Opplevelsesreiser skal skape de øyeblikkene turisten aldri glemmer, øyeblikkene med hårreisende gåsehud. I Nord-Norge er dette en næring som blir viktigere og viktigere.

Men hva om du er gjennomfrossen, sulten og tissetrengt i omgivelser du aldri har sett før? Is, snø, vind og endeløse hvite vidder. Snart er det mørkt – og du er redd.

– Det er klart at man husker slike øyeblikk, men det er ikke den typen gåsehudøyeblikk reiselivsnæringen ønsker du skal huske etter en naturopplevelse. Tvert imot, sier Ann Heidi Hansen ved Universitetet i Nordland (UiN).

– Gjestene skal ha uforglemmelige opplevelser, men da positive sådanne. Og de øyeblikkene kommer ikke av seg selv, sier hun.

Hansen har nylig avlevert sin doktorgradsoppgave ved Handelshøgskolen ved UiN.

Uforglemmelig

Gåsehudøyeblikkene skal ikke forstyrres av følelser av ubehag. Gåsehuden skal komme av nytelse, lykke, glede, opplevelser som føles unike – ikke skremmende eller ubehagelige.

– For næringen er det avgjørende at vi kan legge til rette for at gjestene kan være til stede i øyeblikkene, at de opplever en dypere involvering og at det skjer uforstyrret av ting som manglende muligheter til å tisse.

– Guidene som er til stede må ordne det slik at gjesten kan oppleve fullt og helt, for eksempel en hval på nært hold, og ikke tenke på at man fryser eller er sulten, sier Hansen.

• Les også: Forskere gjør ferieturen bedre

Hun presisere at det ikke bare holder å ha infrastrukturen på plass.

– Klart det er avgjørende at man har transport til stedet, at det finnes overnattingsfasiliteter, matservering, oppholdsplasser og at logistikken er i orden, men man må også være klar over hva som skaper de meningsfylte opplevelsene.

Og da mener hun man må spørre seg hva som er gjestens motivasjon for å komme. Svaret kommer naturlig:

Råvaren er naturen

– Naturen i Nord-Norge gir råvarer i verdensklasse. Så kan vi si at bearbeidingen av råvaren er logistikken, at vi får folk frem hit, og at serviceøkonomien i det består i å bringe folk frem til opplevelsesstedet, overnatting, servering og godt vertskap, sier Hansen.

Men om det blir et gåsehudøyeblikk når hvalen bryter vannskorpen og viser seg for de skuelystne som kanskje har reist tusenvis av kilometer for denne ene opplevelsen, det mener hun handler om å forstå logikken i opplevelsesøkonomien.

– Og der og da består merverdien av det guiden har gjort og kan gjøre gjennom historiefortelling, fagkunnskap, menneskekunnskap og oppfatning av hva som er gjestens behov og ønsker.

Her bidrar guiden med kunnskap og skaper et miljø der gjestene føler seg trygge.

Krav til arrangøren

– Man reiser ikke til Svalbard for å få en flytur eller for å bo på hotell, men kanskje for å oppleve polarnatta i hundespann, sier Hansen.

– Da er det viktig at de som arrangerer slike sledeturer, er klar over hva som kan kreves.

Hansen har intervjuet deltagere på blant annet hvalsafari, hundesledeturer, kajakkpadling og krevende toppturer – aktiviteter som stiller krav til både gjest og arrangør, og som er egnet til å skape de uforglemmelige øyeblikkene turistene jakter på.

Total tilstedeværelse

Slik Hansen fremstiller det, er det kundens, eller gjestens, mulighet til total tilstedeværelse som vil være avgjørende for hvorvidt de intense øyeblikkene faktisk kommer. Og de er jo ikke det samme for alle.

– Alle turistopplevelser handler om hva som er meningsfylt for den enkelte gjest. Det å «være i et øyeblikk», «være totalt til stede» avhenger av en del faktorer. Hver enkelt gjest skaper sin egen opplevelse. Ingen andre kan gi turisten gåsehudøyeblikk – de skaper han selv.

– Men vi kan hjelpe til ved å kjenne til, og oppfylle, noen forutsetninger for tilstedeværelsen. Vi kan prøve å hjelpe kundene våre aktivt til å oppleve gåsehud, gjennom å forstå hvordan den skapes, påpeker Hansen.

Hun påpeker at gleden ved å oppleve vill Svalbard-natur med ett kan ødelegges om gjestene fryser, er redde eller usikker på hvordan de skal oppføre seg.

– Slik jeg ser det må man rett og slett være sensitiv overfor hvem man har med seg, ta hensyn til kulturelle forskjeller, tradisjoner og andre ting som kan spille inn på gjestenes opplevelse av helheten og av øyeblikkene, sier Hansen.

Avhengig av hjelp

Episoder fra Hansens forskning forteller noe om mangfoldet og utfordringene, og kanskje ikke minst hvilke hensyn som bør eller må tas. Folk er forskjellige, som en samtale mellom en storbyboer fra London og et garvet friluftsmenneske fra Norge, viser:

Når storbymennesket forteller at hun neppe ville ha overlevd i Svalbards villmark uten hjelp og informasjon fra profesjonelle, så innrømmer guiden at hun nok også ville ha fått store problemer med å klare seg på egen hånd i London.

Guidens kunnskap om turistens bakgrunn kan med andre ord være vesentlig. De to vil helt sikkert ha ulike gåsehudøyeblikk, enten de var på Svalbard eller i millionbyen.

– Dette forteller hvor viktig oppmerksomhet, tilbakemeldinger, kommunikasjonen underveis og også observasjoner er. Sånn sett er jo hver eneste tur et lite forskningsprosjekt for arrangørene. De må se hva som funker og hva som ikke funker – og for hvem, presiserer Ann Heidi Hansen.

– Ingen grupper er like, ingen tur er lik. Vi må innse at det å gi folk opplevelser er en profesjon. Og jo mer kunnskap vi har om hvordan opplevelser skapes, jo bedre kan vi bli til å tilrettelegge for at gjestene våre får minneverdige opplevelser mens de er her.

Hansen mener Nord-Norge fortsatt har et stort uutnyttet potensiale når det gjelder bearbeidingen i form av meningsfylte opplevelser.

– I opplevelsesøkonomien må vi være opptatt av mening for den enkelte. Vi må fortsatt gi god service, men å gi de som besøker oss wow-opplevelser som de vil huske resten av livet, krever litt mer.

I noen områder av Chicago i USA er kriminaliteten skyhøy, og ungdom med vanskelige oppvekstvilkår er svært utsatt for å bli dratt inn i den.

Men en sommerjobb med oppfølging reduserer risikoen for å bli arrestert for voldskriminalitet med hele 43 prosent, viser en ny amerikansk studie.

Effekt i over et år

Det skulle ikke mer til enn en deltidsjobb på 25 timer i uka, i åtte uker, for å hjelpe ungdommene.

Effekten varte i over et år.

– En sommerjobb kan kanskje også bidra til å forebygge vold blant norske ungdommer, sier Christer Hyggen, forsker ved NOVA – Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring.

I Norge er sommerjobb et vanlig tiltak for ungdom som står i fare for å falle utenfor, men det er første gang han har sett forskning som undersøker om sommerjobben faktisk hjelper. Han har lest den nye studien og synes den er solid.

Voldelig nabolag

Sara Heller ved University of Chicago fulgte i overkant av 1600 ungdommer fra 13 skoler.

De 14-21 år gamle elevene bodde i områder av Chicago som er hardt rammet av voldskriminalitet, der nesten én av fem er arbeidsledige og hver tredje familie lever under fattigdomsgrensa.

Rundt én av fem ungdommer hadde blitt arrestert tidligere, og like mange hadde vært offer for kriminalitet.

Nesten alle var afroamerikanere. Afroamerikansk ungdom blir arrestert for vold fem ganger så ofte som hvite amerikanere.

Ungdommene endret seg

En del av ungdommene fikk delta i et sommerjobbprogram, og arbeide med alt fra å stelle i parker til å jobbe på kontor, til rundt 58 kroner timen. Det tilsvarer lovens minstelønn for ansatte over 18 år.

De ble fulgt opp av mentorer på arbeidsplassen, hver mentor hadde ansvaret for ti ungdommer. Halvparten fikk i tillegg hjelp til å takle tanker, følelser og oppførsel gjennom tanketrening basert på kognitiv atferdsterapi.

16 måneder etter sommerjobben var det ingen forskjeller i hvor mange som ble arrestert for voldskriminalitet mellom dem som bare jobbet og dem som jobbet og samtidig fikk tanketrening. Mens de som ikke jobbet, altså i langt større grad ble arrestert. Det tyder på at det å ha en jobb i seg selv kan være verdifullt.

Og ettersom effekten av sommerjobben varte så lenge, handler det sannsynligvis ikke bare om struktur i hverdagen og mindre tid til lediggang, skriver forskeren.

Jobberfaringen forandret ungdommene.

Vet ikke hvorfor

Annen forskning har vist at det skal langt mer til enn en jobb for å holde unge unna kriminalitet, men det er stort sett studier av ungdommer som allerede har kommet skjevt ut.

Sommerjobben i Chicago virket ikke forebyggende på andre typer kriminalitet, som narkotikakriminalitet eller vinningskriminalitet. Dette kan skyldes at det er ulike årsaker til hvorfor unge utøver vold og stjeler.

Studien gir ikke svar på hva det var ved sommerjobben som hjalp ungdommene, men forskeren foreslår noen mulige årsaker.

Vold handler om hvordan du reagerer i møte med andre mennesker, og manglende selvkontroll og impulsiv aggresjon er vist å henge sammen med voldskriminalitet.

Arbeidslivet kan gi sosial kompetanse, og lære de unge ferdigheter som selvstendighet og impulskontroll, eller å håndtere konflikter, tanker og følelser på en bedre måte.

Ettersom tanketrening ikke gjorde større utslag på kriminalitetsstatistikken enn det å bare jobbe, betyr kanskje ikke evnen til å takle følelser og tanker så mye for voldskriminalitet. Men det kan også bety at ungdommene fikk den samme treningen gjennom kontakt med andre på jobben.

Noen som bryr seg

Nye jobbferdigheter og kontakter i arbeidslivet kan også ha bidratt.

Og det at det at en voksen brydde seg, kan være viktig.

Mentoren kan ha spilt en sentral rolle, tror Christer Hyggen, som jobber med ungdomsforskning i Norge.

Norske undersøkelser viser at unge som har hatt vanskeligheter og klart å hente seg inn igjen, ofte takker enkeltpersoner som har fulgt dem opp.

– Den som de har kunnet ringe eller besøke når de har hatt det vanskelig. Den som har sett ungdommen som et individ, med utfordringer og med ressurser, sier Hyggen.

En uoversiktlig verden

Også når slike enkeltpersoner er offentlig oppnevnte kan de ha stor betydning. I flere kommuner har det vært «loser», som fungerer som veiledere for unge i en uoversiktlig verden, forteller han.

– Denne typen oppfølging kan kanskje også forebygge vold. I stedet for å slå først, ringer du noen og diskuterer problemene, sier Hyggen.

Han tror også at strukturen og forutsigbarheten som en jobb gir, er bra for unge.

Det kan likevel være en utfordring å vite hvem som kan ha nytte av slike forebyggende programmer, mener han.

Selv om det er andre forhold i USA, med fattige nabolag med svært mye voldskriminalitet, tror Hyggen funnene fra Chicago er overførbare til Norge.

Så mange som én av tre unge norske menn har blitt siktet for lovbrudd en eller flere ganger. Men dagens ungdom har mindre utagerende atferd enn før, og er mer lovlydige enn tidligere generasjoner, ifølge NRK.

– Viktig å føle at du betyr noe

I Norge anbefaler Det kriminalitetsforebyggende råd sommerjobb, og sommerjobb som tiltak finnes i mange norske kommuner.

– Prosjektet Ny GIV tilbyr sommerjobb først og fremst for å forhindre frafall fra videregående skole og lette overgangen til arbeid. Men det kan hende at en sommerjobb har positive effekter på ungdommers tilhørighet til samfunnet generelt, sier Hyggen.

En slik tilhørighet tror han er viktig for å unngå at unge bruker vold.

– Det å oppleve å mestre en jobb, å føle at man bidrar og betyr noe kan gi økt selvverd og muligens direkte eller indirekte bidra til mindre vold, sier Hyggen, men legger til at han ikke har sett forskning som viser dette.

Referanse:

Heller, S.B.: Summer jobs reduce youth violence among disadvantaged youth. Science, 5. desember 2014.

«Vekkeklokken» som skrudde på romfartøyet ble utløst klokken 21 lørdag kveld. New Horizons har vært i dvale under store deler av den lange ferden. Signalet om at systemene var påskrudd og i orden nådde imidlertid ikke jorden før klokken 3.30 søndag.

Sonden som skal utforske Pluto er så langt unna at radiosignaler som reiser med lysets hastighet, bruker fire timer og 25 minutter på å nå jorden.

Romsonden skal i sommer passere tett forbi Pluto og sende nærbilder av overflaten hjem. I motsetning til de åtte store planetene i solsystemet har fjerne Pluto aldri hatt besøk av et romfartøy, og forskerne har store forventninger til ferden.

Pluto ligger i det såkalte Kuiperbeltet ytterst i solsystemet vårt, og har vært regnet som et mysterium siden den ble oppdaget i 1930. Forskerne har hatt vansker med å finne en forklaring på hvorfor en miniplanet med en diameter på omkring 2.300 kilometer eksisterer i området utenfor kjempeplanetene Jupiter, Saturn, Uranus og Neptun. I 1992 oppdaget astronomene imidlertid at Pluto ikke var alene, men at det finnes mange små planeter i denne regionen.

Facebook. Twitter. Snapchat. Instagram.

Listen over sosiale medier har vokst i løpet av de siste tiårene. Det samme har bruken. Det har fått alarmklokkene til å ringe flere steder. Mange mener vi isolerer oss fra venner og bekjente når vi bruker de sosiale mediene.

Antropolog Stefana Broadbent fra UCL Digital Anthropology i London er ikke enig. Hun mener Internett gir mange muligheter til å skape sterkere bånd mellom mennesker.

– De sosiale mediene gjør at folk kan bryte ut av isolasjonen institusjoner og arbeidsplasser skaper. Mens vi er på arbeidsplassene våre, kan vi kommunisere med omgangskretsen vår, sier hun.

Du kan se Stefana Broadbent holde en TED-talk om emnet:

Snakker bare med fire til seks venner

Flere sosiologer mener at forskjellige faktorer tyder på at det store forbruket av sosiale medier har gjort at vi isolerer oss fra offentligheten og våre bekjente.

Den gjennomsnittlige Facebook-brukeren har for eksempel omkring 120 venner, men snakker bare med fire til seks av dem. Dessuten viser tidligere undersøkelser at 80 prosent av alle telefonsamtaler går til et av fire mennesker.

Stefana Broadbent mener vi ikke blir mer isolert fra hverandre.

– Ser vi på hvem som bruker de sosiale mediene og hvorfor de gjør det, finner vi en enorm utvikling av sosialitet, sier hun.

Ring kjæresten i arbeidstiden

Antropologen nevner hverdagshistorier hvor de sosiale mediene har hatt en positiv innvirkning på sosiale relasjoner.

Blant annet et par som har flyttet til Brasil, men som fortsatt spiser middager med familien sin via Skype.

– Med Internett har vi fått en enestående mulighet for å kontakte familie og venner, selv om vi ikke er fysisk hos dem, sier hun.

Flere bedrifter har valgt å blokkere medarbeidernes adgang til de sosiale mediene. Stefana Broadbent mener denne utviklingen negativ for det sosiale livet vårt.

– Man frykter at medarbeideren kaster bort tiden på de sosiale mediene. De forsøker å bestemme over medarbeidernes oppmerksomhet. Da blokkerer de for en større intimitet mellom mennesker, sier hun.

Lært opp til å fokusere på arbeidet

Broadbent peker på at vi for om lag 15 år siden ikke hadde noen kontakt med våre bekjente i arbeidstiden. Det ble til en sosial norm, mener hun.

– Vi plasserer barna våre i institusjoner der de læres opp til å være borte fra familien sin i mange timer. Skolen etterligner livet i en bedrift, med møtetider, skjemaer og teambuilding-øvelser. Vi er derfor vant til å rette oppmerksomheten vår mot det stedet vi er, sier hun.

Alle bruker SMS

Ifølge forskeren ble normen etablert allerede for 150 år siden, med den industrielle revolusjon.

Før det arbeidet folk hjemme, og der kunne man være sosial med familien sin. Men fordi de reiste ut, stoppet kontakten med familien i det daglige arbeidslivet.

Det har endret seg med internett, mener Broadbent.

Hennes tidligere studier viser at om lag 50 prosent av de som har mulighet til det, sender private e-poster i arbeidstiden, aller mest omkring klokken 11.

75 prosent har private telefonsamtaler, og 100 prosent sender private SMS. 

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Forskerne sammenlignet helsen til kvinner med personalansvar på jobben, med helsen til kvinner uten slikt ansvar.  De fant at kvinner med slikt ansvar har betydelig flere symptomer på depresjon.

Studien er utført ved Universitetet i Texas, Austin, og blir publisert i desemberutgaven av Journal of Health and Social Behavior.

Sunnere menn

Kriteriene var om kvinnene hadde ansvar for å ansette, si opp og bestemme lønnen til medarbeidere på arbeidsplassen. Mens kvinner som hadde jobb med slikt personalansvar, altså hadde flere langt flere symptomer på depresjon, var bidet det stikk motsatte for menn. Menn med personalansvar hadde færre depresjonssymptomer enn andre menn.

Studien omfattet 1500 kvinner og 1300 menn mellom 54 og 65 år, som var utdannet på videregående skoler i Wisconsin.

Alt er bedre, unntatt den psykiske helsen

Det som er slående, er at kvinner i lederposisjoner har kjennetegn som i utgangspunktet er helsefremmende, påpeker forskerne bak studien.

– De har mer utdanning, høyere lønn, yrker med høy prestisje, høyere jobbtilfredshet isolert sett og mer selvbestemmelse enn kvinner uten lederjobb, sier universitetslektor Tetyana Pudrovska i en pressemelding. Hun ledet studien, som hun har gjort i samarbeid med Amelia Karraker ved Iowa State University.

 – Likevel har de dårligere psykisk helse enn kvinner uten personalansvar på jobben, sier hun.

Riktignok hadde kvinner uten autoritet på jobben i gjennomsnitt også flere depresjonssymptomer enn menn, men her var forskjellen mindre.

Så hvorfor fører lederjobber til økte depresjonssymptomer hos kvinner, mens menn får reduserte symptomer?

Motstand fra kolleger

Tidligere forskning antyder at kvinner i maktposisjoner må håndtere mellommenneskelige spenninger, negativt sosialt samspill, negative stereotypier, fordommer og sosial isolasjon, i tillegg til motstand fra kolleger, underordnede og overordnede, sier Pudrovska.

– Kvinner i lederposisjoner ses på som at de mangler den blir vurdert til å mangle den selvsikkerheten og tryggheten som kjennetegner sterke ledere. Men når disse kvinnene viser slike karaktertrekk, blir de negativt bedømt for å være lite feminine. Dette bidrar til kronisk stress, mener hun.

På den andre siden må menn i lederposisjoner generelt håndtere færre stressfaktorer fordi de ikke trenger å håndtere den motstanden og de negative stereotypiene som kvinner ofte må hanskes med.

Vanskeligere oppgaver

Førsteamanuensis Laura E. Mercer Traavik ved Institutt for ledelse og organisasjon ved Handelshøyskolen BI bekrefter funnene langt på vei.

 – Teoretisk kan kvinner ha det vanskeligere fordi kvinner ofte møter mer motstand, diskriminering, rolleoverbelastning og stereotyper, sier hun, og mener at de også ofte gir vanskeligere lederoppgaver.

Menn i lederposisjon er i samsvar med forventet status, og mannlig lederskap er akseptert som normativt og legitimt, ifølge Pudrovska.

Dette øker menns makt og effektivitet som ledere og reduserer konflikter på arbeidsplassen, forklarer hun.

Forskeren mener studien viser at vi fortsatt bør ha fokus på å unngå kjønnsdiskriminering, fiendtlighet og fordommer mot kvinnelige ledere for å redusere kvinners psykologiske belastning i høystatusjobber.

Kilde:

Tetyana Pudrovska, Amelia Karraker, Gender, Job Authority, and Depression, Journal of Health and Social Behavior, desember 2014, doi: 10.1177/0022146514555223

Sammendrag

Ekteparet og deres mentor og medprisvinner John O’Keefe presenterte hittil upubliserte funn om gitterceller og stedsans foran en fullsatt sal i Aula Medica ved Karolinska Institutet i Stockholm søndag.

Med bilder, illustrasjoner og humoristiske innslag ble det fargerike forelesninger. May-Britt viste også fram en musikkvideo NTNU-kollegene hadde laget for anledningen.

Hoppende rotte

May-Britt innledet sitt foredrag med å vise en video som ifølge henne viser hvordan man gjør det umulige mulig. Ei mus med en kjeks i munnen hoppet og hoppet for å komme seg opp på en hylle, men forgjeves.

– En vanlig dag på laben, sa May-Britt til latter fra en fullsatt sal. Etter mye om og men klarte musa til slutt å finne en måte å få både seg selv og kjeksen opp på hyllen.

Gitter-sammenligning

Også Edvard viste fram sin humoristiske side i sitt foredrag. Han sammenlignet mønstrene til gittercellene, som ligner et fengselsgitter, med designen til Aula Medica.

– Det viser at nobelkomiteen har tenkt til å bli her lenge, sa han.

Edvard, som viste bilder av mentorer og forskere som har inspirert ham og May-Britt, forklarte også blant annet om hvordan gittercellene de har vunnet nobelprisen for, danner nye mønstre, eller «kart», i rottehjernen når rottene flyttes mellom ulike rom.

Room service

Ekteparet øvde natten før foredragene så hardt og lenge at de ifølge døtrene ikke engang hadde tid til å spise frokost. Ailin Marlene (19) og Isabel Maria Moser (23) satt med sommerfugler i magen mens foreldrene holdt foredrag på scenen.

– De har jobbet så hardt for det her. Jeg gleder meg nesten til det her er over så mamma og pappa kan slappe av. De bestilte bare room service i dag morges, sa Ailin Marlene til NTB før forelesningen.

– Fantastisk

Rundt 50 kolleger fra NTNU i Trondheim var på plass i salen. Flere hadde reist på eget initiativ og leid en stor buss for å komme seg rundt i Stockholm. I kjole og dress fulgte de spent med foredragene.

Salen brøt på ny ut i latter da de reiste seg, på May-Britts kommando, for å imitere de ulike lydene gitterceller lager.

– Det er så stort og fantastisk og gøy. De har jobbet veldig mye med dette her, sier Charlotte Alme, som også er førsteforfatter på ekteparets nye forskningsartikkel, til NTB.

Den største dagen

Foredragene er den delen av programmet som Moser har sett mest fram til i sin lange Nobel-uke. Noen av funnene ekteparet presenterte under foredragene, vil bli publisert i en ny forskningsartikkel mandag.

– Alle tre er fantastiske vitenskapsmenn. Som May-Britt sa i går, det er denne dagen hun har gledet seg mest til, sier Klas Kärre i Karolinska institutets nobelforsamling til NTB.

Etter foredragene søndag føk ekteparet videre på fest med sine kolleger. Onsdag mottar de den gjeve prisen.

Minecraft, Facebook, Flickr, Pinterest og andre digitale medier sluker en større og større del av barnas fritid.

De bruker så mye tid på å oppdatere profiler, laste opp bilder, spille og chatte at evnene til å dele informasjon og skape elektronisk innhold bør bli testet på skolen på lik linje med det å lese og regne, argumenterer forskere.

– I barnas fritid skjer det en masse læring som har løsrevet seg fra boken, og som ikke blir evaluert på skolen, sier Christian Kobbernagel, som er adjunkt ved Roskilde Universitet. 

PISA-testene evaluerer bare de klassiske disiplinene, mener han. 

– I dag kommuniserer barna på tvers av kloden, publiserer innhold og lager filmer til sosiale medier. Vi bør revurdere skolens evalueringsform slik at den avspeiler utviklingen. Ellers står vi i fare for å overse viktige kompetansene.

Mest på nettet

Kobbernagel har nettopp publisert en undersøkelse om danske barns bruk av digitale medier i det internasjonale tidsskriftet Learning, Media and Technology.

Undersøkelsen viser at barn og unge mellom 13 og 23 år bruker mye tid på digitale medier, og spesielt  tenåringer med en annen etnisk bakgrunn enn dansk skiller seg ut: De chatter mer, skriver flere e-poster og leser mer på internett, i bøker, blader og aviser.

Samtidig klarer de seg dårligere i PISA-testens leseprøve.

– Vi kan se at disse barna leser mer på fritiden og er veldig aktive internettbrukere. De søker informasjon, og de bruker kommunikasjonsmedier, særlig sosiale medier, sier Kobbernagel.

Digitale evner blir oversett

Det er et paradoks at elevene med en annen bakgrunn gjør det dårlig på leseprøven.

– Det kan kanskje skyldes at de ikke blir evaluert riktig. PISA-testen burde evaluere læringen fra digitale medier. Det kunne for eksempel være å podcaste et essay på nettet, å forstå digitale symboler og skape filmer, bilder, lyder og tekst, sier Kobbernagel.

Pedagogikk og evalueringssystem bør avspeile samfunnsutviklingen, argumenterer han.

– Chat og spill er tidsfordriv

Forskernes kritikk preller imidlertid av på formannen for PISA-konsortiet, professor Niels Egelund.

Det barna lærer av å chatte, spille og oppdatere profiler, kan ikke brukes til så mye, mener han:

– Spill og chat er tidsfordriv. I PISA er vi interessert i om barna lærer noe nytt og kan bruke kompetansen sin. Vi tester det man trenger for videre utdanning. Da hjelper det ikke å være god i dataspill, sier han.

Digital kommunikasjon er fremtiden

Lesing og problemløsing avgjør suksess i utdanningssystemet, mener PISA-sjefen.

Det overbeviser imidlertid ikke Christian Kobbernagel.

– Når barn arbeider med digitalt innhold, lærer de noe om uttrykksformene som vil bli viktigere i fremtiden. Uansett om vi vil eller ikke, blir kommunikasjon mer og mer basert på skjermer og video. Pedagogikk og evaluering bør avspeile den utviklingen, sier han.

Dataspill kan brukes i undervisningen

Christian Kobbernagel får støtte fra førsteamanuensis Thorkild Hanghøj, som forsker på spillbasert læring ved Aalborg Universitet.

Hanghøj arbeider med et prosjekt for de minste barna i skolen. De skal bruke det populære dataspillet Minecraft i danskundervisningen.

– Det er ikke tvil om at barna får noe ut av spill når lærerne bruker det aktivt i undervisningen. Hvis barna bare sitter og spiller eller chatter, er det selvfølgelig meningsløst, men når lærerne får skapt en faglig ramme omkring det, blir det annerledes. Dataspill kan være mer enn et tidsfordriv, sier Hanghøj.

Lærer om eventyr med Minecraft

Hanghøj forsøker å bruke Minecraft i danskundervisningen. Når elevene skal lære om eventyr, kan de for eksempel bygge pannekakehuset fra eventyret om Hans og Grete i Minecraft.

Deretter kan læreren be barna om å reflektere over og fortelle om det de har bygget.

– Barn i Danmark bruker veldig mye fritid på dataspill. De ser også på videoklipp som andre barn har lastet opp på YouTube, hvor de forteller om hva de opplever i Minecraft, sier Hanghøj.

– Den kunnskapen kan man bruke i undervisningen. For eksempel kan man få barna til å planlegge, argumentere for, føre dagbok over, formidle og reflektere over det de har bygget i Minecraft. Ved å arbeide med Minecraft i undervisningen anerkjenner man den kunnskapen og erfaringen barn har fra fritiden sin.

Brukes til mye

Nylig kom resultatene fra en internasjonal undersøkelse av barns kompetanse knyttet til data og informasjon (ICILS).

Barn i 20 forskjellige land ble spurt om hvordan de bruker digitale medier.

Danske elever ligger over gjennomsnittet i bruk av Internett til informasjonssøk og enkle sosiale medier. Til gjengjeld ligger de under gjennomsnittet når det kommer til å skrive og kommentere blogginnlegg eller utarbeide hjemmesider.

– Mange tror danske barn er veldig avanserte i bruken av datamaskiner. Undersøkelsen viser at de hovedsakelig bruker dem til å spille, oppdatere profiler og laste opp bilder, sier Jeppe Bundsgaard, som er førsteamanuensis ved Aarhus Universitet. 

– Testene er allerede digitale

PISA-testen tar allerede høyde for at barn og unge bruker digitale medier, sier PISA-sjef Niels Egelund:

– Vi har allerede gått vekk papirbaserte tester: Allerede i 2009 laget vi en onlinetest, hvor vi undersøkte kompetanser i bruk av digitale læremidler, sier Egelund.

– Fra 2015 kjører vi utelukkende elektroniske tester. Da skal barna arbeide i et univers som ligner det de bruker når de er på nettet i fritiden, fortsetter han.

Barna skal klikke seg frem til den informasjonen de trenger, søke på ord og chatte med imaginære mottakere. Men selv om testen er elektronisk i form, er det fortsatt de klassiske disiplinene som lesning, skriving og matematikk den evaluerer.

Det skyldes at det fortsatt er disse ferdighetene barna trenger i sin videre utdanning, sier Egelund. 

Referanse:

Kirsten Drotnera og Christian Kobbernagel: Toppling hierarchies? Media and information literacies, ethnicity, and performative media practices, Learning, Media and Technology, 2014, DOI:10.1080/17439884.2014.964255

Sammendrag

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Om du slit med å kome deg inn på kinosalen med det største lerretet til ei filmpremiere, treng du ikkje fortvile meir. Tyske forskarar har kome fram til at skjermstorleiken ikkje har noko å seie, så lenge miljøet rundt deg er optimalt for filmtitten.

Så lenge omgjevnadene er stimulerande nok, held det med ein vanleg dataskjerm for å skape ei intens kino-aktig oppleving.

Merka knapt forskjell

Det fann dei ut, forskarane på psykologisk institutt ved Johannes Gutenberg-universitetet (JGU) i Mainz. Etter at dei hadde observert 300 forsøkspersonar, konkluderte dei med at vinkelen du ser ein film frå, ikkje har noko vesentleg å seie for filmopplevinga.

Visuelle signal speler ei større rolle for å trekkje sjåarar inn i ein film. Då forskarane gav dataskjermen kjenneteikn frå ein kinosal, merka forsøkspersonane knapt forskjell mellom det og ein vanleg kino med stor skjerm. Sjølv skjermen på ein mobiltelefon gjorde det relativt godt i eit kinomiljø.

– Du byrjar å undre deg på kvifor folk held fram med å vitje kinoen no som dei kan sjå alt heime, seier Andreas Baranowski ved JGU. Derfor fann han ut at han skulle undersøke om det var rommet og storleiken på skjermen som skapte ei anna og betre filmoppleving.

Imitert kino med modelleire-publikum

Forsøkspersona fekk sjå ti minutt frå filmen Gullivers reiser i tre ulike miljø. Nokre av dei gjekk på kino. Ei anna gruppe såg på dataskjermen. Gruppe tre satt framfor ein miniatyrkino, med ein skjerm på 30 X 53 cm, imiterte seterekkjer med små figurar i modelleire, tepper og gardiner, alt for å skape «kinostemning». Den siste gruppa måtte klare seg med ein kinomodell der skjermen vart vist på ein mobiltelefonskjerm.

Resultata tydar på at jo større skjermen er, jo meir lèt sjåarane seg trekkje inn i handlinga. Men sjølv om resultata var best på den ekte kinoen, var ikkje miniatyrkinoen med dataskjermen langt etter, og den var i sin tur berre litt framfor modellen med mobilskjerm.

– Vi trur at effekten av skjermstorleiken er overvurdert. Den er ikkje statistisk signifikant, samanfattar Baranowski i ei pressemelding. Det som var signifikant, var forskjellen i effekt mellom miniatyrkinoen og den berre dataskjermen – noko som får psykologane til å konkludere med at omgjevnadane spelar ei avgjerande rolle.

Referanse:

Andreas M Baranowski, Heiko Hecht, The big picture: Effects of surround on immersion and size perception, Perception 2014. doi:10.1068/p7663.

Samandrag

Et distriktspsykiatrisk senter (DPS) er et desentralisert tilbud til pasienter som sliter psykisk. Sentrene, som samarbeider blant annet med fastlegene, har de de spesialiserte sykehusfunksjonene i ryggen.

Etter fastlegenes vurdering har DPS-ene god kompetanse og utvikler seg i positiv retning. De vurderer likevel sentrenes respons på henvisninger som dårligere enn tidligere, blant annet hvorvidt sentrene tar henvisende leges vurderinger på alvor og i hvilken grad de avviser henviste pasienter.

Dette er blant resultatene fra en spørreundersøkelse om samarbeidserfaringer med distriktspsykiatriske sentre (DPS) som Kunnskapssenteret har gjennomført blant landets fastleger. Resultatene fra årets undersøkelse er sammenlignet med svarene fra tre tidligere undersøkelser.

Går langsomt fremover

Resultatene tyder på at det har vært en positiv utvikling på nasjonalt nivå, men også at denne utviklingen går sakte.

– I store trekk, og på nasjonalt nivå, tyder resultatene på at de distriktspsykiatriske sentrene er inne i en positiv utvikling, men det går langsomt, sier seniorforsker Ingeborg Strømseng Sjetne i Kunnskapssenteret.

– På ett viktig område, henvisninger, får sentrene dårligere skår enn i de tre tidligere undersøkelsene. Dette viser seg særlig i Helse Sør-Øst, sier Sjetne.

Det gjelder blant annet hvorvidt de distriktspsykiatriske sentrene tar fastlegens vurderinger på alvor og i hvilken grad de avviser henviste pasienter.

Skårer best på kompetanse

Alle landets fastleger ble invitert til å svare på 23 spørsmål knyttet til sitt distriktspsykiatriske senter – i alt 77 sentre. Årets resultater er sammenlignet med tilsvarende resultater fra undersøkelsene i 2006, 2008 og 2011.

Fastlegene vurderer sentrenes kompetanse høyest med en skår på 57,2 på en skala fra 0 til 100.

Siden 2006 har fastlegene gjennom disse undersøkelsene gitt DPS-ene en gradvis høyere skår på alle områder, men altså ikke på de spørsmålene som er knyttet til henvisninger.

Antyder geografiske forskjeller

Fastlegene i Midt-Norge har gitt de mest positive vurderingene. Deres vurderinger er bedre enn gjennomsnittet på seks av de syv områdene. I den motsatte enden er Helse Sør-Øst og Helse Nord, der fastlegene har gitt en lavere skår enn gjennomsnittet på fire av syv indekser.

Generelt viser svarene at det er rom for forbedringer i denne delen av helsetjenesten, ettersom noen sentre skårer bra, andre mindre bra.

– Dette antyder at det kan være geografiske forskjeller i tilbudet til befolkningen. Samtidig innebærer denne variasjonen at mange enheter har etablert gode løsninger som kan tas i bruk flere steder i kvalitetsforbedringshensikt, sier Sjetne.

Referanse:

Sjetne & Holmboe: Fastlegers vurdering av distriktspsykiatriske sentre. Resultater i 2014 og utvikling over tid. PasOpp-rapport – Kvalitetsmåling nr. 4 – 2014, Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten.