Av: Stein Kvaløy, overlege og forskningsleder ved Kreft- , kirurgi- og transplantasjonsklinikken (Oslo universitetssykehus) | professor ved Universitetet i Oslo

I 2012 var det rett over 30.000 nye krefttilfeller i Norge. Antallet tilfeller øker med 1-2 prosent hvert år, slik at det i 2030 vil være flere enn 40.000 tilfeller.

Flere overlever kreft

Heldigvis blir behandlingsresultatene bedre og bedre. I den tiden jeg har vært kreftspesialist (fra 1976) har helbredelsen bedret seg betydelig – fra 40 prosent overlevelse til 70 prosent for både kvinner og menn. Årsakene til denne forbedringen er flere.

Vi kan grovt dele behandlingene inn i tre metoder; kirurgi, strålebehandling og medikamentell behandling. I dag møtes de ulike spesialistene for sammen å diskutere det videre behandlingsopplegget for å diskutere den beste bruken av de tre behandlingsmåtene. Ofte blir det slik at alle tre metoder blir brukt i en godt planlagt kombinasjon til beste for pasienten. Vi kaller dette en multidisiplinær tilnærming.

Strålebehandling benyttes både i helbredende og lindrende hensikt. Dette er en lokal behandling med fotonstråler som har høy nok energi til å nå svulster som ligger dypt inne i kroppen. Tenkningen er på mange måter som ved kirurgi, sterilisering og fjerning av svulsten med minst mulig skade av det friske vevet som ligger omkring en svulst. Moderne strålemaskiner gir mulighet til å optimalisere dosen mot svulsten og slik redusere dosen til friskvevet. Skade av det friske vevet kan likevel ikke unngås helt og er ”prisen” en må betale for å bli frisk. Mitt inntrykk er at de fleste pasienter forstår dette bare de får vite om det.

Strålebehandling kan gi skader

Etter hvert som flere pasienter blir helbredet og vi får observasjoner over lang tid (mer enn 20 år), ser vi at pasienter kan få langtidsbivirkninger og skader av behandlingen de fikk for lang tid tilbake. Ofte så langt tilbake at en ikke lenger ser sammenhengen mellom tidligere gitt behandling. Slik er det for eksempel med pasienter som fikk strålebehandling for Hodgkin’s lymfekreft.

En del av disse pasientene har blant annet fått skader av hjertet som gir betydelige plager og redusert livskvalitet. Det er viktig å understreke at det ikke dreier seg om feilbehandling.

Protonbehandling reduserer plager

Spørsmålet er om det finnes andre former for strålebehandling som kan redusere strålebivirkninger. Det gjør det. Utviklingen av strålemaskiner som kan gi partikkelbestråling med protoner eller ioner har vært formidabel de senere tiårene. Det blir som å skyte på svulsten med små kuler. Partiklene kan plasseres enda mer presist i svulsten, men mest fordelaktig er at vi kan redusere dosen til det friske vevet.

Dermed reduseres langtidsbivirkningene og pasientenes plager, som for en del blir som å påføre en ny sykdom etter å ha blitt kurert for kreften. Det er videre slik at ikke alle kreftpasienter vil ha nytte av denne strålebehandlingen sammenlignet med dagens behandling.

Hvor skal strålesenteret plasseres?

En nasjonal spesialistgruppe har arbeidet med spørsmålet om vi bør få protonbehandling til Norge. Gruppen går inn for det. Gruppen har anslått at 8-10 prosent av kreftpasientene som skal ha strålebehandling bør få den som protonbehandling.

Det vil tilsvare ca 12-1500 av kreftpasientene hvert år. Internasjonale anslag ligger noe høyere. Fordelene vil antagelig være størst for barn og ungdom som har lang forventet levetid.

Er det ikke bare å sette i gang vil mange si? Helsegevinstene virker opplagte. Helse-og omsorgsdepartementet ga forbausende raskt klarsignal til etablering av kostbart bygg og utstyr.

Det skal nå utredes hvordan utbyggingen skal skje. Alle helseregionene er med i disse planene. I Helse Sør-Øst har en gruppe arbeidet med planer for å legge et slikt anlegg til Oslo universitetssykehus.

Det viktigste spørsmålet i denne omgangen har vært lokaliseringen: skal vi etablere enheten på sykehus som allerede driver med strålebehandling (som Radiumhospitalet og Ullevål sykehus), eller skal vi innpasse et nytt strålesenter med protonanlegg inn i ideene for de nye OUS – Campus Oslo? Det forligger utkast for forskjellige lokalisasjoner på Rikshospitalet. Dette er spennende planer.

Det er klart at vi må tenke oss om når det gjelder hensiktsmessig plassering for en så stor investering (ca. to milliarder kroner). Det er viktig at disse planene ikke forsinker etableringen av et protonanlegg i Oslo universitetssykehus, som tidligst kan stå ferdig i 2020.

Dette har stor betydning for den enkelte pasient.

Les mer:

Planlegger protonterapisenter med plass til 1000 pasienter

Kvasarer er ekstremt energirike og lyssterke kjerner i enorme galakser, som sender ut ekstremt mye energi på grunn av et supermassivt sort hull i midten av galaksen.

Energien kommer fra materie som blir halt og dratt i fra de enorme kreftene rundt det supermassive sorte hullet. Kvasarer kan skinne sterkere enn alle stjernene i resten av galaksen til sammen, i følge ESO.

Rotasjonsaksen

Nå har astronomer ved Very Large Telescope (VLT) i Chile kartlagt massevis av kvasarer, og avdekket hva slags rotasjonsakse det sorte hullet i midten av galaksen har. VLT er en del av European Southern Observatory (ESO).

Rotasjonsaksen er aksen et objekt roterer rundt. For eksempel jordas rotasjonsakse går gjennom nord- og sørpolen, og kloden spinner rundt denne linjen.

Astronomene har observert at rotasjonsaksen til flere kvasarer virket som om de nesten var parallelle. Disse kvasarene er så langt unna oss at universet bare var en tredjedel av sin nåværende alder da lyset som vi ser kom ut av kvasarene.

– Det første vi så var at noen av kvasarenes rotasjon sto på linje med hverandre, selv om de er kjempelangt unna hverandre, sier Damien Hutsemékers i en pressemelding, forsker ved Universitetet ved Liège i Belgia og leder av teamet bak forskningsartikkelen.

Det store, store bilde

Da forskerne undersøkte spredningen av galaksene over disse kosmiske avstandene, fant de at galaksene og gassen skaper et nett av materie, og klumper seg rundt så og si tomme områder hvor enkeltgalakser er svært sjeldne.

Forskerne så at rotasjonsaksene hadde en hang til å følge disse store linjene i nettet, og aksen pekte langs disse linjene. Dette kan man tydelig se i bildet i toppen av saken.

Det er selvfølgelig en sjanse for at aksene har fått disse retningene ved en tilfeldighet. Forskerne mener at deres regnestykker viser at det er én prosent sjanse for at det er tilfeldig.

Det kan være at denne rettingen henger sammen med de svarte hullenes masse, og hvordan de utviklet seg over tid. Eller det kan være et resultat av kollisjoner og sammenslåinger av galakser for lenge siden, skriver Damien Hutsemékers i en epost til Discovery News.

Saken ble presentert som et mysterium på hjemmesidene til ESO via deres pressemelding, noe som har fått flere til å reagere.

Blant annet astrofysikeren Brian Koberlein skriver på sin blogg at fenomenet er interessant, men ikke mystisk. Disse rotasjonsakse-linjene skal ha blitt sett i datasimuleringer, og Koberlein skriver at dette er første gang fenomenet har blitt sett i virkeligheten.

Samtidig sier både Koberlein og forskerne bak studien at dette kan tyde på mekanismer i universet vi enda ikke forstår.

Referanse:

Hutsemékers m. fl.: Alignment of quasar polarizations with large-scale structures. Astronomy & Astrophysics.

– Henrik har som sivilingeniør relativt sett ganske høy inntekt, og dette har absolutt spilt en rolle i avgjørelsen om vi skulle få barn eller ikke. Henrik tjener penger og jeg opparbeider oss lån, ler Stigum.

Ida Stigum (30) og Henrik Fagerholt (36) er foreldre til to små gutter, Sebastian på to og et halvt år, og Tobias på tre måneder. Selv om Stigum fortsatt er medisinstudent ved Universitetet i Oslo, har samboeren jobbet i over ti år som sivilingeniør. For den nybakte familien har inntekten vært en viktig faktor under planleggingen av foreldreskapet.

Jobb og høyere lønn 

I dag føder norske kvinner i gjennomsnitt 1,78 barn (2013). Men nordmenn flest får barn først når inntekten når et forholdsvis høyt nivå.

Det kan både skyldes at sannsynligheten for å få barn øker når man begynner å jobbe eller går opp i lønn, og at de som har høy lønn gjennom livet oftere blir foreldre. Kvinner og menn vil ha mer enn 50 prosent større sannsynlighet for å få barn i et gitt år hvis de befinner seg i den øverste femtedelen av inntektsfordelingen enn hvis de befinner seg i den nederste femtedelen, ifølge en ny studie.

Rannveig Vittersø Kaldager, som står bak studien, er den første til å bruke norske data til å undersøke hvordan denne sammenhengen endrer seg over tid for menn, men også for kvinner. 

– Studien viser at i en periode der det blir lettere å kombinere jobb og familie, blir sammenhengen mellom lønnsinntekt og sannsynligheten for å få et første barn sterkere for kvinner. Dette er det nye med denne studien, sier Kaldager.

Marit Rønsen er seniorforsker ved SSB. Noen av hennes forskningsinteresser omfatter yrkesdeltakelse og familiepolitikk.

– Det er riktig at studien observerer en positiv sammenheng mellom det å ha god inntekt og det å få barn, men vi vet ikke så mye om de bakenforliggende preferansene, og om det virkelig er slik kvinner og menn tenker, sier Marit Rønsen om studien.

Nybakt familie

Det var likevel ikke bare spørsmålet om penger som påvirket avgjørelsen til Ida Stigum og Henrik Fagerholt. Når det kom til valget om å bli foreldre, så de også på Stigums studielengde, og sin egen alder. 

Begge to legger også til at hvis de teoretisk sett hadde hatt mangel på penger, hadde nok ikke dette vært en stopper. 

– Jeg tror vi hadde gjort det uansett. Også hvis vi ikke hadde hatt råd til bil eller måtte ha bodd et annet sted. Men da hadde vi nok  kanskje ikke fått barn så tett etter hverandre, sier Fagerholt.

Annerledes liv nå enn før

Til tross for nordmenns utbredte forestilling om at det gode liv leves med barn, velger de fleste å vente med å bli forelder. Lengre utdanninger og andre ambisjoner om karriere, fører til at mange får sine barn senere i livet enn hva foreldregenerasjonene gjorde.

Men for paret var avgjørelsen tydelig. De skulle ikke vente lenge.

– Det passer aldri å få barn, og vi ville heller ikke vente på at det skulle passe, sier Ida Stigum.

Likevel var begge fødslene godt planlagt, for å ikke komme til hinder for obligatorisk undervisning og eksamen.  

– Jeg er veldig klar over at jeg har valgt i både pose og sekk, for jeg har insistert på begge delene, både karriere og barn. Det hele får heller være litt slitsomt, for jeg er hard på kravene, smiler den nybakte tobarnsmoren.

Med en holdning om at alt ordner seg til slutt, mener de at det er lurt å tenke på å få barn litt tidligere i livet. Ifølge paret vil den perioden uansett komme før eller siden. 

Fotfeste i arbeidsmarkedet 

Marit Rønsen forteller at det kan være fordelaktig å vente med å få barn fordi man får et fotfeste i arbeidsmarkedet og får opparbeidet seg en inntekt på et visst nivå.

– Det gir større økonomisk kompensasjon når man er i fødselspermisjon, og det vil være positivt for mange, sier Rønsen.

Her til lands er det generelt ikke så gunstig å bli forelder som student på grunn av systemet for fødselspenger.

For å ha rett til foreldrepengene må man ha vært yrkesaktiv med pensjonsgivende inntekt i minimum seks av de siste ti månedene før selve permisjonen starter. Fødselspengene henger altså sammen med det man har tjent inn før.

For studenter som ikke har tjent så mye, er dette systemet ikke så fordelaktig. 

Ida Stigum og Henrik Fagerholt forteller også at det er vanskeligere å få fedrekvote for par som velger å få barn der en eller begge studerer. Siden Sebastian ble født har ikke Stigum hatt tid eller anledning til å jobbe ved siden av studiene. Det betyr at kravet til foreldrepenger ikke er oppfylt, og at Fagerholt denne gangen ikke har noen rett til fedrekvote.

Han får bare lov til å være hjemme hvis samboeren hans fyller aktivitetskravet. Dette kravet kan for eksempel dekkes ved at Stigum blir fulltidsstudent, starter å jobbe helt eller velger å jobbe og studere på fulltid til sammen.  

– Det er veldig vanskelig å være fulltidsstudent og amme samtidig, forteller Stigum. 

Får barn i moden alder

I mange land forventes det at man skal få seg en utdanning, en jobb og familie før man bestemmer seg for å bli forelder.

Men venter man for lenge, er det ikke sikkert at man vil være i stand til å få barn.

Lina Herstad, gynekolog og forsker ved Oslos Universitetssykehus, forteller at det oppstår en viss sjanse for keisersnitt og en tregere fødsel om man velger å føde senere. Med alderen øker også risikoen for diabetes, høyt blodtrykk og overvekt.

- Tanglopper er små krepsdyr. Denne dyregruppen finnes i omtrent hele verden og består av mange ulike arter. Vi kaller dem tanglopper på norsk siden de vi vanligvis ser, er de som lever blant tang og under steiner i fjæra, sier Anne Helene Tandberg, forsker ved Havforskningsinstituttet da den nye arten ble funnet. 

Det vitenskapelige navnet for dyregruppen tangloppe er Amphipoda, og den nye arten har fått det vitenskapelige navnet Halirages helgae.

- Arten har kjennetegn som for den allerede eksisterende slekten Halirages, og helgae er en latinifisering av min mors navn, Helga, forteller Halldis Ringvold, som fant arten og dermed fikk muligheten til å gi den navn.

Det er vanlig å bruke enten navn som kjennetegner dyret, eller et egennavn på kolleger, familiemedlemmer, barn eller andre, men da ofte til avdøde personer.

Trives i kaldt vann

Alle individene av den nye arten ble funnet på steder der vanntemperaturen var fra – 0,66 til – 0,82 grader.

- Ferskvann fryser ved 0 grader, men sjøvann har et lavere frysepunkt på grunn av saltinnholdet og fryser først ved ca. – 2 grader, avhengig av hvor salt vannet er. Jo høyere saltinnhold, jo lavere frysepunkt. Østersjøen er for eksempel ikke like salt som Norskehavet, derfor fryser deler av Østersjøen til is om vinteren, forklarer Ringvold.

Inngår i renovasjonstjenesten

Ulike arter av tanglopper er svært vanlige både langs kysten og ute i havet. De aller fleste artene bor på bunnen og spiser av det som synker ned fra høyere oppe i vannsøylen.

- Tanglopper er midt i økosystemet i havet, og inngår på en måte i renovasjonstjenesten, sier Tandberg.

De ulike artene av tanglopper spiser forskjellige deler av næringen som finnes på bunnen. Planktonalger, avføring fra dyr som svømmer høyere oppe i vannmassene, små dyr som bor i sedimentene på havbunnen og død fisk og hval som har endt opp på bunnen er eksempler på hva tanglopper spiser.

I neste omgang blir de selv mat for andre krepsdyr, bunndyr, fisk og fugl.

Bunnkartlegging avslørte arten

Prøvene der den nye arten er funnet, ble tatt som en del av bunnkartleggingen som gjøres i MAREANO-programmet. Dette er en kartlegging der biologisk mangfold, naturtyper, dybde, bunnforhold og forurensning blir kartlagt.

Havforskningsinstituttet, Norges geologiske undersøkelse og Kartverket er med på dette arbeidet.

Her undersøkes havbunnen nøye, og det blir blant annet tatt spesielle prøver fra utvalgte stasjoner på bunnen. Det er i noen av disse prøvene den nye arten har dukket opp.

- I vårt arbeid undersøkes havbunnen over store områder på en mer detaljert måte enn det som er gjort tidligere. Det er derfor ikke usannsynlig at det enkelte ganger dukker opp nye arter, spesielt når det gjelder de mindre dyrene som lever på og i bunnen, sier Ringvold.

Veien fra ukjent til ny art

Forskerne bruker et spesielt redskap som kalles RP-slede for å fange tanglopper. Sleden slepes bortover havbunnen, og dyrene som fanges blir tatt opp på dekk og konservert i bøtter.

Deretter blir de fraktet på land og grovsortert i hovedgrupper som krepsdyr, bløtdyr og svamp. Hver hovedgruppe blir så tatt hånd om av spesialister som artsbestemmer dem, det er i denne prosessen nye arter blir funnet.  

- Når vi finner en art som ikke er kjent fra før, starter en tidkrevende prosess. For at et ukjent dyr skal bli godkjent som en ny art, må funnet publiseres i et vitenskapelig tidsskrift etter bestemte retningslinjer, forteller Ringvold.

- Hver art får også et artsnavn, som man kan si består av et for- og etternavn. Disse kalles slektsnavn og artsepitet, og må være på latin, forklarer Tandberg.

Hele dyret må også tegnes i detalj, fra hode og antenner – til bein og hale. Når alt dette er ferdig, inkludert en vitenskapelig tekst om detaljer for hvordan hver del av dyret ser ut, og hvordan det er forskjellig fra alle andre kjente arter, sendes manuskriptet inn til et vitenskapelig tidsskrift.

Originalene havner på museum

Alle nye arter må ha en original. Denne må plasseres i samlingene til et vitenskapelig museum.

- Vår nye art, Halirages helgae, holder til i samlingene til Bergen Museum. Årsaken til at den oppbevares på museum, er at det skal være mulig for andre forskere å se på de samme individene som vi har brukt for å beskrive arten, sier Tandberg. 

Referanse

Halldis Ringvold, Anne Helene Solberg Tandberg. A new deepwater species of Calliopiidae, Halirages helgae (Crustacea, Amphipoda), with a synoptic table to Halirages species from the northeast Atlantic. European Journal of Taxonomy, nr. 98 2014. 

«Jeg hørte at folk begynte å rope «politiet er her!», og en rusmisbruker kobler jo det der…

De tok jo i meg, og skulle dra meg inn i bilen, og jeg gjorde jo motstand, sant, for jeg hadde jo ikke gjort noen ting. Jeg stod og skrek: «Jeg har jo faen ikke gjort noe, slipp meg!».

Rusmisbruker Pia visste ikke at hun skulle legges inn med tvang, og skjønte ikke hvorfor politiet plutselig kom for å hente henne.

Hun er en av dem norske forskere har intervjuet om opplevelsen av å bli tvangsinnlagt på institusjon.

Når narkotikabruken blir så omfattende at den står i fare for å drepe, griper staten inn. Rusmisbrukere kan bli tvunget til innleggelse ved en behandlingsinstitusjon for å redde livet deres.

Om faren er akutt, blir mange tvangsinnlagt uten forvarsel. Men slike hastetiltak skaper utrygghet, og mange rusmisbrukere mister tilliten til systemet.

Føler seg krenket          

Midlertidige vedtak er ment å være et unntak fra regelen, når det ikke er mulig å vente på en ordinær saksbehandling fordi liv står i fare.

Men praksis i dag er at de fleste tvangssaker begynner med et midlertidig vedtak, ifølge en bok om bruk av tvang i kommunene.

Det skaper problemer for rusmisbrukerne.

Tvang kan oppleves svært dramatisk om den kommer overraskende og plutselig, forteller Kristian Mjåland, doktorgradsstipendiat ved Universitetet i Bergen og en av forfatterne av boka fra forskningssenteret Uni Research Rokkansenteret.

– De som ikke vet på forhånd at de kan komme til å bli innlagt med tvang, får ofte en kraftig reaksjon som varer langt inn i behandlingsoppholdet. De føler seg krenket, sier Mjåland.

Disse brukerne er mindre fornøyde med behandlingsopplegget enn dem som har blitt informert på forhånd.

Tror politiet skal straffe dem

Ved en ordinær tvangssak har de fleste blitt informert om at de kan risikere å bli tvangsinnlagt. Da vet brukeren hva som venter, og har muligheten til å si sin mening om saken. Det skjer sjeldnere ved hastevedtak.

I tillegg kommer ofte politiet på døra.

Når noen skal legges inn med makt, har kommunen mulighet til å få bistand fra politiet. Statistikken avslører at politiet hjelper til langt oftere ved midlertidige vedtak om tvang enn i ordinære saker.

Politiet dukker opp i om lag hver tredje ordinære tvangssak, men i mer enn to av tre hastesaker.

– Mange brukere har negative erfaringer med at politiet kobles inn. Da opplever de innleggelsen mer som straff enn omsorg. De får en følelse av at de har gjort noe galt, ikke at de skal få hjelp, sier Mjåland.

Behandlingsinstitusjonene opplever også at brukere som blir lagt inn på den måten er vanskeligere å forholde seg til, forteller Mjåland.

Helsearbeiderne forteller at brukerne som ikke er informerte på forhånd ofte er opprørte. Selv om også de som har fått sagt sin mening kan være svært uenige i begrunnelsen for å bruke tvang.

«Tvangskåte» ruskonsulenter

Det er ingen forskere som har evaluert effekten av tvangstiltakene på lang sikt. Men erfaringene fra de involverte som Bergens-forskerne har intervjuet tyder på at måten tvangen gjennomføres på har stor betydning.

Boka er basert på intervjuer med brukere og ansatte i helsevesenet og kommuner i perioden 2008-2010, i tillegg til statistikk fram til 2013. Bruken av tvang øker stadig, men det er store variasjoner i bruk av tvang mellom kommunene. I et av intervjuene blir noen ruskonsulenter omtalt som «tvangskåte», de tyr lett til tvangstiltak.

Forskerne intervjuet 90 brukere, pårørende, ansatte ved behandlingsinstitusjoner, helseforetak og 20 ulike NAV-kontorer, og gjennomførte en spørreundersøkelse blant alt fra ruskonsulenter til saksbehandlere i 51 kommuner.

NAV venter til siste liten

Hastevedtakene er ikke så akutte som man kan få inntrykk av.

– I de fleste tilfellene har kommunen veid for og imot over lang tid. Saksbehandlerne har vært i tvil, de har forsøkt frivillige tiltak først uten effekt. Til slutt velger de tvang, sier Mjåland.

– Hvorfor setter de ikke i gang en ordinær tvangssak tidligere?

– Jeg tror blant annet det er blitt en kultur for å bruke midlertidige vedtak, sier Mjåland.

Det er kommunen, oftest NAV, som foreslår tvangstiltak, og fylkesnemnda som bestemmer om det skal settes i gang eller ikke. Men NAV-ansatte oppretter sjelden en sak på egenhånd.

– Det er typisk at de venter på bekymringsmeldinger fra andre instanser. Først når andre fagfolk slår alarm, oppretter de en sak, sier Mjåland.

Stoler ikke på egne vurderinger

Men når bekymringene begynner å strømme inn fra legevakt og psykiatri, er situasjonen som oftest blitt akutt, med hyppige overdoser og dårlig helsetilstand. Da er det for seint med ordinær saksbehandling.

En del NAV-ansatte har ifølge forskerne et «sosialfaglig mindreverdskompleks». De stoler ikke nok på egne vurderinger til å sette i gang en ordinær tvangssak. Mjåland mener de bør gjøre det i større grad.

– Tvangssaker som startes opp tidlig oppleves som mindre traumatiske. I noen kommuner blir brukeren kalt inn til et møte der helsevesenet, kommuneadvokaten og NAV diskuterer ulike løsninger, både frivillige tiltak og tvangstiltak. Det gir mer konstruktive behandlingsløp, brukere som har vært gjennom en slik prosess er stort sett fornøyde, sier han.

– Kan unngå hastesaker

Den omfattende bruken av strakstiltak kunne vært unngått, mener forskerne.

– Vi stiller spørsmål ved om det er et godt nok utbygd lavterskeltilbud til de tyngste rusmisbrukerne i Norge. Bedre botilbud, flere sprøyterom og mer kontakt med helsevesenet kunne kanskje sørget for at situasjonen ikke ble så kritisk at de må legges inn akutt og med tvang, sier Mjåland.

Han viser til at vi i har høyere overdosedødsfall i Norge enn i mange andre land, sett i forhold til folketallet.

Mjåland mener også at det trengs flere typer behandling, for eksempel muligheten til å få heroin på resept. Noe forskning tyder på at legemidler som subutex og metadon ikke virker for alle. Helse Bergen ønsker å tilby heroinassistert behandling i forbindelse med et forskningsprosjekt, men har ennå ikke fått lov av sentrale myndigheter.

Referanse:

Lundeberg, I.R., Mjåland, K., Søvig, K.H.: Tvang i rusfeltet. Regelverk, praksis og erfaringer med tvang. Gyldendal juridisk, 2014.

Været blir kaldere, det blir mørkere, og julen nærmer seg. Det er tid til å holde seg innendørs – og hygge seg. I mange stuer blir de mørke kveldene tilbrakt foran fjernsynet, supplert med chips og sjokolade.

Det har fått Birgitte Knudsen til tastaturet: «Hvis jeg spiser 100 gram sjokolade, hvor mye legger jeg på meg?» skriver hun i en e-post til Videnskab.dk.

Postdoktor Mads Rosenkilde Larsen, fra biomedisinsk institutt ved Københavns Universitet, svarer: 

– Hvis vi antar at Birgitte spiser 100 gram sjokolade én dag, skjer det ikke så mye. Kroppene våre kan håndtere svingninger i inntaket av kalorier. Problemet med vekten kommer først når Birgitte spiser sjokolade hver dag, forklarer Larsen, som forsker på trening og ernæring.

Kilovis med sjokolade

La oss anta at Birgitte spiser sjokolade hver kveld. Spørsmålet blir da hvor mye hun må spise for å legge på seg ett kilo.

Her må forskeren ta frem kalkulator og forskjellige tabeller.

Det viser seg at det er rundt 500 kalorier i 100 gram sjokolade (vi bruker enheten kalorier i stedet for kilokalorier, siden det er vanlig innen ernæringslæren). Larsen forteller at en tommelfingerregel er at det krever 12 000 ekstra kalorier å legge på seg ett kilo fett; det vil si 12 000 kalorier i tillegg til de 2000 et voksent menneske trenger daglig for å opprettholde vekten.

Birgitte må altså spise 2,4 kilo sjokolade for å legge på seg 1 kilo i fettmasse.

– Så mye kan man selvfølgelig ikke spise på en enkelt dag, men det er fullt mulig i løpet av en uke. Da har vi samtidig tatt med at hun bruker om lag ti prosent av energien fra sjokoladen på å spise og fordøye den, sier Larsen.

Må løpe 115 kilometer

Her har vi egentlig svaret på Birgittes spørsmål. Men før Mads Rosenkilde får lagt vekk kalkulatoren, ber vi ham om å reversere prosessen. Hva må Birgitte gjøre for å kvitte seg med den ene kiloen?

Ifølge Larsen må man forbrenne 9500 kalorier for å kvitte seg med én kilo fett.

Forskerens kalkulator og tabeller forteller oss at det tilsvarer at en gjennomsnittsperson løper 11 timer og 30 minutter med en gjennomsnittshastighet på 6 minutter per kilometer. Med andre ord må man løpe om lag 115 kilometer. 

Beregningene

Et voksent menneske bruker rundt 2,45 liter oksygen per minutt når han eller hun trener med en intensitet på 70 prosent, noe som tilsvarer å løpe i om lag 10 kilometer i timen. Vi forbrenner 4,8 kalorier per liter oksygen, altså 11,76 i minuttet med denne intensiteten.

I en kilo fett er det 9500 kalorier. Tar vi med en etterforbrenning på 15 prosent, kan vi nøye oss med å forbrenne 8075 kalorier.

Når vi forbrenner 11,76 kalorier i minuttet, krever det 687 minutters trening. Det er 11,5 timer. 

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Tenk deg at du er så tørr i munnen at du kvier deg for å kysse den du er glad. Du opplever at tungen setter seg fast i ganen og at det blir vanskelig å svelge mat. Samtidig får du ofte sår i munnen og hull i tennene. Du er trøtt hele tiden, selv om du har sovet hele natten, har vondt i muskler og ledd, og forstår ikke hvorfor det føles som om du har sand i øynene.

Dette er vanlige symptomer for personer med Sjögrens syndrom.

– Sjögrens syndrom er en av våre vanligste revmatiske sykdommer. Dessverre er det mange som ikke har hørt om sykdommen, noe som fører til at en del mennesker går rundt med plager de ikke kan forklare, sier forsker Tone Berger Enger ved det Det odontologiske fakultet ved Universitetet i Oslo.

Sjögrens er en såkalt autoimmun sykdom, der immunforsvaret går til angrep på kroppens egne organer. Ved Sjögrens syndrom er det primært spyttkjertlene og tårekjertlene som blir angrepet, noe som fører til munn- og øyetørrhet.

I all hovedsak er det kvinner i overgangsalderen som rammes av Sjögrens syndrom, men også yngre mennesker kan få sykdommen.

Eget vev årsak til sykdommen?

Foreløpig vet vi lite om hva som er årsak til sykdommen, men ulike miljømessige, immunologiske og genetiske faktorer har vært foreslått som forklaringer på hvorfor noen individer utvikler Sjögrens syndrom.

En ny, alternativ forklaringsmodell, er at immunsystemet angriper eget vev fordi det er endret. Tone Berge Enger har i sine studier sett på om forandringer i funksjon og struktur av spyttkjertelceller kan være med på å forklare hvordan sykdommen utvikler seg.

Feil i cellestruktur

Resultatene fra Engers forskning tyder på at pasienter med Sjögrens syndrom har feil i kjertelcellene som påvirker cellenes funksjon. Cellene med endret funksjon kan oppfattes som farlige av kroppens immunforsvar.

– For å beskytte seg mot dette farlige, angriper kroppens immunsystem disse cellene, noe som resulterer i betennelse i vevet og en forverring av situasjonen. Feil i kjertelcellene kan derfor delvis være med på å forklare utviklingen av Sjögrens syndrom, sier Enger.

Oppdagelsen kom gjennom forsøk på mus med Sjögrens-liknende sykdom. Enger konstaterte at disse musene hadde feil i cellestrukturen i kjertelvevet allerede tidlig i fosterutviklingen. Disse feilene fant man ikke hos friske mus.

– Mest interessant var at vi fant de samme feilene i cellestrukturen i spyttkjertler hos mennesker med Sjögrens syndrom, sier Enger, som mener funnene er med på å understøtte teorien om at feil i kroppens eget vev kan være en av årsakene til sykdommen.

Viktig med diagnose

– Selv om det ikke finnes en kur for Sjögrens, er det viktig at riktig diagnose blir stilt tidlig for at pasientene følges opp med riktig behandling, sier forskeren.

Behandlingen tar sikte på å lindre og forebygge de plagene lite spytt og lite tårer medfører. Sykdommen kan også utvikle seg fra munn- og øyetørrhet til å ramme andre organer som lunger, hud, ledd og muskler. Dette vil kunne føre til at livskvaliteten blir dårligere.

 –Jeg har møtt pasienter som har så redusert livskvalitet at et vanlig sosialt liv blir vanskelig, forteller Enger.

Siden sykdommen er lite kjent, er det mange mennesker som begynner å tenke på om det er noe de selv har gjort som forårsaker plagene. Ved å få påvist Sjögrens syndrom, vil pasienten frikjennes for eget ansvar og få en forklaring på symptomene.

– Selv om det i dag ikke finnes noen helbredende kur, kan ulike tiltak iverksettes for å lindre symptomene. Dette kan igjen føre til at pasienten får økt livskvalitet, avslutter Berge Enger.

Skog produserer råvarer til trelast, papir, kjemisk industri og til bioenergi. I tillegg er skogen viktig for friluftsliv, bevaring av biologisk mangfold og karbonbinding.

Alle disse gode egenskapene kommer fra trærnes fotosyntese og fordelingen av fotosynteseproduktene i blader, greiner, stamme og røtter. Og mye av grunnlaget for dette igjen er den genetiske informasjonen som ligger gjemt i frøet som senere blir til treet.

Et klima i endring gjør det ekstra utfordrende å vite hvilke trær som vil vokse best om 80–100 år. Økt temperatur vil kunne gi bedre vekst i skogen, men større variasjoner rundt middeltemperaturen kan også gi ekstreme situasjoner for skogbruket.

– Vi er forespeilet et varmere klima, med økte nedbørsmengder og mindre snø i lavlandet. Om vinteren kan lite snødekke gi mer frostskader. Det samme kan en tidligere vår, forteller Arne Steffenrem, skogforsker ved Norsk institutt for skog og landskap.

– Da er det viktig at det frøet vi bruker i dag, som blir en del av skogen de neste 60–100 årene, har god genetisk kvalitet, forklarer Steffenrem.

Bedre vekst og bedre tømmer

Steffenrem forsker på det som kalles skogplanteforedling. Målet med skogplanteforedlingen er å fremheve de gode genene i grantrærne, og få frem et enda bedre genetisk frømateriale til norske skogeiere.

I Norge foredles det ikke for spesielle egenskaper. Målet med foredlingen er at trærne skal vokse raskere og gi bedre virkeskvalitet, for eksempel til bærende elementer i bygninger.

– For å oppnå både bedre vekst og virkeskvalitet må frøene være klimatilpasset. Dette gir det vi kaller genetisk gevinst. Den genetiske gevinsten overføres til skogen fra frøproduksjonen i frøplantasjene, forklarer Steffenrem.

Utvalgte trær samles i frøplantasjene

I frøplantasjene samles de aller beste individene for å produsere frø. Foredlingen er at de beste trærne velges ut etter grundig testing i feltforsøk. Nå, etter 20–30 år med feltforsøk er forskerne nå i gang med å etablere nye frøplantasjer.

Tall for Norge viser at frø fra dagens granfrøplantasjer kan gi en vekstøkning på 10–15 prosent. Svenske skogforskere har utført beregninger som viser at dette øker grunnverdien på skogarealet med 70 prosent.

– Bruk av frø fra frøplantasjer er en enkel og sikker måte å heve verdien av skogarealet på. Den positive effekten blir enda større sammen med riktig skogskjøtsel. Det betyr økning av verdien av skogarealet for all framtid, forklarer Steffenrem.

Og da er ikke verdien av økt CO2-binding regnet med. Den kan være like viktig.

– Det kan være snakk om så mye som to millioner tonn ekstra bundet CO2 hvert år. Og siden det er en lønnsom investering så vil CO2-bindingen i prinsippet være gratis, påpeker skogforskeren.

Frøplantasjer forsyner skogbruket med frø

Øyvind Meland Edvardsen er daglig leder for Stiftelsen det norske Skogfrøverk på Hamar. Skogfrøverket har ansvaret for frøforsyningen til Skogbruket. Skogfrøverket etablerer og driver frøplantasjene og er, som skogbrukets foredlingsorganisasjon, i førersetet ved utviklingen av stadig bedre granfrø.

Det er Skogfrøverket som produserer og distribuerer frøet til planteskolene rundt om i landet, som igjen dyrker frem de små granplantene som skogeierne kjøper for å plante ut i skogen.

De siste årene har det vært plantet rundt 30 millioner skogsplanter i Norge, og skognæringen har som mål å plante ut enda mer.

– På 1950- og 1960-tallet ble det plantet over 100 millioner planter hvert år. Vi kommer ikke tilbake dit igjen, men et realistisk mål bør være 40–50 millioner planter, forteller Meland Edvardsen.

Mer frø fra frøplantasjer

Stadig mer av granplantene som plantes i norske skoger stammer fra frøplantasjer. I dag er andelen 95 prosent på Østlandet og 75 prosent på landsbasis.

– For å øke den genetiske gevinsten ønsker vi å konsentrere frøproduksjonen om færre individer. Mens vi fram til nå har hatt så mye som 200–300 ulike genotyper i hver frøplantasje, ønsker vi nå å redusere antallet ned mot 30, forteller Arne Steffenrem.

I motsetning til foredling på korn og husdyr leverer skogplanteforedlingen gener til et økosystem. Grantrærne i skogen har mange funksjoner, ikke bare som tømmer på et sagbruk om 60 år.

– I storfeavl har man kontroll, dyrene sprer seg ikke vilt i naturen. Men de grantrærne vi planter skal også fungere i et naturlig økosystem, og omfatte den genetiske variasjonen som kreves for å kunne tilpasse seg endringene der, forklarer Steffenrem.

– Dette gjør at frøets genetiske egenskaper blir mer slik skogeierne ønsker det: Bedre vekst, bedre klimatilpasning og bedre kvalitet. Den genetiske gevinsten vil da øke fra dagens 10-15 prosent og opp mot 20 prosent økt vekst, kanskje mer, avslutter Steffenrem.

Det har nesten sikkert vært flytende vann på Mars. Roveren Curiosity har funnet spor etter et uttørket elveleie, samt et våtmarksområde eller en liten innsjø.

Men dette vannet rant sannsynligvis for milliarder av år siden, mens jorden vår bare var en livløs og brutal ung verden.

Kaldere sol

For så lenge siden var solsystemet veldig ulikt slik vi kjenner det i dag. Blant annet var sollyset ganske mye svakere enn det er i dag, og Mars ligger langt unna solen.

Svakere sollys og andre faktorer tilsier at Mars hadde et kaldt klima på denne tiden, for kaldt til at flytende vann kunne eksistere. Bare is kunne eksistert på Mars hvis dette stemte.

Det har dermed vært vanskelig å få bevisene for flytende vann til å stemme overens med klimamodellene på Mars, ifølge en ny studie publisert i Nature Geoscience.

Ifølge studien finnes det mange geologiske bevis for vann på Mars. Store nettverk av utgravde daler, forsenkninger hvor innsjøer hang sammen og kanaler har blitt funnet.

Vulkanutbrudd

Forskerne har laget en datamodell av atmosfæren på Mars, og testet forskjellige varianter av gassblandinger for å se hva slags temperatur det kunne ha vært på den røde planet.

Forskerne mener at modeller som bare tar hensyn til drivhusgasser som Vanndamp og store mengder CO2 ikke kan gi de høye temperaturene som trengs.

Men, hvis det var store vulkanutbrudd på Mars i denne perioden, kan det ha produsert store mengder svovelgasser som kan ha vært nok til å varme opp atmosfæren nok til å ha flytende vann, i hvert fall i et bånd rundt ekvator.

Forskerne ser for seg store vulkanutbrudd som har spydd ut lava og drivhusgasser som gjorde det mulig for atmosfæren å holde på varmen i flere tiår eller århundrer av gangen.

De peker også på at dette stemmer med indikasjoner på at vannstrømmene på Mars har vært forbigående fenomener, og forsvunnet etter en viss tid.

Tørre elvedaler

Et område på Mars med antatte elvedaler og innsjøbasseng har samme geologiske alder som tegn for massevis av vulkansk aktivitet på den røde planeten, da mengder av lava ble spydd ut av vulkanene.

Da kan temperaturen ha blitt varm nok til å smelte store mengder is, og skapt nye elver og innsjøer.

Mange utdødde vulkaner har blitt funnet på Mars. Olympus Mons er en av dem og er det høyeste fjellet i hele solsystemet. Det rager 22 kilometer opp fra overflaten, ganske mye høyere enn Mt. Everest på 8800 meter.

Referanse:

Halevy, Head III: Episodic warming of early Mars by punctuated volcanism (Sammendrag). Nature Geoscience. doi:10.1038/ngeo2293