Av professor Birger Svihus, forsker ved NMBU.

I vårt nytelsessamfunn står jakten på den gode smaken øverst på folks prioriteringsliste. En rekke spørreundersøkelser i Europa og USA har bekreftet at smak er den kvalitetsegenskapen ved maten folk setter høyest.

Resultatet er en kokkestand som har blitt løftet opp fra en beskjeden tilværelse svettende bak lukkede dører i restaurantenes kjøkken, til et slags hedonistisk presteskap med stor innflytelse over folks oppfatninger om sunn og god mat.

Hvem hadde for eksempel for 20 år siden, før sushirestaurantene gjorde sitt inntog for fullt, trodd at rå fisk skulle bli hverdagsmat i Norge? Takket være dette smakens vekkelsesarbeid har nordmenn lært seg å bruke en rekke mer sunne matvarer, ikke minst et rikere utvalg av grønnsaker.

Problemet er bare at kokkeutdanningen er en praktisk utdannelse, med lite plass til å lære om mat og ernæring. Dette lar seg dårlig kombinere med at kokkenes høye status går dem til hodet og de gjør seg til dommere over god og dårlig mat på sviktende grunnlag.

Ny nordisk mat

Nå har danske kokker, ledet at den kjente mesterkokken René Redzepi, kastet seg inn i den store debatten om hva som er det sunneste kostholdet, med begrepet Ny nordisk mat. René Redzepi er for øvrig mest kjent som sjefskokk på Noma, som flere år på rad har blitt kåret til verdens beste restaurant. Et måltid på Noma kan nærmest karakteriseres som et slags kulinarisk freakshow, der en hærskare kokker serverer obskure retter som karamellisert kål, maur og stekt reinlav. Rettene på Noma er derfor heldigvis ikke en mal for begrepet Ny nordisk mat, selv om (eksotiske) nordiske ingredienser er signaturen til restauranten.

Ny nordisk mat kan oppsummeres i 10 punkter:

1. Mer frukt og grønnsaker
2. Mer helkorn
3. Mer mat fra sjø og innsjøer
4. Kjøtt av bedre kvalitet, men mindre av det
5. Mer mat fra skog og mark
6. Økologisk når det er tilgjengelig
7. Unngå tilsetningsstoffer
8. Mer sesongbasert mat
9. Mer hjemmelaget mat
10. Mindre kasting av mat

Vurdert fra et rent ernæringsmessig synspunkt er dette ikke spesielt dårlige råd for et sunt kosthold, med unntak av at folk som sliter med fedme eller diabetes nok ikke bør overdrive sitt inntak av hverken helkorn eller frukt, som inneholder mye fordøyelige karbohydrater.

At Redzepi ikke i større grad går seg vill i ernæringsfagets kronglete labyrinter, kan han nok takke samarbeidet med Universitetet i København og ernæringsprofessoren Arne Astrup for. Astrup er en av verdens mest anerkjente ernæringsforskere, og har ledet et 100 millioner kroners prosjekt som nettopp hadde som formål å utvikle og studere Ny nordisk mat.

Økologisk produksjon

Et av problemene med rådene er til en viss grad at de er et uforløst sammensurium av ernæringsmessige, smaksmessige og bærekraftmessige interesser, der det ikke alltid er klart hva som er rationalet for avveiningene mellom disse til dels sterkt motstridende interessene. Et mer alvorlig problem er at rådene avslører en frykt for vår moderne vitenskapsbaserte produksjon og prosessering av mat.

Med en – i beste fall – praktisk utdannelse som i stor grad er blottet for trening i naturvitenskapelig tenkning, er dette typiske feil som det er forståelig at kokker gjør. Mer overraskende er det at ernæringsfagmiljøet ved Københavns universitet lar seg i så stor grad dominere av denne irrasjonelle frykten for moderne mat.

Det er mye godt å si om økologiske matproduksjonsprinsipper, ikke minst er de et velment forsøk på å få til en mer bærekraftig matproduksjon, men problemet er at økologiske dyrkingsprinsipper er dominert av teknologi- og vitenskapsfrykt, der for eksempel «kunstige» stoffer som sprøytemidler og kunstgjødsel skys som pesten. Resultatet er dermed ikke bare en urealistisk lav produksjonskapasitet, men ofte også en mindre bærekraftig produksjon. Det er takket være en strengt vitenskapelig innstilling til matproduksjon at landbruket har klart det kunst(gjødsel)stykket å doble den globale matproduksjonen i løpet av de siste 50 år. Og som nylig påpekt av den norske vitenskapskomiteen, er det ingenting som tyder på at økologisk mat er sunnere enn konvensjonelt dyrket mat.

Unyansert om tilsetningsstoffer

I samme kategori kommer punktet om å unngå tilsetningsstoffer i maten. Dette er et unyansert og ureflektert råd som viser at det i beste fall skorter på matkompetansen hos initiativtakerne til Ny nordisk mat, og i verste fall avslører en mangelfull naturvitenskapelig kompetanse. Uten tilsetningsstoffer som for eksempel E200, E210, E296, E297 og E260 hadde det ikke vært mulig å masseprodusere mange langtidsholdbare og bærekraftige produkter (de fire første E-stoffene nevnt ovenfor er syrer som finnes i frukt og bær, mens E260 er eddiksyre). Det er strenge krav til omfattende prøvinger for å forsikre at tilsetningsstoffer ikke har skadelige virkninger.

Tilsetningsstoffer er altså ikke farlige. De er derimot ikke bare nødvendige, de er et fantastisk bidrag til vårt rikholdige utvalg av god, bærekraftig mat til en pris som gjør at folk, også utenfor de rike nordiske landene, har råd til å kjøpe den.

God ernæring først

På 1860-tallet brøt den store grautstriden ut i Norden. Rustet med nyvunnet naturvitenskapelig kunnskap gikk Peder Christen Asbjørnsen (ja, han med eventyrene), som var den som introduserte Darwins lære til Norge, til angrep på tradisjonen med å ikke koke grøten skikkelig, fordi han helt riktig påpekte at dette reduserte fordøyeligheten.

I tillegg til å kunne sies å være den første offentlige ernæringsdebatt, representerte også striden begynnelsen på en kamp for en naturvitenskapelig tilnærming til mat, en kamp som Asbjørnsen må kunne sies å ha vunnet.

Kokebøkene helt frem til og med Espelid sin tid har jo i stor grad vært preget av en rasjonalistisk holdning til mat, der smak var underordnet fokuset på å ta vare på maten og sikre nok av viktige næringsstoffer. La oss bare håpe at de uvitenskapelige elementene i Ny nordisk mat ikke betyr at vi må ta den kampen om igjen.

Forskerne ved University College London har tatt utgangspunkt i anslag for hvor mye CO2 som kan slippes ut hvis vi skal ha en rimelig sjanse til å begrense den globale oppvarmingen til 2 grader.

I så fall må mye kull, gass og olje bli liggende i bakken. Skal vi nøye oss med den oljen og gassen som er billigst å pumpe opp, vil ingen ressurser nord for polarsirkelen bli utvunnet , ifølge forskerne.

Ifølge forskningsinstituttet CICERO er dette den første vitenskapelige studien som peker på konkrete områder i verden hvor forekomster av fossil energi bør bli liggende ubrukt av hensyn til klimaet.

– Rapporten viser det vi har påpekt veldig lenge, og den bør definitivt få konsekvenser for norsk olje- og gasspolitikk. Det er allerede funnet for mye olje, gass og kull, og det meste må bli liggende, sier leder Lars Haltbrekken i Naturvernforbundet til NTB.

Nye konsesjoner

Aller helst hadde Haltbrekken sett at all leting etter ny olje på norsk sokkel ble stanset. Årsaken er at det på verdensbasis er funnet mer fossilt brensel enn det som kan forbrennes, hvis vi skal regne med å nå togradersmålet.

– I alle fall bør letingen stanses i de mest sårbare områdene ved iskanten i Arktis, sier Haltbrekken.

Leteområder forholdsvis nær iskanten kan bli inkludert i den 23. konsesjonsrunden, som regjeringen skal lyse ut om kort tid. Uenighet mellom regjeringen og støttepartiene om disse områdene skal være årsaken til at utlysningen er blitt utsatt.

De fleste oljefunnene som så langt er gjort i Barentshavet, vil trolig uansett være ulønnsomme med dagens lave oljepris. Tror oljeselskapene at prisen vil stige igjen, kan noen av feltene likevel bli bygget ut.

Den britiske studien, som er publisert i det anerkjente tidsskriftet Nature, konkluderer med at utvinningen av ressurser fra canadisk oljesand også bør droppes hvis togradersmålet skal nås.

– Må forvaltes forsvarlig

Stans i all oljeleting i Arktis ville vært en dramatisk endring av norsk petroleumspolitikk, og Olje- og energidepartementet bekrefter at regjeringen ikke har planer om noe slikt.

– Regjeringen er opptatt av at olje- og gassressursene på norsk sokkel forvaltes på en god og forsvarlig måte, og at lønnsomme ressurser bygges ut og produseres, skriver statssekretær Elnar Remi Holmen (Frp) i en epost til NTB.

Han peker på at den britiske studien også bekrefter at gass er en vesentlig renere energikilde enn kull. Norsk gass bør derfor ha en viktig rolle på veien mot lavutslippssamfunnet, mener Holmen.

I likhet med de britiske forskerne har analytiker Thina Saltvedt i Nordea tidligere uttalt at den forholdsvis dyre oljen i Arktis neppe vil bli utvunnet hvis togradersmålet skal nås. Årsaken er at oljebruken da må begrenses, slik at etterspørselen synker og oljeprisen blir lavere enn den ellers ville vært.

Korte dager og lange energikrevende netter, tøffe værforhold, matmangel, effektivitet og energisparing kan være stikkord for situasjonen våre småfugler utsettes for vinters tid. I tillegg kommer risikoen for å bli mat for sultne fiender.

Dette legger et enormt fysisk press på de minste fuglene, og mange lever på tilværelsens ytterste marginal. De må stadig tilpasse seg endringer i været og prøver hele tida å unngå sultedøden.

Kulde, sterk vind og snødekte greiner øker stressfaktoren for dem som for det meste holder til i trær, og for å optimalisere energibalansen må de stadig endre oppholdsstedene etter værforholdene.

Skifter side med været

I kaldt, stille vær med sol, sparer småfuglene mye energi ved å holde til på solsiden av trærne. Vår minste fugl, fuglekongen på 5–6 gram, og de noe tyngre barskogsmeisene (svartmeis, toppmeis og granmeis) oppholder seg derfor i stor grad på den soleksponerte sida.

Ved vind som nærmer seg laber bris (5–6 meter per sekund), flytter barskogmeisene seg hovedsakelig over til lesida av trærne.

Dette gir en betydelig gevinst. Selv små endringer i vindstyrke kan endre energibalansen.

Hver kalori teller

I løpet av få timer med dagslys må småfuglene finne nok mat til å klare seg gjennom dagen og samtidig bygge opp et fettlager stort nok til brensel for kommende natt.

Som eksempel kan nevnes at stjertmeisa på 8–9 gram og granmeisa på 10–12 gram, må øke kroppsvekta rundt 10 prosent for å overleve den lange «natta» på 18–19 timer.

Den litt større kjøttmeisa må sørge for enda mer fett på kroppen innen kvelden. Den kan normalt ikke, som granmeisa, senke kroppstemperaturen om natta og derved redusere varmetapet og spare energi.

Det er funnet døde kjøttmeiser i fuglekasser etter at nattetemperaturen sank ned mot 30 kuldegrader.

Sikrest øverst i treet

Å overleve er ikke bare et spørsmål om å finne mat. Det gjelder også å unngå å bli mat for sultne ugler eller spurvehauker.

Fuglene må hele tida avgjøre om de skal lete etter mat eller speide for å unngå å bli offer for rovdyr. I vanskelige perioder holder de seg derfor ofte samlet i flokk, trolig fordi flere par øyne oppdager en fiende raskere enn få par.

Matsøket foregår derfor ofte på steder hvor sjansen til å bli tatt av en predator er mindre. De sikreste stedene er i øvre halvdel av trærne.

De gamle klarer seg best

Flokkfuglene har en felles interesse i å øke beskyttelsen mot fiender og bedre effektiviteten i fødesøket. Men de er også konkurrenter.

Hos granmeis, som lever i små flokker av gamle og unge utenom hekketida, overlever gjennomsnittlig rundt 75 prosent av de gamle vinteren, mens bare rundt 40 prosent av de unge kan regne med å oppleve våren. Hva er årsaken til denne forskjellen?

Eldre og erfarne granmeiser er sosialt dominante over de yngre og har derfor stort sett bedre tilgang til ressurser som mat og gode overnattingssteder.

De kan også holde de unge unna steder hvor sjansen til å bli tatt av en predator er mindre.

Den yngre garden fører derfor en langt mindre sikker tilværelse enn de eldre og er langt mer stresset.

Endrer seg med været

I mildvær, det vil si rundt null grader eller varmere, holder ungfuglene litt avstand til de dominante eldre. Begge gruppene oppholder seg hovedsakelig i øvre halvdel av trærne hvor risikoen for å bli tatt av en sulten fiende er minst.

Figuren til høyre illustrerer hvordan fuglene fordeler seg i et furutre under gunstige forhold; stille og mildt vær. De fleste gamle (grønt) og unge meiser (rødt) holder til i øvre halvdel av treet.

Straks det blir kaldt og energibehovet øker, må fuglene bruke mer tid til å finne nok mat. Da samles de i tette flokker for å minske sjansen for å bli tatt av en predator og øker tida til matsøk.

Men nå er situasjonen endret for de unge: de tvinges av de dominante eldre til å holde seg i nedre halvdel av trærne. Dominantene forbeholder seg retten til å lete etter mat i den minst farefulle del av treet.

Snø eller vind

Når greinene er snøtunge, velger både gamle og unge å oppholde seg der det er lettest å finne mat; i nedre del av trærne. Siden flokken som oftest er samlet, blir de unge ofte forstyrret av de dominante fuglene.

For å unngå avkjøling i sterk vind, holder flesteparten av meisene til på lesiden av trærne.

De velger også steder der vinden er minst gjennomtrengende: i nedre halvdel. Siden flokken som oftest er samlet, tvinges de unge til å unngå de dominante gamle i tillegg til å holde utkikk etter fiender. Tida til leting etter mat reduseres.

Ungfugler mest utsatt

Ungfugler er mer stresset og klart mer vaktsomme enn gamle, spesielt i kaldt vær når de er tett sammen med gamle og måtte holde utkikk etter både predatorer og de dominante eldre.

Det resulterer i at unge granmeiser bruker bare rundt 60 prosent av tida til matsøk, mens de gamle bruker 85 prosent.

For å nå den kritiske fettmengden som er nødvendig for å overleve natta, må dagen utnyttes maksimalt.

Ved gjentatte forstyrrelser på grunn av vekslende værforhold og livsfarlige predatorer, bli det mindre tid til å bygge opp fettreservene som trengs til å møte en fastetid på opptil 18–19 timer.

Mye av årsaken til at unge granmeiser har høyere vinterdødelighet enn dominante gamle skyldes at de får mindre tid til å finne mat. Ikke uventet er det funnet rester av flere unge enn gamle granmeiser i oppgulpboller fra spurvugle og haukugle.

Selv om de unge mister verdifull tid til matsøk når de er sammen eldre artsfrender, er ikke selskapet bare negativt. Unge vinner på gamles kjennskap til området, og dessuten er det viktig å være flere til å alarmere mot predatorer.

Alt ettersom betingelsene skifter – meteorologiske så vel som sosiale – må hver fugl nøye justere sin taktikk for å øke sin sjanse til å klare ett døgn til, en uke til, en måned til – til våren kommer og det begynner å spire.

Hva er forskjellen mellom en voksen som sitter og ser på sport, for eksempel 10 000 meter på skøyter eller en 12-åring som spiller et dataspill, for eksempel Minecraft?

Det den voksne gjør er i bunn og grunn fullstendig nytteløst, mens gameren – altså 12 åringen – faktisk utvikler sine evner.

Hva er forskjellen mellom en voksen mann som sitter og ser på 10 000 meter på skøyter og en 12-åring som sitter og ser på enn video lagt ut på YouTube der noen spiller et spill?

Fortsatt vinner 12-åringen. Mannen kan muligens briljere i en pubquiz, og vinne en øl eller et brettspill fordi han husker tiden til Sten Stensen i OL i 1976 i Insbruck. Gutten kan, ved å se videoen, lære hva han skal gjøre for å komme videre til neste nivå. Videre kan han bruke sine opplærte ferdigheter til å bli en racer innefor informasjonsteknologi.

Tankerekka kommer etter at jeg i dag har deltatt på en konferanse i forbindelse med den 25. Tromsø internasjonale filmfestival (TIFF). Etter hvert har seminaret “Film 2.0 Content is King!” blitt nærmest et must for folk som driver med film, medier, kreative bransjer og tekonologi. Det er TIFF og Innovasjon Norge som sammen trekker svært interessante og ofte overraskende foredragsholdere til byen.

Er du voksen og leser bloggene på forskning.no eller har nøye opptelling med hvor mange historiske “feil” det er på “Kampen om tungtvannet” er sjansene små for at at du i det hele tatt har hørt om “Prebz og Dennis”. Tirsdag skapte de to unge mennene popstjernehysteri i ishavsbyen. Hylende unger nærmest stormet lokalene da Preben Fjell og Dennis Vareide stilte opp for å gi autografer og bli tatt bilder av.

Jeg er så gammel at jeg ikke helt forstår det, og det er bra. Men innenfor det som heter “Lets Play-segmentet” har de to fra gutterommet utviklet en millionbutikk, basert på opptak av at de spiller et datspill og kommenterer hva de gjør. Opptakene har eventyrlige seertall på verdens nest største sosiale mediekanal. Etterhvert er konseptet utviklet til å inneholde eleville og teite videosnutter der seerne bestemmer hva de skal finne på: for eksempel dusje en tredjeperson med cola og helle mel over ham etterpå. Ja, det er faktisk morsomt, så lenge du tillater deg å være en smule banslig. I dag har Prebz og Dennis rundt 100.000 abonnenter på YouTube, og vet du hvem som hadde laga den mest sette videoen i verden før “The Fox”? Det var Dennis Vareide, han laget en offisiell trailer for dataspillet Minecraft.

Saken er at disse to har forstått hvor verden går. Vi kan si oss uenige om innhold, at det er tull, men vi slipper ikke unna med at de utnytter de nye mediumene til fulle.

På samme konferanse deltok også Tina Skov Gretlund og Lene Heiselberg som er medieforskere i Danmarks Radio (DR). De fortalte om forskning gjort på “Digital Tweens” – unger mellom 7 og 12 år i et utvalg nordiske land.

YouTube er det suverent største mediumet i denne gruppa, og over 40 prosent går dit for å tilegne seg underholdning og kunnskap. Tradisjonelt fjernsyn? Glem det. Over halvparten av kidsa har tilgang til brett (tablets) og smart-telefoner og de gir blaffen i seertider, de ser når de vil.

Heldigvis har vi et NRK her i Norge, som har skapt NRK-Super. Kanalen demmer godt opp og får unge til fortsatt i ganske stor grad velge bra innhold.

En av hemmelighetene med de sosiale mediene som YouTube, og spill er at seeren, eller konsumenten om du vil, får et helt annet forhold til avsender. De kan kommunisere med dem, og de kan relatere seg til dem.

Det er lenge siden skolefjernsyn, heldigvis. Folk har ikke slutte å lese, langt i fra, Men de som er unger nå har en helt annen inngang til medier og konsum enn de som i dag har passert 30 år.

Det er noe å tenke på neste gang du setter deg ned for å forfatte en kronikk eller forberede en “morsom” powerpointpresentasjon for å nå nye grupper. Det kan hende du blir sett rart på av kollegene, men lykkes du med videoen kan også du bli en YouTube-stjerne.       

PS! Sten Stensen gikk i tredje par i Insbruk i 1976, på 14.53.30. Han måtte nøye seg med OL-sølv, slått av Piet Klein, men han beholdt verdensrekorden (14.50.31, satt på Medeo i januar samme år).     

Stordrikkerne utgjør en liten gruppe og de står derfor for en relativt liten andel av det egenrapporterte sykefraværet, viser en studie fra Statens institutt for rusmiddelforskning (Sirus). Dette til tross for at stordrikkerne hver og én oftere er borte fra jobb på grunn av alkoholbruk enn mer moderate konsumenter.

Det er de som har et moderat alkoholforbruk som utgjør den største gruppen av alkoholdrikkere.

– Resultatene fra vår studie viser at denne gruppen står for den største andelen av det alkoholrelaterte fraværet blant unge arbeidstakere, sier doktorgradsstipendiat Line Schou ved Sirus.

– Det betyr blant annet at man kan forvente mer effekt av forebyggende tiltak dersom de rettes mot alle arbeidstakere og ikke bare mot de såkalte problemdrikkerne, sier Schou.

Dobbelt så mange menn som kvinner

Studien er basert på en spørreundersøkelse blant 1700 unge arbeidstakere med en gjennomsnittsalder på 28 år. Åtte prosent svarte at de minst én gang det siste året hadde vært borte fra jobben på grunn av alkohol.

Andelen menn som svarer at de har vært borte fra jobb på grunn av alkoholbruk, er nær dobbelt så høy som den er blant kvinner, henholdsvis 10,5 og 5,7 prosent.

– Menn drikker mer, de drikker seg oftere beruset, og de drikker gjerne mer sprit enn kvinner, sier Schou.

Funnene er i tråd med tidligere forskning om forskjellene mellom menn og kvinners drikkemønster, og forskerne har ikke annen forklaring på det enn at det er gamle tradisjoner og vaner som gjør seg gjeldende.

– Norsk forskning om alkohol og sykefravær viser at alkoholbruk forårsaker en stor del av korttidsfraværet fra arbeidsplassen. Og unge, single menn er oftest borte fra jobben på grunn av alkoholkonsum, sier Sirus-forsker Inger Synnøve Moan.

Økt konsum gir økt sykefravær

En rapport fra 1997 viser at alkoholrelatert fravær utgjør 1,5–2 prosent av totalfraværet, 14–19 prosent av det samlede korttidsfraværet, det vil si én til tre dager, og 44 til 59 prosent av éndagsfraværet. Det koster arbeidsgiverne dyrt.

– I følge beregninger fra 2004, er de årlige kostnadene for samfunnet knyttet til alkohol på 18 milliarder kroner, og 70 prosent av det beløpet er knyttet til arbeidslivet, sier Moan, som understreker at dette er gamle tall og at det er ofte er knyttet usikkerhet til slike beregninger.

Økt alkoholkonsum på befolkningsnivå fører til en økning av sykefravær.

– En studie som tok for seg perioden 1957–2001, viser at en økning i alkoholkonsumet med én liter per år per innbygger, førte til en økning i sykefraværet på 13 prosent blant menn, sier Moan.

Ifølge Moan finnes det lite forskning som sier noe om forskjellene mellom ulike bransjer i arbeidslivet.

Lenke:

Om prosjektet: Alcohol consumption and harm to others. Prosjektet er finansiert av Forskningsrådests program «Rusmiddelforskning».

En fortvilet ku kan ule, en aggressiv okse kan brøle og en sulten kalv kan gi fra seg et høyfrekvent ”møøø”.

Men forskere har skjønt lite av hva det egentlig er kuene kommuniserer til hverandre. En ny studie viser at kalvene har hver sin lyd, og at de lager spesielle lyder så fort det er snakk om mat, og at kuene lager ulike lyder til kalvene etter hvert som de vokser opp.

• Les også: Kresne kyr og griser skal over på norsk diett

Forskerteamet ved The University of Nottingham og Queen Mary University of London, har brukt ti måneder på å studere kyrnes kommunikasjon med kalvene sine. Ved hjelp av svært sensitivt utstyr, samlet de inn ku-lyder fra to flokker frittgående storfe på en gård i England.

Mat-mø

Forskerne la særlig merke til to lyder. Når kalvene var i nærheten, kommuniserte kuene med dem ved hjelp av dype lyder. Det gjorde de i de første tre-fire ukene etter fødselen, og lydene ble laget med munnen lukket eller bare delvis åpen.

Til sammenligning var lydfrekvensen annerledes så fort kalven vandret på egenhånd. Lydene ble langt mer høyfrekvente da kuene ikke lenger kunne se kalvene sine.

• Les også: Kalvene får for lite melk

Forskerne la også merke til at kalvene hadde annerledes kallesignaler så fort det var snakk om mat. På denne måten fikk de glemske mødrene en påminning om å komme og gi dem melk.

Forskerne fant også at det var mulig å identifisere hver enkelt ku og kalv ved hjelp av lydene deres.

Kuas velvære

– Det er første gang så komplekse storfesamtaler har blitt analysert ved hjelp av de nyeste og beste teknikkene. Våre resultater gir et godt grunnlag for å undersøke velferden til storfe ved hjelp av lydene, sier Alan McElligott i en pressemelding. Han er en av forskerne bak studien.

• Les også: Kuer liker ikke regn

Ved å avsløre og kartlegge lydsignalene til kuene, samt se på deres atferd, kan videre forskning avsløre hvor godt kuene har det, og dermed vil det være mulig å påvirke politikken til dyreomsorgen, ifølge forskerne. 

Referanse:

Mónica Padilla de la Torre, m.fl.: Acoustic analysis of cattle (Bos taurus) mother-offspring contact calls from a source-filter theory perspective, Applied Animal Behaviour Science, 8. desember 2014, doi:10.1016/j.applanim.2014.11.017. 

Det er fra før kjent at vitaminet K2 hjelper til med å tilføre kalsium til skjelettet. Men kan det også hindre at benvevet i skjelettet blir dårligere når vi er syke? 

En ny studie kan tyde på det. 

Da professor Jan Oxholm Gordeladze og forskerteamet hans skulle finne ut hvordan tap av benvev kan forhindres når vi har betennelser i kroppen, fant de at vitamin K2 virker beskyttende.

Begge metodene som ble brukt på bencellene – genterapi og tilførsel av vitamin K2 – hadde effekt. I tillegg kunne forskerne se at K2 forsterket effekten av genterapien.

Det viste seg også at vitaminet hadde nesten like stor effekt alene som i kombinasjon med genterapien.

– Dette er første gangen noen undersøker vitaminets effekt i en slik sammenheng, forteller Gordeladze, som er professor ved Avdeling for molekylærmedisin på Universitetet i Oslo.

Forebygger brudd

Funnene bidrar til bedre å forstå hvordan K2 fungerer. Det er først de siste årene at vitaminet har blitt viet mer oppmerksomhet. I dag blir vitaminet stadig oftere markedsført av kommersielle aktører.

Professor Gordeladze mener funnene kan bety mye for folkehelsen. Har du først fått svekket skjelettet, så øker det risikoen for brudd etter såkalt fall fra ståhøyde. Dette er en vanlig årsak til mange sykehusinnleggelser i Norge.

– Det kan ha stor betydning for enkeltindividers helse å få en kontinuerlig beskyttelse mot beintap og åreforkalking selv om man har betennelser i ny og ne, sier Gordeladze.

Gir bentap uten at vi merker det

Når vi er syke og har betennelser kan bencellene miste evne til å mineralisere, det vil si å danne hardt benvev.

Elastiske celler i blodårene, eller fibroblastene, blir også påvirket av betennelser. De kan begynne å skille ut kalk, noe som kan gjøre blodveggen tykkere, som i sin tur kan medføre åreforkalkning.

– Det kan skje selv om vi ikke merker det, forteller Gordeladze.

Det er en type signalstoffer som skilles ut av betennelsescellene som gjør at bencellene påvirkes, såkalte cytokiner.

– Vi har prøvd å finne et system for å manipulere benceller og de elastiske cellene i blodet slik at de oppfører seg normalt også ved betennelse, sier professoren.

Lurer bencellene

Genterapi går ut på å påvirke det epigenetiske uttrykket hos cellene. Det betyr at forskerne stimulerer de aktuelle genene til å være mer fremtredende, slik at bencellene for eksempel blir mer motstandsdyktige mot cytokiner. 

Dette kan forskerne få til ved å sette kunstige gener inn i bærermolekyler og deretter lure bencellene til å ta opp i seg de nye genene, for så å uttrykke dem.

- Det finnes to typer gener som er fremtredende i benceller når de fungerer ordentlig – såkalte transkripsjonsfaktorer og mikroRNA. Disse genene inngår i et nettverk av gener som regulerer cellenes egenskaper.

For å finne det optimale epigenetiske uttrykket tar forskerne dataprogrammer til hjelp. Programmene leser gjennom store mengder dokumentasjon om de fysikalske egenskapene til genene, og hvordan de binder seg til hverandre. Slik kan forskerne finne frem til et genetisk uttrykk som ligner det som forekommer naturlig i bencellene våre.

Rikt på K2

Når det viser seg at K2 har nesten like stor effekt som genterapi, kan det være en langt mindre komplisert måte å holde oss friske på.

Vitaminet K2 produseres i mindre grad av bakterier i innvollene våre, og vi kan altså ha svært godt av å tilføre litt ekstra, ifølge forskerne.

Gjæret og modnet mat som klippfisk og lever, og oster som gammelost og Roquefort er rike på vitamin K2. Vitamin K2 dannes også ved gjæring av grønnsaker, og spesielt mye finnes i natto, en japansk rett med gjærede soyabønner.

En annen fordel er at K2 er mindre farlig i store doser enn for eksempel vitamin K1 eller D-vitamin.

Vil studere effekten på mennesker

Til nå har forsøkene foregått med stamceller i laboratoriet og på rotter.

I neste omgang vil forskergruppen gå videre med såkalte metabolomikkstudier. Det vil si at de skal studere effekten av vitamin K2 på produktene av mange organers og celletypers stoffskifte, både på dyr og mennesker.

Planen er så å teste effekten av K2 på uønsket forkalkning av bløtvev. Da vil de se nærmere på vitaminets effekt på forskjellige organsystemer, men også på modeller av friske og syke celler som normalt finnes i hjerteklaffer og i nyrene.  

Jan Oxholm Gordeladze og forskergruppen Stamceller og microRNA støttes blant annet av KappaBio som markedsfører K2.

Mange mennesker sliter med smerter. Ifølge Folkehelseinstituttet rammes faktisk rundt 30 prosent av den voksne befolkningen av ulike typer kroniske smerter, og dette er den viktigste årsaken til langtidssykefravær og uførhet i landet vårt.

Men smertene er vanskelig å måle. Likevel har noen nyere undersøkelser vist at det er mulig å finne forskjeller i hjernen til mennesker med smerter og friske folk.

Og nå kommer altså et nytt tilskudd til slik smerteforskning. En gruppe forskere fra Massachusetts General Hospital har skannet hjernene til 10 ryggsmertepasienter og ni mennesker uten vondt.

• Les også: Mystiske ryggplager

Resultatene var såpass klare at forskerne kunne si hvem som hadde smerter bare ved å se på bildene.

Koblet til betennelse

Teamet hadde brukt en ny teknikk hvor de kunne registrere nivåene av proteinet TSPO i hjernen. Det viste seg at smertepasientene hadde vesentlig høyere nivåer av proteinet i deler av hjernen som har å gjøre med nettopp smerte.

Tidligere undersøkelser har vist at dette proteinet er koblet til inflammasjon – betennelse – i noen av hjernens såkalte gliaceller. Over halvparten av cellene i hjernen er gliaceller, men de er mye mindre utforsket enn hjernens nerveceller, nevronene.

Forskning på dyr har koblet aktivering av disse cellene til smerter, men dette er første gang fenomenet er sett hos folk, skriver forskerne.

• Les også: Betennelse kan utløse depresjon

Og dersom det stemmer at kronisk smerte henger sammen med betennelse i visse typer gliaceller, kan de kanskje bli et nytt mål for behandling, spekulerer teamet.

Kanskje er det også mulig å bruke den nye kunnskapen til å utvikle redskaper for å bestemme og måle smertelidelser.  

Kan roe ned reaksjonen

Men det må gjøres flere og større undersøkelser før vi kan si noe sikkert om koblinga mellom smerte og proteinet TSPO.

Er det for eksempel bare koblet til ryggsmerter, eller også andre former for kronisk smerte?

Et annet spørsmål er hva proteinet faktisk gjør, der inne i hjernen.

Undersøkelsen viste for eksempel at pasientene med mest TSPO faktisk hadde de mildeste smertene. Forskerne tror dette kan skyldes at proteinet ikke i seg selv lager betennelsen, men i stedet er involvert i å roe reaksjonen ned i etterkant.  

Referanse:

Marco L. Loggia m. fl., Evidence for brain glial activation in chronic pain patients, Brain, 15. januar 2015. Sammendrag. http://brain.oxfordjournals.org/content/early/2015/01/08/brain.awu377 

«Hadde det vært opp til dem [mediene], så skulle de omtrent ha visst hvordan jeg har sex.»

Slik beskriver «Jenny» ett av sine møter med journalister i Elisabeth Eides studie av homofile og lesbiske medieaktørers erfaringer med journalister og media.

– Det blir tidvis en dragkamp mellom sakskompleks og rettigheter på den ene siden, og det intime og private på den andre, sier Eide.

Eide, som er professor i journalistikk ved Høgskolen i Oslo og Akershus, har undersøkt hvordan norske samfunnsdebattanter fra det «skeive» miljøet opplever å bli definert av pressen, og hvordan de må tilpasse sine budskap for å nå frem.

– Det er en pardans der begge vil føre, som i andre relasjoner mellom journalister kilder, sier Eide.

Privatisering av erfaringer

Eides har intervjuet seks åpene homofile og lesbiske som har uttalt seg offentlig om temaer knyttet til seksuell legning de siste årene.

Intervjuene er gjort i forbindelse med et større forskningsprosjekt ved Universitetet i Oslo, der Eide også har undersøkt medieerfaringene til folk med etnisk minoritetsbakgrunn og mennesker med nedsatt funksjonsevne.

I likhet med disse gruppene opplever også homofile og lesbiske en ambivalens rundt det å måtte spille på sin minoritetsstatus for å være interessante for media. De opplever også press til å dele sitt privatliv.

– Minoritetsaktivistene vil lede journalisten inn i en politisk krav-sfære. Journalistene aksepterer dette delvis, men vil gjøre saken mer personlig, sier Eide.

Dette innebærer ofte at den som vil forsøke å nå gjennom med en sak, som vil sette dagsorden, ofte må «by på seg selv», og slippe journalistene inn i sine egne liv.

– Det blir en privatisering og intimisering av minoritetserfaringer.

Offerrollen selger

I møte med homofile, lesbiske og andre skeive er det særlig såkalte bekjennelseshistorier journalistene har vært på jakt etter. Et eksempel er «ut av skapet»-historier: hvordan det skjedde, foreldre og venners reaksjoner, den ensomme kampen og overvinnelsen.

Denne typen fortellinger skaper ofte et dilemma for informantene. Det er både historier som de selv er opptatt av å komme vekk fra, samtidig som de ser at disse historiene kan være viktige for andre som er i lignende situasjoner. Et annet problem med bekjennelsesfortellingen er, ifølge Eide, at den fremhever kostnaden ved å være annerledes.

– Så lenge du er i offerrollen, så blir du en annen i forhold til det heteronormative, sier Eide.

Heternormativitet referer til forestillingen om at heteroseksualitet er det selvsagte og normale, mens andre seksualiteter er avvik fra normen.

– Noen mener det er legitimt å fremheve sårbarhet, på den andre siden blir denne sårbarheten, noe unormalt, en del av det unormale.

Det samme gjelder det en av Eides kilder kaller for «smertens språk», historier om selvmord, og om dødsfall som følge av AIDS. Dette er historier som spiller opp til det som selger i pressen, men som også understreker offerrollen.

– Du gir bort noe av livet ditt

Mens kildene i Eides undersøkelse er kritiske til de fortellingene journalister gjerne vil gjøre dem til en del av, opplever de også at det er nødvendig å spille på lag med pressen for å komme på trykk.

Deres motstand kommer i stedet til uttrykk gjennom klare grenser for hva de vil snakke om, en viss pedagogisk holdning til pressen, og gjennom bevisste mediestrategier.

På den ene siden vet de hva de skal si for å komme på trykk. Å være privat, å appellere til følelser og til de dominerende rammefortellingene, er effektive verktøy.

Samtidig vet de at denne typen dekning har en prislapp, både for dem selv og for det budskapet de vil fremme.

«Det man ikke tenker på, det er at når du gir noe til pressen, så har du gitt bort noe av livet ditt, det ligger der for alltid,» sier «Geir».

Stadig større mangfold

Idealet om personfokusering ligger dypt rotfestet i journalistikken som fag, og det gjelder ikke bare i dekningen av minoritetsspørsmål.

– Det er jo noe du ser over alt – mediene har en hang til å intimisere, ifølge Eide.

– Det handler om en allmenn sensasjonstrang, men også om at man tror at publikum må ha en personlig lidelseshistorie for å forstå kravene som stilles.

Eide gjorde sine intervjuer i 2009 og 2010, og hun understreker at det ser ut som om hendelser de siste årene har bidratt til et større mangfold og en større alminneliggjøring av homofile historier og erfaringer.

– Bare siden materialet til denne artikkelen ble samlet inn, har det blitt et større mangfold når det gjelder seksuelle minoriteter, mye større variasjon, men det mer konstante er medienes hang til å essensialisere og intimisere, sier Eide.

Referanse:

Eide: «Bekjennelser og kompromisser – Homofile/lesbiske/skeive medieerfaringer», Norsk medietidsskrift 03/2014. Sammendrag