To italienske forskere har foreslått en ny metode for å reise billigere og sikrere til planeten Mars. De har utarbeidet en ny type bane som romskip kan følge. Banen kalles ballistisk innfanging, og lar Mars gjøre deler av jobben som fram til nå har krevd drivstoffslukende raketter.

- Dette er en øyeåpner. Det kan være et stort skritt for oss, og virkelig spare oss for ressurser, noe vi alltid er på utkikk etter, sier leder av NASAs avdeling for planetvitenskap, James Green, til tidsskriftet Scientific American. Green ser for seg at metoden kan prøves ut i neste tiår.

Reisen vil ta lengre tid, og derfor vil ikke den nye banen være så godt egnet til bemannede romskip. Oppholdet i verdensrommet er en belastning for menneskekroppen, både på grunn av kosmisk stråling og vektløsheten ombord.

Til gjengjeld vil et romskip i denne banen bruke en fjerdedel mindre drivstoff. Derfor kan for eksempel ubemannede romsonder som skal utforske planeten bruke banen, eller lasteskip som en gang i framtida skal frakte nye forsyninger til en koloni på Mars, ifølge Scientific American.

• Les også: Orion-romskipet er snart klart

Rask, dyr, risikabel

En tradisjonell marsferd innebærer at romskipet siktes nøyaktig inn mot planeten, omtrent som når et gevær siktes mot et bevegelig mål. Mars må være på riktig plass i banen, ganske nær jorda, og det skjer bare i et kort tidsrom. Hvis det blir utsettelser, må hele oppskytningen kanskje forskyves til neste mulighet, to år seinere.

Den tradisjonelle romskipsbanen innebærer at romskipet reiser ganske fort. Det krever mye drivstoff. Enda mer drivstoff kreves når romskipet nærmer seg Mars. Da må nemlig romskipet bremses opp med rakettene igjen, for ikke å skyte forbi planeten. Oppbremsingen må også være helt nøyaktig.

Større slingringsmonn

Italienerne Edward Belbruno og Francesco Topputo fant fram til den nye banen mens de arbeidet på oppdrag for den amerikanske fly- og romskipsprodusenten Boeing. Deres idé var å reise langsommere og la planeten Mars gjøre jobben med å fange inn romskipet i en bane i sitt tyngdekraftfelt.

Denne banen sikter ikke rett mot Mars. Isteden sikter den foran planeten, med et mye større slingringsmonn. Romskipet trenger ikke å skytes opp i ett bestemt tidsrom. Isteden venter det ute ved banen til Mars, inntil planeten tar det igjen med litt høyere hastighet. Så suger tyngdekraftfeltet til Mars romskipet inn i bane.

Denne banen er riktignok ganske høyt over overflaten til den røde planeten, hele 20 000 kilometer oppe. Det kan være nyttig til enkelte formål. Belbruno ser for seg at framtidas kommunikasjonssatellitter kan plasseres rundt Mars i denne høyden, når planeten har fått nok mobilbrukere, TV-tittere og andre som trenger å kommunisere.

Bremseraketter må likevel til for å senke bane, og eventuelt lande. Likevel vil denne oppbremsingen kreve mye mindre drivstoff enn den tradisjonelle oppbremsingen.

• Les også: Slik skal vi finne nye planeter

Gammel metode i ny fasong

Selv om metoden er ny for reiser til Mars, foreslo Belbruno den allerede i 1991, mens han arbeidet for NASAs Jet Propulsion Laboratory, som arbeider først og fremst med ubemannede sonder til andre planeter.

Den gangen ble metoden foreslått blant annet til måneferder. Tvillingsondene GRAIL, som kartla månens tyngdefelt, brukte denne oppbremsingsmetoden for å komme inn i bane rundt månen.

Problemet med å bruke metoden for reise til Mars, var at denne planeten har mye større fart i forhold til jorda, enn for eksempel månen. Det var derfor regnet som umulig å få den relativt svake tyngdekraften til Mars til å bremse opp romskipet. Gjennombruddet kom med idéen om å la romskipet vente ute ved banen til Mars, og så la planeten langsomt innhente romskipet.

Referanse og lenke:

Artikkel i tidsskriftet Scientific American

Francesco Topputo, Edward Belbruno: Earth—Mars Transfers with Ballistic Capture, arXiv: 1410.8856. (Er sendt inn til vurdering i tidsskriftet Celestial Mechanics and Dynamical Astronomy.)

De nordiske landene har en rik felles historie. Gjennom generasjoner har vi bosatt oss langs kysten hvor vi har lært å livnære oss av de marine ressursene som finnes der. Denne rikdommen har vært av stor betydning for den økonomiske og politiske utviklingen av våre respektive land.

Dette har gjennom århundre satt sitt preg på den kulturelle arven vi i har har med oss. Nå trues de marine ressursene av klimaendringer og overforbruk. Gjentatte advarsler og skremmende scenarioer utarbeidet av vitenskapelige organisasjoner, som FNs klimapanel, har dessverre ikke vekket den politiske bevisstheten i nevneverdig grad.

De marine ressurser blir tidvis omtalt som «den nye oljen», noe som er misvisende ettersom disse ressursene er både fornybare og kan utnyttes bærekraftig om de blir forvaltet på en kløktig og innsiktsfull måte. I motsetning til oljen og gassen – som er ferdige produkt uten en best-før-dato lagret i jordas mørke undergrunn – beror omfanget og kvaliteten av de marine ressursene, enten det dreier seg om torsk, oppdrettslaks, blåskjell eller kiselalger, på naturgitte forutsetninger som nå er under endring.

Og la det være sagt en gang for alle: Vi har kanskje et av verdens beste forvaltningssystem, men det endrer allikevel ikke på det eksterne trykket havene rundt oss nå prøver å absorbere.

Skjør kobling

Økosystemene er avhengige av skjøre koblinger. Det er disse som nå er utsatt for et press, og det fra flere sider samtidig. For det første har massive utslipp av CO2 til atmosfæren de siste 150 årene endret grunnbetingelsene for klimaendringer. For det andre øker belastningen på de marine ressursene på andre plan. Skipstrafikken øker over hele verden, også i sårbare områder som Arktis. Om lag 90 prosent av verdens varetransport skjer til havs, og en ny studie viser at den globale skipstrafikken har dramatisk nok firedoblet seg i løpet av de siste 20 årene.

Størstedelen av trafikken skjer på Det indiske hav og de kinesiske havene, men økningen er stor også på Nordens hav. Det Norske Veritas (DNV) rapporterte i fjor at i Norge alene økte antallet seilaser fra 70 000 til 100 000 i perioden 1996–2012. De poengterte at «den største risikodriveren for antall navigasjonsulykker er mengden skipstrafikk». Miljøproblemer som følge av grunnstøtinger og kollisjoner må naturlig nok også tas med i diskusjonen om havenes forvaltning.

Økt og endret avrenning fra land bringer med seg forurensning som kan være skadelig for miljøet den beveger seg inn i. I Østersjøen står man overfor et voksende problem, ettersom omfanget av oksygenutarmede vannmasser øker, samtidig som tilførsel av forurensning fra de baltiske landene er omfattende.

Et annet eksempel er at nye områder for gruvedrift planlegges, og slagget må dumpes et sted. Denne problemstilling berører alle de nordiske land, og har vært heftig debattert i forbindelse med mulig åpning av urangruver ved Kvanefjeld på Sør-Grønland.

At presset kommer fra flere sider samtidig, gjør det spesielt vanskelig å forutse hvorvidt, og i så fall hvordan, livet i havet vil klare å tilpasse seg til det endrete miljøet.

Nordens hav

Det var den norske oseanografen Johan Blindheim som på 1980-tallet kalte Østersjøen, Nordsjøen, Norskehavet, Grønlandshavet og Barentshavet for Nordens hav. At forvaltningen av Nordens hav er god, er det liten tvil om. Men den må bli enda bedre, for utfordringene er eskalerende, også det er godt dokumentert. Klimamodeller og observasjoner antyder at endringene er større i de arktiske områdene enn på sydligere breddegrader – og at de største endringene ennå ikke har manifestert seg.

Vi er imidlertid godt rustet for videre forskning, ettersom noen av verdens lengste og beste observasjonsserier av temperatur, saltinnhold og biologiske ressurser finnes for nettopp disse havområdene.

Fem hav som ett system 

Det nordiske perspektivet er spesielt viktig fordi Nordens hav henger sammen og gjensidig påvirker hverandre. En god måte å angripe utfordringene på, er derfor å se på de fem havene som ett eneste stort, sammenhengende system. Dette skjer i liten grad i dag: Forskerne er individer med klare preferanser på hvilket arbeid de ønsker å utføre. Videre er det en typisk tilnærming fortrinnsvis å jobbe med kollegaer fra egen disiplin, mens det vi trenger er et flerfaglig perspektiv.

Det pågående, og økende, presset på havene kan få vedvarende effekter på artene og økosystemene – langt større en hva de fleste klarer å ta innover seg. Desto raskere endringene skjer, jo vanskeligere og mer kostnadskrevende blir det å kartlegge, forstå og drive forvaltning av disse ressursene på en forsvarlig måte.

Dette er et moment som er forsvinnende lite synlig på den forskningspolitiske agendaen. Det bør i langt større grad satses økonomisk og politisk på kvalitetsforskning knyttet til de marine ressursene. Særlig må potensialet som befinner seg i skjæringspunktet mellom de ulike nasjonenes strategier utnyttes bedre. Klarer vi å gjøre det i et nordisk perspektiv, har vi bragt noe nytt og potensielt viktig til torgs.

Bedre dialog

Behovet for denne type forskning må kommuniseres til beslutningstagerne – og folk flest. Forskerne må bli bedre til å kommunisere, samtidig som beslutningstagerne må bli bedre til å ta inn over seg det forskerne vet, og handle deretter. I dag er det ofte slik at forskerne forteller og beslutningstagerne hører på, men de gode løsningene og påfølgende handling blir til med en bedre dialog og et bedre samarbeid.

Om ikke oss, hvem? Nordens hav er koblet til resten av verdenshavene, og endringer på hjemlig trakter vil – på sikt – ikke nødvendigvis ha direkte og umiddelbare effekter andre steder. Myndighetene i de nordiske landene bør samle kreftene for å møte de store utfordringene som vi alle står overfor. De nordiske landene er, i likhet med andre kyststater, avhengig av kysten og de marine ressursene. Med en koordinert forskningsinnsats og politikk på tvers av landegrenser, vil vi kunne bidra med et viktig eksempel til etterfølgelse for resten av verdens kystnasjoner.

Spørsmålet som reiser seg er: Hvis ikke de nordiske landene, som er blant de mest stabile og rikeste i verden, kan klare å håndtere de fundamentale utfordringene som følger av at havene er i endring, hvem kan da klare det?

––––––––––––––

Denne kronikken stod først på trykk i BT 30. Des 2014.

1. Våkner på kjøkkenet ditt etter tusen års søvn

Tornerosebakteriene sover i tusen år og våkner opp i ris som har stått for lenge på kjøkkenbenken. Bakteriene tåler koking, tørking, stråling og antibiotika. Men vi tåler dem ikke, og kan få diare og oppkast. 

Bakteriene er en utfordring for matindustrien, som har funnet fram til måter å ta knekken på dem, ved å lure dem til å våkne. For når de er våkne, tåler de ikke oppvarming og blir ufarlige. 

På ditt eget kjøkken kan du ganske enkelt unngå bakteriene ved ikke å la rester av ris og pasta bli stående kjøkkenbenken. La maten kjølne, og sett den deretter inn i kjøleskapet, som skal være 4 grader eller kaldere.

Dette ble den mest leste saken i 2014. Publisert på andre juledag, men spredd som en virvelvind blant leserne. Fikk du den ikke med deg, kan du lese den her.

2. Revmatikere blir stemplet som late

Trøttheten rammer brått og uventet, og du sovner over frokostbordet. Noen dager orker du ingenting, mens andre dager går bedre. 

De som er rammet av Sjøgrens syndrom, en kronisk revmatisk sykdom, møter ofte lite forståelse hos helsepersonell. Et vanlig råd er å trene. 

Professor Anne Marit Mengshoel forsker på Sjøgrens syndrom og hvordan pasientene opplever denne trøttheten. Hun sier: – Jeg tror at den norske treningskulturen har drevet det for langt med et bilde av at fysisk aktivitet hjelper, nærmest uansett. Dette er en sykdom som varierer, det er dager der en er for syk til å trene. Pasientene har behov for at både helsepersonell og vanlige folk forstår og aksepterer at en kan behøve en liten time-out, og at dagsformen varierer.

Les artikkelen her.

3. – Få kritisk tenkning inn i skolen

“Samtaler med de døde, vaksineskepsis, homøopati – det er lett å finne saker å sutre over: Folk synes å stole blindt på udokumenterte metoder og fantastiske forklaringer. Men hva er løsningen? Hvordan får vi folk til å tenke kritisk?

Ved å innføre kritisk tenkning som skolefag.”

Slik begynner kommentaren av Erik Tunstad, og dette er den tredje mest leste saken i 2014. Den er lest av mange – og likt og delt i hopetall.

Tunstad var fagredaktør da forskning.no startet opp i 2002. Han sluttet etter noen år for å bli høgskolelektor i naturvitenskap på Høgskolen i Buskerud og Vestfold, og for å skrive bøker om evolusjon og Darwin. I 2014 kom han tilbake til forskning.no som gjestespaltist. 

Les kommentaren her

4. Slankar seg feitare

Trening, diett, kropp, fedme, overvekt og metoder for å endre kroppen – dette er temaer som blir mye lest i alle medier. forskning.no går grundig til verks og skriver om hva forskningen kan fortelle oss om hva som virker og hva som ikke gjør det. 

I den fjerde mest leste artikkelen er temaet jojo-slanking. Fenomenet der vi starter på en diett – gjerne den nyeste på markedet, går ned litt og så gir opp og går opp. Norske forskere har sett på denne typen vektreduksjon og har – deprimerende nok – funnet at perioder med lavt inntak av mat kombinert med perioder med ubegrenset inntak, fører til vektøkning. Studien handlet om mus, og forskerne vil ikke si at resultatene gjelder for mennesker. Men de roper varsko.

Les artikkelen fra NIFES her

5. Gener fra amerikanske indianere funnet på Påskeøya

Thor Heyerdahl kjempet hardt for gjennomslag for teorien hans om at indianere fra Sør-Amerika var de første til å befolke de polynesiske øyene i Stillehavet. Da genteknologien kom, ble Heyerdahls tanker motbevist. Genundersøkelser viste at befolkningen på Påskeøya stammer fra utvandrere fra den andre kanten, Sørøst-Asia. 

Men i oktober kom studien som viste at amerikanske indianere var på Påskeøya, bare kort tid etter at øya var blitt befolket av sørøstasiater. 

Norske forskere undersøkte DNA-materiale fra Påskeøya, og de fant at 8 prosent kunne spores tilbake til den amerikanske urbefolkningen. Det store spørsmålet er: hvordan kom de seg dit?

Erik Thorsby, professor i immunologi ved Universitetet i Oslo, mener at det er mest sannsynelig at polynesierne reiste til Sør-Amerika, og tok med seg amerikanske indianere tilbake til Påskeøya.

Les hele artikkelen her. 

6. Første synlige bevis for irritabel tarm

Det var lenge vanlig å forklare den svært vanlige tarmlidelsen IBS som et psykisk problem. Men en ny norsk studie viser at tarmene til folk med IBS reagerer annerledes på mat. 

IBS er en vanlig og plagsom lidelse. Du har tarmsmerter, oppblåst mage og diaré eller forstoppelse, og plagene kan blir så store at det påvirker livskvaliteten. Men lidelsen kan ikke dokumenteres og det finnes ingen effektiv behandling.

Røntgenlege Ragnhild Undseth undersøkte tarmene til IBS-pasienter i en MR-maskin. Der så hun at tarmene deres reagerer unormalt i møte med enkelte helt vanlige, men tungt fordøyelige karbohydrater. Dette er første gang IBS er dokumentert.

Foreløpig vil ikke den nye kunnskapen gjøre noe stor forskjell for de som har IBS. Men de gir mer innsikt i en plagsom lidelse.

Les artikkelen her.

7. Er e-sigaretter helseskadelige?

E-sigaretter har på kort tid blitt svært populære. Men er de ufarlige?

I en artikkel vi fikk av våre danske kollegaer i Videnskab.dk, diskuterer forskere helsegevinster og -farer ved e-sigarettene. Nikotinen i sigarettene er vanedannende, og gir økt fare for blodpropp. Lungene blir mindre påvirket enn av vanlige sigaretter, men kan kanskje allikevel gi skader. Dampen ser ut til å være ufarlig i små doser, men man vet ikke hvordan den virker på helsen i større mengder over flere år.

Forskerne er slett ikke enige om hvor helsefarlige e-sigarettene er. De har vært på markedet i kort tid, og det finnes derfor ingen studier som sier noe om langtidsvirkningene. 

Les artikkelen her

8. Sammenheng mellom religiøs tro og lavere intelligens

En gjennomgang av 63 vitenskapelige studier førte amerikanske forskere til denne konklusjonen: Lavere intelligens og tro henger sammen.

Forskerne mener at analysen deres forteller at jo høyere analytisk intelligens en person har, desto mer sannsynlig er det at personen vender ryggen til religion. 

De tror personer med høy intelligens har større forutsetninger for å motstå press, og at de derfor velger bort religion. 

Artikkelen kommer fra NRK Viten, som forskning.no samarbeider med, og kan leses her.

9. Kunstig søtstoff endret tarmbakteriene

Det har lenge vært diskutert om kunstige søtningsstoffer er bra for deg. I høst kom en studie fra USA som viste at søtstoffer som sakkarin og aspartam, endret sammensetningen av bakterier i tarmen, det som kalles tarmfloraen. Endringene førte til at det oppstod glukoseintoleranse, som kan føre til både overvekt og diabetes.

Sju mennesker og mange mus fikk svært høy dose av kunstige søtningsstoffer – tilsvarende 40 bokser med lettbrus per dag. Deretter ble tarmfloraen deres undersøkt, og det viste seg at den var endret, noe som også kan gi overvekt.

Studien er liten, men interessant, mener Merete Eggesbø fra Folkeinstituttet. 

Les artikkelen her

10. Alzheimer-pasienter fikk hukommelsen tilbake

Pasienter med Alzheimers opplevde positiv framgang i et amerikansk forskningsprosjekt. Ti personer med sykdommen ble satt på et behandlingsprogram med mange komponenter, blant annet omlegging av kosthold, bedre søvnvaner, trening, tilskudd av melatonin og reduksjon av stress. Behandlingen var tilpasset hver enkelt person. 

Av ti pasienter, fikk ni bedre hukommelse. 

Les hele artikkelen her

––––––––––

Dette var de ti mest leste. Helse og livsstil er mest populært, men forskning.no publiserer artikler om langt flere temaer. Artikler om naturvitenskap, miljø, landbruk, samfunn, barn, dyr og kultur er også godt lest, selv om de ikke når helt til topps.

Vi skriver om så å si alle temaer det blir forsket på. Du kan finne det du er mest interessert i på hovedmenyen, og klikke deg nedover på temakartet. Eller skrive ditt favorittema inn i søkefeltet.

Eller bare vente … det kommer rykende ferske nyheter hver dag. 

Vi sees i 2015! Godt nytt år!

De nordiske landene har en rik felles historie. Gjennom generasjoner har vi bosatt oss langs kysten hvor vi har lært å livnære oss av de marine ressursene som finnes der. Denne rikdommen har vært av stor betydning for den økonomiske og politiske utviklingen av våre respektive land.

Dette har gjennom århundre satt sitt preg på den kulturelle arven vi i har har med oss. Nå trues de marine ressursene av klimaendringer og overforbruk. Gjentatte advarsler og skremmende scenarioer utarbeidet av vitenskapelige organisasjoner, som FNs klimapanel, har dessverre ikke vekket den politiske bevisstheten i nevneverdig grad.

De marine ressurser blir tidvis omtalt som «den nye oljen», noe som er misvisende ettersom disse ressursene er både fornybare og kan utnyttes bærekraftig om de blir forvaltet på en kløktig og innsiktsfull måte. I motsetning til oljen og gassen – som er ferdige produkt uten en best-før-dato lagret i jordas mørke undergrunn – beror omfanget og kvaliteten av de marine ressursene, enten det dreier seg om torsk, oppdrettslaks, blåskjell eller kiselalger, på naturgitte forutsetninger som nå er under endring.

Og la det være sagt en gang for alle: Vi har kanskje et av verdens beste forvaltningssystem, men det endrer allikevel ikke på det eksterne trykket havene rundt oss nå prøver å absorbere.

Skjør kobling

Økosystemene er avhengige av skjøre koblinger. Det er disse som nå er utsatt for et press, og det fra flere sider samtidig. For det første har massive utslipp av CO2 til atmosfæren de siste 150 årene endret grunnbetingelsene for klimaendringer. For det andre øker belastningen på de marine ressursene på andre plan. Skipstrafikken øker over hele verden, også i sårbare områder som Arktis. Om lag 90 prosent av verdens varetransport skjer til havs, og en ny studie viser at den globale skipstrafikken har dramatisk nok firedoblet seg i løpet av de siste 20 årene.

Størstedelen av trafikken skjer på Det indiske hav og de kinesiske havene, men økningen er stor også på Nordens hav. Det Norske Veritas (DNV) rapporterte i fjor at i Norge alene økte antallet seilaser fra 70 000 til 100 000 i perioden 1996–2012. De poengterte at «den største risikodriveren for antall navigasjonsulykker er mengden skipstrafikk». Miljøproblemer som følge av grunnstøtinger og kollisjoner må naturlig nok også tas med i diskusjonen om havenes forvaltning.

Økt og endret avrenning fra land bringer med seg forurensning som kan være skadelig for miljøet den beveger seg inn i. I Østersjøen står man overfor et voksende problem, ettersom omfanget av oksygenutarmede vannmasser øker, samtidig som tilførsel av forurensning fra de baltiske landene er omfattende.

Et annet eksempel er at nye områder for gruvedrift planlegges, og slagget må dumpes et sted. Denne problemstilling berører alle de nordiske land, og har vært heftig debattert i forbindelse med mulig åpning av urangruver ved Kvanefjeld på Sør-Grønland.

At presset kommer fra flere sider samtidig, gjør det spesielt vanskelig å forutse hvorvidt, og i så fall hvordan, livet i havet vil klare å tilpasse seg til det endrete miljøet.

Nordens hav

Det var den norske oseanografen Johan Blindheim som på 1980-tallet kalte Østersjøen, Nordsjøen, Norskehavet, Grønlandshavet og Barentshavet for Nordens hav. At forvaltningen av Nordens hav er god, er det liten tvil om. Men den må bli enda bedre, for utfordringene er eskalerende, også det er godt dokumentert. Klimamodeller og observasjoner antyder at endringene er større i de arktiske områdene enn på sydligere breddegrader – og at de største endringene ennå ikke har manifestert seg.

Vi er imidlertid godt rustet for videre forskning, ettersom noen av verdens lengste og beste observasjonsserier av temperatur, saltinnhold og biologiske ressurser finnes for nettopp disse havområdene.

Fem hav som ett system 

Det nordiske perspektivet er spesielt viktig fordi Nordens hav henger sammen og gjensidig påvirker hverandre. En god måte å angripe utfordringene på, er derfor å se på de fem havene som ett eneste stort, sammenhengende system. Dette skjer i liten grad i dag: Forskerne er individer med klare preferanser på hvilket arbeid de ønsker å utføre. Videre er det en typisk tilnærming fortrinnsvis å jobbe med kollegaer fra egen disiplin, mens det vi trenger er et flerfaglig perspektiv.

Det pågående, og økende, presset på havene kan få vedvarende effekter på artene og økosystemene – langt større en hva de fleste klarer å ta innover seg. Desto raskere endringene skjer, jo vanskeligere og mer kostnadskrevende blir det å kartlegge, forstå og drive forvaltning av disse ressursene på en forsvarlig måte.

Dette er et moment som er forsvinnende lite synlig på den forskningspolitiske agendaen. Det bør i langt større grad satses økonomisk og politisk på kvalitetsforskning knyttet til de marine ressursene. Særlig må potensialet som befinner seg i skjæringspunktet mellom de ulike nasjonenes strategier utnyttes bedre. Klarer vi å gjøre det i et nordisk perspektiv, har vi bragt noe nytt og potensielt viktig til torgs.

Bedre dialog

Behovet for denne type forskning må kommuniseres til beslutningstagerne – og folk flest. Forskerne må bli bedre til å kommunisere, samtidig som beslutningstagerne må bli bedre til å ta inn over seg det forskerne vet, og handle deretter. I dag er det ofte slik at forskerne forteller og beslutningstagerne hører på, men de gode løsningene og påfølgende handling blir til med en bedre dialog og et bedre samarbeid.

Om ikke oss, hvem? Nordens hav er koblet til resten av verdenshavene, og endringer på hjemlig trakter vil – på sikt – ikke nødvendigvis ha direkte og umiddelbare effekter andre steder. Myndighetene i de nordiske landene bør samle kreftene for å møte de store utfordringene som vi alle står overfor. De nordiske landene er, i likhet med andre kyststater, avhengig av kysten og de marine ressursene. Med en koordinert forskningsinnsats og politikk på tvers av landegrenser, vil vi kunne bidra med et viktig eksempel til etterfølgelse for resten av verdens kystnasjoner.

Spørsmålet som reiser seg er: Hvis ikke de nordiske landene, som er blant de mest stabile og rikeste i verden, kan klare å håndtere de fundamentale utfordringene som følger av at havene er i endring, hvem kan da klare det?

––––––––––––––

Denne kronikken stod først på trykk i BT 30. Des 2014.

Det er en gruppe forskere ledet av Fabian Leendertz ved Robert Koch-instituttet i Berlin som har funnet treet.

I en ny forskningsartikkel gjør de et dypdykk i omstendighetene rundt utbruddet av den svært dødelige epidemien. Det aller første dødsfallet ble registrert i landsbyen Meliandou i Guinea, der en to år gammel gutt døde av ebola i desember 2013.

Siden den gang er mer enn 20 000 mennesker smittet av ebolaviruset, de aller fleste i Vest-Afrika. Av disse har rundt 7800 mistet livet.

Forskernes hovedmistenkte i saken er de insektetende flaggermusene av typen Mops condylurus som lever i et hult tre bare 50 meter fra den døde toåringens hjem.

Treet ble oppdaget under et fire uker langt feltarbeid som ble gjennomført i området i april. Flaggermuskoloniens nærhet til guttens hjem ga mulighet for infeksjon, fastslår forskerne.

«Barn fanget regelmessig flaggermus fra dette treet og lekte med dem», skriver de i sin artikkel.

Flaggermus er én av dyreartene som har vært kjent for å fungere som vert for det fryktede ebolaviruset. Mennesker kan så bli smittet når de kommer i kontakt med de infiserte dyrene.

Amerikanske forskere mener litt penger kan gjøre det lettere å stumpe røyken, særlig for folk med dårlig råd.

Forskerne rekrutterte deltakere fra en klinikk for røykeavvenning i Texas. Deltakerne røykte minst fem sigaretter om dagen, var over 18 år og fattige. Inntektene deres lå under fattigdomsgrensen på 12 000 dollar i årlig inntekt. Det tilsvarer 90.000 kroner.

Røykerne ble delt inn i to tilfeldige grupper, som ble fulgt tett i fire uker. Den ene gruppen på 75 deltakere fikk vanlig behandling som gikk ut på informasjon om helsefaren ved røyking, støttegrupper, legetimer og røykeavvenningsmidler. 78 deltakere fikk samme behandling, men også litt penger.

For hver uke de ikke røykte, fikk de et gavekort på noen hundrelapper. Totalt kunne de få 1100 kroner i løpet av ukene behandlingen varte. 

Etter fire uker hadde halvparten av de som fikk pengebelønninger underveis, klart å stumpe røyken. Mens bare en fjerdedel av de som fikk vanlig behandling, hadde sluttet. 

Deltakerne ble fulgt opp etter tolv uker etter røykesluttdatoen. Det var fortsatt dobbelt så mange ikke-røykere i gruppa som hadde fått penger de første ukene.

Det var spesielt mange kvinnelige deltakere som fikk penger, som hadde klart å stumpe røyken. 

- Dette var overraskende fordi kvinner ofte har vanskeligere for å slutte å røyke enn menn, sier Darla Kendzor, en av forskerne bak studien, ifølge en pressemelding.

Studien ble utført av forskere fra the University of Texas Health Science Center at Houston, og ble publisert i American Journal of Public Health.

Ikke bare penger

Tord Vedøy, stipendiat ved Statens institutt for rusmiddelforskning (SIRUS), har selv forsket på sammenheng mellom sosial ulikhet og bruk av snus og røyking. Han påpeker at antallet deltakere i den amerikanske studien er få, og at det må mer forskning til om røyking og økonomi.

De amerikanske forskerne sammenligner utgiftene til belønninger ved røykeslutt, med kostnadene ved tobakksrelaterte sykdommer, og mener at det er lønnsomt å betale røykere for å slutte, så sant beløpene er små.

Vedøy påpker at det finnes andre mulige belønninger enn penger, som positive tilbakemeldinger og oppmerksomhet. Appen Slutta, som er finansiert av Helsedirektoratet, er en slik ordning.

Virker ikke på lang sikt

Alexander Cappelen, professor ved Norges Handelshøyskole, mener at det fremstår som underlig at man skal betale folk, for å gjøre noe som er i deres egen interesse. Han mener også at det er mindre aksept for denne typen ordninger i Norge enn i USA.

- Jeg tror ikke det viktige med dette tiltaket er at de introduserer et økonomisk insentiv. Folk har allerede ekstremt sterke insentiver til å slutte å røyke siden det er enorme helsegevinster ved å gjøre det. I dette tilfellet fungerer trolig det økonomiske insentivet primært som en liten «dult» i ryggen for å komme i gang, skriver Cappelen i en epost til forskning.no.

Han påpeker at det er en stor begrensning ved den amerikanske studien at forskerne bare så på effekten av belønning over kort tid – ialt 12 uker.

- Liknende studier som brukte økonomiske insentiver for å få folk til å trene mer, viste at det er vesentlig effekt på kort sikt, men at virkningen er mye mindre på lang sikt, skriver Cappelen.

Liten belønning gir effekt

Torleif Halkjelsvik, forsker i SIRUS, har sett lignende studier gjort i utlandet før. Han mener at små pengesummer mot røykeslutt også kan fungere i Norge.

- Det er ikke store belønninger som skal til for å få folk til å endre atferd. Små belønninger hjelper flere enn de som er under fattigdomsgrensen. Jeg vil tro at slike metoder kan brukes i Norge i et forskningsprosjekt, men jeg tviler på at politikerne ville gått med på det som et folkehelsetiltak, sier Halkjelsvik.

Han mener denne typen økonomiske tiltak kan forsvares i land med lavere avgifter, siden kostnadene for tobakkskader på helsa er så store. Men i Norge er avgiftene satt så høyt at røykerne i større grad “betaler for seg”.

Også Halkjelsvik har sett pengebelønninger blitt brukt i andre studier. Ofte er det snakk om symbolske og umiddelbare belønninger. Som når et barn får stjerner på veggen om de gjør noe bra. 

Han trekker frem en studie fra Universitetet i Newcastle i England som tok for seg nytten av økonomiske belønninger for å endre adferd for sunnere helse. Her kom forskere frem til at penger kan oppmuntre enkelte grupper for å endre atferd.

Særlig de vanskeligstilte kan dra bedre nytte av små eller store insentiver. 

- Tobakk har større verdi enn ulemper

Et stort spørsmål er selvsagt hvorfor de med dårligst råd, røyker mest.

- Lever du under fattigdomsgrensen, er ikke du så opptatt av hvordan du vil få det senere. Man ser at å røyke har større verdi enn ulemper. Man får en umiddelbar glede av å få nikotin i kroppen, det føles godt og det demper stress, uro og angst, sier Karl Erik Lund, forskningsleder ved Sirus.

- Man opplever røyking som et tidsfordriv. Og så er det ikke minst røykingens sosiale funksjoner. Man røyker sammen, og kan dele sigaretter. Her er mange positive aspekter ved røyking, sier han.

Lund mener det må gjøres mye mer forskning på akkurat dette.

Referanser:

Kendzor, Darla E. m.fl.: Financial Incentives for Abstinence Among Socioeconomically Disadvantaged Individuals in Smoking Cessation Treatment, American Journal of Public Health, november 2014, sammendrag

Lynagh, Marita C. m.fl.: What’s Good for the Goose is Good for the Gander. Guiding Principles for the Use of Financial Incentives in Health
Behaviour Change, International Society of Behavioral Medicine, november 2011, sammendrag

 Kloakkslam blir ofte brukt til gjødsel på åkrene og avløpsvann blir brukt til å vanne plener og blomsterbed. Men hva skjer når nanomaterialer går gjennom kloakken?

– Mengden menneskeskapte nanomaterialer i forbruksvarer bare fortsetter å øke. Vi må finne effektive rensetiltak for nanopartiklene, sier seniorforsker Andy Booth ved Sintef, som leder det norske prosjektet NanoWASTE.

– Derfor er det nødvendig å finne ut hva som skjer når fabrikkerte nanomaterialer kommer inn i kloakkrenseanleggene.

Forskerne skal studere hvordan materialene blir transportert gjennom kloakken og ut i naturen, og hvordan de opprører seg i renseanleggene og miljøet for øvrig.

De skal foreslå regler for bruk av nanomaterialer i forbruksartikler, og hva som bør skje når de kastes.

Prosjektet er en del av en større satsning på regulering og sikkerhet rundt nanoteknologien.

Dagens regler passer ikke

Nanomaterialer har mye større overflate per vektenhet enn vanlige materialer. Det gjør at de oppfører seg annerledes og er vanskeligere å håndtere.

I dag er produksjon av og risiko ved nanomaterialer underlagt lover og regler om forurensning, arbeidsmiljø og produktkontroll. I tillegg finnes det egne regler for kosmetikk, farmasi og næringsmidler.

Men disse regelverkene er ikke egnet for nanoteknologien. Derfor stopper også bruken av nanomaterialer opp fordi industrien mangler klare regler.

Også EU-kommisjonen har hatt nanomaterialer høyt oppe på dagsorden lenge.

I fjor startet et stort EU-prosjekt om ansvarlig utvikling av nanoteknologi, NANoREG. Mer enn seksti aktører fra seksten land, deriblant Norge deltar. Målet er å finne fram til felles måter å vurdere hvordan fabrikkerte nanomaterialer påvirker miljø og helse.

Utvikler nye metoder

Den norske delen av NANoREG-prosjektet vil i tillegg ta for seg oppgaver som er spesifikke for helse, miljø og sikkerhet i Norge.

Standardisering står sentralt. Både utviklingen av nanomaterialer og sikkerheten rundt dem mangler fysiokjemisk standardisering. Nye metoder må utvikles.

– En slik standardisering er nødvendig for å forstå og avgrense helse- og miljømessig påvirkning, sier Maria Dusinska som leder det norske prosjektet.

Hun er seniorforsker ved Norsk institutt for luftforskning (NILU).

– Prosjektet NANoREG vil bidra til mer kunnskap og derved gi grunnlag for raskere og bedre beslutninger for forsvarlig anvendelse av fabrikkerte nanomaterialer, sier spesialrådgiver Dag Høvik i Forskningsrådet. Han er norsk ekspert i EUs programkomite for Nanoteknologi, avanserte materialer, bioteknologi og avansert vareproduksjon og prosessteknologi.

 Kloakkslam blir ofte brukt til gjødsel på åkrene og avløpsvann blir brukt til å vanne plener og blomsterbed. Men hva skjer når nanomaterialer går gjennom kloakken?

– Mengden menneskeskapte nanomaterialer i forbruksvarer bare fortsetter å øke. Vi må finne effektive rensetiltak for nanopartiklene, sier seniorforsker Andy Booth ved Sintef, som leder det norske prosjektet NanoWASTE.

– Derfor er det nødvendig å finne ut hva som skjer når fabrikkerte nanomaterialer kommer inn i kloakkrenseanleggene.

Forskerne skal studere hvordan materialene blir transportert gjennom kloakken og ut i naturen, og hvordan de opprører seg i renseanleggene og miljøet for øvrig.

De skal foreslå regler for bruk av nanomaterialer i forbruksartikler, og hva som bør skje når de kastes.

Prosjektet er en del av en større satsning på regulering og sikkerhet rundt nanoteknologien.

Dagens regler passer ikke

Nanomaterialer har mye større overflate per vektenhet enn vanlige materialer. Det gjør at de oppfører seg annerledes og er vanskeligere å håndtere.

I dag er produksjon av og risiko ved nanomaterialer underlagt lover og regler om forurensning, arbeidsmiljø og produktkontroll. I tillegg finnes det egne regler for kosmetikk, farmasi og næringsmidler.

Men disse regelverkene er ikke egnet for nanoteknologien. Derfor stopper også bruken av nanomaterialer opp fordi industrien mangler klare regler.

Også EU-kommisjonen har hatt nanomaterialer høyt oppe på dagsorden lenge.

I fjor startet et stort EU-prosjekt om ansvarlig utvikling av nanoteknologi, NANoREG. Mer enn seksti aktører fra seksten land, deriblant Norge deltar. Målet er å finne fram til felles måter å vurdere hvordan fabrikkerte nanomaterialer påvirker miljø og helse.

Utvikler nye metoder

Den norske delen av NANoREG-prosjektet vil i tillegg ta for seg oppgaver som er spesifikke for helse, miljø og sikkerhet i Norge.

Standardisering står sentralt. Både utviklingen av nanomaterialer og sikkerheten rundt dem mangler fysiokjemisk standardisering. Nye metoder må utvikles.

– En slik standardisering er nødvendig for å forstå og avgrense helse- og miljømessig påvirkning, sier Maria Dusinska som leder det norske prosjektet.

Hun er seniorforsker ved Norsk institutt for luftforskning (NILU).

– Prosjektet NANoREG vil bidra til mer kunnskap og derved gi grunnlag for raskere og bedre beslutninger for forsvarlig anvendelse av fabrikkerte nanomaterialer, sier spesialrådgiver Dag Høvik i Forskningsrådet. Han er norsk ekspert i EUs programkomite for Nanoteknologi, avanserte materialer, bioteknologi og avansert vareproduksjon og prosessteknologi.

En blodpropp kan være livsfarlig om den setter seg i hjernen, lungene eller hjertet.

Men mange flere kunne dødd av blodpropp, hadde ikke kroppen hatt et system for å ta seg av dem.

Når blodårene blir tilstoppet, begynner cellene i dette området å dele seg mer aktivt. Dermed sender de informasjon til vevet rundt om å legge seg på en bestemt måte. Det gjør at blodåren kan utvide seg, slik at blodet kan flyte igjen.

Nå har danske forskere kartlagt hvordan dette sinnrike systemet fungerer. Den nye oppdagelsen er nettopp offentliggjort i tidsskriftet Nature Communications.

– Denne oppdagelsen kan være interessant å bruke i behandling av blodpropp, eller når folk har fått kunstige blodårer, forteller førsteamanuensis Lene Broeng Oddershede fra Niels Bohr-instituttet ved Københavns Universitet.

Velordnet mønster

Blodpropp er en fellesbetegnelse for forskjellige former for tilstopping av blodårene.

Det kan for eksempel være størknet blod som har revet seg løs og som har blitt ført videre med blodet. Hvis det ender opp et sted hvor blodåren er tynnere, kan det sette seg fast. Det vil redusere eller stoppe blodgjennomstrømmingen.

Når cellene på innsiden av blodårene, kalt endotelceller, merker at dette skjer, setter de gang i en slags redningsaksjon. De begynner å dele seg, og ifølge den nye studien, blir signaler sendt til det omkringliggende vevet.

Det er omtrent som hvis man tar et lappeteppe og gjør den ene lappen dobbelt så stor. Det vil strekke i hele materialet og skape bevegelse på kryss og tvers.

Et fysisk signal

Når cellene merker dette, begynner de å arrangere seg veldig presist i forhold til hverandre. Ifølge Oddershede betyr det at blodåren blir bredere.

– Det er interessant at det ikke er et kjemisk eller biologisk signal cellene reagerer på. Signalet er fysisk. Dette systemet tar seg kanskje av små blodpropper hele tiden, før de blir et problem, sier Oddershede.

Førsteamanuensis Janine Erler fra BRIC ved Københavns Universitet har ikke deltatt i den nye forskningen, men mener dette er veldig spennende.

– Det mest interessante er at forskerne har funnet ut at fysiske signaler ligger bak kommunikasjonen mellom cellene, også over store avstander. Det kan ha store implikasjoner for forståelsen av hvordan kroppen fungerer når den er i likevekt og når det oppstår sykdommer, sier Erler.

Blodårer i små kamre

Lene Broeng Oddershede og kollegene hennes har undersøkt hvordan endotelceller reagerer når blodgjennomstrømningen blir mindre.

De dyrket et lag av endotelceller i en væske i små kamre. Deretter undersøkte forskerne hvordan endotelcellene reagerte når det ikke var bevegelse i væsken over dem.

De kunne se hvordan hver enkelt celle reagerte når en av dem delte seg.

– Når cellene delte seg, kunne vi se hvordan det dannet seg velordnede mønstre. Det er første gang noen har observert det. Vi har også forklart hvorfor dette oppstår, sier Oddershede.

Mangler i kunstige blodårer

Ifølge Oddershede belyser den nye forskningen et viktig medisinsk problem. Kunstige blodårene har nemlig ikke den samme mekanismen. Oddershede seg også muligheter for å bruke den nye kunnskapen i blodregulerende medisiner.

– Vi har faktisk allerede ganske gode medisiner mot høyt blodtrykk og andre lidelser som kan gi blodpropp; men det vil være en fordel å se hvordan de virker mot det systemet som vi har beskrevet. Kanskje kroppens eget system kan forsterkes med medisiner, sier Oddershede. 

Referanse:

Ninna S. Rossen m.fl.: Long-range ordered vorticity patterns in living tissue induced by cell division, Nature Communications, DOI: 10.1038/ncomms6720 (sammendrag).

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Mange viktige prosesser foregår i hjernen mens du sover. Søvnen gjør for eksempel godt for immunforsvaret, og kroppen produserer ulike hormoner som er nødvendige for et sunt liv. Men ingen av disse prosessene forklarer egentlig hvorfor alle pattedyr trenger søvn.

Derfor vakte det stor oppsikt da et amerikansk forskerteam under ledelse av professor Maiken Nedergaard ved University of Rochester i USA nylig lanserte en ny teori: Hjernen utnytter søvnperioden til å vaske vekk avfallsstoffer som er blitt samlet opp under dagens arbeid.

Den nye teorien bygger på resultater fra professor Erlend Nagelhus og hans forskergruppe i Oslo.

De tause gliacellene

– Årsaken til at «vaskemaskin-mekanismen» ikke er blitt oppdaget tidligere, er kanskje at den foregår i de forholdsvis lite studerte gliacellene. Det meste av hjerneforskningen har hittil fokusert på nevronene, forteller professor Nagelhus, som presenterte sin forskning på NevroNor-konferansen på Gardermoen i november.

For 75 år siden utviklet forskere teknikker for å studere nervecellenes elektriske impulser. Gliacellene bruker derimot ikke slike elektriske signaler når de snakker med hverandre.

De ble derfor oppfattet som tause «vaktmestere» som bare hadde til oppgave å støtte nevronene – hjernens primadonnaer – i deres viktige arbeid.

• Les også: Kaster lys over gliacellenes hemmeligheter

Hvite flekker på hjernekartet

Faktisk blir gliacellene fortsatt neglisjert. I det store BRAIN-initiativet som USAs president Barack Obama lanserte i 2013, er ikke gliacellene nevnt i det hele tatt. Målsetningen med dette prosjektet er å kartlegge funksjonen til hvert eneste nevron i hjernen.

Til tross for at gliacellene utgjør 30-40 prosent av hjernevolumet og er minst like tallrike som nevronene, ble de helt glemt.

– Dette utløste sterk kritikk mot BRAIN-initiativet, en kritikk jeg er enig i. Når man skal kartlegge et terreng, bør man inkludere landskapet rett foran seg, spesielt når det utgjør hvite flekker på kartet, sier Nagelhus.

Han har interessert seg for gliacellene helt siden han i studietiden begynte å forske på dem.

Hvordan hjernen fjerner vann og avfallstoffer

Hjernen mangler lymfeårer, som i andre organer gjør jobben med å fjerne overflødig vevsvæske og avfallsstoffer. Det har derfor vært et mysterium hvordan hjernen klarer å kvitte seg med dette. Et svar kom i 2011, da Nagelhus’ forskergruppe viste at vannkanaler i gliacellene er avgjørende for å fjerne overskuddsvann fra hjernen.

Året etter oppdaget Nagelhus og Nedergaard i fellesskap at vannkanalene også skyller bort avfallsstoffer og dermed fungerer som hjernens rengjøringsmaskiner.

Gliacellene ivaretar altså den jobben som lymfeårene gjør i andre organer.

Gliacellene driver nemlig en væskestrøm gjennom en hylse de danner omkring blodårene i hjernen. Væskestrømmen frakter bort overskuddsvann og avfallsstoffer som er generert av nevronenes arbeid. Gliacellene sørger blant annet for å vaske ut det toksiske proteinet beta-amyloid, som er mest kjent fordi det hoper seg opp i hjernen hos pasienter med Alzheimers sykdom.

– Vår forskning har altså vist at vannkanalene i gliacellene er avgjørende for at det ikke hoper seg opp vann og avfallsstoffer i hjernen, forklarer Nagelhus.

Vasker mens du sover

Den oppfølgende teorien om at gliacellenes vaskemaskin jobber mest mens du sover, ble lansert av professor Maiken Nedergaard i det vitenskapelige tidsskriftet Science i oktober 2013.

Funnet ble omtalt blant annet av BBC News, som beskrev hvordan det settes i gang en strøm av væske med oppløste avfallsstoffer i det du sovner. Vaskemaskinen stanser igjen når du våkner – og hvis du ikke får sovet nok, blir hjernen din antakelig ikke vasket ordentlig.

– Resultatene fra Nedergaards gruppe er interessante, men må som andre funn bekreftes av andre forskere før vi kan ta dem helt innover oss. Men søvn- og vaskemaskin-teorien er veldig spennende, kommenterer Nagelhus.

En viktig oppdagelse som ligger til grunn for den nye teorien ble gjort allerede i 1997. Da oppdaget Nagelhus, som doktorgradsstipendiat i gruppen til Ole Petter Ottersen, UiOs nåværende rektor, at de spesielle vannkanalene eller akvaporinene er konsentrert i gliacellene rundt hjernens blodårer. Vannkanalene dekker hele 30-40 prosent av gliacellenes overflate rundt blodårene, hvilket tyder på at de har en viktig funksjon.

• Les også: Har glemt å forske på halve hjernen

Plumbo for hjernen

I forskningen er det oftest slik at et resultat gir opphav til nye spørsmål. Nå forsøker Nagelhus og forskergruppen hans å besvare noen av de spørsmålene som oppstod etter at hjernens nattlige vaskemaskin ble oppdaget. Det er kontroversielt hvorvidt vannet med avfallsstoffer dreneres langs arteriene eller venene i hjernen.

Forskerne vet heller ikke hva som regulerer denne væskestrømmen og får den til å starte og stoppe.

– Hvis vi finner ut av dette, kan det være første skritt på veien mot å utvikle medisiner som blir en slags «Plumbo for hjernen» – ved å åpne avløp som ikke fungerer ordentlig. Slike medisiner kan kanskje motvirke Alzheimers demens og andre hjerneødeleggende sykdommer som henger sammen med opphoping av skadelige proteiner, antyder Nagelhus.