Roboten som utforsker overflaten av Mars, Curiosity, har gjort en ny oppdagelse. Den har undersøkt det såkalte Gale-krateret, som forskerne lenge har ment kan ha inneholdt vann. Undersøkelsene viser at det i krateret er avleiringer etter vann.

Avleiringene kan spores tilbake til en gang for om lag 2,8 milliarder år siden, og vannet kan ha vært til stede i en million år eller mer.

Det er fortsatt uklart om Mars alltid har hatt vann, eller om vannet har kommet og gått.

En av teoriene går på at Mars bare har vært våt i kortvarige perioder, etter vulkansk aktivitet eller påvirkninger fra asteroider.

Curiosity har vært på Mars siden 5. august 2012.

Som en hyllest til Curiosity har geobiolog Jeffrey Marlow og komponist Austin Wintory laget denne videoen:

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Viltkameraene du nå kan kjøpe for en rimelig penge i sportsbutikken, kan også brukes av forskere i jakten på utrydningstruede rovdyr.

I Himalaya lever snøleoparden i 3000 til 5000 meters høyde.

Norske og pakistanske forskere har sammen fått fram ny kunnskap om det skye dyret. Forskningen foregikk lengst nord i Pakistan, i grenseområdene mot Kina, Afghanistan og India.

Se de unike bildene av hvordan snøleoparden i Karakorum-fjellene nord i Pakistan nærmer seg viltkameraet. (Bilder fra forskningsprosjektet)

Færre enn 5000 ville snøleoparder kan være tilbake. I Pakistan dreper det store kattedyret husdyr. Og mennesker dreper snøleoparden.

Sammen med pakistanske viltvoktere og viltforskere har forskeren fra Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) i Ås brukt viltkameraer til å gi oss ny kunnskap om katten med den fantastiske pelsen og de digre labbene.

Rovdyr-debatt som i Norge

I Pakistan bor det mange mennesker. Men i de høytliggende områdene i nord er det fortsatt både brunbjørn, ulv og gaupe.

– I denne delen av Himalaya finnes mange av de samme rovdyrartene som i Norge. Men det finnes også rovdyr vi ikke har, som snøleoparden, palasskatten og fjellrøyskatten. 

– Når jeg snakker med folk i Pakistan, forstår jeg at de har et forhold til rovdyrene som ligner det nordmenn har. De elsker dem eller hater dem.

Richard Bischof er opprinnelig tysk-ungarer og nå rovdyrforsker ved universitetet i Ås.

Selv om dyrene er forskningsfeltet hans, synes han også det er interessant å høre om hvordan mennesker i helt forskjellige deler av verden ser på disse dyrene.

– Mønsteret i Pakistan er som i Norge. Folk i byer vil beskytte rovdyrene, mange folk på bygda ser på dem som en trussel.

Bischof har hatt et veldig godt samarbeide med pakistanske viltforvaltere.

Forskeren ved NMBU forteller om pakistanske fagfolk med stor interesse for økologi og bevaringsbiologi. Han synes det er flott å kunne samarbeide med dyktige folk i et land vi stort sett bare hører om som et sted med konflikter og krig. Ås-forskeren roser også samarbeidet han har hatt med pakistanske Snow Leopard Foundation og det arbeidet de utfører for truede rovdyr.

De store rovdyra

Også i Himalaya spiller de store kjøttende rovdyrene en viktig rolle i økosystemet.

– Derfor er det viktig å prøve å forstå dem, sier Bischof.

Men disse dyrene har vært vanskelige å studere. En årsak er selvfølgelig at de er så sjeldne. En annen årsak er at de lever over veldig store områder. I tillegg er rovpattedyrene svært dyktige til å unngå oss mennesker.

– Dessuten byr det på store utfordringer å drive forskning i fjellområder i Himalaya. Mange steder finnes det verken veier eller annen infrastruktur.

Skånsom metode

Nå handler mye innenfor viltforskning om å bruke det som kalles ikke-invasive metoder. Det vil si at forskerne vil studere de ville dyrene uten å måtte skyte dem med bedøvelsespil og sånn fange dem. Vil du for eksempel sette en GPS-sender på et stort rovdyr, må du det.

– Viltkameraer passer veldig bra til denne typen forskning. Enda bedre resultater kan vi få om vi kombinerer dette med DNA-prøver fra for eksempel avføring som dyra har etterlatt seg.

– Begge deler er nå blitt et hovedverktøy for mange viltforskere, forteller Bischof.

Spenning hver gang

Viltkameraene plasserte forskerne på i alt 461 steder i fjellene i Nord-Pakistan.

De lot dem stå ute mellom 10 dager og en måned. Duft-lokkemidler ble noen steder brukt for å trekke rovdyrene mot kameraene.

– Moroa begynte for alvor da vi kunne laste kamerabildene over på en PC og da vi fikk svar på DNA-prøvene. Sånn fikk vi mengder med informasjon, sier en begeistret forsker.

I alt 17 000 bilder av 11 forskjellige rovdyr tok viltkameraene som ble brukt i dette prosjektet.

Flere forskningsartikler er på vei fra denne forskningen i Pakistan.

Forskerne har kartlagt hvor de ulike rovviltartene finnes og hvor de ikke finnes. De har funnet ut at snøleoparden åpenbart foretrekker visse landskapstyper framfor andre, og at den derfor bare bruker deler av det mulige territoriet sitt.

Kamerabildene gjør det også mulig å kjenne igjen enkeltdyr og følge dem fra sted til sted. Slik kan det bli mulig å anslå hvor mange individer det finnes av en art.

Denne forskningen er en del av et prosjekt finansiert med Fri prosjektstøtte (FRIPRO) fra Norges forskningsråd. I andre deler av det samme prosjektet har forskere brukt ikke-invasive metoder til å studere brunbjørn i Norge.

Referanser:

Bischof, R., Ali, H., Kabir, M., Hameed, S. and Nawaz, M. A.: Being the underdog: an elusive small carnivore uses space with prey and time without enemies, Journal of Zoology 293, januar 2014

Bischof, R., Hameed, S., Ali, H., Kabir, M., Younas, M., Shah, K. A., Din, J. U., Nawaz, M. A.: Using time-to-event analysis to complement hierarchical methods when assessing determinants of photographic detectability during camera trapping. Methods in Ecology and Evolution, 5/2014

Du finner linker til flere publikasjoner fra denne forskningen her hos Forskningsrådet.

– Det er en liten katastrofe at dette ikke har større fokus, for foreldres fødselsdepresjoner kan påvirke spedbarnets utvikling.

Det sier professor i psykologi, Catharina E. A. Wang, ved Det helsevitenskapelige fakultet ved UiT – Norges arktiske universitet.

Forskning viser nemlig at hjernen til en nyfødt baby er avhengig av at omsorgsgiver er emosjonelt tilgjengelig og kan hjelpe barnet å regulere atferdstilstander og emosjoner for å utvikle seg optimalt.

Men en deprimert mor har ofte problemer med å være emosjonelt tilgjengelig for barnet sitt. Hun klarer ikke lese barnet, tolke signalene og gi den oppmerksomheten babyen trenger. Dette kan føre til at babyen blir urolig eller tilbaketrukket, og ikke får en god tilknytning til forelderen.

Økt risiko for psykososiale vansker

Kunnskapen om betydningen av trygg tilknytning mellom mor og barn har vi hatt lenge, men nyere hjerneforskning har demonstrert hvordan fravær av omsorg i sped- og småbarnsalder kan virke uheldig inn på barnets kognitive utvikling.

– Forskning viser at barn av deprimerte mødre har en økt risiko for å oppmerksomhetsvansker, hyperaktivitet, angst og depresjon, sier Wang.

• Les også: Sjømat kan forebygge fødselsdepresjon

Dette poengterer også forsker Inger Pauline Landsem ved Universitetssykehuset Nord-Norge, som har forsket på viktigheten med å etablere et godt samspill med babyen allerede fra fødselen.

– Dårlig tilknytning til den nyfødte kan påvirke samspillet mellom barn og foreldre gjennom hele barndommen og ha en negativ innvirkning på barnets følelsesmessige, sosiale og atferdsmessige utvikling, skriver hun i en kronikk i Aftenposten.

En fersk rapport fra Storbritannia dokumenterer de store kostandene knyttet til denne målgruppen. Tidlige forebyggende tiltak ovenfor forelde og barn vil gi både helsemessig og samfunnsøkonomisk stor gevinst.

– Dessverre foreligger det per i dag få tiltak for foreldre som opplever fødselsdepresjon, og mange opplever at det er svært vanskelig å få hjelp, sier Wang.

Må plukke ut vordende mødre i faresonen

Hun mener det er viktig å komme tidlig inn og tilby hjelp til foreldre som sliter med psykisk helseplager i forbindelse med svangerskap og fødsel. 

– Vi har derfor satt i gang et forskningsprosjekt hvor vi ønsker å undersøke hvilke faktorer som kan forutsi fødselsdepresjon, samt prøve ut effekten av samspillsfremmende intervensjoner ovenfor foreldre-baby, sier Wang.

Skjult kvinneproblem

I dag sliter opp mot 15 prosent av norske nybakte mødre med depresjon, og tendensen synes å være økende. En av årsakene kan, ifølge Wang, være den økende individualiseringen i samfunnet.

– Liggetiden på sykehuset går ned. Nybakte foreldre føler seg ofte overlatt til seg selv, samtidig som samfunnet har et stort fokus på at man skal være flink, selvstendig, ammende og glad. Tilgjengeligheten av sosiale nettverk er også redusert og mange unge par er etablert langt unna familien, sier hun.

Wang forteller at mødre også preges av sosiale medier der alle fremstiller seg selv som lykkelige, noe som er smertefullt for dem som ikke føler at de takler barseltiden.

– For mange er temaet vanskelig å snakke om. Det er skamfullt å si at man sliter med å glede seg over babyen sin.

Droner er fjernstyrte, ubemannede fartøy som finnes i mange utgaver, for eksempel som ubemannede helikoptre, fly eller multirotorluftfartøy.

Forskere ved Sintef har nylig levert en rapport til de tre etatene, der de kartlegger erfaringer og anvendelser av droneteknologi rettet mot naturfarer og infrastruktur.

Kan droner for eksempel brukes til å detektere jordbevegelser, eller sjekke hvordan faunaen endrer seg etter en regulering?

– I utgangspunktet ønsker vi å se på naturhendelser som flom og skred i forhold til vei, bane og bebyggelse, opplyser Bjørn Kristoffer Dolva i Statens Vegvesen.

Han leder prosjektet NIFS (Naturfare, Infrastruktur, Flom og Skred) der NVE, Statens Vegvesen og Jernbaneverket samarbeider.

– Dette er relativ ny teknologi, og vi hadde behov for å få en status på området.

Overvåking uten menneskelig risiko

Fram til nå har droner blitt lite brukt til denne form for inspeksjoner. Det er mest eiendomsmeklere som har benyttet teknologien til å skaffe seg gode oversiktsbilder over hus og tomter i forbindelse med kjøp og salg.

I tillegg brukes droner blant annet innen anleggsbransjen for å få oversikt over masseuttak.

• Les også: Droner kan gi bedre skogbruk i bratt terreng

Men IKT-forskerne Aksel Transeth og Esten Ingar Grøtli ved Sintef, forteller at teknologien kan benyttes til mer enn dette:

– Hålogaland Kraft gjør en del inspeksjoner av kraftlinjer ved hjelp av droner, og teknologien kan også brukes til å inspisere bruer og tunneler som ellers medfører klatring eller bruk av lift for å kunne inspisere.

– Ikke bare kan dronene brukes til å granske selve brua, men utvides til for eksempel å undersøke støttemurer plassert mot vann. Droner vil være ideelle alle steder der arbeidere gjerne må drive risikofylt klatring for å skaffe seg et overblikk, dette gjelder også offshore, sier Grøtli.

Fotografere forløp og utvikling

Transeth forteller om mulighetene som teknologien åpner for. Man kan bruke kamera på dronen, fotografere mange ganger med overlapp på bildene, og så sette de sammen.

Da vil man for eksempel kunne skaffe seg 3D-modeller som kan gi nyttig informasjon – med en nøyaktighet ned på et par centimeter.

– Det er også mulig å koble radar og laser til en drone. Laseren vil være god på avstandsmåling og vil også penetrere vegetasjon – noe ikke et vanlig kamera gjør. Det vil stoppes av løvverk og granbar, sier Grøtli.

– Radar kan brukes i mørke, i tåke eller annet dårlig vær, og er blant annet nyttig i beregning av snømengder. Kartlegging av snøforhold-brukes igjen for å kunne beregne flom til våren.

Riktig tidspunkt

De to forskerne mener at timingen til de tre etatene er god. Droneteknologien er mer moden enn før, det skjer stadig mer uttesting, og det åpner seg muligheter med tilgang på bilder og data som man ikke har hatt tidligere.

– Vi ser at når det gjelder infrastruktur, er det få repeterende oppdrag og at bildene gjerne blir tatt i etterkant av en hendelse. Det positive ved automatisering og bruk av droner på et tidlig stadium, er at man kan sammenligne med tidligere målinger, sier Grøtli.

• Les også: Kameradroner på full fart inn i journalistikken

Han opplyser at det britiske selskapet Cyber Hawk, nå har landet en avtale med Network Rail i Storbritannia om droneinspeksjon av landets jernbanelinjer.

Over nyttår vil Jernbaneverket, NVE og Statens Vegvesen diskutere innholdet i rapporten.

Lyngen i Troms er ikke bare et eldorado for skikjørere. I mange år har dette området hatt mange aktive sauebønder. Et resultat av dette er merkevarer som Lyngenlam, Alpelam og Gourmet Lyngen.

Lammekjøttet fra Lyngen omtales i reklamen som «godbiter fra vårt beiteparadis» og «delikatesser», beitene beskrives som «friskt gress og ren havluft», «unike beiter» og «det beste matfat et beitedyr kan få» og bildene prydes av friske, frodige, grønne beiter i bratt terreng.

De nye vegetasjonskartene som er utarbeidet av Norsk institutt for skog og landskap, viser at det er en grunn til at sauene, og ikke bare alpinistene, trives i de stupbratte fjellsidene i Lyngen.

Et vegetasjonskart viser mangfoldet av ulike vegetasjonstyper i et område.

Kartlegging av vegetasjonen

- Det er den næringsrike berggrunnen i Lyngsalpene som gir de frodige fjellsidene den spesielt gode kvaliteten som beite, forteller Finn-Arne Haugen, vegetasjonskartlegger og leder for Skog og landskaps kontor i Tromsø.

Et vegetasjonskart viser hvilke grupper av planter som vokser på ulike steder, noe som gir en god indikasjon på beitekvaliteten i et område.

Som en av få kommuner i landet har Lyngen fått laget vegetasjonskart for hele kommunen. Kommunen tok initiativ til kartleggingen i 2005. Siden 2006 har beitegranskere fra Norsk institutt for skog og landskap i Tromsø saumfart vel 400 kvadratkilometer for å fastsette kvaliteten på utmarksbeitet i de arealene kommunen anser som interessant for husdyrbeite.

Lyngens beiter på topp i Norge

Frodig vegetasjon er et godt utgangspunkt for gode beiter. I tillegg påvirker også beitedyra, blant annet gjennom langvarig beiting og gjødsling. Dette kultiverer vegetasjonen og fremmer beitekvalitetene.

Slike arealer er det mye av i Lyngen.

- God kvalitet på beitene og jevnt beitetrykk fremmer veksten av gode beiteplanter og bidrar dermed til at dyra vokser mer og får høyere slaktevekt. Derfor er det så viktig at dyra bruker de mest produktive områdene. Skrinn vegetasjon gir dårlige beiter og mye lavere vekst. Det er ikke god økonomi for bonden, påpeker Haugen.

Det er kjent fra tidligere kartlegginger at Troms er i Norgestoppen når det gjelder beitekvalitet i utmark.

Bedre utmarksbeite enn landssnittet

Resultatet fra vegetasjonskartleggingen er oppløftende for kommunens omkring 40 sauebønder. Beitene i de bratte lyngsalpene viser seg ifølge forskerne å være så gode som reklamen gir uttrykk for.

Vel 20 prosent av utmarka i Lyngen har det som beitegranskerne anser som «Svært høg beitekvalitet». Dette er omtrent som gjennomsnittet for Troms fylke, men langt over landsgjennomsnittet.

- Det er mange steder i Troms med svært produktive beiter, og høye fjell er spesielt gunstig, slik som i Lyngen. De høye fjellene gir dyra tilgang til friskt plantemateriale gjennom store deler av sommeren fordi de følger snøsmeltinga oppover i høyden og eter nye planter etter hvert som de gror opp. Unge planter smaker mer og har større næringsinnhold, så det er en viktig faktor for god tilvekst sier Haugen.

Å bygge en merkevare

Mathuset Eide Handel har Tromsøs største ferskvareavdeling, og helt siden 1953 har de solgt lokale råvarer. Kjøpmann Baard Even Pettersen forteller at merkevaren Alpelam er resultatet av ti års samarbeid med Brødrene Larsens Gårdsdrift i Lyngen.

- Det tar lang tid å bygge opp en slik merkevare, men vi har hele tiden ment at Alpelam fra Lyngen er helt i særklasse når det gjelder kvalitet, sier Pettersen.

De fire brødrene i Lyngen står for avl og innsanking, mens slakteren står for skjæring og videreforedling.

- Nå før jul er det pinnekjøttet som er populært, og vi merker en sterk etterspørsel etter slike lokale merkevarer. Vi selger mest til kunder i Troms, men vi har kunder både fra Nordland og Finnmark, forteller han.

Gjengroing en utfordring

I 2013 var det litt under 12 000 sau på utmarksbeite i Lyngen kommune. Men det er plass til flere dyr, om bare beitene utnyttes bedre.

- Våre beregninger viser at selv om sauebøndene i Lyngen utnytter om lag 70 prosent av de gode beitene, så er det plass til minst 5000 til 6000 flere sau på utmarksbeite, forteller Finn-Arne Haugen.

- Dette forutsetter imidlertid at vi gjennom samarbeid og planlegging sprer dyra og utnytter de beste områdene med ledig kapasitet. Her vil beitekartene være et veldig godt hjelpemiddel.

En virkelig stor og iøynefallende utfordring er gjengroing av gamle slåtte- og beitevoller. Det er de rikeste og beste beitemarkene som gror raskest igjen når driftsformene endres eller bruk legges ned. Gamle gjerder og uheldig grensedragninger av landbrukseiendom fører til at slike arealer i stor grad ikke lengre utnyttes som beite når bruk legges ned.

Blir et krasj

- Dette er en ressurs som ikke utnyttes fullt ut i dag. Beitene er rett og slett ikke tilgjengelige for dem som driver aktivt, forteller Haugen.

Utfordringen er at areal- og eiendomsstrukturen ikke henger sammen med utviklingen i landbruket, noe som hindrer næringsutvikling og effektiv utnyttelse av de grønne ressursene.

- Dette er virkelig et stort problem. Dagens driftsformer møter gårsdagens eiendomsstruktur, og da blir det krasj, påpeker Haugen.

- Det er mange grunner til Lyngens suksess, og kanskje kan noe overføres til andre kommuner og beitelag – både i Troms og i andre fylker. En ting er i alle fall sikkert: Suksess krever samarbeid og god planlegging, avslutter Haugen.

Referanse:

F-A Haugen og Bjørklund, P.K. Vegetasjon og utmarksbeite i Lyngen kommune. Skog og landskap rapport 15/2014

I dag kan du velge mellom minst ti ulike måter å gå på ski.

Teknikkene er endret. Utstyret er endret. Og kanskje aller mest har pengebruken endret seg.

En aktuell og viktig friluftstrend er sportifiseringen av naturen, mener friluftsforskeren Peter Fredman.

Nå kommer trailrunning

Birkebeineren, triathlon, kajakkrace. Naturen er gjort om til en idrettsarena. Stadig flere konkurranser foregår ute i naturen.

Fredman forteller at trailrunning er en aktivitet som kommer sterkt i Sverige. Da er det trolig bare et tidsspørsmål når det blir populært også i Norge.

Er du fotturist i fjellet, kommer du trolig til å støte på stadig flere som løper fra hytte-til-hytte, og som plager de andre gjestene med at de har gjort unna tre dagsmarsjer på en dag.

Trolig møter du noen av dem i fjellet allerede nå til sommeren.

Ikke lenger opptatt av stedet

Samtidig er fokuset vårt både ved skiløping, løping og andre friluftsaktiviteter i ferd med å flytte seg, mener Peter Fredman.

Friluftsforskeren ser at vi blir mindre opptatt av stedet hvor vi driver aktiviteten. I stedet fokuserer vi nå på selve aktiviteten.

– Dette er en dramatisk endring.

­– Den har ført til at mange av dem som driver friluftsliv oppsøker flere ulike plasser i naturen. Dette er plasser som passer til den mer spesialiserte bruken av for eksempel ski.

­– Denne trenden ser jeg både i Norge og i Sverige, forteller svensken som er forsker ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet i Ås.

– Vi reiser nå mye mer rundt for å drive friluftsliv. Flere nordmenn drar til utlandet. Og flere utlendinger kommer til Norge for friluftsaktiviteter.

Dette er en fordel for reiselivet, men det er et problem for miljøet.

Utfordrer sikkerheten

Peter Fredman er også opptatt av hvordan de nye måtene vi driver friluftsliv kan utfordre sikkerheten.

– Folk oppsøker oftere steder hvor de ikke har vært før og omgivelser de ikke kjenner. Det kan føre til at flere skader seg eller dør.

– Dette er en av flere faktorer som igjen bidrar til økt kommersialisering av friluftslivet. Mange kjøper nytt og dyrere utstyr for å føle seg sikrere, og for å oppleve at de antakelig gjør ting riktig.

– Langt flere blir med på turer organisert av private arrangører.

Når flere av oss bor urbant og har liten erfaring med naturutfordringer, blir vi flere som kjøper tjenester koblet til friluftsliv.

Bruker mye penger

Mange tenker fortsatt på friluftsliv som enkelt og billig.

– I dag er friluftsliv tvert imot blitt noe en hel del mennesker er villige til å bruke mye penger på.

– Det handler om utstyr, det handler om reiser og overnatting. Og det handler om treretters middag når du kommer fram til ei hytte som holder restaurantstandard.

Svenske tall forteller at det i nabolandet brukes over 100 milliarder kroner på friluftsliv hvert år. Gjennomsnittssvensken spanderer 12 000 kroner i året på friluftsaktiviteter.

Det er neppe dristig å tippe at gjennomsnittsnordmannen bruker enda mer.

Samtidig ser friluftsforskerne at det tradisjonelle friluftslivet lever videre.

– Dette tradisjonelle og ofte nokså rimelige friluftslivet forsvinner ikke. Her er tallene i stedet stabile. Mange går tur til fots eller på ski, slik man gjorde før. De bruker naturen slik de alltid har gjort.

Flere trender samtidig

Fredman forteller at friluftslivet vårt nå er preget av mange parallelle trender samtidig.

En viktig trend er at flere vil oppleve eventyr. Gjør nye ting på andre plasser.

• Les også: Feriereiser til eksotiske og fjerne mål er ikke bra for miljøet

En annen trend er at flere søker mot tilrettelagte miljøer. Klatring innendørs har lenge vært populært. I Tyskland finnes det allerede et titalls skibakker under tak og flere kommer. I Sverige er det bygd innendørs skitunneler og det er bare et tidsspørsmål når dette også kommer til Norge.

Friluftslivet blir også mer diversifisert. Før gjorde alle stort sett det samme ute i naturen. Nå gjør folk langt mer ulike ting.

Og fortsatt finnes de som kan tenke seg å bo i telt en uke i strekk.

– I et større perspektiv handler alt dette både om urbanisering, globalisering, teknologiutvikling og at folk har fått bedre råd.

– Hvis jeg skal huske noe, husker jeg i bilder. Jeg har for eksempel et tydelig bilde av klasserommet på barneskolen og jeg kan tegne opp barndomshjemmet mitt, rommet og hvor møblene var plassert, sier Figenschou.

Øystein Figenschou (27) er ferdigutdannet komponist ved Norges Musikkhøgskole. I løpet av sine 17 år som aktiv musikkentusiast, har han prøvd seg på alle slags instrumenter: Da han var ti år begynte han å spille piano, fire år senere var gitarspillingen satt i gang, og som 16-åring gikk nysgjerrigheten over til den formfulle kontrabassen og fiolinen.

– Men så var det ingen flere instrumenter å kjøpe, ler han. 

Nå som komponistutdanningen er i boks, har han fått seg et nytt mål på agendaen ­– medisinstudiet ved Universitet i Oslo til våren.

For han betyr dette mer å lære og mer å huske. Men kan det være lettere for en musiker å begi seg ut på flere studieferder enn det er for andre?

Bilder eller ord

En titt på hjernen til profesjonelle musikere har gitt amerikanske forskere ved University of Texas i Arlington en nærmere forståelse for hvorfor musikkompetanse kan gi fordeler for langtidshukommelsen.  

De nye resultatene ble nylig presentert på en hjerneforskningskonferanse i Washington, D.C.

Forskerne testet hjerneaktiviteten til 14 musikere og 15 ikke-musikere med flere metoder.

Dette gjorde de for å finne ut hvorvidt det lå forskjeller i langtidshukommelsens aktivitet når det kom til verbale og billedlige oppgaver. Tidligere forskning har nemlig vist at musikere behandler tekster litt raskere enn de som ikke driver med musikk.

Det har også blitt antydet at arbeidshukommelsen, som er ansvarlig for forståelse, læring og tenking, er bedre utviklet hos denne delen av befolkningen, slik at mer varig hukommelse kan finne sted på en lettere måte.  

For å teste hvordan hukommelsen fungerte, har deltakerne i studien blitt bedt om å velge enten et billedlig eller verbalt element av mange andre lignende elementer. I slutten av studien skulle hver deltaker vurdere om tingen har vært studert tidligere eller ikke.

Forskerne fant ut at de musikerne som hadde spilt klassisk musikk i mer enn 15 år, fikk bedre resultater enn ikke-musikerne når det kom til arbeidshukommelsen. Langtidshukommelsen var bedre når det kom til å huske bilder, enn tekst over en lengre tidsperiode.

Notene utvikler det visuelle minnet

Karsten Specht, professor ved Institutt for biologisk og medisinsk psykologi ved Universitet i Bergen, har forsket på hjerneavbildning, språk persepsjon og musikk persepsjon.

Han forteller at musikk er en sterk stimulus som påvirker mange sentre i hjernen.

Musikk kan blant annet koble sammen visuell hukommelse, akustisk hukommelse, følelser og bevegelser. Utøving av musikk krever i tillegg evnen til å kunne synkronisere med andre musikere. 

– Profesjonelle musikere har ofte sterke koblinger i hjernen. Dette gjelder spesielt arcuate fasciculus som kobler sammen temporallappen med isselappen og frontallappen, hjernehalvdelene som er lokalisert øverst i hjernen. Arcuate fasciculus er i tillegg mer symmetrisk utviklet. Hos umusikalske mennesker er den ellers sterkere utviklet på den venstre siden. De har også et større corpus callosum, et tykt bånd av nervefiber som binder hjernehalvdelene sammen, forteller Specht.

Ifølge den nye studien kan Spechts forklaring bli bekreftet.

Under studien la forskerne merke til at fromtallappen i hjernen til musikerne, var mellom 300 og 500 millisekunder raskere enn hos ikke-musikerne. I isselappen, som er viktig for tolking av sanseinformasjon, oppmerksomhet og hukommelse, var signalene 400-800 millisekunder raskere enn hos de som ikke drev med musikk.

Mer fettlag i hjernen

Den økte informasjonsflyten kan ifølge Karsten Specht også delvis forklares med at profesjonelle musikere har et litt tykkere fettlag i hjernen.

Forskerne antar i tillegg at det økte volumet i enkelte strukturer og fiberforbindelser ikke er medfødt, men skyldes flittig øving fra ung alder, spesielt fra 6–7-årsalderen. 

– Derfor er musikere ofte bedre i kognitive tester når de skal bruke arbeidshukommelsen. Årsaken til at musikere er flinkere i visuell langtidshukommelse, kan være på grunn av den treningseffekten de får av å huske partiturer, fordi også de inneholder billedlig informasjon, antyder han om studien som har blitt gjort.

Morten Halle, førsteamanuensis ved Fagseksjon for improvisert musikk, jazz og folkemusikk ved Norges Musikkhøgskole, tror at den gode visuelle langtidshukommelsen kan skyldes musikerens kobling av de visuelle notene med lydbildet og det fysiske som ligger i selve musikkutøvelsen.

– Dette kan sammenlignes med folk som henvender seg av ulike husketeknikker ved å koble verbal informasjon med visuelle forestillinger for å huske bedre. For eksempel kan en tenke seg at en går en tur og møter ulike gjenstander, dyr eller mennesker. Dette kan forårsake lettere assosiasjoner til det en skal huske, sier Halle.

Visuelle bilder hjelper å huske

For Øystein Figenschou er det vanligvis ikke vanskelig å lære seg nytt stoff. Det han har lyst til å lære – blir værende.  

– Jeg ser for meg at hukommelsen kan sammenlignes med dette eksempelet: Man er ute i skogen en vinterdag. Man går opp et skispor og når man går det skisporet igjen, så er det mye lettere å gå samme ruta. Jo flere ganger du går, jo lettere blir det. Og slik er det også med hukommelsen. 

Så legger han til:

– Hvis jeg leser en tekst, prøver jeg å koble den til noe visuelt. Da klarer jeg å huske den bedre, for da har jeg klart å bruke flere deler av hjernen. Altså ikke bare språksenteret, men også synsenteret. På denne måten tar jeg i bruk flere deler av hjernen som går opp det samme skisporet flere ganger, forteller Figenschou.

For han kan noen ting bli værende i hukommelsen selv uten repetisjon, men det avgjøres av hvor mye han kan assosiere stoffet med. 

– Jeg prøver å lage meg bilder og oversikter. Hvis jeg tegner opp, sier og skriver det, vil det være lettere å kunne hente det frem igjen senere. Ved å lære seg så mye noter og stykker, trener man opp hukommelsen. Dette gjør det definitivt lettere å lære andre ting senere, forsikrer Figenschou.

Imens håper de amerikanske forskerne på å teste flere musikere og styrke sine funn.

Referanse:

Informasjonen er hentet fra pressemeldingen ved University of Texas Arligton: “Musicians show advantages in long-term memory, UT Arlington research says”, 18. november 2014

Nå er forskere fra Sintef og Marintek satt på saken. De har analysert en rekke kritiske faktorer for varsling av ulykker i nordområdene. Blant annet satellittenes rekkevidde, mannskapenes varslingsrutiner, teknologien og sannsynligheten for at det skjer ulykker.

– Når vi jobber med problemstillinger rundt kommunikasjonsdekning og innhenting av signaler fra en alarm, er det viktig å kjenne til begrensningene i teknologien. Disse må vi ta hensyn til, både for de som alarmerer og de som skal bistå i etterkant, sier Kay Fjørtoft. Han leder arbeidet med alarmering og varsling i prosjektet Search and Rescue in the High North.

Et problem er nemlig satellittenes rekkevidde i nordområdene. Jo lenger nord vi ferdes, jo dårlige blir dekningen fra satellittene. Det skyldes blant annet at banene til mange satellittsystemer er plassert rundt ekvator. Plasseringen gjør at jorden skygger for signalenes vei på nordlige breddegrader. Alarmene får dermed en vanskeligere vei frem til de som skal håndtere den.

Forskerens klare oppfordring er derfor å bruke VHS-kanal 16, fordi det er den tryggeste nødkanalen.

Ubrukt nødnummer og vanskelig teknologi

Et annet funn er at bruken av nødnummeret til sjøs, 120, ikke er særlig kjent blant dem som seiler. Nummeret er i første rekke ment til båter som ikke har VHF.

Ifølge forskeren blir man da automatisk satt over til nærmeste kystradiostasjon. Redningsaksjonen kan dermed iverksettes hurtig, uten forsinkende mellomledd.

– I utgangspunktet er det kanskje feil å gradere dette nummeret på lik linje med 110, 112 og 113. 120 er et nummer som benyttes av kystradioene for å gi assistanse. Hovedredningssentralene ønsker at VHF kanal 16 skal benyttes når dette er mulig, men ser samtidig at 120-nummeret kan benyttes for dem som ikke har konsesjon og radio installert ombord og kun har mobiltelefon. Dette gjelder for eksempel mange fra fritidsflåten, sier han.

Mange alarmer – stor jobb

Tallene våre viser at alarmhåndtering krever for store ressurser i dag, sier Fjørtoft. Vi ser at for eksempel vedlikehold av utstyr ofte trigger en redningsaksjon. Til ingen nytte.

Derfor etterlyser forskeren en mer bevisst holdning til hva som må varsles

Fjørtoft forteller at det har vært episoder der SeaKing’en har blitt kalt ut, bare fordi mannskapet drev vedlikehold – til mannskapets store overraskelse. Derfor mener han at prosedyrene ved vedlikeholdsarbeid bør strammes opp.

Det vil for eksempel være penger spart i å innføre rutiner som sier at man skal rapportere vedlikehold av systemene for alarmering og varsling i forkant.

Tid er liv

Feil på de ulike teknologiene som brukes for varsling skal også under forskernes lupe.

– Det er viktig at alarmen kommer frem til riktige instans så fort som mulig, for at redningsarbeidet kan starte raskt. Tid er liv, sier Fjørtoft. Samtidig er det svært viktig at frykten for å utløse en alarm ikke er et hinder for å varsle. Mottoet er at det er bedre å rapportere en gang for mye enn en gang for lite.

De foreløpige resultatene viser at rutinene for varsling av ulykker har et stort forbedringspotensiale.

Forskerne har også sett eksempler på at varsler først ringer hjem på mobil til sine kjære, før de tar neste samtale til Hovedredningssentralen.

På sensommeren 2010, da Dicte var seks år gammelt, begynte tvangstankene å overta.

Hun mente at dørhåndtak, bamser, sko og alt annet omkring henne var skittent, og at hun ville bli dødelig syk hvis hun ikke vasket hendene. Hun ble redd for å ta skolebussen og fikk panisk angst når hun skulle legge seg om kvelden.

– Ved juletider var det så ille at hendene hennes var helt hudløse. Hun vasket hendene hele tiden. Hun kunne ikke spise av tallerkenene fra oppvaskmaskinen, og hun trodde hun ble syk hvis hun spiste sin fars mat. Hun kunne heller ikke bli passet av besteforeldrene sine – hun trodde de ville ta livet av henne, husker Dictes mor, Lenette Jensen.

Dictes tvangstanker var et uttrykk for den psykiatriske lidelsen OCD, som rammer en til to prosent av alle barn og unge. Sykdommen griper i mange tilfeller inn i hele familiens liv.

– Det var et helvete for henne, men også for oss andre, før vi endelig fikk hjelp, forteller Lenette Jensen.

Forskningsprosjekt ble redningen

Hjelpen kom sommeren 2011, da Dicte ble tatt opp i forskningsprosjektet NordLOTS sammen med 268 andre barn og unge fra Danmark, Norge og Sverige.

Forskerne har nylig publisert resultatene i tidsskriftet Behavior Research and Therapy.

– Nesten halvparten av barna ble helt friske etter den første delen av behandlingen. Det er mange i forhold til andre studier, så vi ble overrasket, forteller Per Hove Thomsen, som er klinisk professor og psykiater ved Børne- og Ungdomspsykiatrisk Regionscenter, Risskov.

Slik virker kognitiv atferdsterapi

Forskningsprosjektet tok i bruk såkalt kognitiv atferdsterapi – en spesiell behandlingsform som kombinerer psykologsamtaler med praktiske hjemmeoppgaver.

– Det handler om å lære å kjempe mot symptomene og gradvis lære å ta kontroll over egne tanker og atferd.

– Noen kan for eksempel ha et ritual hvor de skal vaske hendene og rulle såpen 100 ganger mellom hendene. Ellers tror de det skjer noe fryktelig med dem selv eller foreldrene. De får i oppgave å gå mot ritualet i små skritt, for eksempel vaske hendene i kortere tid eller færre ganger i timen, forklarer Per Hove Thomsen.

– Det kan høre enkelt ut, men det kan skape veldig mye angst. Men de merker at angsten blir mindre og mindre, forteller han.

Foreldre ble tatt med i behandling

Den første delen av forskningsprosjektet bestod av 13 sesjoner, hver på halvannen time, kognitiv atferdsterapi hos en psykiater eller en psykolog. Disse behandlerne fulgte en spesiell manual som hadde blitt utviklet under prosjektet.

– Vi tror de gode resultatene skyldes at vi tok med foreldrene i behandlingen. De lærer om OCD og får redskaper for hvordan de kan støtte barna, forteller Thomsen.

I Lenette Jensens hjem kunne alle familiemedlemmer raskt merke en forskjell etter at Dicte hadde begynt på behandlingen.

– Psykologen var virkelig dyktig, og hun kunne lese Dicte med det samme. Hun fikk henne til å snakke om de tingene hun syntes var farlige, og ga henne noen oppgaver, hvor hun skulle gå mot det hun var redd for.

– Allerede etter to uker hadde hun kommet ut av vanen med å vaske hendene. Og hun ble langsomt mer og mer trygg på alle de hverdagstingene hun hadde vært redd for, sier Jensen.

OCD-ekspert: Flott resultat

Brian Lawrence Odlaug fra Københavns Universitet har skrevet en rekke bøker om den psykiatriske lidelsen. Han er imponert over resultatene.

– Det er en velutført undersøkelse og et sterkt resultat. Deltakerne hadde ganske alvorlige problemer, og resultatet bekrefter at dette er en god behandlingsform. Alle barn med OCD bør få et slikt tilbud, sier Odlaug.

Han er enig i at det er positivt at foreldrene ble med i behandlingen.

– Hvis jeg skal si noe negativt, handler det om hva de klassifiserer som vellykket behandling. Man måler symptomene på OCD med en poengscore, og forskerne sier behandlingen virket hvis deltakeren kom under 15 poeng. Da har du imidlertid fortsatt problemer, sier Odlaug.

Ny fase i behandlingen

Professor Per Hove Thomsen innrømmer at noen av pasientene fortsatt hadde problemer etter behandlingen, selv om de ikke lenger hadde nok symptomer nok til å få en klinisk diagnose.

– Etter den første delen av forskningsprosjektet hadde 73 prosent av deltakerne så få symptomer at de ikke ville ha fått diagnosen. De kunne imidlertid fortsatt ha noen lettere symptomer. Nesten 50 prosent hadde blitt helt symptomfrie, forteller Thomsen.

En liten gruppe hadde fortsatt alvorlige symptomer de første 13 sesjonene. De fikk mer behandling i neste del av prosjektet.

– Her ville vi undersøke om de fikk nytte av medisiner eller mer atferdsterapi, forklarer Thomsen.

Medisiner eller behandling

De 50 pasientene ble derfor delt inn i to grupper. Den ene fortsatte terapien, mens den andre gruppen fikk antidepressiv medisiner.

– Begge grupper opplevde bedring. Ytterligere 50 prosent kom ned under nivået for diagnosen, forteller Thomsen.

Han forklarer at terapien virket like bra som medisinene.

– Bortsett fra de pasientene som også hadde Tourettes syndrom – altså tics. For dem var det best å få medisiner, forteller Thomsen.

I dag er kognitiv atferdsterapi allerede en del av de nasjonale retningslinjene for OCD-pasienter. Men ifølge Per Hove Thomsen mangler det spesialutdannet personale.

– Det er i praksis for få psykologer og psykiatere som kan utføre denne terapien. Det er viktig at vi får opprioritert dette området, for vi kan jo tydelig se at det virker, sier Thomsen.

– Det høres ut som en dyr behandling. Er det realistisk?

– Det er dyrt å spesialutdanne personalet og ha langvarige behandlingsforløp. Men ubehandlet OCD kan gi en kronisk tilstand. Det er også dyrt for samfunnet. OCD ligger på WHOs liste over de tilstandene som koster samfunnet mest. I lengden lønner det seg å gjøre noe med problemene, mener Thomsen.

Dicte ble frisk

For Dicte og hennes familie er det ingen tvil om at innsatsen har vært en velsignelse.

– I dag er Dicte frisk, og hun fungerer godt både hjemme og på skolen. Hun er fortsatt litt nervøst anlagt – hver kveld spør hun for eksempel hva hun skal neste morgen, slik at hun har kontroll på hva som skjer. Men hun kan ta bussen selv, hun vasker ikke hendene mer enn normalt, og hun har massevis av venner. Og det er slutt med tvangstankene hvor hun trodde at noen ville gjøre henne noe vondt, forteller moren.

Hun håper at andre barn vil bli tilbudt den samme hjelpen.

– Når man vasker huden av fingrene sine, burde man bli tilbudt denne hjelpen fra første dag. Hvis ikke vi hadde fått denne behandlingen, hadde vi blitt brutt ned som familie. 

Referanser:

Effectiveness of cognitive behavior treatment for pediatric obsessive-compulsive disorder: Acute outcomes from the Nordic Long-term OCD Treatment Study (NordLOTS), 2014, Behaviour Research and Therapy, doi:10.1016/j.brat.2014.11.005 (sammendrag).

The Nordic long-term OCD treatment study (NordLOTS): rationale, design, and methods, 2013, Child and Adolescent Psychiatry and Mental Health 2013, DOI:10.1186/1753-2000-7-41 (sammendrag)

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Det er få matvarer i Norge som framkaller så mye diskusjon og lokalpatriotisme som juleøl.

I dag, 21. desember, var i eldre tid den store dagen for å teste juleølet. Folk gikk fra gård til gård og smakte og kommenterte juleølet. Dagen for den store øltesten heter Thomasmesse og er på den gamle primstaven markert med en øltønne. Nå skulle alt være ferdig til jul.

- Når vi snakker om gamle øltradisjoner, skikker og folketro knyttet til øl, kommer særlig juleølets sentrale betydning fram, sier forsker Hans Olav Bråtå ved Østlandsforskning.

På jakt etter gamle øltradisjoner

Sammen med kolleger ved Bioforsk gjennomfører han nå et prosjekt som skal se nærmere på ingredienser, metoder og tradisjoner som opp gjennom tidene er knyttet til ølbrygging i norske fjellbygder. Tanken er at dette skal gi inspirasjon til videreutvikling av øl med lokale særpreg.

Mye kunnskap om øl gikk nemlig tapt da den gamle hjemmebryggingen basert på maltet korn døde ut mange steder på starten av 1900-tallet. Renhetsloven av 1912 tok knekken på enda flere tradisjoner. Det ble forbudt å selge øl som inneholdt andre ingredienser enn vann, malt og humle.

- Dermed ble det også forbudt å selge øl basert på ulike urter, og akkurat i de bestanddelene var det mye variasjon. I Telemark brukte folk granskudd, i Gausdal bergmynte og mange andre steder einer, sier ølforskeren.

Fra fjellbryggeri til fjellbryggeri

På besøk hos ølbrygger Huub Huijs på Dovre får han testet en ny variant juleøl. 

- Friskt norsk fjellvann er nok en av de eneste lokale ingrediensene jeg bruker nå, sier Huijs fra Hubertus Bryggeri. Hans øl Julbukk vant VG sin juleøltest i 2013. Nylig flyttet han sitt mikrobryggeri fra Lesja til en gammel skolebygning på Dovre, ved foten av Dovrefjell.

Hubertus er en av flere ølbryggere i fjellregioner over hele landet som Bråtå vil intervjue. Hittil har han hatt kontakt med Espedalen fjellbryggeri, Fjellbryggeriet i Telemark og Voss bryggeri.

Utgangsspørsmålet er om de kjenner de lokale tradisjonene rundt ølproduksjon?

- Før i tiden maltet man selv. “Tre dager i bekken, tre dager i sekken” sier de her. Men ellers vet jeg lite om ingrediensene og metodene, innrømmer Huijs.

Godt bevart øl i Voss

Forskerne vurderer også hvordan ulike typer humle egner seg til ølbrygging. Dette gjør de for å finne alternativer til utenlandsk humle, som de fleste bryggere bruker i dag.

I tillegg analyserer de byggets såkalte maltingsegenskaper. Det vil si kornets evne til å omdanne stivelse til sukker og gi smak og fylde til ølet. De ser også på hvordan ulike urter egner seg til ølbrygging.

I Voss viser det seg for eksempel at den gamle byggsorten Varde har blitt bevart. Forskerne fra Bioforsk fant ut at den kan gjøre jobben som malt. Dette gir det lokale bryggeriet Voss Bryggeri muligheter til å utvikle et øl helt basert på lokale ingredienser.

For mens Huijs på Dovre fortsatt drømmer om et 100 prosent lokalt produsert øl, har Voss Bryggeri allerede kommet et stykke på vei med å gjenskape det historiske maltølet fra fjellbygda. Lokal humle og den gamle gjærtypen kveik har også gitt grunnlag for en videreutvikling til Vossa Pale Ale, som er et prisbelønt øl.

- Det er tradisjon og innovasjon og et meget godt eksempel på den typen utvikling som vi håper å bidra ytterligere til, sier Bråtå.

Målet er nye produkter 

Fjellølprosjektet fungerer nemlig toveis: bryggerne stiller med sin kunnskap og forskerne formidler tilbake det de finner ut av. Dette skal lede til nye produkter basert på gamle tradisjoner og ingredienser.

Hans Olav Bråtå baserer prosjektet sitt i stor grad på såkalte spørrelister som ble sendte ut for over 60 år siden og som i dag forvaltes av Norsk Etnografisk Gransking.

Ett av temaene som ble besvart i 1952 var ølbrygging. Hvem brygget, hvordan ble humlen dyrket, samlet og oppbevart? Hvem skulle smake? En rekke eldre personer fra hele landet svarte på hele 103 spørsmål, og de mest formidlingsivrige leverte fra seg opp til ti tettskrevne sider om alt fra dyrking av korn til øl, bryggeprosessen og tradisjoner knyttet til øl.

Datidens kaffekopp

En mann fra Seljord i Telemark skriver:

“Framstillingen av maltet ble utført av husbonden. Selve bryggingen sto ofte husmora for».

Videre kommer det frem at ølet var datidens kaffekopp:

«Øl var gjerne det første som ble bydd fram for folk som stakk innom. Det ble satt til side øl for at flest mulig skulle få smake.»

Og for å holde vekk vonde vetter som kunne skade ølet vigslet man det:

«En hadde et gloende kullstykke ned i ølfatet og det ble ikke fjerna før fatet ble tømt.»

Juleøl til vetter, huldrer og underjordiske vesener

I svarene kommer også betydningen av juleøl tydelig fram. 

Som en mann fra Vestre Slidre i Valdres skriver:

«Ved jul var de onde makter mest i farten og juleølet var mye utsatt». Han melder at de kastet ut litt juleøl langs veggen til «tøltebonda».

Denne «toften» eller nissen var den første som hadde ryddet gården og bodde fortsatt under «tuften». Klart han måtte få sin skvett av juleølet: «Gjør du tøltebonda til lags, så får du lykke til alle slags».

Mange andre steder var det vanlig å sette ut en skål med juleøl i fjøset til huldrer, vette og underjordiske.

For å være på den sikre siden kan du jo fortsatt ofre noen edle dråper. Men visse ting har forandret seg. Hvis du på Thomasmessedagen ikke har rukket å sette juleølet ditt på tønnen før naboene kommer for å prøvesmake, så rekker du fortsatt en tur til butikken.