Tiden vi lever i, kalles holocen. Denne epoken begynte for 12 000 år siden, ved slutten av siste istid. Klimaet ble varmere og mer stabilt, og sivilisasjoner oppsto og blomstret.

– Kloden har tidligere vært mye kaldere og mye varmere. Været har også vært mye mer ustabilt. Vi vet faktisk ikke om sivilisasjon kan eksistere under andre betingelser enn det vi er vant med. Vi har aldri prøvd det.

–  Derfor er det viktig at vi ikke forstyrrer den variasjonen som forekommer i denne epoken, sier professor Katherine Richardson fra Center for Makroøkologi, Evolution og Klima ved Københavns Universitet.

Dette er bakgrunnen for en nypublisert liste over ni områder, der menneskets aktiviteter forstyrrer den globale balansen, som er med på å holde oss i den holocene epoken. Det dreier seg blant annet om klimaendringer, forsuring av havet og utrydding av skog.

Listen er publisert i tidsskriftet Science.

Hvis vi overskrider naturens tålegrenser – noe som allerede har skjedd på fire områder – øker faren for at jorden kommer ut av balanse. Det vil innebære at vi må tilpasse oss en helt annen klode.

Selv politikere kan forstå det

Forskernes formål med listen er å gi folk innsikt i de største problemene vi står overfor. Listen ble første gang publisert i tidsskriftet Nature i 2009, og er kjent internasjonalt som «planetary boundaries», i Norge: naturens tålegrenser.

Flere politikere roste konseptet for å være enkelt å forstå. Artikkelen i Science er skrevet slik at andre enn forskere kan forstå den.

– Dette er enkelt å forstå og ta i bruk. Det gjør at politikere kan få et rammeverk i beslutningsprosessen, forklarer Katherine Richardson.

Klimaet er ute av kontroll

Den første grensen gjelder klima. Her sier forskerne at vi allerede befinner oss i en risikosone, ettersom innholdet av CO2 i atmosfæren ligger over grenseverdien på 350 ppm (parts per million).

Det kan bety en temperaturstigning som ikke ligger innenfor variasjonen i holocen-epoken. Dette kan få betydning for dyre- og planteliv, vindforhold, havstrømmer, havnivåer og så videre.

– På det punktet har vi dessverre allerede overskredet grenseverdien. For tiden ligger vi på 399 ppm. Det er ikke nødvendigvis en katastrofe i seg selv. Det er litt som med høyt blodtrykk: Det er ikke gitt at du dør av et blodtrykk på 120 over 80, men risikoen stiger, sier Katherine Richardson.

Dyr og planter forsvinner

Et viktig kjennetegn ved holocen-epoken er det biologiske mangfoldet. Det opprettholder balansen i det globale økosystemet.

Hvis mangfoldet faller under et bestemt nivå, kan landbruk, fiske og naturområder bli dramatisk rammet. Det endrer grunnlaget verdenssamfunnet er bygget på.

– Også her har vi allerede overskredet grenseverdien. Mange arter er allerede utryddet, forteller Richardson.

For lite skog

Arealutnyttelse er det tredje området der forskerne mener at vi nå har oversteget grensen for naturens tålegrense. 

Ikke alle skoger og naturområder kan konverteres til byer og landbruk. En viss andel må få være villmark.

Forskerne mener at mellom 50 og 85 prosent av all skog må bevares.

– Skoger er veldig viktige for karbonsyklusen og vannsyklusen på jorden. Derfor er det viktig at en stor del bevares. Her er vi også på feil side av tålegrensen, sier Richardson.

Nitrogen er det nye karbonet

Kloden kan bare tåle utslipp av en viss mengde nitrogen og fosfor. Det gjelder utslipp fra landbruk, men også utslipp i atmosfæren i form av for eksempel lystgass.

For store utslipp kan forstyrre balansen på kloden.

– Mennesket tilfører jorden mer nitrogen enn det naturen produserer. Nitrogen- og fosforutslippet går ut over vannkvaliteten og atmosfæren. Også her er grenseverdien overskredet. Dette blir et av de helt store temaene i fremtiden, på linje med karbonutslipp i dag, forteller Richardson.

Ozonlaget er i bedring, men havet er surt

Forskerne peker også på tre områder hvor de ikke riktig vet om vi fortsatt er innen tålegrensene.

Det gjelder:

Forsuring av havet. I takt med at det slippes mer og mer ut CO2 i atmosfæren, blir havene surere. Det går blant annet ut over korallrev, noe som er tydelig på Great Barrier Reef. Her betyr forsuringen at de skrøpelige korallene dør.

Vannressurser. Det er en begrenset mengde ferskvann på jorden. Hvis vi tar for mye vann ut av elver og sjøer, vil det ramme planter og dyr.

Ozonhullet. Ozonhullet var det globale samtaleemnet på 1980-tallet og 1990-tallet. Siden den gang har hullet blitt mindre.

– Det ser fortsatt ikke helt godt ut, men vi er på rett vei, sier Richardson.

Partikler endrer været

Til slutt peker forskerne på to områder hvor de fortsatt ikke har definert tålegrensene:

Kjemisk forurensning og andre menneskeskapte materialer i miljøet. Mennesker slipper ut mange nye stoffer i naturen. Det gjelder alt fra plantevernmidler til elektromagnetisk stråling og radioaktivitet. Dette kan også true balansen som har preget holocen.

Partikkelforurensning. Store mengder partikler kan være med på å forstyrre været. I Sørøst-Asia kan det endre på monsunens syklus, som både natur og mennesker er avhengig av.

– Partikkelforurensning er veldig viktig for været. Mange peker på at det nok ikke var uten grunn at det ikke regnet i Beijing under olympiaden, sier Richardson.

Kan påvirke politiske beslutninger

Katherine Richardson håper den oppdaterte listen kan påvirke internasjonale forhandlinger.

FNs mål for bærekraft blir lansert i september 2015, og i desember møtes verdens ledere til de internasjonale klimaforhandlingene.

– Denne forskningen viser hvor mye kapital vi har i banken. Vi vil synliggjøre hvor mye vi kan gjøre før vi går konkurs. Men det er opp til politikerne å bestemme hvordan vi vil forvalte de begrensede ressursene, sier Richardson. 

Referanse:

Will Steffen, m.fl. Planetary boundaries: Guiding human development on a changing planet, Science, DOI: 10.1126/science.1259855 Abstract

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

De skal egentlig ikke eksistere, Kringsollfonna rett sør for Oppdal og Storbreen like nord for Snøhetta. På disse stedene er somrene for varme og vintrene for tørre til at isbreer eller flerårige snøfonner skal kunne dannes.

Likevel har de gamle snø- og isfenomenene klart seg i over 5000 år – ja, de overlevde til og med varmeperioden vi hadde i middelalderen.

I løpet av en kort tidsperiode har de likevel nesten smeltet bort. Får vi én eller to varme somre til, vil de være historie.

Jobber etter klokka

NTNU-forskerne som nå studerer snøfonnene, har det derfor travelt. NTNU Vitenskapsmuseet leder prosjektet, og arkeologer har allerede hentet ut spennende funn fra områdene som kommer til syne når isen og snøen forsvinner – for eksempel pilspisser som er over 5000 år gamle.

• Les også: Når snøen smelter avdekkes unike funn

Forskerne fra Geografisk institutt ved NTNU er derimot mest opptatt av sammenhengen mellom værforhold og hvordan snøfonnene legger på seg eller smelter bort. Siden forskningsprosjektet startet i 2012 har de besøkt de to snøfonnene rundt ti ganger hvert år.

– Norge har lang tradisjon for å gjøre målinger på breer av ulik størrelse, men vi har svært liten kunnskap om de minste breene og det som av lokalbefolkningen omtales som fonner, forteller førsteamanuensis Geir Vatne ved Geografisk institutt.

Skaffer detaljerte data

En isbre er en flerårig masse av snø og is i bevegelse, mens snøfonner ligger i ro. Mye teknologisk utstyr tas i bruk for å skaffe kunnskap om breene og deres egenskaper.

Ved hjelp av en laserskanner og snøkjerner måles hvor mye fonnene legger på seg om vinteren og smelter om sommeren. Tradisjonelle målemetoder som staker og snøsonderinger er for ressurskrevende og gir for dårlig datakvalitet.

Georadar måler breenes tykkelse. De høyoppløselige dataene brukes til å lage 3D-modeller som visualiserer volumforandringer – og som deretter kan sammenstilles med værdata. Forskerne kan også se om det er endringer i vinternedbør og vindens fordeling av snøen eller om det er endringer i sommertemperatur som avgjør om fonnene smelter eller vokser.

Svært nøyaktig GPS-teknologi brukes til å måle om det er bevegelse i snøfonnene. I tillegg har forskerne tatt sedimentprøver fra innsjøene foran snøfonnene for å studere hvordan de har variert i størrelse og aktivitet siden innlandsisen trakk seg tilbake fra området. Forskerne har også forsøkt å kartlegge snøfonnenes utbredelse i landskapet gjennom alle disse årene.

– En del av resultatene overrasker oss. Det ser ut som flere av fenomenene som vi kaller snøfonner, egentlig er isbreer, sier Vatne.

Skiller mellom fonn og bre

Men vent nå litt. Hvordan klarer snøfonner å overleve i 5000 år når de ut fra et regionalt klima ikke burde eksistere? Isbreer og snøfonner, som det er mange av i den norske fjellheimen, dannes der det samles mer snø om vinteren enn det som smelter den påfølgende sommeren.

Snøfonner ligger typisk i forsenkelser orientert mot nordøst, skjermet for direkte solinnstråling store deler av året. Samtidig ligger de i le for dominerende vindretninger, slik at de samler vindtransportert snø.

• Les også: Norges største arkeologifunn i 2014

Storbreen ligger høy til fjells i et område med permafrost, noe som vil si at det er frost i bakken året rundt. Forskerne har målt temperaturen ved bunnen av breen til minus 1,4 grader om sommeren, og breen er derfor frosset fast i underlaget og beveger seg heller ikke mye.

– Storbreen kalles altså en bre, selv om den knapt har målbar bevegelse, sier Vatne.

Borte for alltid

Forskerne har ikke tatt temperaturen på Kringsollfonna, men GPS-målinger viser at den er i bevegelse. Den er derfor mer en isbre enn en snøfonn. Denne kunnskapen kan hjelpe arkeologene med å forklare deres funn.

Snøfonnene er naturens egne frysebokser, der blant annet pollen og dyrebein oppbevares. Nå er lokket på fryseboksen tatt av, og snøfonnene er i ferd med å smelte.

– Når snøfonnene først er borte, vil pilskafter av tre og annet organisk materiale som ligger inne i dem, raskt brytes ned. Da er det tapt for alltid. Det er dessuten større sannsynlighet for funn i fonner som ikke har bevegelse. Det gamle materialet som en gang har vært inne i breer som beveger seg, er transportert fram til brefronten og smeltet ut for lenge siden, forklarer Vatne.

Plass i økosystemet

Både Kringsollfonna og Storbreen la kraftig på seg vinteren 2012, til tross for at det ikke kom spesielt mye snø. Årsaken var at det var mye vind i periodene rundt og etter store snøfall, slik at snøen samlet seg i forsenkningene. 

På slutten av sommeren senere det året var det fortsatt igjen fire meter med snø fra sist vinter, før ny snø kom til. I løpet av den varme sommeren i 2014 mistet derimot Kringsollfonna over 10 meter med snø og is.

– Dette var ikke bare den snøen som kom vinteren før – det var åtte meter av den gamle isen som forsvant. Våre målinger viser at det fortsatt er igjen åtte meter med is der fonna er på det tykkeste. Får vi én sånn varm sommer til, kan derimot hele Kringsollfonna være borte, forklarer Vatne.

Han peker på at snøfonnene spiller en rolle i økosystemet vårt. På varme sommerdager trekker reinsdyr mot snøfonnene, blant annet for å unngå insekter.

Det er ikke utenkelig at vi snart får vite hva som skjer når reinen må klare seg uten slike kjølige tilfluktssteder – for Geir Vatne er ikke i tvil:

– Sannsynligheten er stor for at snøfonnene snart vil smelte bort. Kanskje for godt.

Hudproblemer er en veldig vanlig årsak til at folk oppsøker legen. Over 15 av alle barn i Norge rammes av atopisk eksem i løpet av oppveksten. Over 100 000 nordmenn har psoriasis, og omtrent like mange vil utvikle føflekkreft i løpet av livet.

Dette er gode grunner til at norske forskere skulle interessere seg for hudsykdommer.

Men hvor er professorene med ekspertise på atopisk eksem? Hvor er de robuste forskningsmiljøene med kompetanse på psoriasis eller akne?

På de fleste felter av medisinen – som ernæringsvitenskap eller nevrologi – er det flere professorer. Men søker du etter norske professorer innen hudsykdommer, er det få å oppdrive.

Ingen professorer

Denne spesielle situasjonen ble påpekt av førsteamanuensis Petter Gjersvik fra Seksjon for hudsykdommer ved Universitetet i Oslo allerede i 2009.

- For første gang siden 1851 er Universitetet i Oslo uten professor i hudsykdommer, skrev han i Tidsskrift for Den norske legeforening.

Fire professorer hadde sagt opp stillingene sine, og den siste hadde gått av med pensjon. Tilstanden var ikke bedre i Trondheim og Bergen. Det så ikke lyst ut for norsk hudforskning.

Knestående

Gjersvik tror at faget nå er på bedringens vei. Så vidt. Et par professorer er ansatt i deltidsstillinger, og det har vært litt mer oppmerksomhet om feltet. Men vi ligger fortsatt langt etter nabolandene våre.

I 2011 kom en evaluering hvor internasjonale eksperter vurderte norsk forskning. Her karakteriseres hudforskningen ved Oslo Universitetssykehus som «svak, men med muligheter for forbedring».

- Vi strever med å komme opp i knestående, sier Gjersvik til forskning.no.  

Han får støtte hos andre hudleger.

Fortsatt lite forskning

- Det forskes mindre, publiseres mindre og brukes mindre penger på hudforskning i Norge enn det gjøres i resten av Norden, sier Claus Lützow-Holm. Han har vært seksjonsoverlege ved Poliklinikk for hudsykdommer ved Ullevål universitetssykehus, men driver nå privat praksis.

Eidi Christensen, forsker ved NTNU og leder i Forskningsutvalget i Norsk forening for dermatologi og venerologi, stemmer i:

- Det har vært få leger i vitenskapelige stillinger. Og de som har tatt doktorgrad innen hud forsvinner fort ut i privat praksis. Slik er det i stor grad enda, sier hun til forskning.no.

Men hva har dette å si? Trenger vi hudforskning i Norge? Eller kan vi konsentrere oss om behandling av pasienter og overlate vitenskapen til nabolandene våre?

- Mangler eksperter

Gjersvik mener manglende forskning i Norge ikke gir noe dårligere behandlingstilbud til majoriteten av pasienter. Men i mer spesielle tilfeller kan legene her i landet være mindre oppdaterte.

Vi mangler eksperter, mener Lützow-Holm.

- Det skjer så mye nytt og verden endrer seg så fort. Du må se utenfor ditt eget miljø for å følge med. Og noen ganger må du drive forskning selv for å kunne vurdere det du leser, sier han.

Dessuten er forskning en av grunnpilarene i universitetssykehusene, sier Christensen fra NTNU.

- Det er viktig for fagutvikling og for å holde seg oppdatert, sier hun.

De tre fagfolkene mener det er flere grunner til at det står dårlig til med norsk hudforskning.

Flere tar doktorgrad

Det ser ikke ut til å være vanskelig å finne unge hudleger som er interessert i forskning. En god del tar doktorgrad på ulike hudsykdommer. Men hvor blir det av disse legene med forskerkompetanse etterpå?

- Det eneste fornuftige ville vært å bruke dem til noe mer innen forskning, men i stedet blir de kastet inn i produksjon med høyt tempo og mange pasienter. Forskningen blir en hobby, som svinner hen i en travel hverdag, sier Lützow-Holm.

Han mener det har vært dårlig tilrettelagt for videre forskning etter doktorgraden, og generelt liten forståelse for at forskning krever tid på arbeidsplanen.

Når forskere ikke får jobbe innen feltet over tid, er det vanskelig å bygge opp sterke miljøer som lykkes i å få tak i forskningsmidler, og hvor det skjer spennende forskning og det finnes erfarne forskere som kan veilede nye doktorgradsstudenter.

Og mangelen på interessante fagmiljøer bidrar igjen til et annet problem innen hudforskningen: Lekkasje til det private.

Frihet og lønn

Hud er et av feltene innen medisinen som passer godt for privat praksis. Arbeidet med pasientene er ganske likt innenfor og utenfor sykehusveggene. I tillegg kan privatpraksis gi både mer frihet og vesentlig bedre lønn.

Så når sykehusene ikke kan tilby spennende fagmiljøer eller interessante forskningsprosjekter, er det få grunner til å bli værende.

- Når leger har brukt flere år på å ta en doktorgrad, er det fordi de ønsker å forske. Sykehusene må ha noe å tilby dem. Og det dreier seg ikke bare om lønn, men om muligheten til å videreføre og etablere nytt forskningsarbeid, sier Christensen fra NTNU.

Lite verdsatt

Gjersvik fra Universitetet i Oslo mener sykehusene heller ikke alltid har tatt så godt vare på sine talenter.

- Det er mange som har følt seg lite verdsatt, som har gått lei og forsvunnet ut i det private.  

Professorstillingene som sykehusene har lyst ut, har kanskje heller ikke vært særlig fristende. De inneholder for eksempel en hel rekke roller som skal fylles, slik at det blir lite tid igjen til forskning. 

- En slik rollefordeling kan skape mye frustrasjon, sier Christensen fra NTNU.

Legene og sykehusene har heller ikke vært enige om hvor mye tid en hudlege kan bruke på privat praksis, samtidig som han eller hun har en stilling i det offentlige, for eksempel som overlege ved et sykehus.

Svake blir svakere

Lützow-Holm er en av hudlegene som har valgt å forlate sykehuset, selv om han mener det er negativt for systemet.

- Dersom det hadde vært et forskningsmiljø på sykehuset, ville det vært spennende å være der. Men slik det er nå kan jeg like godt drive for meg selv.

En annen er Tor Langeland, som i sin tid var i ferd med å bygge seg opp som ekspert på atopisk eksem ved Rikshospitalet.

Når miljøene er svake, som de er innen hudforskning, kan slike tap av enkeltpersoner være harde slag.

I tillegg blir de vaklende miljøene fort offer for den nye forskningspolitikken, hvor vi skal dyrke fram sterke fagmiljøer, tror Gjersvik fra UiO.

- Når du prioriterer de som er sterke, hva skjer da med de svakere?

Optimist

Professor Per Morten Sandset er forskningsleder ved Oslo universitetssykehus. Han vedgår at det har stått dårlig til med hudforskningen ved institusjonen.

Han mener faget gikk igjennom en spesielt vanskelig periode da hudavdelingene ved Rikshospitalet og Ullevål ble slått sammen. Men det er lagd en strategiplan for å utvikle hudforskningen ved Oslo universitetssykehus, sier han til forskning.no.

- Jeg tror det kan bli bra framover. Vi har nå mange stipendiater i ulike prosjekter. Hud er også mer prioritert innad, og vi utlyser en ny professorstilling som vi håper å få dekket.

Sandset bekrefter imidlertid at det tidligere har vært vanskelig å bli enig med aktuelle kandidater om fordelingen mellom sykehusjobben og privat praksis.

- Jeg kan ikke se at du kan opprettholde en omfattende privat praksis samtidig som du er overlege og skal drive forskning, sier han.

- Det vi kan gjøre, er å lage en mest mulig attraktiv jobb. Er det mye spennende aktivitet, bryr man seg kanskje ikke så mye om økonomi. Det har vi mange eksempler på fra andre deler av akademia.

- Det er tid til å forske

Sandset mener det ikke er noe som tilsier at norske sykehus ikke kan bli gode på hudforskningen.

- Det er mitt ansvar som forskningsleder og avdelingsledelsens ansvar å støtte opp under miljøene, trekke inn andre personer og fagmiljøer, få opp kvaliteten på søknadene om forskningsmidler og komme i gang.

Han mener det kan være gunstig å koble hudforskere sammen med større og sterkere fagmiljøer som kan være drahjelp i jobben med å bygge opp en mer robust forskning på hud.

Sandset erkjenner at leger på alle felter opplever større krav til effektivitet nå enn for 20 år siden. Slik sett vil det alltid være en konflikt mellom forskning og rutineoppgaver.

- Men det er tid til å forske ved sykehusene – også ved hudavdelingene.

Og slik må det også være, mener han.

- Selve grunnen til at vi har universitetssykehus, er jo nettopp å kunne ha forskningsbasert undervisning og pasientbehandling. Skal vi være litt i fronten med nye behandlinger, er vi avhengige av at vi driver egen forskning.

Referanser:

Forskningsrådet: Evaluation of biology, medicine and health research in Norway (2011). Clinical Research. Panel 4B, 2011.

Å ha søkt på drømmejobben og blitt innkalt til jobbintervju, er en stor mulighet i livet. Det er også en situasjon mange av oss blir usikre i.

Førsteamanuensis II Ole I. Iversen ved Handelshøyskolen BI har forsket og undervist i rekruttering og intervjuteknikk i nærmere 20 år. Til daglig arbeider han med lederutvikling og -utvelgelse konsulentselskapet Assessit AS.

Her gir han deg fem tips om hvordan du kan gjøre et godt jobbintervju og øke sjansene dine for å få jobben.

1. Vær bevisst på hvordan du presenterer deg i sosiale medier

Det er viktig å være bevisst på presentasjonen din i sosiale medier. Aktive jobbsøkere bør for eksempel ha en god, oppdatert og beskrivende LinkedIn-profil med et profesjonelt portrettbilde. Ikke bruk bilde fra din siste fjelltur.

Ikke legg ut ufordelaktige bilder på Instagram eller Facebook. Mange rekrutterere googler aktuelle kandidater, og da bør ikke noe upassende dukke opp.
 
2. Forbered deg godt

Når du er så heldig å bli innkalt til et jobbintervju, er det viktig at du har forberedt deg godt. Besøk virksomhetens hjemmesider og sett deg godt inn i hva de holder på med.

Mange virksomheter presenterer også sine verdier, eller forventninger til medarbeidere på sine hjemmesider. Studer disse nøye, for akkurat her kan du finne et godt argument for at de skal ansette nettopp deg. Mange virksomheter er nemlig på jakt etter medarbeidere som kan kjenne seg igjen i virksomhetens verdigrunnlag.
 
3. Førsteinntrykket kan avgjøre

Intervjueren vil ofte i løpet av de første minuttene danne seg et inntrykk av deg. Dette kan være styrende for resten av intervjuet. Det er derfor viktig at du gir et godt førsteinntrykk. 

Tenk på hvordan du kler deg og hvordan du utrykker deg. Vær klar over at et jobbintervju ikke er et møte med en kompis der dere snakker om løst og fast. Jobbintervjuet er et formelt møte med en potensiell fremtidig arbeidsgiver. Når du hilser på intervjueren, så bør du ha et fast håndtrykk, og se intervjueren rett i øynene mens du presenterer deg. Snakk rolig og unngå å avbryte intervjueren.
 
4. Forbered deg på spørsmål og gi gode eksempler

Under intervjuet vil du får spørsmål om yrkeserfaring, utdanning, hvorfor du har valgt fagområdene dine, samt hva du liker å holde på med og hva du ikke trives så godt med.

Tenk gjerne igjennom på forhånd hvordan du vil presentere deg. Skriv det ned og øv deg på hva du skal si på forhånd. Mange intervjuere vil gjerne at en kandidat skal fortelle om konkrete situasjoner hvor de har benyttet de egenskapene man er på jakt etter. Disse egenskapene finner du som regel i stillingsannonsen.

Dersom for eksempel gode samarbeidsevner er viktig, så tenk på forhånd gjennom situasjoner og prosjekter der du har samarbeidet med andre mennesker. Tenk gjennom hva du gjorde og hvordan det gikk. Jo flere gode konkrete eksempler du har, jo større er sjansen for at du får jobben.
 
5. Vær ærlig

Mange intervjuere ber deg nevne dine styrker og svakheter, så du kan like gjerne tenke igjennom det før du går på intervjuet. Selv om det kanskje ikke er lurt å fortelle om alle sine svakheter på et jobbintervju, så bør man i hvert fall ikke lyve. I verste fall kan du få en jobb du ikke passer til. 

Og sist men ikke minst, husk at det er helt naturlig å være litt nervøs før et jobbintervju.

Referanse:

Iversen, Ole I.: Rekrutterings- og intervjuteknikk. Om bruk av effektive rekrutteringsmetoder. Fagbokforlaget, 2015.

Å ha søkt på drømmejobben og blitt innkalt til jobbintervju, er en stor mulighet i livet. Det er også en situasjon mange av oss blir usikre i.

Førsteamanuensis II Ole I. Iversen ved Handelshøyskolen BI har forsket og undervist i rekruttering og intervjuteknikk i nærmere 20 år. Til daglig arbeider han med lederutvikling og -utvelgelse konsulentselskapet Assessit AS.

Her gir han deg fem tips om hvordan du kan gjøre et godt jobbintervju og øke sjansene dine for å få jobben.

1. Vær bevisst på hvordan du presenterer deg i sosiale medier

Det er viktig å være bevisst på presentasjonen din i sosiale medier. Aktive jobbsøkere bør for eksempel ha en god, oppdatert og beskrivende LinkedIn-profil med et profesjonelt portrettbilde. Ikke bruk bilde fra din siste fjelltur.

Ikke legg ut ufordelaktige bilder på Instagram eller Facebook. Mange rekrutterere googler aktuelle kandidater, og da bør ikke noe upassende dukke opp.
 
2. Forbered deg godt

Når du er så heldig å bli innkalt til et jobbintervju, er det viktig at du har forberedt deg godt. Besøk virksomhetens hjemmesider og sett deg godt inn i hva de holder på med.

Mange virksomheter presenterer også sine verdier, eller forventninger til medarbeidere på sine hjemmesider. Studer disse nøye, for akkurat her kan du finne et godt argument for at de skal ansette nettopp deg. Mange virksomheter er nemlig på jakt etter medarbeidere som kan kjenne seg igjen i virksomhetens verdigrunnlag.
 
3. Førsteinntrykket kan avgjøre

Intervjueren vil ofte i løpet av de første minuttene danne seg et inntrykk av deg. Dette kan være styrende for resten av intervjuet. Det er derfor viktig at du gir et godt førsteinntrykk. 

Tenk på hvordan du kler deg og hvordan du utrykker deg. Vær klar over at et jobbintervju ikke er et møte med en kompis der dere snakker om løst og fast. Jobbintervjuet er et formelt møte med en potensiell fremtidig arbeidsgiver. Når du hilser på intervjueren, så bør du ha et fast håndtrykk, og se intervjueren rett i øynene mens du presenterer deg. Snakk rolig og unngå å avbryte intervjueren.
 
4. Forbered deg på spørsmål og gi gode eksempler

Under intervjuet vil du får spørsmål om yrkeserfaring, utdanning, hvorfor du har valgt fagområdene dine, samt hva du liker å holde på med og hva du ikke trives så godt med.

Tenk gjerne igjennom på forhånd hvordan du vil presentere deg. Skriv det ned og øv deg på hva du skal si på forhånd. Mange intervjuere vil gjerne at en kandidat skal fortelle om konkrete situasjoner hvor de har benyttet de egenskapene man er på jakt etter. Disse egenskapene finner du som regel i stillingsannonsen.

Dersom for eksempel gode samarbeidsevner er viktig, så tenk på forhånd gjennom situasjoner og prosjekter der du har samarbeidet med andre mennesker. Tenk gjennom hva du gjorde og hvordan det gikk. Jo flere gode konkrete eksempler du har, jo større er sjansen for at du får jobben.
 
5. Vær ærlig

Mange intervjuere ber deg nevne dine styrker og svakheter, så du kan like gjerne tenke igjennom det før du går på intervjuet. Selv om det kanskje ikke er lurt å fortelle om alle sine svakheter på et jobbintervju, så bør man i hvert fall ikke lyve. I verste fall kan du få en jobb du ikke passer til. 

Og sist men ikke minst, husk at det er helt naturlig å være litt nervøs før et jobbintervju.

Referanse:

Iversen, Ole I.: Rekrutterings- og intervjuteknikk. Om bruk av effektive rekrutteringsmetoder. Fagbokforlaget, 2015.

1. Sjekk luftvarslene

Er veien tørr eller det er lite vind, kan det være fare på ferde. Våte veier binder svevestøvet til veibanen og vinden sprer den. Sjekk luftmålingene på lufkvalitet.info eller luftkvalitetsvarselet i avisa.

2. Unngå rushtiden

Er du i risikogruppen for hjertetrøbbel eller luftveisproblemer, bør du holde deg innendørs på dager med høye nivåer.

3. Pust gjennom nesa

Nesa fungerer som et filter for de største partiklene.

4. Lev sunt

Spis sunt og tren jevnlig. God helse kan beskytte mot skadelige effekter fra bylufta.

5. Ikke tren langs hovedgater

Du puster mye mer enn normalt når du trener. Velg heller gater med mindre trafikk.

6.Flytt

Ikke bo mange år langs en høyt trafikkert vei. Over tid kan luftforurensningen være skadelig uansett nivå, og det er om å gjøre å få i seg minst mulig i løpet av livet for å unngå sykdommer.

7. Ikke luft mot trafikken

Ikke åpne vinduer ut mot en trafikkert gate. Hvis du bare har vindu på den siden, luft når trafikken har roet seg.

8. Hold barn unna hovedgater

Sørg for at barn går i parallellgatene. De tar raskere skade enn voksne. I tillegg puster de raskere og nærmere bakkenivå der konsentrasjonen av trafikkforurensning er større. Gravide bør særlig unngå forurensede gater og områder. Barnet i magen tar også skade av luftforurensningen.

9. Reis raskt

Jo lenger du er i trafikken, jo større fare for helseskade. Du utsettet for omtrent den samme lufta i bil, buss og på sykkel. Men kjør likevel minst mulig bil. Selv om du skåner din egen helse, vil du være med å påføre andre skade hvis du kjører dieselbil. Nye bensinbiler skaper enda mer svevestøv enn dieselbiler. Sykler, elbiler og nyladet pugginnhybrid forurenser praktisk talt ikke. Ikke bruk piggdekk.

10. Unngå kø

Du kan få i deg mye mer forurensning enn de som farer forbi i kollektivfeltet ved siden av. Bilens kupéfilter beskytter bare i begrenset grad og må vedlikeholdes.

11. Resirkuler luft

Sørg for å skru på resirkulering av luft før du havner i en kø eller kjører i en tunnell.

12. Reis rundt

Sykle eller kjør rundt de mest forurensede områdene av byen.

Les mer:

Luftkvalitet.info, som er utviklet av NILU, Norsk institutt for luftforskning.

Luftkvalitetskriterier. Virkninger av luftforurensning på helse. Rapport 2013:9. Folkehelseinstituttet

Ordet «selvregulering» blir stadig oftere brukt i internasjonal forskning om barns utvikling.

Barn som i tidlig barndom viser høy grad av selvregulering har større sjanse for å klare seg bra senere i livet, både med hensyn til utdanning og økonomi. De har også lavere risiko for kriminalitet og helseproblemer, viser forskningen.

– Selvregulering er helt avgjørende for læring og sosial tilpasning i de første trinnene i skolen, og også i et livsløpsperspektiv. Særlig viktig for selvregulering er det som skjer i alderen tre til fem år, sier professor Ingunn Størksen ved Læringsmiljøsenteret i Stavanger.

– Det kan virke som om den selvreguleringen man får tidlig, blir en grunnmur for videre utvikling og læring. Disse årene kan ses på som et vindu for å lære selvregulering, som ikke finnes i andre aldre, forteller Størksen.

Hun har ledet forskningsprosjektet «Skoleklar!», som ble finansiert av Norges forskningsråd.

Må ikke forveksles med disiplin

– De barna som utvikler god selvregulering, har lettere for å dirigere seg selv mot det som er smart å gjøre med tanke på utkomme over tid, sier professoren.

Hun presiserer at selvregulering ikke må forveksles med disiplin, som noen kritikere har oppfattet det som.

– Selvregulering er en evne som vi alle trenger, hver eneste dag. Det hjelper oss med å nå våre mål og tilpasse oss sosialt. Veldig enkelt kan du si at det handler om vår evne til å tenke før vi handler. Og om at vi har regi på vår egen atferd og evne til å vurdere om atferden passer inn i ulike situasjoner.

• Les også: Jenter er flinkere enn gutter til å regulere egen atferd

Hva kommer først?

Resultater fra prosjektet viser at selvregulering er knyttet til læring på mange områder, for eksempel språk og tidlig matematikk.

– Det vi ikke har fått svar på, er hva som kommer først. Kommer språket før selvreguleringen, eller er det selvreguleringen som skal til for at barnet lærer seg språk?

– Dette ønsker vi å forske videre på nå med utgangspunkt i dataene vi har. Hva vi finner, kan ha stor betydning for hva det er viktig å stimulere i barnehagene, sier Størksen.

Forskeren forteller at et barns evne til selvregulering henger nøye sammen med hvor nære relasjoner barnet har til voksne.

– Har du som barn et nært og godt forhold til foreldre og andre omsorgspersoner, ønsker du å orientere deg mot den voksne og korrigerer atferden din mot denne. Et barn som ikke har en nær relasjon til voksne, er ikke så interessert i å tilpasse seg voksnes veiledning.

– Dette er en enkel forklaring på det vi ofte kaller koregulering. Det at barnet får knytte seg til trygge, varme voksne er viktig for utviklingen, sier hun.

Sosiale medier kan forstyrre

Tidligere snakket man ofte om rus og depresjon som forstyrrende faktorer for tilknytningen mellom foreldre og barn. I dag mener Størksen at vi kanskje kan inkludere bruk av nettbrett og mobiler og andre ting som kan forstyrre.

– Her fins det lite forskning. Men ut fra grunnleggende teorier vet vi at det er skadelig for små barn om foreldrene blir fraværende over lengre tid og ikke har ansikt-til-ansikt-kontakt med dem.

– Smarttelefonene kan faktisk være en hindring for denne kontakten og ødelegge relasjoner mellom voksne og barn, sier Størksen. 

• Les også: Voksne i barnehagen snakker lite med barna

Barn med utfordringer

Mange har møtt barn med utfordringer hvor det kjennes svært vanskelig å oppnå kontakt og bygge relasjoner.

Det kan være mange grunner til at barn har relasjonsproblemer. Familieutfordringer, tilknytningsvansker, eller et vanskelig forhold mellom mor og far. Ofte handler det om gener og miljø i samspill.

Forskningen fra Skoleklar-prosjektet viser at barnehagelærere har mindre nærhet og relasjoner til barn som ikke klarer å regulere atferden sin og barn med psykiske symptomer.

Forskningen viser også at femåringer i barnehagen generelt har lite kontakt med voksne, noe Størksen synes er urovekkende.

Størksen mener at det er viktig at det finnes en erkjennelse blant barnehagelærere og andre om at det kan være vanskelig å få nære relasjoner til noen barn. Dette er et godt utgangspunkt for å arbeide aktivt med saken.

Når den blide gutten kommer til barnehagen er det lett å si: «Å så koselig å se deg, Ola G». Men så kommer Ola S, som har noen vansker som ikke er så lett å se, og som er mye sint.

– Vi får helt andre følelser når vi ser ham. Men som profesjonelle må vi gi minst like mye varme til Ola S. Det er de barna som avviser oss voksne mest som har størst behov for en positiv relasjon til oss voksne. Men det er også de det er vanskeligst å ha en positiv relasjon til, sier psykologen.

Ta tak i det barnet er interessert i

En av de viktigste inngangene for å få en god relasjon til barn, er å ta tak i interesseområder som dette barnet har. Mange barn ønsker ikke fysisk nærhet i form av kos og klem. Da må man nærme seg på annen måte.

Størksen forteller historien om gutten som bare var opptatt av traktorer og som var lite interessert i relasjoner. De ansatte i barnehagen var frustrert over dette, og visste ikke hvordan de skulle forholde seg til ham. Han snakket jo bare om traktorer! Da rådet Størksen dem til å ta gutten med til en gård for å se på traktorer.

– Det kan være enormt relasjonsbyggende å anerkjenne guttens interesse for traktorer og vise at hans interesser er viktige. På den måten viser man også at man bryr seg om barnet og gjerne vil bruke tid sammen med ham.

• Les også: Kobler selvkontroll til hjerneutvikling

Mer fokus på relasjoner

Størksen mener at norske og skandinaviske barnehager generelt er svært gode og i stadig større grad er modell for barnehager i andre land. I USA har pedagogene begynt å snu. Der ønsker de seg mer lek og mindre instruksjonslæring i barnehagene, slik vi har her i Norge.

– Forskerne i Skoleklar ønsker ikke å ta fra femåringene i barnehagen den frie leken, men vi mener at i Norge blir kontrasten mellom skole og barnehage litt for stor. Det kan tenkes at vi også har noe å lære av andre og at vi kunne innføre litt mer planlagte lekbaserte aktiviteter det siste året i barnehagen og litt mer lek i første klasse på skolen, sier Størksen.

Hva barn lærer, både faglig og sosialt, handler mye om relasjoner, sier hun.

– Vi vet at kvaliteten på relasjonen mellom voksne og barn er svært avgjørende for at barn blir stimulert i barnehagen.

Energi og klima er den høyst passende tittelen på årets Arctic Frontiers-konferanse i Tromsø. Klimatiske forhold bestemmer i stor grad samfunnets behov for energi – og hvordan energikilder utvinnes og forbrukes er igjen bestemmende for klima.

Denne gjensidige påvirkningen er spesielt påtagelig i dagens Arktis, ikke minst i et norsk perspektiv.

Klimaendringene i nord gjør nye olje- og gassressurser tilgjengelige, men understreker samtidig verdenssamfunnets behov for mer bærekraftige energikilder.

Global oppvarming, arktiske muligheter

Få steder på kloden er klimaendringer mer merkbare enn i Arktis. Temperaturøkningen der skjer omtrent dobbelt så raskt som den globale oppvarmingen. Dette fører til endrede livsvilkår for mennesker, lokalsamfunn, og for en rekke dyre- og plantearter. Det følger med andre ord både store muligheter og store utfordringer med et Arktis i endring.

Den mest konkrete ”Arctic frontier” er overgangen fra åpent hav til isdekket Polhav. Det stadig krympende havisdekket er blitt selve symbolet på et Arktis i endring. Store deler av Polhavet er nå isfritt om sommeren, og nye minimumsrekorder – sist i september 2012 – har med rette fått mye oppmerksomhet. Men også vinterisens utbredelse har blitt sterkt redusert de siste tiårene, og den største reduksjonen har funnet sted i områdene rundt Svalbard og i Barentshavet.

Siden årtusenskiftet har store deler av Barentshavet og Svalbards vestkyst vært isfrie vinterstid.

Dette har en rekke praktiske og, isolert sett, positive konsekvenser. Svalbard er i stor grad kommet ”ut av isen”, med et klima mer liknende Fastlands-Norge som resultat; varmerekorder vinterstid er tilsynelatende blitt regelen. Et mer isfritt Barentshav er et hav med større arealer tilgjengelig for våre fiskerier. Og det gigantiske gassfeltet Shtokman, som lå ved iskanten på 1980-tallet, ligger nå i et isfritt område. 

Mindre is fryser om vinteren

Frysing, smelting og omfordeling av is på grunn av vind og havstrømmer gir variasjoner i havisens utbredelse. Mens stigende lufttemperaturer har fått mye av skylden for det minkende havisdekket om sommeren, viser vår forskning at en økende utbredelse av varmt atlanterhavsvann har styrt mye av havisens tilbaketrekning på vinterstid.

Varmt atlanterhavsvann transporteres nordover langs Norskekysten med Den norske atlanterhavsstrømmen, en forlengelse av den mer berømte Golfstrømmen. Denne strømmen utgjør hoveddelen av havets varmetransport mot høyere breddegrader og spiller en viktig rolle i vårt milde klima.

Etter å ha passert Norge deler strømmen seg i to grener. Den ene grenen fortsetter nordover langs vestkysten av Svalbard og videre inn i Arktis, mens den andre grenen strømmer inn i Barentshavet.

Forklarer isens tilbakegang

På sin ferd nord- og østover avgir atlanterhavsvannet gradvis sin varme til den kalde atmosfæren, og når vannet er tilstrekkelig nedkjølt starter isfrysingen. Havforskningsinstituttets målinger viser at både temperaturen og strømstyrken til atlanterhavsvannet har økt de siste tiårene. Når mer varme blir tilført de nordlige hav, tvinges iskanten nordover, ettersom det tar lengre tid å kjøle ned vannet til det fryser. (Dette ble allerede formulert av norsk havforsknings ”superstjerner” Bjørn Helland-Hansen og Fridtjof Nansen for mer enn 100 år siden.)

Sammenhengen mellom isdekket og atlanterhavsvannet forklarer altså isens generelle tilbakegang, men også endringer fra et år til det neste. I år der det tilføres relativt lite atlantisk varme, forventes således isdekket å øke den påfølgende vinter.

Det store istapet i vår del av Arktis de siste tiårene skyldes med andre ord ikke smelting av havis sommerstid, men kommer av redusert isfrysing vinterstid grunnet økt utbredelse av varmt atlanterhavsvann.

Flytting av grenser – men hvor?

Iskanten markerer grensen mellom det varme Atlanterhavet i sør og det kalde Polhavet i nord, en grense som i dagens klima stadig beveger seg nordover. Men selv om trenden synes robust, kan vi per i dag ikke utelukke – og langt mindre forutsi – muligheten for at isfrie områder (som gassfeltet Shtokman) igjen vil være dekket av is enkelte år i fremtiden.

Den tette og tidsforsinkete koblingen mellom hav- og istilstand i Barentshavet gir håp om at isdekket faktisk kan være forutsigbart med en horisont på år til tiår fram i tid. Storstilte temperaturendringer i Den norske atlanterhavsstrømmen bruker for eksempel rundt tre år på reisen langs Norskekysten mot Arktis. Et hovedmål for mye pågående klimaforskning, er å kombinere tilgjengelige observasjons- og varslingssystem til konkret og treffsikker ”klimavarsling”.

I påvente av slik varsling – og basert på det faktum at det i fjor strømmet relativt lite atlantisk varmtvann inn i et Barentshav med nær minimalt isdekke – tar vi sjansen på følgende spådom for 2015: det blir mer is i Barentshavet denne vinteren.

Noen dager er det hundrevis, andre dager bare et par stykker. Men de er der alltid. De sortkledde mennene.

Så langt tilbake Kirstine Birkelund kan huske, har de fulgt henne.

– De gjør ikke noe, de bare er der og holder øye med meg. Noen ganger får de andre personer til å plante mikrochips på meg. Da må jeg få dem vekk, men jeg kan ikke røre dem, forteller hun.

Mennene føles like virkelige som den legen som skriver ut de antipsykotiske medisinene hennes, og like virkelige som de hvite veggene på den psykiatriske avdelingen ved Bispebjerg Hospital, der hun ofte er innlagt.

Hun vet ikke hvorfor de har kommet, men hun vet hva de vil: – De vil få meg dømt for et mord jeg ikke har begått.

Årsaken finnes kanskje dypt inne Kirstine Birkelunds celler.

En gruppe forskere har nemlig funnet ut at alvorlige psykiske sykdommer som schizofreni, bipolar lidelse og depresjon kan knyttes til forstyrrelser i biologiske prosesser som styres av bestemte genetiske variasjoner.

Resultatene blir nå publisert i tidsskriftet Nature Neuroscience.

Genfeil forklarer problemer

Den nye forskningen bygger på et enormt genetisk kartleggingsarbeid, som har foregått siden 2009. I den perioden har en rekke studier undersøkt prøver fra 60 000 mennesker med psykisk sykdom.

Forskerne fant en lang rekke genetiske variasjoner som er koblet til psykiske sykdommer.

– Vi vil imidlertid gå videre og bruke genetikken til å forstå biologien som ligger bak, forteller Thomas Werge, professor i nevropsykiatri ved Københavns Universitet og forskningssjef for Institutt for biologisk psykiatri i Region Hovedstadens Psykiatri på Sct. Hans.

Han leder den danske gruppen i det store internasjonale forskningssamarbeidet, Psychiatric Genomic Consortium, som har kartlagt de biologiske årsakene til psykisk sykdom.

Felles forstyrrelser

Forskerne tatt utgangspunkt i de genvariantene som gir økt risiko for psykisk sykdom.

– Sykdomsgener får først betydning når de tolkes i biologisk sammenheng. Det gir en bedre forståelse av hva slags biologiske prosesser som skaper og former psykisk sykdom, forteller Werge.

Forskerne har funnet tre prosesser som er forstyrret ved både schizofreni, bipolar lidelse og alvorlig depresjon:

• Aktivering av immunsystemet, for eksempel som i forbindelse med infeksjon.
   
• Det proteinstoffet som styrer aktiviteten til DNA-et.
   
• Prosesser omkring nervecellenes synapser, som styrer kommunikasjonen mellom nervecellene.

Defekte gener

Søren Brunak er professor i sykdomsbiologi ved Københavns Universitet og i bioinformatikk ved Danmarks Tekniske Universitet. Han kartlegger biologiske systemer.

Han mener det er viktig å tenke over hvordan ulike genvarianter er involvert i biologiske prosesser.

– Mennesket har mye færre gener enn vi først trodde. Så mange av genene er trolig involvert i flere prosesser. Derfor bør vi studere biologiske systemene, ikke bare enkeltgener, sier han.

Poul Videbech, som er professor i psykiatri ved Aarhus Universitet, er imidlertid mer skeptisk.

– Jeg har problemer med å mobilisere den store begeistringen. Man har funnet tusenvis av gener som har betydning. Siden signalene er så svake, må man ha gigantiske datamengder. Man vet at for eksempel schizofreni og bipolar lidelse er arvelig, men miljøet har også betydning. Særlig ved depresjon, påpeker han.

Mye symptombehandling

Forrige gang Kirstine Birkelund var innlagt, valgte hun, i samarbeid med legene, å prøve en ny type medisiner.

– Nå er det færre av de sortkledde mennene. Jeg kan bare se et par stykker der borte i buskene nå, forteller hun.

Til gjengjeld har hun begynt å høre stemmer: – Det er reklame for sementfabrikker og boreplattformer, og noen ganger skrur de opp lyden, slik at jeg ikke kan høre noe annet, forklarer hun.

Medisiner mot psykisk sykdom kan behandle symptomer, men ikke årsaken til sykdommen.

Når man har vondt i halsen, vil legen forsøke å finne årsaken: for eksempel en infeksjon. Deretter vil du få medisiner som dreper bakteriene.

– De medisinene som brukes til behandling av psykiske sykdommer, er rettet mot symptomer. Vi har ikke legemidler som er rettet mot årsakene, forklarer Thomas Werge.

Åpner for nye medisiner

Denne nye forskningen gjør at vi forstår mer av de biologiske prosessene som ligger bak schizofreni, bipolar lidelse og depresjon.

– Neste skritt er å bekrefte at de tre biologiske prosessene er forstyrret hos disse pasientene, sier Werge.

Ifølge Werge vil man i så fall arbeide videre mot å utvikle medisiner som kan normalisere prosessene.

Søren Brunak er enig: – Ved hjelp av denne typen studier kan vi få en bedre forståelse av hvordan det underliggende molekylære maskineriet arbeider, og hvilke prosesser som er forstyrret. Da blir det mye lettere å utvikle behandling, påpeker han.

Professor Poul Videbech tviler imidlertid på at denne forskningen vil føre til noen ny behandling.

– Det er ikke så mye som tyder på at dette vil føre til nye behandlinger. I hvert fall er det mange år inn i fremtiden, sier han.

Fra barndommen

Kirstine Birkelund synes det virker rimelig at hun alltid har båret sykdommen med seg.

– Jeg tror det er noe jeg er født med. Jeg husker da jeg var syv år og hadde rom i andre etasje. Det var alltid noen som holdt øye med meg gjennom vinduene. Den gangen var det gutter fra skolen som jeg ikke likte, forteller hun.

Hun mener det vil være en trøst hvis sykdommene er en ubalanse i de biologiske prosessene.

– Det gir faktisk veldig god mening. Jeg har lest at schizofreni kan skyldes vanskeligheter i oppveksten, men det kan jeg ikke få til å stemme, sier hun.

Referanse:

«Psychiatric genome-wide association study analyses implicate neuronal, immune and histone pathways», Nature Neuroscience 2015, doi:10.1038/nn.3922

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.