En ladning med frynsete plastbiter deiser ned på transportbåndet. Få sekunder blir rester av bæreposer, matfolie og annet avfall flombelyst av en blåhvit halogenlampe.

Så knatrer det illsint, som en mitraljøse av luftpistoler. Plastbitene skvetter til værs med velrettede skudd fra en luftsøyle, flyr i bue og lander i en beholder. Dette er de utvalgte flakene, som består av riktig type plast. De andre faller bare rett ned, i en annen beholder.

Tre meter i sekundet raser transportbåndet framover. Det ser ut som om plasten virvler tilfeldig opp, men dette er presisjonsskyting, styrt av lynrask elektronikk. Ti tonn avfall flombelyses og blåses ut i riktig haug hver time. Bare to prosent havner feil.

Plast sammen med restavfallet

Maskinene står i en enorm hall på det nye gjenvinningsanlegget til Romerike avfallsforedling (ROAF), nord for Oslo. De gjenkjenner forskjellige typer plast ut fra fargene som plasten reflekterer fra lysskjæret til halogenlampen.

– Takket være disse maskinene kan husholdningene kaste plasten i det vanlige restavfallet. Vi slipper de blå posene, sier Beate Langset, avdelingsdirektør for informasjon og forvaltning i ROAF.

For at det skal være mulig, må restavfallet først gjennom en trommelsikt, der annet og tyngre avfall skilles fra. Så blir den lettere plasten blåst ut, revet opp og ført videre til plastsorteringen.

Sorterer plast for gjenvinning

– Avfallet passerer 13 slike maskiner på rekke og rad, forklarer Ole Onsrud.  Han er teknisk sjef i selskapet TiTech, som nå er en del av Tomrakonsernet, kjent blant annet for returautomatene i dagligvarebutikker.

– Maskinene skyter ut hver sine typer plast. Den første skyter ut rester av plastfolie fra for eksempel krympeplast og bæreposer. Den neste skyter ut PET, en plasttype som er vanlig blant annet i brusflasker. Så følger polypropylen og andre plasttyper som kan gjenvinnes og brukes om igjen, fortsetter han.

Fargesignatur

Sorteringsmaskinene fra TiTech utnytter det faktum at ethvert materiale har sin helt spesielle måte å reflektere lys på. Noen fargenyanser reflekteres mye, andre reflekteres lite. Materialene har sin spesielle fargesignatur.

Øyet kan ikke skille fargenyansene godt nok til å bestemme signaturen. Derfor har TiTechs sorteringsmaskin 32 forskjellige sensorer som er finavstemt på en bestemt farge eller bølgelengde på lyset.

16 av disse sensorene oppfatter farger i synlig lys, og 16 i det nære infrarøde området, altså farger bortenfor det røde i regnbuespekteret. Dett er farger som øyet ikke kan se, men som gir viktige bidrag til fargesignaturen.

De 32 fargene i hver sensor er finjustert for å skille ut en bestemt fargesignatur, og dermed en bestemt type plast. Denne finjusteringen må av og til endres, etter som nye plasttyper kommer til.

– Vi har justert sensorene noe for å få til best mulig sortering, men vi har ikke hatt noen større innkjøringsproblemer, forteller Langset. Men selv om maskinene gjør jobben sin bra, gir den også utfordringer.

Problemplast

– Svarte og veldig mørke materialer er et problem, siden de ikke reflekterer mye lys, sier Onsrud.

– Vi har også et problem med emballasjer der plast er blandet med andre materialer, for eksempel kaffeposer og chipsposer med metallfolie, supplerer Langset. –De som kjøper plasten av oss for gjenvinning, ønsker ikke slike materialer.

– Også blandinger av forskjellige typer plast kan skape problemer. Det samme kan plastdekkede produkter, for eksempel bleier. Vi må justere maskinene slik at de ikke sorterer ut dette for gjenvinning, fortsetter hun.

Tilgriset plast er derimot ikke noe stort problem, ifølge Langset. –De som tar i mot skitten plast, har egne vaskeanlegg, og de er fornøyd med kvaliteten de får fra vårt sorteringsanlegg, forteller hun.

Fortsatt grønne poser for matavfall

Tilgrisingen består for det meste av matavfall.  Onsrud forteller at TiTechs teknologi også brukes til å kontrollere matvarer, for eksempel mengden av fett og vann i kvernet kjøtt. Så hvorfor ikke bruke optisk sortering også til matavfall, og glemme også de grønne posene?

– Det har aldri vært aktuelt. Da ville restavfallet blitt mye mer tilgriset i vårt anlegg. Grønne poser gir den beste kvaliteten på både matavfallet og restavfallet, sier Langset.

– Dessuten ser vi at folk blir mer bevisste på hvor mye mat de faktisk kaster når de må bruker grønne poser. Dermed kaster de mindre, fortsetter hun.

Papirsortering

– Også papiravfall egner seg for optisk sortering, forteller Onsrud. Foreløpig skjer dette bare industrielt, blant annet på anlegg utenfor Tønsberg, i Bergen og Trondheim.

– Anleggene kan skille mellom papp, drikkekartonger og papir med forskjellige typer trykksverte, sier han.

Første i Norge

Teknologien bak disse optiske sorteringsmaskinene var utviklet av TiTech allerede i 1997,og har lenge vært brukt på industriavfall.  Men anlegget til ROAF er det første i Europa hvor husholdningsavfall blir sortert på samme måte, ifølge Langset.

– Da Oslo kommune skulle bygge sitt gjenvinningsanlegg på begynnelsen av 2000-tallet, hadde vi møter med dem for å presentere vår teknologi, men de valgte en annen løsning, forteller Onsrud.

Denne løsningen består i å bruke blå poser til plastavfall. Hver blå pose blir veid, og tunge poser blir sortert vekk, fordi de trolig inneholder mye annet enn plast. Heller ikke forskjellige plasttyper blir finsortert, som på Romerike.

Ifølge ROAF er deres løsning bedre enn metoden som brukes i Oslo.

– Teknologien ikke moden nok

– Vi vurderte mange teknologier da vi skulle velge sorteringsteknologi i 2006, og fant at teknologien til TiTech ikke var moden nok, kommenterer kommunikasjonsdirektør Kristin Bergersen i renovasjonsetaten, Oslo kommune til forskning.no.

Hun mener at metoden med optisk sortering av blå poser som Oslo bruker, gir god gjenvinningsprosent, og fungerer godt i en storby.

– Romerike har færre husholdninger og færre store boligblokker. Deres løsninger kan ikke uten videre oppskaleres til Oslo, fortsetter Bergersen.

– Vi synes det er bra at TiTechs teknologiske løsninger fungerer godt for Romerike. Det gir muligheter, også for Oslo, når vi i fremtiden skal utvikle vårt system videre. Teknologisk utvikling på avfallsområdet, slik som ROAF-anlegget, kommer hele avfallsbransjen til gode, sier hun.

Lenker:

TiTechs informasjon om sorteringsmaskinen

Hva skjer med avfallet du leverer? Informasjon på nettsidene til ROAF

Plukkanalyser, rapporter om gjenvinning på ROAF fra 2010, 2012 og 2014

Hvor fornøyd er vi nordmenn med offentlige tjenester? I dag presenterer det uavhengige analyseselskapet EPSI sin årlige brukerundersøkelse av politiet og helsevesenet.

Nordmenns tilfredshet med politiet går frem for andre året på rad. Men tannlegene skårer best også i år. 

For øvrig stiger vår tilfredshet både sykehusene og fastlegene.

Bedre resultat for politiet

EPSI Norge undersøker hvert år hvor fornøyd vi er med ulike tilbydere av tjenester i privat og offentlig sektor. 

I år ligger tilfredsheten med politiet på 56 poeng på en skala fra null til 100. Dette er høyeste nivå siden 2008, og tendensen er stigende.

- Vi ser at folk også i år opplever en tydelig bedring i håndteringen av anmeldelser og den informasjonen de får i etterkant, forteller daglig leder Fredrik Høst i EPSI Norge, i en pressemelding.

Tilliten til politiet ble svekket fra 82 prosent til 69 prosent i 2012 etter at 22. juli-rapporten ble langt fram, viser en undersøkelse fra Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor.

EPSIs undersøkelse av politiet baserer seg på intervjuer med personer som har anmeldt en sak til politiet i løpet av det siste året. Hovedsakelig gjelder dette anmeldelser av tyveri, innbrudd og legemsbeskadigelse.

Men samtidig at det fortsatt forbedringsmuligheter, mener Høst.

Svensk politi bedre likt

Politiet har nemlig skåret relativt lavt på denne målingen over tid.

Tilsvarende tall er lagt frem i Sverige i dag, og den rapporten viser også en fremgang. Svenskene er langt mer tilfredse med politiet enn hva tilfellet er i Norge.

Helsetjenester skårer bedre

Både sykehus og legesentre, inkludert fastleger, kan vise til en pen fremgang fra i fjor. Sykehus får 72 poeng på en skala fra null til 100, og leger får 75 poeng.

Det er allikevel tannlegene som nok en gang imponerer med et meget solid resultat.

– En indeksskår på 84 poeng tilsier at tannlegene er dyktige på å levere en tjeneste som står seg meget godt i forhold til de krav og forventninger kundene har, sier daglig leder Fredrik Høst i pressemeldingen.

Svarene omfatter både pasienter som har vært inne til et rutinebesøk og de som har vært til mer omfattende behandling.

Kilde:

EPSI Norge: Offentlige tjenester 2014 Sammendrag helsetjenester og politi.

Til tross for at EUs regioner står for 250 av 3000 lobbyvirksomheter som opererer i Brussel, har det vært lite forskning på deres innflytelse på EU-systemet.

Nå har førsteamanuensis Michaël Tatham på Institutt for sammenliknende politikk ved Universitetet i Bergen gjort en undersøkelse, der han intervjuet 300 seniorembetsmenn i 60 regioner i fem EU-land om hvordan de opplevde sin innflytelse i Brussel.

– Generelt har regionene relativt liten innflytelse på beslutningene som tas i Brussel. De er også nokså samstemte i denne oppfattelsen, sier Tatham, som snart publiserer resultatene i tidsskriftet International Studies Quarterly.

Innflytelse fra null til ti

Tatham har brukt en innflytelsesskala fra 0 til 10, som måler gjennomslag i EU for ulik lobbyvirksomhet. Skalaen viser at regionenes gjennomsnittlige innflytelse er 3,8. Den vanligste verdien for all lobbyinnflytelse er 4.

Ifølge forskeren er dette i samsvar med andre studier på lobbyarbeid i Brussel, som viser at lobbyistene har relativt begrenset innflytelse på Europakommisjonens avgjørelser.

Selv om innflytelsen er begrenset, betyr ikke dette at den er ikke-eksisterende. Noen interessegrupper og regioner har definitivt mer innflytelse enn andre.

For eksempel skåret delstaten Nordrhein-Westfalen i Tyskland, med 17 millioner innbyggere, 6,1 på innflytelsesskalaen, mens det ungarske fylket Nógrád, med 200 000 innbyggere, skåret 3,3.

For å finne hva som avgjør innflytelsen, så Tatham på regionenes innbyggertall, grad av autonomi og til slutt på deres aktivitet i Brussel.

– Forskningen min viser at store og desentraliserte regioner har mer innflytelse på Europakommisjonen enn små regioner med lite autonomi. Det lønner seg også å være til stede.

– Dess mer kontakt regionene har med beslutningstakere i Brussel, dess mer gjennomslag får de, forklarer Tatham.

Han påpeker at graden av selvstyre bare ser ut til å ha betydning dersom regionen er stor.

Altså: Store regioner med autonomi har større innflytelse på Europakommisjonen enn store regioner uten autonomi. Små regioner med lite autonomi, slik som Nógrád, har minst innflytelse i Brussel.

En demokratisk utfordring

Sett fra et demokratisk synspunkt kan det være bra at store regioner har mer makt enn små. Mer problematisk er det når makten øker med graden av selvstyre, mener forskeren. Dette fører til den såkalte Matteuseffekten, som kort sagt går ut på at de mektige blir mektigere og de svake blir svakere.

– De store regionene med høy grad av autonomi får gjennomslag for flest saker i Brussel, noe som gjør at de vokser seg enda større og sterkere. Vi får en kumulativ effekt hvor de får stadig mer innflytelse i Brussel, forklarer Tatham.

– Det motsatte skjer med de små regionene, spesielt hvis de kommer fra sentraliserte land. De sterke blir sterkere, og de svake blir svakere. Dette er en utfordring for demokratiet.

Denne utfordringen har dannet utgangspunkt for flere undersøkelser Tatham har gjort. Blant annet sendte forskeren et spørreskjema til embetsmenn ved alle regionskontorene i Brussel. De svarte på spørsmål om hvor ofte de var i konflikt med moderlandet, og hvor ofte de samarbeidet om sine interesser i Brussel.

– Svarene jeg fikk, viser at i Brussel er samarbeid det vanligste forholdet mellom regioner og moderland. Konflikt mellom regioner og moderlands interesser var veldig sjeldent, forteller Tatham.

Føderalisme kan lønne seg

Regioner med høy grad av autonomi har det minst konfliktfylte forholdet til moderlandet. Dette er et overaskende funn fordi man har trodd at sterke regioner kan være fristet til å motarbeide moderlandet når de driver lobbyvirksomhet i Brussel.

– At vi faktisk fant den motsatte effekten, tror jeg kommer av at sterke regioner i større grad kan påvirke moderlandets interesser via nasjonale kanaler. De får dermed mer dialog og sammenfallende interesser, sier Tatham.

– Hva betyr dette for EU-landene?

– Det betyr at nasjonalstater ikke trenger å bekymre seg for å bli undergravd i EU hvis de desentraliserer makten. Føderalisme ser faktisk ut til å ha den motsatte effekten. Landene får i sin helhet mer makt ved at de store, autonome regionene får mer å si i Brussel.

– Medlemsland i EU kan tjene på å delegere makt til regionene sine, fordi denne innflytelsen ikke skjer på bekostning av moderlandets interesser, svarer Tatham.

Referanser:

Tatham: Regional Voices in the European Union: Sub-national influence in multi-level politics, International Studies Quarterly, kommer i 2015.

Tatham: Paradiplomats Against the State – Explaining Conflict in State and Substate Interest Representation in Brussels, Comparative Political Studies January 2013, doi: 10.1177/0010414012453031.

- Nei da, det er ikke så farlig for meg.

Hva denne setningen egentlig betyr, kommer alt an på hvordan den sies. Med ett tonefall betyr den det som står – det har ikke så mye å si. Med en annen intonasjon er betydningen stikk motsatt: Jeg er skikkelig skuffa!

Vi mennesker er veldig vant til å lytte etter alt menneskestemmen sier ut også over ordene. Og forskning har vist at det er to ulike deler av hjernen som behandler de to aspektene av snakkingen.

Den venstre halvdelen av hjernen har spesialisert seg på å tolke forståelige lyder som ord, mens den høyre hjernehalvdelen behandler annen informasjon i stemmen, for eksempel følelser.

Det finnes også dokumentasjon som tyder på at dyr bruker hjernedelene forskjellig når de lytter til artsfrender. Men hva når de hører på menneskeprat?

Spilte stemmeklipp for hunder

Hva hører for eksempel bikkja – en art som tross alt har levd sammen med oss i tusenvis av år – når vi prater med den?

Noen forskere mener menneskets beste venn er i stand til å føle med oss.

Og nå har Victoria Ratcliffe og David Reby fra University of Sussex forsøkt å finne ut mer. Derfor huket de inn en gjeng med firbente forsøksobjekter, som fikk høre en rekke manipulerte lydklipp.

Klippene tok utgangspunkt i menneskestemmer som kom med utsagn som hundene var vant til å høre. Lydene var imidlertid endret slik at enten ordene eller tonefallet forsvant.

Forstår ikke nødvendigvis

Det viste seg at hundene oftere reagerte med venstre hjernehalvdel dersom klippene hadde forståelige ord. Lydsnuttene som hadde tonefallet i behold, men uforståelige ord, fikk derimot den høyre hjernehalvdelen til å reagere.

Dermed oppfører hundehjernen og menneskehjernen seg altså likt i møte med mennesketale. Dette kan tyde på at også dyra skiller ut og behandler ordene og følelsene i stemmen på ulik måte, slik som vi gjør. Også andre undersøkelser har funnet likheter i måten folk og bikkjer oppfatter menneskesnakk.

Hva dette sier om hundenes evne til å forstå hva vi mener, er derimot en annen sak.

Kanskje har hunder igjennom sin lange historie med oss utviklet seg slik at de gjenkjenner og reagerer på de ulike typene informasjon i menneskesnakk.

På den annen side er det også mulig at denne evnen til å skille komponentene i stemmer utviklet seg mye tidligere og dermed er et fellestrekk for mange pattedyr. I så fall kan det godt hende at Fido hører hva vi uttrykker, men ikke skjønner et fnugg av hva det betyr.

Referanse:

V. F. Ratcliffe & D. Reby, Orienting Asymmetries in Dogs’ Responses to Different Communicatory Components of Human Speech, Current Biology 24, 15. desember 2014. Sammendrag

Ølen er full når den kommer på bordet, men hvis kelneren ikke har gått rolig og vært flink til å balansere, har mye av kaffen blitt skvulpet over kanten. Dette fenomenet har Emilie Dressaire ved Princeton University forsket på.

Skum reduserer skvulping

Dressaire lurte på om det var skummet som gjorde at ølen sølte mindre enn kaffen, og dro ut sammen med sine kollegaer for å undersøke dette hverdagsfenomenet.

Ved å bruke et høyhastighetskamera, et bevegende underlag og drikke både med og uten skum, studerte de hvordan kaffen og ølen oppførte seg i bevegelse.

• Les også: Gravide bør unngå for mye kaffe

Målingene viste at skummet faktisk roer ned bølger, og derfor stopper drikken fra å skvulpe. Når ølet beveger seg fra side til side, gnir skummet seg inntil veggene i glasset.

Denne gniingen koster mye energi, noe som resulterer i at bølgene roer seg. De konkluderte med at effektiviteten av skummet kommer av tyktflytende ødsling.

En drikk uten skum, for eksempel vanlig sort kaffe, vil altså ikke kunne gjøre det samme og væsken renner da over kanten.

Gnissende bobler

Professor på Institutt for kjemisk prosessteknologi ved NTNU, Hallvard Fjøsne Svendsen, synes dette var artig forskning.

– Jeg hadde aldri tenkt over det før, sier Fjøsne Svendsen til NRK.

Han mener det også kan være en annen forklaring på at skummet hindrer væsken i å renne over.

– Hvis skummet har store bobler og de boblene gnisser mot hverandre, går bevegelsesenergien over til varme. Jo mer boblene gnisser, desto raskere blir energien brukt opp, sier han.

• Les også: Har avslørt pilsens hemmelighet

Slik man ser i videoen nederst i artikkelen, stopper bølgene i ølet raskere enn i kaffen fordi boblene har gnisset så mye at bevegelsesenergien er brukt opp.

– Hvis man tenker på servering av kaffe generelt sett, så skvulper den også mer avhengig av hvilken kopp den er i, sier han.

– Kan ha stor betydning

Dressaire oppfatter at studenter er flinke til å koble hverdagslige problemer med mer vanskelige spørsmål.

– Dette arbeidet kan ha stor betydning i en rekke industrielle programmer, blant annet i transport av væske, sier hun.

Fjøsne Svendsen er enig med Dressaire i at kunnskapen kan benyttes flere steder enn på restaurant.

– Det er flere eksempler i industrien hvor man ikke ønsker at frakten skal bli satt for mye i bevegelse. Da kan det gjøre nytte å legge på et tett skum, sier han.

• Les også: Så lett lager du ditt eget øl

Se video av hvordan øl med skum oppfører seg annerledes i bevegelse i forhold til kaffe:

Av Eline Benestad Hågvar

Min professorkollega Trine Hvoslef-Eide argumenterer i Aftenposten 13. november for at Norge bør tillate genmodifisert mat (gm-mat). Spørsmålet gjelder akkurat nå import av to maissorter i dyrefôr. Begge sortene er laget for å tåle større mengder ugrasmidler, hvorav det ene middelet er så giftig at det er forbudt i Norge.

Som økolog og tilhenger av føre-vâr prinsippet mener jeg at vi både kan og bør hindre import av de to genmodifiserte maissortene. Hvoslef-Eides påpeking av at man tillater annen omstridt innførsel, som ulike fremmede arter, produkter sprøytet med forbudte plantevernmidler, eller kylling med resistente bakterier, kan ikke brukes som argument for å tillate gm-mat.

Faglig uenighet omkring gm-mat har eksistert i de snart 20 år plantene har vært på markedet. En hovedoppgave viste at norske fagfolk er uenige: Mens bioteknologer var overveiende positive til gm-planter i landbruket, var andre biologer, for eksempel økologer, påfallende mer skeptiske. Slik har holdningene på Universitetet på Ås vært todelt.

Vi som arbeider med økologi vektlegger miljøhensyn og føre-vâr prinsippet langt sterkere. Vårt syn er ikke basert på følelser men på vitenskap. Som eksempel kan henvises til Bioteknologirådets 70 siders rapport av 2014, der en rekke fagpersoner fra flere områder har arbeidet seg fram til hvilke faglige hensyn en risikoanalyse av gm-planter må inneholde: ”Herbicid-resistant genetically modified plants and sustainability”.  

Det som opptar folk flest er om gm-mat er helsefarlig. Her trenger vi mer uavhengig forskning. Det er imidlertid svært vanskelig å forske seg fram til sikre effekter av langvarig inntak av gm-mat på mennesker.

Forsøkene hittil har gått over kort tid og tilsier en føre-vâr holdning. Sykdommer, for eksempel kreft, kan være vanskelig å koble sikkert til maten. Det er ikke noe avgjørende argument at amerikanerne har spist gm-mat i snart 20 år uten at en helserisiko er blitt klart påvist.

Like viktig som vår helse er miljøet. Genteknologer har lett for å glemme at en matplante står i et miljø av andre planter og dyr. En gm-plante har fått endret sin kjemi, noe som fort påvirker for eksempel insektene. Planten kan være like giftig mot visse nytteinsekter eller truete insekter som mot skadeinsekter eller ugras.

Effekter kan forplante seg i næringskjeden. Videre kan krysninger mellom gm-planter og naturlige planter redusere mangfoldet av lokalt tilpassete sorter av for eksempel mais og ris.

På grunn av kompleksiteten og mangelfulle data på miljø og helse, deler jeg ikke Hvoslef-Eides klokketro på dagens risikoanalyser som kan åpne for import. Situasjonen tilsier snarere en føre-vâr holdning. Hvoslef-Eide sa i Dagsnytt 18 at for mye fokus på usikkerhet kan føre til handlingslammelse. Min mening er at føre-vâr prinsippet bare kan fravikes dersom innførsel har stor samfunnsmessig betydning. Slik er ikke situasjonen i Norge i dag.

Vi klarer oss godt uten genmodifiserte planter. 

På fredag ble spenningen endelig utløst! Forskningsrådet avslørte hvilke Senter for forskningsdrevet innovasjon (SFI) de gir støtte til. IVT er utpekt som vertskap for ett nytt senter, og er til sammen involvert i hele ni nye senter – det er svært gledelig!

SFI-storeslem

Fakultet for ingeniørvitenskap og teknologi hadde inne fire søknader som koordinator for nye SFI`er, og det er selvfølgelig noen som nå er skuffet, men vi er også fornøyd med at søknaden for Centre for structural Analysis – CASA gikk inn. NTNU er med i totalt 14 av de 17 SFI`ene forskningsrådet gir støtte til – det kan ikke kalles annet enn storeslem. SFI`ene er svært viktig fordi det betyr langsiktig og konsentrert satsing på forskningsområder og adresserer innovasjon. Det er ingen tvil om at dette gir norsk industri bedre konkuranseevne.

CASA

CASAs hovedmål er å etablere seg som et ledende internasjonalt senter for multiskala testing, modellering og simulering av materialer og strukturer for bruk i blant annet bilindustrien, olje- og gassindustrien og virksomheter som arbeider med fysisk sikkerhet. Leder for senteret er Magnus Langseth. Forskningspartner i senteret er Sintef, og elleve store bedriftspartnere som bl.a Toyota Motor, Audi, Statoil Petroleum og BMW. Nasjonal sikkerhetsmyndighet, Forsvarsbygg og Statens Vegvesen er inne som offentlige partnere. Alle disse tunge partnerne gjør at vi har svært store forhåpninger til senteret i årene fremover.

SIMLab, som Langseth også leder, presenterte i oktober sin nye «shock tube» som blant annet kan brukes til å simulere effekten av eksplosjoner på bygninger. Denne vil være et viktig bidrag i forskningen som går på fysisk sikring. Les mitt blogginlegg om terrorforskning

Satsing på klima

IVT er også en viktig bidragsyter i syv andre senter. Sintef er vertskap for Klima 2050 – «Risk reduction through climate adaptation of buildings and infrastructure» har som hovedmål å redusere samfunnsmessig risiko forbundet med klimaendringer, økt nedbør og flomvann i det bygde miljø. Her er IVT og NTNU sterkt inne med professor Tore Kvande som forskningsleder. En lang rekke ekstremværhendelser de siste årene har vist oss hvor sårbare samfunnet er når bygninger og infrastruktur settes på alvorlige prøver. Ved å løse dagens problemer er vi bedre rustet til å møte framtidens klimautfordringer. Et eksempel er høstens flomhendelser blant annet i Odda som bekreftelse på aktualiteten til forskningssentret.

De andre sentrene IVT er samarbeidspartner i er: Metal Production, SUBPRO, Marine Operations, Exposed Aquaculture, Offshore Mechatronics, CIRA og Smart Maritime (se forskningsrådets beskrivelsene av sentrene) – dette er spennende og viktige prosjekter som IVT er stolt av å være med på.

Skrevet av doktorgradsstipendiat Kathrine Vandraas

Selv leger kan bli uvel av synet, lyden og lukten av ulike kroppsvæsker, og for meg troner oppkast og brekninger øverst. Da jeg var nyutdannet var det så ille at jeg måtte gå ut av rommet hvis pasienten kastet opp. Ironisk nok dreier mitt doktorgradsprosjekt seg nettopp om kvalme og oppkast, ekstrem svangerskapskvalme eller som det heter på godt ”gresk-latinsk”, hyperemesis gravidarum.

Hyperemesis gravidarum

Ekstrem svangerskapskvalme rammer 1-2 % av gravide kvinner, og er den vanligste innleggelsesårsaken for gravide i første halvdel av svangerskapet. Tilstanden kjennetegnes av alvorlig kvalme og brekninger, ledsaget av vekttap og væske- og elektrolytt forstyrrelser. Mange må ha behandling på sykehus. Det finnes ingen kur for tilstanden annet enn å forløse kvinnen. Tilstanden påvirker både kvinnens fysiske og psykiske helse, og er en tilstand vi vet lite om.

Er dette farlig for barnet mitt?

I all sin fortvilelse og lidelse har disse kvinnene ofte følgende spørsmål: ”Er dette farlig for barnet mitt?” Frem til nå har ikke leger kunnet gi et klart svar på dette fordi forskningen er begrenset og resultatene sprikende.  Når det gjelder langtidskonsekvenser for barnet, vet vi nærmest ingenting. Det å kunne komme nærmere et godt svar å gi disse kvinnene, var god nok grunn for meg til å trosse min emetofobi (redsel for oppkast) – og kanskje kunne den bli kurert på veien?

Å være sulten i mors liv

I mitt doktorgradsprosjekt ser jeg på konsekvenser av ekstrem svangerskapskvalme for mor og for barn, både på lang og kort sikt. Her skal jeg gi en liten smakebit på den biten som dreier seg om barnets helse.Prosjektet bygger på teorien om at eksponering for uheldig stimuli mens vi ligger i mors liv, permanent kan endre vår sykdomsprofil for resten av livet, også kalt ”føtal programmering av sykdom”. Ernæring, eller mangel på ernæring, regnes som en nøkkel stimulus i denne sammenheng. Å være sulten i mors liv kan ha dyptgripende konsekvenser. Dette er vist blant annet for fostre som ble sult-eksponert under 2.verdenskrig. I voksen alder ser man en økt risiko for overvekt, diabetes, hjerte-/kar sykdom og kreft. Disse effektene er uavhengig av fødselsvekt og jo tidligere i graviditeten fosteret blir utsatt for sult, jo mer alvorlig er langtidskonsekvensene, viser det seg.

Barna klarer seg godt

Ekstrem svangerskapskvalme kan ligne på en begrenset sultperiode, og gir oss en ganske enestående mulighet til å studere effektene av sult-eksponering hos ellers stort sett velernærte, friske kvinner. Vi har undersøkt om barn født av disse kvinnene har økt risiko for uønskede fødselsutfall som for tidlig fødsel, lav fødselsvekt og død, men også om de har økt risiko for kreft i barndom og ungdomsår. Vår hovedkonklusjon er at på kort sikt så klarer disse barna seg godt. Sammenlignet med barn født av mødre uten ekstrem svangerskapskvalme, fødes disse barna gjennomsnittlig en halv dag tidligere og veier tilnærmet det samme og er i like god form rett etter fødsel. Et viktig funn er at disse barn hadde økt risiko for død den første måneden etter fødsel,  og en økt risiko for lymfekreft i aldersgruppen 10-20 år sammenlignet med barn født av mødre uten ekstrem svangerskapskvalme. Lymfekreft er en mangeartet sykdom som skyldes mange faktorer i samspill. Flere av disse faktorene kan påvirke sammenhengen mellom ekstrem svangerskapskvalme og lymfekreft uten at vi er klar over det. Det er en av de store utfordringene ved å bruke helseregistre når man forsker; man har ikke informasjon om alt man skulle ønske seg.

Mer forskning er nødvendig

Resultatene om fødselsutfall i mitt prosjekt er de mest omfattende innenfor dette fagfeltet. Kanskje har økt bevissthet rundt hyperemesis gravidarum gjort legene flinkere til å identifisere og behandle tilstanden for å sikre adekvat ernæring under svangerskapet. Kreftrisikoen sett hos barn av mødre med ekstrem svangerskapskvalme er den første til systematisk å vise disse sammenhengene, og baserer seg på data fra hele Skandinavia.Det trengs mer forskning for muligens å kunne gi svar på om det er andre langtidskonsekvenser av ekstrem svangerskapskvalme enn det vi har undersøkt her. Har avkommet økt risiko for hjerte-/kar sykdom, diabetes, overvekt?Forhåpentligvis kan vår forskning stimulere til nettopp det.

Er jeg kurert?

Til slutt lurer du kanskje på om jeg er kurert for min emetofobi?Nei. Men det gjenstår fortsatt noen måneder av prosjektet.

Referanser:

Roseboom TJ, Painter RC, van Abeelen AF, Veenendaal MV, de Rooij SR.Hungry in the womb: what are the consequences? Lessons from the Dutch famine.Maturitas. 2011 Oct;70(2):141-5.

Vandraas KF, Vikanes AV, Vangen S, Magnus P, Støer NC, Grjibovski AM.Hyperemesis gravidarum and birth outcomes-a population-based cohort study of 2.2 million births in the Norwegian Birth Registry.BJOG. 2013 Dec;120(13):1654-60.

Vandraas KF, Vikanes ÅV, Støer NC, Vangen S, Magnus P, Grjibovski AM.Is hyperemesis gravidarum associated with placental weight and the placental weight-to-birth weight ratio? A population-based Norwegian cohort study.Placenta. 2013 Nov;34(11):990-4.

Dermed kaster de seg inn i en debatt som nylig har blusset opp blant klimaforskere. 

Enkelte forskere tar nemlig nå til orde for å fjerne hele det etter hvert så velkjente togradersmålet fra FNs årlige klimaforhandlinger. Spesielt har en kommentarartikkel i tidsskriftet Nature vakt oppsikt.

Budskapet til forfatterne David G. Victor og Charles F. Kennel er at togradersmålet er enkelt og visjonært, men at det enkle nå må vike for det realistiske.

– Togradersmålet er som et boliglån uten nedbetalingsplan. Du vet at det skal betales, men det er ingen krav til når og hvor fort det skal skje, kommenterer Steffen Kallbekken, direktør for CICEP Senter for internasjonal klima- og energipolitikk og forsker ved CICERO.

Kallbekken forklarer at problemet med langsiktige mål er at det blir lettere å utsette tiltak, og at det blir nærmest et definisjonsspørsmål hvorvidt et land er i rute med utslippskuttene. Vi kan alltid si at det kommer større kutt senere, uten at vi er mer konkrete på hva det innebærer. 

Lenge skeptisk

– Jeg har vært skeptisk til dette målet lenge. Det er praktisk talt umulig å nå og det sier ingenting om når kuttene skal skje eller hva som forventes av kutt på kort sikt.

Kallbekken snur seg mot dataskjermen bak seg og peker på den siste setningen i sammendraget av en artikkel han var med på å skrive i 2005:

«I lys av usikkerhetene knyttet til klimafølsomhet vil et langsiktig mål (…) gi begrenset veiledning for behovene for utslippskutt på kort sikt.»

Uoppnåelig og upraktisk

I tillegg er togradersmålet upraktisk, fordi det ikke sier noe konkret om hva myndigheter bør eller må gjøre.

Victor og Kennel peker i Nature-artikkelen på at internasjonale politiske mål er mer effektive hvis de oversettes til konkrete handlinger. Som eksempel trekker de fram FNs tusenårsmål, som er brutt ned til åtte mål, 21 delmål og 60 konkrete og målbare indikatorer. Dette gjør det lettere for myndigheter og organisasjoner å vite hva som er målene for suksess, og dermed også hva de må gjøre for å komme dit, argumenterer forskerne.

Konklusjonen til Victor og Kennel er at ett mål og én indikator for klimaendringer ikke holder. Istedet trengs det et sett av indikatorer som måler de forskjellige påkjenningene som menneskene utsetter klimaet for, og som viser hvilke konsekvenser disse påkjenningene har.

Victor og Kennel peker på atmosfærisk konsentrasjon av klimagasser som én sentral indikator, og de foreslår at verden enes om mål for gjennomsnittlig klimagasskonsentrasjon i 2030 eller 2050. Dette målet må så oversettes til konkrete tiltak for kutt i utslipp. Tallene og tiltakene oppdateres jevnlig, slik at de forskjellige landene fortløpende kan se hvordan de ligger an.

«Politikere må komme seg videre fra togradersmålet, og forskere må hjelpe dem med å forstå hvorfor og hva som skal erstatte det», skriver de.

Omstridt mål

Togradersmålet handler om en tokning av hvilken risiko som er forbundet med temperaturendringer. 

Målet ble formulert av EU i 1996 og baserte seg på utslippsscenarioene i den andre hovedrapporten fra FNs klimapanel. Det kan imidlertid spores enda lenger tilbake. Både andre og tredje hovedrapport fra Klimapanelet indikerte at to graders oppvarming kan utgjøre en grense, og at dersom denne grensen passeres, kan det bli en kraftig økning i ekstremvær og setter flere sårbare økosystemer i fare.

Ingen av rapportene hadde imidlertid konkrete anbefalinger for en grense for temperaturendring. 

Det vitenskapelige grunnlaget for å angi et konkret tippepunkt for når temperaturøkningen blir farlig, er omdiskutert.

“Politikere har behandlet det som et vitenskapelig funn, mens forskere har behandlet det som politikk», skriver Carlo og Julia Jaeger i artikkelen Three views of two degrees. De skriver videre at målet ble til «nærmest ved en tilfeldighet».

Like fullt vant målet om å «begrense oppvarmingen til to grader over førindustrielt nivå» veien til topps i klimaforhandlingene. Først til The Copenhagen Accord i 2009 og deretter til klimaavtalen i Cancun i 2010.

– Det var EU og de små øystatene som jobbet for å få formuleringen på plass. Små øystater ønsket opprinnelig en grense på 1,5 grader, basert på hva de anså som en grense for hvilke klimaendringer nasjonene deres kunne tåle. EUs posisjon var to grader, basert på en vurdering av funnene til Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC), sier Kallbekken. 

Finnes ikke i klimarapportene

FNs klimapanel tar ikke stilling til togradersmålet. Ifølge Klimapanelets femte hovedrapport finnes det ingen objektiv temperaturgrense for når farlige klimaendringer inntreffer. Det heter at klimaendringer vil ha forskjellige konsekvenser avhengig av geografi og sektor.

Noen klimaendringer vil komme med én gang, mens andre vil komme senere, endringer kan være både positive og negative, og de kan skje med forskjellig hastighet.

Det er derfor ikke mulig å definere én enkelt kritisk grense uten å legge subjektive vurderinger til grunn, og uten antagelser omkring hvordan dagens og framtidens økonomiske fordeler og ulemper skal beregnes. I kapittelet om langsiktige klimamål skriver panelet at det ikke har til hensikt å argumentere verken for eller mot noen temperaturgrenser, og heller ikke bedømme den politiske eller økonomiske gjennomførbarheten av slike mål.

- Problemet ligger hos vitenskapen

– Ingen av rapportene til FNs klimapanel forsvarer eller argumenterer eksplisitt for en konkret temperaturgrense, sier Glen Peters, forsker ved CICERO.

– Samtidig finnes det figurer i for eksempel den femte hovedrapporten som kan leses som om de fleste alvorlige klimaendringene starter ved rundt to graders oppvarming.

Han viser til en mye brukt figur (se nedenfor), med søyler som går fra hvitt via gult og rødt til lilla. Lilla er veldig høy risiko, hvitt er nøytral.

– Ifølge figurteksten reflekterer de forskjellige risikonivåene vurderingene til forfatterne av det aktuelle kapittelet. Det betyr altså at en annen gruppe forskere kunne ha kommet fram til andre risikonivåer, sier Peters.

Han mener togradersmålet illustrerer noe av utfordringen ved å kommunisere forskning der usikkerhet og risiko er viktige faktorer. Å sette mål er i seg selv ikke en uting.

– Jeg synes det er greit at politikere setter en grense på for eksempel to graders oppvarming. De kan si at de ikke vet nøyaktig hvor stor risiko som er forbundet med for eksempel 1,8 eller 2,7 graders oppvarming, men at de ser endringene i klimaet og setter to grader som en grense de er komfortable med. Så kan de regne ut den mest økonomiske måten å nå det målet på. Problemet er når vi ønsker at vitenskapen skal dokumentere at for eksempel 2,7 er så eller så mye verre enn 1,8 graders oppvarming. Å si dette nøyaktig inkluderer for store usikkerheter, og det vil innebære skjønnsmessige vurderinger, sier Peters.

Folket må bestemme

– Hva som er farlige klimaendringer, avhenger av hvem du er og hvor du bor, sier Erlend A. T. Hermansen, doktorgradsstipendiat ved CICERO.

Hermansen forsker på hvordan vitenskapelig kunnskap brukes i politiske beslutninger. Han peker på at enhver avgjørelse omkring risikovurderinger, som for eksempel togradersmålet, vil ha et subjektivt preg. Nettopp derfor er det viktig at slike risikovurderinger er et resultat av åpne og demokratiske prosesser.

Om forslaget til Victor og Kennel om å bryte togradersmålet opp i flere biter og målbare indikatorer sier Hermansen at det ikke løser noe av det som var det opprinnelige problemet med målet: At det er et mål satt av eksperter og politikere i delvis lukkede rom.

– Oppgaven til forskere og eksperter er å tilby forskningsbasert kunnskap, men de kan ikke alene være de som definerer hva som er farlige klimaendringer. I et demokrati er dette offentlighetens oppgave. Folket må være med på å bestemme det, sier Hermansen. 

– Det er stor usikkerhet knyttet til konsekvensene av temperaturendringer. Hvilken risiko et samfunn er villig til å løpe, er en avgjørelse samfunnet bør ta selv. Og samfunnet består av mer enn forskere og eksperter. Hvis  debatten om risiko åpnes opp og inkluderer både forskere, politikere, politikkutformere, næringsliv, miljøorganisasjoner og lekfolk, kan det faktisk styrke forskningens posisjon og troverdighet, sier Hermansen.

Åpne prosesser vinner

Hermansen viser til episoden hvor flere e-postkontoer ved Universitetet i East Anglia ble hacket, og tusenvis av e-poster ble spredd på internett.

I disse e-postene var det grupper som mente å finne diskrediterende informasjon om klimaforskningen generelt og om FNs klimapanel spesielt. I Storbritannia, USA og Tyskland ble det gjennomført tiltak for å undersøke påstander om for eksempel forskningsjuks. Undersøkelsene i alle tre land frikjente klimaforskerne, men måten det skjedde på var forskjellig.

– Land har forskjellige tradisjoner for hvordan slike saker håndteres. I USA og Storbritannia fikk eksperter oppgaven med å vurdere klimaforskningen og FNs klimapanels konklusjoner, mens man i Tyskland fulgte opp en nasjonal tradisjon med en bredere og mer åpen prosess som involverer flere aktører, sier Hermansen.

Resultatet ble at klimaforskningens omdømme fikk en mindre knekk i Tyskland enn i Storbritannia og USA.

– Forskning tyder på at dette henger sammen med dypere tradisjoner for hvordan de ulike landene validerer vitenskapelig kunnskap for politikkutforming, sier Hermansen.

Vanskelig å fjerne

Togradersmålet er altså et mål satt av politikere for politikere. Når vi snakker om å fjerne det, så må det nødvendigvis bli fra en politisk arena, slik som klimaforhandlingene. Er det en god idé?

– Togradersmålet er et kollektivt mål, hvor alle har ansvar. Og når alle har ansvar, har ingen ansvar, sier professor Jon Hovi ved Universitetet i Oslo og CICERO.

Han har forsket på hva som skal til for å få til en effektiv klimaavtale. Han er enig med Victor og Kennel i at det kan være en god idé å dele opp det langsiktige målet i flere kortsiktige.

– Med flere delmål kan forhandlingene deles opp i mindre forhandlinger. Det vil da stå mindre på spill i hver forhandling, og dermed vil det også være lettere å komme fram til en form for konstruktiv enighet, sier Hovi.

Men selv om mindre står på spill i hvert delmål, betyr ikke dét at det vil være lettere å komme fram til en effektiv klimaavtale, påpeker han. Fortsatt vil det mangle incentiver for partene til å følge opp sin del av avtalen. Derfor vil det være noen «gratispassasjerer» i enhver avtale, land som jobber hardt for å unngå å redusere egne utslipp.

– Å komme fram til en avtale er ikke nødvendigvis så vanskelig – problemet er å komme fram til en effektiv avtale, sier Hovi. Togradersmålet er han åpen for å fjerne. – Hvorfor beholde et mål som uansett ikke kan nås? spør han.

– Togradersmålet er et leirbål

Selv om Kallbekken tidlig var skeptisk til et togradersmål, er han nå tilsvarende skeptisk til å forkaste det uten videre.

– Skal togradersmålet fjernes fra klimaforhandlingene, må alle være enige om det, på grunn av konsensusprinsippet i FNs klimakonvensjon. Det kommer ikke til å skje. Det er lagt ned betydelig politisk kapital i målet om å begrense oppvarmingen til to grader. Skulle man nå gå bort fra dette, ville det føre til protester fra blant annet de mest sårbare landene, som opprinnelig ønsket et enda lavere mål, sier Kallbekken.

Så hvis togradersmålet er noe vi må leve med, selv om det er uoppnåelig, tilfeldig satt og ifølge Klimapanelet mangler vitenskapelig dekning som tippepunkt, har det likevel en verdi?

– Det er enkelt og forståelig, og det gir klimaforhandlingene en viss retning. Uten en felles målestokk for hvor vi skal ende opp på sikt, er det vanskelig å si noe om hvorvidt samlede utslippskutt er tilstrekkelig store, eller om et lands foreslåtte bidrag er rettferdige. Ulempen er at togradersmålet er som et målebånd laget av gummistrikk – det er tøyelig. Konklusjonen min blir likevel at selv om det var en dårlig idé å innføre togradersmålet i utgangspunktet, så er det en enda dårligere idé å fjerne målet nå, sier Kallbekken.

Erlend A. T. Hermansen  understreker at mål er nyttige, enten de kan nås eller ikke:

– Mål fungerer som leirbål vi samles rundt. Det er et felles punkt, som ser litt forskjellig ut avhengig av hvor du sitter og hvor langt unna du befinner deg, men det gir et felles utgangspunkt for diskusjon. Det får i gang debatter, og det er i disse debattene løsningene oppstår, sier Hermansen.

Rendezvous i Paris

Ifølge Carlo og Julia Jaeger har togradersmålet verdi i kraft av å være en velkjent knagg i klimadebatten, et såkalt focal point: Tenk deg at en gruppe mennesker som ikke kjenner hverandre, får beskjed om at de vil få en koffert med tusenlapper dersom de møtes neste torsdag i Paris. Da er sjansen stor for at de samles under Eiffeltårnet, skriver de. 

Togradersmålet er i dag et slik samlingspunkt i klimadebatten. Det både er og oppfattes for øyeblikket som en oppfordring til handling, uten at det trenger å bety at det ikke dukker opp nye mål og samlingspunkter i framtiden.

– Nå er et godt tidspunkt for å forbedre målene, skriver Victor og Kennel i sin Nature-kommentar.

De peker på at mulighetsvinduet åpnes denne høsten og lukkes igjen når partene til FNs klimakonvensjon pakker koffertene og, etter en kjapp stopp i Lima, møtes igjen i desember 2015. Da skal de etter planen meisle ut en ny klimaavtale.

I Paris.

Referanser:

David G. Victor og Charles F. Kennel. Climate policy: Ditch the 2 °C warming goal. Nature, 1. oktober 2014. 

Carlo og Julia Jaeger. Three views of two degrees. Reg Environ Change, 2011/11. DOI 10.1007/s10113-010-0190-9

– Det du gjorde tidlig i livet har en betydning senere, sier lege Eivind Bjerkaas.

Hans doktorgrad kan endelig dokumentere at røyking gir økt risiko for brystkreft, og at det er ungdomsrøykingen, tobakkinntaket før første graviditet, som er spesielt farlig.

– Man har ikke trodd at røyking var farlig med tanke på brystkreft, men det er det. At det i tillegg er spesielt farlig for unge damer, er ikke godt kjent og derfor oppsiktsvekkende.

Umodne pupper

Et kvinnebryst ses nemlig på som umodent helt frem til det skal amme sitt første barn. I perioden fra første menstruasjon til første fødsel, er kvinnebrystet spesielt sårbart mot giftstoffene som er i røyk.

– I mikroskop kan man se at cellene i kvinnebrystet har en høy aktivitet helt frem til første amming. Brystet er under utvikling, celledelingen går fort, og hvis man da utsetter seg for giftstoffer, kan ting fort gå galt, forteller Bjerkaas som disputerte ved Det helsevitenskapelige fakultet ved UiT i oktober.

I og med at kvinner i dag gjerne venter til de er i midten av 30-årene med å få sitt første barn, er perioden med umodne bryst spesielt lang.

Forsket på 300 000 kvinner

– I motsetning til lungekreft, der du reduserer kreftrisikoen så snart du velger å stumpe røyken, ser det ut til at ungdommens synder henger ved livet ut når det kommer til brystkreft, forklarer stipendiaten.

Han har fulgt 300 000 kvinner siden 1970-tallet, og sammenlignet blant annet de som røyket før første graviditet med de som aldri røyket. Resultatet er klart. De som røyket hadde 15 prosent større sjanse for å få brystkreft senere i livet.

– 15 prosent høres kanskje ikke så mye ut, men med tanke på at brystkreft er av den vanligste krefttypen for kvinner, med 3000 nye diagnoser årlig, så betyr dette ganske mye, mener Bjerkaas.

Større risiko for å dø av brystkreft

Han sier det er interessant at man nå kan se en sammenheng mellom røyking og brystkreft. Tidligere har man assosiert røyking med kreftfare i alle andre organer, som blære, lunge og tykktarm.

Etter å ha studert de 300 000 kvinnene fra 1974 til 2003,  har Eivind Bjerkaas i tillegg sett at de som røyker har en økt risiko for å dø av brystkreft.

– Samtidig ser vi at de som røyker etter at de har fått sitt første barn ikke har økt risiko for brystkreft, forteller han.

Frem til år 2000 røyket 30 prosent av norske kvinner. I dag er tallet på under 15 prosent, og kun 10 prosent av ungdomsjentene røyker. Vinden har snudd i Norge, men også i vesten generelt.

– I resten av verden har røyking hatt en oppgang, så tobakk er fortsatt et globalt helseproblem, forteller Bjerkaas.

Anbefaler mange barn

Tromsølegen har også sett på faktorer som beskytter mot brystkreft, og kan fortelle at å få barn tidlig er bra – å få mange barn er spesielt positivt med tanke på brystkreft. Årsaken er det kvinnelige kjønnshormonet østrogen. Brystvevet er under konstant påvirkning av kvinnelige kjønnshormoner, og østrogenet spiller en viktig rolle i utvikling av brystkreft.

– Er man gravid er man mindre eksponert for østrogen, og jo flere graviditeter, jo mindre utsatt er du. Får du menstruasjon tidlig, og kommer i sen overgangsalder, er det uheldig, avslutter Bjerkaas.