Når en muskelcelle aktiveres, forstyrres balansen inne i selve cellen. Såkalte frie radikaler, altså elektroner som har løsnet fra molekylet de hørte til, frigjøres. Disse frie radikalene søker ny tilhørighet i andre molekyler, som dermed får nye egenskaper.

De kan ødelegge proteiner og fett, og da endrer cellen funksjon. I verste fall kan for mange frie radikaler føre til celledød. Kanskje er det best ikke å belaste muskelen?

– Nei, muskler skal definitivt brukes, sier stipendiat Kristoffer Toldnes Cumming.

• Spør en forsker: Hvor blir det av fettet når vi trener?

Han har skrevet doktorgradsavhandling om hva som skjer inne i muskelcellen under belastning. Det klassiske synet på frie radikaler er at de er skadelige. Og det stemmer jo, men de har også en annen funksjon, forklarer han:

– Det nye synet på frie radikaler er at de er en del av et system som er med på å tilpasse cellen til nye belastninger, sier Cumming.

Disse signalene fører blant annet til dannelse av nye mitokondrier. Mitokondriene er selv kraftverket som gir cellen energi, slik at den kan fungere.

Antioksidantene tar en for laget

Cumming har spesielt utforsket to systemer som beskytter cellen mot skadelig påvirkning. Det ene kalles det endogene antioksidantsystemet. Endogene antioksidanter produseres i cellen. De sørger for at cellen er i balanse gjennom å nøytralisere og balansere de skadelige frie radikalene.

– Vi kan si at antioksidantene tar en for laget. De blir gjerne til en fri radikal selv, og inntar en ny funksjon.

Det er gjort lite forskning på hvordan disse systemene påvirkes av trening hos friske mennesker. Tidligere trodde man først og fremst at det var utholdenhetstrening som førte til en økning i antioksidantsystemet. Cumming og kollegene kjenner til at også styrketrening har påvirkning, men kan foreløpig ikke si mye om effekten.

Bananfluer reddet av proteiner

Det andre systemet Cumming har sett på er såkalte varmesjokkproteiner. Navnet kommer fra den italienske forskeren Ferruccio Ritossa.

I 1962 forsket han på bananfluer i et varmeskap. Ved en feil ble temperaturen i skapet skrudd opp for høyt. Da flueforskeren kom på jobb dagen etter, var de fleste bananfluene døde. Men noen hadde overlevd! Ritossa undersøkte de overlevende bananfluene, og fant ut at et protein hadde økt i mengde som følge av varmesjokket. Dette proteinet reduserte skadene i cellene slik at fluene overlevde.

Man trodde først at økningen i dette proteinet kom som følge av økt varme, derav betegnelsen varmesjokkproteiner. Senere fant man ut at disse proteinene også øker ved andre typer stress, som for eksempel belastningen cellene utsettes for under trening.

Gjenbruk bedre enn bruk og kast

Når vi trener skjer det samme i muskelcellene våre som i bananfluenes celler da de ble utsatt for varmesjokk: antallet varmesjokkproteiner øker. Varmesjokkproteinene flytter seg rundt i cellen og redder de proteinene som utsettes for skader fra blant annet frie radikaler.

– Som med så mange andre ting, er gjenbruk mer hensiktsmessig enn bruk og kast. Når et protein først er ødelagt, må det lages helt på nytt. Varmesjokkproteiner redder skadde proteiner, slik at de kan repareres og gjenbrukes, forklarer Cumming.

Varmesjokkproteiner omtales derfor også som chaperoner. Det betyr en som hjelper andre.

At trening har positiv effekt på funksjonene i muskelcellene, er Cumming ikke i tvil om.

– Vi ser at systemet fungerer bedre hos en som er godt trent, enn hos en som ikke trener. Antioksidantene aktiveres kjapt og gjør jobben sin effektivt. Samtidig begynner varmesjokkproteinene å jobbe med restitusjonsprosessen. Jo mer du trener, jo bedre fungerer begge disse systemene.

Komplisert, vanskelig og merkelig system

Cumming påstår på ingen måte at han forstår systemet i cellene fullt ut. Det er det få, om noen, som gjør, tror han.

– Målet mitt er å forstå mer om hvordan trening påvirker systemet i muskelcellene. Når vi trener oppstår det en ubalanse inne i cellen. Jeg ønsker å undersøke systemene som forhindrer dette. Noe av oksygenet vi bruker blir omdannet til frie radikaler.

– Er dette bare en defekt i et ikke komplett system? Jeg tror heller det har en annen funksjon. Ellers er det veldig merkelig at de frie radikalene i det hele tatt ble produsert.

Tilskudd av antioksidanter bremser prosessene

Belastningen de frie radikalene påfører cellene kalles oksidativt stress. Altså er de frie radikalene oksidanter. Vitamin C og E, for eksempel, gjør det motsatte av de frie radikalene, og kalles derfor antioksidanter.

Vi trenger antioksidanter for å opprettholde balansen i cellene. Mange tar derfor antioksidanter i form av vitamin C og E som kosttilskudd. Det høres jo ut som en god ide, men er det egentlig det?

– Vitamin C og E bremser de skadelige prosessene i cellen, men de kan også bremse den normale tilpasningen til trening. Derfor skal vi ikke ha for mye av disse antioksidantene, slik vi gjerne får gjennom kosttilskudd, sier Cumming.

Han forklarer at mennesker med et vanlig bevegelsesmønster antakelig ikke vil merke noen negativ virkning av antioksidanttilskudd, men at personer som trener mye kan få redusert treningseffekt.

• Les også: Antioksidanter kan gi dårligere treningseffekt

– Når man trener en hard økt, øker mengden varmesjokkproteiner og flytter seg til skadde områder i cellen. Tar man tilskudd av vitamin C og E uteblir noe av responsen. Vi trenger varmesjokkproteinene fordi de forbedrer restitusjonsprosessen, og de gjør at det ikke oppstår skade i cellen, forklarer stipendiaten.

Mange vidunderkurer er tilgjengelig for oss som forbrukere, men Cumming forklarer at det finnes lite belegg for å anbefale snarveier gjennom for eksempel kosttilskudd.

– Et sunt kosthold med normalt antioksidantinnhold er min anbefaling, sier han.

Bakgrunn:

Kristoffer T. Cumming disputerte på Norges idrettshøgskole 10. desember over avhandlingen Heat shock proteins and endogenous antioxidants in skeletal muscle – Acute responses to exercise and adaptations to training. Sammendrag

Det er adventstid på forskningsstasjonen Maudheim i Antarktis. John Giæver og besetningen har vært isolert lenge på stasjonen. Mer enn to år er gått siden de satte sin fot på isbremmen. Jula nærmer seg, en jul som igjen må feires langt hjemmefra.

Et lyspunkt i adventstida blir Luciafeiringen .

Ekspedisjonsleder John Giæver ser ut som han blir tatt på sengen av Sankta Lucia, alias Stig Hallgren, med et brett nylagde Luciaboller.

På denne tiden var kanskje ikke Luciafeiring vanlig i Norge. Den moderne Luciafeiringa oppsto i Sverige på slutten av 1800-tallet og i 1927 ble det første Luciatoget arrangert i Stockholm. Siden da har Luciafeiring blitt en viktig del av adventstida i Sverige.

Hallgren var svensk fotograf og altmuligmann på Maudheimekspedisjonen, og kom til Antarktis i 1951, altså da ekspedisjonen var inne i sin andre sommer.

Skipet «Polarbjørn» kom hver sommer med nye forsyninger, og noen av mannskapet ble byttet ut. Hallgren hadde altså nylig ankommet da dette bildet ble tatt. 

Bildet vitner om at her har kreative sjeler trådd til. Parykken er laget, for den sto sannsynligvis ikke på lista over utstyr som skulle sendes til Antarktis. Det samme er nok den hvite skjorten og lyskransen Sankta Lucia bærer på hodet.

Improvisasjon var vanlig på ekspedisjoner, de brukte det de hadde for hånda. På lange ekspedisjoner var det også vanlig og både kle seg ut, lage sketsjer, synge sanger og lignende for å holde humøret oppe. Så isolert som de var, så måtte de sjøl stå for underholdninga, noe mange bilder i Norsk Polarinstitutts bildearkiv vitner om.

To kilometer tykk is

Den norsk-britisk-svenske ekspedisjonen til Antarktis i 1949-1952 var den første internasjonale forskningsekspedisjonen til Antarktis. Ekspedisjonen kom tilbake i 1952 med enestående resultater hvor blant annet seismiske målinger fastslo at isen i noen områder var over 2000 meter tykk.

Ekspedisjonen var utfordrende, og John Giæver fra Norsk Polarinstitutt måtte håndtere flere kritiske situasjoner.

En geolog fikk en steinsplint i øyet, og for å beholde synet på det andre øyet, måtte det skadede øyet fjernes. Øyeamputasjonen ble utført av ekspedisjonslegen med hjemmesnekrede instrumenter og med forskere som operasjonspersonell.

Mann på isflak

Det som nok preget ekspedisjonen mest var en beltevogn som raste ut i sjøen i februar 1951. Tre omkom. Den svenske fotografen Stig Hallgren, Lucia fra bildet over, overlevde. Han måtte gjennom en umenneskelig svømmetur i det iskalde vannet før han klarte å komme seg opp på et stort isflak, ved hjelp av tollekniven han hadde i beltet.

Her trådde han rundt for å holde varmen og ropte på hjelp. Til alt hell ble han hørt av telegrafisten Rogstad som var blitt urolig og dro ned til iskanten for å se etter beltebilen.  En redningsaksjon ble igangsatt, men det skulle ta tid. Det var fire meter fra iskanten og ned i sjøen på laveste punktet. Isflaket Hallgren befant seg på, var på tur utover fra isbremmen, og det måtte en båt til for å redde han. De hadde en dorry, en tung sjøgående båt på stasjonen Maudheim som lå noen kilometer unna, men den var begravd under flere meter hardpakket snø. 

Mennene på stasjonen jobbet så hardt at de flere måtte spy underveis. En kamp mot klokka. Hvor lenge kunne Hallgren holde ut på isflaket, og hvor langt kunne isflaket drive av sted på den tida det tok dem å få ut båten. Timene gikk, og omsider hadde de fått trukket båten til iskanten og fikk lempet den utfor iskanten og i sjøen. Sledene båten ble trekt på knustes til pinneved i det båten traff sjøen, men båten holdt.

Dermed var det å ro etter isflaket med Hallgren som var ført med strømmen ut av Norselbukta, og nå var ute av syne. Mennene rodde for livet, og etter 13 timer ble Hallgren berget om bord i båten og fikk varme klær.

Referanser:

 John Giæver: Maudheim. To år i Antarktis. 

Les mer om Maudheim-ekspedisjonen på Polarhistorie.no

Se flere bilder fra ekspedisjonen i Norsk Polarinstitutts bildearkiv.

Trygve Magne Eikevik er egentlig professor, og spesialist på konservering og nedfrysing. Han er også med på et prosjekt der forskerne tester ut frysetørking av ulike ingredienser for en restaurant i Trondheim. 

Disse kunnskapene får han også bruk for når han skal lage ferske og gode pølser – ikke bare i jula, men hele året igjennom.

Det kan du også gjøre, og professoren deler gjerne både tips og oppskrifter på julepølser og medisterpølser.

Eikevik har laget sine egne pølser i 30 år, etter at han og kona Randi fikk en pølseoppskrift fra svigermor som de måtte prøve ut en gang i 1984 eller 1985 eller så. Siden har de fortsatt.

Enzymer får kjemien i gang

– Egentlig er det bare snakk om temperatur, mener Eikevik selv.

Det er ingen heksekunst å blande ingrediensene, men de bør være kalde. Han anbefaler å ha ingrediensene liggende i fryseren en time eller to for å få til den rette temperaturen og konsistensen ved oppmaling.

– Dette har med enzymer å gjøre, sier Eikevik.

Enzymer er stoffer som er nødvendige for at kjemiske prosesser skal komme i gang og holdes i gang. De opererer ulikt under ulik temperatur. Egentlig betyr dette at ingrediensene må få godgjøre seg i fryseren for at pølsene skal bli saftige nok.

– Så maler jeg opp ingrediensene, blander dem og tilsetter krydder. Jeg elter til massen blir seig, forteller professoren.

Massen han da får, setter han kjølig natten over. Dette er for at smaken skal spre seg og pølsemassen få godgjøre seg.

Selv bruker han vanligvis bare salt og pepper i julepølser, men det er en smakssak og avhenger nok av pølsetype. Deretter er det tid for å stappe pølsene.

Pølsestapper – også kald

Det blir ikke pølser uten at du har noe å stappe pølsemassen inn i. Selv kjøper han ferdig pølsetarm – svin- og fåretarm – på butikken.

Du er nødt til å ha pølsemakerutstyr også. Slike finnes for eksempel å få kjøpt på nettet. Eikevik har gått et skritt videre ved å lage en selv.

Han legger pølsestapperen kjølig også. Det hjelper ikke om pølsemassen er kald nok om pølsestapperen fortsatt er varm.

Selv bruker han i hovedsak to maskiner. Den ene er en hånddreven pølsemaskin han har kjøpt fra Tyskland. Den kan lage opptil seks kilo pølser i slengen, og er den han bruker når det skal lages store porsjoner til jul. Julepølsene og medisterpølsene, det folk flest kaller sosisser nå for tida, lages på denne maskinen.

Men seks kilo er jo en drøy porsjon om du bare skal ha noe godt til grillen om sommeren. Derfor har han selv laget en liten pølsstapper der han kan lage et halvt eller ett kilo pølser.

Denne pølsestapperen minner mest om en forvokst versjon av silikonsprøyten mange har brukt under oppussingsarbeid hjemme. Da kan han presse ut pølsene med håndmakt.

Henges til tørk

Prosessen videre avhenger litt av hva slags pølser han lager.

Vanlige lammepølser kan mer eller mindre gå rett på grillen. Men julepølsene henger han til tørk i to-tre dager. Selv har han innrettet eget tørkeskap på loftet, der julepølsene kan henge ved siden av fenalår og pinnekjøtt.

– Pølsene må henge kaldt og luftig.

Kanskje kan de henge på loftet. Kanskje har du tilgang på en kjølig kjeller.

Spesialist på konservering

Lager du en stor porsjon, er det ikke sikkert at du vil spise alle pølsene på en gang heller. Da vil du kanskje fryse dem ned. Egentlig er det dette professoren er spesialist på. Konservering og nedfrysing.

- Jeg spiste noen julepølser i november. De var fra i fjor sier han, og mener at de var gode.

Da holder det nok ikke med å legge pølsene i en plastpose, slenge dem i fryseren og håpe på det beste.

– Jeg vakuumpakker alt jeg fryser ned, sier Eikevik.

Dette høres jo veldig avansert ut, men vakuumpakkere er billige og lett å få tak i.

– Alle bør ha en vakuumpakker, mener Eikevik.

Frysetørker

Når han ikke lager pølser, er han opptatt med 12 til 13 mastergradsstudenter. Han får ikke mye tid i laboratoriet selv lenger, men er involvert i mange ulike prosjekter.

For tida jobber han blant annet med frysetørking av vevsprøver. Dersom de lykkes, betyr det for eksempel at kreftprøver kan frysetørkes og oppbevares i et vanlig kjøleskap istedenfor i spesialiserte fryserom. Da er det enorme beløp å spare for mange. Forsøkene hittil er lovende.

Mango og tomater

I restaurantprosjektet han er involvert i, frysetørker forskerne ulike ingredienser. En prøve på frysetørkede tomater og mango avslører at om det gjøres rett, får du en svært konsentrert smak som nok kan sette en ekstra spiss på et måltid.

– Vi har jo bare fjernet vannet, sier han.

Men frysetørket mango blir nok ingen hovedingrediens under julemiddagen hjemme hos Eikevik. Da går det i pinnekjøtt og egenproduserte julepølser.

Romfart generelt

Roskosmos-sjef Ostapenko uttalte 15. desember at den russiske nasjonale romorganisasjonen vurderer planer om å opprette en nasjonal romstasjon som del av landets nye romprogram. En slik romstasjon i en forholdsvis høy jordbane vil også kunne bli en base for Russlands måneprogram, antydet Ostapenko.

Skjelettet av et fullskala måneprogram for tidsrommet 2016-2025 ble lagt frem av Roskosmos i september. Den nye romstasjonen vil ikke bare kunne brukes for å prøve bemannede romfartøyer som skal til Månen. Romfartøyene vil også kunne sendes til Månen via romstasjonen.

I mai uttalte visestatsminister Dmitrij Rogozin at Russland, istedenfor å delta i en forlengelse av operasjonstiden for Den internasjonale romstasjonen, ville vurdere å bruke penger på andre romprosjekter.

15. desember nevnte Rostapenko også at Roskosmos i januar 2015 vil ta beslutning om en ny tungløft-bærerakett. Tre konkurrerende forslag er kommet inn, og det ble i oktober antydet at løfteevnen til lav jordbane ville være opptil 80 tonn, økende til 130-160 tonn i et lengre tidsperspektiv. Det kraftigste medlemmet av Angara-familien skal kunne løfte 35 tonn.

Til tross for nedgangstider i russisk økonomi er det, ifølge Ostapenko, ingen planer om nedskjæringer i Roskosmos´ 2015 budsjett. Budsjettrammen er foreløpig ikke offentliggjort, men i 2014 lå den på 165,8 milliarder rubler, tilsvarende 2,8 milliarder dollar. NASA-budsjettet var da omkring 17,6 milliarder dollar.

Fra Ostapenko´s redegjørelse kan for øvrig nevnes at byggearbeidene på den nye Vostochny-kosmodromen langt mot øst i Amur-regionen vil bli avsluttet etter planen i 2015, selv om det fremdeles er problemer på enkelte sektorer. Ett av problemene er knyttet til en underslagsskandale i størrelsesområdet 35 millioner dollar. Lederen for en hovedkontraktør-virksomhet ble arrestert tidligere i år, og i begynnelsen av desember ble en av kosmodromens fremste ledere skiftet ut av statsminister Dmitrij Medvedev.

Byggearbeidene ble startet i 2012, og hvis tidsskjemaet holder vil første ubemannede oppskytning finne sted i 2015. Første bemannede romfartøy skal skytes opp fra Vostochny i 2018.

Romtransport

Falcon 9

Det er på den kommende, femte forsyningsferden til Den internasjonale romstasjonen SpaceX skal forsøke å presisjonslande et Falcon 9 første trinn vertikalt på en spesialbygget plattform til havs. Selskapet har tidligere demonstrert to landinger i vann, nå skal trinnet altså ned på et flytende dekk som måler 92×30 meter, med utvidelsesmulighet til 52 meter. Ikke meget når man tenker på at avstanden mellom de utfellbare føttene i landingsstellet er 21 meter og skipet ikke er forankret (men har dynamisk posisjonering).

Ved de tidligere landingene i vann regnet SpaceX med en landingsnøyaktighet på 10 kilometer. Nå, med kravet til landingsnøyaktighet nede i 10 meter, regnes sjansen for suksess visstnok toppen 50 prosent.

Det 14 etasjer høye første trinnet beveger seg nedover med en hastighet på opptil 1300 meter per sekund etter atmosfærisk bremsing. Med tre motoroperasjoner blir landingspunkt-avviket redusert i den første, mens hastigheten reduseres til omkring 250 meter per sekund i den andre. I den tredje skjer en ytterligere reduksjon til ca. 2 meter per sekund, samtidig som landingsstellet felles ut. Stabilitet og styring oppnås ved fire bevegelige gitterfinner og ved dreining av motordysene.

Landingsoperasjonene begynner kort tid etter separasjonen av første trinn, altså mens øvre trinn og Dragon-romfartøyet er på vei mot romstasjonen.

SpaceX planlegger fortsatt prøving i minst et dusin oppskytninger kommende år. Selskapet håper at det i løpet  av denne tiden ikke bare skal være mulig å demonstrere landing, men også gjenbruk av et første trinn.

Oppskytningen av CRS-5 er lagt til 6. januar 2015 omkring klokken 12.18 norsk tid.

Oppskytingen av Falcon 9, som fant sted 7. september 2014:

Lockheed Martin´s Athena

AAC (Alaska Aerospace Corporation) har valgt Lockheed Martin´s Athena som bærerakett for små og middels store nyttelaster skutt opp fra KLC (Kodiak Launch Complex), ble det meldt 15. desember.

Lockheed Martin og AAC skal nå samarbeide om å utrede hvilke oppgraderinger som er nødvendig på rakett og oppskytningsplattform for å betjene nyttelaster i vektområdet 1900-3000 kilogram. Deretter vil en formell avtale bli undertegnet.

AAC eier og driver KLC, som egner seg spesielt for oppskytning av solsynkrone satellitter.

Kommunikasjon

Jamal-401

Den russiske geostasjonære Gazprom-kommunikasjonssatellitten Jamal-401 ble skutt opp fra Bajkonur 15. desember av ILS (International Launch Services) med en Proton M/Breeze M.

Jamal-401 er bygget av ISS Reshetnev, mens kommunikasjonsnyttelasten er levert av Thales Alenia Space. Den har 36 Ku-bånd og 17 C-bånd transpondere og er konstruert for en levetid på 15 år. Satellitten skal plasseres ved 90 grader øst. Oppskytningsvekten var 3270 kilogram.

Oppskytningen var ILS´s andre i 2014, men den syvende totalt for Proton.

Romforskning

NASAs MAVEN

NASAs MAVEN (Mars Atmosphere and Volatile EvolutioN) innledet 16. november sitt vitenskapelige arbeid i banen rundt Mars, og forskerne begynner alt å skimte trekk som kan kaste nytt lys over planetens tap av atmosfære siden solsystemet ble danet.

Det er nemlig avslørt en ny prosess som tillater solvinden å trenge dypt ned i planetens atmosfære: ”Vi begynner å se lenkene i en kjede som innledes med soldrevne prosesser i den øvre atmosfæren og leder til atmosfæretap,” sier Bruce Jakorsky, MAVEN sjefsforsker ved Laboratory for Atmospheric and Space Physics ved University of Colorado i Boulder. ”I løpet av den operative perioden bør vi kunne være i stand til å fylle hele bildet og virkelig forstå  prosessene som endret atmosfæren over tid.”

USAs GAO

Med litt under fire år til den planlagte oppskytningen i oktober 2018, konkluderte USAs GAO (General Accounting Office) i en rapport datert 15. desember at JWST (James Webb Space Telescope), et av NASAs mest kompliserte prosjekter gjennom tidene, fortsatt  henholder seg til tidsplan og budsjett.

Tekniske utfordringer i romteleskopets hovedsystemer – og spesielt kryokjøleren – har imidlertid redusert tidsreserven og økt risikoen. I løpet av det siste året har forsinkelser inntruffet for alle hovedsystemene, slik at samtlige kan påvirke hovedtidsplanen hvis ytterligere problemer skulle oppstå.

Forventet pris ligger nå på 8,8 milliarder dollar.

Venus Express

Orbitalsonden Venus Express har avsluttet et åtte års oppdrag ved Jordens nærmeste naboplanet, meldte ESA 16. desember. Romfartøyet brukte opp restbeholdningen av drivstoff i en serie motoroperasjoner for å heve banen etter et aerobremsingsprosjekt tidligere i år.

Siden ankomsten til Venus i 2006 har romfartøyet oppholdt seg i en 24 timers elliptisk bane for detaljerte studier av planeten og dens atmosfære. Banen har hatt et høyeste punkt i 66 000 kilometer over sydpolen og et lavest punkt i 200 kilometer over nordpolen.

Det var på forsommeren 2014 aerobremsingsprosjektet ble startet – banens laveste punkt ble senket gradvis for at sonden skulle kunne utforske tidligere lite kjente områder av den tette atmosfæren. I tidsrommet mai-juni ble laveste punkt redusert til 130-135 kilometer før det, mellom 18. juni og 11. juli, igjen ble hevet ved en serie på 15 motoroperasjoner. 26. juli var laveste punkt oppe i 460 kilometer. Deretter fulgte en periode med naturlig reduksjon til en beslutning ble tatt om bruk av gjenværende drivstoff for å heve banen mellom 23. og 30. november. Hensikten var å forlenge levetiden til 2015.

28. november ble imidlertid den kontinuerlige kontakten med Venus Express brutt. Årsaken var trolig for lite drivstoff til stillingskontroll, og det var liten hensikt å fortsette.

Voyager 1

Den fjerneste menneskeskapte gjenstanden, NASA-romsonden Voyager 1, har i interstellart rom vært utsatt for tre såkalte ”tsunamibølger” siden 2012.

En ”tsunamibølge” oppstår som følge av et koronamasseutbrudd på Solen, det vil si når en magnetisk sky av plasma forlater overflaten. Skyen skaper en trykkbølge som, i møtet med interstellart plasma, danner en sjokkbølge med en forstyrrende effekt.

”De fleste har vel trodd at det interstellare medium er fredfylt og rolig, men disse sjokkbølgene synes å være mer vanlig enn vi ante,” sa Donald A.  Gurnett, professor i fysikk ved University of Iowa, under et foredrag 15. desember på et American Geophysical Union møte i San Francisco.

”Tsunamien får den ioniserte gassen der ute til å svinge i resonans eller vibrere som en klokke,” forklarer Ed Stone, Voyager prosjektforsker ved California Institute of Technology (og tidligere sjef for JPL).

Den første hendelsen inntraff i oktober-november 2012. Nummer to, i april-mai 2013, avslørte en enda høyere plasmatetthet, og bidro til oppfatningen om at Voyager 1 endelig hadde forlatt heliosfæren og kommet seg ut i interstellart rom.

Sonden oppdaget den tredje i februar, og den var fremdeles merkbar i november 2014. Voyager 1 beveget seg 400 millioner kilometer utover i løpet av denne perioden, og tettheten var 40 ganger større enn målt tidligere.

”Plasmaets tetthet øker jo lenger ut sonden kommer,” forklarer Stone. ”Er det fordi det interstellare mediets tetthet stiger med avstanden fra heliosfæren, eller skyldes det sjokkbølgen. Vi vet ikke ennå.”

Curiosity

NASAs Mars-kjøretøy Curiosity har registrert en ti gangers økning av metannivået i atmosfæren rundt, og har oppdaget andre organiske molekyler i finkornet materiale fra en boring, ble det meldt 16. desember.

Metan-påvisningen skjedde ved bruk av SAM (Sample Analysis at Mars) utstyret 12 ganger i en 20 måneders periode. I to av disse månedene, sent 2013 og tidlig 2014, ga fire målinger et gjennomsnitt på syv deler per milliard. Før og etter var gjennomsnittsnivået bare en tiendedel av dette.

Boringen som ga den første definitive påvisning av organisk materiale på Mars foregikk i en sten kalt Cumberland. Det organiske materialet er enten dannet på Mars, eller fraktet dit med meteoritter.

Militær romvirksomhet

En ULA (United Launch Alliance) Atlas V ble benyttet ved oppskytningen av en hemmelig satellitt, NROL-35, for US National Reconnaissance Office fra Vandenberg Air Force Base 13. desember norsk tid.

Spesielt ved Atlas V raketten var bruken av en ny RL-10 motorvariant, RL-10C-1, i det øvre Centaur-trinnet. For øvrig var bæreraketten utstyrt med fire påspente faststoffmotorer.

NROL-35 var National Reconnaissance Office´s tredje oppskytning i 2014 og den første fra Vandenberg.

Diverse

Superklokke

Airbus Defence and Space bygger for ESA en ”superklokke” som, brukt i rommet, skal ha et tidsavvik på bare ett sekund i løpet av 300 millioner år. Egentlig vil ACES (Atomic Clock Ensemble in Space) bestå av to atomur, en laser og mikrobølgeforbindelse med Jorden, og skal brukes til å verifisere Einstein´s generelle relativitetsteori. Siden tid er knyttet til gravitasjon, vil verifiseringen skje ved å sammenligne tiden registret av ”superklokken” i rommet med atomuret på bakken. Altså under andre gravitasjonsforhold.

Richard DelBello

Richard DelBello, avdelingsdirektør for rom- og flysaker ved OSTP (White House Office of Science and Technology Policy), skal slutte for å tiltre en stilling som leder for Business Development  and Government Affairs i Virgin Galactic 12. januar.

Johann-Dietrich Wørner 

Etter måneder med sonderinger og en formell utvelgelsesprosess meldte ESA 18. desember at Johann-Dietrich Wørner (60), som leder DLR (Deutsches Zentrum für Luft- und Raumfahrt), skal overta for franskmannen Jean- Jacques Dordain (68) som den europeiske romorganisasjonens generaldirektør.

Dordain ble utnevnt til den første seksårsperioden i 2003. Sjefsskiftet skal skje 1. juli 2015.

––––-

God Jul og et Godt Nytt År.                           

Av dr.philos Barbra Noodt, en del av forskningsledelsen for Kreft-, kirurgi- og transplantasjonsklinikken i OUS/ UiO og adm.koord. i KKT for Institutt for klinisk medisin, UiO.

Forskere verdsetter sin akademiske frihet, og Oslo universitetssykehus omfatter mange forskningsmiljøer som over tid har oppnådd internasjonal innflytelse og høy kvalitet. Erkjennelsen av at ledelse likevel kan være nyttig – også innen forskning, har etter hvert fått fotfeste. Faglig ledelse er naturlig, og administrativ ledelse har med årene blitt nødvendig. Men norske forskningsevalueringer har i mange år etterlyst strategisk ledelse på mer overordnet nivå. Også når det gjelder god personalledelse er det fortsatt mye å hente.

Overordnet strategisk forskningsledelse

Kreft-, kirurgi- og transplantasjonsklinikken (KKT) i Oslo universitetssykehus er en stor forskningsklinikk der 700 av de over

3000 ansatte har forskningsaktivitet.

Vi opplever at inndelingen i forskningsgrupper i dag ikke lenger er omstridt og at disse gruppene har fungert som faglige diskusjonsfora og samlingspunkter for fagmiljøene i den fusjonerte klinikken. Fokuset på fag har vært et lyspunkt for helsepersonell i de store omstillingene som fortsatt pågår.

Klinikken valgte å utlyse gruppelederfunksjonene for å tydeliggjøre oppdraget og for å sikre konkurranse og muligheten for endringer over tid.

Ved klinikkens tre forskningsinstitutter er de ansatte forskere på heltid og gruppelederne har personalansvar. Men i de kliniske avdelingene er forskningsgruppene organisert på tvers av enheter og fag, og helsepersonell forsker i tillegg til de kliniske oppgavene. KKT har sett det som viktig å tilrettelegge og understøtte gruppelederne i arbeidet med å styrke og videreutvikle forskningen.

Det er her den strategiske, understøttende ledelsen kommer inn. Den innebærer for øvrig ikke en innblanding i forskningens innhold.

Gjennomføring av en ambisiøs forskningsstrategi

Etter fusjonen utviklet klinikken en ambisiøs forskningsstrategi med hovedmål, delmål, og en rekke tiltak. Ansvarlig ledernivå og indikatorer for måloppnåelse er beskrevet.

Hvert år velger vi prioriterte tiltak for gjennomføring, som samles i en milepælsplan.

Gjennom systematisk arbeid har man slik sikret fokus på forskning også i et travelt sykehus med sterkt fokus på omstilling og pasientbehandling. Når forskningen blir synlig, skaper dette motivasjon og stolthet. Og forskerne får ikke begrenset sin frihet, men økt sitt handlingsrom når det tilrettelegges på overordnet nivå.

KKTs hovedmål i forskningsstrategien er økt kvalitet (på høyt internasjonalt nivå), flere resultater (i tråd med økt ressursbruk), anvendelse av disse i klinisk praksis og innovasjon, systematisk samarbeid, og synlighet utad. Visjonen er «Integrert forskning og pasientbehandling i verdensklasse».

Synlig forskning

Synlig forskning er viktig. Offentlige ressurser finansierer mesteparten av virksomheten. Formidling av kunnskapen gir grunnlaget for at offentlig debatt og politiske beslutninger skal kunne bygge på eksisterende kunnskap.

Når forskerne ikke tar plass, er det andre som mer enn gjerne fyller tomrommet med sine mer eller mindre velfunderte ideer.

I KKT bevisstgjør og støtter vi forskerne til å våge å ta steget ut i offentligheten og bruke tid på dette. Vi er sikre på at forskeren som er i stand til å forklare enkelt hva hun eller han gjør, får større innsikt. Det er samtidig viktig at institusjonen er synlig og fremstår i offentligheten som solid og tillit verdig.

Og vi vil at våre ansatte skal være stolte av sin arbeidsplass for å bli motivert til å yte det ekstraordinære.

Karriereplanlegging

Historisk sett ble man forsker ved å forfølge og utforske en idé, og fikk ofte være i fred og holde på med sitt. I dag fordeles forskningsmidler på grunnlag av (gode) prosjektbeskrivelser. Vi er konkurranseutsatt og forstår at en forsker er en verdifull ressurs. Det er lurt også her å lage en plan fra dag 1 for hvordan man vil bruke den.

Karriereplanlegging er ganske nytt innen forskning, men etterspørres nå i internasjonale søknadsrunder.

Vi gjør våre rekrutter tidlig oppmerksom på hva de må passe på for å utvikle seg faglig og for å kvalifisere seg til eksterne stipender og stillinger.

Vi mener at utenlandsopphold er avgjørende for forskningskvaliteten og for å etablere viktige kontakter. Vi rekrutterer utenlandske forskere og skal også sikre at våre ansatte reiser ut. Det er et stort behov for økt mobilitet innen våre miljøer.

Felles infrastruktur gir gode rammebetingelser for forskningen

Siden biomedisinsk forskning blir stadig mer kompleks, behovet for samarbeid er økende og utstyret stadig mer avansert, er det behov for å tilrettelegge infrastrukturen. Det er etablert en rekke kjernefasiliteter.

I tillegg har KKT en plan om å samle inn et bredt samtykke til forskning fra alle pasientene som blir tatt imot til behandling. En elektronisk innsamlingsløsning er utviklet, og samtykkene lagres i et søkbart samtykkeregister. Restmaterialet fra diagnostiske prøver skal gå rett inn i en bred forskningsbiobank med tilhørende forskningsregister.

Dette vil danne et uhyre verdifullt utgangspunkt for fremtidig forskning.

Hittil har biobanker gjerne blitt opprettet i prosjektsammenheng og noen er organisert etter sykdomsgrupper. En samordning vil føre til bedre tilgjengeliggjøring, ressursbesparing, og mye bedre kvalitet i lagring og sporing av prøvene. Den første brede forskningsbiobanken og tilhørende forskningsregister er godkjent innen kreft, og klinikken arbeider nå med etableringen.

KKT er meget opptatt av at resultatene fra forskning skal komme pasientene til gode.

Dette utelukker ikke at klinikken ser betydningen av grunnforskningen som foregår ved forskningsinstituttene og som erfaringsvis kan danne grunnlaget for helt ny utvikling av anvendbare løsninger.

Klinikken har også fokus på kliniske studier som er helt avgjørende bl.a. for å dokumentere behandlingseffekter. Og helt vesentlig er translasjonsforskningen som bl.a. bidrar til å oppklare de biologiske mekanismene bak kliniske problemstillinger, og til at kliniske problemstillinger danner utgangspunktet for grunnforskning.

Klinikkens forskningsmiljøer er innovative og åtte næringsetableringer er basert på forskning i klinikken. Den største suksessen hittil er Algeta.

Fremgangsmåten for ressursfordeling og kriteriene avklares først

KKT bruker mye ressurser på forskning, og det er viktig at fordelingen er basert på ryddige prosesser.

Derfor sørger klinikken for at fremgangsmåten og kriteriene som skal legges til grunn for beslutningene avklares først, og at prosessene deretter gjennomføres slik man er blitt enige om.

Det viktigste kriteriet for ressurstildeling i nesten alle sammenhenger er kvalitet. I tillegg vektlegges bl.a. samarbeid. Slik har det vært mulig å gjennomføre en prosess for å utpeke 10 satsingsområder innen forskning, med ulik finansiering.

Helt avgjørende for å videreutvikle forskningen, er tilslag i konkurransen om eksterne forskningsmidler. Vi sprer informasjon om utlysninger og støtter enkeltforskerne i søknadsprosesser. I fremtiden vil en stadig større andel av norske forskningsmidler kanaliseres gjennom EU, og våre forskere må nå opp i konkurransen.

KKT står stadig sterkere

Dette er noen eksempler på tiltak som KKT har jobbet med det siste året for å styrke forskningen. Det avgjørende i det hele er imidlertid innsatsen forskere og helsepersonell gjør med sin forskning. KKT er stolt av resultatene.

Klinikkens forskning står stadig sterkere, både i kvalitet, omfang og internasjonalt samarbeid. Dette vil uten tvil komme pasientene til gode, og vi håper at også forskerne opplever glede og stolthet. 

Av førsteamansuensis Siv Fagertun Remberg, forsker, Institutt for plantevitenskap, NMBU

Mørke lange dager preger landet vårt på denne tiden. Lite minner oss om at det en gang var frodig ute, at blomstene viftet med

hele sin flotte fargeprakt, og at vi høstet bær, frukt, grønnsaker og sopp ute, både i inn- og utmark.

Stressa er vi også, spesielt i denne tiden som nå er over oss. Alt skal være så koselig, men summa summarum blir det stress allikevel. Det hører liksom med. En får da bare gjøre det beste ut av det, og ha i bakhodet at en kan få litt mer energi av å bevege seg, og å spise riktig!

Vi trenger frukt, grønt og bær også sårt i denne årstiden. Vitamin C er et essensielt vitamin som vi må få tilført gjennom kosten. Over 90% får vi faktisk tilført gjennom å spise frukt, bær og grønnsaker. På denne tiden av året får vi dette i stor grad gjennom å spise ferske importerte produkter.

Klementiner går det kilovis av. Vi spiser druer, epler, bananer og sharon. Sistnevnte blir også kalt kaki eller persimmon. Botanisk er disse forskjellige, men den vi importerer spises hel med skall, og alt smaker søtt og godt. De færreste vet at denne er rik på C-vitamin, og i noen litteraturkilder er det opplyst at den inneholder oppimot fire ganger så mye som klementiner! Husk å spise variert, men sørg for å få i deg frukt og grønt. Også i jula!   

Et tips til alle som skal ha ribbe: dropp posen med tørka ertestuing. Lag en med mye penere farge og friskere smak! Kok opp vann, og legg oppi friske, frosne erter etter den mengden du måtte ønske. Når de er ferdige, moser du det skikkelig med stavmikseren, slenger oppi en klunk eller to med kremfløte, salter og peprer litt, og vips – en lekker ertestuing!

De siste ti minuttene ribba, sosissene og medisterkakene ligger i ovnen og godgjør seg, del opp Red Delicious epler (beklager, men dette mener jeg er det eneste og beste bruksområdet for denne eplesorten) med en epledeler, legg disse, samt svisker og alternativt valnøtter i panna sammen med kjøttet. NAM!

Som kronen på verket: hvis du vil ha et alternativ til kremdessertene riskrem og multekrem på julaften, skal jeg komme med et superdeilig alternativ. Marinér det du ønsker av frukt og bær i et døgn i sukkerlake (kok opp like deler sukker og vann, la koke litt og avkjøl), krydret med julens krydder, f.eks. hel stjerneanis, kanel, nellikspiker, vaniljestang, skall av økologisk Citrus (appelsin, klementin eller sitron) e.l. Servér dette som et friskt alternativ, gjerne med råkrem (3 stk eggeplommer, 3 ss sukker piskes til eggedosis, vendes forsiktig inn i 2,5 dl pisket kremfløte. Må lages rett før servering) ved siden av. Denne blir ekstra lekker med fersk fiken skåret opp i båter eller pasjonsfrukt og/eller jordbær. Ja, egentlig alt av frukt og bær blir lekkert her!

Da er det ikke annet å gjøre enn å ønske alle en utrolig deilig juletid!

Sivilingeniøren Øvstedal, som til vanlig arbeider offshore i Norge, skal fungere som forskningstekniker det neste året, i tillegg til at hun er stasjonssjef. Dermed er hun den første kvinnelige stasjonssjefen på Troll siden stasjonen gikk over til helårsdrift i 2005.

– Jeg befinner meg på et sted der det usedvanlige og ekstraordinære blir en hverdag. Men jeg føler meg hjemme her, selv om sola går feil vei over himmelen, sier Øvstedal.

Stasjonssjefen sørger for det administrative arbeidet, rapportering og lager oversikt og ønskeliste på hvilket utstyr som skal bestilles.

Øvstedal og de andre overvintrerne landet på flystripa på Troll i midten av november. Den første tida er brukt på kunnskapsoverføring fra teamet som har vært på Troll i ett år. Nå som de forrige overvintrerne har reist fra Troll, er det de nye som har det daglige ansvaret.

Les mer hos Norsk polarinstitutt om Øvstedal og kollegene som skal overvintre på Troll.

Øvstedal blogger om livet i Antarktis her: Forunderlige verden

Blåmerker og skrubbsår er oftest hverdagslige saker for småbarnsforeldre. Men ikke alle merker og sår er så uskyldige at litt trøsting og bæring og et plaster er nok.

Blåmerker kan komme av mishandling eller annen kriminalitet. Da er det viktig for politiet å fastslå når det ble slått, og hvor hardt.

Og ikke alle sår gror like godt som et skrubbsår på et lite kne. Noen eldre mennesker har dårlig blodforsyning til beina, og kroniske leggsår eller fotsår må holdes under oppsikt. Også brannsår kan være vanskelige å få til å gro.

Fargenyanser forteller

Et hyperspektralt kamera kan komme til hjelp. Det kan skille mellom over hundre forskjellige fargenyanser, mot bare blandinger av rødt, grønt og blått i et vanlig kamera.

–Vi lyser mot huden, og lyset trenger inn. Der absorberes og spres det, av blant annet blodet og bindevevet. Så reflekteres noe av lyset ut igjen, og avbildes hyperspektralt. Fargenyansene i det reflekterte lyset kan fortelle mye om sår og blåmerker, sier Lise Randeberg til forskning.no.

Det hyperspektrale kameraet er produsert av det norske firmaet Norsk Elektro Optikk, men det er Lise Randeberg og hennes forskergruppe som i samarbeid med forskere og leger ved St. Olavs hospital i Trondheim har utviklet de medisinske metodene.

Paintball og stumpe slag

Randeberg er professor i biomedisinsk optikk og fotonikk på NTNU, og har blant annet brukt frivillige mennesker som spiller paintball og dyremodeller i forsøkene med blåmerker.

Slag påført med en stump, tung gjenstand ble sammenlignet med lette, raske slag. De tunge, stumpe slagene kan sammenlignes med slagene fra en tungvektsbokser. De ga dype muskelblødninger.   

Paintballkulene er derimot lette og raske. Slagene fra dem kan sammenlignes med skader fra en bøyelig grein eller en pisk. De ga mer overfladiske skader.

Kan se blåmerker i dybden

Det trengs tung databehandling for å hente ut den nyttige informasjonen. Gjemt i hundrevis av fargenyanser ligger forskjellene som Randeberg og kollegene hennes er interessert i.

Først ble data justert i forhold til fargen på det hvite fotolyset. Så ble støy filtrert vekk, og i noen tilfeller ble bildepunkter slått sammen for å finne gjennomsnittsverdier. Enkelte bildepunkter ble valgt ut som spesielt representative, og fargevariasjoner som var uavhengige av hverandre og dermed mest interessante, ble framhevet.

Til slutt ble fargevariasjonene sammenlignet med teoretiske modeller for hvordan lyset ville spre seg gjennom vevet ved forskjellige typer skader.

Slik kunne Randeberg og kollegene hennes danne seg et bilde av skaden som fikk blodet til å hope seg opp, lag på lag innover gjennom muskelen.

Leggsår og sår på løse hudlapper

–Analysene av sår er et annet prosjekt, som har gått over lang tid, forteller Randeberg. Hun kan vise til flere forsøk, dels på pasienter med kroniske leggsår, dels på små stykker hud som var fjernet under plastisk kirurgi, med samtykke fra pasienten.  

Hudlappene ble lagt i en næringsløsning, som holdt hudcellene i live. Så ble huden påført et sår i midten.

Det ble tatt hyperspektrale bilder og vevsprøver av hudlappene hver tredje dag i tre uker. I mesteparten av denne perioden grodde såret på de fortsatt levende hudlappene.

Data fra den første tiden ble brukt som sammenligningsgrunnlag for å følge endringene når såret grodde på hudlappene. Hos pasienten med leggsåret ble såret også vurdert underveis av en hudlege for sammenligning av resultatene.

Kunne se hvor det grodde

Etter at data var renset, kunne forskerne se hvordan fargenyansene i de hyperspektrale bildene endret seg.

Forskerne kunne dermed skille mellom uskadet hud rundt såret , nydannet hud etter sårtilheling og områder i såret som ikke grodde.

I ett av forsøkene tok forskerne også 3D-bilder med to vanlige kameraer for å kartlegge dybden av såret. Slik kunne de finne ut hvor mye vev som manglet i leggsåret.

–Det er interessant for legene å vite hvordan sårvolumet endres med tiden, sier Randeberg.

Viktig verktøy

–Hyperspektral fotografering kan bli en rask måte å overvåke sår på som ikke krever prøvetaking av sårvevet, fortsetter hun.

–Nesten en tredjedel av alle amputasjoner skyldes sår som ikke gror, så dette kan bli et viktig verktøy for legene, sier Randeberg.

Referanser:

Lise Lyngsnes Randeberg mfl: Characterization of vascular structures and skin bruises using hyperspectral imaging, image analysis and diffusion theory, Journal of Biophotonics No. 1-2, pp. 53-65, 2010,sammendrag, DOI 10.1002/jbio.200910059

Lise L. Randeberg mfl: Hyperspectral Imaging of Bruises in the SWIR Spectral Region, Photonic Therapeutics and Diagnostics VIII, Proc. of SPIE Vol. 8207, 2012, sammendrag, doi: 10.1117/12.909137

Martin Denstedt mfl: Hyperspectral imaging as a diagnostic tool for chronic skin ulcers, Photonic Therapeutics and Diagnostics IX, Proc. of SPIE Vol. 8565, 2013, sammendrag, doi: 10.1117/12.2001087

Lise Lyngsnes Randeberg mfl: Combined Hyperspectral and 3D characterization of non-healing skin ulcers, Colour and Visual Computing Symposium, IEEE Xplore 2013, sammendrag, doi 10.1109/CVCS.2013.6626271

Lise L. Randeberg mfl: Hyperspectral characterization of an in vitro wound model, Photonic Therapeutics and Diagnostics X, Proc. of SPIE Vol. 8926, 2014, sammendrag, doi: 10.1117/12.2039976

LL Randeberg mfl: Skin changes following minor trauma, Lasers in Surgery and Medicine, sammendrag, Vol. 39 Issue 5, s. 403-413, 2007, sammendrag, DOI: 10.1002/lsm.20494

Vi befinner oss på mange tusen meters dyp, langt nede i Marianegropen i Stillehavet. Dette er verdens dypeste dyphavsgrov, og går ned til 11 034 meter.

Under et forskningsoppdrag oppdaget forskerne det som sannsynligvis er en ny variant av ringbuk, helt nede på 8143 meters dyp.

Ringbukene er en stor gruppe fisk som lever på mange forskjellige dybder. Kroppen er gjerne dråpeformet og fiskene har ofte geleaktig hud.

En mystisk fisk

Denne nye fisken har store, vingelignende finner, og er nesten gjennomsiktig.

– Vi tror det er en ny art, sier Alan Jamieson til BBC, forsker ved Universitetet i Aberdeen og deltaker på ekspedisjonen.

Den tidligere rekorden er på 7700 meter, etter at en annen type ringbuk har tidligere blitt oppdaget på denne dybden.

– Vi tror også det er en ringbuk, den er bare så merkelig, sier Jamieson.

– Den ser ekstremt skjør ut, og fisken ser nesten ut som et vått stykke papir når den svømmer.

Dybdeproblemer

For hver tiende meter man går ned i havet, stiger trykket med én atmosfære. Når man kommer ned på så fjerne dybder som disse fiskene lever på, er trykket helt enormt, flere hundre ganger mer enn det er her på overflaten.

Disse dyrene er tilpasset til et liv på slike dyp, og dør i løpet av kort tid hvis de kommer opp hit.

Alt av gassfylte hulrom inne fisken, som for eksempel svømmeblærer, vil utvide seg mange ganger på vei opp mot overflaten.

Selve kroppen til fisken blir minimalt påvirket av dybden og trykket, siden væske og fast stoff ikke blir komprimert på samme måte som gass og luft.

Allikevel har livet møtt noen store utfordringer på slike dybder.

Proteiner blir bøyd av de brutale trykkforholdene, som dermed kan forstyrre livsviktige prosesser inne i fiskenes celler.

Siden fiskene faktisk lever der nede, har de en eller annen måte å håndtere dette problemet på. Noen forskere mener at dypvannsfiskene har høyere nivåer av kjemikaliet TMAO i cellene, noe som kan motvirke protein-bøyingen, ifølge New Scientist.

Ifølge disse forskerne kan fisk fortsette å leve ned til ca. 8200 meter, så den nyoppdagede fisken nærmer seg grensen på området som er levlig.

Roboten som utforsker overflaten av Mars, Curiosity, har gjort en ny oppdagelse. Den har undersøkt det såkalte Gale-krateret, som forskerne lenge har ment kan ha inneholdt vann. Undersøkelsene viser at det i krateret er avleiringer etter vann.

Avleiringene kan spores tilbake til en gang for om lag 2,8 milliarder år siden, og vannet kan ha vært til stede i en million år eller mer.

Det er fortsatt uklart om Mars alltid har hatt vann, eller om vannet har kommet og gått.

En av teoriene går på at Mars bare har vært våt i kortvarige perioder, etter vulkansk aktivitet eller påvirkninger fra asteroider.

Curiosity har vært på Mars siden 5. august 2012.

Som en hyllest til Curiosity har geobiolog Jeffrey Marlow og komponist Austin Wintory laget denne videoen:

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.