Tre av ti norske arbeidstakere oppgir at de ønsker seg en annen jobb, ifølge den siste undersøkelsen fra Manpower.

Om du svarer på stillingsannonser eller sitter passivt og kanskje blir headhuntet til en ny jobb, kan fortelle mye om deg. Personlighetstypen påvirker hvordan du håndterer din karriere, og kan også si noe om hvor stabil du er som arbeidskraft, viser ny studie. 

Sosiale medier

De siste årene er det blitt vanligere å rekruttere nye ansatte fra nettbaserte karrieresteder som LinkedIn. Her kan man legge inn CV, ligge stille som gjedda i sivet og slå til hvis interesserte arbeidsgivere tar kontakt.

• Les også: Undervurderer kvinnelige jobbsøkere

Det er billigere for arbeidsgiverne, som slipper å få en haug med søkere som kanskje ikke er kvalifisert.

Manpower har ikke tall på hvor mange som får jobb på denne måten. 

Aktive søkere kan være ustabile

De som er aktive jobbsøkere er mer eventyrlystne, belønningssøkende og kompromiss-innstilte, ifølge den svenske psykologen Ulf Lundgren ved Høyskolen i Kristianstad.

Aktive jobbsøkere søkte på jobbannonser eller ringte til potensielle arbeidsgivere. 

Men aktive jobbsøkere er også mer innstilt på karriereklatring og mindre tilfredse med sin nåværende jobb, i forhold til de passivt jobbsøkende. 

- De som søker jobb aktivt ved å svare på stillingsannonser, skiller seg ut ved at de blant annet  har mer ekstrem personlighet og høyere karrieremessige forventninger.

Om disse forventningene ikke tilfredsstilles, er deres terskel for å lete etter annet arbeid, lav, sier Lundgren.

• Les også: Slik unngår du jobbintervjuets fallgruver

Passive mer jobbtilfredse

Studien til Lundgren viser at de passivt jobbsøkende som er synlige via karrierenettverk som LinkedIn, har bedre langsiktig motivasjon og jobbtilfredsstillelse.

De som ble plassert i kategorien passive jobbsøkere, hadde eventuelt lagt ut sin CV på nettbaserte rekrutteringstjenester som LinkedIn. 

Universitetsutdannede økonomer og ingeniører med fem til 25 års erfaring inngikk i studien.

- Resultatene som kommer fram, gir et mer nyansert bilde av konsekvensene av ulike strategier for å rekruttere nye ansatte på, sier Lundgren.

En av fire vil snart bytte

En av fire norske arbeidstakere mellom 30 og 49 år oppgir at de vil være i sin nåværende jobb i tre til fire år til, ifølge Manpowers siste arbeidslivsundersøkelse fra Norge. 

Tre av ti norske arbeidstakere oppgir altså at de ennå ikke har funnet drømmejobben. De som jobber i det offentlige, oppgir i større grad at de er fornøyd. 

Disse er mest fornøyd

Personer lang utdanning oppgir også i større grad enn andre at de er fornøyd i jobben sin. Men disse bytter også oftere jobb, fordi de har ettertraktet kompetanse. 

De med utdanning innen medisin, psykolog eller realfag er mer fornøyd med hyllen de har havnet på, enn økonomer, jurister og samfunnsvitere. 

Tidligere studier viser at prestasjonsklima på jobben gir høyere utskrifting av ansatte, og svekket arbeidsinnsats.  

Lundgren mener at studien hans gir et grunnlag for å forske mer utdypende på passivt jobbsøkende personer.

En svarandel på 30 prosent kan sies å være noe lav. 

Kilde:

Ulf Lundgren: Personlighetens inverkan på aktivt och passivt jobbsökande, karriärambition och arbetstillfredställelse. Digitala Vetenskapliga Arkivet. 2014

Jamalhalvøya i Sibir ble nylig verdensberømt da et gigantisk hull dukket opp i permafrosten. Og med det kom spekulasjonene om betydelige, ekplosive utslipp av klimagassen metan.

Det som er mindre kjent, er at store mengder metangass frigjøres fra havbunnen utenfor kysten av Jamal. Gass slipper ut i et område på 7500 kvadratmeter, med gassbluss som strekker seg opp til 25 meter oppover i vannsøylen.

Metangass bidrar sterkt til drivhuseffekten, og er en 28 ganger kraftigere klimagass enn CO².

Fortsatt er store mengder av metangassen i havbunnen dekket av et tett lokk av permafrost. Men denne permafrosten tiner.

— Tining av permafrost på havbunnen er en pågående naturlig prosess. Men den vil sannsynlig bli overdrevet av den globale oppvarmingen av verdens hav, sier doktorgradsstipendiat Alexei Portnov ved Senter for arktisk gasshydrat, klima og miljø ved UiT.

Kan man ha permafrost på havbunnen?

Permafrost, som ordet antyder, er jord som holder seg permanent frossent i to eller flere år. For noe å være permanent frossent, må temperaturen selvfølgelig være null grader eller mindre.

– Jorda i Arktis er alltid frossent. Den gjennomsnittlige bakketemperaturen er lav i Sibir som har permafrost ned til 600–800 meters jorddybde. Men havet er en annen sak. Temperaturen til bunnvannet er vanligvis nær eller over null. Teoretisk kan vi derfor ikke ha tykk permafrost under havet, sier Portnov.

Men for 20 000 år siden, i løpet av den siste istiden, var havnivået 120 meter lavere enn i dag.

– Det betyr at dagens grunne sokkelområde var land. Det var Sibir. Og Sibir frøs til. Permafrosten på havbunnen i dag ble etablert i denne perioden.

Den siste istiden var den siste perioden i planetens historie da innlandsis dekket en betydelig del av den nordlige halvkule. Isen hadde enorm innflytelse på jordens klima og forårsaket tørke, ørkendannelse og et dramatisk fall i havnivået. Mest sannsynlig ble Jamalhalvøya ikke dekket av is, men området ble likevel utsatt for ekstrem kulde.

Da istiden endte for rundt 12 000 år siden og klimaet ble varmere, økte havnivået. Permafrost på land ble havbunn, og en langsom tining startet. En av grunnene til at denne permafrosten ikke har tint fullstendig opp, er at vanntemperaturen i bunnen av Karahavet, som omgir Jamalhalvøya, er så lave som minus 0,5 grader. Men det kan snart endre seg.

En skjør forsegling som lekker

Det ble tidligere foreslått at permafrosten i Karahavet og andre arktiske områder, strekker seg til vanndybder på 100 meter, og danner en forsegling som metangass kan ikke komme forbi. Portnov og kolleger har funnet ut at permafrosten på sokkelen utenfor Yamal lekker, fra mye grunnere dyp.

Betydelig mengde gass lekker på dybder mellom 20 og 50 meter. Dette tyder på at en kontinuerlig permafrost forsegling er mye mindre enn tidligere antatt. Nær kysten kan dette seglet av permafrost være noen hundre meter tykk, men smalner av mot 20 meters vanndyp. Og det er skjørt.

— Jordens indre er varmt og tiner permafrosten fra bunnen og oppover. Det kalles geotermisk oppvarming og det skjer hele tiden, uavhengig av menneskelig påvirkning sier Portnov.

Utviklingen av permafrost

Portnov brukte matematiske modeller for å kartlegge utvikling av permafrosten over tid. Dette kan gi en indikasjon på hva som kommer til å skje med permafrosten i fremtiden.

Hvis vanntemperaturen ved havbunnen blir varmere enn i dag vil permafrosten tine raskere, fordi den også vil tine fra toppen og ned.

– Dersom temperaturen øker med to grader, som noen klimarapporter foreslår, vil det akselerere tiningen betraktelig. Et varmere hav kan føre til eksplosive gassutslipp fra de grunne havområdene med permafrost.

Permafrost holder metangass fanget i sedimentene. Men det stabiliserer også gasshydrater, islignende strukturer som vanligvis trenger høyt trykk og lav temperatur for å dannes. Vannmolekyler holder metanmolekyler fanget i et iskaldt bur. Én kubikkmeter av gasshydrat inneholder 164 kubikkmeter metangass, som kan slippe ut når hydratene smelter.

– Gasshydrater dannes normalt i vanndybder over 300 meter, fordi de er avhengige av høyt trykk. Men under permafrosten kan de dannes og holde seg stabile selv der trykket ikke er så høyt, fordi temperaturen er stabilt lav.

Det er destabilisering av gasshydrater under permafrosten som antas å ha forårsaket det gigantiske krateret på selve Jamalhalvøya.

Videoen under, fra Siberian Times, viser forskere i arbeid i krateret på Jamalhalvøya.

Referanse:

Portnov m.fl: Modeling the evolution of climate-sensitive Arctic subsea permafrost in regions of extensive gas expulsion at the West Yamal shelf, Journal of Geophysical Research: Biogeosciences, november 2014, doi: 10.1002/2014JG002685. Sammendrag

I 2014 var temperaturen i Norge 2,23 grader over normalen, det varmeste siden målingene startet for over hundre år siden. Det kom fram da Meteorologisk institutt mandag gjorde opp status for klimaet i Norge i fjor.

Den forrige rekorden fra 2011 ble slått med 0,4 grader.

– Det er helt ekstremt. Det er sjelden vi ser så store sprang. 2014 har vært et veldig spesielt år, sier klimaforsker Hans Olav Hygen ved Meteorologisk institutt.

Ekstremvær

De høye temperaturene bidro også til mange ekstreme værhendelser: Vi opplevde den tørreste januarmåneden på over 100 år, og det var en viktig medvirkende årsak til de omfattende brannene i Lærdal, Flatanger og på Frøya.

Flere steder ble det satt nedbørsrekorder. I hovedstaden regnet det utrolige 44 millimeter på én time i juni. På Vestlandet ble hus og gater vasket vekk da det kom over 300 millimeter nedbør på tre dager i oktober. Flere tilfeller av ekstremvær gjennom året, skypumper på Sørlandet og rekordstore snøfall på fjellet hører også med til bildet.

Klimaforsker Reidun Gangstø ved Meteorologisk institutt sier 2014-været bekymrer.

– Økningen i ekstremvær og flommer har sammenheng med temperaturøkningen. 2014-været går inn i en trend med stadig høyere temperaturer, og vi frykter for flere ekstreme værhendelser med denne utviklingen, sier hun til NTB.

Mer regn og mer intenst regn, flere flommer, overvann, ras og et høyere havnivå, er blant konsekvensene forskerne ser for Norge ved denne utviklingen.

– Menneskeskapt

Forskerne ved Meteorologisk institutt er overbevist om at temperaturendringene er menneskeskapte.

Leder i Naturvernforbundet, Lars Haltbrekken, var til stede under presentasjonen. Han sier presentasjonen gjorde inntrykk.

– Vi kjente til det meste fra før, men det å se prognosene for hvordan været blir i fremtiden, det gjør et veldig sterkt inntrykk også på oss. Vi er en nasjon av folk som er veldig glade i å gå på ski, men det er kanskje først og fremst rulleski vi skal ta fram i årene som kommer, sier han til NTB.

Krever handling

Ifølge prognosene står Norges fremtid som skinasjon i fare. Snødybden har allerede avtatt i kysten og i lavlandet, og denne utviklingen vil bare akselerere i årene fremover. Snøsesongen vil også bli kortere over hele landet.

– Nå må politikerne handle. Regjeringen er nødt til å komme med en ambisiøs klimapolitikk, ikke bare i ord, som vi har sett så langt, men også i handling, sier Haltbrekken.

Også verden som helhet har opplevd et varmt år, men om 2014 blir tidenes varmeste på global basis, eller om året havner på en andre- eller tredjeplass, vil først bli klart i løpet av de neste ukene.

Høgskulen i Sogn og Fjordane og Høgskulen i Volda bør slå seg saman. Det er nokre svært gode grunnar til å gjera det og få grunnar til å ikkje gjera det. Samstundes er det gode grunnar til å ikkje slå seg saman med andre institusjonar, i alle fall ikkje med nokon som er større enn dei.

Det føregår for tida ein strukturdebatt i den norske universitets- og høgskulesektoren. Regjeringa Solberg meiner vi har for mange små høgskular i landet som ikkje gir valuta for pengane og som ikkje held høg nok vitskapleg standard. Dei er ikkje «robuste» nok som det heiter. Nokre av høgskulane er svake på både forsking og studentproduksjon, andre har først og fremst for små forskarmiljø som publiserer lite. Dei fire «gamle» breiddeuniversiteta i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø synest å halda mål, men dei fleste andre institusjonane har fått klar beskjed om å finna nokon å slå seg saman med. Somme høgskular tek beskjeden på alvor, og både i nord og sør ser vi konturane av fusjonar, medan andre høgskular primært vil fortsetja åleine slik som før.

Både Høgskulen i Sogn og Fjordane (HiSF) og Høgskulen i Volda (HiVo) fell i den siste kategorien. Dei har gjennom styrevedtak bestemt seg for at dei vil fortsetja som sjølvstendige institusjonar i ein modell der dei ulike fagmiljøa inngår forpliktande samarbeid med andre fagmiljø ulike stader. Responsen på dette frå den politiske leiinga i Kunnskapsdepartementet er derimot ikkje til å ta feil av: Dersom HiSF og HiVo ikkje finn partnarar å slå seg saman med, kan det bli aktuelt med diktat frå sentralt hald. Tvangssamanslåingar, med andre ord.  

I denne situasjonen bør HiSF og HiVo sterkt vurdera å gå i lag. Det er fleire forhold som tilseier at det er ei god løysing i alle tilfelle, og overfor Kunnskapsdepartementet vil det handla om å ta styring over eiga framtid: Ein fusjonsprosess styrt frå Oslo kan få ulike utslag og i verste fall redusera studiestadane i Sogndal, Førde og Volda til perifere satelittar underlagt større institusjonar i Bergen eller Trondheim. Det vil flytta utdanningsmakt frå distrikta til sentrum.

HiVo har allereie uttrykt at HiSF er viktig for dei i ei eventuell omstrukturering: På fleire område har dei to institusjonane overlappande studietilbod slik som innan lærarutdanning og velferdsstudiar, og det er òg fagmiljø innanfor samfunnsfag, idrett og friluftsliv som kan komma styrka ut av ei samanslåing. Samtidig har dei to høgskulane sine eigne område dei er gode på: HiVo er mellom anna kjende for si mediautdanning og HiSF er gode på til dømes klima- og energiforsking. Dei to institusjonane har elles ei lik sjølvforståing og har teke sitt regionale mandat på alvor: Samarbeidet mellom HiSF og Fylkesmannen i Sogn og Fjordane om utdanning av lærarar og skuleleiarar er ei rein sukesshistorie i nasjonal samanheng.

Ser vi så på storleik, er det god balanse mellom HiSF og HiVO. Dei to institusjonane er så godt som jamstore: I 2014-tal har HiSF om lag 3900 studentar og 320 tilsette medan HiVO har 3700 studentar og 300 tilsette. Samla er dei to nesten like store som Høgskolen i Bergen (8400 studentar, 770 tilsette) og heller ikkje så mykje mindre enn Universitetet i Tromsø var før fusjonen med Høgskolen i Finnmark i 2013 (9300 studentar, 2500 tilsette). Slik sett må ein kunna meina at eit fusjonert HiSF+HiVo blir robust nok, og tankane dei begge har framført om tette samarbeid med andre fagmiljø ulike stader i landet kan godt vidareførast sjølv om dei går saman.

Byrjar ein først å sjå på slike tal, og reknar på forholdet mellom studentar og tilsette, er det freistande å spørja kunnskapsministeren og hans folk kor rettmessig det eigentleg er å kritisera høgskulane for låg forskingsaktivitet. Forholdstalet student per tilsett ved HiSF+HiVo 12:1 og det same er det ved HiB. Til samanlikning er forholdstalet både ved UiO og det nye UiT 4,4:1 – ved UiB er det 4,3:1 og ved NTNU 4,6:1. Kvar tilsett ved høgskulane har altså i snitt nesten tre gongar så mange studentar som ved universiteta, og vi veit at faste fagtilsette ved høgskulane jamt over berre har ein liten forskingsdel i stillinga si. Då må ein innsjå at forskingsaktiviteten ikkje kan bli så omfattande. Eg vil meina at dersom eit fusjonert HiSF + HiVo blir tilført 100 eller jamvel berre 50 toppstillingar med 50% forskingstid, er det grunn til å forventa at den vitskaplege produksjonen vil gå monaleg opp. 

Ei utfordring for å få til ein fusjon mellom HiSF og HiVo er fylkespolitikarane i Møre og Romsdal som ønskjer å samla alle høgskulane i fylket (Volda, Ålesund og Molde) til ein institusjon. Det ser derimot HiVo på som ei dårleg løysing. Ved HiSF har elles dekanen ved Avdeling for helsefag i Førde sagt seg ueinig med eige styre i at HiSF skal fortsetja åleine, og ho meiner samtidig at fusjon med HiVo vil vera ei dårleg løysing for studiestaden i Førde sidan HiVo verken har ingeniør- eller sjukepleiarutdanning slik som der. Løysinga på det siste kunne vera å trekkja også Høgskolen i Ålesund (2250 studentar, 220 tilsette) inn i HISF+HiVo-fusjonen: I Ålesund har dei både helsefag og teknologifag i porteføljen, og dei vil dessutan få kjøtvekta på den nye institusjonen ytterlegare opp. 

Kronargumentet for å fusjonera Høgskulen i Sogn og Fjordane og Høgskulen i Volda, er likevel at desse to institusjonane deler noko unikt: Dei er dei einaste høgare utdanningsinstitusjonane som i dag har ein tydeleg nynorskprofil. Vel kan ein rosa Universitetet i Bergen for å vera særs flinke til å følgja mållova, men det er berre ved HiSF og HiVo at nynorsk er det dominerande og berande språket. Sannsynlegvis er det ingen andre stader i Noreg det er like lett å bli verande nynorskbrukar som ved studiestadane i Sogndal, Førde og Volda. Vi veit at presset mot nynorskbrukande studentar og tilsette er stort og tyngande på dei fleste fagområde i universitets- og høgskule-Noreg: Svært mange – kanskje brorparten – kjem ut av utdanningane sine som bokmålsbrukarar innan faget sitt. Det er ikkje sikkert regjeringa Solberg vil tykkja dette er noko argument i det heile, men for regionen og institusjonane det gjeld, burde det vera det. Og det bør også dekanen og andre i den sjølverklærte nynorskbyen Førde grunna litt på.

I 1990 vart det grunnlagt eit tredje breiddeuniversitet i Barcelona ved sidan av Universitat de Barcelona (grunnlagt i 1450) og Universitat Autònoma de Barcelona (grunnlagt i 1968). Det nye universitetet fekk det katalanske namnet Universitat Pompeu Fabra (UPF). UPF er på storleik med mitt eige universitet, UiT Noregs arktiske universitet, i tal på studentar, tilsette og avlagte doktorgradar. Det har sju fakultet og driv verdsleiande forsking på fleire område: I 2014 låg UPF på 13. plass på Times Higher Education si kåring av universitet yngre enn 50 år. Til samanlikning ligg UiT på 64. plass på den same lista. 

Det mest spennande med UPF i vår samanheng er namnet: Det er nemleg oppkalla etter ein person. Ein mann: Pompeu Fabra (1868-1948). Han var ein katalansk industriingeniør med ei glødande interesse for filologi og for morsmålet sitt, katalansk. Frå 1890-åra og frametter deltok han aktivt i debatten om korleis det katalanske skriftspråket burde moderniserast og normerast etter moderne språkvitskaplege prinsipp. Som eit resultat av dette engasjementet vart han i 1911 tilsett som professor i katalansk i Barcelona ved det nyoppretta instituttet for katalanske studiar. I 1912 ga han ut Gramática de la lengua catalana (skriven på spansk) og i 1932 kom ordboka Diccionari General de la Llengua Catalana (på katalansk). I mellomtida ga instituttet og Fabra ut ulike skrifter om prinsipp for normeringa av katalansk samt lærebøker med meir. Grammatikken og ordboka til Fabra vart retningsgivande for det moderne katalanske skriftspråket. Pompeu Fabra var med andre ord Katalonias svar på Ivar Aasen. 

Katalanarane valde altså i 1990 å heidra minnet etter mannen som gjorde ein uvurderleg innsats for språket deira, med å oppkalla eit universitet etter han. Ein høgare utdanningsinstitusjon tufta på det som må seiast å vera ein sterk kulturell kraft på Vestlandet generelt og Sogn og Fjordane og Sunnmøre spesielt, altså nynorsk, kunne på same måte godt kallast opp etter vitskapsmannen som i praksis etablerte norsk dialektologi og som stod for den første grunnleggjande innsatsen for eit skriftspråk basert på dei norske talemåla. 

Det er ikkje tradisjon for å kalla opp norske universitet etter personar slik som i andre land, men når UiT kunne få halehenget «Noregs arktiske universitet» som ei påminning om kor i landet institusjonen ligg, burde også eit fusjonert HiSF og HiVo kunna få smykka seg med Ivar Aasen som ei påminning om regionen institusjonen ligg i og tener. HiVo har allereie eit Ivar Aasen-institutt for språk og litteratur, men å løfta namnet endå høgare opp, vil ha endå større symboleffekt. 

Kanskje vil ein «Høgskulen Ivar Aasen» eller jamvel «Ivar Aasen-universitetet» vera for revolusjonært for ei regjering av parti som ikkje kan seiast å vera særleg nynorskvennlege. Men lat dei då i det minste bli utfordra på det!

Statistikkkjelde

Alle tal på studentar og tilsette ved ulike universitet og høgskular er henta frå Database for statistikk for høgre utdanning.