Det er mange tradisjoner knyttet til julen, også i næringslivet. Bedrifter har gjerne gitt en julegave til de ansatte som en symbolsk påskjønnelse for innsatsen gjennom året.

Julegaven kan for eksempel være en krystallvase, lysestake, kjøkkenkniver, glass, pledd, klesplagg, håndkle, sekk og andre reklameartikler, gjerne utstyrt med organisasjons logo.

Men det kan også handle om nytelsesprodukter som vin, spekemat, røkelaks eller velassorterte matkurver.

Symbol på samfunnsansvar

Gjennom de siste årene har en rekke bedrifter valgt å gi bort firmajulegaven som støtte til en god sak i stedet for å gi den som en personlig gave til den enkelte ansatte. For bedriften har det vært ment som en måte å vise samfunnsansvar på.

Enkelte bedrifter har brukt pengene til å kjøpe utdanning i for barn i utviklingsland, en symbolsk geit eller støtte til konkrete prosjekter. Andre har brukt midlene til å gi pengestøtte til lokale, nasjonale eller internasjonale hjelpeorganisasjoner.

Hva synes folk flest om dette? Hvis arbeidsgivere velger å dele ut julegaver, hvem bør de gå til?

– Dette er en enkel og konkret måte å måle nordmenns holdninger til samfunnsansvar på, sier forsker Caroline Dale Ditlev-Simonsen ved Handelshøyskolen BI.

Hvem skal få julegaven?

Ditlev-Simonsen har sammen med mastergradstudentene Christian Aa. Sætre og Markus Hepsø ved BI gjennomført en studie av hvem vi mener bør få julegaver fra arbeidsgiverne.

For å få svar på det, intervjuet TNS Gallup et utvalg på 1009 nordmenn over 18 år i november i år.

Mer enn seks av ti nordmenn synes de ansatte skal få julegaven om arbeidsgiver velger å gi bort julegaver. Til sammenligning svarer én av fire nordmenn at de ønsker at julegaven skal gå til en god sak. Bare sju prosent mener arbeidsgivere ikke bør gi julegaver i det hele tatt.

De som mener julegaven bør gis til de ansatte, ble spurt om hvilken sak de ville foretrekke, om arbeidsgiveren uansett bestemte seg for å gi gaven til en god sak. Mer enn halvparten av disse foretrekker da at gaven brukes til å støtte en lokal sak.

Blant de som i utgangspunktet mener gaven bør gå til en god sak, er det like mange som vil støtte internasjonale tiltak som lokale tiltak.

Forskjell på folk?

Er kvinner mer positive til at bedrifter bruker julegaven til å støtte opp en god sak enn menn? Gjør økt inntektsnivå folk mer tilbøyelige til å tilgodese andre? Vil høyere utdanning få folk til å tenker mer på andre når vi nærmer oss julestria?

– Vi finner ingen større sammenhenger mellom demografiske kjennetegn og hvem de synes julegaven bør gå til, sier Ditlev-Simonsen.

Det finnes altså i hovedsak to personlighetstyper: en egosentrisk og en ikke så egosentrisk. Den egosentriske vil ha gaven selv. Om denne ikke får den, bør den gis til det alternativet som er nærmest denne personen; noe lokalt.

Den andre personen, som det er færre av, er tilbøyelig til å tenke mer på andre, og vil at julegaven skal gå til en god sak. Denne personen har en større gaveradius og er mer åpen for at gaven gis til internasjonale tiltak.

Involver de ansatte

Det er vanlig at ledelsen i bedrifter tar avgjørelser om samfunnsansvar uten å involvere de ansatte i beslutningen. Det gjelder også beslutninger om julegaver, ifølge BI-forskeren.

– Ansatte ønsker å bli inkludert når det skal tas beslutninger om samfunnsansvar, understreker Ditlev-Simonsen.

Dersom ledelsen bestemmer seg for å bruke julegaven til å vise samfunnsansvar, vil det være en idé å gi de ansatte en mulighet til å være med på å bestemme hvilken sak gaven skal gå til.

– Det vil gi den ansatte en følelse av at det faktisk er hun (eller han) som gir gaven til en god sak, og ikke bare noe ledelsen gjør for dem, sier hun. Dermed kan julegaven bidra til både god selvfølelse og større arbeidstilhørighet.

Referanse:

Ditlev-Simonsen m.fl: «Hvem skal få julegaven?». Foreløpige resultater fra en pågående forskningsstudie ved Handelshøyskolen BI.

De permanent frosne viddene i Alaska, Canada, Grønland og Sibir er en av de store ukjente i klimaligningen. For hva er det som skjer når de frosne landskapene tiner opp?

Én ting er i hvert fall sikkert. Store mengder av drivhusgassen metan, som er 25 ganger kraftigere enn CO₂, blir sluppet ut.

Den samlede innflytelsen er imidlertid usikker. Våtområder tar nemlig opp betydelige mengder CO₂ fra atmosfæren.

Nå viser ny forskning at vi kan få et svar raskere enn tidligere antatt. Tundraene reagerer nemlig på klimaendringer i et rasende tempo.

– Forskningen vår viser at de arktiske økosystemene i Sibir reagerer svært raskt og uforutsigbart. Derfor er det også viktig at vi undersøker hva den samlede effekten blir, sier professor Bo Elberling fra Center for Permafrost (Cenperm) ved Københavns Universitet.

Han er en av forskerne som står bak den nye studien, som er publisert i tidsskriftet Nature Climate Change.

Underbygger andre studier

Torben Røjle Christensen forsker på metanutslipp som professor ved Lunds Universitet i Sverige. Christensen er ikke overrasket over de nye funnene:

– Studien er interessant. Den viser at klimaendringene varmer jorden raskt, slik at permafrosten smelter, og man får flere våtområder. Da slippes det ut metan, som kan påvirke klimaet. Det er interessant at disse prosessene gjør seg gjeldende i det store sibirske landskapet, sier Christensen.

Tundraen smelter på seks år

I den nye studien ryddet forskerne vegetasjonen fra et mindre område av den sibirske tundraen. Forsøkene ble foretatt i de tørre områdene som omgir våtområdene i Kytalik.

Ved å fjerne vegetasjonen endret forskerne på den andelen av sollys som treffer bakken. Jorden ble altså varmet opp litt raskere enn ellers.

Formålet var å se hvor raskt denne moderate endringen ville føre ting smelting og utslipp av metan.

Allerede etter seks år hadde området endret karakter. Det var blitt et våtområde, og store mengder metan ble sluppet ut. Forskerne var overrasket over hvor raskt det gikk.

– Dette viser at arktiske økosystemer kan reagere enormt raskt på selv små klimaendringer. Seks år er veldig lite i klimasammenheng, hvor vi ofte snakker om perspektiver på 20, 50 eller 100 år, sier Bo Elberling.

Usikkerhet omkring fremtiden

Elberling peker på at det fortsatt er uvisst om opptiningen vil ha en negativ eller positiv total effekt.

De nye våtområdene slipper ut metan, men tar også opp CO₂. Slik er det i hvert fall for stabile våtområder.

Men det er uvisst hva som skjer når hele landskaper smelter.

– Hele landskapssystemer, som rekker dypt ned i jorden, blir ustabile. Det skal vi undersøke nærmere, slik at klimamodellene kan bli mer nøyaktige, sier Elberling.

CO₂ viktigere

Torben Røjle Christensen påpeker at CO₂-utslippene er mye viktigere enn metan fra tundraen.

– Menneskeskapt CO₂ er fortsatt den viktigste faktoren. Vi må ikke trekke oppmerksomheten vekk fra det egentlige problemet, sier Christensen.

Bo Elberling er helt enig.

– Men det menneskeskapte bidraget er velkjent. Det måles, veies og rapporteres, mens Arktis er en ukjent i ligningen, sier han.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no. 

Tsjernobylsonen – et område som strekker seg ut i en radius på 30 kilometer fra atomkraftverket – er fortsatt folketomt 28 år etter ulykken.

Det betyr ikke at området er tomt for liv. Forskere kartlegger dyreaktivitet ved hjelp av kamerafeller, og nå har de fått bilder av en brunbjørn – over hundre år etter at dette dyret sist oppholdt seg der.

Et fristed for dyr

Sergey Gashchak er en del av TREE-prosjektet som har som mål å kartlegge nøyaktig hvor farlig radioaktivitet er for mennesker og dyr. Han har satt opp 40 kamerafeller i det 2600 kvadratkilometer store området, og har tidligere fått bilder av både gaupe og przewalskihest.

Forskere har i løpet av de siste årene sett tegn på at det kan ha kommet bjørn til området, men de var ikke sikre før de fikk bildebevis nå nylig.

– Vi jobber ut fra antagelsen om at sonen nå representerer et fristed fra mennesker for alle dyr som har muligheten til å komme seg dit, forklarer prosjektleder Mike Wood til BBC.

• Les også: Forsegler Tsjernobyl-kraftverk med giganthall

Området som ble evakuert etter atomulykken i april 1986, har vist seg å bli særdeles viktig for forskere som studerer hvilke konsekvenser radioaktive utslipp kan ha for dyreliv.

Foreløpig er de i en kartleggingsfase, men etter hvert har de planer om å utstyre utvalgte arter med GPS-sender og en innretning som måler radioaktivitet.

– Dette gir oss muligheten til å teste modellene våre for å forutsi strålingseksponering. I tillegg kan vi få veldig gode data på forholdet mellom strålingseksponering og konsekvensene av strålinga, sier Wood.

Redde bjørner

Zoolog Petter Bøckman sier til NRK.no at bjørnen i Europa er blitt utsatt for geværseleksjon, og derfor frykter mennesker.

– De bjørnene som lever i Europa i dag, er de som har stukket av hver eneste gang de har sett mennesker – resten er skinnfeller.

• Les også: Tsjernobyl-ulykka kan lesast av i årringar

Han forteller at bjørner som lever i Amerika er langt mindre folkesky enn sine europeiske artsfeller, i og med at indianernes pil og bue-jakt var mindre avskrekkende enn den kruttbaserte jakta på den andre sida av Atlanterhavet.

Bøckman forklarer at Tsjernobylsonen nå er blitt en ufrivillig park, et område som er blitt ubrukelig for mennesker.

– Det skal ikke mer til enn at menneskene holder fingrene av fatet i en liten stund, så kommer naturen og tar alt tilbake.

De store havstrømmene er viktige for klima og miljø over hele jorda. Men hvordan står det egentlig til med havstrømmene i en verden som bare blir varmere?

Satellitten GOCE, eller Gravity field and steady-state Ocean Circulation Explorer, har målt jordas tyngdefelt med ekstrem nøyaktighet for en ny modell av jordas geoide.

Den brukes til å gjøre helt presise høydemålinger, noe som er viktig ikke bare for å måle havnivået, men for mange andre typer forskning, samt konstruksjon, transport og flere andre felter sentrale i det moderne samfunnet.  

Nå er dataene fra GOCEs “andre” side, tyngdefeltsatellittens modell av farten til jordas havstrømmer, endelig ferdig.

Mer nøyaktig enn andre modeller

For å vurdere hvor nøyaktig den nye modellen av farten til havstrømmene er, trakk forskerne GOCEs geoide fra den gjennomsnittlige høyden på havet målt over 20 år ved hjelp av andre satellitter, inkludert ESAs store jordobservasjonssatellitt Envisat.

Dette viser hvor havnivået er høyere eller lavere enn gjennomsnittet, og brukes til å beregne utbredelsen og farten til havstrømmene. Det igjen kan sammenliknes med data fra målinger gjort med bøyer og skip i havet.

Resultatet av denne valideringsprosessen viser at GOCEs modell av farten på jordas havstrømmer er mer nøyaktig enn modeller basert på andre målinger av havstrømmene gjort fra rommet.

- Den nye modellen av havstrømmer basert på data fra GOCE og andre høydemålinger er helt sentral i å kunne forstå sirkulasjonen i havet bedre, sier Marie-Hélène Rio ved Institutt for atmosfæreforskning og klima i Italia.

Ifølge Rio vil bruken av den nye modellen i operasjonell overvåking av havet og i datasimulasjoner gi ny og verdifull innsikt i havets tilstand slik den er i dag og kan bli i fremtiden.

Smelting av Antarktis synes i jordas tyngdefelt

Disse resultatene er bare noen av dem som ble presentert på den femte forskningskonferansen om GOCE som ble holdt i UNESCOs hovedkvarter i Paris i forrige uke.

GOCEs nye kart over farten til havstrømmene er spesielt interessant for UNESCOs mellomstatlige oseanografiske kommisjon som støtter det internasjonale samarbeidet om, forskningen rundt, og forvaltningen av verdens hav og kystområder.

I løpet av konferansen ble det presentert mange nye forskningsresultater basert på GOCEs data, spesielt på målinger som ble gjort under satellittens forlengete oppdrag.

Da gikk GOCE lavere enn noen annen satellitt har gjort tidligere for å utføre enda mer nøyaktige målinger av jordas tyngdefelt og havstrømmer.

Etter flere år med planlegging og bygging ble den teknologisk svært avanserte satellitten skutt opp i mars 2009. Ombord var ny og innovativ teknologi fra hele Europa. En av dem som var med på å utforme og styre GOCE var norske Rune Floberghagen ved ESA.

I november 2010 var GOCEs opprinnelige oppdrag over, men siden tyngdefeltsmåleren fortsatt var ved god helse, ble oppdraget forlenget og forskerne tok sjansen på å la GOCE gå lavere enn noen gang før.

Men den 21. oktober 2013 var det slutt på drivstoffet og GOCEs oppdrag ble avsluttet. Den 11. november 2013 gikk GOCE ned i jordas atmosfære og brant opp.

Selv om GOCEs oppdrag er over, vil nye forskningsresultater fra tyngdefeltsatellittens målinger fortsette å komme også i årene fremover.

I september 2014 viste data fra GOCE at smeltingen av Vest-Antarktis er stor nok til å synes i jordas tyngdefelt.

Kombinert med målinger gjort av en annen av ESAs satellitter for forskning på jordas miljø, CryoSat, vil det gi ny kunnskap om hvordan jordas ismasser og polare strøk holder på å endres.

For mer om forskningen på jordas store systemer ved hjelp av satellitter, se også Terje Wahls blogg.

For biologar har navnet Galapagos ein heilt særleg klang, sidan det var her Charles Darwin gjorde observasjonane som la grunnlaget for evolusjonsteorien hans.

Og i november fekk professor Øystein Wiig frå Naturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo høve til å overrekkja ei spesiell gåve til The Charles Darwin Foundation på nettopp Galapagos: Ein kopi av det han omtalar som «den viktigaste skallen i verda av ei galapagossjøløve».

Bakgrunnen for at eksemplaret av galapagossjøløva er på museum i Oslo, nærmast på andre sida av kloden, var eit prosjekt for å oppretta ein norsk koloni på Galapagos i 1925.

Koloniseringsprosjektet stranda, mellom anna på grunn av mangel på ferskvatn. Men det gav i alle fall Alf Wollebæk, som den gong var styrar for Zoologisk museum i Oslo, høve til å vera med på turen og gjera innsamlingar. Blant desse var altså skallen av galapagossjøløva.

Leis meir om skallen og om galapagossjøløva hos Naturhistorisk musem.

Uvanlig store mengder døde humler under lindetrærne har vært et vanlig syn i parker og alléer over hele landet i sommer.

– Hvorfor humlene dør vet vi ikke sikkert, sier Frode Ødegaard, insektforsker ved Norsk institutt for naturforskning.

Hovedteoriene går ut på at humlene forgiftes av lindenektaren eller at humlene sulter i hjel foran matfatet. Andre hevder at humlene dør en naturlig død siden linda blomster seint samtidig med at humlebestanden er på topp og mange humler likevel skal dø.

Foreløpig kan ingen av disse teoriene verken bekreftes eller avvises. Både forskere, politikere, gartnere og birøktere er i villrede om hvordan man skal reagere på dette og hvilke tiltak som bør iverksettes.

– For å finne ut mer om hvilken betydning lindedøden har for humlebestandene, vil det være vesentlig å sette i gang et overvåkingsopplegg slik at man kan finne ut noe om omfanget av humledøden og ikke minst variasjonen fra år til år.

– Parallelt med dette bør det forskers mer på å forstå årsakene til humledøden, sier Ødegaard.

Kan være alvorlig

Lind blomstrer når humlebestandene er på topp og de fleste humlearbeiderne likevel snart skal dø. Kanskje har humledøden mindre betydning for bestandene enn man skulle tro?

– Dersom store mengder humlearbeidere dør tidligere enn normalt, kan det ha vesentlig betydning for produksjonen av nye dronninger og hanner som skal føre slekten videre.

– Og hvis dronningene, som på denne tida er ute og samler opplagsnæring, rammes av den samme skjebnen vil det være særlig alvorlig for bestanden, forklarer Ødegaard.

Komplekse sammenhenger utfordrer 

Ifølge Ødegaard ser det ut til at det er vanlige humlearter, som jordhumler, som dominerer dødsstatistikken, og i mindre grad truede arter. Selv om de siste normalt vil være fåtallige i byene og vanskelig å oppdage.

På den annen side er det de vanlige humleartene som står for storparten av pollineringen av frukt og bær i bynære strøk og i jordbrukslandskapet. Dersom linda medfører vesentlig nedgang i bestandstall for vanlige humlearter, kan det få økonomiske konsekvenser for landbruket.

For naturen er kompleks, og ulike arter påvirker hverandre i forskjellig grad. 

Lind er ei god trekkplante for honningbier, som ikke ser ut til å rammes i samme grad. Fravær av lindetrær kan kanskje føre til større konkurranse mellom honningbier og villbier (inkludert humler) mot slutten av sesongen.

På den andre siden har planting av parklind og storlind medført at vi nå har fått etablert en svartelistet tegeart i store mengder på Østlandet. Dette er et lite insekt som kan medføre stor skade på naturlige lindetrær og forstyrre balansen i naturlige økosystemer.

– Hva bør man gjøre?

– Problemet er at vi rett og slett ikke vet nok, dermed er det også vanskelig å peke på hva som er de rette tiltakene, sier Ødegaard.

– For humlenes del, og for opprettholdelse av biologisk mangfold i bynære strøk, mener jeg det vil være et viktig tiltak å unngå nyplanting av fremmede lindesorter. Når det gjelder eventuell hogst av lindetrær, bør man først få større klarhet i omfanget og hvor alvorlig problemet er, avslutter insektforskeren.

– Ingen andre steder har bestanden vokst fortere, sier prosjektleder Sigurd Heiberg Espeland i Havforskningsinstituttet.

I nesten ti år har hun og kollegene forsket på bevaringsområder for hummer langs kysten av Skagerrak. De tre siste årene har det vært forbudt å fiske hummer i området utenfor Askerøya og Sandøya i Tvedestrand kommune.

Samtlige av Norges fem bevaringsområder for hummer viser at hummerbestanden i disse områdene øker, men ingen av områdene har så langt hatt en så positiv utvikling som i Tvedestrand.

Dobling av bestanden

Etter årets prøvefiske på hummer i Tvedestrand bevaringsområde, kan Havforskningsinstituttet nå med sikkerhet si at det er betydelig mer hummer inne i dette området enn utenfor.

Forskerne gjennomfører hvert år et standardisert prøvefiske etter hummer i det ytre bevaringsområdet. Dette prøvefisket blir gjennomført med nesten fire hundre teinetrekk mellom august og september.

Resultatene regnes ut fra hvor mange hummer som blir fanget i én teine i løpet av ett døgn. Litt over en tredjedel av trekkene ble gjort inne i bevaringsområdet, resten ble gjort i områdene rundt.

Espeland oppsummerer tallmaterialet på denne måten:

– På utsiden av bevaringsområdet fikk vi litt mindre enn en halv hummer per teine som hadde stått ute én natt. Dette var veldig likt fangstene vi har fått de tre siste årene. Inne i bevaringsområdet fikk vi til sammenligning nesten én hummer per teine, altså dobbel så stor fangst.

Undersøkelsen viser at økningen ikke bare kan skyldes noen veldig heldige teiner, men at det nå faktisk er mange flere hummer inne i bevaringsområdet enn utenfor.

I 2013 så forskerne en tendens til økt fangst, men den gang var det større sjanse for at det kunne ha vært en tilfeldighet. Foreløpig ser det ut til at hummerfangsten har økt mest i midten i området, der hummeren er best beskyttet.

Hummeren blir større

Hummeren som ble fanget i bevaringsområdet var også tydelig større enn den som ble fanget utenfor. Litt overraskende for forskerne var det at gjennomsnittsstørrelsen var nesten den samme som i fjor.

– Vi hadde forventet en økning slik vi så fra 2012 til 2013, sier Espeland.

Men størrelsen på de ti prosent største hummerne inne i bevaringsområdet hadde likevel økt fra 2013 til 2014.

Prøvefisket foregår ved at teinene settes tilfeldig ut der kartet viser litt bratt terreng med dybder mellom 10 og 30 meter. Teinene settes tilfeldig for å unngå at de som gjennomfører prøvefisket lærer seg hvor det er bra fiske, og at det derfor ville blitt bedre fangster.

Kun teiner som har stått én natt blir medregnet som en del av prøvefisket, og samtlige hummere blir satt ut igjen akkurat der de blir fanget. 

– Hvorfor den store økningen?

– Det virker som folk i tvedestrandsområdet har vært flinke til å respektere forbudet mot å fiske hummer her, og det er viktig både for å få økt bestanden og for at vi skal få best mulig forskningsresultater, sier Espeland.

Området er også relativt stort, slik at hummerne i midten er godt beskyttet. Espeland sier også at dette viser hvor stor virkning hummerfisket har på bestanden.

Han er større og mer muskuløs enn mange av foreldrene på sidelinja, på overleppa er hårene i ferd med å bli mer enn en skygge, og de jevnaldrende motstanderne preller av som dråper med vann når de prøver seg i en duell om ballen. Ingen av de som står og ser på, er i tvil om hvem av de 22 guttene på banen som kommer til å bli proff.

En fotballkamp mellom 14-åringer kan være en studie i ulikhet. De som er tidlig utviklet dominerer, og de vil gjøre det i mange år ennå.

Men det er spjælingene som vinner til slutt.

En studie som har fulgt serbiske gutter fra de var 14 til de ble 22 år, viser nemlig at disse har langt større mulighet til å nå målet om landslaget og spill i de store europeiske ligaene.

– Det at de sent modnede regelmessig spiller mot gutter som har kommet lenger i utviklingen, kan tvinge dem til å overvinne de biologiske forskjellene ved å utvikle andre egenskaper som øker prestasjonen, spekulerer Sergej Ostojic ved Universitetet i Novi Sad og hans forskerkolleger.

Mer enn fysikk

Smidighet, teknikk, taktiske evner og mental styrke er alle egenskaper som kan hjelpe de små til å klare seg mot, og kanskje også overvinne, de større guttene.

For det er selvfølgelig mye mer som spiller inn enn ungdommenes fysiske utvikling.

– Talentutvikling er veldig komplekst, og det blir litt snevert bare å fokusere på modning eller biologisk alder, sier Jan Emil Ellingsen, førsteamanuensis i idrett ved Høgskolen i Bergen.

Han mener fysikken kan ha betydning, men den spiller liten rolle dersom det andre ikke er på plass.

• Les også: Hvordan blir noen barnetalenter superstjerner?

– Før var det mye fokus på fysikk og biologi. Men talentforskningen viser at dersom man ønsker topprestasjoner i idrett, må utviklingen av hele mennesket stå sentralt, sier Ellingsen til forskning.no.

– Ikke minst er det sosiale miljøet av stor betydning både i og utenfor treningen, og at foreldre, trenere og kamerater oppleves som positive og støttende.

Var allerede gode

De 55 unge fotballspillerne som ble rekruttert til den serbiske studien, var langt fra et gjennomsnittlig utvalg. De spilte alle for ledende klubber i Serbia, og 12 av dem var også med på U14-landslaget.

Ved hjelp av røntgenbilder av venstre hånd og håndledd fikk de angitt en biologisk alder, som i større eller mindre grad samsvarte med fødselsattesten. Dersom forskjellen på de to aldersangivelsene var større enn et halvt år, plasserte forskerne dem i gruppene tidlig og sent utviklet.

Dette skjedde i 2006. Åtte år senere slo forskerne opp i fotballstatistikken for å se hvem de fant igjen, og hvor.

Guttene som var tidlig utviklet, utgjorde nesten halvparten av den opprinnelige gruppen. Men bare 12 prosent av disse kom seg videre til de fem største europeiske ligaene (Spania, Italia, England, Tyskland og Frankrike) og til landslaget innen de var blitt 22 år.

– Trenerne i ungdomsfotballen ser ut til å prioritere spillere som er tidlig modne, skriver Ostojic og Co.

De frykter at denne skjeve fordelingen kan føre til at talentfulle gutter med litt langsommere modning, gir opp fotballen. Særlig med tanke på disse har større sjanse for å bli virkelig gode. Hele 60 prosent av de sent utviklede nådde nemlig toppen.

For gruppen med normalt utviklede var tallet 38 prosent.

Forskerne konkluderer med at det er god grunn til å ta ekstra godt vare på talentfulle, men biologisk underlegne gutter hvis målet er å utvikle toppspillere. I hvert fall de som allerede er gode nok til å delta på et høyt nivå.

Så kan man kanskje også sende en tanke til de tidlig modne som får dominere og være gode i barndommen og ungdommen, for så å bli forbigått ved det siste hinderet.

– Fotballen ser ut til å ekskludere tidlig utviklede gutter til fordel for sent utviklede etter hvert som prestasjonsnivået deres øker, skriver forskerne i studien.

Talent er ikke statisk

Talent er ikke nødvendigvis noe du har eller ikke har. Derfor er det ingen selvfølge at en 11–12-åring som ser talentfull ut, blir topputøver senere i livet.

Kanskje ser de tidlig utviklede mer talentfulle ut enn de egentlig er. De behersker teknikker som andre, langsommere utviklede, ikke gjør. De får mer oppmerksomhet, og skulle slik sett kunne bli enda bedre enn sine mindre utviklede jevnaldrende.

– Faren er at en talentfull 12-åring spesialiserer seg altfor tidlig i én idrett, og ikke har andre ben å stå på, sier Jan Emil Ellingsen.

• Les også: Unge spillere viser tegn til utbrenthet

– All forskning viser at allsidighet når lengst, understreker han.

Idrettsforskeren er selv involvert i et forskningsprosjekt som studerer trenere innenfor både fotball, svømming, turn og ski.

– I våre studier, og i mye annen forskning, er det miljøet og menneskene barna møter som er det aller viktigste. Trenerne, som selvsagt må være faglig dyktige, må også være flinke til å snakke med barna, vise at de bryr seg. Og foreldrene må være opptatt av barnas beste, ikke bare gode resultater i barn- og ungdommen, sier Ellingsen.

Referanse:

Ostojic m.fl: The Biological Age of 14-year-old Boys and Success in Adult Soccer: Do Early Maturers Predominate in the Top-level Game? Research in Sports Medicine, 2014;22(4):398-407. doi: 10.1080/15438627.2014.944303.

Osteoporose, også kalt beinskjørhet, er en sykdom som svekker skjelettet og gjør at ben brekker, selv uten belastning.

Nye funn viser imidlertid at benskjøre ben kjemper tilbake.

Ved hjelp av små kjemiske forandringer av DNA, reduseres sykdommens utvikling. Skjelettet tar med andre ord i bruk mekanismer rundt seg for å bremse sykdommen.

Kroppen kan ikke stoppe sykdommen på egenhånd, men kanskje kan forskere dra nytte av kroppens egen motstand for å utvikle en effektiv behandling.

Gener bremser og stimulerer benoppbygging

Skjelettet vårt brytes hele tiden ned og bygges opp igjen. Og i løpet av 10 år er hele skjelettet fornyet. Dette kalles benets remodellering. Ettersom vi blir eldre blir det ubalanse i remodelleringen. Nedbrytningen skjer raskere enn gjenoppbyggingen, og skjelettet svekkes.

I normal remodellering sørger noen gener for å kompensere normal slitasje ved å produsere benmasse, mens andre sørger for at gjenoppbyggingen holdes i balanse ved å forhindre at benproduksjonen blir for kraftig.

De ulike genene i skjelettet vårt jobber i harmoni for å sørge for en best mulig bentetthet.

Professor Kaare M. Gautvik og hans kollegaer viser at ett av genene i denne prosessen, SOST, er forskjellig hos syke og friske kvinner.

De har undersøkt genet i detalj for å finne ut hvorfor det er annerledes hos syke sammenliknet med friske kvinner i samme aldersgruppe.

Midlertidig tilpasning av genene

– Omtrent 70 prosent av benmassen vår er genetisk bestemt, resten skyldes andre faktorer som ernæring og livsstil, forteller Gautvik.

Han har identifisert åtte gener som til sammen kan forklare omtrent 40 prosent av den genetiske variasjonen i benmassen. Av disse åtte er det særlig SOST-genet som har fanget oppmerksomheten.

I remodelleringsprosessen produserer SOST et protein som bremser benoppbygning. Forskerne forventet i utgangspunktet at genet bidro til nedsatt benmasse hos benskjøre ved å lage mer av proteinet sitt. De ble derfor overrasket da de fant ut at SOST-genet hadde nedsatt aktivitet hos kvinner med beinskjørhet og dermed lagde mindre av det hemmende proteinet.

Når kroppen blir rammet av beinskjørhet bremser den genet som hemmer benoppbygging for å motvirke sykdommen.

Mekanismen som står bak kroppens egen bekjempelse av beinskjørhet kalles epigenetikk. Epigenetikk innebærer at arvestoffet DNA modifiseres av enzymer ved å tilføre en kjemisk gruppe.

I motsetning til en mutasjon hvor byggestenene i DNA forandres, fører ikke epigenetikk til en varig endring av DNA, men en tilpasning som gjør at genet kan fungere bedre i en ny situasjon.

En glemt folkesykdom

– Beinskjørhet er først og fremst en kvinnesykdom og derfor litt glemt av den offentlige manneverdenen og helsevesenet, sier Gautvik.

Han er opptatt av å skape oppmerksomhet rundt den oversette folkesykdommen.

I følge Folkehelseinstituttet vil 40 prosent av alle kvinner over 50 år få et brudd som følge av beinskjørhet. Brudd i lårhals, håndledd og rygg er vanlige, og medfører ofte alvorlige komplikasjoner og funksjonsnedsettelser som varer livet ut.

I tillegg til mye lidelse for de som er rammet, krever behandling og rehabilitering etter brudd store offentlige ressurser som kunne vært redusert dersom man hadde diagnostisert sykdommen på et tidlig stadium for derved å gi bedre forebygging og behandling av beinskjørhet.

Unikt materiale

Over 300 kvinner som var over overgangsalderen ble undersøkt medisinsk, og av dem var det omtrent 100 som fylte inkluderingskriteriene. Av alle disse ble det tatt blodprøver og benprøver.

Forskerne har tatt i bruk avanserte biokjemiske og genteknologiske metoder for å analysere alle molekyler som lages i osteoporotisk ben. Disse har så blitt sammenlignet med friske ben.

Med det blir skjelettet det første av menneskets organer hvor vi kjenner den molekylære sammensetning som danner grunnlaget for oppbyggingen.

I tillegg vil blodprøver av kvinnene gjøre det mulig å oppdage substanser i blodet, såkalte biomarkører, som kan si noe om tilstanden i benene. Et av målene er å utvikle en ny diagnostisk prøve på osteoporose eller belyse risiko for å få sykdommen.

– Kunnskap om hvordan genene i skjelettet fungerer under sykdom kan gi oss en ny angrepsvinkel for å behandle sykdommen, sier Gautvik.

Referanse

Reppe S m.fl.: Methylation of bone SOST, its mRNA, and serum sclerostin levels correlate strongly with fracture risk in postmenopausal women. J Bone Miner Res. 2014 Aug 22. doi: 10.1002/jbmr.2342.

Skal man være en ekte rapper, virker det som om det finnes flere sjangerkrav man må følge. For det første skal man kunne vise til en tilhørighet til et lokalt miljø, og artistene spiller gjerne på det å stå utenfor det normale samfunnet.

I tillegg er musikken ofte preget av macho-stereotyper som forherliger kriminalitet, materialisme og sexisme.

Her i Norge har rap etter hvert blitt en godt etablert sjanger som selger mye, men har artistene greid å gi musikken sin egen, norske vri?

Birgitte Sandve har i sin doktorgrad undersøkt rap-artistene Jesse Jones, Lars Vaular og duoen Karpe Diem, ved å analysere konserter, tekster, musikkvideoer og hvordan de er framstilt i media.

Hun finner mye som tyder på at norske rappere har gjort den amerikanske sjangeren til sin egen.

Lokal tilhørighet

Sandve mener at et av de viktigste rap-kravene er å “keep it real”. Med det mener hun et krav om at artistene skal være troverdige. Her i Norge tror Sandve at nærhet til hjemsted, bakgrunn og eierskap til sjangeren spiller en stor rolle for artistenes måte å holde det ekte på.

Ved å bruke samplinger fra andre låter, settes meningsinnholdet i en ny kontekst, samtidig som det knytter seg tett opp til noe vi allerede kjent med.  

I et av eksemplene hennes, låta Gategutt av Oslo-rapperen Jesse Jones, brukes et kutt fra Lillebjørn Nilsens låt med samme navn.

- Det etableres en slags sammenheng på tvers av tid og rom når Jones fremstiller seg selv som “kriminell svarting” og samtidig henter fra Nilsens sang som handler om en hvit gategutt. Det er et eksempel på hvordan ideer om identitet og urbanitet er koblet sammen musikalsk, forteller Sandve.

Maskuline stereotyper

I tillegg til lokal nærhet, er hiphopen dominert av et tidvis overdrevent macho-image, og over tid har imaget gått over i stereotypiske forestillinger om voldelige, sexistiske menn.

- Dette er en problematisk side ved sjangeren, men det er også viktig å forstå den sosiale konteksten som var med på å forme disse ideene, forklarer Sandve.

Hun forteller at hiphop-kulturen oppstod i New York på 70-tallet, i bydeler som var preget av sosial nød, gjengkriminalitet og rasediskriminering. Da ble rappen en viktig arena for minoritetsungdommer for å kunne beskrive sine erfaringer med undertrykking i det amerikanske samfunnet. Det kan ha bidratt til å skape macho-imaget vi finner i rap i dag.

- Man kan si at den harde maskuliniteten en finner i mye amerikansk rapmusikk speiler det samfunnet og de vilkårene som sjangeren oppstod under.

- Noen av disse elementene finner man igjen i norsk rap, men mye er også annerledes. Dette henger sammen med at de forholder seg til en ganske annen virkelighet enn mange av sine amerikanske kollegaer, fortsetter Sandve.

Den norske rapperen Jesse Jones spiller på denne macho-stereotypen, men samtidig toner han ned sexsismen som er mer vanlig for amerikansk gangster rap. Lars Vaular utfordrer sjangeren når han kliner med den førti år eldre jetseteren Edna Falao i musikkvideoen Fett.  

Viktig med image

De ulike elementene som utgjør rappens sjangerkrav kan også si noe om artistens identitet. Ofte kan man se hvordan syn på kjønn, lokal tilhørighet og en outsider-rolle i samfunnet former artisten.

- Man skaper en persona, en kobling mellom artisten på scenen, personen bak scenen, og ulike karakterer som framstilles gjennom låter og videoer, sier hun.

- Så man kan ikke være rap-artist uten å ha kommet fra harde kår?

- Sammenlignet med de stedene hiphop-kulturen først oppstod, er det ingen av rapperne jeg har sett på som kommer fra spesielt harde kår. Men likevel har de skapt seg et image av at de står på siden av majoritetsamfunnet, mener Sandve.

Norskhet i dag

Det er tydelig at norske rappere har funnet sin vei inn til norsk kultur, selv om de holder seg tett opptil amerikanske sjangerkrav. Når impulser utenfra blandes med det som er lokalt, får man et nytt syn på hvordan man oppfatter norskhet i dag.   

Karpe Diem, som blant annet spiller på sin sammensatte kulturelle og etniske bakgrunn, gir rom for nytolkning av norsk identitet. Som eksempel nevner Sandve blant annet duoens fremføring av Byduer i dur etter 22. juli.

- Når gruppa ble valgt ut til å fremføre låten under den første minnegudstjenesten etter 22. juli, ble det interessant å se hvordan den i utgangspunktet lokale Oslo-forankringen de har også blir en del av formidling av nasjonal identitet, forteller hun.

Retter søkelyset

I likhet med amerikansk rap, uttrykkes det også frustrasjon i norsk rap over en virkelighet som artistene selv opplever.

- Jesse Jones beskriver det å være svart nordmann oppvokst på østkanten i Oslo, det gir rom for å snakke om den etniske stigmatiseringen som skjer i samfunnet. Lars Vaular på sin side skildrer mannlige karakterer som står på sidelinjen av samfunnet.

Fordi disse artistene har fått en plass i mainstream-kulturen, får også outsiderne som artistene beskriver en plass i samfunnet, mener Sandve.

- Det viser at musikk gir et bilde på samfunnet en lever i. Med tanke på at norsk rapmusikk er en kilde til underholdning og identifikasjon for et stadig voksende publikum, blir det derfor viktig å ta på alvor hvilke underliggende ideer om identitet og tilhørighet som formidles av rapperne vi hører på, slår Sandve fast.   

forskning.no lykkes ikke i å komme i kontakt med artistene i Sandves forskning. 

Referanse:

Birgitte Sandve skal forsvare sin avhandling Staging the real: identity politics and urban space in mainstream Norwegian rap Music ved Universitetet i Oslo den 11. desember

Avhandlingen inngår i forskningsprosjektet Popular Music and Gender in a Transcultural Context.