Ti av 50 vasket ikke hendene etter toalettbesøk under en kongress for kirurger.

– Det er et noe overraskende resultat. Man tenker at spesielt leger burde vite bedre, sier overlege Henrik S. Jørgensen, som er nestleder i Dansk Kirurgisk Selskab. Han er ikke en av forskerne bak den nye undersøkelsen.

Jørgensen påpeker at dårlig håndhygiene kan medføre smitte og alvorlige infeksjoner blant pasienter.

Kan smitte pasienter

Ifølge den nye undersøkelsen, som er publisert i det danske Ugesskrift for Læger, vil om lag syv prosent av alle sykehuspasienter får en infeksjon mens de er innlagt.

– God håndhygiene er noe av det viktigste man kan gjøre for å unngå slike infeksjoner, men det er vanskelig å opprettholde blant personalet, skriver forskerne.

En av forskerne, Jacob Rosenberg, er forbauset over hvor dårlig håndhygienen var.

– Det er høyst bekymringsfullt. Det er jo ikke like viktig på en kongress som på sykehuset. Men hvis de oppfører seg slik når de håndterer pasienter, kan de få sårinfeksjoner, sier Rosenberg, som er klinisk professor ved Københavns Universitet og kirurg ved Herlev Hospital.

Indirekte smitte

Nestleder i Dansk Kirugisk Selskab, overlege Henrik S. Jørgensen, påpeker at det finnes helt fastlagte prosedyrer for å vaske og rense hender og armer før en operasjon.

– Det ligger veldig dypt i kirurger å sørge for god hygiene i forbindelse med en operasjon. Problemet ligger nok mer i annen form for kontakt med pasienter, altså den indirekte smitten, sier Jørgensen.

Sykepleiere er flinkere

– Det har vært veldig stort fokus på håndhygiene på danske sykehus i de siste årene. Vi har undersøkt om personalet følge prosedyrene for håndhygiene, før og etter kontakt med en pasient, sier Jørgensen.

– Leger er imidlertid ikke like flinke som sykepleierne, forteller han.

Han mener det kan være fordi legene ofte bare skal gi pasientene en kort, muntlig beskjed – og derfor kan glemme håndhygienen før de går videre til neste pasient.

– Sykepleierne skal ofte vaske pasienten, ordne bandasjer og lignende. Det gjør kanskje at man blir mer oppmerksom på håndhygienen, sier Jørgensen.

Skribenter har bedre hygiene enn kirurger

Den nye undersøkelsen ble gjentatt på en kongress for medisinske skribenter (American Medical Writers Association).

– Vi valgte denne kongressen fordi deltakerne sannsynligvis ville være godt informert om at håndhygiene er viktig, men uten kliniske rutiner, skriver forskerne.

Her var det bare én av 50 som hoppet over håndvasken.

Bare mannlige kirurger

En mulig forklaring kan imidlertid være at det bare ble observert menn ved kirurg-kongressen, mens det var 40 prosent kvinner på kongressen for skribenter.

Det kan ha påvirket resultatene, for kvinner er mer påpasselig med håndhygiene, skriver forskerne.

Professor Jacob Rosenberg forklarer at det ikke var noen kvinner på kirurgikongressen.

– Vi stilte opp en mann på herretoalettet. Der sto han og rettet på slipset igjen og igjen. Imens talte han hvor mange som vasket hendene. Noe tilsvarende gjorde vi på dametoalettet, forteller Rosenberg.

Den nye undersøkelsen inngår som en del av Ugeskrifts for Legers julenummer, hvor man hvert år setter fokus på forskning av den mer lette og humoristiske enden av skalaen.

Jacob Rosenberg mener likevel at resultatet er «svært foruroligende».

– Det er ren dumhet kirurgene utviser. Så jeg håper de ikke gjør det samme ved sykehusene, sier Rosenberg. 

Referanse:

Hver femte kirurg vasker ikke hænder efter toiletbesøg – et etnografisk feltstudie, Ugeskrift for Læger (2014)

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Skoler som sliter med dårlige elevresultater, mye mobbing, dårlig læringsmiljø blant elever og ansatte kan sette i gang ulike tiltak og programmer for å endre på den negative trenden. 

Flere studier har vist at slike programmer kan virke bra på skolens læringsmiljø og at de kan påvirke alle elever ved skolen i en eller annen positiv retning. Men effekten varierer svært mye fra skole til skole.

- Målet med et tiltak er først og fremst å bedre skolehverdagen til elevene. Men hvis innføringen av tiltak ikke blir utført på en god måte, kan endringsarbeidet i verste fall føre med seg mer vondt enn godt for elevene, sier Tonje Constance Oterkiil.

Hun har undersøkt hvordan skoler kan bli bedre til å sette igang tiltak, og dermed øke sannsynligheten for å oppnå et bedre læringsmiljø.

Det viser seg at skolens ledelse har en sentral posisjon i en slik prosess, og at de som sitter i lederposisjoner i stor grad kan påvirke sluttresultatet.

Vanskelig og krevende arbeid

Oterkiil har tatt for seg endringsarbeid som omfatter hele skolen, både nasjonale reformer, som blir satt igang utenfra, og endringsarbeid, som skolen selv tar initiativ til.

Slike tiltak krever mye vilje, kunnskap, tid og innsats. Mange skoler sliter med å oppnå et vellykket resultat fordi de mangler ressurser.

- De sliter for eksempel med svak ledelse, dårlig samarbeidsklima, manglende motivasjon og lav kunnskap om endring blant de ansatte, sier Oterkiil.

Lederne er avgjørende for vellykket endring

I avhandlingen presenterer forskeren 12 viktige faktorer, som påvirker en skoles kapasitet til endring.

Disse faktorene er eksterne faktorer, transformatorisk ledelse, mål og strategi, kultur, administrasjon, struktur, ressurser, klima, motivasjon, evner og kunnskap, holdninger og verdier samt individuell og organisatorisk prestasjon.

De ulike faktorene påvirker hvordan en skole kan endre seg og om de klarer å innføre omfattende tiltak. 

Ledelsen er i en sentral posisjon til å påvirke de andre faktorene. Derfor så forskeren spesielt på ledelse, både hvordan den kan måles og hvilke behov de ansatte har for ledelse. 

Hvordan måle ledelse?

Studien har resultert i to ulike instrumenter for måling av skoleledelse. Det ene måleinstrumentet er et spørreskjema. Det viser hvordan de ansatte vurderer ledelsen ved sin skole.

Det andre måleinstrumentet er basert på Q-metode, en metode som måler enkeltpersoners opplevelser. Metoden sier noe om hva de ansatte forventer og ønsker fra skolens ledelse.

- Samlet vil disse instrumentene kunne bidra med unik og verdifull informasjon til arbeidet med å styrke ledelsen ved en skole og utvikle skolens kapasitet til endring.

- For eksempel ved at ledelsen sørger for å motivere og inkludere de ansatte i utvikling av mål og strategier slik at hele skolen drar i samme retning, skaper strukturer som fremmer samarbeid og utvikling og hever ansattes kunnskap og evner til endring og utvikling, sier forskeren.

- Til syvende og sist vil instrumentene kunne øke sannsynligheten for et vellykket endringsarbeid, legger hun til.

Oterkiil påpeker at måleinstrumentene må videreutvikles og testes. Det vil hun gjerne gjøre i samarbeid med forskergruppen ved Læringsmiljøsenteret. Målet er et kartleggingsverktøy som kan brukes før et endringsprosjekt, for å identifisere skolens kapasitet til endring.

Referanse:

Oterkiil, T. C. Utvikling av skolers kapasitet og endringsberedskap for implementering av skoleomfattende intervensjoner og ledelsens rolle i dette. Doktoravhandling, Universitetet i Stavanger 2014. 

Naturressurser kan ha en viss dempende effekt på teknologiens bidrag til inntektsnivået i land med mye olje eller andre fossile naturressurser.

Det viser en ny studie fra Norges Handelshøyskole (NHH), som utforsker koblingen mellom naturressurser, teknologi og produksjon.

Stipendiat Lars Christian Bruno  har studert hvordan  teknologien påvirker produksjonen i et land som er rikt på naturressurser, og inngår i hans doktorgradsavhandling som han nylig forsvarte.

Analysert 110 land

Han har sammenlignet 110 land når det gjelder naturressurser, teknologisk nivå og landets inntektsnivå. Norge, Sverige og Finland er blant landene som er med i analysen.

Bruno fant at naturressurser kan ha en viss dempende effekt på BNP per innbygger i land som er rike på naturressurser.

Grunnen er at naturressurser ser ut til å redusere teknologiens bidrag til landets inntekt per innbygger på lang sikt.

Oljen tapper andre sektorer

- Et eksempel kan være at oljesektoren i Norge gjennom å etterspørre mange flinke folk, reduserer muligheten til at de samme personer hadde bidratt i andre sektorer, forklarer han.

Sverige og Finland som ikke har olje, har i stedet kjente innovative teknologiselskaper som ikke vokser frem i samme grad i Norge, påpeker han.

Halvparten av Sveriges eksportinntekter kommer fra maskinindustrien.

Funnene til Bruno tyder på at å forbedre teknologinivået er en potensiell måte å redusere betydningen av naturressurser i et lands økonomi.

På NHHs høstkonferanse kom det frem at innovasjon, bedre samferdsel og lavere skatt kan sette fart på Norge igjen. 

Ressursrike land  

Riktignok har ressursrike land høyere absolutt inntektsnivå enn land uten rike naturressurser.

Men det er ikke en direkte årsakssammenheng, viser beregninger.

Endringer i naturressursene mellom de ulike landene, ledet ikke til høyere inntektsnivå i påfølgende femårsperiode, viser studien.

Ifølge tidligere studier er ikke oljen, men en generelt høy produktivitet x-faktoren som forklarer hvorfor norsk økonomi går så bra. 

Teknologi og inntekt

Også land med et høyt teknologisk nivå har et høyere inntektsnivå enn andre land, selv om forspranget her er mindre enn for land med mye naturressurser.

Her var det likevel en klarere sammenheng mellom høyt, teknologisk nivå og høyere inntektsnivå.

- Dette er på linje med tidligere forskning og er lik for alle økonometriske spesifikasjoner, sier Bruno. Økonometri er et fagfelt som bruker statistikk for å finne økonomiske sammenhenger.

Den mest nærliggende forklaringen på at naturressurser ser ut til å dempe inntektsøkningen, er den såkalte hollandske syken (se faktaboks).

Dette reduserer insentivene til å oppgradere det teknologiske nivået i land med store naturressurser, forklarer Bruno.

Teknologi mindre viktig i forhold

Det kan også være at det bare er den relative viktigheten av teknologien som synker når et land får høyere nivåer av ressursrikdom, understreker han.

- Generelt er det vanskelig å si noe konkret om den faktiske sammenhengen mellom årsak og virkning, siden min studie i utgangspunktet var eksplorativ. Men mer forskning er underveis for å finne ut mer om de ulike sammenhengene, forsikrer Bruno.

Denne studien er ennå ikke publisert.

Ifølge professor Øystein Thøgersen ved NHH skyldes det mest flaks at Norge gjør det godt økonomisk. 

Statsstøtte avgjorde vekst i Øst-Asia

Bruno har også utført andre studier som inngår i doktorgraden.

Han har analysert hvor viktig statlig støtte har vært for å fremme nye industrier og teknologisk fremgang, spesielt i Øst-Asia. Denne regionen har hatt den høyeste økonomiske veksten i verden siden 1960.

Funnene tyder på at statsstøtten til skipsbyggingsindustrien i Sør Korea, var avgjørende for den teknologiske fremgangen i industrien. Det samme ser ut til å være tilfelle for palmeoljesektoren i Malaysia, ifølge Brunos funn.

Kilde: 

Lars Bruno og Stig Tenold: The Basis for South Korea’s Ascent in the Shipbuilding Industry, 1970–1990. The Mariner’s Mirror. Volume 97, Issue 3, 2011. Sammendrag

Det er for tiden 1235 aktive satellitter i bane rundt jorden, og nye sendes opp hele tiden. De har selskap av over 2000 gamle og uvirksomme satellitter. På sikt kan det skape problemer.

«Hvorfor kan man ikke bare hente ned gamle og utslitte satellitter?» skriver Kaj Grosen i en e-post.

– Det er fullt mulig å hente ned en satellitt ved hjelp av en romferje. Men det er vanskelig og dyrt med den nåværende teknologien. Man kan la dem falle ned gjennom atmosfæren, men det er en fare for at de treffer mennesker og bebyggelse, sier astronom Christoffer Karoff, som er postdoktor ved institutt for fysikk og astronomi ved Aarhus Universitet.

Men satellittene blir et større og større problem, så før eller senere må man gjøre noe, konstaterer Karoff.

Kolliderer i rommet

I 2009 kolliderte en privat amerikansk satellitt med et utrangert russisk eksemplar. De ansvarlige hadde gjort en feil i sine beregninger, og kollisjonen skapte omkring 2000 små biter romsøppel som nå er i bane rundt jorden.

– Det er altså en reell fare for kollisjoner, uansett om de er aktive eller ikke. Før eller senere må man gjøre noe. Foreløpig har man full oversikt, slik at man kan regne ut alle banene, sier Karoff, som poengterer at man i dag har planer for å få ned de satellittene man sender opp.

Små biter i ekstrem fart

Det finnes mange tusen små biter av romsøppel. De beveger seg i en fart på over 30 000 kilometer i timen. Det er omkring ti ganger så raskt som et prosjektil fra et vanlig militært gevær. De utgjør derfor en reell fare for romstasjoner, konstaterer Karoff.

– Selv om man vet hvor romskrotet befinner seg nå, er det absolutt et problem. Romstasjonene har nemlig problemer med å forflytte seg raskt. Derfor unngår man helst å skyte ned satellitter når de ikke lenger er aktive, sier Karoff.

Store biter av romsøppel kan spores ved hjelp av en radar og følges fra jorden, slik sammenstøt kan unngås. Satellitter og raketter har motorer, slik at de kan fjerne seg hvis de er på kollisjonskurs med romsøppelet.

Kineserne skyter mot rommet

I 2007 skjøt Kina ned en av værsatellittene sine med en rakett. Det resulterte i flere tusen små biter av romsøppel som nå er i bane rundt jorden.

– Man vet ikke hvorfor de gjorde det. Noen har spekulert i at satellitten inneholdt hemmeligheter, sier Karoff.

For tiden består samlingen av romskrot av om lag 23 000 gjenstander på over ti centimeter og 500 000 mindre gjenstander.

Heldigvis ser det ut til at gjenstandene med tiden blir brutt ved økt solaktivitet. 

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Her i landet diskuterer vi ofte de høye prisene og avgiftene på alkohol, vinmonopolordningen og hvor lenge serveringsstedene skal få være åpne.

– Vi vet at regulering av pris og tilgang til alkohol er blant de mest effektive tiltakene for å holde omfanget av alkoholrelaterte skader lavt, sier Elisabet E. Storvoll, forskningsleder ved SIRUS.  

Slike tiltak er samtidig de minst populære i befolkningen. At en restriktiv alkoholpolitikk er mest effektivt, men noe som også kan true politikernes popularitet, gjør jobben vanskeligere for de som prøver å forebygge skader som kommer av høyt alkoholinntak.

Norske rusmiddelforskere er på sporet av hva som gjør at vi allikevel aksepterer slike tiltak. Det er særlig to ting som er viktige for folks holdninger.

• Les også: Flere støtter en restriktiv alkoholpolitikk

Det er viktig å ha trua

Den første og desidert viktigste, er troen på at regulering av pris og tilgang faktisk bidrar til færre skader forårsaket av alkohol. 

Den andre er troen på at det finnes en sammenheng mellom hvor mye befolkningen drikker og omfanget av alkoholrelaterte skader.

– Om vi vet hva som skaper folks holdninger, kan vi også si noe om hvordan vi kan endre dem, sier Storvoll.

Økt kunnskap kan styrke troen på at tiltakene virker og troen på at forbruket henger sammen med skader, mener forskeren. 

– Dette er ikke de eneste faktorene som påvirker folks holdninger, men kunnskap har mye mer å si enn egne drikkevaner, om du er mann eller kvinne og hvor lang utdanning du har, sier Storvoll.

– Derfor er det fornuftig å satse på mer informasjon om sammenhengen mellom alkoholkonsum og skadeomfang, og om at pris og tilgjengelighet er gode virkemidler for å begrense dette, sier Storvoll.

• Les også: Mindre støtte til vin i butikk

Få studier om holdninger til alkoholpolitikken

Totalt sett er det ikke gjort så mange studier på holdninger til alkoholpolitikk. Og i de som er gjennomført, har forskerne undersøkt særlig holdningsendringer over tid, og variasjon mellom ulike befolkningsgrupper.

– Man har ikke vært så opptatt av hvordan holdningene blir formet. Nå er vi kommet et skritt nærmere. Samtidig trenger vi mer forskning, og funnene må bekreftes i andre studier, sier Storvoll.

Sammen med kollegaer ved SIRUS har hun tidligere funnet at stadig flere nordmenn støtter en restriktiv alkoholpolitikk. Andelen som mener vin bør selges i butikk, har for eksempel gått ned fra 70 prosent i 2005 til 53 prosent i 2012.

Hva folk mener over tid, henger også sammen med troen på virkemidlene og skadeomfanget.

Forskerne på SIRUS fortsetter arbeidet med å undersøke hvordan holdninger til alkoholpolitiske virkemidler blir formet, og håper etterhvert å kunne si mer om hvordan kunnskap og informasjon best kan presenteres.

Referanse

Storvoll, E. E., Moan, I. S., & Rise, J.: Predicting Attitudes Toward a Restrictive Alcohol Policy: Using a Model of Distal and Proximal Predictors. Psychology of Addictive Behaviors, oktober 2014. DOI: http://dx.doi.org/10.1037/adb0000036 

«Hvis kampanjen går som planlagt, vil det være mulig å redde rundt 275 av 8000 barn (3 %) som årlig dør av bakteriell meningitt.»

275 mennesker er i nød, og du har sjansen til å hjelpe dem gjennom å gi penger til vaksinering i Afrika. Men du er sannsynligvis mer tilbøyelig til å bidra dersom de som står i fare for å dø er del av en mindre gruppe.

«Hvis kampanjen går som planlagt, vil det være mulig å redde rundt 275 av 300 barn (92 %) som årlig dør av bakteriell meningitt.»

Årsaken er at den opplevde nytten er høyere når du kan hjelpe en stor andel av dem som er i nød, konkluderer en avhandling fra Lunds universitet i Sverige.

– Hjelpeorganisasjoner forsøker å vise alvoret i situasjonen for å få folk til å bidra, men det kan få motsatt effekt. Om du opplever at det ikke nytter fordi bidraget bare er en dråpe i havet, vil du ikke hjelpe, sier doktorgradsstipendiat i psykologi, Arvid Erlandsson.

– Kanskje bør organisasjonene heller beskrive at de har et problem i én by, og at her kan du gjøre en prosentuell stor forskjell, sier han.

Ulike følelser

Mange tror at det først og fremst er følelsene som får oss til å hjelpe, ifølge Erlandsson. De er selvsagt viktige for å vekke samvittigheten.

– Men det holder ikke å få potensielle hjelpere til å synes synd på ofrene, de må også oppleve at deres innsats kan gjøre en forskjell, og føle at de har i hvert fall en viss grad av personlig ansvar for å hjelpe, sier Erlandsson.

Andre forskere har også pekt på ulike årsaker til å hjelpe. Erlandsson undersøkte tre årsaker systematisk gjennom en serie eksperimenter; sympati med ofrene, ansvar for å hjelpe, og opplevelse av at det nytter. Deltakerne var svenske studenter i 20-årene.

De fikk fire scenarioer å velge mellom i hvert forsøk, for eksempel fikk de oppgitt fire ulike prosentandeler av ofrene de kunne hjelpe. Deretter rapporterte de hvilke følelser og tanker de knyttet til valget i de enkelte situasjonene.

Erlandsson fant at vi legger vekt på forskjellige motiver i ulike situasjoner.

Foretrekker kalde fakta

Én av undersøkelsene så på hvor mye penger deltakerne var villige til å gi til et reelt hjelpeprosjekt. Den ene presentasjonen av prosjektet viste bilde av et offer, den andre beskrev situasjonen ved hjelp av tall og fakta.

Bildet var fulgt av en følelsesladet historie fra et foreldrepar som hadde mistet sitt barn, fulgt av en oppfordring om å gi penger til forskning på kreft:

«God natt mamma, god natt pappa. Ordene vi kunne høre hver kveld etter lesestunden på sengekanten. Ordene vi aldri vil høre deg si igjen. (…) Amanda, vår fantastiske jente, nesten tre år gammel, som elsket livet og alt det hadde å tilby. Du elsket å synge, danse, svømme og leke. For et år siden tok sykdommen over kroppen din, og med brutal makt slukket den gløden i livet ditt.»

Den andre versjonen fortalte nøkternt om kreft og at organisasjonen finansierer 90 prosent av barnekreftforskningen i Sverige.

Deltakerne foretrakk faktisk det upersonlige alternativet.

– Selv om et prosjekt der ofrene er identifisert nesten alltid vekker mer følelser, sier Erlandsson.

– Manipulerer følelser

I forsøk der deltakerne bare fikk se identifiserte ofre, eller bare fakta, ga de som fikk se bilder av ofrene mer penger. Men når de kunne velge mellom bilde og statistikk, veide altså statistikken tyngst.

Erlandssen vet ikke hva det skyldes, men spekulerer på mulige årsaker:

– Det kan hende man opplever at annonser som retter seg mot hjertet forsøker å manipulere gjennom å spille på følelser. Da kan noen bli irriterte og negativt innstilte, sier han.

Det å få folk til å føle seg ille til mote ved å vise dem lidende mennesker, øker ikke alltid givergleden, tror Erlandssen.

Det har vært en utbredt kritikk mot hjelpeorganisasjoner at mange bilder av elendighet også kan føre til at vi blir likegyldige overfor nøden.

Erlandsson mener en del hjelpeorganisasjoner har tatt dette innover seg.

– Noen spiller mer på det positive enn det negative, sier han.

For eksempel ser vi stadig smilende barn på skolen i kampanjer, framfor magre og triste små.

Men også kampanjer som spiller på positive følelser har blitt kritisert. Noen har ment at organisasjonene nå fokuserer mindre på å vekke følelser fordi vi ikke ønsker å involvere oss følelsesmessig. Kampanjene handler mer om oss selv enn om ofrene.

Føler mer ansvar for egne

Ikke overraskende fant Erlandsson også at vi heller hjelper folk i vårt eget land enn i andre land. Men det skyldes ikke at vi ikke synes synd på dem langt borte, hevder han. I forsøket var det oppfatningen av at vi har et større ansvar for egne som var viktigst. Vi synes det er noen andre som har ansvaret for å gripe inn i andre land, selv om vi føler med dem som lider der.

Erlandsson har riktignok bare spurt deltakerne om hva som veier tyngst. Han vedgår at vi kan mangle innsikt i egne oppfatninger, eller svare på en måte som stiller oss selv i et bedre lys. Kanskje det er mer akseptert å si at vi har størst ansvar for våre egne, enn at vi ikke bryr oss om mennesker i andre land.

Man kan også innvende at opplevelsen av ansvar og nytte er like mye basert på følelser som empatien. Det er ikke rasjonelt å la være å hjelpe 275 fordi det er mange ganger flere som trenger hjelp, når vi samtidig hjelper 275 av 300. Vi tenker likevelt rasjonelt når vi vurderer vi hvor mye nytte vi kan gjøre i forhold til innsatsen, mener Erlandsson.

Referanse:

Arvid Erlandsson: Underlying psychological mechanisms of helping effects: Examining the when × why of charitable giving. Doktoravhandling ved Lunds universitet, Sverige, 2014.

Nå skal pasientene trekkes inn i forskningen. Om et forskningsprosjekt ikke har brukermedvirkning, må de begrunne det spesielt når de søker penger.

– Fremtiden er for de helseforskerne som er interessert i å samarbeide med brukerne og pasientene, sa den nederlandske pasientforskeren Maarten de Wit på en konferanse om brukermedvirkning i helseforskning i november.

Her i Norge står også medbestemmelse høyt på dagsorden. De regionale helseforetakene skal nå kartlegge omfanget av brukermedvirkning. 

– Vi ønsker å flytte helseforskningen enda nærmere pasientene og tjenestene. På den måten sikrer vi at forskningen som departementet finansierer, skal få en enda større nytteverdi både for brukeren og pasienten, for samfunnet, og for helsetjenestene, sier avdelingsdirektør Maiken Engelstad i Helse- og omsorgsdepartementet (HOD)

For pasientene vil dette gi bedre og mer kostnadseffektive behandlinger, mener Engelstad.

I fjor brukte Forskningsrådet nesten en milliard kroner på helseforskning. De handlingsrettede programmene stod for en tredjedel, og her er brukermedvirkning er aktuelt.

– Stadig flere erkjenner nå at det er viktig å involvere pasientene i forskningen, og diskusjonen fremover må handle om hvordan vi skal gjøre det, sier avdelingsdirektør Mari Nes i Forskningsrådets helseavdeling.

Fra prat til handling

Hittil har det vært mye snakk om brukermedvirkning, så nå må det skje, sier programdirektør Jean R. Slutsky fra Patient-Centered Outcomes Research Institute (PCORI) i USA. Han er en internasjonal pioner på feltet.

PCORI ble etablert i 2010 og har vokst fra fem til 160 ansatte i løpet av kort tid.

– I løpet av disse årene har vi vist hvordan man kan snu forskningsmetodene i USA på hodet. Vi engasjerer pasienter og deres familier hvert skritt på veien i helseforskningen. De er med på å planlegge forskningen, de er med i selve forskningen, og de er med på kommunikasjonen etterpå. Poenget er at dette øker sannsynligheten for at forskningen blir relevant. I tillegg styrker vi tilliten mellom forskere og pasienter, sa Slutsky.

Engelstad fra HOD ser for seg utvalg med representanter både fra forskere, brukere og behandlere. Disse utvalgene skal vurdere forskningens relevans og nytteverdi for pasientene.

Og de skal bidra med prioriteringer av hva det skal forskes på.

Vi har lært fra England hva man bør gjøre hvis man må velge mellom ett prosjekt som har høy vitenskapelig kvalitet og liten potensiell nytteverdi for pasienter, og ett annet prosjekt som har lavere kvalitet, men høyere potensiell nytteverdi. Da bør man satse på å videreutvikle det siste prosjektet, slik at den vitenskapelige kvaliteten blir høyere, sa Engelstad.

Mer jobb for forskerne?

Jean R. Slutsky fra USA mener at brukermedvirkning nok fører til merarbeid for forskerne, men det behøver ikke være noe problem.

Han mener at ekstra midler vil være nok til at forskerne endrer synet på hvordan forskning kan gjøres.

Maarten de Wit fra Nederland har lang erfaring med brukermedvirkning i revmatismeforskningen. Han er skeptisk til penger som motivasjon:

– Hvis pengene er forskernes eneste motivasjon til å begynne med brukermedvirkning, er det ikke nok. Forskerne bør være personlig overbevist om at dette er viktig, sa de Wit.

Tourettes syndrom er ein arveleg tilstand som består av gjentekne ufrivillige bevegelsar eller ukontrollerte lydar som vert kalla tics. Ein antek at mellom 0,5 og 1,5 prosent av befolkninga har syndromet.

Utbrota hjå pasienten kan nokre gonger bestå av upassande språkbruk kalla koprolali, ifølge Norsk Tourette Foreining. 

Tyske forskarar har observert at pasientar med Tourettes syndrom fikk fleire utbrot når dei såg seg sjølve i spegelen. Pasientane ticsa betydeleg mindre når dei såg video av seg sjølve utan tics eller rykkingar.

• Les også: Mulig ny behandling for Tourettes

Studien er publisert i Cognitive Neuroscience. Forskarane kjem frå høvevis University Medical Centre Hamburg-Eppendorf, University of Lübeck og Ghent University.

Ser ikkje nytta

Egil Midtlyng, psykologspesialist ved Nasjonalt kompetansesenter for AD/HD, Tourettes syndrom og narkolepsi, seier at studien er interresant, og seier det manglar mykje forsking på syndromet. Han seier at mykje av det forskarane har kom fram til i denne studien ikkje er uventa, men at det er bra at pasientane har blitt studert nærare under kontrollerte føresetnadar.

- Dette er ikkje gamalt nytt. Ein lærer av å sjå og høyre. Det er slik hjå alle. Er ein Tourettes-pasient saman med ein annan som lid av tics, tek han eller ho lett etter. Den same effekten ser vi kanskje her i spegeleksperimentet, seier Midtlyng til forskning.no.

Midtlyng ser ikkje for seg at ein utan vidare kan etablere nye behandlingsmetodar på bakgrunn av den nye studien. Korvidt resultata kan overførast til klinisk praksis, til dømes som behandlingsmetode, må prøvast ut, meiner han.

Fleire utbrot framfor spegelen

Studien var todelt. I første del vart kvar og ein av tolv deltakande Tourettes-pasientar sett inn i eit rom, og deretter sett framfor ein spegel. I den andre studien gjorde 16 pasientar det same. I andre del fikk pasientane også sjå seg sjølv i eit videoklipp der dei ikkje hadde utbrot.

Forskarane såg at pasientane som satt framfor spegelen ticsa meir enn vanleg. Dei som såg seg sjølve på video hadde betydeleg færre utbrot.

Åtte av dei 16 pasientane i del to, var også deltakande i første studiedel. Pasientane vart filma i alle testane. Alle har tidlegare delteke i liknande studiar, og filmklippa til andre delstudie vart henta derfrå.

Utbrota framfor spegelen kom av at deltakarane vart ekstra merksame på komande utbrot, skriv forskarane i studien.

Det er tidlegare stadfesta at pasientar med Tourettes reduserer omfanget av utbrot om dei er merksame på til dømes aktivitetar utandørs. Det kan forklare den positive verknaden hjå pasientane som såg seg sjølve på video.

- Det er vanskelig å trekke ei klar slutning på studieeksperimenta, men ein veit at pasienten ticsar mindre om han eller ho fokuserer på heilt andre ting. Når pasienten er oppteken av å spele til dømes gitar eller trommer, eller driv idrett kan vedkommande også vere heilt fri for tics, seier Midtlyng.

Omvendt ser ein at pasientar kan ha oftare tics når dei setter seg ned og slapper av framfor fjernsynet. Han stadfester at det blir spekulativt å seie noko meir om resultata.

Få representerer mange

Pasientar med Tourettes syndrom kan ha ekkolali eller ekkoprakasi. Ekkolali får pasienten til å gjenta det andre seier, og ved ekkopraksi er vedkommande tvungen til å gjenta rørsler eller handlingar. Dette kan ha vore tydingsfulle faktorar ved studien.

Ei stor svakheit ved studien er at svært få har delteke, men forskarane peiker på at funna likevel har ein sterk effekt. I tillegg var halvparten av deltakarane i andre delstudie også med i første.

Forskarane oppmodar til vidare forsking der ein ser på mulige interaksjonar mellom pasientar si merksemd på ukontrollerte utbrot, fornemmelsen dei har før eit utbrot, samt mengda av ticsa.

Midtlyng deler forskarane sitt synspunkt, og seier at ein i dag blant anna nytter behandlingsmetoden Habit Reversal Training for å redusere tics hjå Tourettes-pasientar.

- Dette er ein behandlingsmetode der ein bruker merksemda før eit utbrot til å trene på å motstå utførelsen av eit tics. Såleis kan ein dempe både mengda og intensiteten av rykkinga, seier Midtlyng.

Referanse:

Brandt V. C. m.fl.: Visual Feedback of own tics increases tic frequency in patients with Tourette’s syndrome. Cognitive Neuroscience (04.09.2014) (PDF)

Caurin, Belen m.fl.: Environmental circumstances influencing tic expression in children. European Journal of Paediatric Neurology (20.04.2014) 

Samandrag

Det er vanskelig å se for seg at Venus kan besøkes av mennesker. Venus ligger nest innerst av planetene i solsystemet, på innsiden av jordens bane.

Planeten er en svettende ovn, med en gjennomsnittstemperatur på nesten 500 grader på overflaten. Ingen av de jord-lignende planetene i solsystemet har en så tett atmosfære som Venus, som nesten bare består av CO2.

Trykket på planetens overflate er rundt 100 ganger mer enn på jorda, omtrent samme trykk du finner på 1000 meters dyp i våre hav.

Flere romsonder har blitt sendt til Venus, både for å observere planeten, men også for å lande. Venus’ brutale klima har sørget for at landerne sjeldent overlever i mer enn en time på overflaten.

Det høres ikke ut som et fristende reisemål.

HAVOC

Men framtidsdrømmerne ved NASA Langley Research Center har nå lansert en designstudie som skal la mennesker utforske Venus.

Konseptet kalles High Altitude Venus Operational Concept (forkortet HAVOC), og består i å sende et bemannet luftskip til Venus.

Fordelen med luftskipet er at astronautene kan holde seg 50 kilometer over bakken, og dermed ikke måtte forholde seg til trykkoker-forholdene på Venus’ overflate.

I denne høyden er trykket omtrent tilsvarende jordas overflatetrykk, samtidig som at tyngdekraften på Venus er svært nærme jordas egen tyngdekraft.

Videoen over viser hvordan ingeniørene tenker seg at ferden kan foregå. Luftskipet ligger pakket og klart helt til det blåses opp, rundt 70 km over Venus’ overflate.

• Les også: Dykker ned til venus med norsk teknologi

Rom-luftskipet kan bære vitenskapelige instrumenter som kan sendes ned til overflaten, samtidig som det har en tomannskabin. Solceller på toppen av ballongen gir strøm, og ingeniørene ser for seg at oppdraget skal vare en måned.

Havoc betyr forøvrig ødeleggelse på engelsk, så det er uklart hvorfor de har valgt et navn som gi dette akronymet.

Hvorfor dra til Venus?

Etter at menneskeheten kom seg til månen har de fleste rettet sitt blikk mot Mars. Ingeniørene og forskerne bak dette konseptet mener at Venus kan være det neste målet for menneskelig utforskning. Det kan til og med lønne seg å dra til Venus før Mars, mener ingeniørene.

– Det kan være en slags treningstur for videre utforskning, sier Chris Jones til Universe Today, prosjektleder ved Langley Research Center.

Venus er også den planeten som er nærmest jorden, så oppdraget vil ta kortere tid enn en tur til Mars.

Foreløpig er dette bare et konsept, og en virkelig tur til Venus trenger tiår med utvikling, testing og planlegging, for ikke å snakke om enorme pengesummer.

Venus’ vinder

De atomsfæriske forholdene skal gi god løftekraft til luftskipet, og sterke vinder gjør at luftskipet kan reise rundt hele Venus på 110 timer, i følge Jones.

Siden klimaet på Venus’ overflate er så ugjestmildt, er dette langt fra det første forslaget om å bruke ballonger for å utforske planeten.

De sovjetiske VEGA-sondene  landet på Venus i 1985, og hadde med seg ballonger med måleinstrumenter. Disse ballongene ble sluppet fri i Venus’ atmosfære, og var en stor suksess.

Mange andre planer for ballonger på Venus har blitt analysert av NASA-forskeren Geoffrey Landis. Hans analyser kan du lese i artikkelen Low-altitude Exploration of the Venus Atmosphere by Balloon.

Landis konkluderer med at store ballonger på Venus er en stor utfordring, men at det er gjennomførbart.

Spørsmålet nå er om luftskip-planen til NASA noensinne kommer til å se dagens lys.

Hver vinter herjer diareen i norske fjøs. Kyr hoster, får feber og mindre matlyst, blir dårlige i magen og er i generelt laber form.

De er rammet av det svært smittsomme bovint coronavirus (BCoV), eller kudiaréviruset, som veterinær Veslemøy Sunniva Oma kaller det.

– Sykdommen kan være alvorlig for kyrene, særlig kalver, likevel har det vært lite fokus på hvordan vi kan unngå smitte, sier Oma.

Doktorgradsstipendiaten ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) forsker på hvordan kudiaréviruset kan smitte via mennesker.

Alvorlig sykdom

Viruset går også ut over bøndene, for de økonomiske konsekvensene kan bli store når kyr produserer mindre melk og kalver vokser saktere eller trenger mer mat for å vokse.

Mange har hatt mistanke om at det kan være bonden selv, eller veterinæren, som sørger for at kyr fra ulike gårder smitter hverandre.

Hvordan det skjer, og hvor lenge mennesker er smittebærere, er det imidlertid forsket lite på.

Oma gikk grundig til verks – helt inn i nesa på forsøkspersonene.

Hun fant at viruset kan være inni nesa vår i inntil seks timer.

– En halvtime etter kontakt med en syk ku har du en god del virus i nesa. Venter du noen timer med å besøke neste fjøs, kan du kanskje unngå å smitte noen, sier Oma.

Smitter ikke mennesker

Viruset biter ikke på mennesker, men de av oss som er i kontakt med kyr kan altså bære det med oss.

Oma har ikke testet om viruset i nesa er smittsomt, bare at det finnes der inne.

Hun hadde allerede en mistanke om at viruset kunne finnes i menneskeneser, for det er vanlig å ta neseprøver av ku for å sjekke om de har viruset.

Viruset tar nok bolig i nesa når vi puster inn bittesmå partikler fra lufta i fjøset. Likevel er det mer sannsynlig at vi overfører viruset ved direkte kontakt gjennom klær eller støvler, enn at vi puster ut viruset på kyrene, tror Oma.

Sjekker klokker og støvler

Også lungebetennelse blir et stadig større problem i fjøsene.

Omas kollega Thea Blystad Klem ved NMBU ser på smittekildene til viruset Bovint respiratorisk syncytialvirus (BRSV).

Dette viruset setter seg i lungene, og kan gi alvorlige følger. Mens diareen sjelden er dødelig, fører luftveisinfeksjonen oftere til at dyr dør.

Foreløpig har postdoktoren gjort et pilotprosjekt på to hostende, snørrete kyr. Hun fant at det er virus i kuas nese i hele 12 dager.

– Det er mye lenger enn andre studier har vist. Det må bonden, veterinæren og de på nabogården ta hensyn til, sier Klem.

Hun mener vi vet for lite om hva som er de viktigste måtene å overføre smitte på. Hygiene er viktig. Men hun har ikke tro på vanntette skott mellom fjøsene. Selv om alle som besøker et fjøs er pålagt å skifte klær og vaske hender på vei ut, kan viruset fort feste seg under støvlene eller på en klokke.

Det er urealistisk at bønder og veterinærer dusjer kroppen og desinfiserer alt utstyr hver gang de har vært innom, hevder Klem.

– Derfor er det viktigste å finne ut hvor det er størst konsentrasjon av virus, slik at man kan være ekstra nøye med den gjenstanden, sier hun.

For å finne ut hvor viruset trives best, har Klem og Oma testet både klokker, støvler og stetoskop – som veterinærer bruker på sykebesøk. Men disse prøvene har de ikke analysert ferdig ennå.

Mystisk utbredelse

Det er flere mysterier knyttet til de to virusene.

Smitten sprer seg nemlig svært ujevnt i landet.

Da stipendiat Ingrid Toftaker ved NMBU sammenlignet prøver av antistoffer i melken som ble levert på tank til meieriet, fant hun oppsiktsvekkende store geografiske forskjeller.

Nesten alle besetninger på Nordmøre er smittet. Nesten ingen i Sogn.

Toftaker er i samme forskergruppe som Oma og Klem. Mens de to sistnevnte undersøker forekomsten av selve viruset, er Toftaker epidemiolog og jakter på risikofaktorer for smitte.

Forskningen hennes er ikke ulik en detektivjobb.

Toftaker forsøker nå å finne ut hvorfor noen storfebesetninger blir smittet. Og vel så viktig: Hvorfor blir andre besetninger ikke smittet?

Mye virus på Nordmøre

I dag kan veterinærene greit finne ut om kuene i et fjøs har antistoffer mot BRSV eller BCoV. De tar ganske enkelt prøver av tankmelken fra gården når den kommer til meieriet. Dersom det er antistoffer i melken, betyr det at dyr i besetningen har hatt en infeksjon med det aktuelle viruset.

Da Toftaker fikk hjelp av Tine til å kartlegge utbredelsen av antistoffer mot de to virusene i fjøsene i de to fylkene Møre og Romsdal og Sogn og Fjordane, ble hun i stand til å lage to kart.

Disse kartene ga klar beskjed: Mens de to virusene var lite utbredt blant annet langs Sognefjorden, var de mye utbredt ved kysten på Nordmøre. Finner man det ene viruset, finner man ofte også det andre.

– Hvor mange besetninger som har antistoffer mot virusene varierer mye geografisk, forteller Toftaker.

I noen områder hadde 80 prosent av storfebesetningene antistoffer mot virus. I andre områder var nesten ingen smittet.

– I alle områdene hvor mange av besetningene har antistoffer, så er det nesten alltid noen som ikke har det. Noen bønder klarer altså å holde smitten unna fjøsene sine, selv med mye smitte i nærheten.

Analyserer data om dyrene

Dette forteller oss hvor viktig det er å finne ut hvordan virussykdommene smitter fra fjøs til fjøs, mener Toftaker.

– Det er viktig å huske på at BRSV og BCoV er lett å få inn i fjøset. Det er også forholdsvis lett å bli kvitt disse virusene. Smittebildet skifter derfor fort, sier hun.

Mange forskere får stadig større datamengder de kan bruke i sin forskning.

Epidemiologer som forsker på dyrehelse har i dag ikke bare kunnskap om utbredelse av smitte. De har også databaser som forteller dem hvor mange dyr det er i hvert fjøs, hvor lang avstand det er mellom besetningene, hvor mye melk som produseres, hva slags rase kuene tilhører, og hvem som selger og kjøper dyr.

Avstand mellom dyr er viktig

– Når vi sammenligner disse dataene, så ser vi at større besetninger lettere blir smittet enn mindre besetninger. Det tror vi rett og slett kan skyldes at det er mer trafikk inn og ut av disse større fjøsene. At fjøset er stort med mange dyr, behøver altså ikke å være en avgjørende faktor i seg selv, sier Toftaker.

– At det tilsynelatende er svært viktig hvor tett storfebesetningene ligger, mener jeg er veldig interessant. At smitteutbredelsen varierer så mye fra område til område i den delen av landet jeg har undersøkt, mener jeg at også kan være avgjørende kunnskap.

Kjøper seg smitte

– Salg og kjøp av dyr mellom besetninger er antakelig også en viktig smittekilde, særlig når det gjelder smitte over større avstander, sier Toftaker.

Det har vært varierende kontroll av BRSV og BCoV ved kjøp og salg. For det første mangler bøndene en samlet oversikt over smittede dyr. Ikke alle dyr med virus har symptomer.

– Dessuten har det i perioder vært så få dyr til salgs at bøndene ikke kan være så kritiske som de ønsker og bør, forklarer Toftakers forskerkollega Thea Blystad Klem.

Bøndene må ta de dyrene de kan få.

Det er også et problem at dyr fra ulike gårder fraktes på samme bil når de skal selges. Slik smitter de hverandre.

Gjennom Helsetjenesten for storfe, som Toftaker samarbeidet med da hun analyserte prøver av melken, skal alle gårder i landet som har hatt kuviruset BRSV merkes.

Tanken bak bekjempelsesprogrammet er at bønder som har hatt smitten i sitt fjøs bare skal kunne selge til andre smittede gårder.

Svartelisting av gårder?

Vil det føre til at noen bønder kommer dårligere ut enn andre, dersom de bare kan kjøpe ku som tidligere har vært syk? Etter en skikkelig runde influensa kommer melkekyrne kanskje aldri opp på samme produksjonsnivå igjen.

– Nei, det tror jeg ikke, sier Thea Blystad Klem.

– Det er ikke alle kyr som blir like syke, eller får langvarige konsekvenser av å være syke. Og det er fortsatt viktig å kreve papirer på god helse når man skal kjøpe.

I tillegg til et sentralt kuregister, kan den nye kunnskapen om smittespredning bli nyttig.

– Når vi får vite mer om hvor lenge en ku er potensielt smittsom, kan vi også gi tydeligere råd om hvor lenge bøndene bør vente med kjøp og salg av storfe, sier Klem.