Hvis en ny studie viser at Ibux kan kurere blærekatarr, hvor lang tid tar det da før leger begynne å skrive ut resept på det istedenfor antibiotika?

Eller hvis det viser seg at en viss form for cellegiftbehandling gir folk med lungekreft flere måneder mer å leve, vil sykehusene begynne å gi mer av denne behandlingen med en gang?

Mye tyder på at veien fra forskning til praksis ofte er for lang.

- Mange forskningsresultater blir ikke tatt i bruk. Det gjøres en rekke gode studier som aldri blir tatt skikkelig i bruk, og dermed ikke når ut til fastlegene og pasientene, sier Morten Lindbæk.

Han er fastlege, professor i allmennmedisin og leder ved Antibiotikasenteret for primærmedisin.

- Målet med all forskning må være at den skal føre til at vi endrer praksis, påpeker Bjørn Grønberg, forsker og overlege ved Kreftklinikken ved St. Olavs Hospital i Trondheim.

Viktig med et klart budskap

Grønberg har blant annet forsket mye på lungekreft, mens Lindbæk jobber mye med antibiotikaprosjekter i allmennpraksis. De har begge støtt på ulike utfordringer i arbeidet med å få gjennom forskningen sin i henholdsvis spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten.

Men begge har også suksesshistorier å vise til.

Antibiotikaresistens er et økende problem både internasjonalt og i Norge. Et av prosjektene Lindbæk deltok i, førte blant annet til at fastlegene skrev ut mindre antibiotika totalt. Det bidro også til at legene sjeldnere skrev ut de mest bredspektrede antibiotikatypene og oftere foretrakk antibiotikatyper som var i tråd med retningslinjene.

- En av de viktigste faktorene for å lykkes med å overføre forskning til praksis, er å ha et klart budskap som er godt begrunnet vitenskapelig, mener Lindbæk.

- Man må vite hvilke endringer man ønsker, og hvorfor man ønsker dem.

La legene diskutere

De fleste forskningsresultater blir satt ut i praksis gjennom endringer i nasjonale retningslinjer for diagnostikk og behandling. Ulike sentre, deriblant Antibiotikasenteret for primærmedisin, har ansvaret for å utarbeide retningslinjene, mens Helsedirektoratet godkjenner og utgir dem.

En ny studie viser at allmennlegene må forholde seg til rundt 5000 sider med slike retningslinjer.

- Da holder det ikke å sende ut en lenke til de nye retningslinjene og tro at endringene vil skje automatisk. Det minste man må gjøre, er å lage et gruppeopplegg for legene der de kan diskutere retningslinjene, sier Lindbæk.

I studiene han har deltatt i, har de brukt allerede eksisterende kollegagrupper. Der møtes alle som er eller skal bli spesialister i allmennmedisin, jevnlig og diskuterer ulike tema. Han understreker at opplegget ikke må få preg av pekefinger eller ris bak speilet.

- De må heller ta utgangspunkt i hvorfor endringene er viktige i den enkelte leges praksis og hvordan de eventuelt kan gjennomføres. Selve overøfringen til praksis må også være enkel, påpeker Lindbæk.

Ibux i stedet for antibiotika?

Nå er Lindbæk med på en studie som undersøker om ibuprofen, som er virkestoffet i blant annet Ibux, kan erstatte antibiotika hos kvinner med ukomplisert blærekatarr. Studien er finansiert av Program for klinisk forskning.

  – Antibiotikabruken i forbindelse med blærekatarr er den samme i hele Europa. Hvis det viser seg at behandling med ibuprofen er like effektivt, vil det få store konsekvenser for behandlingen både i Norge og i Europa for øvrig, sier Lindbæk.

Lengre liv for lungekreftpasienter

Nasjonale retningslinjer er et godt hjelpemiddel, mener Bjørn Grønberg ved St. Olavs Hospital. Retningslinjene blir laget av faggrupper hvor de mest aktive forskerne og behandlerne sitter. I disse gruppene diskuterer de resultatene av alle viktige studier, ifølge Grønberg.

Han sitter selv i faggruppen for lungekreft.

- Å få en best mulig klinisk praksis er avhengig av gode og oppdaterte retningslinjer. Jeg tror de hyppige revisjonene av handlingsprogrammet for lungekreft de siste årene har vært vellykket, og at vi har klart å endre praksis, sier han.

På grunn av et av forskningsprosjektene hans, endret myndighetene retningslinjer for stråling og cellegift for pasienter med småcellet lungekreft uten spredning. Endringene har økt den gjennomsnittlige overlevelsen fra 14,5 måneder til 22 måneder.

- Inkluder mange sykehus

Men Grønberg understreker at forskere må være bevisst på praktiske, tekniske og økonomiske faktorer som gjør det vanskelig å endre måten folk gjør ting på.

- Det hjelper ikke med en studie av høy kvalitet hvis en behandling av en folkesykdom, som lungekreft, for eksempel krever svært avansert utstyr. Da vil resultatene kanskje bare kunne bli brukt ved universitetssykehusene. Hvor mange pasienter vil da i praksis få tilbud om behandlingen, spør han.

I hvert fall noen studier bør designes slik at så mange sykehus som mulig kan delta, mener forskeren.

I en pågående studie finansiert av Program for klinisk forskning, undersøker han om forskjellig bruk av cellegiftbehandling kan forlenge livet til pasienter som har lungekreft med spredning. Rundt 25 sykehus skal delta i studien.

- Vår studie er designet slik at vi tror den kan gjennomføres ved alle sykehus som behandler lungekreft i Norge. Hvis studien er positiv, har alle lært seg hvordan behandlingen skal gjøres, og den kan settes ut i praksis fra dag én, forklarer Grønberg.  

Når er resultatene gode nok?

Han mener det også er viktig å ha tett samarbeid med fagmiljøet når forskerne skal utforme studien.

- Fagmiljøet må blant annet diskutere hvilke resultater som eventuelt skal føre til at vi endrer praksis. Man bør for eksempel legge inn en margin, slik at man ikke ender opp med en negativ studie fordi resultatene ligger like under det man hadde satt som grense.

Gjennomsnittlig overlevelse for personer med ikke-småcellet lungekreft med spredning er mellom 7 og 14 måneder.

- Vi har i utgangspunktet satt som et kriterium at vi må se en gevinst på tre måneder for å innføre de nye behandlingsrutinene. Men vi ser at det er en usikkerhet knyttet til ulike sider ved studien, så da setter vi heller grensen til to måneder, forklarer Grønberg.

Nå kan du oppleve en flokk ville spekkhoggere i det nordlige Stillehavet, utenfor Vancouver Island i Canada.

Videoen er tatt opp med en drone som fløy over spekkhoggerne mens de jaktet på et bytte. Det er første gang man filmer spekkhoggere ved hjelp av en drone, skriver Livescience.

Dronen, som heter Mobly, skal brukes til å undersøke hvordan laksebestanden påvirker spekkhoggernes helse.

Spekkhoggeren er truet, og forskningen kan bidra til å forstå hvordan fiskeriet kan skåne den flotte arten.

Fant gravide og usunne hvaler

Dronen bråker ikke mer enn et vanlig kjøleskap, og den kan derfor komme ganske nær spekkhoggerne uten å forstyrre dem. Den er også billig i drift.

Videomaterialet er så skarpt at forskerne kan se forskjell på spekkhoggerne.

Noen av spekkhoggerne kjente de fra før, og de kunne identifiseres på arrene sine. Forskerne kunne også se hvilke spekkhoggere det var for tynne og underernærte, samt hvilke som var gravide.

Det var mye laks i området i år, og derfor så de fleste sunne og friske ut. Men to av flokkens tynneste spekkhoggere forsvant ut av syne i de to ukene forskergruppen filmet.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Forskere har funnet oppsiktsvekkende høye nivåer av miljøgiften perfluoroalkylerte forbindelser (PFAS) i tynne fjellrev på Svalbard.

Tykke og velfødde fjellrev hadde derimot lavere nivåer av giften i kroppen. PFAS er tidligere funnet i blodet hos arktiske arter som isbjørn og krykkje, men dette er første gang stoffet er registrert hos fjellrev fra Svalbard.

Fjellreven er tilpasset et variert høyarktisk klima og lever under ekstreme værforhold på Svalbards tundra. Variasjoner i temperatur, ujevn tilgang på mat, lange vandringer, reproduksjon og pelsskifte tærer på kroppsfettet og gjør at fjellreven opplever sesongbaserte svingninger i kroppsvekten.

Frigjør miljøgifter

I likhet med mange andre arktiske dyr taper fjellreven kroppsvekt når de ikke finner nok mat og må ta i bruk fettreservene sine. I fettreservene er det lagret miljøgifter som er havnet i kroppen via maten de spiser.

Fjellreven spiser nærmest alt den kommer over, og helst rype, gjess, fugleegg og kadaver av reinsdyr, sjøfugler, selunger og rester etter sel som er tatt av isbjørn.

I denne dietten er det ulike nivåer av miljøgifter. Når fjellreven så tar i bruk fettreservene, frigjøres miljøgiftene i kroppen.

– Når fett forbrennes blir de fettløselige miljøgiftene oppkonsentrert og løst ut fra fettet og transportert via blodsirkulasjonen til viktige organer som lever og hjerne, forklarer forsker Heli Routti ved Norsk Polarinstitutt.

Routti og hennes forskerkolleger har i den nye studien også observert at den ikke-fettløselige miljøgiften PFAS finnes i høye konsentrasjoner i fjellrevens kropp. PFAS binder seg til proteiner og lagres i proteinrikt vev. Forskerne fant miljøgiften i lever, blod, nyre og fettvev, og det var store forskjeller i mengden av giftstoffene mellom tynne og tykke fjellrev.

– Den samlede konsentrasjonen av to undergrupper av PFAS var fem og syv ganger høyere i fettvev fra tynne sammenliknet med tykke fjellrev, og noen av de individuelle konsentrasjonene i lever, nyre og blod var dobbelt så høye i tynne sammenliknet med tykke fjellrev, forteller Routti.

Helseskadelig

PFAS-forbindelsene og de fettløselige miljøgiftene kan forstyrre hvordan fett blir forbrent og lagret i kroppen hos dyrene. Høye konsentrasjoner av miljøgifter hos tynne fjellrev, som grunnet vekttap også er i dårligere form enn de velfødde, bekymrer forskerne.

– Endringer i forbrenning og lagring av fettreserver kan få alvorlige konsekvenser for arktiske dyr som er helt avhengig av fettlagrene sine, understreker Routti.

Generelt var PFAS-konsentrasjonene høyest i lever, etterfulgt av blod og nyre, mens de lavest konsentrasjonene ble funnet i dyrenes fett- og muskelvev.

Mangler kunnskap om effekter

Forskerne vet så langt ikke hvilke konsekvenser miljøgiftbelastningen får for økologien til fjellreven.

– I dag mangler vi kunnskap om hvilke effekter de høye nivåene av miljøgifter kan ha for bestandsutviklingen hos fjellrev, sier seniorforsker Eva Fuglei fra Norsk Polarinstitutt.

PFAS er en gruppe av flere titalls miljøgifter som produseres og brukes i industrien, blant annet i elektronikk, brannskum, tekstiler og hydrauliske væsker. I dag er kun to stoffer i kjemikaliegruppen PFAS regulert av den internasjonale Stockholmkonvensjonen, mens noen flere stoffer er regulert på nasjonalt og på EU-nivå.

Stockholmkonvensjonen har som formål å avvikle eller begrense bruken av skadelige persistente organiske forurensninger i industri og jordbruk. Miljøgiftene føres med vind og havstrømmer fra industri og utslipp på sørlige breddegrader før de ender opp i dyr og natur i Arktis.

Referanse:

Aas m.fl: Effect of body condition on tissue distribution of perfluoroalkylated substances (PFASs) in Arctic fox (Vulpes lagopus). Environmental Science & Technology 48(19): 11654–11661, doi: 10.1021/es503147n.

Forskere ved Yale University har undersøkt hvorfor amerikanske arbeidstakere uteblir fra jobben og fant at 9,3 prosent av alle kostnader knyttet til fravær kan tilskrives fedme.

Prisen for ekstrem overvekt er derfor skyhøy, både for bedriftene og amerikansk økonomi, slår forskerne fast i siste utgave av Journal of Occupational and Environmental Medicine.

– Det er helt avgjørende at de som utformer politikken for å bekjempe fedme, forstår hvilke kostnader dette har, blant annet i form av tapt produktivitet, sier Tatiana Andreyeva, som har ledet arbeidet med undersøkelsen.

Hver tredje amerikaner er nå ekstremt overvektig, viser tall fra Centers for Disease Control and Prevention, som anslår at de årlige helseutgiftene knyttet til fedme til over 990 milliarder kroner.

Har du maur i rumpa og problemer med å sitte stille? Eller er humøret ditt så svingende at det er vanskelig å forutsi hva slags sinnsstemning du vil ha i om fem minutter?

Når på året du er født har tradisjonelt blitt satt i sammenheng med visse personlighetstrekk. Astrologer har studert dette fenomenet og prøvd å finne en sammenheng. 

Nå mener en gruppe forskere fra Budapest og Ungarn at de har funnet en forklaring på hvorfor vi har så ulikt temperament.

Ifølge forskerne har sesongen man er født i mye å si for personligheten.

Humørsyke sommerbarn

De nye resultatene ble nylig presentert på European College of Neuropsychopharmacology (ECNP) Congress i Berlin.

I studien undersøkte forskerne 366 personer og så på sammenhengen mellom når på året de ble født og hva slags personlighet de hadde.

Forskerne fant ut at mennesker som er preget av raske og hyppige humørsvingninger, som oftest er født på sommeren.

Personer som er født på våren har større tendens til å være overdrevent positive, sammenlignet med de som er født på sommeren, skriver forskerne.

De fant også at de som er født på vinteren, er mye mindre utsatt for irritasjon, enn de som er født på andre tider av året.

I tillegg fant de ut at høstbarna har en lavere tendens til å være deprimerte, sammenliknet med de som er født på vinteren.

– Sesongen man er født i påvirker humøret og atferden. Den kan også påvirke utvikling av psykiske lidelser. Nå vet vi at temperamentet ikke bare skyldes miljømessige og genetiske faktorer, men også sesongen man er født i, sier professor Eduard Vieta, en av forskerne bak studien, i en pressemelding.

Innvendinger

Leif Edward Ottesen Kennair er professor i personlighetspsykologi ved NTNU.

– Jeg har sett en rekke tidligere forsøk på å finne sammenhenger mellom personlighet og lignende fenomener til fødselstidspunkt. Dette er den første studien jeg har sett som finner en slik sammenheng, sier han.

Kennair mener at forskerne fra Budapest og Ungarn muligens har funnet sammenhenger som ikke lar seg bli gjentatt, fordi de har studert gruppeforskjeller mellom enkelte årstider. Det er heller ikke slik at årstidene er like i alle områder. 

– 366 studenter er dessuten ikke noe stort antall, sier han. 

Referanse:

I. Gonda, Xenia: Birth season affects your mood in later life, Media Release: European College of Neuropsychopharmacology, Oktober 2014. (sammendrag). 

Kontakt med romsonden er brutt, opplyser Den europeiske romfartsorganisasjonen (ESA) på Twitter.

Philae ble skutt opp i mars 2004 og landet onsdag endelig på kometen 67P/Tjurjumov-Gerasimenko. Landingen ble røffere enn planlagt, men etter tre forsøk slo den seg til ro – rett nok i skyggen av en skråning.

Den skyggefulle landingsplassen førte til at Philae ikke fikk nok sol til å lade opp batteriene, og fredag ble det klart at strømmen var i ferd med å ta slutt. Natt til lørdag var det slutt på signalene fra kometen.

Ifølge ESA rakk imidlertid romsonden å innhente betydelige mengder data, blant annet etter å ha undersøkt is og støv og boret i overflaten på kometen.

– Alle data fra den første forskningssekvensen ble lastet ned med suksess, opplyser ESA.

Hva dataene kan fortelle oss, er et åpent spørsmål. Håpet er at prøvene fra kometen skal gi svar på hvordan planetene ble dannet for rundt 4,6 milliarder år siden.

Håpet var også at den rundt 100 kilo tunge kasseformede romsonden skulle fungere i månedsvis, men slik gikk det ikke.

Flaggermus er bærere av mange forskjellige zoonoser, sykdommer som sprer seg mellom forskjellige pattedyrarter, også til mennesker.

En ny australsk studie tar for seg to av disse virusene, hendra- og nipahvirus.

Hendra- og nipahvirus

Hendraviruset har tatt livet av en del hester i Australia, og viruset ble identifisert i 1994. En håndfull australiere har også blitt smittet av hestene, og noen av disse har dødd av viruset.

Hendravirus gir en influensalignende sykdom, og kan føre til alvorlige luftveisproblemer og blant annet nyresvikt.

Nipahviruset har stort sett blitt spredd via griser, og det har vært utbrudd i India, Bangladesh og sørøst-Asia. Rundt 200 mennesker har dødd av viruset siden det først ble identifisert i 1999, ifølge WHO.

Nipahviruset kan blant annet gi hjernebetennelse, og hører til i Henipavirus-familien, samme som Hendraviruset.

Dette er virus som ikke er særlig smittsomme, og alle utbruddene har til nå blitt stoppet.

Rabies, Ebola-, Marburg-, Hendra-, Corona- (for eksempel SARS) og Nipahvirus er alle sykdomsvirus som sannsynligvis bæres av flaggermus og kan smitte mennesker, ofte via andre vertsdyr.

Forskere tror at det pågående Ebola-utbruddet i Vest-Afrika kan spores tilbake til en 2 år gammel gutt i Guinea. Familien hans levde i et område hvor flaggermusjakt er vanlig, og gutten kan ha blitt smittet gjennom kjøttet.

I den nye studien bruker forskerne Hendraviruset som utgangspunkt og undersøker smittekjeden, og hvordan den eventuelt kan brytes.

Utbruddene av Hendravirus i Australia har stort sett vært i delstaten Queensland.

Mye virus

– Vi vet ikke akkurat hvordan Hendravirus smitter enda, forteller Joakim Øverbø, lege ved virusavdelingen på Folkehelseinstituttet.

Sannsynligvis smitter viruset ved nærkontakt med kroppsvæsker, på samme måte som ebolaviruset.

– Når hestene blir syke kan de for eksempel blø eller spy opp store mengder oppkast. Hvis mennesker får mye av dette på seg, kan de bli syke.

Mest sannsynlig er det ikke nok hendravirus i en flaggermus til å smitte mennesker. Hvis viruset får fotfeste i en hest vil det produsere store mengder virus, nok til å smitte mennesker.

• Les også: Virus: Dødt eller levende?

Hestene blir sannsynligvis smittet ved at de blir eksponert for flaggermusurin eller andre kroppsvæsker. Andre virus kan smitte gjennom delvis tygget frukt.

Virusene har blitt sporet til flygehunder, store flaggermus som blant annet lever i deler av Asia.

Smittekjeden

En smittekjede består av en vert som sprer viruset ut i verden. Viruset må kunne overleve lenge nok til at det kan eksponeres for en ny vert, som også kan smittes av viruset.

Hvis denne kjeden brytes ett eller annet sted, er det mulig å stoppe eller sakke ned smitteforløpet.

Det mest åpenbare er å kvitte seg med smittebæreren, nemlig flygehundene. Australske politikere har argumentert for å spre eller tynne ut flygehundgruppene i Queensland, skriver forskerne.

Men dette er ikke nødvendigvis en god løsning.

Forskerne har nemlig ikke funnet bevis for at antall dyr henger sammen med virusforekomster hos flygehundene. De spekulerer i om dyrene heller vil bli stressede av slike forsøk, og kanskje spre mer virus.

De foreslår i stedet enklere tiltak som at hesteinnhegninger ikke legges under trær, eller at dyrene gresser eller drikker vann på steder hvor det ikke er flaggermus.

Samtidig er det viktig at dyrene er motstandsdyktige.

– Det enkleste er å sørge for at dyrene er friske og godt ernært, sier Øverbø.

– Et friskt dyr har større motstandskraft mot sykdom.

Store utbrudd

Hvis viruset har fått spre seg, kan det bli nødvendig med nedslakting. Under et stort utbrudd med nipahvirus i 1998 i Malaysia, måtte myndighetene slakte nesten en million griser for å prøve å stoppe spredningen.

Forskerne mener også at beskyttelse av leveområdene til flaggermusen kan være viktig for å forhindre spredning, blant annet for å hindre flaggermusene i å måtte slå seg ned i områder hvor de lever i nærheten av mennesker og gårder.

Det finnes også en hestevaksine mot Hendravirus, men forskerne skriver at den ikke har særlig stor utbredelse, blant annet på grunn av kostnader og manglende testing.

Det er også mange faktorer som forskerne ikke har undersøkt. For eksempel kan årstider ha noe å si på hvordan virusene smitter. Under tørketiden i Australia får både hester og flaggermus mindre å spise, noe som også driver flaggermus inn i områder hvor det er mennesker, samtidig som at hestene blir mindre motstandsdyktige.

Rapporten tar heller ikke for seg mutasjoner eller mulige endringer i viruset, og beskriver smittekjeden slik den ser ut med dagens virus.

– Disse virusene er RNA-virus, som kan lett endre seg over tid, for eksempel hvilke vertsdyr den smitter, sier Øverbø.

Flaggermusens virus

Men hvorfor er akkurat flaggermusen bærer av så mange virus?

– Det kan være at flaggermusen har et mer aktivt immunsystem enn oss, sier Øverbø.

– Menneskers immunsystem slapper av når det ikke har noe å gjøre, mens flaggermusen kan være aktivt hele tiden. Dermed vil det også takle virus på en bedre måte, og kan også bære på dem uten å bli veldig syke.

Øverbø understreker at dette bare er en teori.

Noen flaggermuser, som flyvehundene, er også svært gamle pattedyr. 35 millioner år gamle fossiler ser nesten like ut som dagens flyvehunder. Dette har også gitt flaggermusene lang tid på å utvikle sameksistens med virusene, noe som kan ha gitt flaggermusene en slags immunitet.

Referanser:

Plowright, m.fl: Ecological dynamics of emerging bat virus spillover. (Sammendrag) Proceedings of the Royal Society B. doi:10.1098/rspb.2014.2124

Baize, m.fl: Emergence of Zaire Ebola Virus Disease in Guinea. New England Journal of Medicine. DOI: 10.1056/NEJMoa1404505

Merck Veterinary Manual – Nipah Virus

Buttsnutefrosken (Rana temporaria) er svært vanlig i Norge. Den lever stort sett på land, men søker mot vann i april–mai, når tiden er inne for å finne seg en make og legge egg i en dam.

Årets nyklekte frosker forlater dammen i juli–august, og kommer ikke tilbake før de returnerer til dammen der de er født, for å produsere en ny generasjon buttsnutefrosker.

Buttsnutefrosken er robust og stiller ikke store krav til leveområdene sine. Den jakter om natten, og spiser blant annet mark, snegler og insektlarver. På dagen søker den til fuktige steder i terrenget for å hindre uttørking og for å unngå fiender. Om vinteren ligger den i dvale.

I Norge har vi tre froskearter. I tillegg til buttsnutefrosken har vi spissnutefrosk (Rana arvalis), som er rødlistet som nær truet, og damfrosk (Rana lessonae) som er en kritisk truet art.

De to førstnevnte er såkalte brune frosker, mens damfrosken er en grønn frosk, og  mer i slekt med arter som er utbredt sørover i Europa.

Sammensetningen av tarmbakterier har en avgjørende virkning på hvordan vi tar opp og lagrer fett. Nå viser forskere fra England og USA at det til dels blir bestemt av genene.

Spesielt bakterier fra en helt bestemt bakteriefamilie, kalt Christensenellaceae, har gunstige virkninger for vekten.

Ny mulighet for behandling

– Når vi får identifisert de mekanismene som gjør at genene fremmer disse helsebringende bakteriene, kan vi gjøre folk sunnere og slankere, skriver Ruth E. Ley fra Department of Microbiology ved Cornell University i New York i en e-post. Hun er en av forskerne bak den nye studien.

Store muligheter

Professor Oluf Borbye Pedersen er forskningsdirektør ved Novo Nordisk Fondens Metabolismecenter ved Københavns Universitet. Han forsker selv på de bakteriene som lever i tarmen.

Han mener dette er et gjennombrudd i forståelsen av samspillet mellom mennesker og tarmbakterier.

– Det er en veldig interessant studie. Det er første gang man påviser en sammenheng mellom gener og hvilke bakterier vi har i kroppene våre. Spesielt siden de arvelige bakteriene er positive for helsen. Det neste skrittet blir å identifisere disse genvariantene, slik at vi kan utvikle målrettede medisiner mot fedme, sier Pedersen.

Bakterier gjør oss slanke

I den nye studien har forskerne samlet inn avføringsprøver fra 416 engelske tvillingpar.

Siden prøvene kom fra både eneggede og tveeggede tvillinger, kunne forskerne beregne hvilke bakterier som var arvelig bestemt.

De eneggede tvillingene hadde altså likere tarmbakterier enn de tveeggede. Spesielt var det bakteriefamilien med det tungekrøllende navnet Christensenellaceae som var avgjort av genene.

Overraskende funn

Hele 40 prosent av forekomsten av Christensenellaceae var avgjort av genene.

– Det var en stor overraskelse for oss. At nettopp den sunneste bakterietypen er den mest arvelig, er enda mer overraskende, skriver Ruth E. Ley.

Ifølge Oluf Borbye Pedersen er disse bakteriene assosiert med en slank kropp.

– Bakteriefamilien er en markør for helse og normal vekt, sier Pedersen.

Ga mus avføring fra mennesker

I videre studier av denne bakteriefamilien tok de engelske og amerikanske forskerne avføring fra mennesker. De ga den til sterile mus, altså mus helt uten bakterier i tarmene.

Sammensetningen av bakterier ble dermed en kopi av den som var i forsøkspersonene.

De som fikk Chirstensenellaceae i tarmene sine, forble slanke, mens de andre la på seg.

– Forsøkene viser hvor viktig disse bakteriene er for å holde seg slank, mener Pedersen.

– Mus og mennesker er ikke det samme

Thorkild I.A. Sørensen har forsket på fedme i 35 år som professor i metabolsk og klinisk epidemiologi ved Københavns Universitet og leder av Institut for Sygdomsforebyggelse ved Frederiksberg Hospital. Han er ikke overrasket over de nye funnene.

Sørensen påpeker imidlertid at man skal være forsiktig med å sette likhetstegn mellom forsøk på mus og en forståelse av hva som skjer i mennesker.

– Om bakteriefloraen spiller noen rolle for om vi utvikler fedme, synes jeg fortsatt er et helt åpent spørsmål. Museforsøkene er selvfølgelig interessante, men vi er ganske forskjellige fra musene, skriver Sørensen i en e-post.

Bakteriebasert behandling

Teresa Adeltoft Ajslev, også fra Institut for Sygdomsforebyggelse ved Frederiksberg Hospital, forsker blant annet på hvordan bakterier under fødselen eller ved amming er med på å forme en persons bakteriesammensetning.

Hun mener at det som ser ut til å være genetiske sammenhenger, kan skyldes bakterier personene har blitt utsatt for veldig tidlig i livet.

Hun tror ikke de engelske og amerikanske forskerne kan utelukke den muligheten.

Ifølge Ajslev bør man nå undersøke om overvektige mus kan bli slanke med Chirstensenellaceae.

– Først da kan man vurdere å behandle mennesker. Studien er veldig interessant. Det er stadig mer som tyder på at det å endre sammensetningen av tarmbakterier kan være gunstig på kort sikt. Men hvis det kan ha positive effekter på lang sikt, og kanskje til og med føre til vekttap, er mulighetene enorme, sier Ajslev.

Ifølge Oluf Borbye Pedersen må vi kanskje ikke overføre bakteriene.

– Hvis vi kan finne ut hvilke molekyler bakteriene skiller ut, kan de testes på mennesker. Det kunne bli en helt ny metode for å forebygge og behandle overvekt, sier Pedersen. 

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.