Innen 2019 skal alle norske husstander få smarte strømmålere. Den gamle måleren i sikringsskapet blir byttet ut med en ny digital måler som skal gi både forbrukeren og nettselskapet mer informasjon om strømtrafikken og om variasjonen i strømprisene.

Det avanserte måle- og styringssystemet er et viktig skritt på veien mot et smart strømnett, SmartGrid, et mer fleksibelt nett som skal legge til rette for å få inn mer fornybar kraft fra nye kraftkilder. Mer effektiv energibruk og redusert toppbelastning er andre sentrale mål.

Skal de smarte målerne virke etter hensikten, krever det aktive forbrukere, som oppfører seg slik politikere, planleggere og nettselskaper tror og håper. Strømkunder som følger nøye med på prissvingningene gjennom døgnet, og for eksempel sørger for å sette på klesvasken når strømmen er billigst.

Men det er slett ikke sikkert at vi opptrer som forventet.

Bekymring i bransjen

– I det siste har vi sett en viss bekymring i bransjen for at mange ikke vil oppføre seg i tråd med tanken som ligger bak, nemlig som rasjonelle konsumenter som reagerer forutsigelig på prissignaler. En rekke studier viser at forbrukerne er lite sensitive for pris på strøm, sier NTNU-professor Marianne Ryghaug.

Ryghaug og forskerkollegene William Throndsen og Tomas Moe Skjølsvold ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier har studert prosessen med innføring av SmartGrid. De har både sett på den langvarige politiske debatten, hvordan bransjen følger opp politikernes vedtak og, ikke minst, hvordan forbrukerne reagerer på den nye teknologien.

Pilotprosjekt

De smarte målerne er blitt utplassert i enkelte pilotprosjekter rundt om i landet, blant dem i 700 husstander i Steinkjer. Forskerne har gjennomført dybdeintervjuer med 13 av brukerne.

Hovedmålet var å kartlegge hvordan folk reagerte på ideen om en framtidig overgang til smartere styring av sitt eget strømforbruk, og dermed hvordan de ville utnytte de mulighetene teknologien gir.

Det viste seg at mange var skeptiske, både til motivene bak omleggingen og til om de selv ville endre forbruksmønster for å få lavere strømregning.

– Folk er aktive og engasjerte, men ikke på grunn av strømprisen. Derimot fant vi et sterkt politisk engasjement. De vil gjerne bidra til kollektive goder, som å spare miljøet eller unngå flere nye kraftlinjer, forteller Skjølsvold.

Energiborger

– Mange opplevde det nesten som litt fornedrende å bli redusert til kunde, til en slags kalkulator med bare én tanke i hodet, supplerer Throndsen.

Utsiktene til lavere pris skapte ikke mye engasjement blant brukerne.

– Men diskusjonen tok av når vi tok opp spørsmål om samfunnssikkerhet og miljø. Folk ønsker å se seg selv som en «energiborger» som er med og tar samfunnsansvar. Men da må de også bli tatt med på råd – og hørt.

– SmartGrid er avhengig av aktive forbrukere for å fungere etter hensikten. Utfordringen for politikere og nettselskaper er å ta brukerne på alvor, og ikke redusere dem til kunder som lar seg styre av prissvingninger gjennom døgnet, sier Throndsen.

Dingsenes kraft

Forskerne tror at «dingser», som for eksempel smarte målere, kan utløse konkrete handlinger som har mer potensial til å engasjere brukerne enn alskens diffuse holdningskampanjer og moralske pekefingre.

– Smarte målere kan fungere som en døråpner som gir mer bevisste energibrukere. Dingsene engasjerer og blir diskusjonstema. Dette må utnyttes om en skal få til overgangen til et lavutslippssamfunn.

– Vi utnytter ikke dingsenes kraft dersom brukerne reduseres til kunder, til kalkulatorer. Det er for snevert, det stemmer ikke med hvordan folk oppfatter seg selv, sier Ryghaug.

– Norge skal bruke 5–6 milliarder på å plassere ut smarte målere. Da hadde det vært greit om vi også får noe igjen for investeringen, legger hun til.

Bakgrunn:

NTNU-forskerne samarbeider med spanske og danske kolleger gjennom prosjektet IHSMAG, Integrating households in the smart grid. Det er finansiert av ERA-net, et samarbeid mellom forskningsråd i flere land. Prosjektet fortsetter også neste år.

Fugler holder seg til lokale tradisjoner, og viderefører dem til neste generasjon.

Ny kunnskap spres gjennom sosiale nettverk, og snart gjør alle som fugler flest i flokken. Det fant de ut, forskerne som studerte hvordan kjøttmeiser lærer av hverandre.

– Ville meiser kan ha tradisjoner. Dette ser ut til delvis å skyldes konformitet, fuglene foretrekker å kopiere flertallet, sier Lucy Aplin ved Oxford University i England i en pressemelding.

Åpnet matboksen

Forskerne studerte kjøttmeisen (Parus major) i England, en fugl som også er vanlig i Norge.

I åtte ville flokker fanget de to hanner i hver flokk. Hannene fra fem av flokkene fikk opplæring i en ny måte å skaffe seg mat på, hannene fra de tre siste flokkene lærte ingenting.

Kjøttmeisene ble lært opp til å få tak i mat gjennom å skyve opp en luke, enten til høyre eller til venstre. Bak luka lå en fristelse i form av en insektlarve.

Deretter plasserte forskerne lignende bokser i fuglenes naturlige miljø, og slapp fuglene fri så de ble gjenforent med flokken.

Lyttet til læremester

For meisen fra de tre flokkene som ikke hadde noen å ape etter, tok det tid å skjønne hvordan luka kunne åpnes og de kunne nå den deilige insektlarven.

Mens de som hadde læremestere blant seg, lærte det kjapt.

Snart hadde to hanner lært sju av ti fugler i en flokk på 75-100 fugler å åpne luka på sin måte.

Og selv om luka kunne skyves både mot høyre og mot venstre, var det lærerens metode som ble foretrukket.

Effekten ble forsterket over tid. Jo flere fugler som brukte den samme metoden for å nå matfatet, desto flere ble det som tok den til seg. Etter fire uker hadde flesteparten av fuglene i flokken tilpasset seg én løsning.

Gruppe framfor individ

Også etterkommerne fortsatte å åpne samme vei som forfedrene, to generasjoner seinere.

Etter ni måneder var det bare 40 prosent gjenlevende fra den opprinnelige generasjonen. Likevel gjorde flokken det samme som den «alltid» hadde gjort, selv når enkeltfugler oppdaget at den ene måten fungerte like bra som den andre.

Men fugler som flyttet til en annen flokk, tilpasset seg raskt en ny metode. Hadde de tidligere foretrukket åpning mot høyre, så åpnet de nå mot venstre dersom flertallet av naboene så ut til å synes at det var beste vei til matfatet. Dette viser hvor tilpasningsdyktige kjøttmeiser er, mener forskerne.

– Det er som om egen personlig erfaring blir overstyrt av flertallets oppførsel, sier Aplin.

Fuglekultur

For sosiale dyr, som mennesket, har kulturell tilpasning vært viktig for utviklingen av komplekse samfunn. Også fugler er sosiale.

En fordel ved å lære av andre, er at nye oppfinnelser tas raskt i bruk og kommer mange til nytte. Men de fleste studier av sosial læring er av dyr i fangenskap.

Forskerne fra Storbritannia, Canada og Australia hevder å være de første som har vist denne oppførselen blant ville dyr som ikke er pattedyr.

De benyttet seg av elektroniske målere på fugl og kasse. Slik kunne de analysere hvilken fugl som brukte hvilken metode.

Kjøttmeisen, en oppfinnsom og sosial type, er perfekt når de skal studere slik «fuglekultur», mener forskerne.

Referanse:

Aplin, L. M. m.fl.: Experimentally induced innovations lead to persistent culture via conformity in wild birds. Nature letter, 3. desember 2014.

Norge har lang tradisjon for å jobbe med prioriteringsspørsmål innenfor helse. Allerede på begynnelsen av 90 tallet ble det satt ned et eget utvalg som skulle drøfte prinsipper og retningslinjer for prioriteringer i helsevesenet. Norge var altså tidlig ute med å sette slike spørsmål på den politiske dagsordenen. Prioriteringsdebatten har i særlig stor grad vært knyttet til spesialisthelsetjenestene. Mange kjenner nok igjen debattene fra media der personer som ikke får innvilget livsforlengende behandling står frem med sine historier. Slike «personifiseringer» av debattens kjerne; nemlig hvor mye skal det egentlig koste å redde et liv? Treffer oss hardt og brutalt. Det er vanskelig å ikke bli berørt når du ser personen stå der og fortelle om hvor mye noen måneder eller år ekstra i livet betyr.

Nå er prioriteringsdebatten over oss igjen. Etter at prioriteringsutvalget presenterte sin NOU «Åpent og rettferdig – prioritering i helsetjenestene», er prioritering noe som er på «alles» lepper, og som diskuteres rundt middagsbordet i «de tusen hjem». Folk flest diskuterer denne prioriteringen og spør seg selv: Når vi bor i et så rikt land som Norge, hvordan er det da mulig at vi må prioritere mellom borgerne? Kan vi ikke bare bevilge mer penger til helsetjenestene og behandle alle innbyggerne slik de fortjener? Man har da betalt skatt…! 

Det er forståelig at man stiller seg disse spørsmålene. Norge er et rikt land. Egentlig er jo spørsmålet om prioritering et uttrykk for nettopp dette. Den velstanden vi faktisk lever i her i Norge gjør at vi har et så godt utviklet helsevesen at vi behandler mer enn vi har råd til! Behandlingstilbudet vi har, tilgangen til livsnødvendige medisiner og de beste diagnostiske hjelpemidlene gjør at helsekøene bare blir lenger og lenger! Uansett hvor mye penger vi altså spytter inn, diagnostiserer vi stadig flere sykdommer, vi behandler fler og fler og vi lever stadig lenger. Baksiden av denne velstandsmedaljen er at det koster penger. Nå har vi kommet dit at det koster for mye penger. Da må man prioritere.

Ikke det at prioritering egentlig er noe som er nytt. Prioritering er jo noe som foregår i helsetjenestene hver eneste dag allerede, det er en viktig del av legenes og sykepleiernes daglige arbeid. Men gjennom å sette prioritering enda tydeligere på den politiske dagsordenen, ønsker man å skape åpne prosesser der brukerne av tjenestene er opplyst, og vet hvilke prinsipper som gjelder. Da blir det også mer åpenbart for folk flest hvordan helsekronene fordeles mellom de ulike trengende.

Alder er et prioriteringsprinsipp som har fått mye oppmerksomhet etter at utvalget kom med sin rapport 12 november. Er det riktig at alder alene skal ha betydning i denne debatten? Er det mange som har spurt, spesielt i media er dette debattert heftig. Nei, sier utvalget selv, de mener at alder ikke er et kriterium som skal tillegges vekt alene. Det overordnede prinsippet de legger til grunn er at «prioritering bør bidra til flest mulig gode leveår for alle, rettferdig fordelt». Det høres jo riktig ut, og man kan vanskelig være uenig i et slikt prinsipp, forutsatt at man har akseptert at prioritering må skje. Men det er likevel med en viss bekymring vi leser dette. For det er klart at hvis man leser mellom linjene, så er det uunngåelig at alder ikke blir et tema. «Forventet antall leveår til gode» må jo nødvendigvis gå ned med stigende alder.

Det store spørsmålet er jo da hvordan dette vil bli praktisert ut i den kliniske hverdagen, dersom disse prinsippene blir tatt til følge i den kommende stortingsmeldingen om prioritering. At alder skal være tellende i prioriteringsspørsmålet, det vil dermed ha store konsekvenser for mange. For hvem handler denne prioriteringsdebatten egentlig om? Dumt spørsmål tenker du kanskje, den handler jo selvfølgelig om deg og meg. Den handler om oss alle. Vi skal vel alle forhåpentligvis bli gamle en gang?

Kanskje er det deg eller meg som står frem da om noen ti-år og forteller historien om et liv som ikke prioriteres i kampen om helsekronene. Som formidler betydningen av å oppleve flere gode år sammen med barnebarn og oldebarn, til tross for at helsen kanskje har skrantet de siste årene. Vi ville fortelle at vi fortsatt setter stor pris på livet og be pent om at fødselsnummeret alene ikke skal være tellende når de virkelig store avgjørelsene skal tas.

Tror du ikke?   

Begrepet langsom kino får en ny dimensjon med kameraet som er utviklet av amerikanske forskere. Skulle du spille av ett sekunds opptak med denne hastigheten, bør du ha tålmodighet og helse av stål. Sekundet ville bli strukket ut til 127 år.

Så sakte går opptakene at det er mulig å se hvordan lyset beveger seg – med lysets hastighet – mot et speil, og så bli reflektert ut igjen.

Supernovaer og usynlighetskapper

Med slike opptakshastigheter er det håp om nye vitenskapelige oppdagelser, slike vi ennå ikke kan forutsi, mener lederen av forskerteamet, Lihong Wang fra Washington University i St. Louis, i en nyhetsmelding fra universitetet.

Han ser for seg at det lynraske kameraet kan monteres på et romteleskop for å følge bevegelsene i en eksploderende stjerne, en supernova.

Kameraet kan også kartlegge hvordan lyset beveger seg rundt materialer som avbøyer lyset. På denne måten kan nye og bedre materialer for optisk kamuflasje utvikles, slike materialer som populært kalles usynlighetskapper.

Foreslår å løse Kennedy-gåten

Kameraet kan også bli nyttig for etterforskere som skal beregne banen til en geværkule ut fra hvordan den traff. En slik metode kunne også brukes for å rydde opp i konspirasjonsteoriene rundt skuddet som felte president John Kennedy i november 1963, foreslår nyhetsmeldingen.

Et tredje og viktig bruksområde er å studere de ørsmå, lynraske glimtene av fluorescerende stoffer i levende celler. Slike studier kan gi ny innsikt i cellene.

Sprer tiden ut i rommet

Tidligere kameraer av denne typen har brukt roterende speil eller raskt blinkede lys for å gjøre opptak med mange bilder i sekundet. De raskeste har «bare» klart rundt en million bilder i sekundet.

Det nye superkameraet er ikke et tradisjonelt kamera. I stedet sveiper det en lysstråle lynraskt over motivet. Lysstrålen fanger opp forskjellige deler av motivet til forskjellig tid, og disse tidsforskjellene blir spredt ut over bildebrikken.

Fram til nå har denne metoden bare klart å gjøre opptak av en bildelinje, altså bare et smalt utsnitt av motivet. Forskerne ved University of St. Louis har nå for første gang klart å brette linja ut til en flate, slik at hele motivet kommer med i bildet.

Referanse:

Liang Gao et. al: Single-shot compressed ultrafast photography at one hundred billion frames per second, Nature 4. desember 2014, vol 516, doi:10.1038/nature14005
 

– Foredraget blir også en slags fest, for vi har mye nytt å fortelle. Det er en unik anledning til å fortelle hva vi har gjort det siste året, sier Edvard Moser til NTB.

Travle forberedelser

Torsdag reiser han og May-Britt Moser til Stockholm. Der venter en rekke middager, mottakelser, intervjuer og selvsagt nobelkonserten, prisutdelingen og slottsbanketten. Men så langt har ekteparet hatt nok med å forberede forelesningene sine.

– Heldigvis får vi hver vår attendant fra svensk UD, som skal passe på at vi gjør alt rett, sier Edvard.

– Jeg har fått kjøpt kjoler til alle anledningene, men det har ikke blitt mye tid til shopping, sier May-Britt.

Innslag utenom det vanlige

I forelesningene vil forskerparet blant annet snakke om hvordan gittercellene de har vunnet nobelprisen for, danner nye «kart» i rottehjernen når rottene flyttes mellom ulike rom. De vil også presentere funn om forbindelser mellom gittercellene og andre hjerneceller, som er knyttet til luktesans og fart.

– Det at cellene danner nye koordinatsystem for hvert rom, tyder på en enorm hukommelseskapasitet, forklarer han. Disse funnene blir publisert i en artikkel dagen etter nobelforelesningene. Resten er under vurdering og på vent i andre akademiske tidsskrift.

Nobelprisvinnerne lover også innslag litt utenom det vanlige under foredraget. Men mer ønsker de ikke å røpe.

– Det er strengt hemmelig. Men dere vil klare å holde dere våkne, lover May-Britt.

– Prisen er viktig

Siden de fikk nyheten i høst, har forskerparet også fått tid til å reflektere over hva det betyr å motta en nobelpris.

– Det betyr mye for NTNU og norsk forskning. Prisen viser at det lønner seg å satse på langsiktig forskning, selv om man ikke vet hva den vil føre til, sier Edvard.

– Norge har penger, og kan få til mer forskning av samme karakter, selv om vi er små. Denne prisen er bevis på at det er mulig, sier May-Britt.

Da arkeologer studerte gamle bein- og skjellsamlinger fra Java, som opprinnelig ble oppdaget på 1890-tallet, oppdaget de til sin overraskelse at våre tidlige slektninger, Homo erectus, brukte skjell til verktøy og til kunstverk allerede for 450 000 år siden.

Selv om forskerne ikke vet hva innskripsjonene på skjellet betyr eller hva det ble brukt til, antyder de at bruken av geometriske mønster var en del av Homo erectus’ oppførsel på denne tiden.

Moderne evner tidligere enn antatt

De eldste geometriske motivene man kjenner til før Java-funnet, er fra Blombos Cave i Sør-Afrika. Disse er rundt 100 000 år gamle og utført av moderne mennesker. 

– Det er allment akseptert at tidlige moderne kulturer oppsto i Afrika, parallelt med at vår moderne menneskeart oppsto på kontinentet. Nye oppdagelser tyder likevel på at historien er mer kompleks og at andre tidlige mennesketyper har hatt noen av disse evnene i en viss grad, sier d´Errico.

UiB-arkeologen er en av forskerne i det internasjonale teamet som fant og har analysert de eldste abstrakte motivene som man kjenner til. Funnet er nylig publisert i det vitenskapelige tidsskriftet Nature.

Mønstre oppdaget tilfeldig

Det var nederlenderen Eugène Dubois som oppdaget skjellene i Trinil på Java i 1891. Dette var fra de samme arkeologiske lagene hvor han fant det første skjelettet av Homo erectus. Det var i disse samlingene, som nå befinner seg i Naturalis museum i Leiden, at de oppsiktsvekkende nye funnene er gjort.

Det inngraverte motivet ble rett og slett funnet ved en tilfeldighet, da en marinbiologistudent skulle studere de fossile skjellene.

– For å studere mønsteret mer inngående, krevdes arkeologisk ekspertise om tidlig symbolbruk. Det var derfor jeg ble en del av denne studien, forteller d´Errico.

På ett av de 166 skjellene var det innrisset et geometrisk sikksakk-mønster, som ikke kan ha blitt til av naturlig slitasje. Ved hjelp av avanserte dateringsanalyser viser det seg at det inngraverte skjellet er rundt 450 000 år gammelt.

– Våre analyser og våre eksperimentelle reproduksjoner på lignende skjell nå i etterkant, viser at hele mønsteret var risset inn sammenhengende og med ett og samme verktøy. Den som risset det inn, visste hva han gjorde, mener d´Errico.

Forskerne fant ut at det er skraper som er laget av haitenner, som ligner mest på de opprinnelige rissene på skjellet. Det finnes et stort antall haitenner fra utgravningen i Trinil.

 

Skjell som verktøy

Blant de andre skjellene i samlingen, fant forskerne at disse hadde blitt omformet på en måte som tyder at de har blitt brukt som verktøy til å skrape og skjære med. Kanskje har de blitt brukt til å lage andre verktøy i bambus.

– Dette kan forklare hvorfor steinverktøy var så sjeldne i en del regioner i Asia, samtidig som arkeologer har funnet millioner av steinverktøy fra Afrika som er datert til denne perioden, forteller d´Errico.

Den første østerskniven

De fleste skjellene hadde også et lite hull rett overfor lukkemuskelen. Ved å bruke en skarp gjenstand til å bore hull i skjellet og fjerne muskelen, kunne Homo erectus åpne skjellene og få tilgang til mat på en enkel måte.

Denne teknikken er veldig effektiv og fungerer bedre enn å åpne skjell med en kniv, ifølge d´Errico. Det å finne opp denne teknikken antyder at Homo erectus hadde god kjennskap til skjellenes muskelanatomi og hadde kommunikasjonsevner nok til å videreføre teknikken videre til nye generasjoner.

– Disse skjellene var på samme tid en matkilde, råmateriale og et lerret for abstrakte uttrykk. De signaliserer en kognitiv omstillingsevne som mange ikke har tilskrevet homo erectus før våre funn, sier arkeologiprofessoren.

Referanse: 

Josephine C. A. Joordens. Homo erectus at Trinil in Java used shells for tool production and engraving. 14/11/2014. doi:10.1038/nature13962

Noe har gått galt i dagens feministiske teorier, mener Toril Moi.

‒ Problemet er at måten vi skriver teori på i dag er så skrekkelig abstrakt og overgeneraliserende, at det ikke lenger klarer å si noe av relevans om kvinners liv.

I tillegg har det ifølge Moi utviklet seg et snevert syn på begreper og et språklig moralpoliti, som gjør at kjønnsforskere og feminister må si unnskyld før de sier enkelte ord, for å forsikre om at de ikke bruker dem på den dårlige måten.

‒ Vi trenger et mer fleksibelt og hverdagslig syn på språket, konstaterer Moi.

‒ Selve grunnlaget til feminismen og feministisk teori er å gjøre kvinners liv og erfaringer forståelige, sier hun, og viser til filosofen Marilyn Frye.

Ifølge Frye er målet på hvorvidt en feministisk teori har vært en suksess i hvilken grad teorien har klart å få oss til å forstå det som var uforståelig før.  

Moi var nylig hovedtaler på en konferanse om nordisk kjønnsforskning i Roskilde. Foran en sal med over 150 nordiske kjønnsforskere, gikk hun til verks for å utfordre et av deres viktigste teoretiske begreper.

Dette er en kortversjon av et lengre intervju med Toril Moi. Hele intervjuet kan du lese på Kilden – informasjonssenter for kjønnsforskning.

Ta detaljstyringen av Nav som eksempel: Nav vil bli pålagt å skanne sykemeldingsblanketten raskere og de skal innføre årlig brukermeldinger. I tillegg skal brukerne bli informert om reell saksbehandlingstid for de forskjellige tjenestene.

Dette er ikke forenkling, som den blåblå regjeringen lover, men i stedet koster det tid og penger.

«For å vise at han faktisk gjør noe og tar politisk ansvar, har statsråd Robert Eriksson satt i gang en temmelig hardhendt detaljstyring av Nav,» skriver redaktør Magne Lerø i ukeavisen Ledelse 11. november i år. 

«Statsråden gjør det stikk motsatte av det Jan Tore Sanner krever av statsråder,» påpeker han. 

Dyrt for staten med fritt sykehusvalg

Et annet eksempel er fritt sykehusvalg. Regjeringen ønsker å innføre fritt behandlingstilbud i sykehussektoren, der pasienter skal kunne velge behandling i private sykehus på lik linje med offentlige sykehus. Og staten skal betale.

Fritt behandlingstilbud betyr statlig kjøp av tjenester fra private sykehus. Her kommer EU-direktivet om offentlig anskaffelser inn. I Norge må offentlige innkjøp av tjenester over 500 000 kroner ut på anbud. Det gjelder også i helsesektoren.

De rødgrønne brukte omtrent fem milliarder av et totalbudsjett på cirka 145 milliarder til innkjøp av tjenester. Heller ikke den blåblå regjeringen unngår EU-direktivet om offentlige anskaffelser.

La oss si at de vil bruke 40 milliarder på sine innkjøp fra private sykehus for å oppnå fritt behandlingstilbud. Hvor skal de 35 milliardene ekstra komme fra?

To alternativer foreligger:

1. Regjeringen kan trekke pengene fra totalbevilgningen og slik kutte budsjettene til de offentlige sykehusene.
2. Regjeringen må øke totalbudsjettet for sykehusene. Det siste blir dyrt, og vil gi staten store ekstrakostnader i kjølvannet av den såkalte frihetsreformen. Utgifter som følge av offentlige anskaffelser utgjør i dag mer enn 10 prosent av norsk BNP viser tall, og de vil øke sterkt som følge av regjeringens nyliberale politikk.

Privatisering ved bruk av anbudsregimet vil derfor bli en stor belastning på statlige budsjetter i årene framover med den nåværende regjeringen.

Mer stat, ikke mindre

Så det er altså grunner til at den blåblå Regjeringens forslag til statsbudsjett for 2015 innebærer en økning av offentlige utgifter i forhold til hva den rødgrønne Regjeringen stod for.

Den innebærer mer stat, og ikke mindre stat slik de lovet i valgkampen for et år siden.

Gjennom forenkling, effektivisering og mindre byråkratisering skulle store innsparinger komme i offentlig sektor. Løsningen lå i privatisering, avregulering og forenkling, hevder de blå.

Denne løsningen er det stort behov for, sier regjeringen. Nei i forvaltningen skal bli til Ja som en følge av denne løsningsformelen.

Avregulering er også en form for regulering

Nå er det slik at avregulering blir gjerne oppfattet som det motsatte av regulering. For mange betyr det politiske prosesser der myndigheter, nasjonalt og internasjonalt, fjerner, reduserer eller forenkler restriksjoner på individers og sosiale gruppers handlefrihet.

Men tilhengerne av avregulering oppfatter ikke at avregulering også er en form for regulering og at det medfører ny regulering og kostbare reformer i samfunnet for å realisere i praksis nettopp de nye reguleringene.

De blåblå hevder at færre og enklere reguleringer vil føre til individuell handlingsfrihet og konkurranse, og dermed økt produktiviteten og innovasjon. Rapportering, resultatstyring og kontroll skal sikre dette.

Men de overser forskning som viser at målstyringssystemets vekst i kontrollinstanser og transaksjonskostnader virker demotiverende og demoraliserende, og hemmer i stedet kunnskapsutviklingen og evnen til innovasjon.

Gylden tid for konsulenter

Offentlige anskaffelser og avregulering innebærer også andre store kostnader, såkalte transaksjonskostnader. Et eksempel er transportkostnader og konsulentbistand.

Den eksterne konsulentbransjen, rådgiverkontorene og meglerhusene kan forvente seg en økonomisk gylden tid, betalt av våre skattepenger. Det dreier seg samlet sett om milliarder kroner. Det offentlige kjøper inn for rundt 400 milliarder kroner årlig.

I dag blir mange innkjøp gjennomført ved anbudskonkurranser, slik som i helse- og omsorgsektoren. Tilbudet kan ikke endres etter at fristen har gått ut og vinner utpekt, og dette fører til dårlige kontrakter fordi ting endrer seg før iverksetting. Store summer brukes derfor på feilslåtte bestillinger av varer og tjenester. Det må bli mulig for oppdragsgivere og leverandører å snakke sammen etter tilbudsfristen, og slik tilpasse tilbudet slik at kontraktene blir så gode som råd er. 

Dette fører i hvert fall ikke til forenkling. Forhandlinger mellom oppdragsgiver og vinnerleverandør etter tilbudsfristen lover ikke bra i så henseende. Det vil oppstå nye tvister. Fordi politikken som gjelder offentlige anskaffelser springer ut av EØS-avtalen, vil slike tvister bli fulgt opp i domstolene. Dette vil ytterligere øke de før nevnte transaksjonskostnadene.

Avregulering i form av privatisering av sykehusene og offentlige anskaffelser er faktisk med på å gjøre ting mer kompliserte. Og dyrere, ikke minst. Lovnaden om avregulering og forenkling, som de blåblå retorisk stod og står for, fører til mer regulering – og merkostnader, til gode for ingen.

Romsonden ble skutt opp i 2006 og har siden forsket på sola fra ulike steder i jordas bane. I oktober gikk noe galt, skriver Norsk Romsenter på sin nettside, ifølge NTB.

Signalet fra romsonden ble svakere og svakere, før det til slutt forsvant helt. Alt håp om å gjenopprette kontakten med STEREO B er likevel ikke ute, mener solforsker og seniorrådgiver Pål Brekke ved Norsk Romsenter.

Noe lignende skjedde med solsatellitten SOHO i 1998 som var «borte» i flere måneder. Men etter en av romhistoriens mest avanserte redningsaksjoner fikk forskerne gjenopprettet kontakten med sonden, som fortsatt er i drift.

Det norske firmaet IDEAS har levert deler av kameraene om bord på STEREO B. (©NTB)

Kjersti Thorbjørnsrud kastet seg ut i norsk innvandringspolitikk i forbindelse med et forskningsprosjekt, men erfarte raskt hvor galt det kan bære avsted. Hun har blitt mer forsiktig, men er likevel klar på hva som er feil.  

– Hvis det du sier på en eller annen måte kan knyttes opp til en posisjon i innvandringspolitikken, blir du plassert i en leir. Du opplever veldig fort at det ikke skal så mye til, sier hun.

– Selv har vi valgt å gå bredt ut med funnene våre, men vi har veid setningene mer enn før. Det står alltid mennesker klare til å fordømme, og det er ganske ubehagelig. 

2. desember snakket hun om forskningen sin på Litteraturhuset i Oslo. 

Og hun vet hva hun snakker om. 

I forbindelse med et forskningsprosjekt som handler om hvordan media påvirker meningsdannelsen i innvandringsdebatten, fikk hun selv oppleve hvordan det var å bli offentlig skyteskive. 

Angrepet fra begge kanter

Sammen med kollegaer reiste hun til Irak for å intervjue innvandrere som var blitt sendt tilbake til hjemlandet. De ønsket å finne ut hvorfor irakerne hadde reist til Europa i utgangspunktet.

Slik kunne forskerne finne ut hvordan den norske debatten fanges opp blant minoritetsgrupper og hvordan informasjon bringes videre i deres opphavsland.

De oppdaget at det verserte mange historier og rykter i Irak om hva som skal til for å få opphold. Dette bidro til at mange asylsøkerne konstruerte historier om sin bakgrunn og hvor de kom fra.

Forskerne ønsket å formidle at dette, som del av et større bilde. De mente det ville belyse asylstrømmene fra dette området. NRK Dagsrevyen reiste til Irak og laget en reportasje der journalisten selv snakket med irakere.

– Reportasjen var ganske ok, men etterpå fikk vi sterke reaksjoner, både fra forskere og aktivister. De lurte på hvordan i all verden vi kunne si noe sånt.

Som følge av disse reaksjonene, skrev Thorbjørnsrud en kronikk i Dagbladet om den samme forskningen. Der formidlet hun irakernes syn på europeisk innvandringspolitikk som urettferdig og uforutsigbar.

Igjen strømmet det inn e-poster. Men nå kom de fra en annen kant. Folk var sinte og spurte om hun hadde sett all kriminaliteten blant irakere. De mente at hun gikk inn for åpne grenser.

– Det er synd for debatten at det skal være slik, og det resulterer kanskje i at de moderate stemmene stilner og at viktig kunnskap ikke når offentligheten, sier medieforskeren.

Mer vekt på enkeltskjebner i Norge

I tillegg til egne opplevelser, har forskerne i prosjektet fulgt alle leddene i mediedekningen. De har observert arbeidet i Justisdepartementet og UDI, de har intervjuet journalister og redaktører og de har analysert innholdet i mediene. Forskerne har også sammenlignet mediedekningen i USA, Frankrike og Norge. 

Forskerne fant at norske medier la stor vekt på historiene til enkeltskjebner. Thorbjørnsrud mener at slike saker er viktige, men at de samtidig kan bidra til et lite nyansert mediebilde. Hun spør seg også om det også bidrar til en symbolsk innvandringspolitikk.

– I debatten om asylbarna har vi sett at myndighetene plutselig gjør et unntak og bestemmer at noen får bli, uten at de har tatt en prinsipiell debatt og funnet varige løsninger. Det er interessant at både myndigheter og frivillige organisasjoner synes det er vanskelig å slippe til med bredere og mer prinsipielle argumenter i mediene, sier medieforskeren.  

Etterlyser flere perspektiver

Thorbjørnsrud spør seg om Norge med et mildere debattklima kunne hatt en mer nyansert og fruktbar innvandringsdebatt. 

Hun mener at innvandringsdebatten i Norge er åpen for harde argumenter og ytterliggående synspunkter. Men at de som ytrer seg må regne sterke reaksjoner, også om de ikke tilhører ytterfløyene i debatten. Mange tenker seg derfor om to ganger før de uttaler seg.

– Vi trenger kunnskapsbaserte debatter, og vi trenger å få fram mange perspektiver. Innvandring er et krevende tema, men et veldig viktig tema. Verden er på vandring, det er store migrasjonsstrømmer. Hvordan nasjonalstaten, velferdssamfunnet og vi alle skal forholde oss til det, er et viktig spørsmål både for storsamfunnet og for migrantene selv, sier hun. 

Journalister følte seg presset

Intervjuer med journalister og debattredaktører ga forskerne et inntrykk som gikk i samme retning som det de selv hadde erfart. 

Flere av journalistene som ble intervjuet sa at de var vant til å få mange reaksjoner på det de skrev, både fra liberale og ikke-liberale stemmer. Noen journalister følte seg presset, og enkelte saker så de som så vanskelige og belastende at de unngikk å dekke dem.

Også debattredaktører fortalte at innvandring er et tema som de vet vekker sterke reaksjoner. De måtte moderere innlegg og passe nøye på.

En av erfaringene Thorbjørnsrud sitter igjen med, er at det koster å uttale seg om innvandring i Norge.

– Alle aktører, om det er myndigheter, journalister, frivillige organisasjoner eller andre, berøres av at debattklimaet er konfliktfylt. Også vi forskere opplever at det er lett å bli tillagt meninger som vi ikke har. Det er vanskelig å formidle kunnskap uten å bli plassert politisk.

Sterke stemmer i overskriftene

Prosjektet har også sett på hvordan mediesaker påvirker opinionen.

Ifølge Thorbjørnsrud er det ikke mulig, på grunnlag av innholdsanalysen, å måle på hvilken måte det tøffe debattklimaet preger mediedekningen.

– Det er vanskelig å si hvem som har blitt spurt og ikke vil uttale seg. Da vi undersøkte alle innvandringsnyheter over et helt år, fant vi en bred dekning. Men vi så også at de sakene som skapte overskrifter, hadde sterke stemmer og ga en polarisert debatt, sier hun. 

Referanse: 

Kjersti Thorbjørnsrud, m.fl. Mediation of Migration. UiO 2014. Sammendrag av prosjektet.