forskning.no er en nettavis med norske og internasjonale forskningsnyheter.
forskning.no gis ut under Redaktørplakaten.
Ansvarlig redaktør / daglig leder: Nina Kristiansen, tlf 41 45 55 13
Redaksjonssjef Bjørnar Kjensli, tlf 94 24 35 67
Redaksjonen
Annonser: Arnt-Ove Drageset, 92 44 58 46 og Arne Bergsli, 91 73 78 10.
Stillingsmarked: Preben Forberg, 22 80 98 95
forskning.no er en nettavis med norske og internasjonale forskningsnyheter.
forskning.no gis ut under Redaktørplakaten.
Ansvarlig redaktør / daglig leder: Nina Kristiansen, tlf 41 45 55 13
Redaksjonssjef Bjørnar Kjensli, tlf 94 24 35 67
Redaksjonen
Annonser: Arnt-Ove Drageset, 92 44 58 46 og Arne Bergsli, 91 73 78 10.
Stillingsmarked: Preben Forberg, 22 80 98 95
forskning.no er en nettavis med norske og internasjonale forskningsnyheter.
forskning.no gis ut under Redaktørplakaten.
Ansvarlig redaktør / daglig leder: Nina Kristiansen, tlf 41 45 55 13
Redaksjonssjef Bjørnar Kjensli, tlf 94 24 35 67
Redaksjonen
Annonser: Arnt-Ove Drageset, 92 44 58 46 og Arne Bergsli, 91 73 78 10.
Stillingsmarked: Preben Forberg, 22 80 98 95
Av Bjørn Økland, Skog og landskap & Arne C. Nilssen, Universitetet i Tromsø
En sørlig art i Skandinavia har nylig hatt en rask og voldsom nordlig ekspansjon. Vil den bli en ny «lauvmakk » som tar for seg av våre nordlige bjørkeskoger?
Gul frostmåler (Agriopis aurantiaria) er en kjenning for mange i Sør-Norge. Denne gylne «trekantete » sommerfuglen er vanlig å finne på veggen under utelyset når høstmørket begynner å falle på. Arten ble tidligere kalt vanlig høstmåler eller vanlig frostmåler. Den går også under navnet gullgul frostmåler, som passer bra med fargen hos hannene og med det latinske artsnavnet (aurantiaria), som betyr gylden. Hunnene er derimot mørke i fargen og nesten vingeløse. De kan ikke fly og beveger seg ved å krype på trestammene.
Larvene hos målerne er fascinerende. Som navner sier kan det se ut som de driver oppmåling når de kryper rundt på kvistene. De har også en egen evne til å kamuflere seg om de blir forstyrret. Da står de som fastfrosset med kroppen utstrakt i luften – til forveksling lik en liten kvist.
En rekke løvtrær står på dietten til gul frostmåler i Sør-Norge og Europa forøvrig. I Nord-Amerika, der arten også finnes, lever den også på bartrær. I Alf Bakkes skrifter fra 1960-tallet om skogsinsektene i Norge omtales gul frostmåler særlig i forbindelse med utbrudd i eikeskogene langs Sørlandskysten. Arten har hatt en sørlig utbredelse i Skandinavia, med bare spredte funn i Nordland og ett enkelt funn i Troms.
Overraskelsen var derfor stor i 2004 da mengder av gul frostmåler kunne observeres i Tromsø. Den har siden vært en utbruddsart på bjørk, rogn og roser flere steder i Troms. Artens voldsomme ekspansjon mot nord følges nøye av en gruppe økologer i Tromsø. De søker å forstå hvilken rolle klima spiller for endringene både hos denne og andre målere i nord (se www.birchmoth.com). Det er mulig gul frostmåler blir en ny «lauvmakk » som tar for seg av de nordlige bjørkeskogene.
Jeg dro til Naturhistorisk museum og fikk intervjuet zoologen Geir Einar Ellefsen Søli, og spurte han om insekter, hvorfor de som regel ikke blir eldre enn ett år, hvilke roller de har i naturen og hvorfor folk er redde for dem.
– Hvorfor lever de fleste insekter bare i ett år?
– De fleste insekter lever i ett år fordi de er tilpasset det voksne livet på sommerhalvåret. Det tar cirka ett års tid fra eggene legges til de selv legger egg, så de får utnyttet sommeren optimalt. I tropene finnes det arter som greier å gå igjennom livssyklusen på kun en måneds tid, fordi mange insekter prøver å gå igjennom livet så fort som mulig. Jo lengre nord du kommer, desto lengre blir insektenes liv.
– Hvilket insekt er det lengstlevende?
– Jeg har hørt om en sikadeart i Nord-Amerika som kan bli omtrent 17 år gammel.
– Hvilken rolle har insekter i naturen?
– Insekter har mange forskjellige roller, som for eksempel å bryte ned døde planter og dyr, som er med på å bli viktige næringsstoffer. Fluer, veps og bier er med på å bestøve planter som også er en viktig oppgave. Insekter er også parasitter og rovdyr og legger som regel eggene sine på planter. De er også en viktig næringskilde for blant annet fugl og fisk, noe de selv ikke er spesielt glad for.
Som skadedyr er det viktig å kjenne til insekter for å kunne bekjempe dem, selv om de fleste insekter spiller en viktig rolle i naturen. Hvis insektene forsvinner vil vi også forsvinne. Forskere har de siste årene utviklet små droner som etterlikner insektene for å kunne finne ut hvordan de flyr og beveger seg i lufta.
– Hvorfor er folk flest generelt redde for insekter, selv om de som regel ikke utgjør noen fare?
– En forklaring jeg mener det er litt hold i, handler om at mennesker egentlig er litt instinktivt redde fra tiden vi levde i sentral-Afrika. I tropene er det en del farlige småkryp, og det er ikke sjeldent å bli bitt eller stukket av insekter. Det var derfor lurt å ha respekt for insektene. Men jeg synes selv at det nå til dags egentlig mest er slike «isj-æsj»-reaksjoner, som for det meste ødelegger for alt mangfoldet man da ikke legger merke til ved insekter.
– Hvilken art som du har blitt stukket av har vært mest smertefullt?
– Jeg har ikke vært borti verre enn vanlige vepsestikk, men I Brasil i forrige uke så jeg en stor vepseart, som er kjent for å bruke brodden sin på edderkopper.
Etter å ha gjennomført intervjuet viste Geir Einar meg et stort rom med mange hundre skap. Han åpnet et skap merket «247», som inneholdt omtrent ti esker med glassoverflate, og trakk ut en av dem. I esken lå det noen dusin små fluer, kun noen millimeter store. Han sa at denne veggen med skap var forbeholdt fluer, og at det var et tilsvarende rom på andre siden av veggen. I skapene bak var det esker med veps. Han kalte denne måten å oppbevare innsekter på for en «tørrsamling».
Det er helt tydelig at det er et stort mangfold av insekter i verden, og det er sikkert mange arter som venter på å bli oppdaget. Og som han selv sier: «det er et spennende felt. Liker man form og farge er det den veien å gå».
Sist fredag heldt eg eit føredrag på 20-årsjubileet til Samisk språksenter i Olmmáivággi/Manndalen, Gáivuotna/Kåfjord i Nord-Troms. Føredraget hadde tittelen «Ei framtid for samisk», og eg prøvde så godt eg kunne å seia noko vitig om emnet. Konklusjonane i føredraget kan de sjå her, og resten av presentasjonen ligg til deling her for den som måtte vera interessert.
Arbeidet med å vidareføra samisk språk krev stor innsats på alle nivå, frå den samiske grasrota til statleg politikk, og som i tidlegare samanhengar la eg vekt på kor viktig det er å rekruttera born og unge som brukarar av samisk språk, og at barnehage og skule er særs viktige instrument i den samanhengen. Dette er også i tråd med konklusjonane i Samisk språkundersøkelse 2012.
Eg har tidlegare drive med talknusing og framskriving av talet på samiskspråklege i Noreg. Eg skal ikkje påstå at modellen min er veldig avansert – kanskje er han håplaust naiv – men ingen har så langt irettesett meg. Uansett er hovudtanken at viss vi tek utgangspunkt i talet på born som får samiskopplæring i den norske skulen i dag, og at det i hovudsak er desse som vil bera samisk språk vidare (i Noreg), vil vi ikkje få ein auke i talet på framtidige talarar i Noreg. Både dei som får opplæring i samisk som førstespråk (altså som har det som viktigaste opplæringsspråk i skulen, Samisk 1) og dei som får opplæring i samisk som andrespråk (Samisk 2 og 3) trengst viss ein skal oppretthalda same tal på samiskspråklege som vi har i dag. Dersom berre førstespråkselevane blir framtidige berarar av samisk, vil ein oppleva ei halvering av framtidige talarar av alle dei tre samiske språka i Noreg. Dersom også andrespråkselevane blir funksjonelle brukarar av samisk, vil talet på nordsamiskbrukarar kunna haldast på dagens nivå, medan ein for lulesamisk og sørsamisk vil oppleva ein auke.
Men ein del tyder på at berre eit mindretal av elevane som har opplæring i samisk som andrespråk, blir trygge, funksjonelle brukarar av samisk på lengre sikt. Truleg må dei i så fall komma frå, og vera i, miljø der samisken står sterkt eller på andre måtar vera sterkt motiverte.
Samtidig er det slik for den samiske populasjonen at mindre enn halvparten av dei som reknar seg som samiske, er funksjonelle brukarar av samisk. Og mange av samane som ikkje meistrar samisk språk, opplever det som eit sakn. Slik sett burde det vera ei målsetjing å auka talet på samiskkunnige, og det er då interessant å spørja seg ikkje berre kor mange elevar med samiskopplæring som må til for å halda oppe dagens nivå, men også kor mange som burde få samiskopplæring om ein tek utgangspunkt i talet på heile den samiske populasjonen (på norsk side), altså inklusive dei «språklause» samane.
Til det siste gjorde eg ei utrekning i samband med føredraget i Manndalen. Og også dette reknestykkjet er forholdsvis enkelt. Det vil seia: Det er ikkje så heilt enkelt å vita kor mange samar det er i Noreg. Men om vi tek utgangspunkt i at det er 50 000 personar, utgjer det 1% av den totale folkesetnaden på 5 millionar. Når vi så veit at eit årskull elevar i den norske skulen er på ca. 60 000, betyr det at 600 av dei i prinsippet kan tenkjast å vera born av samiske foreldre – i alle fall om vi tenkjer veldig firkanta og ser bort ifrå at etnisitet er kjempevanskeleg. Viss vi så tenkjer oss at alle desse i prinsippet burde få samiskopplæring, anten som førstespråk eller andrespråk med tilbod gjennom heile skuleløpet, kan vi ganga talet med 10 klassetrinn. I så fall burde det vera 6 000 elevar som får samiskopplæring i den norske skulen. Det faktiske talet er drygt 2000 – i 2012 var det 2126. Talet på førstespråkselevar var 940.
Med andre ord: Dersom talet på samiskelevar i den norske skulen skal avspegla talet på etniske samar i Noreg, bør det tredoblast. Og dersom vi vil vera meir beskjedne på den norske samiske populasjonens vegner og seia at totaltalet berre er 25 000, altså 0,5%, bør talet på samiskelevar like fullt aukast med 50%. Ein kan sjølvsagt pynta på talet ytterlegare og seia at andrespråkselevar treng det ikkje å finnast på alle trinn, og på den måten kan ein få talet ned mot det faktiske nivået vi har i dag. Men det siste kan vanskeleg kallast spesielt proaktivt frå eit språkrevitaliseringsperspektiv.
Er så ei slik øving som dette godt for noko som helst? Eg har mest lyst til at andre skal svara på det spørsmålet. Eg meiner jo svaret er ja, for sjølv om det samiske språkarbeidet til sjuande og sist handlar om stor innsats frå einskildindivid, i familiar, i barnehagar, på skular rundtomkring, om vaksenopplæring og språkbad, om meir synleggjering og så vidare, så er det nyttig også nokre gonger å løfta blikket og sjå det store biletet. Sjå korleis dei mange bekkane til slutt skal bli ei stor å. Og ved å talfesta dei store måla, blir det vonleg lettare å forstå kvifor tiltak på alle nivå frå statleg lovgiving og løyvingar til det daglege språkarbeidet i barnehagar og familiar er viktige og kvifor kvart einaste individ som blir samiskspråkleg, tel også i den store samanhengen.
Se NASAs direkteoverføring på nett-TV her!
Ferden vil ta kapselen to ganger rundt jorda, og den siste runden vil gå høyere enn noe romskip bygget for mennesker har vært siden den siste Apolloferden til månen for over 40 år siden – litt over 5000 kilometer over bakken.
Romskipet ligner på Apollos kommando- og serviceseksjon, men er større og tyngre. Det kan romme fire astronauter, mot tre i Apollo.
Romskipet skal seinere brukes til ferder mot månen, for å hente inn en liten asteroide og til Mars. Denne gangen er romskipet fylt med instrumenter for å registrere så mange detaljer rundt prøveferden som mulig.
Flere detaljer om prøveferden finnes på Erik Tandbergs siste romrapport.
Video fra NASA om prøveferden.
Skal utbyggerne få fritt spillerom, eller skal kommunen ta grep om boligutviklingen? Hvilke interesser skal veie tyngst? Klima, profitt, behovet for grønne lunger eller lik utsikt for alle?
Dette politiske dilemmaet rir de fleste kommunestyrer rundt omkring i landet. For så lenge hensynet til klimaet og markedskreftene peker i retning av fortetting, blir det stadig vanskeligere å be om store, luftige uterom og lekeplasser for barna.
En forsker ved ved Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR) har nå undersøkt fire boligprosjekter: Ski Amfi, Bassengtomta i Trondheim, Solsiden i Nydalen i Oslo og Fredtunveien i Sola. Og konklusjonen er klar:
Beboerne er mest fornøyde der det er nærhet til kollektivtransport, butikker og servicetilbud, og det er i kommuner der politikerne har tatt grep at boligutviklingen har vært mest vellykket.
Blant de fire casene som er undersøkt, peker Bassengtomta i Nedre Elvehavn i Trondheim seg ut som mer vellykket enn de andre.
NIBR-forskeren mener at tomteutnyttelsen her ble for høy, og det er bygd en lukket enklave på toppen av kjøpesenteret med mange store og dyre boliger. Men kommunen brukte økonomien aktivt og var tidlig ute for å sikre fellesgodene. Dermed ble dette prosjektet mer vellykket enn de andre tre, ifølge forskerne, som også mener det kan henge sammen med en sterkere politisk vilje til styring i Trondheim kommune sammenlignet med Oslo.
I tillegg har den sentrale beliggenheten hatt mye å si. Også beboerne mener at bokvaliteten er bedre på Bassengtomta.
Med bokvalitet menes tilgangen på kollektivtransport, butikker, service og tjenestetilbud, parker og så videre, selve bomiljøet – som bebyggelse og uterom – samt boligenes planløsning og funksjonalitet.
Forskeren har gjennomført spørreundersøkelser blant beboerne, og intervjuet beboere, utbyggere, prosjekterende og ansvarlige i forvaltningen. I tillegg har de gjort dokumentanalyser, befaringer og vurderinger ut fra sjekklister.
– Prinsipielt kan vi anta at en helhetlig planlegging og en god planprosess vil resultere i god bokvalitet. En helhetlig planlegging skal drøfte ulike hensyn som står mot hverandre. For eksempel behovet for høy tetthet for å sikre grunnlaget for kollektivtransport, butikk- og servicetilbud på den ene siden – og behov for uterom, parker og friarealer på den andre siden, forklarer arkitekt og boligforsker Lene Schmidt, som har ledet prosjektet.
De viktigste bokvalitetene er, ifølge beboerne som er spurt i undersøkelsen, nærhet til kollektivtransport, butikker og servicetilbud. Dette er typiske urbane bokvaliteter. Prosjektene har også bidratt til å etablere nye fellesgoder som ny t-bane og turveidraget langs Akerselva i Oslo, promenader langs Nidelva og ny gang- og sykkelbro i Trondheim.
Ifølge Schmidt er det blitt for mange små boliger i Solsiden-prosjektet i Nydalen. Mange små boliger der mange leier i stedet for å eie, og derav følgende stor ut- og innflytting, er for eksempel en kilde til dårligere bomiljø for beboerne der.
I Ski Amfi er det derimot for mange store og dyre boliger, ifølge rapporten. 95 prosent av boligene er på tre rom og større. Beboerne i Ski Amfi er fornøyde med boligene og bomiljøet, men er mer kritiske til utviklingen i Ski sentrum, som sliter i konkurransen med kjøpesenteret.
Schmidt er likevel mer kritiske enn beboerne til manglende uterom i Ski Amfi. – Det er også lite bærekraftig fordi det for all fremtid vil være umulig å bo der med barn. Det er tankevekkende at det er press på utearealene ikke bare i storbyen, men også på mindre steder, sier Schmidt.
Tidligere forskning har vist at fellesgoder som lik tilgang til infrastruktur, felles uterom, sol, lys og utsikt i boligprosjektene, kan være under press i den kompakte byen. Det underbygger funnene i den nye rapporten. På den andre siden har prosjektene også bidratt til etablering av nye felles goder som kommer allmennheten til gode.
Denne forskningen viser at selv om man har en helhetlig byplan, er hvert enkelt prosjekt et resultat av nye forhandlinger mellom aktørene, og planprosessen kan derfor få avgjørende betydning for resultatet.
Lene Schmidt: Kompakt by, bokvalitet og sosial bærekraft, NIBR-rapport 2014:12, Norsk institutt for by- og regionforskning.
Gro Sandkjær Hanssen og Hege Hofstad (red.), Compact City Policies in England, Denmark, the Netherlands and Norway, NIBR-rapport 2013:30, Norsk institutt for by- og regionforskning.
Hege Hofstad, Inger-Lise Saglie og Gro Sandkjær Hanssen (red.) (2015): Kompakt byutvikling, Universitetsforlaget. Sammendrag.
Unge som kommer tidlig i puberteten, havner oftere i dårlig selskap. Tidlig kjønnsmodning kan også utløse en rekke psykologiske og sosiale problemer.
Dette kan varsle en økt risiko for depresjon hos gutter og jenter flere år senere, ifølge en studie fra universitetet i Illinois.
Studien, som er publisert i Journal of Development and Psychopathology, er en av de første til å bekrefte at tidlig pubertet øker risikoen for depresjon over tid hos begge kjønn.
Psykologiprofessor Karen D. Rudolph og hennes kolleger målte når puberteten inntrådte hos mer enn 160 ungdommer, og sporet graden av depresjon over en fireårsperiode.
I de første tenårene fylte ungdommene ut årlige spørreskjemaer og deltok i intervjuer som vurderte deres mestringsatferd, mellommenneskelige stressfaktorer og psykologiske risikofaktorer.
Foreldrene rapporterte også om sine barns sosiale relasjoner og vanskeligheter.
Det er ikke nytt at tidlig pubertet kan bidra til depresjon hos jenter. Men Rudolf fant noe nytt:
– Hittil er det blitt antatt at det å komme i puberteten tidligere enn jevnaldrende, bare bidrar til depresjon hos jenter, sier Rudolph. – Men vi fant at tidlig kjønnsmodning også kan være en risiko for gutter i ungdomsårene, men det slår ut senere enn hos jenter.
Ungdom som kom i puberteten tidligere enn sine jevnaldrende, var oftere utsatt for en rekke problemer som ble forbundet med risiko for depresjon. De hadde dårligere selvbilde, mer angst, flere sosiale problemer og havnet oftere i konflikt med familiemedlemmer og medelever.
Depresjonssymptomene blant jentene som ble tidlig kjønnsmodne, økte i starten av studien. Disse negative effektene vedvarte hos disse jentene de neste tre årene, selv om jevnaldrende etter hvert tok dem igjen i fysisk utvikling, sier Rudolph.
Pubertetsendringene førte til at jentene som ble tidlig kjønnsmodne, mislikte seg selv og taklet sosiale problemer dårligere. De hadde også en tendens til å bli venner med jevnaldrende som var utsatt for å havne i trøbbel, fant forskerne ut.
De hang sammen med avvikende jevnaldrende og deltok i mer risikable og stressende sosiale sammenhenger.
De opplevde også oftere brudd med venner eller hadde mer konfliktfylte forhold med andre.
Tidlig kjønnsmodning så ikke ut til å ha disse umiddelbare negative effektene på gutter. De viste betydelig lavere nivåer av depresjon i utgangspunktet enn de jevnaldrende jentene.
Men disse forskjellene jevnet seg ut over tid. Ved utgangen av det fjerde året skilte ikke tidlig kjønnsmodne gutter seg vesentlig fra de jevnaldrende jentene når det gjaldt depresjonssymptomer.
Mens tidlig kjønnsmodne gutter så ut til å være beskyttet fra utfordringene i puberteten i utgangspunktet, opplevde mange av guttene en ny kaskade av personlige risikofaktorer etterhvert. Som negativt selvbilde, angst, sosiale problemer og sosialt stress.
– Dette endte opp i depresjonssymptomer lenger ut i ungdomsårene, sier Rudolph i pressemeldingen.
Forskeren understreker at de psykiske problemene langt fra gjelder alle som modnes tidlig. Det er bare noen tenåringer som er sårbare for virkningene av tidlig modning. Dette gjelder særlig de med samlivsbrudd i sine familier og mindre støtte fra sine jevnaldrende, sier Rudolph.
Arktis er endestasjonen for mange giftige kjemikalier. Det gjelder en betydelig del av de 7500 tonnene kvikksølv vi mennesker slipper ut hvert år.
Når kvikksølv blir tatt opp i kroppen, kan det blant annet trenge inn i fosteret og gi hjerneskader. Det reduserer også fruktbarheten, og er dermed en stor trussel mot en sårbar dyreart som isbjørn. Som det øverste dyret i næringskjeden i Arktis samler bjørnene store mengder kvikksølv i kroppen.
Det kunne imidlertid vært enda verre. Det viser ny dansk forskning.
I en studie i tidsskriftet FEMS, Microbiology Ecology, viser forskere fra Aarhus Universitet at bakterier i den arktiske snøen konverterer opptil ti prosent av det skadelige kvikksølvet i Arktis til en ufarlig form.
Dermed beskytter bakteriene de 25 000 isbjørnene som er igjen i verden. Det forteller en av forskerne bak den nye studien:
– Dyrene i Arktis er svært utsatt for kvikksølv. Det er enormt høye konsentrasjoner som akkumuleres øverst i næringskjeden. Derfor er dette interessant, forteller Niels Kroer, som er instituttleder for Institut for Miljøvidenskab ved Aarhus Universitet.
Kvikksølv slippes blant annet ut fra kullkraftverk, og det blir fraktet til de arktiske områdene med vinden.
Kjemiske reaksjoner i lufta gjør at kvikksølvet samler seg på snøen og havisen. Deretter konverteres en del av det til giftig organisk metylkvikksølv.
Når mindre dyr blir spist av større dyr, blir konsentrasjonen høyere. Siste dyr i kjeden er isbjørnene.
Noen bakterier kan imidlertid konvertere kvikksølvet tilbake til en luftbåren variant.
– Kvikksølv er også giftig for bakteriene. Derfor har de utviklet en form for resistens, slik at de fjerner det nærmiljøet sitt. Det kommer også isbjørnene til gode, sier Niels Kroer.
Rune Dietz, som er professor ved Aarhus Universitet, forsker på både isbjørner og store havpattedyr.
Han forteller at isbjørner kan kvitte seg med en del av kvikksølvet gjennom pelsen. Det finnes dyr som ikke kan det.
– De mest utsatte er tannhvalene som hvithvaler, narhvaler og grindhvaler, sier Dietz, som er usikker på hvor mye bakteriene betyr.
– Menden kvikksølv i isbjørner har blitt 20-doblet over de siste 150 årene. Så om ti prosent har noe så si, er jeg ikke sikker på. Det kan imidlertid blir mer interessant å snakke om i fremtiden, for bakteriene kan kanskje bli mer aktive når temperaturen stiger, sier Dietz.
Forskerne samlet inn snø fra Arktis og undersøkte bakterieinnholdet. De undersøkt de forskjellige artenes evne til å konvertere kvikksølv til den mindre skadelige formen.
Samtidig har de undersøkt bakteriene for variasjoner over et bestemt gen, merA, som styrer denne evnen.
Forskerne fant at opptil 30 prosent av bakteriene kunne konvertere kvikksølv.
Bakteriene står derfor trolig for mellom 2 og 10 prosent av den samlede mengden skadelig kvikksølv som fjernes.
– Flere forskjellige prosesser er med på å fjerne kvikksølv fra miljøet, og sollys er fortsatt den største bidragsyteren. Men resultatene våre viser for første gang at bakteriene spiller en stor rolle, sier Niels Kroer.
Marek Stibal forsker på arktiske bakterier ved De Nationale Geologiske Undersøgelse for Danmark og Grønland.
Han har ikke deltatt i den nye studien, men synes den er veldig interessant.
– Dette viser potensialet i arktiske bakterier. Det er spesielt interessant å se hvordan de overfører genene for disse enzymene mellom seg. Det innebærer at bakterier kan lære nye «metabolske triks» av hverandre. Det kan bli veldig viktig i fremtiden, når menneskets nærvær i Arktis blir viktigere, sier Stibal.
Forskningen på bakteriene er en del av et større prosjekt om det mikrobielle livet i Arktis.
Disse bakteriene har valgt å slå ned seg på et av de mest nådeløse stedene på jorden. I tillegg til de store mengdene kvikksølv, må livet her kunne motstå 50 graders frost og total mørke halvparten av året.
– Bakteriene lever under ekstreme vilkår, hvor det heller ikke er særlig mye mat. Vi vil forstå hvordan det i det hele tatt er mulig å overleve her, forklarer Kroer.
Det er to forskjellige årsaker til at forskerne vil undersøke hva det kreves å leve innkapslet i snø.
For det første kan organismer i snøen inneholde kommersielt interessante proteiner og enzymer. Det kan for eksempel brukes til å lage midler for avising av flyvinger. Det kan også dreie seg om enzymer til for eksempel vaskepulver som kan være effektive ved lavere temperaturer.
For det andre er det interessant å finne grensene for liv, siden det kan fortelle oss noe om mulighetene for å finne liv på andre planeter.
– Det lærer oss noe om hvor ekstreme betingelser livet kan eksistere under. Det gjelder både kvikksølvforurensningen, kulden og lyset, sier Kroer.
Det neste leddet i Niels Kroers forskning blir å studere hva bakteriene i Arktis lever av.
Ingen organismer kan leve av bare is og luft. Det må altså være en eller annen form for næringskilde i snøen som vi ikke kjenner til ennå.
Niels Kroer har en idé:
– Man kan forestille seg at alger og bakterier kan drive fotosyntese når solen er fremme. Den maten må bakteriene leve av gjennom den lange arktiske vinteren, sier Kroer.
© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.