Hvis du i de kommende ukene besøker København, kan du komme til å støte på en robot som prater med en skjære. Det er snakk om et nokså utradisjonelt kunst- og forskningsprosjekt.

Frem til februar gjester den amerikanske robotbyggeren og kunstneren Ian Ingram Københavns Universitet, og sammen med robotforskere og biologer skal han skape en robot som kan kommunisere med et fortsatt ikke utvalgt dyr.

– Jeg har fortsatt ikke bestemt meg for hvilket dyr roboten skal kommunisere med. Men det kan godt bli en skjære, for dem møter jeg hele tiden her i København.

– Det kunne også være artig å kommunisere med et vanndyr – for eksempel en manet, hvis det er mulig, sier Ingram.

Kommuniserer med firfisler

Normalt tenker vi på en robot som en maskin som skal kunne fungere sammen med mennesker. Men den amerikanske kunstneren har mange års erfaring med å lage roboter som kan kommunisere med dyr. Blant annet ekorn, maur og firfisler.

Ingram forsøker å skape roboter som fungerer på dyrs premisser.

– Jeg har akkurat laget en robot som interagerer med noen firfisler som er veldig vanlige der jeg bor, i California. Firfislene hevder territoriene sine ved å løfte seg opp og ned – omtrent som armbøyninger.

– Roboten ligner ikke en firfisle i formen. Men den kan utføre lignende bevegelser.

– Roboten har kameraer som leser av hva som foregår foran den. Hvis det kommer et firfisle og tar «armbøyninger», så vil den svare på samme måte. Og da er det en interaksjon. Noe mennesker kan iaktta, men ikke med sikkerhet forstå, forteller Ingram.

Han hadde allerede satt seg grundig inn i kommunikasjonsmønstrene hos firfislene. Han snakket med biologer og fant ut at armbøyningskamp om territorier ble vunnet av den firfisla som kunne holde seg høyest oppe i lengst tid.

Det skulle imidlertid vise seg at roboten var litt for flink. Ingram hadde gjennom et helt år gjort hagen sin attraktiv for firfisler, slik at roboten skulle ha noen å kommunisere med.

Men etter et døgn var alle firfislene borte.

– Det kan selvfølgelig være de bare synes roboten var urovekkende, sier Ingram.

Biolog: Kommunikasjon med dyr er imponerende

Janne Winther Kristensen forsker på dyreatferd ved Aarhus Universitet og har ikke hatt noe med Ian Ingrams roboter å gjøre.

Hun er ganske imponert over at det lykkes å skape kommunikasjon mellom dyr og roboter.

– Hvis firfislene virkelig reagerer, er det imponerende. Men skal vi kunne bruke det i en vitenskapelig sammenheng, må upartiske personer stille opp roboten andre steder og etterprøve den i andre situasjoner. Det kunne være morsomt å gjøre, sier Kristensen.

Utnytter nøkkelstimuli

Janne Winther Kristensen forteller at Ian Ingrams roboter ser ut til å kommunisere via noe biologer kaller nøkkelstimuli. Det er bestemte påvirkninger som skaper en bestemt atferd hos et bestemt dyr.

Hos fuglen rødstrupe angriper hannene det røde brystet på hverandre. Det nøkkelstimuliet er så sterk at rødstrupehanner også kan angripe en bunke røde fjær.

Det samme gjelder stiklingfisk. De går også til angrep på hverandres røde buker – og de kan også bli trigget av noe ting som ligner.

Stimuli i det naturlige miljøet

Kristensen kan godt følge logikken bak Ian Ingrams roboter.

– Det gir mening. Jeg tror det er mulig å lage roboter som får dyr til å reagere på bestemte stimuli. Det må være stimuli som etterligner noe som de normalt ville reagere på i sine naturlige miljø, sier Kristensen.

Hun forsker mest på atferden hos større pattedyr – særlig hester. Og hun er ikke tvil om at man kan bygge en robot som kan få hester til å reagere.

– Hester reagerer på bevegelser som de tror stammer fra et rovdyr. Hvis et menneske kommer gående, reagerer de ikke. Men hvis den samme personen går på alle fire, løper de vekk. Det er helt sikkert mulig å bygge en robot som etterligner slike bevegelser, sier Kristensen.

Positiv evolusjonshistorie

Ian Ingram har sine grunner for å lage slike roboter.

Han vil gjerne lage noe som er «artsnøytralt», som han kaller det. Han mener at vi mennesker har en tendens til å betrakte dyr på menneskelige premisser. Når man ser dyreprogrammer på TV, tillegges dyrene ofte menneskelige motiver. Ingrams dyreroboter forsøker å fungere på dyrenes premisser. Maskinene skaper en kommunikasjon med dyrene, som mennesker – og kanskje også dyrene – ikke helt kan forstå. Men samtidig kan vi bli fascinert av å se et ekorn «snakke» med en ekornrobot.

Han vil lage roboter som kan noe positivt. For tiden blir det brukt millioner og atter millioner av dollar på å forske på krigsroboter. Men det kan vise seg å være en stor feil, frykter Ingram. Han er overbevist om at robotene før eller senere vil få en form for bevissthet. Da vil de – som de eneste vesenene noensinne – kunne forstå hele skapningshistorien sin. De vil vite at mange av «forfedrene» ble utviklet til aggressive formål – og det kan kanskje skape en kollektiv historie blant robotene om at de av natur er aggressive vesener. Derfor er det viktig å lage roboter som kan brukes til noe positivt. Ingram mener at roboter som kommuniserer med dyr, er positive på linje med kirurgroboter og roboter som hjelper til i landbruket.

– En del av målet mitt er å skape en gladere fortid for robotene. Det vil være så fantastisk hvis den første virkelig intelligente roboten hadde jobbet med kunst og skjønnhet i stedet for krig og destruksjon.

– Robotene mine skal brukes til å skape skjønnhet og vennskap – altså de gode tingene menneskeheten har å tilby. Så kan robotene en gang i fremtiden se tilbake og si: Vi var ikke bare krigsmaskiner, sier Ingram.

Alternativt syn på roboter

Noen vil kanskje mene at Ingram tenker lovlig langt utenfor boksen. Men han har altså blitt invitert til Københavns Universitet. Det forteller Gunhild Borggreen, som er førsteamanuensis i visuell kultur og medstifter av forskernettverker ROCA – Robot Culture and Aesthetics.

– Vi mener at kunstnere som Ian Ingram kan komme med viktige, alternative tilnærminger til roboter. Han kan komme med annerledes ideer til hva roboter skal kunne, og hvordan de skal se ut, sier Borggreen.

Mangler fokus på kultur

For ROCA handler det om å undersøke hvordan kunsten og kulturen kan bidra til utviklingen av roboter.

– Kunst og kultur er noe ingeniører og utviklere ikke tenker spesielt mye over. Spisskompetansen deres er å gjøre robotene effektive og økonomisk lønnsomme.

– Men vi synes det mangler et fokus på de kulturelle delene av roboter. Skaper vi ikke det fokuset, går vi glipp av potensielt viktige nye ideer. Og vi kommer bare til å overføre de stereotypene som finnes i samfunnet, rett til robotene. Vi kommer til å handle ut fra fordommer når vi skaper roboter, sier Borggreen.

Når ingeniører bygger en robot til husarbeid, ligner den typisk en kvinne. Det bekrefter stereotypen om at hjemmet er kvinnens domene. Krigsroboter og politiroboter ser derimot mer maskuline ut.

Industrien bør ta kunstnere med på råd

Ian Ingrams dyreroboter er et eksempel på at kunstnere kan tenke på roboter på andre måter enn alle andre. Det forholdet kan inspirere robotindustrien, mener Borggreen.

– Vi vil gjerne samarbeide med robotindustrien, slik at det i fremtiden blir helt naturlig å ha med en kunstner på råd når man skal utvikle nye roboter, sier Borggreen. 

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

En bitteliten, eldgammel hodeskalle ble funnet i Montana, USA i 1997.

Nå har amerikanske forskere funnet ut at den tilhører en hittil ukjent dinosaur. De har gitt den navnet Aquilops americanus.

Skallen er bare litt over åtte centimeter lang, og dinosauren var på størrelse med en kråke, anslår palentologene.

Den vesle skapningen levde sannsynligvis for mellom 104 og 109 millioner år siden.

Det gjør den til det hittil eldste funnet av en dinosaur av typen Ceratopsia i Nord-Amerika, 20 millioner år eldre enn andre fossiler fra samme område.

Dinosaurene i denne gruppa kjennetegnes ved en nebblignende munn og spisse kjever.

Sjelden planteeter

Aquilops americanus brukte antakelig det skarpe nebbet til å rive løs planter, og tennene til å skjære dem i mindre biter.

Aquilops levde side om side med mange større dinosaurer. Men den var en sjelden fugl i det nordamerikanske dinosaurlandskapet, tror forskerne. De har nemlig bare funnet dette ene fossilet av den, i mengden av andre fossiler fra samme periode, skriver forsker Andrew Farke i en e-post til forskning.no.

– Aquilops var nok rimelig marginal i dette økosystemet, skriver Farke, som jobber ved Raymond M. Alf Museum of Paleontology i USA.

Lang vandring

Den mer kjente dinosauren Triceratops, med sine karakteristiske horn, hører også hjemme i gruppa Ceratopsia.

Aquilops americanus er langt mindre, selv om den ikke er den minste nordamerikanske dinosauren.

Forskerne mener å ha vist at denne tassen vandret fra Asia til Nord-Amerika for rundt 105-113 millioner år siden.

I perioden tidlig krittid var det ikke hav mellom det som i dag er Alaska og Russland, og dyrene kunne vandre mellom kontinentene.

Slektninger i Asia

Den kan også ha kommet fra Europa, men det er ikke funnet noen lignende fossiler i Europa fra den perioden.

Dessuten er dinosauren nært beslektet med asiatiske dinosaurer i gruppa Neoceratopsia.

– Vi ble overrasket over at den faktisk var mer i slekt med asiatiske dinosaurer enn nordamerikanske, sier Andrew Farke.

Men som vanlig er det mye usikkerhet forbundet med dinosaurenes historie.

De aller første dinosaurene i Nord-Amerika kom fra Sør-Amerika, tror forskere.

De eldste sporene etter dinosaurer i verden er for øvrig 250 millioner år gamle.

Referanse:

Andrew Farke m.fl.: A Ceratopsian Dinosaur from the Lower Cretaceous of Western North America, and the Biogeography of Neoceratopsia. PLoS ONE 9(12), 10. desember 2014. doi:10.1371/journal.pone.0112055

Hvis du i de kommende ukene besøker København, kan du komme til å støte på en robot som prater med en skjære. Det er snakk om et nokså utradisjonelt kunst- og forskningsprosjekt.

Frem til februar gjester den amerikanske robotbyggeren og kunstneren Ian Ingram Københavns Universitet, og sammen med robotforskere og biologer skal han skape en robot som kan kommunisere med et fortsatt ikke utvalgt dyr.

– Jeg har fortsatt ikke bestemt meg for hvilket dyr roboten skal kommunisere med. Men det kan godt bli en skjære, for dem møter jeg hele tiden her i København.

– Det kunne også være artig å kommunisere med et vanndyr – for eksempel en manet, hvis det er mulig, sier Ingram.

Kommuniserer med firfisler

Normalt tenker vi på en robot som en maskin som skal kunne fungere sammen med mennesker. Men den amerikanske kunstneren har mange års erfaring med å lage roboter som kan kommunisere med dyr. Blant annet ekorn, maur og firfisler.

Ingram forsøker å skape roboter som fungerer på dyrs premisser.

– Jeg har akkurat laget en robot som interagerer med noen firfisler som er veldig vanlige der jeg bor, i California. Firfislene hevder territoriene sine ved å løfte seg opp og ned – omtrent som armbøyninger.

– Roboten ligner ikke en firfisle i formen. Men den kan utføre lignende bevegelser.

– Roboten har kameraer som leser av hva som foregår foran den. Hvis det kommer et firfisle og tar «armbøyninger», så vil den svare på samme måte. Og da er det en interaksjon. Noe mennesker kan iaktta, men ikke med sikkerhet forstå, forteller Ingram.

Han hadde allerede satt seg grundig inn i kommunikasjonsmønstrene hos firfislene. Han snakket med biologer og fant ut at armbøyningskamp om territorier ble vunnet av den firfisla som kunne holde seg høyest oppe i lengst tid.

Det skulle imidlertid vise seg at roboten var litt for flink. Ingram hadde gjennom et helt år gjort hagen sin attraktiv for firfisler, slik at roboten skulle ha noen å kommunisere med.

Men etter et døgn var alle firfislene borte.

– Det kan selvfølgelig være de bare synes roboten var urovekkende, sier Ingram.

Biolog: Kommunikasjon med dyr er imponerende

Janne Winther Kristensen forsker på dyreatferd ved Aarhus Universitet og har ikke hatt noe med Ian Ingrams roboter å gjøre.

Hun er ganske imponert over at det lykkes å skape kommunikasjon mellom dyr og roboter.

– Hvis firfislene virkelig reagerer, er det imponerende. Men skal vi kunne bruke det i en vitenskapelig sammenheng, må upartiske personer stille opp roboten andre steder og etterprøve den i andre situasjoner. Det kunne være morsomt å gjøre, sier Kristensen.

Utnytter nøkkelstimuli

Janne Winther Kristensen forteller at Ian Ingrams roboter ser ut til å kommunisere via noe biologer kaller nøkkelstimuli. Det er bestemte påvirkninger som skaper en bestemt atferd hos et bestemt dyr.

Hos fuglen rødstrupe angriper hannene det røde brystet på hverandre. Det nøkkelstimuliet er så sterk at rødstrupehanner også kan angripe en bunke røde fjær.

Det samme gjelder stiklingfisk. De går også til angrep på hverandres røde buker – og de kan også bli trigget av noe ting som ligner.

Stimuli i det naturlige miljøet

Kristensen kan godt følge logikken bak Ian Ingrams roboter.

– Det gir mening. Jeg tror det er mulig å lage roboter som får dyr til å reagere på bestemte stimuli. Det må være stimuli som etterligner noe som de normalt ville reagere på i sine naturlige miljø, sier Kristensen.

Hun forsker mest på atferden hos større pattedyr – særlig hester. Og hun er ikke tvil om at man kan bygge en robot som kan få hester til å reagere.

– Hester reagerer på bevegelser som de tror stammer fra et rovdyr. Hvis et menneske kommer gående, reagerer de ikke. Men hvis den samme personen går på alle fire, løper de vekk. Det er helt sikkert mulig å bygge en robot som etterligner slike bevegelser, sier Kristensen.

Positiv evolusjonshistorie

Ian Ingram har sine grunner for å lage slike roboter.

Han vil gjerne lage noe som er «artsnøytralt», som han kaller det. Han mener at vi mennesker har en tendens til å betrakte dyr på menneskelige premisser. Når man ser dyreprogrammer på TV, tillegges dyrene ofte menneskelige motiver. Ingrams dyreroboter forsøker å fungere på dyrenes premisser. Maskinene skaper en kommunikasjon med dyrene, som mennesker – og kanskje også dyrene – ikke helt kan forstå. Men samtidig kan vi bli fascinert av å se et ekorn «snakke» med en ekornrobot.

Han vil lage roboter som kan noe positivt. For tiden blir det brukt millioner og atter millioner av dollar på å forske på krigsroboter. Men det kan vise seg å være en stor feil, frykter Ingram. Han er overbevist om at robotene før eller senere vil få en form for bevissthet. Da vil de – som de eneste vesenene noensinne – kunne forstå hele skapningshistorien sin. De vil vite at mange av «forfedrene» ble utviklet til aggressive formål – og det kan kanskje skape en kollektiv historie blant robotene om at de av natur er aggressive vesener. Derfor er det viktig å lage roboter som kan brukes til noe positivt. Ingram mener at roboter som kommuniserer med dyr, er positive på linje med kirurgroboter og roboter som hjelper til i landbruket.

– En del av målet mitt er å skape en gladere fortid for robotene. Det vil være så fantastisk hvis den første virkelig intelligente roboten hadde jobbet med kunst og skjønnhet i stedet for krig og destruksjon.

– Robotene mine skal brukes til å skape skjønnhet og vennskap – altså de gode tingene menneskeheten har å tilby. Så kan robotene en gang i fremtiden se tilbake og si: Vi var ikke bare krigsmaskiner, sier Ingram.

Alternativt syn på roboter

Noen vil kanskje mene at Ingram tenker lovlig langt utenfor boksen. Men han har altså blitt invitert til Københavns Universitet. Det forteller Gunhild Borggreen, som er førsteamanuensis i visuell kultur og medstifter av forskernettverker ROCA – Robot Culture and Aesthetics.

– Vi mener at kunstnere som Ian Ingram kan komme med viktige, alternative tilnærminger til roboter. Han kan komme med annerledes ideer til hva roboter skal kunne, og hvordan de skal se ut, sier Borggreen.

Mangler fokus på kultur

For ROCA handler det om å undersøke hvordan kunsten og kulturen kan bidra til utviklingen av roboter.

– Kunst og kultur er noe ingeniører og utviklere ikke tenker spesielt mye over. Spisskompetansen deres er å gjøre robotene effektive og økonomisk lønnsomme.

– Men vi synes det mangler et fokus på de kulturelle delene av roboter. Skaper vi ikke det fokuset, går vi glipp av potensielt viktige nye ideer. Og vi kommer bare til å overføre de stereotypene som finnes i samfunnet, rett til robotene. Vi kommer til å handle ut fra fordommer når vi skaper roboter, sier Borggreen.

Når ingeniører bygger en robot til husarbeid, ligner den typisk en kvinne. Det bekrefter stereotypen om at hjemmet er kvinnens domene. Krigsroboter og politiroboter ser derimot mer maskuline ut.

Industrien bør ta kunstnere med på råd

Ian Ingrams dyreroboter er et eksempel på at kunstnere kan tenke på roboter på andre måter enn alle andre. Det forholdet kan inspirere robotindustrien, mener Borggreen.

– Vi vil gjerne samarbeide med robotindustrien, slik at det i fremtiden blir helt naturlig å ha med en kunstner på råd når man skal utvikle nye roboter, sier Borggreen. 

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Stressede dyr påvirker ikke bare dyrevelferden, men kan også gå ut over kvaliteten på kjøttet, skriver Aftenposten.

– Det er alltid et mål å unngå stress før slakting. Vi har en moralsk forpliktelse til å redusere stressbelastningen for husdyr til et minimum, sier forsker Rune Rødbotten i Nofima til avisen.

Gårdsslakt

Han har studert mørhet og kvalitet på kjøtt og målt hva som gir seigt og tørt kjøtt. Sammen med dyrevelferdsforsker Cecilie M. Mejdell fra Veterinærinstituttet har han og andre studert hvordan slakteprosessen påvirker stress og kvalitet på kjøttet hos lam. De fant blant annet ut at lam som ble slaktet på gården, viste mindre uro og hadde lavere nivå av stresshormonet kortisol i blodet.

– Dyr som slaktes på gården, unngår en del stressfaktorer som vanlige slaktedyr blir utsatt for, fastslår Mejdell.

Forskningen Rødbotten har foretatt, viser imidlertid at selv om dyrene blir noe stresset av transport og forholdene på slakteriet, er likevel ikke nivåene av en slik art at de påvirker kjøttets kvalitet eller smak negativt. Han har avdekket at slakteprosessen er bedre kontrollert på faste slakterier. Undersøkelser har avdekket at temperaturen i mobile slakterier er høyere, noe som kan påvirke bakteriemengdene i kjøttet.

Mange forhold

Ifølge Mejdell påvirker en rekke forhold dyrenes stressnivå, blant annet av- og påstigning til og fra slaktebil, kjørestilen til sjåføren og svingete veier. Andre faktorer som spiller inn, er blanding av dyr fra ulike gårder før slaktingen og om de håndteres av mennesker de kjenner. Sterke lyder, lukter eller en ekstra natt på slakteriet kan virke skremmende på dyrene og dermed gjøre dem mer stresset.

I en tredje undersøkelse på lam på Gol fant forsker Elin Rasten Brunsdon i Animalia ingen forskjell i smak på dyr som var mer eller mindre stresset før slakt.

– Vi forventet egentlig å finne en forskjell både på stekeskorpe, i smak og saftighet i og med at ytterpunktene ble valgt, sier Brunsdon til avisen.

Selv etter 200 år er Grunnloven et eksepsjonelt skriftstykke. En internasjonal forskergruppe ved Universitetet i Oslo har undersøkt teksten som skapte en nasjon og ga folket makt.

Hvordan ble lovteksten til av de som satt og skrev og forhandlet om ord, språk og begreper? Hva skjedde på dette demokratiske mikronivået? Resultatene viser de fram i den nye boken Writing Democracy: The Norwegian Constitution 1814–2014.

– Studier av språklige forhold og handlinger gjennom språket er et oversett aspekt av Grunnloven. Ord og setninger har ikke så mye ytre dramatikk. De kan likevel være med på å forme hele samfunn, sier Karen Gammelgaard, medredaktør av boken og professor ved Universitetet i Oslo.

Boken er et resultat av at språkforskere, litteraturvitere, jurister, historikere og samfunnsforskere fra ulike land sammen har analysert Grunnloven. Forskerne håper boken får et langt liv som en internasjonal, akademisk lærebok – og at den kan inspirere alle som arbeider med grunnlovstekster.

Martin Kolberg var den første som fikk et eksemplar av den nye boken. Som leder av Kontroll- og konstitusjonskomiteen på Stortinget har han vært en drivkraft i årets grunnlovsreform. Han takket forskergruppen for bidraget til ny innsikt i en tekst som skal være levende og dynamisk også i fremtiden.

Mer om boken og forskningsprosjektet på UiOs nettsider.

Med slepende bein og fremoverbøyde skuldre, viser vi med hele vårt vesen at vi er trist og lei. Men spretter vi rundt og sveiver med armene, vil de fleste se at det er glede vi er drevet av.

Vårt humør kan med andre ord påvirke måten vi beveger oss på. Men effekten kan også brukes omvendt. Endrer vi gangstilen, kan det forandre humøret i en helt annen retning, ifølge en ny studie.

Negative tanker

Svenske forskere har vist at dans kan få deprimerte til å føle seg bedre. Flere tidligere studier har også vist at fysisk aktivitet har en effekt på humøret, og kan ha en terapeutisk virkning på de som lider av depresjon.

I den nye tyske studien deltok 39 personer som fikk se en liste over negative og positive ord mens de ble bedt om å gå på et løpebånd på ulike måter. Noen beveget seg med skuldrene foroverbøyd og med begrensede armbevegelser, mens andre spaserte i en opplagt stil med svingende armer og et oppløftet hode.

Deltakerne ble ikke informert om formålet med forsøket.

Etter å ha forlatt tredemøllen, fikk deltakerne beskjed om å gjenkalle de ordene de hadde blitt vist før forsøket.

Undersøkelsen viste at gangen ikke bare påvirket humøret, men også hukommelsen. De deltakerne som fikk beskjed om å innta en gledesfylt gange, var mer tilbøyelige til å huske flere positive ord enn negative.

De deprimerte bevegelsene gjorde at deltakerne husket flere negative ord enn positive. Men andelen negative ord var omtrent like stor som antall positive ord.

Ikke overraskende funn

Martin Aker, stipendiat ved Psykologisk Institutt ved Universitet i Oslo, mener at essensen i funnet ikke er overraskende. Han påpeker at der er kjent fra tidligere studier at hva man gjør med ansiktsmuskulatur og kroppsholdning, kan påvirke hvordan man oppfatter følelsesmessig ladet informasjon.

– Men jeg er litt overrasket over at effekten det har på hukommelsen for negative ord, er så stor, sier Aker.

– Hvor mange positive ord man husket var lite påvirket av hvordan man gikk, mens man husket færre negative ord dess mer positivt man gikk. Så hvis man ser på dette som en konkurranse om å huske flest mulig ord, presterte “de positive” faktisk dårligst.

Innebygd forsvarsmekanisme 

I studier av oppmerksomhet har man funnet at personer som er i et normalt stemningsleie, de som ikke er deprimert, har en tendens til å rette oppmerksomheten mer mot positive, enn mot negative stimuli, forteller Aker.

Det vil si at når man er i et normalt humør, behandler man ikke alltid positiv og negativ informasjon likt, men vektlegger positiv informasjon mer.

Men når man blir deprimert, husker man mer av den negative informasjonen.

– Det kan se ut som man i utgangspunktet har en slags innebygget forsvarsmekanisme mot negative påvirkninger, forklarer han.

En mulig behandling av deprimerte

Martin Aker vet ikke om dette funnet isolert sett kan komme til nyttig anvendelse. Studien er gjort på ikke-deprimerte studenter, dermed er det uvisst hvordan dette vil virke på personer som er nedstemt eller deprimert.

Martin Aker antar at disse forskerne gjerne vil gå videre for å prøve ut nettopp det.

– Hvis de da finner at gangstil kan påvirke deprimerte personer, og for eksempel få dem til å gruble mindre på negative tanker, så kan det bli nyttig. 

Så legger han til:

– Ved at man etter hvert får større kunnskap om hvordan kroppsholdning og bevegelse påvirker tanker og følelser, kan det godt tenkes at det kan brukes som del av behandlingen av deprimerte, avslutter Aker.

Referanse:

Johannes Michalak, m.fl, How we walk affects what we remember: Gait modifications through biofeedback change negative affective memory bias, Journal of Behavior Therapy and Experimental Psychiatry, 2015; 46: 121 DOI: 10.1016/j.jbtep.2014.09.004, sammendrag

Over 500 atombomber har blitt sprengt i jordens atmosfære mellom 1945 og 1980. Noen av disse bombene skapte de kraftigste eksplosjonene som menneskeheten har klart å produsere.

Cato Wendel, forsker ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) har prøvd å finne ut hvor de radioaktive sporene på norsk jord kommer fra, hvordan radioaktiviteten har spredd seg og hvilke områder i Norge som fikk mest nedfall.

• Les også: Lokal atomkrig gir global klimaendring

Atmosfæriske tester

De fleste atomprøvesprengningene har foregått dypt under bakken. Da kan eksplosjonene kontrolleres, og alt radioaktivt materiale holdes langt under jordoverflaten.

Fra 1945 til 1959 og i 1961-1962 var det fritt fram for prøvesprengninger over bakken. Atombomber ble testet under mange forskjellige forhold: på bakken, i lufta, oppe i stratosfæren og til og med i verdensrommet.

De atmosfæriske prøvesprengningene ble delvis stoppet i 1963 av den delvise prøvestansavtalen, selv om Kina og Frankrike ikke undertegnet avtalen og fortsatte prøvesprengningene fram til slutten av 1970-tallet.

Ifølge avtalen skulle testingen i atmosfæren og verdensrommet opphøre, blant annet på grunn av helsebekymringer rundt radioaktivt nedfall.

Se bilder fra amerikanske atomprøvesprengninger og intervju med Cato Wendel i videoen under.

Arkivbilder fra US Department of Energy, CC0 1.0 Universal

Det skjer mye inne i hjertet av en atombombe når den eksploderer. Den første eksplosjonen i bomben starter en kjedereaksjon som splitter plutonium eller uran ved fisjon. For hvert atom som splittes, slippes det ut store mengder energi, så bombene utvikler enormt mye sprengkraft fra relativt lite materiale.

De kraftigste atomvåpnene menneskeheten har produsert, er termonukleære våpen, også kalt hydrogenbomber. Disse bruker en kombinasjon av fisjon og fusjon for å oppnå svært ødeleggende eksplosjoner.

Spredningen

– Når en stor eller mellomstor atombombe eksploderer over jordoverflaten, utvikler det seg en kjempevarm gassky som stiger opp i atmosfæren, sier Cato Wendel.

– Disse bombene er store nok til å føre små partikler helt opp i stratosfæren.

Partikler og flak av mange forskjellige størrelser danner seg under en detonasjon. De består blant annet av støv som har blitt radioaktivt av eksplosjonen, og partikler fra selve bombematerialet.

 De tyngste faller ned i nærheten av stedet hvor bomben gikk av, men lette og små partikler kan bli spredd oppover i jordas atmosfære. Her kan partiklene bli i flere år mens de blir med været og luftstrømmene rundt jordkloden, hovedsakelig på den halvkulen hvor bomben gikk av.

Partiklene blir fordelt jevnt utover og faller ned som et teppe over den samme halvkulen. Så kan de lande i helt andre deler av verden, hvor de for eksempel blir tatt med ned til jorda med regndråper.

Dette kalles globalt nedfall, og det aller meste kommer fra prøvesprengingene som ble gjort av USA og Sovjetunionen, siden de gjorde flest prøvesprenginger i denne perioden.

Hvor i Norge?

– Det meste av nedfallet som kom til Norge, har falt ned i områder med mye nedbør, spesielt langs vestkysten som Bergen, Sløvåg og Svolvær, forteller Wendel.

Det meste av nedfallet blir bundet opp i regn eller snø, og blir dratt ned til jorden, mens noe daler ned på egen hånd.

Wendel har undersøkt jordprøver fra hele landet som ble samlet inn i 1990 og 2005, og målt hva slags radioaktivitet det er i disse prøvene.

Han har også undersøkt gamle luftfiltre som ble satt opp på 1950- og 60-tallet for radioaktive partikler fra prøvespregninger som kan ha landet på norsk jord, samt jordprøver fra hele landet som ble tatt i 1990 og 2005.

– Luftfiltrene ble satt opp på amerikansk initiativ, siden de gjerne ville vite hva som skjedde på den sovjetiske siden av grensen, sier Wendel.

Luftprøvene ble også brukt til å måle strålingen som partiklene førte med seg.

Atomisk detektivarbeid

Wendel har spesielt underøkt isotoper av plutonium (PU), som enten brukes som brensel for eksplosjonene eller som dannes i selve eksplosjonen.

Et isotop er en endret versjon av et grunnstoff, som har et annet antall nøytroner i kjernen enn det opprinnelige grunnstoffet.

Wendel har sett på noe av det vanligste nedfallet fra atomprøvesprengninger, nemlig plutoniumisotopene 239Pu og 240Pu.

Forskjellige forhold mellom disse plutoniumisotopene kan si noe om hvor liten eller stor atomprøvespregningen var, eller om de kommer fra utslipp etter en atomulykke, som for eksempel Tsjernobyl.

Ved å se på forholdet mellom disse isotopene, er det mulig å spore materialet tilbake til selve prøvesprengingen, ved hjelp av historisk værinformasjon og datamodeller.

For å finne ut hva slags isotoper som kom til Norge fra prøvesprengningene, brukte Cato Wendel Akselererator Massespektroskopi (AMS). Atomer av materialet som skal analyseres, som partiklene fra luftfiltrene, tilføres energi og slik at atomene sendes opp i veldig høye hastigheter.

Partiklene bøyes av i elektromagnetiske felt, hvor lette og tunge atomer, som plutonium, vil avbøyes forskjellig. Dermed er det mulig å skille isotopene fra hverandre, selv i bitte små mengder.

Rett fra Sovjet

I 1962 ble det smelt av en liten atombombe ved det sovjetiske testområdet Semipalatinsk i nåværende Kasakhstan. Sporene etter akkurat denne prøvesprengningen dukket opp i undersøkelsene til Wendel.

– Prøvesprengningen skjedde på et tidspunkt da værforholdene lå helt til rette for at partiklene skulle fraktes til Norge.

Vanligvis blåser vinden østover, så nedfallet som havner her, går rundt hele jorden og blir spredd jevnt utover. Akkurat ved denne prøvesprengningen blåste vinden vestover mot Norge.

Dermed ble også radioaktiviteten i lufta høyere akkurat rundt denne perioden, samtidig som forholdet mellom plutoniumisotopene stemte med denne detonasjonen.

Sannsynligvis kommer en god del av nedfallet i Norge fra den tidligere Sovjetunionen. På øya Novaja Semlja i Nord-Russland ble Sovjetunionens største atombomber testet. Øya ligger rundt 100 mil fra Finnmark, men Wendel har aldri påvist direkte nedfall fra disse testene.

Ikke helseskadelig

Men hva slags eventuelle helseeffekter eller miljøforurensing har dette nedfallet?

– Det er veldig lave konsentrasjoner av plutonium etter atomprøvespregningene, sier Astrid Liland, forsker i Statens strålevern.

– Plutonium er ikke farlig utenfor kroppen, men kan være farlig hvis du får det inn i kroppen. Selv i det verst tenkelige tilfellet hvor et barn skulle spise jord med slike plutoniumrester som i Norge, vil ikke dette gi farlige høye strålingsnivåer.

Liland forteller også at plutonium er et tungmetall som i liten grad tas opp i næringskjeden, og derfor ikke gir stråledoser til den norske befolkningen. 

Selv om konsentrasjonene var høyest på Vestlandet, er det fortsatt snakk om veldig små og ufarlige mengder.

Mest fra Tsjernobyl

Det meste av den radioaktive forurensingen i Norge kommer fra Tsjernobylulykken i Ukraina i 1986.

Da ble mange radioaktivte stoffer, blant annet cesium-137 og -134 fra reaktorlekkasjen og brannen i Ukraina, spredd utover Nord-Europa.

– Cesium ligner på det essensielle grunnstoffet kalium, som blir tatt opp av planter. Deretter kan det tas videre opp i dyr og mennesker. Plutonium derimot, ligner ikke på noe annet grunnstoff og tas derfor ikke opp i næringskjeden, sier Liland.

Selv om det snart er 30 år siden Tsjernobyl-ulykken, blir det fortsatt gjort tiltak i landbruk og reindrift for å begrense opptak av radioaktivt cesium i melk og kjøtt.

I år har det vært spesielt mye radioaktivitet i norske beitedyr. Dette skyldes mye sopp på beitene, og soppen inneholder mye cesium.

På tross av at radioaktivitet har spredd seg som følge av nedfallet fra Tsjernobyl, er det foreløpig ikke påvist at dette har hatt noen helseeffekter for folk i Norge som har vært utsatt for strålingen.

Det er for eksempel ikke påvist høyere kreftforekomst hos reindriftsutøvere i Norge, hverken fra bombenedfall eller Tsjernobyl-forurensning, ifølge Miljøstatus Norge.

Det har blitt slått fast at 4000 barn døde av kreft i skjoldbruskkjertelen i Ukraina, Hviterussland og Russland etter Tsjernobyl-ulykken. Barna ble utsatt for radioaktive isotoper av jod fra utslippet, som falt ned i områdene rundt Tsjernobyl.

Jodisotopen har en halveringstid på åtte dager, så stoffet forsvinner relativt raskt fra naturen.

Radioaktive cesiumisotoper og andre radioaktive stoffer kom også med nedfallet fra atomprøvesprengningene, men i mye mindre konsentrasjoner enn fra Tsjernobylulykken.

Blir i tusenvis av år

Selv om Plutonium gir svært lite stråling og finnes i små mengder, vil det bli i naturen i svært mange år framover.  239Pu har en halveringstid på over 6000 år, og 240PU halveres på 24 000 år.

Kunnskapen fra doktorgraden skal også kunne brukes til å lage mer nøyaktige modeller for hvordan radioaktivt nedfall kan spres i jordas atmosfære, både fra eksplosjoner og fra atomulykker.

Og det er nesten umulig å gjøre en prøvesprengning over bakken uten at det blir oppdaget i dag, med så sensitive måleapparater som forskerne har til rådighet, både for å oppdage partikler og rystelser fra prøvesprengingene.

Prøvestansavtalen ble undertegnet i 1996, og de fleste atommaktene sluttet med prøvesprenginger på 90-tallet. Den siste, kjente prøvesprengningen skjedde i 2013, hvor Nord-Korea testet en atombombe i en underjordisk eksplosjon.

Referanser:

Cato Wendel, m.fl: Long-range tropospheric transport of uranium and plutonium weapons fallout from Semipalatinsk nuclear test site to Norway.

Source identification of Pu and 236U deposited on Norwegian territories – Cato Wendels doktorgrad

Partial Test-ban treaty, 1963

Medisinske konsekvenser av Tsjernobyl-ulykken – Tidsskriftet for den norske legeforening

Å være hvalfanger på Svalbard på 1600- og 1700-tallet var ingen spøk. Fangsten foregikk med håndharpun i åpen båt, og en feilmanøvrering eller at hvalen slo med halen var alt som skulle til for at båten kantret eller ble knust.

Svømmeferdighetene var det så som så med, og mange druknet. I tillegg var skjørbuk, forårsaket av dårlig og c-vitaminfattig kost, en evig trussel. Fordi døden alltid var tilstedeværende, var fangstmennene godt forberedt. De hadde faktisk pakket med seg det de trengte til begravelsene.

Dette forteller Tora Hultgreen, direktør ved Svalbard museum. Hun vil rette oppmerksomheten mot det hun mener er en akutt fare for at viktige kulturminner går tapt, fordi ingen tar ansvar for å bevare dem.

Hultgreen forteller at det finnes mer enn 1000 registrerte fangstmannsgraver fra denne perioden. De fleste av dem ligger i det området hvor det var lettest å begrave folk, på den ytterste skrenten ut mot havet. Disse har på grunn av det tørre og kalde klimaet på Svalbard med permafrost, vært usedvanlig godt bevart.

Issmelting og erosjon truer gravene

– Med de klimautfordringene vi har her på Svalbard, og som trolig bare vil øke i årene fremover, vil den konstante erosjonsfaren vi har hatt gjennom flere hundre år, bare aksellerere, forteller Hultgreen.

Et varmere og fuktigere klima gjør at organisk materiale brytes raskere ned. Mindre havis fører til mer bølgeaktivitet, som igjen gir mer erosjon i strandsonene, der de fleste gravene og kulturminnene er å finne.

Isranden i strandkanten, som har bidratt til å forhindre erosjon, smelter. Dette går særlig ut over gravene fra hvalfangstperioden, som ligger i området som smelter først.

Ikke fryse i sitt neste liv

– Vi vet fra tidligere utgravinger at det ligger mye viktig informasjon i gravene om klesdrakt, tradisjoner og om hvordan våre forfedre produserte tekstil. Gravene viser at når en hvalfanger døde, viste kameratene stor omsorg. De var opptatte av at kameraten ikke skulle fryse i sitt neste liv. Derfor var ofte en hvalfanger gravlagt med flere lag med klær: de kunne ha tre par strømper, to par bukser, kanskje to jakker, forteller Hultgreen.

I tillegg til å være fullt påkledd, med lua dradd godt ned over hodet, var de fleste tullet inn i et teppe, med hodet på en silkepute. På toppen ble det lagt mose oppå kroppen, før kista ble spikret igjen. Dette ser vi som et tegn på at de hadde hatt et kaldt og stusselig liv mens de jobbet med å hakke opp spekket fra grønlandshvalen før de kokte det, og at dette gjenspeiles i gravskikkene.

– Det er utrolig mye viktig informasjon i klær og tekstiler, fremhever Hultgreen.

– Mesteparten av hvalfangerne var fra England og Nederland. Mange kom også fra Tyskland, Spania, Frankrike og Norge-Danmark. På denne tiden var tekstilproduksjonen begrenset til noen få land, og moten i Europa var lik i alle disse landene. Derfor har vi i dag ikke helt klart for oss hvilken nasjonalitet de ulike gravlagte personene har.

Hultgreen ønsker derfor å få et større mangfold i det arkeologiske materialet og få flere fangstgraver utgravd. På denne måten vil vi på sikt få nok materiale til å kunne avgjøre fangstmennenes nasjonalitet.

Utfordrer kulturminnevernet

I dag er det Riksantikvaren som avgjør om man kan starte utgravinger.

Hultgreen ønsker å utfordre kulturminnevernet. Hun ønsker at det så snart som mulig blir utarbeidet et systematisk nødgravingsprogram for hvalfangstgravene på Svalbard, slik at den unike kunnskapen om europeisk kultur ikke går tapt for fremtidige generasjoner. Hun legger også vekt på at en systematisk utgraving og kompetent behandling av skjelettene vil føre til at de avdøde får en respektfull behandling, og ikke bare går på hodet ut i sjøen, slik et vått og betydelig varmere klima på Svalbard vil tvinge frem.

 – Jeg synes ikke det er riktig å sitte med armene i kors og se en slik kunnskapsbase som hvalfangstgraver er, bare forsvinner i havet. Det er ikke god forskningsetikk, og det er heller ikke etisk når det gjelder det som skjer med de døde, sier hun.

Andre kulturminner

Klimaendringene på Svalbard innebærer merkbare endringer fra år til år. I lys av dette mener Hultgreen at det nå må settes i gang et omfattende nødutgravings- og forskningsprosjekt for å berge så mye som mulig av det erosjonstruede materialet.

– Det er også andre kulturminner enn graver som er erosjonsutsatt. For eksempel de landbaserte hvalfangststasjonene og russiske fangststasjoner, som ofte lå helt ned til sjøen.

 – Vi må ta en beslutning om hva som skal graves ut og lage et program for det snarest. Det bør både Riksantikvaren, Sysselmannens miljøvernavdeling og Forskningsrådet engasjere seg i, sier hun.

Hultgreen mener det er viktig at noen kjører frem saken. – Den beste måten å gjøre det på, er å spre kunnskap om den viktige europeiske kulturarven som ligger i disse gravene.

– Selv om Svalbard er under norsk suverenitet, har øyriket vært et ingenmannsland med stor internasjonal deltakelse. Det ser vi på både stedsnavn og kulturminner.

– Jeg mener at en rik og oppegående nasjon som Norge bør ta det internasjonale ansvaret og sørge for at den historiske kunnskapsbasen som er i ferd med å gå i havet, berges, oppfordrer hun.

Ikke bekymret

Alle graver på Svalbard er automatisk fredet, forklarer seniorrådgiver Susan Barr hos Riksantikvaren. Men grunnet de store avstandene, er nøye oppsyn vanskelig å gjennomføre. 

– Etisk og moralsk synes ikke jeg det er problematisk at noen av gravene, på grunn av erosjon, kommer til å falle ut i havet. Det er naturens gang. Slik har det alltid vært. Hvis derimot noen graver skulle inneholde svært verdifullt materiale som er viktig å bevare for ettertiden, kan det vurderes en såkalt nødutgraving, sier Barr.

Det er i så fall Riksantikvaren som gir tillatelse til det. Da vil arkeologer ta vare på innholdet for å sikre kildemateriale.

– Riksantikvaren følger med i utviklingen, og vi vil selvfølgelig vurdere søknader om forskning hvis det kommer inn prosjekt fra anerkjente miljøer. Men naturens gang kan vi ikke gjøre noe med, avslutter Barr.

Nytt utgravningsprogram på trappene

– Jeg forstår museumsdirektørens bekymring for hvalfangstgravene, og jeg er helt enig i at det er et problem, sier Snorre Haukalid.

Han er kulturminnerådgiver i Miljøvernavdelingen hos Sysselmannen på Svalbard og antyder at et nytt overvåkings- og utgravingsprogram kan bli satt i gang snart.

Det forrige overvåkingssystemet ble etablert i 1997–1999 og skulle overvåke 19 lokaliteter, men ble avsluttet allerede i 2003. 

Ett av problemene var at overvåkingsmetoden ikke var god nok, blant annet fordi helikoptrene ikke klarte å ta bilde av nøyaktig samme sted fra gang til gang.

Nå har Haukalid troen på at droner kan være et godt alternativ.

Droner kan være redningen

– Hvis det viser seg at dronene kan gjøre jobben, vil Sysselmannen ta opp igjen overvåkingen av erosjonsutsatte lokaliteter. 

Intensjonen er da å starte utgravingen allerede neste år, fortsette med årlige utgravinger.

I 2013 ble droner brukt til å ta bilder i forbindelse med et prosjekt som skulle kartlegge de potensielle følgene for -kulturminner – deriblant gravfelt – hvis Svalbard skulle bli et verdensarvsted.

– Bildene jeg har fått se, har veldig god oppløsning. En annen fordel med droner er at de kan navigere etter GPS. Det betyr at man får tatt bilder på nøyaktig samme posisjon fra gang til gang, noe som gir et tydelig inntrykk av hvor kraftig erosjonen er, forklarer Haukalid.

Vil grave ut på Bjørnøya

Dersom Riksantikvaren gir dispensasjon, vil Sysselmannen starte utgraving av en russisk fangststasjon på Bjørnøya sommeren 2015. Skriftlige kilder og bilder viser at både kister og skjelettdeler allerede har rast i sjøen, og at erosjonskanten har flyttet seg med minst 1,5 meter på 90 år.

Haukalid mener dokumentasjon av rasutsatte lokaliteter er viktig før man setter i gang utgravinger. Han tror et potensielt nytt utgravingsprogram vil komme tidsnok til å redde viktig materiale fra hvalfangstgravene.

– I samarbeid med Riksantikvaren og Svalbard museum vil vi bidra til at det unike kildematerialet blir bedre ivaretatt i årene som kommer, sier han.

Å være hvalfanger på Svalbard på 1600- og 1700-tallet var ingen spøk. Fangsten foregikk med håndharpun i åpen båt, og en feilmanøvrering eller at hvalen slo med halen var alt som skulle til for at båten kantret eller ble knust.

Svømmeferdighetene var det så som så med, og mange druknet. I tillegg var skjørbuk, forårsaket av dårlig og c-vitaminfattig kost, en evig trussel. Fordi døden alltid var tilstedeværende, var fangstmennene godt forberedt. De hadde faktisk pakket med seg det de trengte til begravelsene.

Dette forteller Tora Hultgreen, direktør ved Svalbard museum. Hun vil rette oppmerksomheten mot det hun mener er en akutt fare for at viktige kulturminner går tapt, fordi ingen tar ansvar for å bevare dem.

Hultgreen forteller at det finnes mer enn 1000 registrerte fangstmannsgraver fra denne perioden. De fleste av dem ligger i det området hvor det var lettest å begrave folk, på den ytterste skrenten ut mot havet. Disse har på grunn av det tørre og kalde klimaet på Svalbard med permafrost, vært usedvanlig godt bevart.

Issmelting og erosjon truer gravene

– Med de klimautfordringene vi har her på Svalbard, og som trolig bare vil øke i årene fremover, vil den konstante erosjonsfaren vi har hatt gjennom flere hundre år, bare aksellerere, forteller Hultgreen.

Et varmere og fuktigere klima gjør at organisk materiale brytes raskere ned. Mindre havis fører til mer bølgeaktivitet, som igjen gir mer erosjon i strandsonene, der de fleste gravene og kulturminnene er å finne.

Isranden i strandkanten, som har bidratt til å forhindre erosjon, smelter. Dette går særlig ut over gravene fra hvalfangstperioden, som ligger i området som smelter først.

Ikke fryse i sitt neste liv

– Vi vet fra tidligere utgravinger at det ligger mye viktig informasjon i gravene om klesdrakt, tradisjoner og om hvordan våre forfedre produserte tekstil. Gravene viser at når en hvalfanger døde, viste kameratene stor omsorg. De var opptatte av at kameraten ikke skulle fryse i sitt neste liv. Derfor var ofte en hvalfanger gravlagt med flere lag med klær: de kunne ha tre par strømper, to par bukser, kanskje to jakker, forteller Hultgreen.

I tillegg til å være fullt påkledd, med lua dradd godt ned over hodet, var de fleste tullet inn i et teppe, med hodet på en silkepute. På toppen ble det lagt mose oppå kroppen, før kista ble spikret igjen. Dette ser vi som et tegn på at de hadde hatt et kaldt og stusselig liv mens de jobbet med å hakke opp spekket fra grønlandshvalen før de kokte det, og at dette gjenspeiles i gravskikkene.

– Det er utrolig mye viktig informasjon i klær og tekstiler, fremhever Hultgreen.

– Mesteparten av hvalfangerne var fra England og Nederland. Mange kom også fra Tyskland, Spania, Frankrike og Norge-Danmark. På denne tiden var tekstilproduksjonen begrenset til noen få land, og moten i Europa var lik i alle disse landene. Derfor har vi i dag ikke helt klart for oss hvilken nasjonalitet de ulike gravlagte personene har.

Hultgreen ønsker derfor å få et større mangfold i det arkeologiske materialet og få flere fangstgraver utgravd. På denne måten vil vi på sikt få nok materiale til å kunne avgjøre fangstmennenes nasjonalitet.

Utfordrer kulturminnevernet

I dag er det Riksantikvaren som avgjør om man kan starte utgravinger.

Hultgreen ønsker å utfordre kulturminnevernet. Hun ønsker at det så snart som mulig blir utarbeidet et systematisk nødgravingsprogram for hvalfangstgravene på Svalbard, slik at den unike kunnskapen om europeisk kultur ikke går tapt for fremtidige generasjoner. Hun legger også vekt på at en systematisk utgraving og kompetent behandling av skjelettene vil føre til at de avdøde får en respektfull behandling, og ikke bare går på hodet ut i sjøen, slik et vått og betydelig varmere klima på Svalbard vil tvinge frem.

 – Jeg synes ikke det er riktig å sitte med armene i kors og se en slik kunnskapsbase som hvalfangstgraver er, bare forsvinner i havet. Det er ikke god forskningsetikk, og det er heller ikke etisk når det gjelder det som skjer med de døde, sier hun.

Andre kulturminner

Klimaendringene på Svalbard innebærer merkbare endringer fra år til år. I lys av dette mener Hultgreen at det nå må settes i gang et omfattende nødutgravings- og forskningsprosjekt for å berge så mye som mulig av det erosjonstruede materialet.

– Det er også andre kulturminner enn graver som er erosjonsutsatt. For eksempel de landbaserte hvalfangststasjonene og russiske fangststasjoner, som ofte lå helt ned til sjøen.

 – Vi må ta en beslutning om hva som skal graves ut og lage et program for det snarest. Det bør både Riksantikvaren, Sysselmannens miljøvernavdeling og Forskningsrådet engasjere seg i, sier hun.

Hultgreen mener det er viktig at noen kjører frem saken. – Den beste måten å gjøre det på, er å spre kunnskap om den viktige europeiske kulturarven som ligger i disse gravene.

– Selv om Svalbard er under norsk suverenitet, har øyriket vært et ingenmannsland med stor internasjonal deltakelse. Det ser vi på både stedsnavn og kulturminner.

– Jeg mener at en rik og oppegående nasjon som Norge bør ta det internasjonale ansvaret og sørge for at den historiske kunnskapsbasen som er i ferd med å gå i havet, berges, oppfordrer hun.

Ikke bekymret

Alle graver på Svalbard er automatisk fredet, forklarer seniorrådgiver Susan Barr hos Riksantikvaren. Men grunnet de store avstandene, er nøye oppsyn vanskelig å gjennomføre. 

– Etisk og moralsk synes ikke jeg det er problematisk at noen av gravene, på grunn av erosjon, kommer til å falle ut i havet. Det er naturens gang. Slik har det alltid vært. Hvis derimot noen graver skulle inneholde svært verdifullt materiale som er viktig å bevare for ettertiden, kan det vurderes en såkalt nødutgraving, sier Barr.

Det er i så fall Riksantikvaren som gir tillatelse til det. Da vil arkeologer ta vare på innholdet for å sikre kildemateriale.

– Riksantikvaren følger med i utviklingen, og vi vil selvfølgelig vurdere søknader om forskning hvis det kommer inn prosjekt fra anerkjente miljøer. Men naturens gang kan vi ikke gjøre noe med, avslutter Barr.

Nytt utgravningsprogram på trappene

– Jeg forstår museumsdirektørens bekymring for hvalfangstgravene, og jeg er helt enig i at det er et problem, sier Snorre Haukalid.

Han er kulturminnerådgiver i Miljøvernavdelingen hos Sysselmannen på Svalbard og antyder at et nytt overvåkings- og utgravingsprogram kan bli satt i gang snart.

Det forrige overvåkingssystemet ble etablert i 1997–1999 og skulle overvåke 19 lokaliteter, men ble avsluttet allerede i 2003. 

Ett av problemene var at overvåkingsmetoden ikke var god nok, blant annet fordi helikoptrene ikke klarte å ta bilde av nøyaktig samme sted fra gang til gang.

Nå har Haukalid troen på at droner kan være et godt alternativ.

Droner kan være redningen

– Hvis det viser seg at dronene kan gjøre jobben, vil Sysselmannen ta opp igjen overvåkingen av erosjonsutsatte lokaliteter. 

Intensjonen er da å starte utgravingen allerede neste år, fortsette med årlige utgravinger.

I 2013 ble droner brukt til å ta bilder i forbindelse med et prosjekt som skulle kartlegge de potensielle følgene for -kulturminner – deriblant gravfelt – hvis Svalbard skulle bli et verdensarvsted.

– Bildene jeg har fått se, har veldig god oppløsning. En annen fordel med droner er at de kan navigere etter GPS. Det betyr at man får tatt bilder på nøyaktig samme posisjon fra gang til gang, noe som gir et tydelig inntrykk av hvor kraftig erosjonen er, forklarer Haukalid.

Vil grave ut på Bjørnøya

Dersom Riksantikvaren gir dispensasjon, vil Sysselmannen starte utgraving av en russisk fangststasjon på Bjørnøya sommeren 2015. Skriftlige kilder og bilder viser at både kister og skjelettdeler allerede har rast i sjøen, og at erosjonskanten har flyttet seg med minst 1,5 meter på 90 år.

Haukalid mener dokumentasjon av rasutsatte lokaliteter er viktig før man setter i gang utgravinger. Han tror et potensielt nytt utgravingsprogram vil komme tidsnok til å redde viktig materiale fra hvalfangstgravene.

– I samarbeid med Riksantikvaren og Svalbard museum vil vi bidra til at det unike kildematerialet blir bedre ivaretatt i årene som kommer, sier han.

Når du kommer kjørende gjennom et landbruksområde i gjødselsesongen, kan lukten være nokså plagsom.

Det er ammoniakken som gir den skarpe lukten, og danske forskere arbeider nå for at dette stoffet ikke skal dannes.

Ammoniakk dannes på grunn av et enzym som kalles urease, som finnes i bakterier i avføringen til kyr og griser. Når avføring og urin blandes, så konverterer bakteriene i avføringen urea til ammoniakk.

Men selv om man stopper enzymet, vil man ikke kunne fjerne hele lukten.

– Gylle inneholder også sulfider, som også lukter vondt. Så det er komplisert å fjerne problemet helt, sier Henrik Karring, som er førsteamanuensis i bioteknologi ved Syddansk Universitet.

Gylle er en blanding av møkk og vann, og er en vanlig måte å lagre møkka på slik at den kan brukes til gjødsel seinere. Vannet binder ammoniakken.

Ammoniakk er en nitrogenforbindelse, og nitrogen brukes som næring i landbruket.

Skader miljøet

Åkrene trenger mye næring, men mange planter i naturen trenger ikke så mye. Produksjonen av griser og kyrne bidrar derfor til det som kalles nitrogenforurensning.

Faktisk er det grisene som er verstinger når det gjelder nitrogen.

– Det var overraskende at det var så stor forskjell. I Danmark er det mange griser. Derfor arbeider vi nå med å stoppe aktiviteten til enzymet, slik at det dannes mindre ammoniakk, sier Karring.

– Fortsatt vanskelig

Landbruksforsker Søren O. Petersen ved Aarhus Universitet mener forskningen er interessant.

– Det ser ut til å være en grundig undersøkelse. Det gir uten tvil bedre modeller for ammoniakktap, sier han. 

Derimot tror han det blir vanskelig å hindre fordampingen av ammoniakk i praksis.

– Det er fortsatt vanskelig å hindre fordamping av ammoniakk, men hvis man kan stoppe urease-aktiviteten i avføringen, vil man kanskje forsinke prosessen.

– Men det er viktig at næringsverdien på åkeren ikke blir dårligere.

Referanse:

Xiaorong Dai og Henrik Karring: A Determination and Comparison of Urease Activity in Feces and Fresh Manure from Pig and Cattle in Relation to Ammonia Production and pH Changes, PLOS ONE (2014), doi: 10.1371/journal.pone.0110402 (sammendrag).

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.