Hvor risikabelt er det å spise kylling som er tilsatt narasin, og hva er egentlig dette middelet? 

Debatten har gått høyt om norsk kyllingproduksjon etter at flere forskere har gått ut i mediene og advart mot å spise kylling. 

Vi har bedt forskere ved NMBU som har forsket på fôr, antibiotika og dyrevelferd om å gi oss en oversikt over hva som er fakta og hva som eventuelt kan gjøres for at vi som forbrukere kan være sikre på at kyllingen vi spiser er trygg. 

Forskerne vi har spurt er Yngvild Wasteson, Henning Sørum, Trine L’Abee-Lund, Olav Reksen, Randi Moe og Lucy Robertson. De har laget en liste med ti punkter som du bør kjenne til rundt fjørfeproduksjon og bruk av narasin.  

Parasittmiddel. Narasin er et godkjent fôrtilsetningsstoff som er klassifisert som et antiparasittmiddel (koksidiostatika). Koksidiostatika brukes mot parasitter som forårsaker tarmsykdommen koksidiose hos dyr, og særlig hos fjørfe. I EU er det 11 godkjente fôr-koksidiostatika, Norge har godkjent fem av dem. Narasin er det desidert mest brukte middelet mot koksidiose i Norge.

Antibiotikum. Narasin har i tillegg antimikrobiell effekt overfor noen bakterier. I USA og en del andre land er narasin klassifisert som et antibiotikum. I tillegg til å forebygge mot koksidiose vil middelet derfor samtidig forebygge en alvorlig tarmbetennelse som forårsakes av bakterien Clostridium perfringens.

Fôrtilsetning. Narasin er tilsatt fôret som gis til slaktekylling. Kyllingene får fôr med narasin gjennom hele levetiden, med unntak av de siste par døgnene de lever. En kyllings levetid er omtrent én måned.

Resistensutvikling. I 2013 ble det i Norge brukt 12,5 tonn narasin i kyllingfôr, og det ble slaktet over 70 millioner kyllinger. Narasin skilles ut fra kyllingene med avføring, og brytes langsomt ned i miljøet. Restkonsentrasjoner av narasin kan derfor også ha effekt på andre bakterier i miljøet. Laboratorieforsøk i Sverige har vist at enkelte bakterier som eksponeres for narasin, kan utvikle motstandsdyktighet. Denne resistensen er koblet med resistensgener overfor antibiotikumet vancomycin. Vancomycin er forbeholdt behandling av alvorlige infeksjoner hos mennesker, og resistens mot dette middelet er svært uheldig.

Vaksine. Det finnes en vaksine mot tarmparasitten. Denne gir hurtig immunitet, og kan gis til kyllingene på første levedag slik at de får beskyttelse mot koksidiose inntil de slaktes. Det er vist en sammenheng mellom utvikling av koksidiose og den alvorlige tarmbetennelsen nekrotisk enteritt, slik at vaksinen mot koksidiose i praksis også er vist å ha god effekt mot bakteriesykdommen.

Antibiotikabruk. Når det produseres kylling uten bruk av narasin i fôret, er det økt risiko for mer sykdom og død på grunn av alvorlig tarmbetennelse. Syke dyr må igjen behandles med andre typer antibiotika, og da i konsentrasjoner som er vesentlig høyere enn konsentrasjonen av narasin i fôret. Mer sykdom er uheldig fra et dyrevelferdsperspektiv, og økt totalforbruk av antibiotika medfører risiko for økt resistens.

Dyrevelferd. For å unngå at det oppstår mer sykdom uten bruk av narasin, må det legges opp til en driftsform som innebærer lavere dyretetthet i kyllinghusene, dyrene må vokse saktere enn konvensjonelle slaktekyllinger, og det må legges stor vekt på smittevern og dyrevelferd. Det finnes produsenter av slik kylling i Norge. Denne kyllingen koster mer enn vanlig kylling.

Kjøkkenhygiene. Det er ikke dokumentert noen helserisiko knyttet til å spise kylling som har fått narasin i fôret. Uavhengig av narasinbruk er det imidlertid viktig å tenke god hygiene ved håndtering av rå kylling på kjøkkenet. Ikke bruk samme redskaper og skjærefjøler til rå kylling og til mat som ikke skal varmebehandles, vask hender og redskaper godt med varmt vann og såpe, og gjennomstek kyllingkjøttet.

Utredning. Mattilsynet har bedt Vitenskapskomiteen for mattrygghet om å gjøre en risikovurdering av koksidiostatika og mulig utvikling av antibiotikaresistens. Vurderingen skal være ferdig i løpet av 2015.

Fjørfenæringen. Norges største slaktekyllingaktør, Nortura (med drøyt 70% markedsandel), har satt som mål at de skal produsere slaktekylling uten bruk av narasin innen utgangen av 2016 og uten å øke forbruket av antibiotika. Det viktigste tiltaket er innføring av vaksinering mot koksidier. I tillegg innføres det økt fokus på hygiene, driftsrutiner og kartlegging av risiko, og de vil samarbeide med blant annet myndighetene om forskning.

– Pirol, knirker frøken. Fnising fra bakre rad.

Minnet har forfulgt meg i tiår etter tiår. Jeg har forsøkt å fortrenge det – de glohete kinnene, ønsket om å synke gjennom linoleumen, ned til sløydsalen i første – men dette naturstridige øyeblikket vender stadig tilbake, som et siklende monster bak døra, som en isøks i panna …

Elsk dine tabber!

Det er merkelig at jeg går rundt og husker en sånn liten bagatell, femti år etterpå, men det sier vel noe om hvilken vekt vi legger på å fremstå som kloke? Det er aldri gøy å ta feil. Det er enda mindre gøy at andre oppdager det.

Det er to patenterte måter å handtere slike situasjoner på, og norske politikere har lært seg den korrekte: Legg deg flat!

Forskere og akademikere har litt vanskeligere for det, og mange av dem velger den andre måten: De nekter. Greit – dinosaurene fikk en meteoritt i hodet, og, ja – den grillet hele kloden. Men nei, de ble utryddet av HELT andre grunner!

Du er selvfølgelig fri til å investere farsarven i tulipanløker og beta-kassetter, men slikt gjør noe med omdømmet ditt. 40 investerte forskerår i teorien om at dinosaurene kjedet seg til døde, at tobakk ikke er farlig, at Polynesia ble befolket fra Sør-Amerika eller at homøopati virker, får deg heller ikke til å fremstå som en vinner – og dermed forstår vi motivet for å benekte. Nei, jeg har aldri tatt feil – aldri!

Og har du først nektet, vel, det blir bare verre. Og flauere. Såpass flaut, faktisk, at Darwin mente at en revolusjonerende ny idé ikke kunne slå igjennom før tilhengerne av den gamle – og feilaktige – var godt og vel døde.

Nå beviste selvsamme Darwin at dette ikke alltid stemmer; Det tok ikke mer enn ti år før «alle» var enige med ham.

Historien viser likevel at forskere har en inngrodd skepsis til nye ideer. Dette er en fornuftig reaksjon: Vi kan ikke med en ryggradsrefleks omfavne alt som flagrer inn gjennom vinduet. På den annen side, er ideen god nok, som Darwins teori jo er, er du nødt til å adoptere den. Før eller siden. Helst før.

–

Jeg har skrevet litt om kritisk og vitenskapelig tenkemåte tidligere i høst. Det finnes lister over triks du kan gjøre for å kvalitetssikre dine egne tanker. Ett av dem er nettopp dette: Å innrømme at du tar feil.

For det første, fordi det er en mandig ting å gjøre – også for kvinner. For det andre, fordi det er den ærligste tingen å gjøre, og for det tredje fordi det er den lureste – det er nemlig den eneste måten du kan komme deg videre på. Kanskje feilen til og med kan gi deg et forsprang?

–

Selvsagt finnes det situasjoner der du bør unngå å gjøre feil – spør en flyver eller en kirurg. Poenget mitt er at det finnes få ting med så mye læringspotensiale som en skikkelig tabbe. Hvis du, vel å merke, vet å verdsette den.

Ok, det ER lov å rødme og føle deg teit. Du kan godt tillate deg å være flau i opptil flere sekunder, før du med kjennermine ruller fadesen på tunga, smatter litt – og uttaler med et glimt i øyet: – Jaha – det der gjør jeg i hvertfall ikke én gang til.

«Darwins bulldog», Thomas Henry Huxley, investerte et godt mål prestisje i sin idé om Bathybius haeckelii, dette urslimet som han mente dekket bunnen av dyphavet. Han fant rester av denne grå, organiske guffen da han i godt voksen alder kastet et nytt blikk på vannprøver fra sin ungdoms reise med HMS Rattlesnake. Var ikke dette et bevis på at livet oppsto i dyphavet, og at livets kilde lå der nede fremdeles – og stadig frembragte nye livsformer?

Men så var det visst ikke slik allikevel – «urmoderen» var bare mineralutfellinger i gamle preparater.

Sommeren 1879 stilte Huxley derfor opp i the British Association for the Advancement of Science og beklaget at han hadde fremmet ideen om dette «blunderius» som hadde ført forskningen på ville veier. De fleste av hans kolleger godtok unnskyldningen på stedet.

–

Det er dette som kjennetegner ekte vitenskap: Evnen og viljen til å innrømme at man ikke er perfekt – for deretter å gjøre sin mangel til en forse:

En av flere indikasjoner på vitenskapelig svindel er altfor «gode» resultater, kurver uten utliggere, kurver som viser akkurat det de trenger å vise for å bevise at opphavsmannen har rett. Mange vitenskapelige juksemakere er blitt avslørt på denne måten (se min bok Juks fra 2011).

De aller beste forskerne innser imidlertid at grumset kan være gull. Resultater er aldri helt rene. Du vil alltid ha metodiske problemer av ymse sort – og noen sjeldne ganger kan det altså være at det du tror bare er rusk, virkelig Er noe.

Ta Michelsons og Morleys interferensforsøk fra 1880-tallet. De to amerikanske fysikerne målte lysets hastighet da det ble sendt ut fra kilder i bevegelse, men kunne ikke skille mellom lyskilder på vei mot dem og fra dem. Man skulle tro at lys som ble sendt i samme retning som jorda beveger seg gjennom «eteren», skulle ha større hastighet enn lys sendt i motsatt retning, ikke sant? Men lyset beveget seg like fordømt fort, uansett hvor de sendte det. Forsøket var mislykket, konkluderte de – og gikk videre.

De var altså menn nok til å innrømme feil – men ikke geniale nok til å verdsette dem. 25 år senere tok Einstein grep. Han avlivet «eteren», denne mystiske substansen som stjerner og planeter frem til da hadde beveget igjennom. Deretter trakk han den konklusjonen som hadde skreket Michelson og Morley rett i fjeset: lysets hastighet er konstant, uansett! Hvoretter han utviklet relativitetsteorien.

–

Alternativet er å aldri innrømme noe som helst – og dermed heller ikke lære.

For 200 år siden var vitenskapelig medisin og homøopati nokså likestilte. Ekte leger kunne oppfatte Samuel Hahnemanns ideer om at medisin virker bedre når du fortynner den til det absurde, som temmelig sprø – men når de selv behandlet sine pasienter med årelating, kvikksølv og svovelsyre …

Det tryggeste du kunne gjøre var å holde deg hjemme. Det nest beste var å gå til homøopat – reint vann er som regel ikke skadelig, og kanskje fikk du en bonus i den betryggende følelsen det gir «å gå til homøopat» – en følelse professor Vinjar Fønnebø og NAFKAM – Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin i Tromsø nå har studert i årevis – uten så langt å ha brydd seg med å undersøke om homøopatien i det hele tatt virker.

De tilslutter seg således en flau tradisjon.

Ok – vitenskapelig medisin presterte ikke bedre enn homøopati for 200 år siden. Men hva har skjedd?

Homøopatene har gjort Hahnemann til en guru, og holder hans såkalte lover fra 1820 som hellige – de fortsetter å fortynne medisiner som uansett ikke hadde virket. Gang på gang har ekte forskere vist dem at dette er feil på alle nivåer – men lærer de? Innrømmer de?

Legene har på sin side bygget stein på stein, revet ned og bygget opp igjen, kranglet og slåss, rivalisert og triumfert – de har rett og slett lært av sine feil, og dermed skapt et medisinsk byggverk som ikke er perfekt – det har sine skjeivheter, mangler noen murstein her og der – men det er godt nok til at vi – og dette er nokså oppsiktsvekkende – uten alt for mye frykt tillater fremmede mennesker i grønne frakker å skjære i barna våre med kniver.

–

Det finnes selvfølgelig eksempler på forskere som har stått hårdnakket alene, og så til slutt triumfert. Darwin, for eksempel.

Skulle du havne i samme situasjon – skulle du en dag oppdage at du er den eneste i hele verden som går i takt, mens resten av menneskeheten går i utakt – da må du stille deg selv det ultimate spørsmålet: Hva skal til for at jeg forandrer mening? Når skal jeg si: Pokker heller, jeg dreit meg ut!

J.B.S. Haldane mente, berømmelig, at hvis noen fant fossile kaniner fra prekambrium, da burde det være et godt argument for å revidere evolusjonsteorien.

I mai skjedde det noe mystisk: Russland sendte opp satellitten 2014-28E uten å gi beskjed om det. Senere har satellitten foretatt noen usedvanlige manøvrer, og amerikanerne er bekymret for at russerne utvikler et nytt våpen.

– Uansett hva det er, så ser det eksperimentelt ut. Satellitten kan ha en rekke funksjoner som kan være sivile og militære. Det er tenkelig at den kan utføre angrep eller forstyrrelser, sier Patricia Lewis til Financial Times. Hun er direktør i tenketanken Chatham House og ekspert på romsikkerhet,

Den mystiske satellitten har vist seg å kunne å endre bane og bevege seg mot andre satellitter. Men det er det ikke noe nytt i, forteller en dansk forsker.

– Man har brukt denne teknologien lenge. Amerikanerne sender for eksempel forsyninger til romstasjonene sine, og da bruker de satellitter der man kan endre banen. Det er ingen grunn til å tro at satellitten har militære formål, sier Jørgen Christensen-Dalsgaard, som er professor i fysikk og astronomi ved Aarhus Universitet.

Satellitter er uunnværlige

Amerikanernes bekymring er imidlertid ikke tatt helt ut av luften, forklarer Christensen-Dalsgaard.

– Man kan godt være bekymret for at noen satellitter bygges for å ødelegge andre, sier han. Ifølge Christensen-Dalsgaard har vi i dag internasjonale avtaler som sørger for at det ikke skal skje.

– Vi er helt avhengige av satellitter i nærmest alt vi gjør, og det glemmer vi noen ganger. Vi bruker satellitter til kommunikasjon, navigasjon og værmeldinger. Soldater kan for eksempel miste evnen til å kommunisere i felten, sier han.

Romskrot ødelegger satellitter

Det er altså ingen umiddelbar fare for at 2014-28E skyter ned andre satellitter.

Det finnes imidlertid eksempler på at stater har sprengt sine egne satellitter og på den måten utløst små katastrofer i rommet.

Kina sprengte en værsatellitt i 2007, og det skapte en masse bråk fordi vrakdelene kolliderte med andre satellitter. Det er et stort problem, forteller Christensen-Dalsgaard.

– Man holder tett oppsyn med «trafikkuhell» i rommet. For når to satellitter støter inn i hverandre, fører det til romskrot, som kan ødelegge andre satellitter. Det kan imidlertid forhindres hvis satellittene holder en noenlunde lik bane, sier han.

Prøver Russland å provosere USA?

Når Russlands satellitt skifter bane, er det altså en risiko for kollisjon. En amerikansk professor mener at satellittens underlige atferd er et forsøk på å provosere USA.

– Alt russerne kan gjøre for å provosere USA, støttes av regjeringen der. Så hvis dette kan skape bekymring i USA, så gjør de det, sier Joan Johnson-Freese, som er professor i nasjonal sikkerhet ved U.S. Naval War College i Newport, Rhode Island. 

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no
 

Forskning

Norske forskningsprioriteringer i 2016

Forskningsrådet foreslår en vekst på 1,1 milliarder kroner over statsbudsjettet for 2016. Nøkkelord for 2016-forslaget er bærekraft, innovasjon, EU og verdensledende fagmiljøer.

Forskningsrådet

Fremtidens byer krever tverrfaglig samarbeid

Arkitektur, landskapsarkitektur, ingeniørkunst, materialkunnskap, byplanlegging og transportsystemer skal smelte sammen i fremtidens blågrønne byer.

Forskningsrådet

Forskningsrådet finansierer utprøving av Ebola-vaksine

Forskningsrådets program for global helse- og vaksinasjonsforskning (GLOBVAC) har på oppdrag fra Utenriksdepartementet og Norad vedtatt å delfinansiere et stort internasjonalt Ebola-vaksineutprøvingsprosjekt i Guinea.

Forskningsrådet

Har giret opp for å nå horisonten

– Vi er på rett vei, men er på langt nær fremme, sier Forskningsrådets administrerende direktør Arvid Hallén om arbeidet med norsk mobilisering til Horisont 2020.

Forskningsrådet

– Om jeg vil forske på tobakk, skal ikke jeg hindres i det

Er det etisk å forske på fortsatt oljeutvinning? På den andre siden: Hvor etisk er det å nekte forskerne å forske på hva de vil?

Universitetsavisa

Vi druknar i informasjon

Ein del forsking produserer no så mykje data at dei blir ein propp i forskingssystemet.

Forskerforum

Økonomi

Mottok ERC-stipend

To unge forskere ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Oslo mottok denne måneden EUs prestisjestipend ERC. Til sammen har fakultetet nesten en tredjedel av samtlige norske ERC-stipendiater.

Uniforum

NTNU har over en milliard kroner i vedlikeholdsetterslep

Salg av eiendom og effektivisering kan bli nødvendig for å redusere etterslepet.

Universitetsavisa

Forskningsmidler hoper seg opp

Forskningsrådet har milliarder på konto som venter på å bli utbetalt til forskningsprosjekter. – Tettere oppfølging kan redusere forsinkelsene, håper avdelingsdirektør Camilla Schreiner.

Forskerforum

Likestillingen i svensk akademia går tregt

Sverige har brukt 47 millioner på likestillingsprosjekter i akademia siden 2009. Evalueringen av prosjektene viser at mye arbeid gjenstår. Nå er det imidlertid slutt på pengene.

Komité for kjønnsbalanse og mangfold i forskning

Fakultetetene mener at de klarer seg uten hodejegere

Fakultetene ved Høgskolen i Oslo og Akershus klarer seg stort sett uten hodejegere, viser en rundspørring. 

Khrono

Fusjoner

- Lite å spare på fusjonar

Det er ikkje sjølvsagt at samanslåingar vil spare forskings- og utdanningssektoren for kostnader. Danskane har erfart det motsette.

Forskerforum

Klar tale fra KD: – NTNU velger selv

– KD kommer ikke til å presse på NTNU en løsning dere ikke ønsker.

Universitetsavisa

Ber Nansensenteret vurdere fusjon

Stifterne av Nansensenteret ber styret vurdere en sammenslåing. Det kan ende i en forskningsgigant i Bergen.

På Høyden

Vil ha språksamlingane til Bergen

Nynorsk kultursentrum meiner at staten bør gi UiB ansvaret for både språksamlingane og Norsk ordbok. – Ein utmerka idé, seier rektor Dag Rune Olsen

På Høyden

Student

Anklager om skandale og radikalt islam-møte på HiOA

Hege Storhaug i Human Right Service går til frontalangrep på Høgskolen i Oslo og Akershus for en radikal muslimsk organisasjon og en «hatpredikant» fikk holde møte der nylig. Mehmet Temel mener hun har misforstått.

Khrono

Reagerer på møte-kritikk

Møte. Flere muslimske studenter reagerer sterkt på anklagene mot helgens Islam-seminar ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Feyza Turkkahraman og Tugba Senel mener kritikken «er basert på overdrivelser og løgn».

Khrono

Forvirret islamist hacket Studentparlamentet

En selverklært islamist hacket nettsiden til Studentparlamentet. Motiv? Studentene vedtok en resolusjon om ikke å kjøpe israelske varer fram til blokaden av Gaza er opphevet.

På Høyden

Studentane går for kvotering

Norsk Studentorganisasjon har diskutert likestilling og mangfald i helga. No går dei for kvotering, kjønnspoeng og sanksjonar mot dei som ikkje tar kjønnsbalanse alvorleg.

Khrono

Oj, det var litt av en uke: Det startet med ESAs ministerkonferanse i Luxemburg, der man besluttet å starte utviklingen av Europas neste bærerakett – Ariane-6. På tirsdagen lettet en japansk rakett med romsonden Hayabusa-2, som skal hente hjem materiale fra en asteroide. Uken sluttet med at NASA gjennomførte en første, vellykket testflyvning med sin nye romkapsel Orion. Og plutselig var alle norske medier interessert i romfart!

Ariane-5 har vært en stor teknologisk suksess, og har fraktet massevis av satellitter opp i rommet etter at de første “barnesykdommene” var unnagjort. Men raketten er dyr i drift (den ble opprinnelig utviklet med tanke på å kunne bære en liten romferge med europeiske astronauter), og er egentlig for stor for mange praktiske satellitt-behov i ESA, EU eller medlemslandene. Etterfølgeren Ariane-6 skal bli mer fleksibel, og ha mer synergi med Europas lille bærerakett Vega: Boosterne (startmotorene) på Ariane-6 skal nemlig også kunne brukes som førstetrinn på Vega. Vi får håpe at Ariane-6 blir en suksess, både teknologisk, driftsmessig og kostnadsmessig. Men det er langt dit. 

36 år med global temperatur fra satellitt

Den første måneden med satellittmålinger av temperatur i nedre troposfære, var desember 1978. Og med november 2014 på plass, så har altså satellittene nå tilbakelagt 36 år med slike målinger. Troposfæren er varmere i dag enn den gang, og den lineære trenden over denne perioden har, i følge resultatene fra UAH, vært +0,14 grader pr tiår. Slik fordeler oppvarmingen seg geografisk: 

Værballongene, som har en lang måleserie helt tilbake til det Internasjonale geofysiske året i 1957/58, har en lineær trend over sin måleperiode i midtre troposfære på +0,15 grader pr tiår. 

I det innspurten starter, så er det nok rimelig å anta at både for satelittene (UAH) og værballongene vil 2014 fullføre som det tredje varmeste året som er observert. Mens noen av bakkeseriene altså synes å være på vei mot ny global temperaturrekord i 2014.

Og ellers?

Nyeste indeks-verdier fra Stillehavet er:

• Nino3.4: +0.94
• SOI: -8,8

Grensen for El Ninjo regnes vaniligvis å være henholdsvis +0,5 og -8,0 for de to indeksene, så begge ligger utenfor nøytralt område nå. Ikke så rart at det australske værbyrået nå har flyttet pila et hakk over til “El Ninjo ALERT”. Så spenningen stiger – hvor varmt vil 2014 og 2015 bli? 

God julebord-helg til leserne. Og så får vi håpe at tyfonen “Hagupit” har roet seg litt innen den treffer Filippinene. 

Like etter klokken 17 norsk tid avfyrte Orion bremserakettene for å vende tilbake til jorda, og gikk inn i atmosfæren med en hastighet på rundt 32 000 kilometer i timen.

Kapselens varmeskjold ble da utsatt for en temperatur på omkring 2000 grader celsius mens luftmotstanden bremset hastigheten ned. Så ble flere fallskjermer utløst, før Orion dalte ned i Stillehavet sørvest for San Diego.

Orion, som er bygget av Lockheed Martin, er et fartøy designet for lange romferder. NASAs drøm om å sende mennesker til Mars hviler i stor grad på den uprøvde kapselen. Fredagens test var den første.

Etter at torsdagens planlagte oppskyting ble utsatt på grunn av vind og tekniske vansker, gikk fredagens oppskyting helt knirkefritt. Den 72 meter høye Delta IV Heavy-raketten, den kraftigste bæreraketten amerikanerne har, løftet seg fra rombasen Cape Canaveral i Florida på minuttet 7.05 lokal tid fredag.

Det bekrefter Runar Kvernen, kommunikasjonssjef ved PHS, overfor Universitas. Vedtaket skal være fattet etter dialog mellom PHS og Politidirektoratet.

Den 21. november godkjente justisminister Anders Anundsen politidirektørens søknad om bevæpning på grunn av økt terrorfrykt i Norge. Mandag den 8. desember vil bevæpningen utvides til å gjelde for noen ansatte ved PHS.

– Politihøgskolen har gjennom mange av sine utdanninger ansatte og instruktører som vil omfattes av den nye ordningen. Men uniformert tjeneste innendørs på PHS skal foregå ubevæpnet, det gjelder også i undervisningen, sier Kvernen til Universitas.

Utendørsaktviteter

Ifølge Kvernen er hensikten med den utvidede bevæpningen «å ivareta politiets innsatsevne og egensikkerhet i den foreliggende terrortrusselen».

Kvernen sier bevæpningen omfatter ansatte i utendørs aktiviteter, med noen få unntak han ikke vil gå nærmere inn på.

– Studenter og ansatte er informert om ordningen og konsekvensene for PHS’ aktiviteter, sier Kvernen.

Han ønsker heller ikke å gå nærmere inn på hva slags konsekvenser det er snakk om.

Mener ingen vil merke forskjell

Even Bentz Sollie, som er studentleder ved PHS, er informert om vedtaket. Han er ikke bekymret, og mener det er naturlig at det operative mannskapet som er tilknyttet skolen er på linje med dem som er ute i gata.

– Men er det nødvendig å bevæpne ansatte?

– Jeg føler ikke det er opp til meg å vurdere. Jeg stoler på at Politidirektoratet gjør riktige beslutninger.

Sollie sier videre at studentene har fått god informasjon, men i begrenset utstrekning.

– Jeg tror uansett det vil merkes i så liten grad at studentene ikke en gang vil tenke over det. Det blir ikke sånn at en lærer står og underviser med pistol på hofta, sier Sollie til Universitas.

Bevæpningen gjelder innsatspersonell i kategoriene IP1, IP3 og IP4 – det vil si Beredskapstroppen, politidistriktenes utrykningsenheter og andre som utfører operativ tjeneste. De får bære «enhåndsvåpen», altså pistol. Vedtaket varer i første omgang til og med den 19. desember.

Først var det vanskelige vindforhold som var årsak til at oppskytingen av Delta IV-raketten med NASAs nye romkapsel måtte utsettes.

Senere ble det oppdaget problemer med ventiler i bæreraketten, og oppskytingen fra Cape Canaveral i Florida ble utsatt til fredag.

Utviklingen av Orion-fartøyet har pågått i mange år, og oppskytingen blir det første forsøket på å sende kapselen ut i verdensrommet.

Testturen skal ta drøye fire timer, og den ubemannede kapselen skal lande i Stillehavet sørvest for San Diego etter to lange omløp rundt jorda.

Orion er et fartøy designet for lange romferder. NASAs drøm om å sende mennesker til Mars hviler i stor grad på den uprøvde kapselen. I første omgang er det meningen at astronauter skal besøke en asteroide, før en Mars-ferd tidligst står for tur om 20 år.

Sist fredag feiret Seksjon lindrende behandling (SLB) ved St. Olavs Hospital 20-årsjubileum. Lindrende behandling eller palliativ medisin/palliativ behandling som ofte brukes i dag, har som mål å redusere og lindre symptomene til en sykdom. Det er særlig på kreftområdet at dette fagfeltet har vært viktig for å fremme livskvalitet og redusere smerte.

Det er lett å glemme at dette er et relativt nytt fagfelt og feiringen på St. Olavs Hospital viste at svært mye har skjedd i løpet av få år. Da Stein Kaasa ble ansatt som professor i palliativ medisin i Trondheim i 1993, så var han den første i en slik stilling i Norden.

Professor Stein Kaasa kom fra Det norske Radiumhospital og der var det ikke på den tiden spesiell interesse for at det ledende kreftforskningsmiljøet skulle satse på dette fagfeltet. Palliasjon ble sett på som et lokalsykehusansvar. Da han begynte å forske på livskvaliteten til pasienter som fikk kjemoterapi, var det også mange kollegaer som var kritisk til at det var nødvendig å stille pasientene slike spørsmål om plagene deres.

SLB ble etablert i 1994 som den første palliative enheten i Norge. Kreftforeningen bidro med finansiering til både professoratet og til etablering av enheten. I løpet av få år ble denne enheten bygd opp til å bli en foregangsavdeling innen fagfeltet til glede for de sykeste pasientene, men også til å bli et verdensledende forskningsmiljø.

Professor Stein Kaasa var fra dag én opptatt av å bygge et internasjonalt nettverk Han regnes i dag som en av verdens fremste forskere innen området og ledet European Association for Palliative Care (EAPC) i perioden 2003-2007. I 2009 ble European Palliative Research Centre (PRC) etablert som en fortsettelse av forskningsgruppen Smerte og palliasjon ved NTNU og St. Olavs Hospital. Igjen bidro Kreftforeningen med viktig økonomisk støtte.

Miljøet har også vært opptatt av å bidra til utdanning. Ved PRC har de etablert et internasjonalt ph.d.-program innen palliativ medisin og denne høsten startet også en ny studieretning innen smerte og palliasjon på masternivå i klinisk helsevitenskap ved fakultetet.

Vi arbeider i Trondheim for å etablere det mest integrerte universitetssykehuset i Norge med tett kobling mellom pasientbehandling, forskning og utdanning. Slik er miljøet som er bygd opp rundt professoratet i palliativ medisin og SLB et godt eksempel på hvordan vi ønsker å få til en tett kobling mellom helsetjenesten og utdanningssektoren. Ikke minst er det viktig for at ny kunnskap tas i bruk til beste for pasientene.

I et av de faglige innleggene på 20-årsjubileet viste forsker og klinikksjef Jo-Åsmund Lund hvor vanskelig det er å få implementert forskningsresultatene i klinikken. Kreftforskning har vist at én gangs strålebehandling som smertelindring ved spredning til skjelettet, er like effektivt som ti strålebehandlinger. Likevel kunne han vise at ti år etter at dette var godt dokumentert gjennom flere vitenskapelige studier, fikk fortsatt 60 prosent av pasientene ti behandlinger.

Et aktivt forskningsmiljø som ved SLB bidrar til å motvirke dette og at ny kunnskap blir tatt i bruk. Det er ikke vanskelig å tenke seg at én strålebehandling er mye bedre for pasientene enn ti behandlinger og at det er bedre ressursutnyttelse. I tillegg bidrar et aktivt forskningsmiljø til at ny kunnskap etablereres til glede for pasienter i mange land.

SLB har helt siden starten lagt vekt på et tett samarbeid med kommunehelsetjenesten. Slik var miljøet i gang med Samhandlingsreformen lenge før den var tiltenkt. Erkjennelsen har hele tiden vært, som administrerende direktør Nils Kvernmo sa det i talen sin, «at pasientforløpene omfatter behandling og omsorg i sykehus, kommunehelsetjenesten og i hjemmet. Sykepleierne og leger bidrar derfor sterkt til at pasientene opplever én helsetjeneste».

Det som begynte som en liten enhet i Trondheim, er i dag blitt til syv palliative team i Midt-Norge. Flere av sykehusene har palliative senger og det er opprettet ressurssykepleiernettverk i flere kommuner. Alt skjer også i et tett samarbeid med Kompetansesenter i lindrende behandling, Midt-Norge.

Det var en tydelig stolt Stein Kaasa som holdt innlegg under markeringen. Jeg tror ikke at Nils Kvernmo og undertegnede var mindre stolt. Det er utrolig mye som har skjedd i løpet av disse 20 årene som bidrar til bedre livskvalitet for de sykeste pasientene og deres pårørende. Det er ikke alltid at vi kan helbrede i helsetjenesten, men vi skal alltid tenke på hvordan vi kan lindre og trøste. SLB vil derfor ikke bli mindre viktig de neste 20 årene.