesiell interesse er lavvekt-alternativer til honeycomb og skumkjerne-mellomleggene i smørbrød-materialer. Det opplyste romorganisasjonen 24. oktober.

Smørbrød-materialene kjennetegnes ved at de har tynne plater på hver side av en lett kjerne, slik at de blir lette og på samme tid sterke og stive.

NASA vil ha forslag fra amerikanske institusjoner, inklusive egne sentre, og tar i første omgang sikte på tildeling av en to utviklingskontrakter på opptil 550 000 dollar hver.

Arkyd 3 

En av nyttelastene som gikk tapt ved den mislykkede Antares-oppskytningen 29. oktober (R 32/14, side 1) var Planetary Resources´ Arkyd 3, den første i en serie små prøvesatellitter for selskapets Arkyd 100.

Arkyd 100 skal utstyres med et teleskop for innledende bruk innen jordobservasjon og astronomi, senere også til å finne asteroider egnet for ressurs-utnyttelse.

Arkyd 3 hadde en vekt på bare 4 kilogram.

Planetary Resources Inc. ble opprettet som Arkyd Astronautics i november 2010, navnendringen kom etter en omorganisering i 2012.                                                                                                                                 

Norske hvalfangere driver fangst av kun én hvalart; vågehval. I likhet med alle andre arter kan vågehvalen deles inn i flere (del)bestander.

Det har lenge vært kjent at det finnes en nordlig (vanlig) og en sørlig (antarktisk) variant av denne hvalarten. Det har også vært antatt at det fantes flere delbestander av den vanlige vågehvalen.

Derfor har Den internasjonale hvalfangstkommisjonen (IWC) delt den norske hvalfangsten inn i fem geografiske områder: Nordsjøen, Jan Mayen-området, et område som dekker det østlige Norskehavet/den vestlige delen av Barentshavet og Svalbard-området. 

Nå har vi imidlertid funnet ut at vågehvalen i nord ikke er delt inn i flere delbestander. Det har vi gjort ved hjelp av genetiske analyser.

All vågeval i ett register

Havforskningsinstituttet har et register som inneholder informasjon om genetikken (DNA) til hver enkelt vågehval som er tatt i den norske hvalfangsten.

Registeret ble opprettet for å hindre ulovlig fangst. Kontrollsystemet innebærer at det tas en bit av kjøttet og hver vevsprøve gjennomgår en standardisert genetisk analyse.

Slik får hver enkelt hval sin egen DNA-profil. Den blir lagt inn i registeret sammen med annen relevant informasjon. Registeret er åpent. Alle som kjøper hvalkjøtt kan teste det mot data fra registeret.

Innsamlingen startet i 1997, og registeret inneholder DNA-profiler fra rundt 9000 vågehval.

Praktiske utfordringer med fem områder

Dersom delbestander skilles fra hverandre tilstrekkelig lenge, geografisk eller på annen måte, kan de utvikle seg til å bli genetisk forskjellige. Nå har vi mange nok genetiske prøver i registeret til å kunne fastslå om det virkelig finnes flere delbestander av vågehval der nordmenn driver fangst.

I mangel av tilstrekkelig kunnskap om vågehvalbestandens struktur i norske farvann, delte IWC på 1990-tallet vågehvalfangsten inn i fem geografiske underområder. Områdene ble opprettet ut fra et ønske om å spre fangsten geografisk etter føre-var-prinsippet.

Skulle det eksistere ulike delbestander, ville oppdelingen fordele fangsttrykket og langt på vei nøytralisere eventuelle negative virkninger som kan oppstå om en beskatter bestandene skjevt uten å vite det. Det er ingen hemmelighet at denne inndelingen i underområder har representert praktiske utfordringer for de norske hvalfangerne.

Nylig presenterte vi resultater fra analyser av nærmere 3000 vågehval, alle fanget i disse fem områdene i 2004 og i årene 2007–2011 – fra Nordsjøen i sør til Svalbard i nord. Alle data er hentet fra DNA-registeret, og det er første gang at en slik analyse har omfattet så mange individer.

Konklusjonen er at det ikke finnes noen påviselige forskjeller mellom hval fra de ulike områdene. Dette tyder på at all vågehval tatt i norsk fangst tilhører én og samme bestand, og at oppdelingen i underområder derfor ikke har noen mening i genetisk forstand.

Ingen vet hvor de parer seg

Fremdeles er mange detaljer rundt vågehvalens vandringsmønster lite kjent. Om vinteren oppholder den seg i ukjente områder på lave breddegrader, muligens helt ned mot ekvator, der vi har antatt at de kalver og parer seg. Derfra vandrer den til høyere breddegrader hvor den oppholder seg vår, sommer og høst. Der finner vågehvalen godt med mat og bygger opp fettlageret.

Vi har rimelig god kunnskap om vågehvalens utbredelse, adferd og biologi når den oppholder seg på fangstfeltene, men vi vet sørgelig lite om hvor den er og hva den foretar seg under vinterens ”sydentur”.

Det har for eksempel aldri lyktes oss å påvise noen veldefinerte parrings- og/eller kalvingsområder. Funn hos kjønnsmodne hunner tatt i den norske fangsten kan imidlertid tyde på at parringer og fødsler skjer over en ganske lang periode gjennom en årssyklus.

Muligens er det slik at det ikke finnes veldefinerte og velavgrensede yngleområder, men at hanner og hunner som treffes til ”rett tid” bare lar det stå til der og da.

Amorøse møter mellom nord og sør

Genetiske studier av hval har også gitt skikkelige overraskelser. I 2007 dukket det opp en vågehval med et DNA-mønster som avvek betydelig fra det vi anså som normalt.

Våre japanske forskningskolleger har i mange år samlet prøver fra vågehval i Antarktis. Dermed kunne vi sammenligne DNA-profiler fra hval i nord og sør, og konklusjonen ble at hvalen fra 2007 virkelig var en hybrid som har en antarktisk vågehval til mor, mens faren er en vanlig vågehval, enten fra Nord-Atlanteren eller fra den sørlige halvkula.

Noen år tidligere, i 1996, ble det tatt en vågehvalhunn i den norske fangsten hvor brystfinnene manglet karakteristiske hvite bånd. Hvalen hadde gråfargede brystfinner og lignet således mer på sin antarktiske slektning. Hvalens DNA-profil kunne etableres fordi det var tatt en vevsprøve, og denne levnet ingen tvil om at dette var en ren antarktisk vågehval. Første observasjon av antarktisk vågehval på den nordlige halvkule var dermed et faktum.

I 2010 dukket det igjen opp en vågehval i registeret med avvikende DNA-mønster. Denne gangen en drektig hunnhval. De genetiske analysene viste at denne hvalen måtte være resultat av et amorøst møte mellom en antarktisk vågehvalhann og en vanlig vågehvalhunn fra Nord-Atlanteren. Analyser av fosteret, også en hunn, viste at hybridmoren var blitt drektig etter parring med en vanlig vågehvalhann fra Nord-Atlanteren.

Trekkes mot mat

Resultatene fra DNA-registeret viser at det finnes et potensial for hybridisering mellom vanlig og antarktisk vågehval. Med mindre frekvensen av møter mellom de to artene skulle endre seg betydelig, er det liten grunn til å tro at skillelinjene mellom de to artene vil bli utfordret.

At hval kan svømme store distanser er kjent, men alle tidligere observasjoner har indikert at de ikke har vandret stort lenger enn mot ekvator, gjerne om vinteren, før de har vendt nesen mot matfatene på høye breddegrader igjen.

Vi vet ikke noe sikkert om årsakene til disse nye funnene, men det er nærliggende å spekulere i at endringer i ernæringsforhold kan være drivkraften bak slike ekstremvandringer. Kanskje hadde vi sørlige gjester på besøk i nord også før etableringen av DNA registeret i 1997?

Landingsforsøket onsdag vil bli høydepunktet i et prosjekt som skal gi innsikt i noen av universets hemmeligheter.

Romsonden Rosetta, som har landingsfartøyet Philae om bord, har vært underveis i nesten tolv år. I august nådde Rosetta fram til målet, en komet med det kronglete navnet 67P/Churyumov-Gerasimenko.

Siden har Rosetta langsomt gått inn i bane rundt kometen, og forskerne har valgt ut en landingsplass for Philae. Landingsfartøyet er i praksis en avansert laboratorierobot som skal forankres i den porøse kometen for å ta bilder og analysere materiale.

Tirsdag kveld skal forskerne i den europeiske romorganisasjonen ESA ta den endelige beslutningen om grønt lys for landingen.

Kometer er romobjekter på evig vandring blant planetene og kan inneholde støv og is fra den kosmiske urtåken som solsystemet ble dannet av for 4,6 milliarder år siden. Philae skal bruke sine instrumenter for å finne ut mer om dem.

– I praksis er det en tidsmaskin, som gir oss ledetråder til sammensetningen av solsystemet, sier Rosetta-prosjektets leder Fred Jansen.

Trebeint landingsfartøy

Landingsfartøyet Philae er på størrelse med et kjøleskap, rundt 100 kilo tungt og fylt med avanserte instrumenter.

Går alt som planlagt, frigjøres det fra Rosetta kl. 9.35 onsdag. Hastighet, vinkel og tidspunkt for frigjøringen er helt avgjørende, for når Philae først er på vei, er det ingenting forskerne i ESAs kontrollsentral i Darmstadt i Tyskland kan gjøre for å endre banen til det avanserte fartøyet.

Deretter følger sju nervepirrende timer mens den trebeinte konstruksjonen langsomt nærmer seg kometen. Gjennom ferden ned til overflaten skal Philae sende tilbake informasjon om støvet og gassen den registrerer underveis.

Flaks

Når Philae når fram til kometens overflate, vil den møte en ujevn, forrevet overflate merket av kratre, klipper og kampestein på størrelse med hus.

– Vi trenger litt flaks, sier Rosetta-forsker Andrea Accomazzo til Reuters.

– Hvis fartøyet setter kurs mot en kampestein, er det ingenting vi kan gjøre. Det er det som bekymrer meg mest, sier hun.

På grunn av kometens svake gravitasjon, må Philae forankres til overflaten med harpun for at den ikke skal drive bort. Går alt som det skal, vil fartøyet begynne å sende tilbake bilder og data om lag kl. 17 onsdag ettermiddag.

Badeand

Landingsplassen er nøye valgt etter uker med vurderinger og analyser. Forskerne har gitt stedet navnet Agilkia.

Kometen har to hoveddeler som holdes sammen av en smal «hals», og har en silhuett som kan minne om en badeand. Agilkia er kort fortalt plassert på «andas hode».

Skulle den ambisiøse landingen ikke gå etter planen, vil ESAs team av romforskere fortsette utforskningen av kometen. Moderfartøyet Rosetta, som har tilbakelagt en seks milliarder kilometer lang ferd gjennom verdensrommet for å nå fram til himmellegemet, skal følge 67P/Churyumov-Gerasimenko videre, i alle fall hele neste år.

Norske hvalfangere driver fangst av kun én hvalart; vågehval. I likhet med alle andre arter kan vågehvalen deles inn i flere (del)bestander.

Det har lenge vært kjent at det finnes en nordlig (vanlig) og en sørlig (antarktisk) variant av denne hvalarten. Det har også vært antatt at det fantes flere delbestander av den vanlige vågehvalen.

Derfor har Den internasjonale hvalfangstkommisjonen (IWC) delt den norske hvalfangsten inn i fem geografiske områder: Nordsjøen, Jan Mayen-området, et område som dekker det østlige Norskehavet/den vestlige delen av Barentshavet og Svalbard-området. 

Nå har vi imidlertid funnet ut at vågehvalen i nord ikke er delt inn i flere delbestander. Det har vi gjort ved hjelp av genetiske analyser.

All vågeval i ett register

Havforskningsinstituttet har et register som inneholder informasjon om genetikken (DNA) til hver enkelt vågehval som er tatt i den norske hvalfangsten.

Registeret ble opprettet for å hindre ulovlig fangst. Kontrollsystemet innebærer at det tas en bit av kjøttet og hver vevsprøve gjennomgår en standardisert genetisk analyse.

Slik får hver enkelt hval sin egen DNA-profil. Den blir lagt inn i registeret sammen med annen relevant informasjon. Registeret er åpent. Alle som kjøper hvalkjøtt kan teste det mot data fra registeret.

Innsamlingen startet i 1997, og registeret inneholder DNA-profiler fra rundt 9000 vågehval.

Praktiske utfordringer med fem områder

Dersom delbestander skilles fra hverandre tilstrekkelig lenge, geografisk eller på annen måte, kan de utvikle seg til å bli genetisk forskjellige. Nå har vi mange nok genetiske prøver i registeret til å kunne fastslå om det virkelig finnes flere delbestander av vågehval der nordmenn driver fangst.

I mangel av tilstrekkelig kunnskap om vågehvalbestandens struktur i norske farvann, delte IWC på 1990-tallet vågehvalfangsten inn i fem geografiske underområder. Områdene ble opprettet ut fra et ønske om å spre fangsten geografisk etter føre-var-prinsippet.

Skulle det eksistere ulike delbestander, ville oppdelingen fordele fangsttrykket og langt på vei nøytralisere eventuelle negative virkninger som kan oppstå om en beskatter bestandene skjevt uten å vite det. Det er ingen hemmelighet at denne inndelingen i underområder har representert praktiske utfordringer for de norske hvalfangerne.

Nylig presenterte vi resultater fra analyser av nærmere 3000 vågehval, alle fanget i disse fem områdene i 2004 og i årene 2007–2011 – fra Nordsjøen i sør til Svalbard i nord. Alle data er hentet fra DNA-registeret, og det er første gang at en slik analyse har omfattet så mange individer.

Konklusjonen er at det ikke finnes noen påviselige forskjeller mellom hval fra de ulike områdene. Dette tyder på at all vågehval tatt i norsk fangst tilhører én og samme bestand, og at oppdelingen i underområder derfor ikke har noen mening i genetisk forstand.

Ingen vet hvor de parer seg

Fremdeles er mange detaljer rundt vågehvalens vandringsmønster lite kjent. Om vinteren oppholder den seg i ukjente områder på lave breddegrader, muligens helt ned mot ekvator, der vi har antatt at de kalver og parer seg. Derfra vandrer den til høyere breddegrader hvor den oppholder seg vår, sommer og høst. Der finner vågehvalen godt med mat og bygger opp fettlageret.

Vi har rimelig god kunnskap om vågehvalens utbredelse, adferd og biologi når den oppholder seg på fangstfeltene, men vi vet sørgelig lite om hvor den er og hva den foretar seg under vinterens ”sydentur”.

Det har for eksempel aldri lyktes oss å påvise noen veldefinerte parrings- og/eller kalvingsområder. Funn hos kjønnsmodne hunner tatt i den norske fangsten kan imidlertid tyde på at parringer og fødsler skjer over en ganske lang periode gjennom en årssyklus.

Muligens er det slik at det ikke finnes veldefinerte og velavgrensede yngleområder, men at hanner og hunner som treffes til ”rett tid” bare lar det stå til der og da.

Amorøse møter mellom nord og sør

Genetiske studier av hval har også gitt skikkelige overraskelser. I 2007 dukket det opp en vågehval med et DNA-mønster som avvek betydelig fra det vi anså som normalt.

Våre japanske forskningskolleger har i mange år samlet prøver fra vågehval i Antarktis. Dermed kunne vi sammenligne DNA-profiler fra hval i nord og sør, og konklusjonen ble at hvalen fra 2007 virkelig var en hybrid som har en antarktisk vågehval til mor, mens faren er en vanlig vågehval, enten fra Nord-Atlanteren eller fra den sørlige halvkula.

Noen år tidligere, i 1996, ble det tatt en vågehvalhunn i den norske fangsten hvor brystfinnene manglet karakteristiske hvite bånd. Hvalen hadde gråfargede brystfinner og lignet således mer på sin antarktiske slektning. Hvalens DNA-profil kunne etableres fordi det var tatt en vevsprøve, og denne levnet ingen tvil om at dette var en ren antarktisk vågehval. Første observasjon av antarktisk vågehval på den nordlige halvkule var dermed et faktum.

I 2010 dukket det igjen opp en vågehval i registeret med avvikende DNA-mønster. Denne gangen en drektig hunnhval. De genetiske analysene viste at denne hvalen måtte være resultat av et amorøst møte mellom en antarktisk vågehvalhann og en vanlig vågehvalhunn fra Nord-Atlanteren. Analyser av fosteret, også en hunn, viste at hybridmoren var blitt drektig etter parring med en vanlig vågehvalhann fra Nord-Atlanteren.

Trekkes mot mat

Resultatene fra DNA-registeret viser at det finnes et potensial for hybridisering mellom vanlig og antarktisk vågehval. Med mindre frekvensen av møter mellom de to artene skulle endre seg betydelig, er det liten grunn til å tro at skillelinjene mellom de to artene vil bli utfordret.

At hval kan svømme store distanser er kjent, men alle tidligere observasjoner har indikert at de ikke har vandret stort lenger enn mot ekvator, gjerne om vinteren, før de har vendt nesen mot matfatene på høye breddegrader igjen.

Vi vet ikke noe sikkert om årsakene til disse nye funnene, men det er nærliggende å spekulere i at endringer i ernæringsforhold kan være drivkraften bak slike ekstremvandringer. Kanskje hadde vi sørlige gjester på besøk i nord også før etableringen av DNA registeret i 1997?

Norske hvalfangere driver fangst av kun én hvalart; vågehval. I likhet med alle andre arter kan vågehvalen deles inn i flere (del)bestander.

Det har lenge vært kjent at det finnes en nordlig (vanlig) og en sørlig (antarktisk) variant av denne hvalarten. Det har også vært antatt at det fantes flere delbestander av den vanlige vågehvalen.

Derfor har Den internasjonale hvalfangstkommisjonen (IWC) delt den norske hvalfangsten inn i fem geografiske områder: Nordsjøen, Jan Mayen-området, et område som dekker det østlige Norskehavet/den vestlige delen av Barentshavet og Svalbard-området. 

Nå har vi imidlertid funnet ut at vågehvalen i nord ikke er delt inn i flere delbestander. Det har vi gjort ved hjelp av genetiske analyser.

All vågeval i ett register

Havforskningsinstituttet har et register som inneholder informasjon om genetikken (DNA) til hver enkelt vågehval som er tatt i den norske hvalfangsten.

Registeret ble opprettet for å hindre ulovlig fangst. Kontrollsystemet innebærer at det tas en bit av kjøttet og hver vevsprøve gjennomgår en standardisert genetisk analyse.

Slik får hver enkelt hval sin egen DNA-profil. Den blir lagt inn i registeret sammen med annen relevant informasjon. Registeret er åpent. Alle som kjøper hvalkjøtt kan teste det mot data fra registeret.

Innsamlingen startet i 1997, og registeret inneholder DNA-profiler fra rundt 9000 vågehval.

Praktiske utfordringer med fem områder

Dersom delbestander skilles fra hverandre tilstrekkelig lenge, geografisk eller på annen måte, kan de utvikle seg til å bli genetisk forskjellige. Nå har vi mange nok genetiske prøver i registeret til å kunne fastslå om det virkelig finnes flere delbestander av vågehval der nordmenn driver fangst.

I mangel av tilstrekkelig kunnskap om vågehvalbestandens struktur i norske farvann, delte IWC på 1990-tallet vågehvalfangsten inn i fem geografiske underområder. Områdene ble opprettet ut fra et ønske om å spre fangsten geografisk etter føre-var-prinsippet.

Skulle det eksistere ulike delbestander, ville oppdelingen fordele fangsttrykket og langt på vei nøytralisere eventuelle negative virkninger som kan oppstå om en beskatter bestandene skjevt uten å vite det. Det er ingen hemmelighet at denne inndelingen i underområder har representert praktiske utfordringer for de norske hvalfangerne.

Nylig presenterte vi resultater fra analyser av nærmere 3000 vågehval, alle fanget i disse fem områdene i 2004 og i årene 2007–2011 – fra Nordsjøen i sør til Svalbard i nord. Alle data er hentet fra DNA-registeret, og det er første gang at en slik analyse har omfattet så mange individer.

Konklusjonen er at det ikke finnes noen påviselige forskjeller mellom hval fra de ulike områdene. Dette tyder på at all vågehval tatt i norsk fangst tilhører én og samme bestand, og at oppdelingen i underområder derfor ikke har noen mening i genetisk forstand.

Ingen vet hvor de parer seg

Fremdeles er mange detaljer rundt vågehvalens vandringsmønster lite kjent. Om vinteren oppholder den seg i ukjente områder på lave breddegrader, muligens helt ned mot ekvator, der vi har antatt at de kalver og parer seg. Derfra vandrer den til høyere breddegrader hvor den oppholder seg vår, sommer og høst. Der finner vågehvalen godt med mat og bygger opp fettlageret.

Vi har rimelig god kunnskap om vågehvalens utbredelse, adferd og biologi når den oppholder seg på fangstfeltene, men vi vet sørgelig lite om hvor den er og hva den foretar seg under vinterens ”sydentur”.

Det har for eksempel aldri lyktes oss å påvise noen veldefinerte parrings- og/eller kalvingsområder. Funn hos kjønnsmodne hunner tatt i den norske fangsten kan imidlertid tyde på at parringer og fødsler skjer over en ganske lang periode gjennom en årssyklus.

Muligens er det slik at det ikke finnes veldefinerte og velavgrensede yngleområder, men at hanner og hunner som treffes til ”rett tid” bare lar det stå til der og da.

Amorøse møter mellom nord og sør

Genetiske studier av hval har også gitt skikkelige overraskelser. I 2007 dukket det opp en vågehval med et DNA-mønster som avvek betydelig fra det vi anså som normalt.

Våre japanske forskningskolleger har i mange år samlet prøver fra vågehval i Antarktis. Dermed kunne vi sammenligne DNA-profiler fra hval i nord og sør, og konklusjonen ble at hvalen fra 2007 virkelig var en hybrid som har en antarktisk vågehval til mor, mens faren er en vanlig vågehval, enten fra Nord-Atlanteren eller fra den sørlige halvkula.

Noen år tidligere, i 1996, ble det tatt en vågehvalhunn i den norske fangsten hvor brystfinnene manglet karakteristiske hvite bånd. Hvalen hadde gråfargede brystfinner og lignet således mer på sin antarktiske slektning. Hvalens DNA-profil kunne etableres fordi det var tatt en vevsprøve, og denne levnet ingen tvil om at dette var en ren antarktisk vågehval. Første observasjon av antarktisk vågehval på den nordlige halvkule var dermed et faktum.

I 2010 dukket det igjen opp en vågehval i registeret med avvikende DNA-mønster. Denne gangen en drektig hunnhval. De genetiske analysene viste at denne hvalen måtte være resultat av et amorøst møte mellom en antarktisk vågehvalhann og en vanlig vågehvalhunn fra Nord-Atlanteren. Analyser av fosteret, også en hunn, viste at hybridmoren var blitt drektig etter parring med en vanlig vågehvalhann fra Nord-Atlanteren.

Trekkes mot mat

Resultatene fra DNA-registeret viser at det finnes et potensial for hybridisering mellom vanlig og antarktisk vågehval. Med mindre frekvensen av møter mellom de to artene skulle endre seg betydelig, er det liten grunn til å tro at skillelinjene mellom de to artene vil bli utfordret.

At hval kan svømme store distanser er kjent, men alle tidligere observasjoner har indikert at de ikke har vandret stort lenger enn mot ekvator, gjerne om vinteren, før de har vendt nesen mot matfatene på høye breddegrader igjen.

Vi vet ikke noe sikkert om årsakene til disse nye funnene, men det er nærliggende å spekulere i at endringer i ernæringsforhold kan være drivkraften bak slike ekstremvandringer. Kanskje hadde vi sørlige gjester på besøk i nord også før etableringen av DNA registeret i 1997?

Norske hvalfangere driver fangst av kun én hvalart; vågehval. I likhet med alle andre arter kan vågehvalen deles inn i flere (del)bestander.

Det har lenge vært kjent at det finnes en nordlig (vanlig) og en sørlig (antarktisk) variant av denne hvalarten. Det har også vært antatt at det fantes flere delbestander av den vanlige vågehvalen.

Derfor har Den internasjonale hvalfangstkommisjonen (IWC) delt den norske hvalfangsten inn i fem geografiske områder: Nordsjøen, Jan Mayen-området, et område som dekker det østlige Norskehavet/den vestlige delen av Barentshavet og Svalbard-området. 

Nå har vi imidlertid funnet ut at vågehvalen i nord ikke er delt inn i flere delbestander. Det har vi gjort ved hjelp av genetiske analyser.

All vågeval i ett register

Havforskningsinstituttet har et register som inneholder informasjon om genetikken (DNA) til hver enkelt vågehval som er tatt i den norske hvalfangsten.

Registeret ble opprettet for å hindre ulovlig fangst. Kontrollsystemet innebærer at det tas en bit av kjøttet og hver vevsprøve gjennomgår en standardisert genetisk analyse.

Slik får hver enkelt hval sin egen DNA-profil. Den blir lagt inn i registeret sammen med annen relevant informasjon. Registeret er åpent. Alle som kjøper hvalkjøtt kan teste det mot data fra registeret.

Innsamlingen startet i 1997, og registeret inneholder DNA-profiler fra rundt 9000 vågehval.

Praktiske utfordringer med fem områder

Dersom delbestander skilles fra hverandre tilstrekkelig lenge, geografisk eller på annen måte, kan de utvikle seg til å bli genetisk forskjellige. Nå har vi mange nok genetiske prøver i registeret til å kunne fastslå om det virkelig finnes flere delbestander av vågehval der nordmenn driver fangst.

I mangel av tilstrekkelig kunnskap om vågehvalbestandens struktur i norske farvann, delte IWC på 1990-tallet vågehvalfangsten inn i fem geografiske underområder. Områdene ble opprettet ut fra et ønske om å spre fangsten geografisk etter føre-var-prinsippet.

Skulle det eksistere ulike delbestander, ville oppdelingen fordele fangsttrykket og langt på vei nøytralisere eventuelle negative virkninger som kan oppstå om en beskatter bestandene skjevt uten å vite det. Det er ingen hemmelighet at denne inndelingen i underområder har representert praktiske utfordringer for de norske hvalfangerne.

Nylig presenterte vi resultater fra analyser av nærmere 3000 vågehval, alle fanget i disse fem områdene i 2004 og i årene 2007–2011 – fra Nordsjøen i sør til Svalbard i nord. Alle data er hentet fra DNA-registeret, og det er første gang at en slik analyse har omfattet så mange individer.

Konklusjonen er at det ikke finnes noen påviselige forskjeller mellom hval fra de ulike områdene. Dette tyder på at all vågehval tatt i norsk fangst tilhører én og samme bestand, og at oppdelingen i underområder derfor ikke har noen mening i genetisk forstand.

Ingen vet hvor de parer seg

Fremdeles er mange detaljer rundt vågehvalens vandringsmønster lite kjent. Om vinteren oppholder den seg i ukjente områder på lave breddegrader, muligens helt ned mot ekvator, der vi har antatt at de kalver og parer seg. Derfra vandrer den til høyere breddegrader hvor den oppholder seg vår, sommer og høst. Der finner vågehvalen godt med mat og bygger opp fettlageret.

Vi har rimelig god kunnskap om vågehvalens utbredelse, adferd og biologi når den oppholder seg på fangstfeltene, men vi vet sørgelig lite om hvor den er og hva den foretar seg under vinterens ”sydentur”.

Det har for eksempel aldri lyktes oss å påvise noen veldefinerte parrings- og/eller kalvingsområder. Funn hos kjønnsmodne hunner tatt i den norske fangsten kan imidlertid tyde på at parringer og fødsler skjer over en ganske lang periode gjennom en årssyklus.

Muligens er det slik at det ikke finnes veldefinerte og velavgrensede yngleområder, men at hanner og hunner som treffes til ”rett tid” bare lar det stå til der og da.

Amorøse møter mellom nord og sør

Genetiske studier av hval har også gitt skikkelige overraskelser. I 2007 dukket det opp en vågehval med et DNA-mønster som avvek betydelig fra det vi anså som normalt.

Våre japanske forskningskolleger har i mange år samlet prøver fra vågehval i Antarktis. Dermed kunne vi sammenligne DNA-profiler fra hval i nord og sør, og konklusjonen ble at hvalen fra 2007 virkelig var en hybrid som har en antarktisk vågehval til mor, mens faren er en vanlig vågehval, enten fra Nord-Atlanteren eller fra den sørlige halvkula.

Noen år tidligere, i 1996, ble det tatt en vågehvalhunn i den norske fangsten hvor brystfinnene manglet karakteristiske hvite bånd. Hvalen hadde gråfargede brystfinner og lignet således mer på sin antarktiske slektning. Hvalens DNA-profil kunne etableres fordi det var tatt en vevsprøve, og denne levnet ingen tvil om at dette var en ren antarktisk vågehval. Første observasjon av antarktisk vågehval på den nordlige halvkule var dermed et faktum.

I 2010 dukket det igjen opp en vågehval i registeret med avvikende DNA-mønster. Denne gangen en drektig hunnhval. De genetiske analysene viste at denne hvalen måtte være resultat av et amorøst møte mellom en antarktisk vågehvalhann og en vanlig vågehvalhunn fra Nord-Atlanteren. Analyser av fosteret, også en hunn, viste at hybridmoren var blitt drektig etter parring med en vanlig vågehvalhann fra Nord-Atlanteren.

Trekkes mot mat

Resultatene fra DNA-registeret viser at det finnes et potensial for hybridisering mellom vanlig og antarktisk vågehval. Med mindre frekvensen av møter mellom de to artene skulle endre seg betydelig, er det liten grunn til å tro at skillelinjene mellom de to artene vil bli utfordret.

At hval kan svømme store distanser er kjent, men alle tidligere observasjoner har indikert at de ikke har vandret stort lenger enn mot ekvator, gjerne om vinteren, før de har vendt nesen mot matfatene på høye breddegrader igjen.

Vi vet ikke noe sikkert om årsakene til disse nye funnene, men det er nærliggende å spekulere i at endringer i ernæringsforhold kan være drivkraften bak slike ekstremvandringer. Kanskje hadde vi sørlige gjester på besøk i nord også før etableringen av DNA registeret i 1997?