Det var den ene av de rammede studentene som oppdaget begge plagiattilfellene. Studenten varslet rektor Kari Bø, som tok saken videre til Etikkutvalget ved Norges idrettshøgskole (NIH). Det fremgår av Etikkutvalgets rapport, som Universitas har fått innsyn i.

Rektor Kari Bø ved Norges idrettshøgskole understreker at skolen har tatt saken på største alvor.

– Vi gjør alt vi kan for å unngå at noe lignende skjer igjen, sier hun.

Hun sier saken har vært vanskelig både for veilederen og studenten som klaget saken inn.

– Det er veldig tøft å klage inn en veileder som man har hatt et godt forhold til. Det er viktig at studenter oppfordres til å ta opp slike saker, sier Bø.

I rapporten slår etikkutvalget fast at det ikke er tvil om at et av kapitlene i veilederens bok «i det alt vesentlige er direkte avskrift av X’ masteravhandling».

Studenten bak oppgaven ble oppført som medforfatter på kapittelet uten å ha blitt spurt om dette på forhånd. Et annet kapittel i boken inneholder plagiat av en annen studentoppgave. Ifølge utvalgets rapport skal omtrent fem sider av kapittelet være direkte avskrift av studentoppgaven.

Rektor opplyser at veilederen får beholde jobben, men at vedkommende har fått en såkalt tjenstlig tilrettevisning. Veilederen ønsket ikke å kommentere saken overfor Universitas.

Vi vet at søvn er viktig for at kroppen skal fungere optimalt. For noen mus kan det å ta en ekstra lur i ny og ne også hjelpe dem å bli større, viser en ny studie.

En internasjonal gruppe forskere har studert en type mus som går i hi om vinteren, hagesyvsover (Eliomys quercinus). Den vesle skapningen er 10-15 centimeter lang.

Ja, familienavnet er syvsover. Den finnes ikke i Norge, men er utbredt i Sør-Europa. Og i likhet med menneskene der er den glad i en siesta.

Halve året i hi

Spontane siestaer kan sikre vekten til musene, viser studien.

Det gjelder å samle opp nok kroppsfett før vinterdvalen. Disse musene ligger nesten et halvt år i hi, fra oktober til mars.

De spiser mye insekter, som gresshopper og biller, men tilgangen til mat er varierende. Særlig for de musene som er født seint på året blir jaktsesongen kort.

Dette kan de altså kompensere for ved å sove innimellom. Da klarer de å legge på seg like mye som mus som spiser mer.

Det er velkjent gjennom mye forskning at det å sove kan hjelpe dyr med å spare energi. Pusten går saktere, kroppstemperaturen synker, og kroppen bruker mindre av reservene.

Flere studier har vist at matmangel kan føre til hyppigere bruk av dvale.

I den nye studien ville forskerne se om mini-dvaler gjennom høstsesongen kunne hjelpe hagesyvsoveren.

Spiste mindre, la på seg like mye

Alle musene i studien var født seint på året, i august.

Halvparten av de 18 unge musene fikk spise så mye de ville, den andre halvparten fikk bare mat fire dager i uka.

Musene som sultet sov oftere og lengre av gangen i løpet av høsten enn de som spiste godt.

De gikk inn i små dvaler allerede den første uka, mens de andre først begynte med power napping etter tre uker.

Innen det var tid for den store vintersøvnen, hadde de som gikk sultne klart å få like mye fett på kroppen som sine mer velfødde kamerater.

De hadde også hatt like stor økning i kroppsmassen.

Heller ikke i sovemønsteret var det noen forskjeller. De overvintret på samme måte som de andre musene, og mistet like mye kroppsmasse under dvalen. De mistet både fett og annen kroppsmasse.

Søvn sinker aldring

Søvn kan også sakke farten på aldringsprosesser.

Forskere har tidligere funnet at søvn sinker aldring for en del av dyrene som går i dvale. I denne studien fant forskerne i tillegg at typen dvale kan spille en rolle for aldring.

De studerte telomer, en del av kromosomet som kan si noe om aldring. Telomerene forkortes når en celle deles, dersom de er korte betyr det at aldringsprosessene har kommet lenger.

Det kan være en påkjenning for kroppen å starte opp etter en dvale. Musene som våknet oftest i løpet av vinterdvalen, hadde kortere telomerer og altså raskere aldring. Det er med andre ord en sammenheng mellom aldring og hvor lenge musene har høy kroppstemperatur i løpet av vinteren.

Men musene som sov oftere i løpet av sommersesongen hadde ikke mer tegn på aldring ved inngangen til dvalen enn dem som spiste masse og holdt seg våkne.

Nå skal forskerne sammenligne mus som er født på ulike tider av året.

De regner med at mus som er født tidligere på året ikke trenger å duppe av like mye som de yngre syvsoverne.

Referanse:

Giroud, S., m.fl.: Late-born intermittently fasted juvenile garden dormice use torpor to grow and fatten prior to hibernation: consequences for ageing processes. Proceedings of the Royal Society B., 5. november 2014.

Slik kan kolonisering av verdensrommet se ut. Illustrasjonene under er fra et framtidsseminar som NASA arrangerte ved Stanford-universitetet på midten av 1970-tallet, hvor forskere og ingeniører skulle drømme fritt om hvordan mennesker kunne kolonisere verdensrommet.

Romskipet kalles en Bernal-sfære, og kan huse tusenvis av mennesker. Størrelsen er helt enorm. Det runde hovedrommet i midten skulle være mer enn 1,5 km i omkrets.

Planen var at romskipet skulle rotere rundt sin egen akse. Dette skaper kunstig tyngdekraft, siden folk og objekter inne i sfæren vil bli presset utover mot skallet, og det vil oppleves nesten som tyngdekraft. Jo raskere romskipet roterer, jo sterkere vil ”tyngdekraften” bli.

Verdensromkolonien skulle inneholde store leveområder og egne jordbruksringer, hvor store områder med dyrket mark skulle fôre innbyggerne.

Men, det finnes ingen romskip som dette. Bernal-sfæren er foreløpig bare science-fiction, en romskipdrøm foreslått av optimistiske fysikere og romforskere. De spekulerer i om den første av disse enorme romkoloniene kunne være ferdig en gang mellom 2002 og 2008, hvis konstruksjonsarbeidet begynte i 1990.

Dvergtomat i rommet?

For den virkelige koloniseringen av verdensrommet skjer med mye mindre skritt enn dette.

– Jeg ser for meg at det vi jobber kan bli grunnlaget for matdyrking på månen og Mars en gang i framtiden, sier Ann-Iren Kittang Jost, forskningsleder ved Senter for tverrfaglig forskning i rommet (CIRIS) på NTNU i Trondheim.

Kittang Jost jobber blant annet med plantedyrking – på den internasjonale romstasjonen.

– Det er noen små, første steg. Hvor lang tid det tar før det kan brukes i stor skala tør jeg ikke si.

Nå skal hun være med på å lede det nye prosjektet TIME SCALE i samarbeid med EU og den Europeiske romfartsorganisasjonen (ESA). De skal blant annet undersøke hvordan matplanter vokser i verdensrommet, og hvordan plantene på sikt kan bidra til luft og mat for romfarere.

– Vi har ikke helt bestemt oss for hvilken matplante vi skal prøve å dyrke. Vi har diskutert dvergtomat, salat eller soyabønner.

Resirkulering i verdensrommet

Mennesker trenger ganske mye stell og oppmerksomhet for å komme seg gjennom dagen. En astronaut trenger rundt 30 kilo med vann, mat og luft til sammen, hver eneste dag.

Dette blir fryktelig mange kilo etter hvert. Selv om noe av vannet kan resirkuleres, må det meste av forsyningene sendes opp fra jorda. Hvert kilo med last som sendes opp til romstasjonen, kan ha en fraktprislapp på titusenvis av kroner.

Hvis vi skal lengre ut i rommet eller til andre planeter, vil det være svært vanskelig, dyrt eller umulig å sende nye forsyninger fra Jorda.

Et viktig mål for framtidig romfart er å få til et lukket livstøttesystem. Dette betyr at vann, næringstoffer, luft og avfall bare sirkulerer rundt i et eget økosystem, akkurat som det naturlige kretsløpet på jorda. Idealet er at alt skal gjenbrukes, men det er fortsatt usikkert om det er mulig.

Astronautene kan leve på resirkulert mat og drikke, går på do, og puster resirkulert luft om og om igjen.

En bit i dette puslespillet er plantedyrking. Du kan blant annet få ut oksygen og mat ut av planten, mens næringstoffer og CO2 brukes opp av planten.

Verdensrommet er annerledes

Men det er mye som må finnes ut av før vi kan lage veksthus for matplanter i verdensrommet.

Siden 2006 har planteeksperimenter på romstasjonen blitt styrt fra et kontrollrom ved CIRIS i Trondheim. Selv om instruksjonene kommer fra Trondheim, foregår eksperimentene i en modul på den internasjonale romstasjonen.

Til nå har det meste av forskningen foregått med den lille vårskrinneblommen. Dette lille ugresset er en såkalt modellplante, hvor hele genomet til planten er kartlagt.

Vann, luft og stressede planter.

Nå skal EMCS-modulen bygges om og oppgraderes for å blant annet undersøke hvordan matproduserende planter kan vokse under forholdene på den internasjonale romstasjonen.

Det er et ganske annet miljø på romstasjonen enn i fruktbar matjord her nede på jorda. All næring til plantene må tilføres og overvåkes, og både luft og vann oppfører seg helt annerledes enn her nede på jorda.

– Det finnes jo ikke noe opp eller ned i mikrotyngdekraften på romstasjonen, forteller Kittang Jost.

– En av de store utfordringene er å gi akkurat passe mengde med vann og næring til plantene med så liten tyngdekraft.

Det er ingen omrøring i verken luft eller vann i verdensrommet, og begge blir stående på stedet hvil hvis det ikke finnes maskiner til å fordele luften eller vannet rundt.

– Vi har for eksempel sett at det danner seg en stillestående film av luft rundt en plante, så planten blir stående og puste den samme luften, sier Kittang Jost.

I videoen under kan du se astronauten Chris Hadfield demonstrere hvordan vann oppfører seg i mikrogravitasjon når han vrir opp en våt vaskeklut på romstasjonen.

Samtidig skal det også utvikles og brukes systemer som overvåker plantestress, ved at sensorer merker om planten slipper ut det som kalles flyktige organiske forbindelser, et slags plantehormon.

– Det kan for eksempel være at planten ikke får nok vann, og vi kan dermed overvåke plantehelsa.

Plantene står ikke i jord, men i en slags stein som kan pakkes veldig godt sammen.

Velg tyngdekraft, Mars eller månen?

Akkurat som Bernal-sfæren øverst i artikkelen, har både den gamle og den nye modulen på romstasjonen kunstig tyngdekraft.

Det skal også undersøkes hvordan plantene reagerer på forskjellige tyngdekraftsforhold.

Plantene vokser og lever i en sentrifuge, som kan spinnes rundt for å simulere tyngdekraften på Mars eller månen. Mars’ tyngdekraft er rundt en tredjedel av jordas, mens månens tyngdekraft er under en sjettedel.

– Akkurat hvordan matplantene oppfører seg i denne typen tyngdekraft vet vi ikke så mye om.

– Det har blitt antatt at planter kanskje vokser greit i lavere tyngdekraft hvis vi har fått dem til å vokse i mikrogravitasjon, men det er en klar forskjell.

MELISSA

Når du har fått en dvergtomat ut av et framtidig veksthus på en romstasjon eller månebase, vil den naturlig nok ende opp i en astronautmage.

Astronauten vil etter hvert gå på do, og avfallsstoffene vil kanskje kunne gjenvinnes til ny plante- eller algenæring, som igjen kan brukes til å produsere luft eller dyrke nye planter.

Hele dette store kretsløpet blir testet ut i ESA-prosjektet kalt MELISSA (Micro-Ecological Support System Alternative). I 2009 ble et demonstrasjonsanlegg åpnet ved universitetet i Barcelona, hvor et lukket system med forskjellige teknologier har blitt testet ut og raffinert.

I videoen under kan du se algeforskning i MELISSA-sammenheng.

I sommer ble det blant skutt opp en foto-bioreaktor i verdensrommet. Dette er en lukket beholder hvor lys brukes som energi av mikroorganismer, som konverterer for eksempel CO2 til O2.

Etter hvert håper ESA på at puslespillbrikkene faller på plass. Men disse prosjektene har lange tidshorisonter. Ifølge langtidsplanene til MELISSA, skal et endelig, fungerende lukket økosystem i verdensrommet være på plass i 2050.

Det vil også ta flere år før TIME SCALE-prosjektet ved CIRIS på NTNU er i gang oppe på romstasjonen. Romstasjonens livstid har nylig blitt utvidet, og skal holdes i drift til utgangen av 2024. 

Referanse:

Wolff, Kiitang Jost, m.fl: Effects of the Extraterrestrial Environment on Plants: Recommendations for Future Space Experiments for the MELiSSA Higher Plant Compartment. 189-204; doi:10.3390/life4020189

Space Settlements, a design study – NASA

Sammendrag av TIME SCALE-prosjektet

Closing the recycling circle – ESA

Å kunne se og oppfatte bevegelse er viktig i en verden som ikke står stille.

– Nesten alt man ser, er i bevegelse eller man er i bevegelse selv, sier Lotte-Guri Bogfjellmo ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU).

I sitt doktorgradsarbeid har hun forsket på hvordan oppfattelsen av bevegelse utvikles og endres hos den norske befolkningen med normalt syn og øyehelse i aldersgruppen 6 til 89 år.

Oppfattelsen av retningen og hastigheten til et objekt i bevegelse er viktig for å utføre hverdagslige ting som å gripe etter noe, helle kaffe i koppen, i sportslige sammenhenger og for å kunne opprettholde balanse og for å ferdes omkring i ulike omgivelser.

Barns øyne utvikles i 14 år

Bogfjellmos studie viser at evnen til å oppfatte retning av bevegelse er dårligere hos skolebarn enn hos voksne, men den forbedres gradvis mellom 6 og 17 år.

– Når vi sykler og kjører bil kan det være livsviktig å kunne se og oppfatte bevegelse. Min studie viser at oppfatning av bevegelse er underutviklet av barn frem til 14 års alder. Barn som ferdes i trafikken, har altså ikke alle forutsetninger for å kunne oppfatte alt som skjer rundt dem.

– Og tilsvarende svekkes muligheten til å oppfatte bevegelse betydelig fra 70 års alder, sier Bogfjellmo.

Sorte prikker

Ved bruk av helt nye metoder viser Bogfjellmo at evnen til å vurdere retning og fart i hovedsak skyldes en modning i synseffektiviteten og evnen til å bruke all informasjon i synsinntrykket.

Metoden går ut på at personer mellom 6 og 89 år har blitt presentert for 100 prikker som beveger seg på en skjerm. Forsøkspersonene skal markere via tastatur om prikkene beveger seg mot høyre eller venstre.

– Forsøket kan sammenlignes med hvordan du oppfatter en fiskestim eller en flokk med fugler på himmelen. Du kan se hvilken retning hele stimen beveger seg i og du kan se hver enkelt fisks bevegelse, som ikke er lik hele stimens, illustrerer Bogfjellmo.

Personer over 70 år er betydelig dårligere til å følge hver enkelt prikk og klarer også å følge færre prikker totalt.

– Det jeg så var at med alderen reduseres gradvis evnen til å oppfatte bevegelse. Dette skyldes at evnen til å bruke all informasjonen i synsinntrykket blir dårligere, sier Bogfjellmo.

Hjerne og øye

I tillegg kan også eldre bli dårligere til å følge bevegelse på grunn av det Bogfjellmo kaller intern støy. Optiske endringer, som grå stær og forandringer i nervene på netthinnen og i hjernen, påvirker synssystemet.

– Gjennom metoden jeg har brukt, har jeg også hatt mulighet for å avdekke om svarene er vill gjetting eller om de er reelle, sier Bogfjellmo.

Videre viser resultatene at en bedømmer retning dårligere ved lav hastighet sammenliknet med moderat hastighet. Dette støtter tidligere studier, og viser at det er minst to forskjellige synssystemer som behandler ulike hastigheter. Disse utvikles og eldes ulikt.

Kina har en av verdens raskest voksende økonomier. Landet ser hva som slår an på markedet, og masseproduserer deretter billige kopier av varene. Hvorfor endre noe som fungerer?

Dette gjenspeiles i måten de lærer på, ifølge en ny internasjonal studie. Den sammenligner engelskmenn og kinesere.

Mens kineserne er mer enn villige til å følge andres oppskrift på suksess, er engelskmenn mye mer opptatt av å finne ut av ting på egenhånd. De vil prøve og feile, og heller risikere å ta feil en del ganger underveis.

Låner og lærer

– Kinesere er veldig gode til å ta etter hverandre, og både mote, teknologi og utdanning er preget av det, sier Jan Ketil Arnulf, førsteamanuensis i psykologi ved Handelshøyskolen BI.

Han har lest den nye studien, bor i Kina og kjenner begge kulturer.

– De kaller det «å låne og lære». Utlendinger opplever ofte dette som kopiering og juksing, men det stikker dypere enn som så. Det er faktisk veldig dumt av utlendinger ikke å ta dette mer på alvor, sier han.

Studien viser at vi europeere fungerer dårligere enn kineserne i en del situasjoner fordi vi ikke gjør bruk av informasjonen som finnes.

Taper på å tenke selv

Det er ikke noe nytt at de to gruppene lærer forskjellig. Men forskerne har forsøkt å teste fenomenet i praksis.

Deltakerne fikk i oppgave å spille et dataspill. Først måtte de velge en pilspiss, som de så skulle bruke i virtuell jakt.

Det gjaldt å velge en pil som var mest mulig effektiv, for å kunne samle poeng i spillet. De kunne velge å designe den selv, eller bruke pilen til en tidligere spiller.

De fikk vite hvor mange poeng den forrige spilleren hadde klart å oppnå ved å bruke pilspissen, og kunne velge den om de ikke trodde de kom til å lage en bedre en selv.

Dersom de valgte å lage pilspissen selv, måtte de finne ut gjennom spillet hvordan de kunne forbedre den. De fikk 30 sjanser til å gjøre våpenet mest mulig effektivt.

Kineserne var raske til å velge kopi-løsningen.

Engelskmennene ville derimot klare seg selv. Det gjorde at de fikk dårligere resultater i spillet.

– Misforstått innovasjonstrang

Kineserne fant opp kruttet for mer enn tusen år siden. Vi forsøker stadig å finne det opp på nytt.

– Kineserne synes ofte folk i Vesten er litt dumme som ikke bare kopierer andres informasjon når den er lett tilgjengelig, sier Arnulf.

Utforsking er dyrt og usikkert, påpeker han.

Studien antyder at vi kan gå glipp av noe dersom hver enkelt av oss er for opptatt av å prøve og feile. Arnulf er enig. Han har forsket på kostnadene ved å utforske og tvile, og selv erfart hvor effektiv kinesernes metode kan være.

I Shanghai, der han for tida bor og underviser ved Fudan-universitetet, fungerer t-banen svært godt. Den er bygd opp fra ingenting på bare 15 år, inkludert et automatisk billettsystem.

– I motsetning til i Oslo, der det automatiske billettsystemet aldri begynte å virke og står som et sørgelig monument over misforstått innovasjonstrang, sier han.

– Kineserne finner opp lite selv, men tar i bruk godt utprøvde løsninger og tilrettelegger dem på rekordtid for egne formål. Som nordmann tenker jeg ærlig talt at det kunne man gjort i Oslo også. Hva er galt med å kopiere et system som allerede fungerer?

Skyggesider ved kopiering

Men Arnulf ser også farene ved den kinesiske strategien.

– Den kan føre til at alle bare kopierer en tidlig løsning, mens ingen tar skrittet videre mot en bedre utvikling, sier han.

Flere studier har pekt på skyggesidene ved å fokusere for mye på eksisterende kunnskap i stedet for å utforske ny. Det er kanskje nyttig på kort sikt, men kan ødelegge for innovasjon og samfunnsutvikling på lang sikt. Forskning drives for eksempel i stor grad framover ved å prøve å motbevise andres resultater.

– Plagiat blir ikke oppfattet som fusk i Kina. En billig kopi av for eksempel en medisin er bedre enn en dyr original. Men det gjør at de fortsatt sliter med å utvikle nye produkter og selge dem på verdensmarkedet, sier Arnulf.

Forskjeller innad i Kina

Studien gir ingen svar på hvorfor kinesere og engelskmenn lærer ulikt.

De britiske og kinesiske forskerne forsøker å luke ut muligheten for at dette er biologisk ved også å studere kinesiske innvandrere i England. I spillet oppfører de seg som engelskmennene. Det kan skyldes at de er blitt påvirket av det engelske samfunnet.

Men det kan også skyldes at innvandrerne var fra store byer i Kina, der de kan være mer påvirket av våre måter å tenke på. Da forskerne så på kinesere i Hong Kong, fant de at også disse likte asosial læring. Kineserne som kopierte mest kom fra mer tradisjonelle områder av Kina.

Studien er publisert i et biologisk tidsskrift, det kan kanskje forklare hvorfor forskerne er opptatt av biologi. De skriver at eksempelet med innvandrere viser at sosial læring ikke er biologisk. Psykologiforsker Jan Ketil Arnulf stusser imidlertid over antakelsen om at biologi i det hele tatt skulle spille noen rolle.

Individualistiske kinesere

Du har nok hørt det før, at folk i Asia er mer opptatt av gruppe og fellesskap, mens vi nordmenn er noen selvsentrerte individualister.

Kanskje det er derfor de mer opptatt av felles kunnskap enn å lære hver for seg?

Men kollektivistisk og individualistisk kulturbakgrunn har ikke så mye med måten å lære på, ifølge studien. I motsetning til andre studier fant forskerne ingen sammenheng. De stilte deltakerne spørsmål som «Jeg er et unikt individ» og «Hvis en kollega får en pris, blir jeg stolt».

Ikke overraskende, mener Arnulf. For det første mener han spørreskjemaet er altfor enkelt til å fange opp slike kulturforskjeller.

Dessuten er kollektivisme og individualisme ikke noen enkel måte å dele inn kulturer på, mener han.

– Begrepene har blitt overdrevet i forenklet kulturforskning. Kinesere er ofte vanvittig individualistiske, og konkurrerer som gale. Mens folk i Vesten kan være veldig lagorienterte.

Referanse:

Mesoudi, A., m.fl.: Higher frequency of social learning in China than in the West shows cultural variation in the dynamics of cultural evolution. Proceedings of the Royal Society B: Biological Sciences, 12. november 2014.

Før importerte Spania arbeidskraft. Nå flytter spanjoler fra hjemlandet.

Sør-Europa ble særlig hardt rammet da finanskrisen slo inn over Europa for fullt i 2008. Land som tradisjonelt har vært mottakere av innvandrere ble nå sendere av dem.

Fra 2008 til 2012 reiste 700 000 spanjoler fra hjemlandet. I Norge bosetter det seg i dag rundt 1500 spanjoler i året, mot 100 for ti år siden, ifølge Statistisk Sentralbyrå (SSB). Men ifølge spanske migranter selv er det ikke nødvendigvis arbeidsledighetskrisen som er hovedårsaken til at de forlater Spania.

– Særlig de høyt utdannede peker på en samfunnskrise som en viktigere årsak til at de dro enn høye ledighetstall, sier postdoktor Susanne Bygnes ved Sosiologisk institutt ved Universitetet i Bergen.

– De peker på korrupsjon, svindel, null tiltro til politikere og generelt liten tro på en fremtid i landet sitt. Nesten ingen av de høyt utdannede peker på den økonomiske krisen som hovedårsak til at de forlot landet sitt, sier hun.

Høyt utdannede spanjoler flykter

Dette er en av konklusjonene som kommer frem i Bygnes sin studie av spanjoler som har kommet til Norge. Konklusjonen er i tråd med resultatene fra en undersøkelse fra European University Institute. Den viser at bare 29 prosent av høyt utdannede spanjoler oppgir arbeidsledighet som årsak til at de forlater landet, mens hele 47 prosent sier flyttingen skyldes manglende tro på en fremtid i Spania.

– De aller fleste av de høyt utdannede som jeg intervjuet, hadde jobb, eller mulighet for jobb, i Spania. Ta for eksempel Theodor. Han hadde økonomisk trygghet og jobb gjennom et familiefirma, men valgte likevel å dra fordi «han så ingen fremtid i Spania», forteller Bygnes.

Theodor er en av 22 spanjoler med mastergrad eller mer som Bygnes har intervjuet i sin studie av spanske migranter som har kommet til Norge etter kriseåret 2008. Nå er hun i siste fase av å intervjue en tilsvarende gruppe lavt utdannede spanjoler.

Gjennom dette utvalget håper forskeren å gjøre det mulig å sammenligne de to gruppene, i tillegg til å skape en bredde i materialet.

De lavtutdannede følger etter

Bygnes tolker de høyt utdannede spanjolenes vegring mot å skylde på krisen som årsak for utvandring som en måte å distansere seg til stigmaet knyttet til denne – nemlig arbeidsledighet og økonomiske problemer.

–Det kan også se ut som at de ønsker å markere et skille mellom seg selv og spanjoler med lav utdannelse. Gjennom det medieskapte bildet antar de, som vi gjør her i Norge, at de lavt utdannede spanjolene forlater landet på grunn av mangel på jobb og penger, sier Bygnes.

Det ser de også ut til å gjøre, i langt større grad enn spanjoler med høy utdannelse.

– Inntrykket mitt er at lavt utdannede spanjolene angir den økonomiske krisen og arbeidsledighet som den fremste årsaken til at de kommer til Norge.

– Men også de lavt utdannede sier at liten fremtidstro, korrupsjon, økende sosiale forskjeller og nedbygging av det sosiale sikkerhetsnettet er viktige årsaker til at de dro, forklarer hun.

Sannheten bak mediebildet

Bakgrunnen for at Bygnes ønsket å finne ut av de reelle årsakene til flyttingen fra sør til nord i Europa, var medias fremstilling av migrantene som økonomiske Eurokrise-flyktninger, som flyktet grunnet mangel på jobb og penger.

– Det har vært forsket mye på migrasjonen fra øst til vest, mens sør- nord-migrasjonen innenfor Europa nærmest er et blankt ark. Jeg ønsket derfor å finne ut hvordan virkeligheten faktisk så ut, forteller Bygnes.

Hun peker på at det er viktig å forstå årsaker til at spanjoler og andre søreuropeere flytter nordover. Ved å kjenne til hvorfor folk drar, kan norske myndigheter tilrettelegge bedre for dem som kommer. For spanske myndigheter, som i dag opplever en enorm hjerneflukt, er kunnskapen ekstra viktig.

– Spania har snart mistet én million mennesker til andre land, og svært mange av disse har høy utdanning. Det er viktig for spanske myndigheter å vite årsakene til at de drar, slik at de kan gjøre noe med problemet, sier Bygnes.

– Hvordan opplever spanjoler det norske samfunnet?

– De synes det er vanskelig å bli kjent med nordmenn og mange sliter med klimaet. Bortsett fra det er mange av de høyt utdannede spanjolene nokså begeistret. Særlig verdsetter de at arbeidstiden er så regulert, og at det faktisk går an å kombinere jobb med et familieliv.

De lavt utdannede spanjolene peker på at de har det bedre i Norge enn i Spania, men føler at de blir utnyttet.

– Tidligere sammenlignet de seg med andre i det spanske arbeidsmarkedet som også ble utnyttet, men her sammenligner de seg med nordmenn som har langt bedre vilkår. De føler derfor urettferdigheten mer på kroppen, sier Bygnes.

På et klimatoppmøte i København i 2009 ble verdens ledere enige om at gjennomsnittstemperaturen ikke skulle stige mer enn to grader.

Nå mener flere forskere at det bør erstattes med andre mål.

– For det første kan man spørre seg om målet er oppnåelig. Vi tror ikke det. For det andre: Er den globale gjennomsnittstemperaturen den riktige måten å måle klimaendringer på? Vitenskapelig sett er svaret også et klart nei, sier den amerikanske professoren David G. Victor, som er leder av Laboratory on International Law and Regulation ved University of California, San Diego.

Sammen med klimaforsker Charles F. Kennel hadde han nylig et innlegg om dette i det vitenskapelige tidsskriftet Nature.

«Politisk og vitenskapelig er målet om to grader feil. Politisk sett har det gitt noen regjeringer muligheter for å late som om de gjør en alvorlig klimainnsats, selv om de i virkeligheten ikke gjør noe», skriver forskerne i innlegget.

Skjuler seg bak dårlig klimamål

Jørgen E. Olesen, professor og klimaforsker ved Aarhus Universitet, er enig i at målsettingen kan være lite hensiktsmessig.

– Det er flere forskere som i de siste årene har diskutert dette. Det er en litt for bekvem politisk målsetting. Man kan si at man gjør noe, uten at det får konsekvenser, sier Olesen, som tidligere medlem av FNs klimapanel.

Jørgen E. Olesen påpeker at det vitenskapelig sett er usikkerhet om hva som skal til for å nå målet om maksimum to grader. Det samme mener Jens Hesselbjerg Christensen, som er leder av Danmarks Klimacenter ved DMI.

– Det har vært behov for en presis målsetting. Men målet er helt upraktisk. Vi har ikke noen faglig bakgrunn for å si når vi passerer den grensen. Det kommer an på klimafølsomheten på jorden, sier han.

Klimafølsomhet er hvor mye klimaet påvirkes av økningen av mengden drivhusgasser i atmosfæren, forklarer Jens Hesselbjerg Christensen.

– I den nye rapporten fra FNs klimapanel setter man til følsomheten mellom 1,5 grader og 4,5 grader. Det er en ganske viktig usikkerhet. Det innebærer at man ikke kan si noe sikkert om hva som skal til for å holde målet, sier Christensen, som også er professor ved Niels Bohr Institutet ved Københavns Universitet.

Vanskelig å overholde togradersmål

På tross av usikkerheten argumenterer flere forskere for at det snart vil være umulig å overholde togradersmålet.

Den amerikanske professoren David G. Victor mener verdens ledere neppe kan bli enige om klimatiltak som er drastiske nok. Det bruker han som et av argumentene for at målet bør droppes.

– Det er viktig å sette opp mål som er realistiske. Hvis man for eksempel sammenligner det med FNs mål på utviklingsområdet, så er ikke målet å fjerne all fattigdom – det er å halvere den ekstreme fattigdommen. Det er et oppnåelig mål som kan gjøres om til handling av regjeringer, og det er akkurat det vi trenger for klimaet, sier Victor.

Hjelper skeptikere

FNs utviklingsmål for 2015, også kalt Millennium Development Goals, består av 21 mål og 60 detaljerte indikatorer. Victor mener det bør opprettes en tilsvarende liste for klimaet.

– Hvis vi fokuserer alt på bare ett mål, så legger vi alle eggene våre i én kurv. Det gjør det lettere for kritikere av klimaforskning å si: «Det har vært en stor stigning i CO₂-utslippet, men vi kan ikke se noen stigning i temperaturen.»

– Men betyr det at klimaendringene ikke er reelle? Nei, selvfølgelig ikke. Men ved å fokusere på bare det ene målet har vi gitt klimaskeptikerne bedre kort på hånda, sier Victor.

– Sett opp flere mål

David G. Victor henviser til at jordens gjennomsnittlige overflatetemperatur ikke har steget merkbart siden 1998.

Temperaturene i Arktis har steget, og havene har tatt opp en stor del av energien, påpeker Victor.

– For tiden tar havene opp mesteparten av energien, og derfor ser vi ikke oppvarmingen i overflatetemperaturen. I målet om to grader kan vi heller ikke se andre indikatorer, som ekstreme værbegivenheter.

– Derfor er det behov for en bred samling av målsetninger for klimaet, sammen med indikatorer om vi når målene, sier Victor, som har forsket på klimaforhandlinger.

I tillegg til å bruke havtemperatur og ekstreme værbegivenheter mener David Victor at det er helt opplagt at man sette et fast mål for hvor mye CO₂ verden skal slippe ut.

Skeptisk

Professor Kirsten Halsnæs ved Danmark Tekniske Universitet forsker også på klimapolitikk og klimatilpassing. Hun er skeptisk til det amerikanske forslaget.

Tvert imot mener hun at det kan skape større usikkerhet, forsinke klimaforhandlingene og dermed skade klimaet.

– Jeg forstår ikke at de tror at det blir lettere å oppnå enighet om et nytt sett målsettinger. Det er svært overraskende og lyder ganske urealistisk, sier Halsnæs.

Endeløse diskusjoner

Kirsten Halsnæs påpeker at klimamålet ikke er et enkelt vitenskapelig spørsmål, og derfor vil kunne føre til «endeløse politiske og vitenskapelige diskusjoner».

– Innlegget ville hatt mye større betydning hvis de gikk inn i diskusjonen om hva det krever å overholde målene om utslippsreduksjoner i stedet for å diskutere en eller annen merkelig indeks av klimamål.

– Det virkelige problemet er at det krever drastisk handling å overholde målene, samtidig med at en så stor del av verdens befolkning lever i utviklingsland der befolkningen vokser raskt, sier Halsnæs.

Hun mener at innlegget neppe vil ha noen stor betydning.

– Jeg tror ikke de klarer å overbevise noen. De overser at det finnes mange andre grunner til at en klimaavtale er vanskelig å få til. Det er jo tunge interesser i spill, og det er fortsatt mange mektige aktører som ikke vil at noe skal skje, sier Halsnæs.

Som eksempel nevner hun den organiserte kull-, olje- og gassindustrien.

– Det kan sammenlignes med tobakksindustrien, som har kjempet for synet om at det ikke er helseskadelig å røyke, sier hun.

– Heller et mål for CO₂-utslipp

Klimaforsker Jørgen E. Olesen ved Aarhus Universitet imidlertid enig med de amerikanske forskerne om at det trengs et nytt mål.

Olesen mener man bør fokusere på en enkel målsetning – nemlig å redusere utslippet av CO₂.

En stor del av den CO₂ som finnes i atmosfæren vår nå, er sluppet av ut vestlige land. Mange utviklingsland mener at det er urettferdig at de ikke får samme mulighet for utvikling som Vesten, hvis de plutselig ikke kan slippe ut CO₂ selv.

– Det er naturligvis en diskusjon utviklingslandene straks vil ta opp. Men det er en avsporing. Vi kommer ingen veier med å se bakover. Det som er sluppet ut, er sluppet ut, og det kan vi ikke gjøre noe med nå. Men vi kan gjøre noe med fremtiden, avslutter Olesen.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Guten greier ikkje å sitje stille i klasserommet. Han får lite med seg av timen, pratar, kastar viskelêr, er høglydt og brå. Kan plutseleg springe ein plass, utan førevarsel.

Kva skal vi gjere med bråkmakaren? Sett den vesle fyren aleine i eit stille rom med spesiallærar, lite møblar og dempa fargar. Ingenting som distraherer han og ingen han kan distrahere: Forutan medisinering, har dette gjennom åra vore skulens fremste måte å løyse problemet på.

Heilt feil! seier læringsforskar Göran Söderlund frå Høgskulen i Sogn og Fjordane. I staden for å forstyrre guten så lite som mogleg, bør han forstyrrast mykje, om han skal lære like bra som dei andre.

- Bråkmakarar treng bråk

I fleire tiår har den gjengse tolkinga av ADHD vore at det er ein tilstand først og fremst prega av låg impulskontroll. Så snart den ADHD-råka guten får ein idé i hovudet, må han handle: springe hit eller dit, lage lyd, få noko til å skje.

Den logiske konklusjonen til lærarar og andre har difor vore å putte han i eit minst muleg stimulerande miljø, så han ikkje skal få alle desse plagsame innfalla som distraherer han frå det han eigentleg skal gjere: sitje stille og lære.

Söderlund, som sjølv har 20 års erfaring som lærar før han blei forskar, har nærma seg elevane med merksemdproblem frå ein heilt annan kant. Gjennom kognitiv psykologi, eit fagfelt som mellom anna skildrar korleis hjernen fungerer, har han komme fram til heilt andre svar på kva som kan hjelpe dei barna som slit aller mest. Og dermed også andre forklaringar på kva det er som eigentleg plagar dei. 

For det som plagar dei er altså ikkje for mange impulsar utenfrå, snarare for få impulsar innanfrå. 

Ei form for sjølvmedisinering

Hjernen til eit barn med merksemdproblem har låge nivå av dopamin, det stoffet som hjelper til med å skilje ut det viktige frå det uviktige. I tillegg er det dette stoffet som skaper kjensla av glede og av å bli lønna. Barna som manglar dette, manglar ein grunnleggande motivasjon i klasserommet:

- Det skjer for lite i hjernen deira, kort og godt, til at dei kan føle at dei har det bra. Så eit ADHD-råka barn som skapar uro, gjer det som ei form for sjølvmedisinering, seier Söderlund.

- Meir enn andre barn, treng dette barnet liv og røre rundt seg. Å sette han i eit stille rom er det absolutt verste du kan gjere – då får han spader!

Fæl lyd, gode resultat

Som stipendiat ved Universitetet i Stockholm i byrjinga av 2000-talet testa han korleis barn med ADHD og ei kontrollgruppe utan diagnosen reagerte på ulike læringsmetodar. Han målte også effekten av støy på læringa deira.

I forsøka brukte han kvit støy, lik bruselyda frå ei gamaldags tv-skjerm utanfor sendetid. Lydnivået låg på 80 desibel, som ein støvsugar, ein irriterande og slitsam lyd.

I tråd med den vanlege oppfatninga av ADHD som tilstand, forventa Söderlund at barna med diagnosen ville bli ekstra negativt påverka av bråket – at dei var lettare å forstyrre enn dei andre barna.

Bråk ga betre resultat

Men det stikk motsette skulle vise seg å vere tilfellet. Resultata til barna med ADHD blei ein heil del betre når dei blei forstyrra på dette viset, medan resultata til kontrollgruppa blei verre.

- Då eg såg at 21 barn i forsøket blei vesentleg betre av dette uvesenet, blei eg verkeleg interessert. Først lurte eg veldig på om eg kunne stole på resultatet mitt, for eg syntest det var så rart. Eg las alt om støy og merksemd eg kunne komme over i verdslitteraturen, og forskinga mi har sidan følgt denne tråden, seier Söderlund.

I ein fersk studie publisert 13. november påviser forskaren med ny styrke den opphavlege teorien frå doktorgraden sin, og utvider perspektivet med å sjå på effekten av lyd på eit breiare spekter skuleelevar. Han håpar funna på sikt kan føre til ei positiv endring for dei barna som slit mest i skulen.

- Heile 20 til 25 prosent av elevane i det norske og det svenske skulesystemet forlèt skulen utan fullført vitnemål. Og faga dei ikkje lykkast i, viser seg å vere kjernefag som norsk og matematikk. Det hastar med å hjelpe desse barna, seier Söderlund.

Motorvegar i hjernen

Den nypubliserte studien hans er gjennomført på ein skule i Southampton i England. Ved hjelp av lærarane blei elevane delt inn i tre grupper: normalt merksame, lite merksame og supermerksame. Dei supermerksame elevane skåra mykje verre når dei blei utsett for støy, medan dei med normal merksemd skåra noko verre.

For dei om lag 20 prosentane med merksemdsproblem var bildet heilt annleis. Med støy utførte dei fire testoppgåver med langt betre resultat enn utan lyden. Söderlund forklarer resultatet med omgrepet stokastisk resonans:

- Bakgrunnsbruset hjelper informasjonsoverføringa i hjernen gjennom å auke aktiviteten til hjernecellene. Såleis får det hjernecellene til å kommunisere betre med kvarandre, og merksemda og minnet til å bli sterkare, seier Söderlund.

- Å lære handlar på sett og vis om å skape nye motorvegar i hjernen. For barna med låg merksemd er støyen eit hjelpemiddel for å styrke signal som i utgangspunktet er for svake.

- Skulen lagar taparar

Det var tilfeldig at Söderlund byrja å forske på barn med merksemdsproblem. Men forskinga hans har leia til eit større og større engasjement for denne gruppa, som ifølgje studiane hans omfattar så mange som minst ein femtedel av alle skuleelevar.

Desse barna har langt dårlege prognosar for å klare seg bra i samfunnet enn andre barn. Og Söderlund er overtydd om at dei pedagogiske metodane i skandinavisk skule i dag er med på å gjere dei til skuletaparar:

- Problembasert læring og prosjektmetodikk har vore sentralt for skulesystema våre. Dette er ille for barn som slit med merksemda, meiner han.

Slike metodar krev nemleg at eleven greier å halde svært mange ting i hovudet på same tid. Men arbeidsminnet og evna til å planlegge er avgrensa hos barn generelt, og spesielt hos dei med låg merksemd.

Må kanskje ha meir pugging

Dei treng å jobbe langt meir strukturert, kanskje også meir med gamaldags pugging, for å automatisere kunnskapen. Jobbe med å skape dei tidlegare nemnde motorvegane i hjernen, før dei kan gå vidare til meir komplekse problem. Dei låge dopaminnivåa i hjernen til desse barna krev dessutan hyppige tilbakemeldingar frå læraren, kanskje så ofte som kvart tiande minutt.

- Dette er grunnleggjande funn frå moderne hjerneforsking, som har vokse fram i stor fart dei siste tjue åra. Før var hjernen som ein black box, eit ukjent territorium, men nye metodar for å ta bilde av kva som skjer i den, har opna opp mysteriet for oss. Ikkje minst har ekteparet og nobelprisvinnarane Moser avdekka utrolig mykje om korleis læring skjer på hjernecellenivå, seier Söderlund.

- Men diverre har skulen slett ikkje teke innover seg funna om korleis hjernen fungerer. Det blir ikkje sett på som relevant for utviklinga av undervisningsmetodar.

Støy-app

Sjølv jobbar Söder vidare med funna om støy som muleg hjelpemiddel for elevar som slit. Han har forska fram ein støy-app til mobiltelefonar. Denne er ikkje utprøvd enno, og han er spent på å sjå på effekten av bruk.

- At meiningslaus brus kan vere til hjelp for læring, er tydeleg. Men korleis vi kan introdusere dette i klasserommet på ein måte som fungerer, er eit heilt anna spørsmål, seier han.

De første dataene fra Philae viser at romsonden landet på et hardt underlag, mest sannsynligvis kompakt is dekket av støv og annet løst materiale på kometen 67P/Tsjurjumov-Gerasimenko.

Det kan også forklare hvorfor Philae spratt så høyt tilbake i rommet, nesten 1 kilometer, etter den første landingen 12. november 2014. Underlaget var mye hardere enn det forskerne hadde forventet.

Fikk gjort sine forsøk

Da Philae var falt til ro etter den dramatiske trippel-landingen, hastet det med å få gjort så mange målinger og vitenskapelige forsøk som mulig. Philae hadde begrenset med strøm i batteriene og stedet der det kjøleskapstore laboratoriet hadde havnet fikk for lite lys til å lade solcellene

Klokken 01.26 lørdag 15. november, etter mange timer med hektisk forskning, gikk strømmen ombord og det ble stille fra Philae. Men landingssonden hadde likevel fått gjort det meste av forsøkene som var planlagt uten opplading av batteriene.

De nye resultatene som er publisert på Rosettas blogg er fra instrumentet MUPUS (Multi-Purpose Sensors for Surface and Subsurface Science) som blant annet målte temperaturen rundt Philae og på overflaten.

MUPUS begynte sine målinger allerede da Philae ble satt fri fra modersonden Rosetta klokken 08.35 den 12. november (Greenwhich Mean Time ombord på romsonden. Signalet nådde jorda 28 minutter senere. Norsk tid er en time etter GMT.)

Philaes første landing skjedde klokken 15.34 GMT. Da ble ikke de to harpunene og isskruene som skulle klore Philae fast til underlaget utløst. Siden de to rakettmotorene som skulle trykke Philae ned mot overflaten heller ikke virket, var det ikke noe som hindret landingssonden fra å dabbe tilbake i rommet.

Selv om Philae på jorda er på størrelse med et kjøleskap og veier 100 kilo, veide den i den lave tyngdekraften på kometen 67P knapt 1 gram, omtrent det samme som en binders.

Deretter tok Philae bakken igjen klokken 17.25 og 17.32 GMT. Da hadde minilaboratoriet forflyttet seg rundt 1 kilometer bort fra det opprinnelige landingsstedet og befant seg i skygge.

Skikkelig kald komet

Instrumentene ombord virket ennå og MUPUS fortsatte sine undersøkelser. Den målte temperaturen på det endelige landingsstedet til å være -153 grader Celsius. I løpet av 30 minutter sank temperaturen enda 10 grader.

- Dette tror vi skyldes den kalde klippeveggen like ved Philae eller fordi temperaturmåleren boret seg inn i kaldt støv, sier Jörg Knollenberg som jobber med MUPUS ved den tyske romorganisasjonen DLR.

MUPUS prøvde så å hamre seg ned i overflaten, men klarte bare å bryte seg ned noen få millimeter, selv med full styrke på motoren. Det skjedde også da MUPUS ble testet på kompakt is i laben på jorda.

Hard utenpå, myk inni

Forskerne mener derfor at det ytterste laget på kometen 67P består av et fra 10 til 20 centimeter tykt lag med støv og annet løst materiale. Under det er et lag med kompakt is eller en hard blanding av is og støv.

Tetthetsmålinger utført av Rosetta viser at selve kometens kjerne består av relativt porøs is. Sannsynligvis går den kompakte isen ytterst på kometen over i mer porøs is lenger inne.

Det ryktes også at det er funnet spor etter organisk materiale i dataene fra Philae, men dette er ikke bekreftet og det er ennå ukjent hva slags organiske molekyler det dreier seg om.

Philae har nå fullført sitt oppdrag, men ESA utelukker ikke at minilaboratoriet kan våkne opp igjen når kometen er nærmere sola og Philae får mer strøm. Kontrollrommet klarte nemlig å heve kroppen til Philae noen centimeter og snu den slik at flere av solcellepanelene fikk lys.

- Får Philae nok strøm på et senere tidspunkt kan MUPUS settes i gang igjen, vi kan da undersøke laget som Philae står på nærmere og se hvordan det forandrer seg etter som kometen nærmer seg sola, sier Tilman Spohn, hovedforsker for MUPUS-instrumentet.

Det jobbes nå på spreng for å analysere alle dataene fra Philae. Samtidig foregår også letingen etter hvor romsonden endte opp etter landingen.

Imens fortsetter Rosetta sine undersøkelser av kometen fra bane. Rosetta vil følge 67P ut neste år til kometen er på sitt nærmeste sola 12. august 2015, omtrent ved jordas bane, og vender tilbake ut i rommet igjen.

Det vil komme mange flere nyheter fra både Rosetta og Philae fremover. Følg med!

Wall Street Journal melder at Philae skal ha funne organisk materiale på kometen, men dette er førebels ikkje stadfesta av ESA.

Norsk Romsenter har heller ikkje meir informasjon om det påståtte funnet.

– Organisk materiale kan vere så mangt. Det kan vere snakk om metan, som vi veit er der. Det vi er interessert i, er om det er meir komplisert materiale, seier administrerande direktør Bo Andersen i Norsk Romsenter til NRK.no.

Han avventar meldingar frå ESA om kva dei har funne.

Romsonden har med seg utstyr for å blant anna påvise aminosyrer. Den skal også kunne seie om eventuelle organiske molekyl er høgrevendte eller venstrehendte, noko dei er på jorda.

• Les også: Har landet på komet

Landingsdrama

Nyleg frigitte bilete frå ESA viser dramaet som skjedde då Philae trefte overflata på kometen 67P romsonden for så å sprette av igjen.

• Les også: Her står Philae støtt

Frå ei høgde på 17,5 kilometer over kometen tok Rosetta denne serien med bilete som viser kva som skjedde i ein 30 minutts periode frå sonden var i fritt fall til han trefte overflata, og så dreiv vidare. Bileta er tatt med Rosettas Osiris-kamera.

Resolusjonen er 28 cm/piksel, og dei kvadratiske innsette bileta representerer eit område som er om lag 17 x 17 meter av kometoverflata.

Frå venstre til høgre viser dei tre første bileta Philae mens han enno er i fall mot kometoverflata, deretter første treffpunkt, før sonden sprett opp igjen og beveger seg lenger austover.

Den endelege landingsstaden til Philae er enno ikkje kjent, men etter eit nytt sprett i møte med overflata igjen landa endeleg sonden.

• Les også: Dette er utsikten fra komet 67P/Tsjurimenko-Gerimenko

Kan forklare sprett

Dei få resultata som har blitt frigitt frå undersøkingane på kometen, kan tyde på at overflata er hardare enn det ein hadde trudd på førehand, skriv BBC.

Det tyske MUPUS-instrumentet skulle ta temperaturmålingar av kometen, men dette vart øydelagt i sondens forsøk på å stikke den ned i overflata.

Forskarar BBC har snakka med seier dette viser at støvlaget på kometen kan vere svært mykje hardare enn noko ein hadde forventa, og kan vere like hard som enkelte steinartar.

Dette kan også vere ei medverkande årsak til at sonden spratt så høgt opp att i møtet med kometoverflata.

ESA har enno ikkje lokalisert Philae på kometoverflata, men dei meiner at dei skal kunne finne ved å kombinere bileta dei har frå Philae med informasjon frå Rosetta som går i bane omkring kometen.

Men til akkurat dette kan ikkje Philae vere til særleg hjelp lenger, då sonden sjølv gjekk tom for batteri natt til laurdag.