Ifølge den nye studien, publisert av svenske forskere ved Sahlgrenska akademiet, er omtrent 25 millioner mennesker i den vestlige verden plaget av dårlige blodårer.

Mange får blodpropp, svulster og betennelser i årene. Det fører til utvidelser, forsnevringer og tilstoppinger av blodårene som igjen kan gi hjerneslag, aneurisme på livspulsåren, lungeembolisme eller hjerteinfarkt.

For å dyrke nye blodårer har man tidligere hentet ut stamceller fra benmargen til pasienten, men teknikken er vanskelig og ikke minst smertefull.

Ideen om å ta ut stamcellene direkte fra blodet for å dyrke nye blodkar, oppstod da forskerne ved Sahlgrenska akademiet og Sahlgrenska Universitetssykehus skulle utføre transplantasjon på to små barn. Disse barna manglet venen fra fordøyelseskanalen til leveren.

– Å bore i benmargen er en svært smertefull behandling og for pasienten, og jeg bestemte meg for å prøve å hente ut stamcellene fra blodet i stedet for benmargen, sier Suchitra Holgersson i en pressemelding fra Göteborgs universitet.

Holgersson er professor i transplantasjons biologi ved Sahlgrenska akademiet. Sammen med Michael Olausson, kirurg og professor ved det samme akademiet, står han bak den nye metoden.

Den nye studien og resultatet fra operasjonen er publisert i EBioMedicine.

25 milliliter blod og én ukes ventetid

For å lage et nytt blodkar trengs 25 milliliter blod. Ideen til Holgersson viste seg å være et lykketreff. Blodet inneholder nemlig den samme type stamcelle som benmargen. Derfor fungerte utvinningsprosessen på første forsøk.

Med den nye metoden går hele prosessen mye raskere og pasientene slipper ubehagelige benmargsprøver.

– Blodet ga en positiv effekt ved å satte opp farten på produksjonen av blodkaret. Det tok bare en uke til å dyrke en ny blodåre fra pasientens eget blod. Tidligere tok det en måned, sier Suchitra Holgersson.

Så langt har Michael Olausson og Suchitra Holgersson behandlet tre pasienter. Etter en periode på to-tre år etter operasjonen, kan Holgersson fortelle at to av de tre barna fortsatt har fungerende blodårer. I det tredje tilfellet er pasienten fortsatt under medisinsk tilsyn og resultatet er mer usikkert.

Forskerne mener den nye metoden kan hjelpe flere pasienter som har behov for nye blodkar.

– Det kan for eksempel være pasienter med åreknuter eller pasienter som lider av hjerteinfarkt, sier Holgersson.

Referanse:

I. Olausson, Michael m.fl.: In Vivo Application of Tissue-Engineered Veins Using Autologous Peripheral Whole Blood: A Proof of Concept Study, EBioMedicine, september 2014, doi: 10.1016/j.ebiom.2014.09.001.

Bygg- og anlegg er en av de farligste bransjene i Norge, og de siste tre årene har 27 personer dødd i arbeidsulykker.

Utenlandske bygg- og anleggsarbeidere har langt større risiko for å dø eller bli skadet på arbeidsplassen. Arbeidstilsynet viser at de er 50 prosent mer utsatt for arbeidsulykker enn nordmenn.

Av de utenlandske skadde i 2012 kom flest fra Polen, deretter fra Sverige, Tyskland og Litauen.

– Mange arbeidsgivere jobber aktivt med å bedre sikkerheten, men de fleste tiltakene går ut på å oversette retningslinjer fra et språk til et annet, sier førsteamanuensis Eirik Albrechtsen ved Institutt for industriell økonomi og teknologiledelse ved NTNU.

– Selv om språk er viktig, er det bare en del av problemet, sier Albrechtsen.

Han har vært veileder for Kinga Wasilkiewicz, sivilingeniør ved Sintef, som har skrevet masteroppgave om sikkerhetsutfordringer ved bruk av utenlandske arbeidstakere i bygg- og anleggsbransjen.

Wasilkiewicz intervjuet ti norske og åtte polske ansatte på norsk og polsk. De ansatte kom fra seks ulike bedrifter i bygg- og anleggsbransjen. De polske arbeidstakerne hadde vært i Norge under ti år.

Ulike sikkerhetskulturer

Mens sikkerhet kommer på førsteplass i norsk arbeidsliv, fant Wasilkiewicz ut at ønsket om å beholde jobben kom først for de flere av de polske arbeiderne.

– Det viktigste for mange polakker er å få jobben utført. De sier ja når de blir bedt om å gjøre noe, og ser heller bort fra noen sikkerhetsregler, som å ta av verneutstyr eller bruke stige i stedet for stillas når det er knapt med tid, sier Wasilkiewicz.

En av arbeiderne sa at om det er dårlig med plass og vanskelig å komme fram der han skal sveise, «må man jo ta av hjelmen for å kunne stikke hodet inn».

• Les også: Lite populære HMS-tiltak

Wasilkiewicz forteller at mye handler om forventninger:

– Når man er polsk, er det for det første forventet at man skal kunne utføre alle slags arbeidsoppgaver. For det andre er kommunikasjonen mellom sjef og arbeider helt annerledes i Norge enn i Polen. I Norge handler det om dialog. I Polen tenker arbeideren at sjefen har rett, og mukker ikke.

En polsk fagarbeider uttrykker det slik: «De er vant med at polakker gjør alt, og ikke sier nei.  Iblant så krever arbeidsgiver det også. Siden markedet er fullt, er de ansatte redde og gjør det de får beskjed om».

Rapportering av uønskede hendelser er viktig innenfor helse, miljø, sikkerhet (HMS), men polakker melder sjelden fra om avvik. Dette oppfattes som å sladre på en kollega.

Noen oppgir at de oppfatter småhendelser som en del av jobben, og at kun større ulykker er nødvendig å rapportere.  «Det kan jo skje at noen får en metallflis i øyet, men den kan jo komme inn fra siden selv med vernebriller på. Men det er jo bare sånne små-situasjoner.»

Kultur like viktig som språk

Når det gjelder fremmedarbeidere i bygge- og anleggsbransjen har fokuset ligget på språk og språkopplæring.

– Men kultur og holdninger er minst like viktig, mener Wasilkiewicz.

– Slike forhold er ikke så tydelige, og det er vanskeligere å komme med konkrete tiltak. Muligens skyver man derfor problemet over til å handle om språk.

• Les også: Innleide arbeidstakere har lite innflytelse

Albrechtsen sier at funnene til Wasilkiewicz går på tvers av tidligere internasjonal forskning, som har fokusert veldig på språk.

– Arbeidsgivere må også arbeide for at polakkene forstår sikkerhetskulturen, sier han.

Ifølge Wasilkiewicz er det å påvirke slike rammebetingelser en lang prosess, men på ingen måte umulig.

– Det handler om å anerkjenne ulikhetene mellom kulturene, slik at man har samme utgangspunkt for å arbeide med utfordringene. I tillegg må man bygge inn kontinuitet, integrasjon og sikkerhetskultur i hvert enkelt byggeprosjekt, sier hun.

Ansatt eller innleid?

Wasilkiewicz forundret seg over at både fast ansatte, midlertidig ansatte og innleide arbeidstakere falt inn under kategorien utenlandsk arbeidskraft og blir sett på som en homogen gruppe.

– Det blir ikke gjort noen spesielle skiller mellom disse undergruppene, men i arbeidet mitt ser jeg forskjeller innad i gruppene, sier hun.

Et eksempel er grupper av arbeidere som leies inn for en kort periode. Disse holder seg gjerne for seg selv og beholder sine vaner og uvaner fra hjemlandet. Arbeiderne er her for å gjøre en oppgave, har familie i Polen – og reiser så ofte som mulig hjem.  Det eneste kravet til gruppen, er at de må ha en person som snakker norsk eller engelsk, så han kan oversette til de andre.

– Som innleid i en ren polsk arbeidsgruppe, mister de ansatte muligheten for å bli kjent, lære språk og fange opp sikkerhetskulturen i bedriften. Og med korte kontrakter kommer det også konkurranse inn i bildet og jakten på nye prosjekter.

– Det kan igjen føre til at arbeiderne blir velvillige og strekker seg langt i arbeidet – også ut over sikkerhetsmarginene, sier Wasilkiewicz.

Med lengre kontrakter mener hun at samarbeidsklimaet blir et helt annet. I intervjuene oppga for eksempel både norske og polske ansatte at det å kjenne hverandre virket positivt inn på kommunikasjonen.

– De som har lettest for å endre holdningene sine er polske arbeidere som bosetter seg i Norge. Som ansatte blir de bedre integrert i bedriften og investerer dermed i sikkerhetstiltak.

InforVi er opptatt å bevare nåtiden for ettertiden. Arkiver, biblioteker og museer byr på millioner av dokumenter fra fortid og nåtid. Konservering og tilgjengeliggjøring er blitt en vitenskap i seg selv.

Men det er ikke lenger nok bare å merke en bok og sette den i en hylle. Store ressurser blir brukt på digitalisering av tekster, bilder, filmer og gjenstander.

Måten vi oppbevarer minner på har endret seg. Vi blir mer opptatt av fremtiden enn fortiden, ifølge Ina Blom, professor i kunsthistorie ved Universitetet i Oslo. Hun har ledet forskningsprosjektet The Archive in Motion, som avsluttes i disse dager.

Blom mener vi står overfor en teknologiutvikling som vi ikke aner konsekvensen av.

– Digitaliseringen av samfunnet påvirker så utrolig mange felt, alt fra økonomi til samhandling, læring, hvordan vi tenker om oss selv som kulturer, hvem vi føler fellesskap med og så videre. Alt skjer veldig raskt. Derfor har vi vært opptatt av å se på de tidlige stadiene i disse endringene, for å se om vi kunne lære noe av dette.

Kunsthistorikeren ville utforske digitaliseringens dilemmaer.

- All informasjon blir mer tilgjengelig for alle, men samtidig er den mer sårbar. Filer som ikke oppgraderes jevnlig, blir raskt utilgjengelige. Dette betyr at vi må tenke på nye måter om kollektiv hukommelse og glemsel.

Forskerne i prosjektet vil bevisstgjøre om hva vi er med på, og hva endringene vi opplever, egentlig betyr. 

Eksisterer bare av og til

I dag er vi veldig opptatt av kulturell bevaring, og at minnene våre blir lagret i arkivene på stabile måter. Vi ser på den kollektive hukommelsen, inkludert arkivene, som en beholder der fortiden bevares.

- Dette var en tenkemåte som ga mening når vi lagret minnene i medier som kunne vare i hundrevis av år, slik som papir. Men slik er det ikke lenger, sier Blom.

Eletroniske og digitale teknologier har gjort minnene våre usynlige og faktisk ikke-eksisterende når de er passive. Det er bare når vi aktiverer dem, at de eksisterer som kontaktpunkter mellom mennesker og maskiner.

Kunstnere var tidlig ute

Sammen med en gruppe forskere fra ulike fagfelt har Blom undersøkt hvordan vi tenker om arkiver etter den raske medieutviklingen som har skjedd det siste århundret.

Arkivene er ikke lenger stabile, men i bevegelse, og forskerne har lett etter de tidlige uttrykkene for de sosiale og kulturelle endringene. Særlig har de konsentrert seg om tiden etter innføringen av digitale teknologier.

De fant ut at kunstnere gjennom hele det 20. århundret har vært opptatt av forholdet mellom nye medieteknologier og den kollektive hukommelsen.

– For eksempel gikk videokunstnere på 1960- og 70-tallet dypt inn i de elektroniske maskineriene og utforsket hvordan disse fungerte som levende, aktive og intelligente enheter, som samarbeider med mennesker på nye måter, sier Blom.  

Men formålet var ikke å lage nye, vakre bilder. I stedet var teknologien et utgangspunkt for å eksperimentere med sosiale situasjoner og andre måter å leve på.

Fremtiden mer enn fortiden

– Vi fant at kunstnerne hadde en tidlig innsikt. Videotape ble i utgangspunktet oppfunnet for å lagre tv-bilder, men de oppdaget raskt at video var et signalmedium som ikke lagret noe som helst. De utforsket dermed en liten minnekrise som vi opplever i mye større skala i dag, sier Blom. 

– De skjønte at elektroniske og digitale teknologier først og fremst kommuniserer med omgivelsene på en måte som retter seg mot fremtiden, heller enn fortiden. Teknologiene involverer oss i feedbackprosesser som kan skape rask sosial endring. Dette er for eksempel noe vi ser i dag med såkalte sosiale medier som mobiliserer følelser, ideer og meninger i stor skala fordi de digitale nettverkene sporer, sprer og forsterker det vi gjør og sier.

Teknologien påvirker hjernern og vise versa

Blom mener at vi har lett for å tenke på teknologier som passive redskaper for menneskene, for eksempel som beholdere for informasjon. Men den typen samspill som kunstnerne oppdaget, gjør det vanskelig å tenke på teknologier på denne måten.

– Kunstnere har ofte vært følsomme for mer avanserte aspekter ved teknologiene. Slik øynet de  konsekvenser mange heller ikke i dag tenker over, sier hun.  

– De var for eksempel opptatt av hva som skjer når teknologier opererer ved hjelp av ekstreme hastigheter, som menneskelig perspesjon overhodet ikke kan følge og som vi også bare delvis har kontroll over. Når vi tar dette med i betraktning, blir forholdet mellom teknologi og mennesker langt mer kompleks, sier hun.

Hun bruker et videobilde som eksempel. Et slikt bilde er ikke stabilt, som et enkeltbilde i en film, men består av 625 linjer som skannes elektronisk 25 ganger i sekundet, til sammen 15.625 linjer per sekund. Teknologien beveger seg uendelig mye raskere enn noe øye kan se.

Blom mener at mellom teknologi og mennesker skjer det en gjensidig påvirkning. Hjernene våre utvikler teknologien, men teknologien bidrar også til å utvikle hjernene våre og en lang rekke andre sider av samfunnet. 

Referanse: 

Ina Blom (prosjektleder). Prosjektet Archive in Motion. Universitetet i Oslo, 2011-2014

Celler som lagrer fett, kan bli til celler som forbrenner fett. Nå har danske forskere kartlagt hvordan det skjer.

– Vi har kartlagt fettcellenes arvestoff og identifisert et protein som aktiverer en omprogrammering til å forbrenne i stedet for å lagre av fett, sier Susanne Mandrup, som er professor ved Institutt for biokjemi og molekylær biologi ved Syddansk Universitet (SDU).

Resultatene er publisert i tidsskriftet Genes & Development.

Hvite celler kan bli brune

Det finnes to forskjellige typer fettceller: Hvite fettceller, som lagrer fett, og brune fettceller, som gjør fett om til varme. I tillegg kan hvite fettceller bli til en egen type brune fettceller.

– Overvektige mennesker har mange hvite celler. Kulde kan gjøre dem om til varmeproduserende celler, men vi har ikke visst særlig mye om hvilke molekylære mekanismer som har vært involvert, sier Susanne Mandrup.

Dyrket celler

Forskerne fra Syddansk Universitet dyrket hvite celler i et laboratorium og tilsatte et medikament som tidligere har brukt til diabetespasienter. Medikamentet, som heter Rosiglitazone, påvirker fettcellene, men mekanismen har vært ukjent.

Rosiglitazone ble tatt av markedet fordi det er mistenkt om økt risiko for hjerteproblemer. 

Avansert sekvenseringsteknologi kunne fortelle hva som skjedde når den hvite cellen ble mer brun. Et bestemt protein, KLF11, viste seg å være viktig.

– Vi kan se at KLF11 binder seg til de genene som er aktive når fettcellene konverteres. Det er allerede kjent som et viktig protein i insulinproduserende celler i bukspyttkjertelen, sier Susanne Mandrup.

På sikt kan funnet brukes til å utvikle nye medikamenter for å hindre utviklingen av diabetes hos overvektige personer.

– KLF11 er bare en enkelt faktor, og det finnes nok flere, sier Mandrup.

Basert på menneskeceller

Jacob B. Hansen er førsteamanuensis ved Biologisk institutt ved Københavns Universitet, der han forsker på ulike typer fettceller. Han er enig i at resultatet er viktig.

– Mye av forskningen på dette feltet er basert på mus. Denne studien er basert på menneskeceller, påpeker han.

– Forskerne har brukt svært avanserte metoder og har dermed kunne karakterisere bruningsprosessen i detalj. Det er mye mer elegant enn det som har blitt gjort på mus.

Pille mot overvekt

Ifølge Jacob B. Hansen er den nye forskningen et skritt på veien mot å hindre type 2-diabetes og andre helseproblemer knyttet til overvekt.

– Jo mer vi vet om fettcellenes biologi, jo bedre blir muligheten til å lage gode medikamenter, sier han.

– Det er imidlertid ikke slik at vi står med en magisk pille mot fedme om fem år. Dette er grunnforskning, og det kreves mye arbeid før det kan brukes i praksis. 

Referanse:

Ane Loft et. al.: Browning of human adipocytes requires KLF11 and reprogramming of PPARγ superenhancers, Genes & Development, 2014, doi: 10.1101/gad.250829.114 (sammendrag).

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Det amerikanske nettstedet Livescience og bladet Archaeology har sopt sammen de mest spennende arkeologiske funnene fra året som gikk.

Du lese listene her og her.

Livescience og Archaeology er ikke helt samstemte om hvilke funn som fortjener en plass på topp ti-lista, men de er skjønt enige om at utgravingen av en gigantisk grav fra Alexander den stores tid, er med. Livescience rangerer dette funnet aller høyest.

Den 2300 år gamle graven vakte stor oppmerksomhet da forskerne brøt seg inn gjennom inngangen til gravhaugen i august. Omkretsen av haugen er nærmere 500 meter, som gjør den til den største kjente graven i denne regionen.

Utgraverne har funnet et godt bevart mosaikkgulv med motiv fra gresk mytologi, to kvinnestatuer, sfinxer og knokler. Graven bærer ennå selv hemmeligheten om hvem den er bygget for, men det spekuleres i om det må være en person som sto Alexander den store nær, ifølge Livescience.

Stonehenge i ny sammenheng

På andre plass plasserer nettstedet den gamle traveren Stonehenge, som for 5000 år siden ble reist av mennesker som fant dette meningsfullt. Men synet på den solide sirkelen av steinblokker nordvest for den engelske byen Salisbury må nå endres, mener forskere.

Du har kanskje sett for deg den ikoniske steinsirkelen som et ganske ensomt monument der mennesker utførte sine ritualer. Nå viser det seg at det ikke er alene. I omegnen har arkeologer fra blant annet University of Birmingham avdekket 17 tidligere ukjente steder med ulike monumenter, noen av dem sirkulære.

Funnene ble gjort kjent i stor stil, blant annet akkompagnert av TV-dokumentarer på BBC.

Blåtanns fort

Bladet Archaeology har ikke rangert arkeologiske funnene etter noen skala, men blant de ti nyhetene de har plukket ut, finner vi utgravningen av de som mest sannsynlig er fortet til vikingkongen Harald Blåtann Gormsson, sørvest for København.

Blåtann levde på 900-tallet, og det er funnet fire liknende fort fra hans styretid. Det er imidlertid 60 år siden et slikt fort sist ble funnet i Danmark.

Nå har arkeologene gravd ut fortets porter, og funnet at begge har vært brent. Kanskje betyr dette at fortet har vært utsatt for angrep, spekulerer de, ifølge Archaeology.

To skipsvrak til overflaten

Det ene skipet som har fått plass på blant de kuleste funnene i året som gikk, har man lenge savnet. Det andre visste man ikke at fantes, og det ble funnet på et høyst uventet sted.

HMS Erebus seilte fra England i mai 1845 for å utforske Nordvestpassasjen, sammen med HMS Terror. Da de forsvant, begynte en tre tiår lang leteaksjon, som selv krevde flere menneskeliv og skip, blant annet HMS Investigator som ble funnet i 2010.

I 2014 ble vraket av HMS Erebus funnet i canadisk farvann, og nyheten ble annonsert av selveste statsministeren i Canada, Stephen Harper.

Det andre skipsvraket som har kommet med på lista over årets arkeologisensasjoner, i hvertfall ifølge Livescience, ble avdekket midt på Manhattan, nærmere bestemt på tomta der World Trade Center sto inntil 2001. Vraket ble funnet på denne byggeplassen i 2010.

Nå vet vi at skipet antakelig ble bygget omkring 1773 i Philadelphia.

Neandertalernes år

I 2014 har vi lært mer om neandertalerne, både om kroppslig utforming, men også noe om hvordan de kan ha tenkt. Archaeology trekker fram en studie som forskere ved Hebrew University i Jerusalem og Max Planck-University for Evolutionary Anthropology har gjort.

De har klart å gjøre epigenetiske undersøkelser av neandertaler-DNA. Det betyr at de ikke bare har sett på genene i seg selv, men på det som bestemmer hvilke gener som er aktive og hvilke som ikke er det.

Da kommer forskjeller på Homo sapiens og neandertalere tydeligere fram. For eksempel fant de to gener som er aktive hos oss, men som ikke var aktive hos neandertalerne. Disse er med på å bestemme kroppsform. Kanskje kan denne epigenetiske forskjellen bidra til å forklare hvorfor neandertalerne hadde tjukke håndledd, brede kneledd og albueledd, og kortere lemmer enn oss, skriver Archaeology.

Livescience har med seg et neandertalerfunn nederst på sin topp 10-liste. En studie som ble publisert i PNAS, kan et lite stykke bergkunst innerst i en hule i Gibraltar være laget av neandertalerhånd.

Forskerne er temmelig enige om at den rutenettliknende uthuggingen i steinen ikke er laget ved noen tilfeldighet.

Ellers nevner nettstedet blant annet en studie som forklarer hvorfor Tutankhamon ble balsamert med penis pekende ut fra kroppen i 90 graders vinkel, og om en ung jente som møtte sin død i en hule for 12- 13 000 år siden.

Ekspertar frå Disney Research har sett seg lei av dei ikoniske store auga på animasjonsfigurar. Difor har dei utvikla teknologi som skal gjenskape hyperrealistiske auge.

Forskarane føreslår eit nytt opptakssystem som er i stand til nøyaktig å rekonstruere alle dei synlege delane i auget. Med fleire kamera og variert belysning  fangar dei form og tekstur av den kvite senehinna, forma av den gjennomsiktige hornhinna og form og farging av iris – den farga delen av auget kring pupillen.

Ein kan sjå korleis pupillen utvidar seg og smalnar med slik animasjonsteknikk.

- Ei av dei store utfordringane med datagrafikk er å lage fotorealistiske digitale menneske, og lite merksemd har vorte via til auge, og forma på dei, seier hovudforfattar av studien, Pascal Bérard som er doktorgradsstipendiat i datagrafikk ved Disney Research Zürich og ETH Zürich

Han påpeiker at dei har forska mykje på å fange skodespelarane sine andlet, spesielt for rekonstruksjon av overflater på hud og funksjonar som hår.

Disney Research presenterte forskinga på forskingsmessa SIGGRAPH Asia 2014 tidlegare denne månaden, og studien er publisert på deira nettstad.

Her demonstrerer forskarane den animerte nyvinninga:

Kameraverkstad

- Den nye animasjonsteknikken vil redusere tidsbruk og bidra til å auke realismen i auget, seier Bérard.

Det er krevjande å gjenskape realistiske auge. Ein person må liggja stille med hovudet på ei nakkestøtte. Her må vedkommande liggja i 20 minutt. Menneskeauge er små, og hornhinna og iris har så ulike eigenskapar at dei må verte gjengjeve med ulike teknikkar.

Dei nyttar fleire kamera, modifisert lys som vert nytta som primærllys under fotografering, og ulike farga LED-lys som vil reflektere på hornhinna.

I tillegg til å fange dei geometriske og utsjånadmessige variasjonane mellom individa, har forskarane også aktivert datadrivne animasjonar av iris. Her kan dei vise korleis muskelen vert deformert i det pupillen utvidar seg, eller smalnar til, i kontakt med lys. Andre rørsler enn desse er enno ikkje utvikla.

Ingen perfekte auge

Vel å merke har teknologien sine avgrensingar, for auget vert ikkje perfekt. Iris eller regnbogehinna er delvis gjennomsiktig noko som gjer at den er vanskeleg å gjenskape korrekt. Enkelte refleksjonseigenskapar har heller ikkje vorte utvikla.

Forskarane peiker på at det vil vere spanande å sjå nærare på komplekse bevegelsesmønster av augeeplet i framtida.

Referanse:

Berard, Pascal mfl: High-Quality Capture of Eyes. (PDF) Disney Research Zürich (10. november 2014). DOI:

Det negative miljøbudskapet som kommer fra myndigheter, miljøorganisasjoner og forskere bidrar til at folk ikke lar seg engasjere i miljøspørsmål. 

Det mener samfunnsforsker Anne Bregnballe ved Høgskolen i Lillehammer.

- I dag er fokus i høy grad på hva vi vil miste og hva vi må forsake hvis samfunnet skal bli bærekraftig, sier hun.

Hun mener ingen av oss liker å bli fortalt hva vi skal gjøre eller at det vi gjør er galt. Da blir vi fort fornærmet og kommer i forsvarsposisjon.

I stedet bør vi, ifølge Bregnballe, fokusere på hva vi kan vinne i form av fellesskap, helse, et enklere liv, selvbestemmelse, frihet og nærhet til naturen.

- Må utfordre det bestående

Mange mennesker overalt på jorden forsøker allerede i dag å skape og leve slike liv. Eksempler er såkalte Transition Towns eller økolandsbyer, og mange ulike initiativ i den tredje verden.

Disse eksemplene viser hvordan det går an å leve gode bærekraftige liv, og de kan bidra til å inspirere oss andre. De utfordrer også det bestående synet i moderne institusjoner som myndighetsinstitusjoner, frivillige organisasjoner og vitenskapelige institusjoner, og relasjonene som dominerer der.  

- Disse relasjonene skaper et sett med spilleregler og etablerte sannheter som alle deltakere, blant annet politikere, miljøorganisasjoner og akademikere, må forholde seg til, sier Bregnballe som har analysert ulike miljøpolitiske og vitenskapelige dokumenter i tillegg til at hun har gjort en case-studie.

Hun finner at disse institusjonene beskytter det bestående og hindrer en miljø- og klimapolitikk som er tilpasset problemenes alvor.

Et eksempel på en slik sannhet er at ny teknologi og mer ekspertviten er det som trengs for å møte klimautfordringene.

Befolkningen som forbrukere

Et annet eksempel er at befolkningen sees på som ensidige konsumenter som først og fremst ønsker økt forbruk og som ikke er interesserte i miljø- og klimaproblemene.

- Dette er et problematisk syn på folk flest og hindrer nødvendige demokratiske dialoger, sier Bregnballe.

I en slik virkelighet er det ikke rom for den som tenker eller handler annerledes og som kanskje kunne bidratt med nye ideer til løsning på de mange miljøutfordringene.

Vi kan sammen utfordre dette synet på folk, frigjøre oss fra det og dermed se løsninger, ifølge samfunnsforskeren.

- I stedet for å behandle befolkningen som konsumenter og som mottakere av informasjon, mener jeg at samfunnsforskere og aktører i miljøbevegelsen bør hjelpe til med å skape rom for at befolkningen kan få være medborgere og aktive deltakere i eget liv, sier Bregnballe.

Referanse:

Anne Bregnballe. How can we fight dominant rationalities in environmental politics? Some reflections inspired by Foucault. Artikkel presentert på konferansen Ecological Challenges, Oslo sept. 2014.

Ekspertar frå Disney Research har sett seg lei av dei ikoniske store auga på animasjonsfigurar. Difor har dei utvikla teknologi som skal gjenskape hyperrealistiske auge.

Forskarane føreslår eit nytt opptakssystem som er i stand til nøyaktig å rekonstruere alle dei synlege delane i auget. Med fleire kamera og variert belysning  fangar dei form og tekstur av den kvite senehinna, forma av den gjennomsiktige hornhinna og form og farging av iris – den farga delen av auget kring pupillen.

Ein kan sjå korleis pupillen utvidar seg og smalnar med slik animasjonsteknikk.

- Ei av dei store utfordringane med datagrafikk er å lage fotorealistiske digitale menneske, og lite merksemd har vorte via til auge, og forma på dei, seier hovudforfattar av studien, Pascal Bérard som er doktorgradsstipendiat i datagrafikk ved Disney Research Zürich og ETH Zürich

Han påpeiker at dei har forska mykje på å fange skodespelarane sine andlet, spesielt for rekonstruksjon av overflater på hud og funksjonar som hår.

Disney Research presenterte forskinga på forskingsmessa SIGGRAPH Asia 2014 tidlegare denne månaden, og studien er publisert på deira nettstad.

Her demonstrerer forskarane den animerte nyvinninga:

Kameraverkstad

- Den nye animasjonsteknikken vil redusere tidsbruk og bidra til å auke realismen i auget, seier Bérard.

Det er krevjande å gjenskape realistiske auge. Ein person må liggja stille med hovudet på ei nakkestøtte. Her må vedkommande liggja i 20 minutt. Menneskeauge er små, og hornhinna og iris har så ulike eigenskapar at dei må verte gjengjeve med ulike teknikkar.

Dei nyttar fleire kamera, modifisert lys som vert nytta som primærllys under fotografering, og ulike farga LED-lys som vil reflektere på hornhinna.

I tillegg til å fange dei geometriske og utsjånadmessige variasjonane mellom individa, har forskarane også aktivert datadrivne animasjonar av iris. Her kan dei vise korleis muskelen vert deformert i det pupillen utvidar seg, eller smalnar til, i kontakt med lys. Andre rørsler enn desse er enno ikkje utvikla.

Ingen perfekte auge

Vel å merke har teknologien sine avgrensingar, for auget vert ikkje perfekt. Iris eller regnbogehinna er delvis gjennomsiktig noko som gjer at den er vanskeleg å gjenskape korrekt. Enkelte refleksjonseigenskapar har heller ikkje vorte utvikla.

Forskarane peiker på at det vil vere spanande å sjå nærare på komplekse bevegelsesmønster av augeeplet i framtida.

Referanse:

Berard, Pascal mfl: High-Quality Capture of Eyes. (PDF) Disney Research Zürich (10. november 2014). DOI:

Forskere antar at ulike øl-lignende drikker ble oppfunnet uavhengig hos flere kulturer i verden. Øl var trolig den første alkoholholdige drikken menneskene laget, og behovet for å dyrke ingrediensene bidro til å forandre vår felles forhistorie.

Som en følge av menneskehetens svakhet for øl – og også andre drikker som gav en ruseffekt – gikk utviklingen fra en nomadisk livstil med jakt og fangst til et samfunn der folk begynte å dyrke jorden. Det innebar at de måtte slå seg ned på et fast sted og passe på avlingen sin.

Øl var det første produktet mennesket laget av korn og vann. Det skjedde allerede før de lærte seg å lage brød. Vi har faktisk 4000 år gamle skriftlige kilder som forteller om hvilken rolle øldrikking hadde i et samfunn.

Kileskrifter fra det gamle Babylon i Mesopotamia forteller blant annet om en vanlig praksis ved bryllup: I en hel måned etter giftemålet skulle brudens far forsyne sin nye svigersønn med all den mjød eller øl han kunne drikke.

Arkeologiske funn tyder imidlertid på at øl har vært drukket allerede for 7000 år siden.

Fra barnsøl til gravøl

Det eldste engelske ordet for øl er «ale». Det minner et ord vi tidvis ser i nordiske runeinnskrifter: «alu». Dette ordet er risset inn på en runestein som ble funnet i en grav på gården Elgesem i Sandar i Vestfold. Den er datert til tidsrommet 160–560 e.Kr. «Alu» er også ofte brukt på såkalte brakteater, en liten, tynn metallplate med pregning på den ene siden.

Forskerne er ikke helt enige om hva alu betyr. Noen mener at alu er et trylleord som skal holde borte onde makter, mens andre heller til at alu betyr øl. Det hevdes også at ordet er direkte nedarvet fra en proto-indoeuropeisk rot alu-, gjennom det germanske ordet aluth-, og i finsk olut, i estisk õlu, i dansk og norsk øl.

• Les også: Dagen for den store øltesten er her

Mange er fortrolige med ølets bruk i rituelle handlinger og fester, som barnsøl, gravøl, bryllup og offerfester. Ølet har uten tvil spilt en viktig rolle i våre forfedres liv og levnet, det kan vi tyde ut fra både skriftlige og arkeologiske kilder.

Fra Østen spredte kunnskapen om å lage øl seg til grekere, som igjen overførte den til romerne. Øl ble en viktig drikk for gamle romere, men fra omkring Kristi fødsel begynte de å foretrekke vin fremfor øl.

Ølet var dessuten en drikk som romerne heller syntes å passe for barbarer, og den romerske historieskriveren Tacitus (ca. 56–117 e.Kr.) omtalte det ølet som ble brygget av germanerne i nedsettende ordelag.

Ingredienser

Hver gård hadde antagelig et fast sted der ølbryggingen foregikk. De laget øl av malt, som er korn (helst bygg) som lå i vann til kimen bare så vidt begynte å spire.

Malten ble så tørket og blandet med varmt vann for å trekke ut sukkerstoffet. Den flytende væsken som er resultatet av denne prosessen kalles mesk. Den ble varmet opp i en kjele av metall.

Vørter er et uttrekk som oppnås ved utluting av malt, det vil si en søt «suppe» som er resultatet av kokt vann og maltekstrakt. Vørteret ble gjæret til øl, konservert og tilsatt kvann, mjødurt, lyng eller pors.

Humle ble ikke brukt i ølbrygging i Europa før på slutten av tusentallet etter Kristi fødsel. Riktignok har man funnet bevis for at man i Frankrike kultiverte humle allerede på 800-tallet, men skriftlige kilder omtaler det ikke som brukt i ølbrygging før på 1000-tallet. Humle gir ølet en litt bitter smak, og stoffer i den kan gjøre ølet mer holdbart.

Store ølkar

Ølet ble lagret i store kar. Snorre Sturlason forteller i Ynglinge-sagaen at de var så store at en mann kunne drukne i et ølkar. Det hendte med Fjolne, sønn av selve Yngvefrøy, gudekongen som bygde det store blothovet i Uppsala.

Da faren døde tok Fjolne over som konge. Han var både mektig og fredsæl, som sin far. Fjolne var venn med Frode i Leire på Sjælland. Frode hadde bygd et stort hus. I dette huset stod det også et ovdigert ølkar, som var mange alen høyt. Karet var så høyt at man måtte lage et hull i loftegulvet for å komme til.

En gang Fjolne var i et gjestebud der måtte han i løpet av natten på et visst sted. Det var da den søvndrukne Fjolne datt oppi ølkaret og druknet.

• Les også: Drikkehornet – det sterkeste julesymbolet

Selv om ikke alle vikingtidens ølkar var så store som den til Frode, var de antagelig så pass store at de må ha stått på et fast sted, nær huset, eller som hos Frode, inne i huset.

Store ølkar er vanskelige å flytte, så trolig ble ølet mesket og gjæret der det ble lagret. I Frostatingsloven står det «at om en mann blir drept i drikkestua, da skal de som sitter nærmest være vitne».

Dette kan tyde på at noen gårder hadde et eget hus der drikke ble inntatt, eller det kan ha vært en gildehall.

Øldrikkelag var påbudt

Under kong Håkon den godes (920–960) kristningsforsøk Norge på 900-tallet bestemte han at jul  – det vil si gammelnorsk jól – skulle begynne på samme tid som hos kristne folk, og at hver mann skulle holde øl av ett mål malt, hvis ikke fikk de bøter.

Håkon, som var en klok mann, tok seg mye av lovgivningen. Han satte Gulatingsloven sammen med Torleiv Spake og Frostatingsloven sammen med sin gode venn, Sigurd jarl fra Lade.

I Frostatingsloven står det at «så er sagt at hver bonde skal holde et to mæle (rommål) øldrikkelag ved jonsvaken. Alle skal holde det, ellers skal det bøtes tre ører til biskopen om det ikke er gjort før jul».

Spøk og latter

Dette viser at i det gamle nordiske samfunnet var øl den viktigste drikken og øldrikking var en integrert del i alle sosiale sammenkomster, ikke bare til julehøytiden.

Men arkeologiske funn av store hauger med bryggestein – brukt til oppvarming – tyder på at dette er en tradisjon som strekker seg mer enn 1500 år tilbake i tid.

Jul – eller juleblot – var opprinnelig en hedensk feiring av midtvinterdagen i Norden. Den startet 12. januar. Men Håkon den gode bestemte at den hedenske offerfeiringen skulle legges til samme tid som den kristne høytiden, 25. desember. På den måten håpet han å kunne stoppe den hedenske rammen rundt høytiden.

• Les også: Juleøl – en hedensk tradisjon

Det er også grunnen til at det hedenske ordet «jul» fortsatt ble brukt. Ordet jul kommer av det fra norrøne jól, som trolig er beslektet med en germansk grunnform je(g)wla, som igjen kan knyttes til det latinske ordet jocus som betyr «spøk, latter».

I så fall kan ordet ha betegnet festen som en slags saturnalier – en romersk fest for Saturn, som ble feiret 17. desember.

Ølet har altså en lang og sammenvevd tradisjon med både jul og andre feiringer.

Det er slutt på tiden da en museumsutstilling først og fremst handlet om døde gjenstander utstilt i en glassmonter. I dag stilles det krav til at utstillinger både skal informere deg og berøre deg følelsesmessig.

– Dette utfordrer etikken i museene, mener Pabst, som er leder for fagseksjonen ved Vest-Agder-museet.

Hun har de siste årene jobbet med flere utstillinger som har henvendt seg til menneskers følelser. Hva gjør dette med museene og menneskene der? Temaet interesserte henne så mye at hun nå har levert en doktorgradsavhandling ved Universitetet i Agder om akkuat dette.

Utstillingen sendte sjokkbølger

Kuratoren i Vest-Agder tok for seg sju utstillinger i inn- og utland som var sterke følelsesmessige opplevelser for publikum.

En av dem er Wehrmacht-utstillingen. Den ble satt opp ulike steder i Tyskland i perioden 1995–1999. Denne utstillingen sendte sjokkbølger over hele landet, fordi den rokket ved en etablert sannhet.

Wehrmacht var den regulære tyske hæren under 2. verdenskrig. Historiebøkene har fortalt at disse soldatene ikke var nazister. Det var «de andre», SS, som var de slemme. I det tyske samfunnet ble det hevdet at Wehrmacht-soldatene var mindre brutale enn andre i Hitlers regime. Dersom man kunne si at man selv, faren eller bestefaren hadde vært Wehrmacht-soldat, var det lenge en lettelse. Grusomheten var ikke så utpreget.

Utstillingen på 1990-tallet viste noe annet. Den ga en massiv dokumentasjon gjennom tekst og bilder på at også disse soldatene var med på jødeutryddelser, henrettelser av russiske krigsfanger og overgrep mot sivilbefolkningen.

Mange tyskere fikk rokket ved sin egen identitet gjennom denne utstillingen. Far og bestefar var ikke den personen deres barn og barnebarn trodde de var. Foto av Wehrmacht-soldater som står og røyker under et tre hvor de hadde hengt en jøde, taler sitt eget språk.

Prosjektlederen ved Hamburger Institut für Sozialforschung, som var ansvarlig for utstillingen, fikk tusenvis av henvendelser fra sinte og fortvilte mennesker. Ofte med beskjeden «Dette er ikke sant, slik var ikke min far» eller «Min bestefar var ikke nazist».

– Det gikk så langt at alle ansatte ved instituttet måtte få panserglass i vinduene, forteller Pabst.

Utstillingen fikk også politiske konsekvenser. Tysklands folkevalgte parlament, Bundestag, besluttet at alle historiebøker måtte revideres etter det som hadde kommet fram i forarbeidet til utstillingen.

Å vokse opp på barnehjem

Også i Danmark har en utstilling i et museum fått politiske konsekvenser i nyere tid. Da Dansk Forsorgsmuseum viste en utstilling om oppveksten på barnehjem i Danmark for rundt 50 år siden, ble danskene sjokkerte.

Utstillingen intervjuet tidligere barnehjemsbarn som hadde opplevd seksuelle eller andre overgrep på barnehjemmene. Etter dette sto flere titalls tidligere barnevernsbarn fram og fortalte om lignende opplevelser.

Dette vekket en sterk reaksjon i det danske samfunnet og førte til en granskning. Resultatet ble at mange tidligere barnehjemsbarn fikk økonomisk erstatning fra den danske staten.

Familiehemmeligheter

Flere utstillinger her i Norge de siste årene har vakt sterke følelsesmessige reaksjoner.

Da utstillingen «Familiehemmeligheter» ble satt opp på Maihaugen, var temaet seksuelt misbruk av barn. En del av utstillingen var en kvinne som sto fram og fortalte om sine egne opplevelser og følelser etter å ha blitt misbrukt i barndommen.

Dette er også en utstilling som Pabst har brukt i sin avhandling. Hun har selv jobbet med samme utstilling ved en annen institusjon.

– Det var utrolig sterkt å oppleve at en skoleklasse med ungdomsskoleelever kom umotiverte inn på museet med blikket «Hvorfor må vi være her» og etter noen minutter satt som tente lys. Etter ti minutter satt halvparten av klassen og gråt.

Og etter at kvinnen hadde fortalt sin historie, var det alltid to-tre jenter som satt igjen og snakket med henne.

Dette fikk Pabst for alvor til å tenke kritisk gjennom konsekvensen av de nye kravene som stilles til museene i Norge.

– Er det virkelig forsvarlig å dra sårbare mennesker inn i en utstilling, for deretter å sende dem ut i verden igjen med et klapp på skulderen og «Hyggelig at du kom hit for å fortelle din historie»?

– Og er det forsvarlig å berøre de innerste følelsene til mennesker som kommer til utstillinger, når vi ikke vet hva de har i bagasjen og hva som skjer med dem etterpå?

Er det moralsk forsvarlig?

Pabst intervjuet museumsansatte i Norge, Danmark og Tyskland som har jobbet med sensitive temaer i utstillinger.

– Jeg møtte mange som har slitt seg helt ut og blitt sykemeldte etter å ha jobbet med slike utstillinger, forteller hun.

Pabst kom selv til et punkt der hun måtte stoppe opp.

– Når man møter mennesker ansikt til ansikt og hører dem fortelle om vanskelige og traumatiske opplevelser, kan det bli så sterkt følelsesmessig at opprinnelige planer om hvordan en utstilling burde bli eller se ut, må forandres. Det er viktig å verne om mennesket – og seg selv.

Bruker mennesker for å belyse fakta

Politiske dokumenter oppfordrer museene til å innta en aktiv samfunnsrolle og til å formidle vanskelige tema.

Også museumsansatte kan publisere resultater i vitenskapelige tidsskrifter, men det er først og fremst utstillinger som er deres formidlingsform. En utstilling når dessuten mange flere mennesker enn en vitenskapelig publikasjon.

Med museumsreformen i 2002 skjedde det et lite oppgjør med de klassiske formene for utstillinger. Det ble da satt fram et ideal om større mangfold. Den nye generasjonen publikum blir stadig vanskeligere å nå fram til.

Museene må derfor bli levende samfunnsaktører. Tabuene, det kontroversielle og de usynlige temaene skulle nå bringes inn i utstillingene.

– Ved museene har vi fulgt opp disse politiske føringene. Vi lager i dag utstillinger hvor vi tar opp temaer som for eksempel seksuelle overgrep, vold og personlige krigsopplevelser. Vi forholder oss naturligvis til forskningsbasert informasjon, men for å levendegjøre disse historiene vil vi ofte bruke personlige beretninger. Helst fra mennesker som har opplevd noe knyttet til temaene.

Det er her, i innsamlingen og presentasjonen av de sterke historiene, at etikken kommer inn. Men den har blitt glemt i de politiske dokumentene, ifølge Pabst.

– Vi bør vurdere utvidelse av bestående etiske regelverk for å møte de nye politiske føringene.

Det eneste etiske regelverket museene har i dag, er regelverket til The International Council of Museums (ICOM). Disse retningslinjene er så overordnet at det ikke dekker arbeidsområdet vårt godt nok, mener Pabst.

– Etikk i museene må settes på dagsordenen. Dette er noe mange sliter med ved norske museer i dag, slår hun fast.

Trenger bevisstgjøring

Pabst kommer med konkrete råd til Kulturrådet, museumsledere og ICOM Norge.

– Jeg mener for det første at det trengs en større bevisstgjøring av hvor krevende prosessen rundt slike utstillinger er. Flere aktører bør gå sammen for å sette i gang en teoretisk og praktisk opplæring i blant annet etisk teori, etisk argumentasjon og håndtering av følelser.

– Dessuten mener jeg at når man berører et lokalsamfunn med så sterke historier, må vi gjøre det tydeligere hvorfor vi gjør det.

Til sist mener Pabst at det trengs en konkretisering av regelverket med hensyn til etikken i museene.

– Det er slutt på at museene bare forteller historien om heltene. De skal vise bredden i det norske samfunnet. Utfordringen er å gi et riktig bilde av historien på en god måte, uten at noen blir skadelidende av det.