Reklamer blinker og lyser på skjermen, men de fleste skroller videre uten å ense dem. Tror de. Nå har nemlig amerikanske forskere funnet ut at de gjør et inntrykk likevel. I alle fall på noen av oss.

Forskerne delte forsøkspersonene inn i analytiske og holistiske personligheter. De analytiske konsentrerte seg om en oppgave om gangen, og mistet lett konsentrasjonen hvis de skulle spre oppmerksomheten flere steder.

De holistiske var derimot flinke til å ta inn alle inntrykk på en gang. Slike mennesker liker typisk å høre musikk mens de jobber. På engelsk kalles det å multitaske. Og nettopp multitaskerne lot seg påvirke av reklamene de trodde gikk dem hus forbi. 

Husket like godt med flere oppgaver

Til sammen 142 forsøkspersoner fikk først i oppgave å bare se på reklamer. Da klarte de analytiske best å huske dem.

Men så skulle de se reklamer samtidig som de gjorde en annen oppgave. Da klarte de analytiske å huske reklamene bare halvparten så bra.

De holistiske multitaskerne klarte derimot å huske reklamene akkurat like lett som før. Selv en tredje oppgave gjorde ingen forskjell, ifølge en nyhetsmelding fra University of Illinois, der forskerne arbeider.

En annen amerikansk studie fra 2010 bekrefter delvis funnene: Vi oppfatter også TV-reklame selv om vi tar opp programmene og spoler raskt forbi dem.

Forsøkene viste også at humøret påvirket forsøkspersonene. Jo bedre humør de var i, desto mer holistiske og flinke til å multitaske ble de, og dermed altså lettere påvirkelige for reklamen.

Reklamen bør tilpasses

Det har vært forsket alt for lite på hvordan folk oppfatter mange reklamer på en gang, mener forskerne.

- Vi ser opptil tusener av annonser hver dag, og få av dem får vår fulle og hele oppmerksomhet, sier en av forskerne, Brittany Duff, i nyhetsmeldingen.

Dette er spesielt viktig når medievanene endrer seg, og vi skummer over mer innhold på kortere tid, mener hun.

- Annonsører bør spørre seg: Hva er forskjellig hvis oppmerksomheten ikke er rettet fullt og helt og direkte mot annonsen? Hva om annonsen da ikke virker på samme måte? sier Duff i nyhetsmeldingen.

Referanser:

Nyhetsmelding fra University of Illinois

Brittany R.-L. Duffa & Sela Sara: Seeing the Big Picture: Multitasking and Perceptual Processing Influences on Ad Recognition, Journal of Advertising, 20. november 2014, sammendrag, DOI: 10.1080/00913367.2014.967426

Etter noen ukers juleferie på Borneo sitter jeg igjen med hundrevis av bilder av hundrevis av arter. Hadde jeg ikke vært en så elendig fotograf, kunne tallet vært mangedoblet. Og det til tross for at Borneos natur er i ferd med å bli rasert – som jeg skrev sist.

• Les mer: Det ødelagte paradiset

Hva hadde jeg sittet igjen med etter en tilsvarende tur i Norge – til Femunden, Finse eller en av de andre perlene vi er så glade i? Et par kråker, en prikk av en musvåk mot kveldshimmelen – og en nystekt ørret?

Dette bringer opp spørsmålet: Hvorfor er det så mange arter i tropene – og så få her i nord?

Idiotspørsmål!, roper det kanskje inne i hodet ditt. Det er jo bare å kle av seg og gå ut, det, så skjønner vel selv Tunstad at Norge i februar ikke er noen drøm for artsdannelse.

Mer mat i varmen?

Svaret er imidlertid ikke så innlysende som du tror. Personlig fristes jeg ikke av tanken på å hente avisa i underbuksa de nærmeste ukene, men det finnes nok av dyr og planter som synes norske temperaturer kanskje til og med er i varmeste laget. Dette handler bare om tilpasning og evolusjon – det er langt fra umulig å leve i de lave temperaturene i Nord-Europa, og spørsmålet blir nok en gang hvorfor det er slik at så utrolig mange flere dyr og planter har funnet det for godt å tilpasse seg Fiji enn Finse.

Ryggmargsrefleksen svarer at det herlige, varme klimaet nær ekvator på et eller annet vis er perfekt for liv – så derfor er det mer av det der nede enn her oppe.

Svaret er imidlertid ikke videre tilfredsstillende, da det ikke forklarer hvorfor livet i tropisk klima er så mye bedre å leve i – hvis det altså er det det er.

Ett forsøk på å oppklare dette gamle dilemmaet, er å si at det er flere arter i tropene enn i tempererte strøk, fordi den evolusjonære klokka tikker fortere der nede. Akkurat som varmen tillater bøndene på Borneo eller i Amazonas å høste flere ganger i året, kan også artene både ha flere generasjoner per tidsenhet, og flere individer per generasjon (det er jo mat nok til alle!). Og jo flere generasjoner og individer – jo flere muligheter for genetiske feilkoblinger, også kjent som ”mutasjoner”, og følgelig mer evolusjon – og potensielt flere arter.

En variant av dette argumentet hevder at mutasjonsraten er høyere i tropene, rett og slett på grunn av de høye temperaturene. Høye temperaturer skal altså, i følge denne ideen, i seg selv fører til flere feilkoblinger.

Andre forsøk på forklaringer baserer seg også på temperatur: Temperaturene i tropene er stabile, de endres lite i løpet av året. Dette skal i følge dette argumentet føre til at artene kan tillate seg å finstille seg i forhold til temperatur – og verden består plutselig av et utall ørsmå mikronisjer, alle definert av tideler på gradestokken. Ørsmå geografiske variasjoner – som opp eller ned en bakke, ørlite nærmere et elveløp og så videre, vil dermed by på uoverkommelige temperatursperrer, og følgelig hindre de finstilte artene i å utvide sitt leveområde. Artenes temperaturkrav skal dermed føre til større grad av isolasjon, og slik gi plass til flere arter på et relativt begrenset område.

Alle disse scenarioene ser tilforlatelige ut, men tåler ikke mye skraping. Hvordan var det for eksempel med all den maten som av naturlige grunner finnes i tropene, men ikke i polområdene? Har noen hørt om krill? Det er nok av fôr i nord også, og spørsmålet som fremdeles pirker og riper i iskrystallene på kontorvinduet mitt er: Hvorfor gir ikke denne overfloden av mat en tilsvarende overflod av arter?  

Litt synd, er det kanskje også at forskning foretatt de siste ti femten årene har ført til ytterligere rot i kjøleskapet. Kanadiske forskere konkluderte for eksempel i 2007 med at artsdannelsen – stikk i strid med det vi skulle tro – faktisk er høyere i tempererte strøk enn i tropene.

Så hvorfor ser vi tilsynelatende det motsatte?

Gamle regnskoger

Årsaken kan være noe så prosaisk som historie. De tropiske regnskogene har mer til felles enn at de er varme og fuktige – de er også eldgamle. Regnskogen i Amasonas har eksistert i millioner av år. Det vil si: Økosystemet ”regnskog” har eksistert der i området i millioner av år. Trærne og artene er nok ikke de samme. Malaysia har to regnskoger som begge selges inn som ”verdens eldste” – Taman Negara i nord og Danum i Sabah på Borneo – og de påstås også å ha eksistert på samme sted i kanskje så mye som tjue millioner år.

Dette er salgstriks vi må ta med en klype salt, men gamle er de, ikke bare i Amasonas og på Borneo, men overalt rundt Ekvator. Skogene har stått der i en eller annen form i millioner av år, og artene har følgelig hatt raust med tid til å bli utviklet.

Det samme kan vi ikke si om Finse og Femundsmarka. Jeg sa at det er mulig både å leve og utvikle arter i temperaturer lavere enn dem vi finner i de tropiske regnskogene, men ett sted går tydeligvis temperaturgrensa. Hele Nord-Europa var dekket av kilometertykk is for drøye 10 000 år siden, og de polnære områdene i både syd og nord hadde vært utsatt for gjentatte nedfrysninger i millioner av år før den tid. Antarktis ble frosset ned for 30 millioner år siden.

Dermed kan svaret på gåten rett og slett være det Alfred Russel Wallace antydet allerede for 150 år siden: Evolusjonen har hatt en fair sjanse i tropene, mente han, mens områdene i nord har fått utallige vanskeligheter slengt etter seg opp gjennom årene. Det er altså rett og slett flere arter i tropene enn i nord, fordi økosystemene i nord er for unge. Det kan være at artsdannelsen er raskere, men de stadige nedisningene har i så fall også ført til at utryddelsene er raskere. Artene har ikke hatt ro og tid til å utvikle seg i store mengder ennå.

Hva så med drømmen om Fiji, om det deilige liv under palmene? Vel – for en isbjørn eller en snøugle fremstår det muligens ikke som det perfekte feriemål …

Studien, som er publisert i tidsskriftet Human Reproduction, baserer seg på data fra 92 000 prøverørsbarn fra Norge, Danmark, Finland og Sverige født i perioden 1988-2007.

Forskerne bak artikkelen har sammenlignet prøverørsbarna med nesten 500 000 barn som ble unnfanget på naturlig vis, skriver Dagens Medisin.

– Vi ser at risikoen for dødfødsel og død i første leveår er blitt redusert for IVF-barna i løpet av disse 20 årene, sier medforfatter i studien, Liv Bente Romundstad.

Risikoreduksjonen gjelder både for tvillinger og enkeltfødte. Nedgangen i dødfødsler skyldes blant annet færre tvillingsvangerskap, ifølge studien.

– De siste årene har vi i større grad satt tilbake ett i stedet for to egg. Tvillingsvangerskap innebærer større risiko for barna, og endring i denne praksisen har vært viktig for barnas helse, sier Romundstad.

I løpet av en vanlig dag blir vi utsatt for en enorm mengde informasjon. Hvilken farge på skoene hadde kollegaen din? Hvor mange mennesker stod det på bussholdeplassen i dag morges? Dette er bare eksempler på informasjon som er egentlig helt unødvendig å huske, derfor gjør det vi det også sjeldent.

Men hvis det skjer noe uforutsett, en ulykke eller noe dramatisk, kan også de ubetydelige minnene feste seg til hukommelsen på en helt annen måte enn til vanlig. Dermed kan man kanskje plutselig huske uviktige detaljer som skjedde i tiden rundt en traumatisk opplevelse.

• Les også: Hvorfor husker vi ikke det vi lærer på skolen?

En ny studie i tidsskriftet Nature har undersøkt om dette fenomenet faktisk er reelt, og om det kan måles i et eksperiment. Ifølge studien har denne effekten aldri blitt testet før hos mennesker, og forskerne fant tegn på at det kan være noe i dette.

– Denne studien gir indikasjoner på en spesiell type retroaktiv framhevelse i hukommelsen, sier forsker Daniel Schacter ved Harvard til New York Times. Han var ikke med på studien.

Støt og følelser

Folk har større grunn til å huske små detaljer i sammenheng med en heftig opplevelse, fordi denne informasjonen kan plutselig være nyttig for å kunne kontrollere og kanskje forutsi lignende hendelser i framtiden, ifølge forskerne bak studien.

Men naturlig nok vet vi ikke når en slik hendelse eller ulykke kommer til å skje. Dermed er det viktig at tilsynelatende ubetydelige detaljer blir midlertidig lagret, i tilfelle informasjonen kommer til å bli nyttig i nærmeste framtid. Forskerne ville teste om hukommelsen vår driver med mellomlagring, i tilfelle det skjer noe.

• Les også: Finnes fotografisk hukommelse?

Forsøkspersonene kunne ikke utsettes for traumatiske hendelser, men forskerne brukte milde elektriske støt for å provosere fram en uvanlig opplevelse.

Verktøy og dyr

Over 100 personer deltok i studien, hvor de skulle se på forskjellige bilderekker, med 60 bilder i hver rekke. I første omgang fikk de ikke støt, og så 30 bilder av verktøy og 30 bilder av dyr i tilfeldig rekkefølge. Deltagerne skulle kategorisere bildene som enten dyr eller verktøy.

I neste bildeserie var forsøkspersonene delt inn i to grupper, og fikk se en ny rekke med 60 bilder av dyr og verktøy. Den ene gruppen fikk støt nesten hver gang de så et dyr, og den andre gruppen fikk støt ved nesten hvert bilde av verktøy.

• Les også: Mannen uten minner er død

Forsøkspersonene ble så overrasket med hukommelsesprøver som de ikke var forberedt på. Prøven skulle teste hvor godt de husket bildene, spesielt fra den første serien hvor de ikke fikk noe støt. Noen fikk prøven rett etter eksperimentet, noen fikk prøven mange timer senere, mens andre fikk prøven dagen etter.

Minnene kom senere

Det var ingen spesielle utslag blant de som fikk prøven med en gang. Men de som tok prøven på et senere tidspunkt hadde klarere hukommelse.

Forsøkspersonene husket rundt syv prosent flere ting fra den samme kategorien som også hadde gitt dem støt. For eksempel hadde de som hadde fått støt i forbindelse med dyrebilder, også husket flere av dyrene som var avbildet.

Dermed tror forskerne dette tyder på at hjernen faktisk ukritisk lagrer informasjon som så kan bli tilført større viktighet, og dermed huskes bedre.

Det er fortsatt mange ubesvarte spørsmål rundt dette fenomenet. Denne utvelgelsen skjer tydeligvis ikke med en gang, siden hukommelsestesten som ble gitt rett etter eksperimentet ikke ga noe utslag.

Forskerne mener at resultatene også gir støtte til teorien om at vi har en adaptiv hukommelse. Denne teorien bygger på at hukommelse har tilpassende funksjon, slik hukommelsens oppgave er å bruke tidligere erfaringer til å planlegge og takle framtidige hendelser.

Denne teorien sier at hukommelsen ikke har så stor evolusjonær nytte hvis den bare er for å huske tidligere hendelser.

Referanse:

Dunsmoore mfl: Emotional learning selectively and retroactively strengthens memories for related events. Nature, Januar 2015. doi:10.1038/nature14106

Før jul kom nyheten om at Kina og USA er blitt enige om å kutte i sine klimagassutslipp.

Løftene fra de to er ikke nok til å hindre at den globale oppvarming stiger mer enn to grader.

Men forpliktelsene kan bli avgjørende når verdens land i Paris i desember i år nok en gang skal forsøke å samles om en internasjonal bindende klimaavtale.

42 prosent av all CO2

Hvorfor er det så avgjørende at Kina og USA forplikter seg til å kutte i klimagassutslipp?

Sammen står Kina (26  prosent) og USA (16  prosent) nå for til sammen 42 prosent av verdens CO2-utslipp. Derfor er avtalen mellom de to om forpliktende utslippsreduksjoner så viktig.

• Siden 1990 er Kinas utslipp av CO2 nesten tredoblet.
• USAs utslipp økte i den samme periode med 4 prosent.
• Verdens utslipp totalt har økt med om lag 50 prosent.

Kull er viktigst

Men hvordan kunne Kinas utslipp av CO2 bli nesten tredoblet på under 25 år?

Det handler om mange flere biler og mange nye bygninger. Men framfor alt handler det om en ting: kull.

World Energy Outlook 2014 viser at om lag 80 prosent av utslippsøkningen i Kina skyldes økt forbruk av kull. Kineserne brenner i dag opp mer enn halvparten av alt kull som brukes i verden.

Hva vil Kina gjøre?

Flere har kalt avtalen mellom Kina og USA historisk. Andre stiller spørsmålet ved om målene de to er blitt enige om, er ambisiøse nok til virkelig å redusere global oppvarming.

Selv om den økonomiske veksten i Kina vil avta noe i årene som kommer, vil kineserne fortsatt trolig oppleve økt etterspørsel etter energi. Hvilke tiltak er det da kineserne kan sette i verk for å redusere utslippene?

Nå i 2015 kommer det ventelig et krav om at halvparten av alle nye bygninger i Kina må tilfredsstille ”grønne” energistandarder.

Bare i år vil Kina forsøke å fjerne fem millioner biler bygd før 2005 fra sine veier.

Klart viktigst i første omgang er likevel storsatsingen på atomkraft – fra 14 gigawatt i dag til 113 gigawatt om 15 år.

Kinas satsing på atomkraft kan dermed bli større enn all planlagt nybygging av atomkraft i USA, EU, India, Russland, Japan og Midtøsten – til sammen.

I tillegg kommer økt satsing på vindkraft, vannkraft, bioenergi og solenergi.

Også her planlegger Kina å vokse mer enn USA og EU til sammen. Det internasjonale energibyrået IEA tror at Kina framfor alt vil bygge ut vindkraft og solkraft, og IEA ser nå optimistisk på at kineserne faktisk vil klare å få i gang denne store fornybarsatsingen.

Kina kan i år 2035 bli i stand til å hente hele 233 gigawatt elektrisitet fra solkraft alene, tror IEA. Norge er til sammenligning i stand til å produserer drøyt 30 gigawatt fra totalt 1400 vannkraftverk.

Men er det nok?

Kina skal rundt år 2030 nå toppen i sitt energiforbruk og deretter snu forbruket nedover, heter det i avtalen med USA.

Men IEA har allerede i flere år anslått at Kina uansett vil nå toppen i sitt energiforbruk mellom 2030 og 2035. Andre har anslått at kineserne kan nå toppen allerede rundt år 2020.

Målet om at 20 prosent av Kinas energiproduksjon skal komme fra fornybare energiformer, er kanskje heller ikke så veldig ambisiøst.

World Energy Outlook 2014 anslår at jordas befolkning – selv med kinesernes målsettinger ­– uansett vil slippe ut dobbelt så mye CO2 i år 2040 som vi kan gjøre om vi vil unngå mer enn 2 grader global oppvarming.

Skal vi ha noen sjans til å nå FNs 2-gradersmål må det altså mye mer drastiske tiltak til.

Kina kan ikke øke sine planlagte utslipp med ytterligere en firedel, slik landet nå planlegger for. I stedet må Kinas CO2-utslipp halveres sammenlignet med i dag, fastslår IEA.

Det positive er uansett at Kina faktisk sier at landet nå vil anstrenge seg for å redusere CO2-utslippene sine. Og at kineserne satser så sterkt på fornybare energikilder.

Og hva med USA?

USAs løfte i avtalen med kineserne, er at amerikanerne i 2025 skal ha kuttet CO2-utslippene sine med 28 prosent sammenlignet med USAs utslipp i 2005.

Mye handler om at USA gjennom sin skifergass-revolusjon helt gratis kan nå omfattende klimamål.

Men republikanerne har nå kontroll med begge kamrene i den amerikanske Kongressen, og ledende republikanere varsler at de ikke vil føle seg forpliktet av demokraten Obamas klimaløfter. Tvert imot ønsker republikanerne å blokkere Obama-administrasjonens nye bevilgninger til klimatiltak.

Uansett en viktig avtale

USA og Kinas samlede vekt i internasjonal energisammenheng gjør uansett at den nye klimaavtalen mellom de to blir viktig.

Når verdens land møtes i Paris i desember for å forsøke å bli enige om en ny internasjonal bindende klimaavtale, vet verden at denne gangen er også de to viktigste landene villige til å forhandle.

Det står i klar kontrast til situasjonen under klimakonferansen i København for fem år siden. Da var det framfor alt Kina og USA som sto i veien for en global avtale.

Referanse:

World Energy Outlook 2014

– Det er bare alder. Det er ingenting å bry seg om, sa en eldre dame som deltok i den nye studien. Hun hadde en klump i det ene brystet.

Slike holdninger viste seg å være vanlige, fant de britiske forskerne ut. Nesten halvparten av de eldre over 50 som deltok i undersøkelsen, hadde unnlatt å gå til legen de siste tre månedene med symptomer som kan være tegn på kreft.

Det spesielle med denne undersøkelsen, er at pasientene ble valgt ut uavhengig av om de hadde en kreftdiagnose. Forskerne nevnte heller ikke ordet «kreft» i dybdeintervjuene som ble gjort med de 48 deltakerne.

Målet var nemlig å finne ut hvorfor deltakerne ikke gikk til legen.  Det var holdningene deres til symptomene som var viktige, ikke diagnosen.

Bagatelliserte, eller holdt ut

Den vanligste grunnen til at deltakerne holdt symptomene for seg selv, var at de syntes symptomene var for ubetydelige.

– Noen ganger syntes jeg det var ille … men når det på en måte glir over, så virker det ikke så viktig å gjøre noe med det, vet du, sa en kvinne om sine kroniske magesmerter.

• Les også: Kreft – et spørsmål om flaks eller uflaks?

Men også andre holdninger fikk de eldre til å holde seg unna legen.  De kunne tenke «vent og se», med den typiske britiske stive overleppen.

– Du må bare holde det ut.  Og hvis du går for mye til legen, blir det sett på som et tegn på svakhet, og at du ikke er sterk nok til å klare ting på egenhånd, sa en mann med endret vannlating.

Redde for sykdommen og legen

Andre kunne være redde for å få vite sikkert at de hadde en alvorlig sykdom.

–Du vil ikke bli fortalt at du har noe fælt, sa en av deltakerne med smerter nederst i ryggen.

Noen var redde for å bry legen. En deltaker med svelgevansker sa det slik: ­–Jeg har på følelsen av at (legen) kommer til å si: For guds skyld, hvorfor kommer du til meg med en tåpelig ting som det?

• Les også: Vi velger fastlege som ligner oss

Noen hadde også manglende tro på helsevesenet. –Jeg føler bare på meg at de ikke kan gjøre så mye, sa en annen mannlig deltaker som også hadde kroniske endringer i vannlatingen.

Hals- og mageproblemer

De vanligste symptomene som de eldre holdt for seg selv, var kronisk hoste og heshet, og varige endringer av fordøyelse og avføring.

­Men også andre symptomer gikk under radaren: Endret vannlating, en uforklarlig klump, blødning, vekttap eller smerte, et sår som ikke gror, svelgevansker eller en føflekk som forandrer seg.

Magefølelse

Studien snudde også problemet på hodet, og fant ut hvorfor de som gikk til lege, faktisk gjorde det.

Den viktigste grunnen var at symptomene ikke ble borte. Etter lang nok tid gikk altså de eldre likevel til legen, tross innledende nøling.

Andre fikk ganske raskt en magefølelse av at noe var galt. De gikk raskere til legen.

–Denne svake blødningen fra baken var … jeg tror det var noe instinktivt. Jeg visste bare instinktivt at noe ikke var helt riktig, sa en av deltakerne.

Studien viser da også at de som hadde uforklarlige blødninger, alltid gikk til legen.

Opplysning viktig

Flere nevnte også at de ble oppfordret av venner eller ektefelle til å oppsøke legen. Noen hadde også lest eller hørt om symptomene, og koblet dem til kreft på egen hånd.

–Det var en annonsekampanje på radio og TV som sa at hvis du hadde slike symptomer, så skulle du gå til legen, sa en deltaker.

Det viser, mener forskerne, at holdningskampanjer og opplysningskampanjer er viktige.

Britisk problem

Forskningen er gjort i regi av organisasjonen Cancer Research UK, en parallell til Kreftforeningen i Norge, drevet med gaver fra publikum og sponsing fra firmaer.

Forskerne drøfter resultatene i et britisk perspektiv. I Storbritannia er det færre som overlever kreft, sammenlignet med blant annet land i Skandinavia.

Bekymring for å plage legen unødig er mer utbredt i Storbritannia enn i Skandinavia, skriver forskerne i tidsskriftet British Journal of General Practice. Mange har en negativ holdning til allmennleger.

Nordmenn går lettere til legen

At nordmenn ikke er så redde for å gå til legen ved mistanke om kreft, bekreftes av en tidligere og mye større studie, også av eldre over 50.  

Bare én av ti i Norge var bekymret for å kaste bort tiden til legen, slik som mange av deres britiske jevnaldrende.

I denne studien ble imidlertid deltakerne spurt om sine holdninger til kreft i utgangspunktet, i motsetning til den nye britiske studien, som altså ikke nevnte kreft spesielt.

Kjønnsforskjeller

Den nye britiske studien kan også ha vist kjønnsforskjeller mellom Norge og Storbritannia. De britiske forskerne fant nemlig ingen forskjell mellom menn og kvinner i motviljen mot legebesøk.

En norsk studie av Ulla-Britt Lilleaas fra Universitetet i Agder viste derimot i 2009 at menn oppsøker lege sjeldnere enn kvinner når de får problemer, og jobber videre uten å klage.

Denne studien tar spesielt for seg menn og kreft, men tidligere studier av Lilleaas har vist de samme holdningene ved hjertesykdom.

Disse studiene kan altså likevel tyde på at norske menn sliter med noen av de samme holdningen som den nye britiske forskningen har avdekket.

Liten, men grundig studie

De britiske forskerne peker selv på at studien deres er liten, med bare 48 deltakere. Til gjengjeld er studien det som kalles en kvalitativ studie, med grundige intervjusamtaler.

Deltakerne ble valgt ut fra et mye større grunnlag på nesten 5000 eldre briter. Av dem svarte 1724 på henvendelsen. 915 av disse hadde de symptomene på mulig kreft som studien dreide seg om.

482 av disse var villige til å delta videre, og 131 ble valgt ut for å gi et gjennomsnitt av befolkningen ut fra kjønn, sosial bakgrunn og om de hadde oppsøkt legehjelp.

Av disse var det 67 som returnerte et nødvendig godkjenningsskjema, og altså bare 48 som faktisk møtte opp til intervju.

Referanse:

Katriina L. Whitaker mfl: Help seeking for cancer ‘alarm’ symptoms: a qualitative interview study of primary care patients in the UK, British Journal of General Practice, 1.2.2015, DOI: 10.3399/bjgp15X683533

Hvilket fotografi husker du best fra 22. juli 2011?

Ungdommene på Sundvolden hotell som nettopp har opplevd et ubegripelig traume? Eller kanskje kvinnen i regjeringskvartalet med en lang splint pekende ut av et sår i hodet?

Anne Hege Simonsen, førstelektor i journalistikk ved Høgskolen i Oslo og Akershus, har gått gjennom et stort utvalg journalistiske bilder fra denne dagen, fra tiden etterpå, og fra rettssaken året etter. Hun har også sett på hvilke bilder som ble brukt på avisenes forsider.

Hun deler fotografiene fra tiden etter terrorangrepet i Oslo sentrum og på Utøya inn i tre faser. I den første må man forstå hva som har skjedd og dokumentere det. I den andre ser vi samhold og sorg, men også konflikt. I den tredje fasen forsøker samfunnet å lege sine sår.

Første fase: det første døgnet

- Det første døgnet er det mange snapshots. Alle er tatt på senga, og fotografene har tatt med seg det utstyret de hadde for hånden, og sprunget ut, sier Simonsen.

- Bildene er ikke nødvendigvis godt komponerte, for fotografene hadde kanskje med seg en zoom-linse når det de skulle hatt var en vidvinkel, for eksempel.

Vanligvis vet journalister og fotografer litt om hva de skal dekke når de skal ut på jobb, og har en tanke om hvordan de skal vinkle det. Fredag ettermiddag, 22. juli 2011, da en bombe ble detonert i regjerningskvartalet og mennesker lå skadd og drept midt i Oslo sentrum, skjønte ingen hva som skjedde.

- En fotograf jeg snakket med sa at han følte at han bare ble et par øyne den dagen. Han tok bilder av det han så. Da han kom hjem om kvelden oppdaget han hadde tråkket på en spiker, og ikke merket det.

Simonsen registrerte at det var ekstremt mange bilder fra regjeringskvartalet, mens det fra Utøya er svært få i forhold. Det har selvsagt noen naturlige årsaker. Bombeangrepet skjedde først av de to hendelsene, og dessuten er Utøya mer utilgjengelig. 

Mange fotografer var likevel frustrerte over mangelen på bilder fra Utøya i ettertid, forteller Simonsen.

- Det store dramaet i regjerningskvartalet var ille nok, men ungdommer ble henrettet på Utøya. Mange av fotografene føler nok at de hadde vært tettere opptil å oppfylle oppdraget sitt, dersom det hadde vært flere bilder derfra. Hvilke bilder man har for ettertiden, gjør noe med historieskrivingen.

- Svenske Nicklas Hammarström tok noen bilder, både av døde og levende. Det samme gjorde NRK og Aftenposten, som hadde leid helikoptere og fotograferte uten å skjønne hva de så, men det er likevel et fattig bildemateriale, sier hun.

Bilder som ble viktige

Noen bilder fra det første døgnet trer fram som ikoniske i større grad enn andre, mener Anne Hege Simonsen.

Det ene er et bilde fra en amatørvideo som viser en gummibåt søkklastet med politifolk på vei til Utøya for prøve å redde de som var der ute. Den fikk motorstopp og holdt på å synke.

- Jeg har satt dette bildet opp mot bildet av Jens Stoltenberg som klemmer Eskil Pedersen på Sundvolden Hotel. 

- Mens båtbildet blir et slags ikon for en form for impotens i systemet, viser Stoltenberg-bildet statsministeren som en sterk leder i det samme systemet.

Andre fase: rosetog og bilde av Breivik

I det Simonsen ser på som den andre fasen i dramaet som terrorangrepet innebar, i tiden etter det første døgnet, finner hun mye samhold, nærhet og sorg, men også konfliktstoff, når hun ser på bildene og sammenhengen de er publisert i.

- Nærheten ser man for eksempel i rosemarkeringen. Bildene viser folk som er samlet på tvers av etnisitet og politisk tilhørighet. De forsøker å fange følelsen av et vi.

- I denne andre fasen ser man også mye interessant konfliktstoff rundt bruken av bildene, sier Simonsen.

Den jevne avisleser husker kanskje ikke de mediefaglige diskusjonene om hvilke bilder det var riktig å bruke for å illustrere terrorens ulike faser.

Men man husker kanskje hva man følte da man så de første bildene av terroristen, iført sin falske politiuniform, selv nå –  tre og et halvt år etter terrorangrepet.

Bruken av bilder av ansiktet til Breivik var omstridt. Det visuelle materialet som ble klaget inn til Pressens faglige utvalg i denne perioden, var nesten utelukkende knyttet til representasjoner av terroristen, for eksempel et bilde der han tar ladegrep.

- Mange, men ikke alle, reagerte på bilder av ham, men de som reagerte var sterkt opprørte. Det sier litt om hvordan mediene kan føle at de har kontroll på hvordan de uttrykker seg, men at folk kan reagere på fotografier på en annen måte enn forventet.

- Mediene kan ha en tendens til å tenke ”vi skriver om ham, det er vårt oppdrag, og bildet er bare en illustrasjon”. Men der mediene ser en illustrasjon kan publikum se ondskap, sier Simonsen.

Mediene hadde litt ulik bruk av ansiktsbilde av Breivik. Dagbladet fikk en del negative reaksjoner på at de ofte brukte bilde av ham på forsiden.

Siste fase: rettssaken

Simonsen har sett nærmere på bilder og avisforsider ved rettssakens begynnelse og slutt. På dette tidspunktet ser man har mediene fått med seg reaksjonene folk har på bilder av Breiviks ansikt.

- Men hvordan skal du skrive om norgeshistoriens største rettssak uten å bruke bilder av den tiltalte?

- Noen av mediene valgte å ikke bruke ikke bilder av ham, mens andre advarte leserne først om at de kom til å gjøre det. Dagbladet brukte bilder av Breivik på forsiden, mens VG brukte for eksempel bilder av overlevende fra Utøya, som en inngang til rettssaken.

Ved rettssakens slutt, etter domfellelsen, var det mange fotografier av gjerningsmannen i avisene som spilte på nettopp på ansiktet. Ett bilde viser for eksempel Breivik som går bak en stolpe. 

- Mediene brukte det som et symbol på at han nå ble ansiktsløs i fengsel. Andre holder fast på bilder av en farlig mann. 

- Klassekampen hadde istedet tegninger av Breivik på utsiden av avvisen. Det ble interessant fordi tegninger kan få fram andre trekk ved en person enn hva et bilde kan.

Referanse:

Doktoravhandling: ”Tragediens bilder – et prosessuelt perspektiv på nyhetsfotografier fra 22. juli” Universitetet i Bergen 

I overkant av 7000 personer blir for tiden behandlet i legemiddelassistert rehabilitering i Norge, også kalt LAR-ordningen. Folk som tar imot denne behandlingen ønsker hjelp til å slutte å bruke heroin.

Under behandlingen får de tilbud om for eksempel metadon eller buprenorfin, som går under samlebetegnelsen LAR-medisiner.

Det som noen ganger skjer med LAR-medisinene som blir delt ut er at de blir solgt videre ulovlig på gata. Statens institutt for rusmiddelforskning (Sirus) har nå undersøkt omfanget og konsekvenser av dette blant en gruppe som injiserer narkotika i Oslo.

I diskusjonen om LAR-medisinering og lekkasje, har en del av debatten gått på hvorvidt det er skadelig at metadon eller buprenorfin blir solgt til folk som i utgangspunkt ikke har fått det fra legen. Enkelte har hevdet at de som kjøper LAR-medisin på gata, bruker dem som en slags selvmedisinering og lar derfor være å bruke heroin.

Men slik er det ikke, forteller forskningsleder Anne Line Bretteville-Jensen ved Sirus.

– De sprøytebrukerne vi har spurt, bruker primært LAR-medisinene sammen med andre rusmidler.

Enda farligere uten lekkasje?

Det nye funnet kan likevel ikke uten videre brukes som et argument for strengere LAR-ordninger, mener forskeren.

– Selv om det foregår en lekkasje, og selv om kjøperne bruker de ulovlige LAR-medisinene i tillegg til andre rusmidler, så vet vi ikke hva situasjonen ville vært uten disse stoffene, sier hun.

Hvis kjøperne for eksempel hadde injisert heroin istedenfor å drikke metadon, hadde det vært enda mer risikofylt med tanke på overdose.

Man kan altså ikke per definisjon si at lekkasje fører til flere overdoser og dødsfall.

– Undersøkelsen peker heller i retning av at ulovlig bruk av LAR-medisiner er mindre farlig enn tidligere antatt, sier Bretteville-Jensen.

Intervjuet sprøytemisbrukere i sju år

Sirus-forskerne har intervjuet til sammen 1355 sprøytebrukere som ble rekruttert på gata i perioden 2006-2013. Blant disse hadde 27 prosent brukt ulovlig metadon eller buprenorfin (Subutex eller Suboxone) den siste måneden.

Nesten 10 prosent av sprøytemisbrukerne i undersøkelsen hadde opplevd minst én ikke-dødelig overdose i samme tidsrom.

Artikkelforfatterne påpeker at brukerne av illegale LAR-medisiner er en høyrisikogruppe, som bruker rusmidler oftere enn sprøytebrukere generelt.

- Mange av de som dør av overdose blir funnet med metadon eller andre LAR-medisiner i blodet, men det er altså ikke sikkert at det hadde vært færre dødsfall uten lekkasje, sier Bretteville-Jensen.

Lekkasje er uheldig

Forskeren påpeker at lekkasje fra LAR-ordningene i seg selv er uheldig, blant annet fordi det kan undergrave tilliten til ordningen.

Lekkasjen kan også føre til at de som selger medisinene istedenfor å bruke dem selv, får mer penger mellom hendene – slik at de kan kjøpe mer rusmidler.

Hun mener det likevel ikke nødvendigvis er noen god løsning å etablere mer restriktive LAR-ordninger.

– Vi vet jo at det både kan føre til at færre søker behandlingen, og at flere avbryter behandlingen,

Det er nemlig slik at de som står utenfor et behandlingsopplegg, har klart høyere dødelighet enn de som er innenfor.

– Her er det derfor om å gjøre å finne den rette balansen med et regime som er passe strengt uten at lekkasjen blir for stor, sier Bretteville-Jensen.