I norske medier er to av tre kilder menn. Tallene varierer fra mediehus til mediehus, men bildet er ganske entydig – redaksjonene foretrekker mannlige kilder fremfor kvinnelige.

• Dette kan du lese mer om her: Færre kvinnelige eksperter i nye Dagsrevyen

– Også i Etiopia er andelen kvinnelige kilder veldig lav, sier forsker Agaredech ‪Jemaneh.

I sitt doktorgradsarbeid ved UiT – Norges arktiske universitet, har Jemaneh funnet ut at bare hver tiende kilde i etiopiske medier er en kvinne.

Trenger hjelp

Den etiopiske forskeren har også dokumentert at de kvinnene som faktisk slipper til i etiopiske aviser, får helt andre roller enn det menn gjør.

– Mens menn representerer seg selv, makt og lederskap, fremstår kvinnene oftere som ofre, sier Jemaneh.

Ifølge professor og medieforsker Elisabeth Eide, er dette veldig likt måten norske medier omtaler for eksempel afrikanske kvinner.

‒ Tradisjonen med å skrive om særlig kvinner fra andre verdensdeler som undertrykte og i behov av vår hjelp står sterkt, har Eide tidligere uttalt til forskning.no.

Jemanaeh påpeker at selv om det er store utfordringer i det etiopiske samfunnet med tanke på andelen kvinnelige ledere, politikere og samfunnstopper, er det likevel ingen grunn til at kjønnsforskjellen blant kildene skal være så stor i avisspaltene.

Mer likestilt

Til daglig underviser Agaredech Jemaneh i journalistikk ved universitetet i Addis Abeba. De sist sju årene har hun i tillegg pendlet mellom den etiopiske hovedstaden og Tromsø. I forskningen sin har hun gransket to av de største avisene i hjemlandet, en privateid tabloidavis og en fullformat, statseid avis.

Hun leste alle utgavene fra år 2000, det året Etiopia fikk en lov som bedret kvinners rettigheter og sikret et mer likestilt samfunn mellom menn og kvinner.

– Jeg valgte år 2000 fordi den nye loven la til rette for store endringer i samfunnet vårt, og jeg ønsket å se hvordan dette slo ut i mediene, sier Jemaneh.

Selv om innholdet i avisene var forskjellig, var andelen kvinnelige kilder rundt ti prosent i begge avisene – en prosentandel som hun mener ikke har endret seg vesentlig de siste 14 årene.

Kvinner velger menn

Forskningen fra Etiopia viser også at det ikke utgjør noen vesentlig forskjell om det er mannlige eller kvinnelige journalister som skriver sakene. Alle foretrekker mannlige kilder – også det en trend som er gjenkjennelig i norske redaksjoner.

– Det utgjør ingen forskjell på om det er kvinner eller menn som skriver sakene, konkluderer også tidligere Nordlys-redaktør, Marit Rein.

I 2002 ledet hun et internt prosjekt i avisen, der målet var å få opp andelen kvinnelige kilder fra 16 prosent til 32 prosent i løpet av et år. Det klarte de.

– Men straks prosjektet ble avsluttet og det daglige fokuset ble borte, sank andelen kvinnelige kilder tilbake til utgangspunktet, sier Rein.

Skaper virkeligheten

Da Jemaneh var i Tromsø for å forsvare doktorgradsavhandlingen sin, møtte hun den tidligere redaktøren i Nordlys for å diskuterte likheter og ulikheter i den etiopiske og den norske kildeverdenen.

Begge mener det er viktig å arbeide for å heve andelen kvinnelige kilder og hvordan kvinner blir fremstilt i mediene.

– Journalistene speiler ikke bare virkeligheten, de skaper den også. Og ved å la være å skrive om kvinner, gjør det noe med samfunnet vårt og den samfunnsutviklingen vi ønsker tar lengre tid, mener Jemaneh.

Å være hvalfanger på Svalbard på 1600- og 1700-tallet var ingen spøk. Fangsten foregikk med håndharpun i åpen båt, og en feilmanøvrering eller at hvalen slo med halen var alt som skulle til for at båten kantret eller ble knust.

Svømmeferdighetene var det så som så med, og mange druknet. I tillegg var skjørbuk, forårsaket av dårlig og c-vitaminfattig kost, en evig trussel. Fordi døden alltid var tilstedeværende, var fangstmennene godt forberedt. De hadde faktisk pakket med seg det de trengte til begravelsene.

Dette forteller Tora Hultgreen, direktør ved Svalbard museum. Hun vil rette oppmerksomheten mot det hun mener er en akutt fare for at viktige kulturminner går tapt, fordi ingen tar ansvar for å bevare dem.

Hultgreen forteller at det finnes mer enn 1000 registrerte fangstmannsgraver fra denne perioden. De fleste av dem ligger i det området hvor det var lettest å begrave folk, på den ytterste skrenten ut mot havet. Disse har på grunn av det tørre og kalde klimaet på Svalbard med permafrost, vært usedvanlig godt bevart.

Issmelting og erosjon truer gravene

– Med de klimautfordringene vi har her på Svalbard, og som trolig bare vil øke i årene fremover, vil den konstante erosjonsfaren vi har hatt gjennom flere hundre år, bare aksellerere, forteller Hultgreen.

Et varmere og fuktigere klima gjør at organisk materiale brytes raskere ned. Mindre havis fører til mer bølgeaktivitet, som igjen gir mer erosjon i strandsonene, der de fleste gravene og kulturminnene er å finne.

Isranden i strandkanten, som har bidratt til å forhindre erosjon, smelter. Dette går særlig ut over gravene fra hvalfangstperioden, som ligger i området som smelter først.

Ikke fryse i sitt neste liv

– Vi vet fra tidligere utgravinger at det ligger mye viktig informasjon i gravene om klesdrakt, tradisjoner og om hvordan våre forfedre produserte tekstil. Gravene viser at når en hvalfanger døde, viste kameratene stor omsorg. De var opptatte av at kameraten ikke skulle fryse i sitt neste liv. Derfor var ofte en hvalfanger gravlagt med flere lag med klær: de kunne ha tre par strømper, to par bukser, kanskje to jakker, forteller Hultgreen.

I tillegg til å være fullt påkledd, med lua dradd godt ned over hodet, var de fleste tullet inn i et teppe, med hodet på en silkepute. På toppen ble det lagt mose oppå kroppen, før kista ble spikret igjen. Dette ser vi som et tegn på at de hadde hatt et kaldt og stusselig liv mens de jobbet med å hakke opp spekket fra grønlandshvalen før de kokte det, og at dette gjenspeiles i gravskikkene.

– Det er utrolig mye viktig informasjon i klær og tekstiler, fremhever Hultgreen.

– Mesteparten av hvalfangerne var fra England og Nederland. Mange kom også fra Tyskland, Spania, Frankrike og Norge-Danmark. På denne tiden var tekstilproduksjonen begrenset til noen få land, og moten i Europa var lik i alle disse landene. Derfor har vi i dag ikke helt klart for oss hvilken nasjonalitet de ulike gravlagte personene har.

Hultgreen ønsker derfor å få et større mangfold i det arkeologiske materialet og få flere fangstgraver utgravd. På denne måten vil vi på sikt få nok materiale til å kunne avgjøre fangstmennenes nasjonalitet.

Utfordrer kulturminnevernet

I dag er det Riksantikvaren som avgjør om man kan starte utgravinger.

Hultgreen ønsker å utfordre kulturminnevernet. Hun ønsker at det så snart som mulig blir utarbeidet et systematisk nødgravingsprogram for hvalfangstgravene på Svalbard, slik at den unike kunnskapen om europeisk kultur ikke går tapt for fremtidige generasjoner. Hun legger også vekt på at en systematisk utgraving og kompetent behandling av skjelettene vil føre til at de avdøde får en respektfull behandling, og ikke bare går på hodet ut i sjøen, slik et vått og betydelig varmere klima på Svalbard vil tvinge frem.

 – Jeg synes ikke det er riktig å sitte med armene i kors og se en slik kunnskapsbase som hvalfangstgraver er, bare forsvinner i havet. Det er ikke god forskningsetikk, og det er heller ikke etisk når det gjelder det som skjer med de døde, sier hun.

Andre kulturminner

Klimaendringene på Svalbard innebærer merkbare endringer fra år til år. I lys av dette mener Hultgreen at det nå må settes i gang et omfattende nødutgravings- og forskningsprosjekt for å berge så mye som mulig av det erosjonstruede materialet.

– Det er også andre kulturminner enn graver som er erosjonsutsatt. For eksempel de landbaserte hvalfangststasjonene og russiske fangststasjoner, som ofte lå helt ned til sjøen.

 – Vi må ta en beslutning om hva som skal graves ut og lage et program for det snarest. Det bør både Riksantikvaren, Sysselmannens miljøvernavdeling og Forskningsrådet engasjere seg i, sier hun.

Hultgreen mener det er viktig at noen kjører frem saken. – Den beste måten å gjøre det på, er å spre kunnskap om den viktige europeiske kulturarven som ligger i disse gravene.

– Selv om Svalbard er under norsk suverenitet, har øyriket vært et ingenmannsland med stor internasjonal deltakelse. Det ser vi på både stedsnavn og kulturminner.

– Jeg mener at en rik og oppegående nasjon som Norge bør ta det internasjonale ansvaret og sørge for at den historiske kunnskapsbasen som er i ferd med å gå i havet, berges, oppfordrer hun.

Ikke bekymret

Alle graver på Svalbard er automatisk fredet, forklarer seniorrådgiver Susan Barr hos Riksantikvaren. Men grunnet de store avstandene, er nøye oppsyn vanskelig å gjennomføre. 

– Etisk og moralsk synes ikke jeg det er problematisk at noen av gravene, på grunn av erosjon, kommer til å falle ut i havet. Det er naturens gang. Slik har det alltid vært. Hvis derimot noen graver skulle inneholde svært verdifullt materiale som er viktig å bevare for ettertiden, kan det vurderes en såkalt nødutgraving, sier Barr.

Det er i så fall Riksantikvaren som gir tillatelse til det. Da vil arkeologer ta vare på innholdet for å sikre kildemateriale.

– Riksantikvaren følger med i utviklingen, og vi vil selvfølgelig vurdere søknader om forskning hvis det kommer inn prosjekt fra anerkjente miljøer. Men naturens gang kan vi ikke gjøre noe med, avslutter Barr.

Nytt utgravningsprogram på trappene

– Jeg forstår museumsdirektørens bekymring for hvalfangstgravene, og jeg er helt enig i at det er et problem, sier Snorre Haukalid.

Han er kulturminnerådgiver i Miljøvernavdelingen hos Sysselmannen på Svalbard og antyder at et nytt overvåkings- og utgravingsprogram kan bli satt i gang snart.

Det forrige overvåkingssystemet ble etablert i 1997–1999 og skulle overvåke 19 lokaliteter, men ble avsluttet allerede i 2003. 

Ett av problemene var at overvåkingsmetoden ikke var god nok, blant annet fordi helikoptrene ikke klarte å ta bilde av nøyaktig samme sted fra gang til gang.

Nå har Haukalid troen på at droner kan være et godt alternativ.

Droner kan være redningen

– Hvis det viser seg at dronene kan gjøre jobben, vil Sysselmannen ta opp igjen overvåkingen av erosjonsutsatte lokaliteter. 

Intensjonen er da å starte utgravingen allerede neste år, fortsette med årlige utgravinger.

I 2013 ble droner brukt til å ta bilder i forbindelse med et prosjekt som skulle kartlegge de potensielle følgene for -kulturminner – deriblant gravfelt – hvis Svalbard skulle bli et verdensarvsted.

– Bildene jeg har fått se, har veldig god oppløsning. En annen fordel med droner er at de kan navigere etter GPS. Det betyr at man får tatt bilder på nøyaktig samme posisjon fra gang til gang, noe som gir et tydelig inntrykk av hvor kraftig erosjonen er, forklarer Haukalid.

Vil grave ut på Bjørnøya

Dersom Riksantikvaren gir dispensasjon, vil Sysselmannen starte utgraving av en russisk fangststasjon på Bjørnøya sommeren 2015. Skriftlige kilder og bilder viser at både kister og skjelettdeler allerede har rast i sjøen, og at erosjonskanten har flyttet seg med minst 1,5 meter på 90 år.

Haukalid mener dokumentasjon av rasutsatte lokaliteter er viktig før man setter i gang utgravinger. Han tror et potensielt nytt utgravingsprogram vil komme tidsnok til å redde viktig materiale fra hvalfangstgravene.

– I samarbeid med Riksantikvaren og Svalbard museum vil vi bidra til at det unike kildematerialet blir bedre ivaretatt i årene som kommer, sier han.

Siden antikken har folk brukt en spesiell teknikk for å huske, kalt loci-metoden. Denne metoden går ut på at man kobler minner til kjente steder. Du henter fram minnene ved å tenke på stedet.

Nå har forskere ved NTNUs Kavli Institute for Systems Neuroscience og Centre for Neural Computation publisert nye funn om hvordan hjernen klarer å lagre så mange separate og likevel like hendelser.

– Vi er ekstremt gode til å huske steder og er veldig visuelle vesener, sier doktorgradskandidat Charlotte Alme.

– Rotter, og sannsynligvis mennesker, kan lagre et kart for hvert sted, og derfor fungerer loci-metoden. Hvert sted eller rom i huset vårt har et unikt kart eller minne for oss, forklarer hun.

– Og fordi vi har så mange forskjellige kart, kan vi huske mange like steder uten å forveksle dem.

Testet rottenes stedhukommelse

Hjernen danner og lagrer minner i små nettverk av hjerneceller. Minner om hendelser og steder lagres i hjernestrukturen som kalles hippocampus.

Forskere har lenge lurt på om det finnes en øvre grense for hvor mange minner vi kan lagre. De forstår heller ikke fullt ut hvordan vi kan huske så mange hendelser uten å blande dem sammen med liknende hendelser.

Alme og kollegene hennes ved Kavli-instituttet, og fra Tsjekkia og Italia, forsket på dette ved å teste rotters evne til å huske flere forskjellige steder som lignet på hverandre.

Forskerne fulgte sju laboratorierotter nøye, mens de løp rundt i 11 forskjellige, men veldig like rom. Seansen strakk seg over to dager. Rottene, som beveget seg fritt, løp rundt i rommene på leting etter sjokoladesmuler, mens forskerne registrerte hjerneaktiviteten deres i stedcellene i hippocampus, kalt CA3. Som navnet tilsier, er stedceller neuroner som aktiveres på spesielle steder.

Husket 11 ulike rom

Forskerne oppdaget at selv om rommene så veldig like ut, klarte rottene likevel å danne egne, separate minner – eller et kart – for hvert miljø.

CA3-stedcellene som forskerne registrerte aktiviteten fra, laget unike gjengivelser for hvert miljø. Forskerne fant også ut at de unike mønstrene av neuroner som aktiveres for hvert sted, ble lagret i rottenes minner, slik at når rottene ble introdusert for et av rommene igjen, ble kartet som rotta hadde dannet første gangen, igjen aktivert.

– Vi undersøkte om disse minnene av rommene skle over i hverandre, men alle minnene var klart forskjellige, sier Alme.

– Dette indikerer at hjernen har en enorm lagringskapasitet. Evnen til å danne et unikt minne eller kart for hvert sted, forklarer hvordan vi kan skille mellom veldig like minner og hvordan hjernen unngår å blande sammen hendelser.

Nobelprisvinner May-Britt Moser nevnte forskningen i sin nobelforelesning 7. desember i Stockholm. Hun sa at funnene er viktige for å forstå episodisk minne, eller minner som dannes av egne opplevelser.

Referanse:

Alme m.fl: Place cells in the hippocampus: Eleven maps for eleven rooms, PNAS 8. desember 2014, doi: 10.1073/pnas.1421056111.

De seneste åra har resultatene rullet inn: Tospråklige tenker mer effektivt. Viktige hjernedeler vokser når vi lærer språk nummer to. Barn i tospråklige hjem får faktisk fordelen av to språk allerede før de får sagt sitt første «bæææ».

Det har nærmest blitt en sannhet at flere språk er bra for hodet.

Men nå mener italienske og skotske forskere det er på tide å bremse opp litt.

De har nemlig gjort en undersøkelse som antyder at studier med positive konklusjoner om tospråklighet ser ut til å ha større sjanser for å bli publisert enn undersøkelser som ikke finner noen god virkning.

- Å publisere bare «vellykkede» studier betyr at vi ikke har tilgang til mange verdifulle studier som kunne økt vår forståelse for den virkelige effekten av tospråklighet, sier Angela de Bruin fra Edinburgh University i en pressemelding.

Skuffe-effekten

Det var uformell prat med kollegaer som fikk forskerne til å undersøke saken. Flere mente at resultater som ikke støttet den populære hypotesen om språk og hjerneutvikling sjeldent ble trykket i vitenskapelige tidsskrifter.

Kunne det skyldes skuffe-effekten?

Dette er kjælenavnet til et kjent problem innen forskningspublisering: Mange studier på et felt blir aldri publisert, men havner i skuffen til forskeren, der ingen kan lese om den.

Problemet oppstår når det typisk er undersøkelser med visse konklusjoner som ender i skuffen. Det kan føre til at vi blir sittende med et skjevt inntrykk av hva forskningen om saken sier.

I dette tilfellet lurte de Bruin og kollegaene: Kan det være slik at studier som ikke viser noen fordel av tospråklighet oftere blir liggende upublisert?

Så på konferanseforedrag

For å undersøke saken tok forskerne for seg 104 sammendrag av forskning presentert på fagkonferanser. Ofte forteller forskere om resultatene sine i slike foredrag før de publiserer dem i vitenskapelige tidsskrifter. 

En gjennomgang viste at ørlite i overkant av halvparten av konferanseresultatene pekte mot fordeler ved tospråklighet, mens den andre halvparten antydet liten eller ingen effekt av å kunne to språk.  

Men langt fra alle disse resultatene ble publisert. Bare halvparten av forskningsarbeidene presentert på konferanser endte som artikler i vitenskapelige tidsskrifter. Og da var det store spørsmålet: Hvilke av studiene var det som nådde fram?  

Forskeren konkluderer med at 63 prosent av de publiserte studiene helt eller delvis støttet en positiv effekt av tospråklighet, mens bare 36 prosent pekte mot liten eller ingen virkning.

- Studier som fullt ut støttet teorien om fordeler av tospråklighet hadde størst sannsynlighet for å bli publisert, fulgt av studier med blandede resultater. Studier som utfordret tospråklighetsfordelen ble minst publisert, skriver forskerne i Psychological Science.

De Bruin og co mener at kvaliteten på de ulike studiene ikke kan forklare effekten.

Alle data bør være tilgjengelige

Det kan være flere grunner til en slik skjevhet i publiseringa, skriver teamet.

Kanskje valgte forskere selv oftere å publisere positive resultater? Eller kanskje de vitenskapelige tidsskriftene foretrakk å publisere studier med positive resultater? Denne undersøkelsen kunne ikke svare på disse spørsmålene.

Men de Bruin og kollegaene tror likevel at funnene antyder at det gjengse synet på tospråklighetens fordeler kanksje ikke reflekterer det forskningsmaterialet som faktisk eksisterer.

- Alle data, ikke bare utvalgte data som støtter en spesiell teori, burde deles, konkluderer de.

Referanse:

Angela de Bruin, Barbara Treccani, Sergio Della Sala, Cognitive Advantage in Bilingualism: An Example of Publication Bias?, Psychological Science, 4. desember 2014, 4, 2014, doi: 10.1177/0956797614557866. Sammendrag.

– Ja, det er sant. Vi kaller det nedkjølingsskade, og det har i alle år vært en stor militær problemstilling, sier professor Knut Fredriksen, leder av forskningsgruppen Akuttmedisin og anestesiologi ved Det helsevitenskapelige fakultet.

Han forteller at skaden oppstår på hender eller føtter, spesielt når det er vått, og temperaturen ligger på rundt fem grader.

– Slike kuldeskader kalles skyttergravsfot, forteller han.

Forekom i skyttergravene

Skyttergravsfot er noe som har plaget alt fra Napoleon sine soldater til dagens soldater i militærtjeneste. Tilstanden fikk spesielt mye oppmerksomhet ved 1.verdenskrig. Langt over 100.000 tilfeller ble registrert. Navnet skyttergravsfot oppsto fordi det i hovedsak var soldater som sto i dårlig drenerte skyttergraver, med vann til langt oppover beina i flere dager i strekk, som ble rammet.

Den gang så den militære ledelsen på dette som et symptom på dårlig moral. Lokale kommandanter ble også holdt ansvarlig for slike utbrudd, og de fikk dermed ordnet med bedre grøfteforhold, fotinspeksjoner, fotpleie og bedre sokker. Vanntett fottøy hjalp også på å forebygge kuldeskader i varmegrader. Ved andre verdenskrig ble det registrert 60.000 tilfeller.

Forsker på forekomsten i militæret

Professor James Mercer bekrefter at skyttergravsfot og lignende skade på hendene forekommer i militæret også i dag, og dette har blitt til et forskningsprosjekt mellom UiT, Universitetssykehuset Nord-Norge og Forsvarets Sanitet.

– Slike skader kan føre til ubehag resten av livet. Er man uheldig kan nervene bli skadet – personen blir mer kuldesensitiv og får lett smerter på skadestedet ved kuldeeksponering, forklarer Mercer.

Mercer og hans forskerteam har en teori som nå skal utprøves på soldater på Setermoen. Ved hjelp av et varmekamera skal de se om det går an å forutse hvem som er spesielt utsatt for å få nedkjølingsskade og den alvorligere frostskaden som gir iskrystaller i vevet og som kan ende med døde kroppsdeler og amputasjoner.

Frysepinner og varmepinner

– Jeg deler folk opp i to. Frysepinner, og mitt egetkomponerte ord: varmepinner. Frysepinner er de som nesten alltid er kalde på hendene, du har sikkert merket dem når du håndhilser på folk. Varmepinner er det motsatte. De har varme hender og føtter, og går sjelden med votter. De klarer stort sett å holde seg varme.

En av teorien som skal utforskes er følgende: Er frysepinner mer utsatt for å få nedkjølingsskade og frostskader?

Mercer har en mistanke, men for å finne det ut har forskerne tatt bilde med et varmekamera av hendene til soldatene som kommer til Setermoen for førstegangstjeneste. Soldatene gikk gjennom en liten kuldeeksponering av hendene, og ved hjelp av kameraet kunne forskerne se hendenes oppvarmingsmønster.

Rett etter vinterøvelsen i mars, Cold Respons, skal soldatene igjen fotograferes med varmekamera. Da skal forskerne se om noen har fått kuldeskader eller frostskader, og sammenligne resultatet med de første bildene som ble tatt.

– Jeg tror det er en fordel å være en varmepinne, noe som er en genetisk arvelig egenskap.

Nikotin øker sjansen for kuldeskader

Et annet dilemma forsvaret sliter med når det gjelder nedkjølingsskader på hender og føtter, er den økende bruken av snus. Mercer har nemlig gjort forskning som viser at nikotin, som vi finner store mengder av i snusen, gir dårlig blodsirkulasjon i hender.

– Varmekameraet kan kartlegge dette, og vi har bevist at kun noen minutter etter at en person tar seg en snus, blir hendene kalde. Med tanke på at flere og flere snuser, og gjerne i flere timer sammenhengende, så vil kanskje også risikoen for å få kuldeskader bli høyere. Snusende soldater ute på øvelse er ekstra utsatt, sier Mercer, og legger til at soldatenes nikotinbruk vil bli registrert i studien han gjør på Setermoen.

Normalt problem

Men det er ikke bare soldater som får skyttergravsfot. Mercer forteller at han har hatt pasienter som har fått skaden som følge av jobb eller utendørsidrett.

–  De som er mye ute og driver ski eller annen sport kan være utsatt, det samme er de som jobber i fiskeindustri og skogsindustri, jeg har også sett det hos folk som jobber på fryselagre.

Mercer forteller at unge mennesker vanligvis kommer seg raskere fra kuldeskade siden de har bedre blodsirkulasjon i hender og føtter enn eldre.

Kuldesymptomer

Når det gjelder de minste av oss, barnehagebarna, så må vi være ekstra varsomme. Det er kanskje ikke alle som tenker over at vi kan få kuldeskader i varmegrader, og unger er som kjent glade i å leke med vann – og de blir fort veldig våte når de leker ute.

– Barnehagebarn er utsatt fordi de har sart hud, og de minste klarer kanskje ikke å gi uttrykk for at de er kalde, sier Knut Fredriksen, som mener at dersom personalet og voksne følger med på barna, og ungene har gode klær og holder seg i aktivitet, så skal det mye til før de får alvorlige kuldeskader.

– Symptomer er fargeforandringer og smerter. Beste behandling er tørt klesskift og å komme seg inn i varmen, Er man ute, så er hud mot hud bra. Kalde føtter på magen, men ikke gni på skaden, råder han.

Flere hundre tusen fotballspillere er nå i gang med vintertreningen. Det betyr at gressunderlaget blir skiftet ut med et kunstunderlag av gummi og syntetiske fibre.

Overgangen er imidlertid ikke helt friksjonsfri, og mange får vondt i beina og ryggen. En gammel korsbåndsskade eller meniskskade kan også gjøre et comeback.

For profesjonelle fotballspillere er dette et stort problem. Ny forskning viser imidlertid at det finnes en enkel løsning. Det forteller Søren Kaalund, som er lege for den danske fotballklubben AaB og for det danske landslaget.

– Fotballsko er laget av plast, så de er ikke støtabsorberende. Ved bruk av en støtabsorberende såle, vil overgangen bli smertefri for de fleste. Det har vi praktisert lenge i AaB, og nå har vi også fått det vist vitenskapelig, forteller Kaalund, som har sin egen ortopedkirurgiske klinikk i Ålborg.

Resultatet er publisert i tidsskriftene Journal of the American Podiatric Medical Association og Journal of Orthopaedic & Sports Physical Therapy.

Femdobling i antallet baner

Professor Peter Krustrup fra Københavns Universitet bekrefter at kunstgress fører til smerter. Krustrup synes den nye studien er veldig aktuell.

– I Danmark har antallet kunstgressbaner gått fra 45 til 210 på bare seks år. I elitemiljøene er det imidlertid en spesiell utfordring, sier Krustrup.

Det er ikke bare forskere og leger som vil unngå at spillerne opplever smerter i bein og rygg. Det samme gjelder trenerne. De opplever at spillerne ikke kan yte 100 prosent på treningen når det blir smerter muskler og ledd.

Derfor henvendte AaBs trenere seg til Søren Kaalund. Kaalund tok igjen kontakt med Pascal Madeleine fra Aalborg universitet.

– Når man går fra naturgress til kunstgress, er det mye kroppen må venne seg til. Spillestilen endrer seg fordi banen blir raskere. Vi ville undersøke om innleggssåler kunne hjelpe, sier Madeleine.

Fjernet smerter fullstendig

De to forskerne undersøkte 75 spillere fra AaBs ungdomsrekker.

En gruppe fikk innleggssåler i fotballskoene. De følte ikke mer smerte enn ved trening på naturgress. De som ikke fikk såler, opplevde problemer på grunn av overgangen.

– Det er en forholdsvis billig og enkel intervensjon. Det gjør at man unngår smertene, konstaterer Madeleine.

Smerter gir ikke skader

Peter Krustrup mener imidlertid det er for tidlig å anbefale støtabsorberende såler til alle.

– Mange spillere bare hadde lite smerter uansett hvilken såle de brukte. Det var også flere spillere som ikke gjennomførte studien fordi de ikke likte sålene. Men alt i alt er det spennende resultater det absolutt er verdt å følge opp, sier Krustrup.

Søren Kaalund og Pascal Madeleine slår dessuten fast at smertene ikke er mer enn ubehag, og at de ikke øker risikoen for skader å spille på kunstgress. Derfor ser de ingen grunn til å komme med generelle anbefalinger. 

Referanser:

P. Madeleine m.fl.: Pressure pain sensitivity changes after use of shock-absorbing insoles among young soccer players training on artificial turf: a randomized controlled trial, Journal of Orthopaedic # Sports Physical Therapy, DOI: 10.2519/jospt.2014.5117 (sammendrag)

S. Kaalund og P. Madeleine:Effects of shock-absorbing insoles during transition from natural grass to artificial turf in young soccer players a randomized controlled trial, Journal of the American Podiatric Medical Association, DOI: 10.7547/0003-0538-104.5.444 (sammendrag)

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Forskerne er enige om en ting: Alder påvirker læringsevnen. Når det kommer til hvordan, er svarene imidlertid mer nølende.

En vanlig oppfatning er at hjernen etter hvert har mindre plastisitet – altså en dårligere evne til å lære nye ting.

• Les også: Hjernen lagrer i søvne

Men nå mener et team av amerikanske og taiwanske forskere at skoen kanskje trykker et annet sted i de aldrende hjernene: På stabiliteten.

Skal hjernen fungere bra, er det nemlig også viktig å passe på at nyttige minner blir sittende på plass, uten å bli overskrevet av ny, uvesentlig informasjon.  

- Læringsproblemer hos eldre individer kan skyldes en nedgang i stabiliteten, heller enn en reduksjon i plastisiteten, skriver Li-Hung Chang og kollegaene hans i siste nummer av Science.

Lærespill

Forskerne har undersøkt saken ved å trene og teste to grupper av forsøkspersoner i et læringsspill. Den ene gruppa bestod av ti eldre mellom 67 og 79 år, mens den andre hadde ti unge mellom 19 og 30.

Begge grupper spilte det samme spillet, som gikk ut på at deltagerne fikk se en serie bilder av bokstaver eller tall på en skjerm. Oppgaven var å rapportere tallene, ikke bokstavene.

• Les også: Trening kan gi eldre bedre hukommelse

Men i tillegg til tallene og bokstavene, hadde skjermbildene også en rekke prikker som beveget seg i bakgrunnen. Noen av flekkene fløt av sted i én spesiell retning, mens resten bare virret rundt. Dette var imidlertid irrelevant for oppgaven, og fungerte bare som bakgrunnsstøy.

Gruppene jobbet med denne oppgaven over en periode på ni dager. Og forskerne målte hvor mye flinkere deltagerne ble i løpet av denne tida.  

Lærte støy

Da viste det seg altså at alle lærte seg å bedre oppfatte tallene – altså den relevante delen av oppgaven. De eldre forbedret seg like mye som de unge.

- Ingen dokumentasjon som indikerer at eldre individer har problemer med plastisitet ble funnet, skriver forskerne.  

Men når det kom til støyen, var saken en annen. Deltagerne i eldre-gruppa la nemlig også oftere bedre merke til bevegelsesretningen til prikkene i bakgrunnen. De yngre deltagerne var mye flinkere til å ignorere flekkene.

Dårligere stabilitet

Dette får forskeren til å tro at eldre hjerner kanskje heller har problemer med å filtrere bort det den ikke trenger. Eller altså trøbbel med stabiliteten. Kanskje er det slik at de lærer for mye, og dermed lettere lagrer irrelevant informasjon over den relevante?

• Les også: Voksen hjerne kan vokse raskt

I så fall er utfordringa altså ikke å klare å lære nye ting, men å greie å ikke lære det som er uvesentlige.

Spørsmålet er selvfølgelig også hvorvidt den observerte oppførselen til eldre og yngre hjerner er likedan i det virkelige livet, der vi tar inn mange typer informasjon med flere sanser.

Referanse:

L. H. Chang, K. Shibata, G. J. Andersen, Y. Sasaki & T. Watanabe, Age Related Declines of Stability in Visual Perceptual Learning, Current Biology 24, 15. desember 2014.

Hvorfor er cellene i kroppen så små? Tidligere trodde forskerne at det var fordi de ellers ville blitt for store til at nødvendig næring kunne komme fram til alle deler av cellen.

I 2013 fant bioingeniørene Marina Feric og Cliff Brangwynne fra Princeton University det virkelige svaret: Hvis cellene blir for store, så vil cellekjerne og det andre innholdet bare samle seg nederst i bunnen.

Klofrosken med de store cellene

Derfor var cellene til den afrikanske klofrosken (Xenopus laevis) et mysterium. De var enorme. Hvis en menneskecelle er på størrelse med et hus, så vil en froskecelle være som en skyskraper på Manhattan, ifølge en nyhetsmelding fra American Society for Cell Biology.

De arrangerer en konferanse der froskeforskerne fra Princeton også viser hvordan de har løst klofroskens mysterium. De har studert eggceller fra frosken.

Proteingelé

Disse cellene har ikke en gang membraner inne i seg som kunne holdt delene på plass. Isteden er de fylt av en cellevæske som inneholder proteinet actin. Det kan danne store nettverk som holder cellevæsken sammen og gjør den tykkere under press, som en slags gelé.

Feric og Brangwynne plasserte magnetiske metalltråder inne i eggcellen og satte på et magnetfelt. Så undersøkte de hvor stor kraft geléen kunne motstå ettersom magnetfeltet ble kraftigere og kraftigere.

Til slutt sviktet nettverket av actin, og innholdet i cellen falt ned i bunnen. Dette kan tyde på at actinets mekaniske egenskaper er fint tilpasset for å motstå tyngdekreftene, men også for å være føyelige nok til at livsprosessene kan gå sin gang, ifølge nyhetsmeldingen.

Referanser:

Marina Feric & Clifford P. Brangwynne: A nuclear F-actin scaffold stabilizes ribonucleoprotein droplets against gravity in large cells, Nature Cell Biology 15,1253–1259 (2013) doi:10.1038/ncb2830

American Society for Cell Biology, 2014 Meeting

Blant de som ikke er så ivrig på ski, er det nok mange som synes det er like greit med en mild vinter uten snø.

Det er imidlertid dårlig nytt for vintergrønne vekster, slik som krekling, einer og røsslyng. I alle fall hvis gradestokken svinger både over og under nullpunktet.

– Vintergrønne planter er avhengig av å bli herdet på høsten for å tåle vinterkulden.

Det forklarer økolog og seniorforsker Jarle W. Bjerke, ved Norsk institutt for naturforskning (NINA).

– For at plantene skal oppnå tilstrekkelig kuldebeskyttelse, bør det bli gradvis kaldere i to til tre uker. Hvis herdingen ikke skjer, får bladene frostskader når det kommer kuldegrader. I verste fall kan hele planten dø.

Han legger til at dette også gjelder vekster som overvintrer med skudd over bakken – slik som blåbær.

– Blåbærlyngen feller bladene sine om høsten, men overvintrer med klorofyllholdige grønne stengler. Disse må også herdes for å tåle kulden, på lik linje med andre løvfellende trær og busker.

Plussgrader lurer plantene

Men plantene er ikke nødvendigvis trygge, selv om de har herdinga på stell når gradestokken kryper under null. Hvis det slår om til mildvær, kan nemlig plantene tro at våren er på vei.

– Det skal ikke mer til enn en tre dager med fem plussgrader, før plantene begynner å forberede seg til våren. Knoppene svulmer opp og herdingen forsvinner litt etter litt, forklarer Bjerke.

Det er som om noen vekker deg klokka halv tre på natta og sier at det er på tide å stå opp. Så kommer de ti minutter senere og sier: «Ha, ha – lurte deg! Klokka er ikke mer enn halv tre – bare gå og legg deg igjen.» Da kan det være vanskelig å falle i søvn igjen.

Heller ikke plantene klarer å sovne når kulden atter vender tilbake. De får nemlig ikke tilbake full herdighet, selv om det blir gradvis kaldere.

– Når plantene først har begynt med vårforberedelsene, går det bare en vei – det er mot sommeren, sier Bjerke.

Lite snø øker også faren for frostskader. Dersom et felt med lyng er godt dekket med snø, er de godt isolert mot kulde. Snølaget verner dessuten mot varmegradene, som lurer plantene til å tro at det er vår.

Vil nordområdene blir brunere?

Klimaendringer har gjort deler av Arktis til et grønnere sted. Det er fordi varmere vær har gitt en lengre vekstsesong og økt vekst av busker.

Ofte blir dette kalt «The greening of the Arctic» – altså en endring der vi gradvis får mer plantevekst i nordlige strøk. Dette gjelder imidlertid kun omtrent en tredel av nordområdene.

– De mildere delene av nordområdene som ligger lengre unna havisen har imidlertid ikke blitt grønnere.

– For eksempel viser satellittbilder at Nord-Skandinavia den siste tiden har hatt enkelte år med usedvanlig liten plantevekst, sier Bjerke.

Forskeren forklarer videre at årsaken til dette kan være økt hyppighet av ekstreme hendelser som skader eller tar livet av planter.

Disse ekstremhendelsene kan være alt fra flom, storm, mildvær om vinteren, kuldegrader sommerstid eller angrep fra sopp og skadedyr.

Bjerke baserer denne påstanden blant annet på studier han – og flere andre forskere – gjorde av ekstreme værhendelser fra høsten 2011 frem til høsten 2012.

– Høsten 2011 var uvanlig varm. Plantene hadde derfor ikke oppnådd tilstrekkelig herding da det plutselig slo om til vinter omkring jul, sier Bjerke.

Vinteren kom seint – men heftig – i form av stormen Dagmar. Det var dessuten veldig snaut med snø. Så da temperaturene begynte å svinge på etterjulsvinteren, fikk plantene problemer.

– På flere værstasjoner i både Nord-Norge og Nord-Sverige ble det målt temperaturer under 30 kuldegrader, med minus 42,8 grader som det kaldeste, forteller Bjerke.

– Så var det et brått væromslag, og noen dager senere var temperaturen oppe i 8 plussgrader.

Flere sjokksvingninger på rad gikk hardt ut over de vintergrønne plantene. For hver gang det ble varmegrader mistet de litt mer av vinterherdingen sin.

Det gikk med plantene slik det ville gått med deg, dersom du hadde sovna ute i kulda med shorts og T-skjorte. Mange planter døde og enda flere fikk frostskader.

Minus 8,5 grader i juni

Det stoppet heller ikke der. Etter en svingende vinter, kom en kjølig vår og sommer.

– Den kaldeste registrerte temperaturen var minus 8,5 grader i Salangen i Sør-Troms seint i juni. Dette førte blant annet til at store felt med bregner visnet ned, forteller Bjerke.

Han sier at det naturlige ville være å anta at det var den kjølige sommeren som hadde skylda for at plantene vokste dårlig i 2012.

– Våre undersøkelser viser imidlertid at planteveksten var minst i de områdene som var utsatt for andre ekstreme stresshendelser i løpet av vinteren og sommeren, sier Bjerke.

I tillegg til vinterskader og frostskader om sommeren, ble plantene i nord i 2012 utsatt for både flomskader og saltskader. På toppen av det hele kom angrep fra insekter og sopp som skader plantene – slik som bjørkemålere.

Flere utbrudd fra disse skadegjørerne er også knyttet til klimaendringer. Det er fordi flere arter trives lengre nord når klimaet blir mildere.

– Det tyder på at stresshendelser har mer å si for planteveksten enn gjennomsnittlig sommertemperatur.

En varm og lang sommer kan altså ikke alltid utlikne for skadene vekstene pådrar seg som følge av klimarelaterte stresshendelser.

Dystert frampek

Bjerke forklarer at skadene vegetasjonen pådro seg vinteren 2011/2012 har vært langdryge. 

– Nå har det gått over to år siden skadene oppstod, men enda er det overraskende lite gjenvekst.

Forskeren mener erfaringene fra dette ekstreme året kan gi oss et frampek på hvordan nordområdene vil bli påvirket av klimaendringene.

– Dette viser at ekstreme værepisoder kan ha mye mer å si for vegetasjonen enn generelle klimatendenser.

Han legger til at det antagelig vil bli mindre av vintergrønne planter og andre planter som overvintrer med skudd over bakken. I stedet kan det blir mer gress, urter og mose.

– Mange av disse plantene er imidlertid ømfintlig for kulde i vekstsesongen. Det vil det antagelig blir mer av fremover, etter hvert som spiringen starter tidligere. Så det er ikke åpenbart hvilke planter som vil komme best ut.

Han legger vekt på at det derfor er svært viktig å få på plass en bedre overvåkning av både uvanlige værhendelser og sopp og skaderdyrangrep.

– Det er nødvendig for å forstå dem samlede effekten av stresshendelsene.

Referanse:

Bjerke m.fl: Record-low primary productivity and high plant damage in the Nordic Arctic Region in 2012 caused by multiple weather events and pest outbreaks, Environmental Research Letters,  august 2014, doi: 10.1088/1748-9326/9/8/084006.

Som forsker er det prestisje når andre forskere viser til arbeidet ditt i sine artikler. Men det er lurt å være litt original når du skriver.

I forskningsverdenen er åndsverk et levebrød, og plagiat en synd.

Og selv om du ikke blir tatt i juks: Når du klipper og limer, kan det gå galt for karrieren. Jo mer du gjenbruker tekst fra andre artikler, desto sjeldnere blir du sitert av andre forskere. Det viser en ny studie i tidsskriftet PNAS.

Likevel forsyner en del forskere seg godt av andres verk.

Forskerne gikk gjennom 757 000 artikler fra hele verden, over en periode på 20 år. De var hentet fra databasen arXiv.org, som samler blant annet vitenskapelige artikler, avhandlinger og konferansebidrag innenfor fysikk, matematikk, informatikk og lignende felt.

Juks eller helt greit

De amerikanske forskerne har riktignok bare vist en sammenheng mellom gjenbruk av tekst og antallet siteringer. Det er ikke sikkert at det ene fører til det andre. De landene som har mye gjenbruk er nemlig ikke regnet som særlig viktige bidragsytere til den internasjonale forskningen på disse feltene. Noen har riktignok pekt på at antall siteringer ikke er et godt mål på kvalitet.

Mye tyder imidlertid på at man ikke akkurat hevder seg i toppen ved å bruke tekst om igjen. Også i land der forskerne i liten grad kopierer, fører mye gjenbruk i en forskningsartikkel til færre siteringer. Klipp og lim lønner seg altså ikke dersom du vil ha innflytelse i forskningsverdenen.

Det dreier seg ikke bare om plagiering. Studien skiller ikke mellom juks og helt vanlig gjenbruk av tekst med referanser, inkludert eget tidligere arbeid, som i mange tilfeller er ansett som greit.

Det kan dessuten variere mellom fagfelt og land hva som regnes som akseptabel gjenbruk. Det finnes ikke noen felles standarder for kopiering, men mange universiteter og tidsskrifter har regler.

Forskjeller mellom land

Studien viste at kopiering var vanligere i noen land enn andre. Forskerne i land som Bangladesh, Hviterussland, Bulgaria og Pakistan lånte tekst i stor grad.

15 prosent av artiklene fra disse landene besto av mer enn 20 prosent tekst hentet fra andre artikler.

Til sammenligning hadde under fem prosent av artiklene fra USA og Storbritannia så mye gjenbruk. Disse landene kommer for øvrig godt ut i internasjonale rangeringer over universiteter.

Dårligere akademisk infrastruktur og manglende opplæring i land med dårlig økonomi kan være én mulig årsak, foreslår forskerne.

Eller kanskje det skyldes en akademisk kultur som oppmuntrer kvantitet framfor kvalitet. Også norske forskere har uttrykt frustrasjon over at de blir belønnet etter antallet publiserte artikler.

Forfatterne viser også til problemet med Open Access-tidsskrifter der artikler ikke blir kontrollert av forskere, i noen tilfeller kan du til og med betale for å komme på trykk.

Selv om også de store, seriøse tidsskriftene i blant slipper gjennom falsk forskning.

Ikke hørt om plagiat

Hvorfor velger noen forskere å kopiere andre i stor grad?

Det handler nok like mye om manglende opplæring og ulike akademiske kulturer som bevisst juks, mener de amerikanske forskerne. De fleste oppgir kildene sine, de prøver ikke å skjule noe.

Spørreundersøkelser har vist at studenter i en del land aldri hadde hørt ordet «plagiat» før de ble spurt av forskerne. Mens studenter i Norge lærer å vise til andres forskning med egne ord, syntes studentene i disse landene at det var respektløst å omformulere andres verk.

Språk kan også være en faktor. Den nye studien viser at direkte kopi av tekstutdrag er vanligst i land der engelsk ikke er så utbredt. Kanskje forskerne er usikre på språket, og ikke ser poenget i å oversette bakgrunnsmateriale til eget språk, for deretter å oversette tilbake til engelsk i den ferdige artikkelen de skal publisere internasjonalt.

Merker artikler

Studien ser bare på om forskerne har kopiert fra andre vitenskapelige arbeider i databasen, ikke fra Wikipedia eller andre eksterne kilder. Den kartlagte kopivirksomheten kan med andre ord være toppen av isfjellet.

Nå har databasen begynt å merke artikler som inneholder store mengder gammel tekst, slik at leserne kan se at forskerne har brukt saksa flittig. Reaksjonene fra forskerne varierer fra å stille overse merkingen, til å blånekte for at de har kopiert.

Det gjenstår å se om merkingen kan få forskere til å endre praksis, eller om de bare blir bedre til å skjule sine synder.

Referanse:

Daniel T. Citron and Paul Ginsparg: Patterns of text reuse in a scientific corpus. PNAS, 8. desember 2014. Sammendrag.