Ting vi bruker hver dag, fra plastemballasje til sminke, kan være skadelige for oss.

Hormonforstyrrende stoffer kan muligens påvirke alt fra forplantningsevne til kreft, ADHD og diabetes.

Forbrukerrådet har ropt varsko om både kosmetikk og tyggis etter funn av slike stoffer. Men det er fortsatt mye vi ikke vet om hvor skadelige stoffene er.

En rekke studier har antydet uheldige virkninger på evnen til å få barn, av for eksempel hormonforstyrrende hodepinetabletter og såper som kan gi menn nedsatt sædkvalitet, og nedsatt sexlyst.

NRK melder at gift i plast kan gjøre at kvinner får problemer med å få barn.

Nå viser en ny studie at kjemikaliene også henger sammen med tidlig overgangsalder.

I hvert fall kom kvinner med høye nivåer av slike stoffer i overgangsalderen 2-4 år tidligere enn andre kvinner.

– Grunn til bekymring

Amerikanske forskere tok blod- og urinprøver av et representativt utvalg kvinner over hele USA. De lette etter spor av 111 antatt hormonforstyrrende kjemikalier i kroppene til kvinner som hadde vært gjennom overgangsalderen.

De fant at 15 av stoffene var knyttet til tidlig overgangsalder.

– Kjemikalier knyttet til tidligere overgangsalder kan føre til tidligere nedsatt funksjon i eggstokkene. Resultatene våre antyder at vi bør være bekymret, sier forsker Amber Cooper i en pressemelding.

Vet ikke om stoffene påvirket

De 1442 kvinnene i studien var i gjennomsnitt 61 år gamle. Ettersom de allerede hadde kommet i overgangsalderen, kan ikke forskerne si om de også ble eksponert for stoffene før overgangsalderen, og dermed om stoffene påvirket når fruktbarheten stoppet opp.

På den andre siden er det ingen grunn til å tro at kvinnene i mindre grad ble utsatt for stoffene før i tida, da bruken av dem var dårligere regulert. Flere av stoffene forskerne undersøkte er nå forbudte i USA, men finnes fortsatt i miljøet og er lovlige i andre deler av verden.

En rekke faktorer kan påvirke når overgangsalderen slår inn.

Forskerne understreker at de ikke har funnet en årsakssammenheng. Men det var altså en sammenheng mellom høye nivåer av hormonforstyrrende stoffer og tidligere overgangsalder.

Giften finnes overalt

Miljøgifter finnes overalt i naturen, i jord, luft og vann. De fleste kan vi som enkeltpersoner ikke gjøre noe med. Men vi kan passe på å velge riktige produkter i hverdagen, mener forsker Cooper.

Hun anbefaler blant annet å bruke glass i stedet for plast i mikrobølgeovnen, og holde seg oppdatert på ingredienser i hudpleieprodukter og matemballasje.

Nedsatt funksjon i eggstokkene er ikke bare et problem for fruktbarheten, men kan føre til tidligere utvikling av hjertelidelser, beinskjørhet og andre helseproblemer, ifølge forskeren.

Referanse:

Natalia M. Grindler, m.fl.: Persistent Organic Pollutants and Early Menopause in U.S. Women. PLOS ONE, 28. januar 2015.

Bakgrunnen for den mulige avviklingen av SIRUS er at den nåværende regjering har som mål å avbyråkratisere offentlig virksomhet. Avgjørelsen vil bli tatt i midten av februar.

En del av forskningen som SIRUS produserer innenfor rusmiddel- og tobakkområdet, går på tvers av myndighetenes politikk. Særlig på snusområdet har instituttet hatt  kontroverser med helsemyndighetene.

Faglig uenighet lagt død?

Nylig har Camilla Stoltenberg, direktør ved Folkehelseinstituttet (FHI), og forsker Karl Erik Lund ved SIRUS, diskutert dette offentlig. De er faglig uenig om snusens betydning for folkehelsen. Stoltenberg advarer om en snusepidemi i Norge som vil føre til mange nye dødsfall. Lund mener det er bedre at folk bruker snus enn at de røyker.

Den faglige debatten i media mellom FHIs direktør Camilla Stoltenberg og SIRUS-forsker Karl Erik Lund kan bli lagt død ved en sammenslåing, mener Hilde Pape, forsker ved SIRUS.

Hun frykter at det kan bli vanskeligere for SIRUS-forskere å uttale seg fritt om de blir overført til FHI.

– Folkehelseinstituttet policy synes å være  at det er direktøren som uttaler seg i offentligheten om kontroversielle saker.

Forskere ved FHI kan ikke uten videre formidle sin egen forskning til allmennheten, om den kan få samfunnsmessige eller politiske konsekvenser.

Pape frykter at forskningsformidlingen på rusmiddel- og tobakkfeltet vil bli svekket ved en eventuell avvikling av SIRUS.

– Du kan jo sjekke selv. Gå inn på FHIs side og sjekk hva de har lagt ut om egen forskning på rusmiddelbruk. Der er det ikke lett å finne fram til noe. Så kan du jo sjekke nettsidene til SIRUS og se hvordan vi formidler vår forskning til allmennheten, oppfordrer hun. 

Kan få faglige konsekvenser

Pape mener også at den samfunnsvitenskapelige rusforskningen, som SIRUS er klart størst på her i Norge, risikerer å bli svekket ved en eventuell sammenslåing.

– Folkehelseinstituttet har en medisinsk fagdominans. Det vil alltid være en fare for at relativt små forskningsmiljøer stiller svakere i kampen om ressurser mot de som er store og sterke, sier hun.

– Sammenslåing er en god idé

Rusforsker Willy Pedersen ved Universitetet i Oslo, mener det er en god idé å slå sammen SIRUS og Folkehelseinstituttet.

– Det vil kunne gi verdifull synergi. FHI har sterk kompetanse innen epidemiologi og særlig bruk av registerdata, som vil styrke SIRUS- som allerede har dyktige forskere her.

– SIRUS har de siste årene utviklet et sterkt kvalitativt rusforskningsmiljø. Det må beskyttes og styrkes innenfor FHI. Det kan også bidra til å åpne øyene deres for betydningen av slike data. 

Hva med forskningens frihet? Vil den lide?

– Der stiller nok SIRUS og FHI nokså likt, begge har bindinger til staten. Men dette er et generelt problem. Norges forskningsråd bør kobles inn og gi råd i tilknytning til en sammenslåing, mener Pedersen.

Jørgen Bramness, professor ved Senter for rus- og avhengighetsforskning ved Universitetet i Oslo har selv jobbet ved Folkehelseinstituttet i flere år og mener at SIRUS-forskerne ikke har noe å frykte. 

– Forskernes frihet er stor ved Folkehelseinstituttet. Tenk bare på hva forskere som Erik Nord har sagt om tobakksforbudet, sier Bramness.

Forskeren Nord har, riktignok som privatperson, blant annet kritisert sin egen arbeidsgiver og mener at folk ikke lenger kan stole på statens råd når det gjelder tobakk.

– Men både SIRUS og Folkehelseinstituttet er offentlige institusjoner eid av Helse- og omsorgsdepartementet. Det kan kanskje være noe forskjell på dem og forskere ved universitetene, som nyter full akademisk frihet.

– SIRUS vil utvikle seg faglig

Willy Pedersen tror ikke at rusmiddelfeltet vil drukne på Folkehelseinstituttet. Tvert i mot tror han at en sammenslåing kan åpne for nye og fruktbare problemstillinger.

–  Hvordan kan rusmidler sees som del av bredere livsstiler? Hva er konsekvensene for folkehelsen? Hvilke sammenhenger er det til mental helse, og ikke minst til genetikk? På alle disse områdene har FHI en imponerende publiseringsprofil. Det er i grunnen merkelig om rus fortsatt skulle organiseres for seg selv. Rus spiller sammen med somatisk og mental helse, levekår og oppvekst. Alt dette vet forskerne på FHI mye om.   

Også Bramness mener at Folkehelseinstituttet er sterke på samfunnsvitenskap og ser ingen grunn til å tro at de vil få dårligere vilkår under FHIs tak.

– Jeg tror de vil oppleve å få flere muligheter til å utvikle seg faglig ved å umiddelbart få bedre tilgang på survey- og registerdata. I de siste årene har SIRUS opplevd en fallende oppslutning om spørreundersøkelsene, mangel på surveydata har blitt noe av en akilleshæl. 

Hilde Pape synes dette er et merkelig argument.

– Spørreskjemaundersøkelser utgjør bare en liten del av vårt datatilfang. Vi har bruker et stort mangfold av både kvantitative og kvalitative metoder. Blant annet anvender vi data fra offentlige registre, og det er det ingenting i veien for å skaffe enda mer data fra slike registre uten å måtte innlemmes i FHI.

– Vi vil ha åpenhet

Camilla Stoltenberg, direktør ved Folkehelseinstituttet, sier at det er en uttalt holdning for åpenhet hos Folkehelseinstituttet. Hun synes det er alvorlig hvis ansatte ved SIRUS oppfatter at det ikke er slik.

– Det har vært en positiv utvikling i samfunnet de siste årene i retning av økt åpenhet. Jeg mener vi i Folkehelseinstituttet har fulgt opp denne utviklingen.

Folkehelseinstituttet har en rådgivende rolle, i tillegg til å være kunnskapsprodusenter, presiserer Stoltenberg.

– Vi er opptatt av å fremme åpenhet og få fram uenigheter innad i instituttet når vi utarbeider råd. Det er også mange spørsmål der Folkehelseinstituttet ikke har  offisielle råd, men der våre medarbeidere selvsagt kan delta i en offentlig debatt hvis de ønsker det. Det gjelder for eksempel brystkreftscreening.

Stoltenberg synes det er ryddig at det kommer fram at den som ytrer seg i slike tilfeller ikke ytrer seg på vegne av instituttet, men som selvstendig fagperson.

– Det er imidlertid naturlig at det er tydelig hvor man jobber – det er jo gjerne arbeid som er gjort her på instituttet som ligger til grunn for det synet som fremmes.

Bes om å informere overordnede 

Når Folkeinsituttets medarbeidere har kontakt med medier om saker som instituttet arbeider med, bes de om å orientere sine overordnete.

– Det gjelder enten de er enige eller uenige i instituttets offisielle syn. Ledelsen kan ikke og skal ikke nekte noen å uttale seg. Vi nekter ingen å uttale seg, og vi oppmuntrer våre medarbeidere til å delta i den interne og den offentlige debatten.  Det er flere eksempler på at medarbeidere hos oss har debattert offentlig med hverandre. Og det er helt greit, mener Stoltenberg.

Av og til kan det oppleves som forvirrende for publikum når forskere i instituttet mener noe annet enn det offisielle rådet fra Folkehelseinstituttet, mener hun.

–  Men det er en konsekvens av at vi åpner for uenighet og diskusjon.

Stoltenberg forteller at instituttet nå  ser på hvordan de kan tydeliggjøre de ansattes ytringsrom både internt og i offentligheten. Hensikten er nettopp å sikre at det oppleves positivt å delta både i samfunnsdebatter og interne debatter.  

Trenger mer samfunnsvitenskap

Camilla Stoltenberg presiserer at hun ikke vet noe om hvordan organiseringen av helseforvaltningen kommer til å bli i framtiden. Dette er en politisk prosess, og en gjennomgang av hele helseforvaltningen, som Helse- og omsorgsdepartementet styrer.

Men om det skulle bli slik at SIRUS-forskerne kommer til FHI, vil de bli tatt godt imot.

– Vi trenger mer samfunnsvitenskapelig kompetanse. Vår rusforskning er av historiske grunner i hovedsak biologisk orientert. Det er et savn for oss at vi ikke har mer av den type forskning SIRUS driver med, fordi rusfeltet er en så vesentlig del av folkehelsen. Jeg mener at vi vil få store muligheter for å styrke rusforskningen i Norge hvis miljøene får en tettere tilknytning til hverandre.

Stoltenberg tror også det ligger et uutnyttet potensiale hos SIRUS i bruk av registerdata og data fra helseundersøkelser som MoBa (Den norske mor og barnundersøkelsen). Hun ønsker derfor mer samarbeid i framtiden, uansett organisasjonsform.

Et spesielt institutt

SIRUS har i alle år hatt en ekstraordinær situasjon, med nesten 100 prosent grunnfinansiering. Ingen andre anvendte forskningsinstitutter har det.

Antakelig vil det gi økt dynamikk og energi å måtte konkurrere om midler på et marked, mener Willy Pedersen.

– Vi ser jo ellers at andre institutter søker allianser for å styrke seg økonomisk – NOVA og AFI har nettopp gått inn i Høgskolen i Oslo og Akershus.

– Tankevekkende og trist

Hilde Pape mener det er tankevekkende og trist at et veletablert forskningsinstitutt med godt renommé og høy produktivitet med et pennestrøk kan legges ned.

– Denne prosessen dreier seg om politiske ambisjoner om «avbyråkratisering» og ikke om faglig begrunnede framstøt, sier hun.

Det er mange gode grunnar til at ny forsking bør kommuniserast til eit allment publikum, men folk treng også kunnskap om ting som ikkje er nye gjennombrot. Det står nemleg ikkje så bra til med allmennkunnskapen innan realfaga.

Folk med høg utdanning skal bidra til samfunnsdebatten, også folk med spesialiserte doktorgradar i kompliserte fag. Kunnskapsrike realistar bør bidra til å gjere naturfagleg forsking tilgjengeleg for politikarar og mannen i gata. Detter ei oppgåve både for universiteta, institusjonane og for kvar einskild forskar.

Heldigvis har Noreg ei rekke forskarar som tek seg tid kommunikasjon av nye funn og forskingsresultat, her på forskning.no, i populærvitskaplege foredrag, bøker og debattar. Sjølv om det ikkje enno gir økonomisk utteljing og akademiske bonuspoeng, er det klare signal om at forskingsformidling er noko vi vil ha, og som er viktig for kunnskapssamfunnet.

Har vi sikta for høgt?

Fokuset for forskingsformidlinga har dei siste åra vore på effektiv og forståeleg kommunikasjon av i hovudsak nye funn. Detter gjeld til dømes GPS-celler i hjernen, globale klimaendringar, risikofaktorar for Alzheimer og innovativ kreftbehandling.

Men bakgrunnskunnskapen for å forstå desse funna får ikkje like stor merksemd. I artiklar om ny medisinsk forsking er det dei grunnleggande kunnskapane som oftast er kutte ned på eller hoppa over. Vi antek at lesarane kan stoffet frå før. Det ser diverre ut til at dette ikkje stemmer.

Her er tre eksempel der kommunikasjon av nye forskingsresultat ikkje ser ut til å vere til hjelp:

Alternativ behandling – Sjølv om det ikkje finnast dokumentert effekt av sjølve behandlinga (berre av placebo-effekten), er det for mange heilt legitimt å bytte ut mediske metodar med alternative strategiar. Argumentasjonen er basert på anekdotar og håp, ikkje på vitskaplege resultat.

Kreasjonisme – Det vil alltid vere debatt i vitskaplege miljø, det er eit sunt teikn på at faget flyttar seg framover. Men debatt er derimot ikkje eit teikn på at ingen av fagfolka har rett, og at personlege og religiøse overtydingar kan vere like gode forklaringsmodellar. Ein skulle tru at evolusjon var akseptert som fakta i 2015, men for mange er det fortsatt berre ein ”teori”.

Vaksineskepsis – Det er visstnok viktigare at ein sjølv skal kunne bestemme over sine eigne born, enn at ein fylg medisinske og vitskaplege rettleiingar frå helsemyndigheitene. At borna vert alvorleg sjuke, smittefarlege og utviklar immunitet på eigenhand er betre enn alt det ”skumle” som legemiddelselskapet og myndigheitene har tilsett til vaksinane.

På desse områda trur eg at artiklar og blogginnlegg om ny kunnskap ikkje bidreg til endring. Tvert om.

Grunnleggande kunnskapar

Om ein les kommentarfelta i slike diskusjonar er det ikkje mangel på moderne medisinske omgrep. Det manglar heller ikkje på evna til å Google kompliserte ord og terminologiar. Men alt dette er på overflata. Under kamuflasjen av nye forskingsfunn som støttar eins eige synspunkt er det openberre manglar i den grunnleggande realfagskunnskapen.

Uttrykka å ”blokkere energien i kroppen” , ”stamme fra apene” og ”booste immunforsvaret” illustrerer ein mangel på kunnskap om korleis biologi og natur fungerer.

Her når ikkje nye forskingsresultat fram. Utan grunnsteinane på plass vert mange usikre på kva som er god og solid forsking og kva ein skal tru. Her har vi som kan faga ein jobb å gjere:

Back to basics

Det trengs artiklar, TV-program, bøker og debatt som tek sikte på å lære mannen i gata det han eller ho ein gong lærte på grunnskulen. Folk treng kunnskap om korleis økosystem fungerer, korleis i celle er bygd opp, og kva som er innhaldet i ei vaksine. Ikkje tilfeldige resultat frå Google-søk, men gode og solide lærebøker med nøkterne og tilgjengelege fakta.

Vi skal sjølvklart fortsette å formidle korleis ny kunnskap vert til og kan brukast, men vi må også vere tydelege på å tydeleggjere det basale ved mennesket og naturen. La oss slutte med å kutte i dei fyrste avsnitta, og heller gi det grunnleggande om naturen enno meir plass i formidlinga vår.

Bildene fra rumenske barnehjem rystet en hel verden på slutten av 1980-tallet. Under diktatoren Nicolae Ceauşescus styre skulle kvinnene føde mange barn, prevensjon var forbudt og fattigdommen stor. Det førte til at mange barn ble forlatt på institusjoner med minimalt med omsorg.

Flere studier har vist konsekvensene for barnas utvikling, i et slags tragisk, naturlig eksperiment: Skader på intelligens, motorikk, språk og forholdet til andre mennesker. Tilknytning til voksne er viktig for at barn skal utvikle seg normalt.

Nå har en studie gått mer systematisk til verks. Forskerne plasserte barna tilfeldig i fosterhjem eller fortsatt barnehjem. Slik kunne de sammenligne barnas utvikling.

Mange barn per voksen

Det er fremdeles en del som mangler ved store, offentlige barnehjem i den rumenske hovedstaden Bucureşti, ifølge den nye studien fra amerikanske forskere.

Barna som vokser opp der får mindre sosial, følelsesmessig, språklig og intellektuell stimuli. På de seks institusjonene de undersøkte er det i snitt 12 barn per voksen, og barna tilbringer mye av de to første leveårene i en barneseng.

Det får betydning for hvordan barnas hjerner utvikler seg.

Forskerne bak prosjektet The Bucharest Early Intervention Project har tidligere pekt på blant annet at omsorgssvikten gir økt risiko for fysiske helseproblemer som forkorter livet.

Skannet hjernene

Barna var mellom fem måneder og to og et halvt år gamle da de ble tatt med i studien i år 2000. De hadde tilbrakt minst halvparten av livet på institusjon.

Forskerne delte barna tilfeldig inn i to grupper. Det var viktig for å sikre at det ikke var noe spesielt med de barna som ble valgt ut til fosterhjem, at de for eksempel hadde høyere intelligens enn barna som ble igjen.

• Les også: Omsorgssvikt og mobbing påvirker genene

68 barn ble plassert i fosterhjem, de andre 68 ble på barnehjemmet. Forskerne sammenlignet de to gruppene, og sammenlignet også med barn som alltid hadde bodd med familiene sine.

Ti år etter hadde barnehjemsbarna kommet langt kortere i utviklingen enn barn som hadde vokst opp i familier. Forskerne undersøkte barnas utvikling på flere tidspunkter underveis, blant annet gjennom testing av IQ og psykisk helse, da barna var i gjennomsnitt to og et halvt år, tre og et halvt år, åtte år og 12 år.

Omsorg endrer hjernen

Da de var mellom åtte og elleve år gamle, ble hjernene til 69 av barna fra de ulike gruppene undersøkt ved hjelp av hjerneskanning.

Den hvite substansen, en del av nervesystemet, var annerledes hos barna som forble på barnehjem. Den er knyttet til hvordan nettverkene i hjernen kommuniserer.

• Les også: Flere små barn i barneverstiltak

Unormal hvit substans har tidligere vært satt i sammenheng med utviklingsmessige forsinkelser knyttet til blant annet intelligens, konsentrasjon, språk og regulering av følelser.

Men selv om barn har blitt utsatt for omsorgssvikt helt i starten av livet, er det mulig å snu utviklingen.

Barna som ble plassert i fosterhjem tidlig, hadde nemlig en mer normal utvikling av hjernen. Hjernene deres var langt likere hjernene til barna som alltid hadde bodd i familier, enn hjernene til dem som forble barnehjemsbarn.

Kjærlige fosterforeldre

Fosterforeldrene fikk vite om barnets spesielle behov, og fikk opplæring i hvordan de skulle sørge for en best mulig utvikling. Sosialarbeidere oppfordret dem til å utvikle et nært og kjærlig forhold til barnet.

Resultatene støtter opp under mye annen forskning som viser at alvorlig omsorgssvikt kan påvirke utviklingen av hjernen, og at det å gripe inn tidlig kan bidra til at hjernen utvikler seg normalt.

«Funnene våre har viktige konsekvenser for offentlig helse, med tanke på tidlig intervensjon og forebygging for barn som vokser opp med alvorlig omsorgssvikt eller andre uheldige omstendigheter», skriver forskerne.

I dag bor de fleste rumenske barn som er under under statlig omsorg, i fosterhjem, ifølge den britiske avisa The Guardian.

I Norge er fosterhjem hovedregelen for små barn.

– Viktig å gripe inn tidlig

Gjennom flere studier har forskerne i The Bucharest Early Intervention Project sett at det er særlig viktige perioder for barns utvikling.

– Barn som blir plassert i fosterhjem før de er to år gamle klarer seg bedre enn dem som blir plassert seinere, skriver forsker Charles Nelson i en e-post til forskning.no.

• Les også: Barn husker vold og alvorlige hendelser godt

I en annen artikkel Nelson står bak, fraråder forskerne å la små barn vokse opp på store, upersonlige institusjoner. De gikk gjennom en rekke studier fra flere land de siste årene som har vist at det kan være skadelig for barna.

Referanser:

Johanna Bick m.fl.: Effect of Early Institutionalization and Foster Care on Long-term White Matter Development: A Randomized Clinical Trial. JAMA Pediatrics 2015, 169(3).

Anne E. Berens og Charles A. Nelson: The science of early adversity: Is there a role for large institutions in the care of vulnerable children? The Lancet, online 28. januar 2015.

Et nytt funn har overrasket forskerne og fått dem til å tenke over metodene sine.

En gruppe forskere skulle undersøkte hvordan vekten påvirkes av en bestemt genvariant som er forbundet med at røykere røyker ekstra mye. Det viste det seg at varianten også hadde betydning hos kontrollgruppen av ikke-røykere – men på en helt annen måte.

Røykerne med genvarianten hadde lavere BMI enn andre røykere. Men ikke-røykerne hadde en tendens til å veie mer.

Det viser seg også at miljøfaktorer, som for eksempel røyking, kan dekke til effekter i store befolkningsstudier av fedme.

– Det er funnet om lag 100 forskjellige gener som påvirker kroppsvekten, men alle har en veldig beskjeden virkning. Den nye studien viser at vi kanskje skal gå andre veier for å finne ut hvordan overvekt arves. Kanskje må vi ta hensyn hvilke andre forhold kroppen er utsatt for. Det kan være andre livsstilsfaktorer, for eksempel hva vi spiser og trener, eller kjemiske og psykososiale miljøfaktorer, sier en av medforfatterne til studien, professor Thorkild I.A. Sørensen fra Københavns Universitet. 

150 000 forsøksdeltakere

Det overraskende funnet bygger på en internasjonal undersøkelse av gendata fra om lag 150 000 deltakere. Forskerne fra flere land har samarbeidet om 29 individuelle studier.

Deltakerne ble delt opp i røykere, tidligere røykere og folk som aldri hadde røykt.

– Vi brukte en metode som kalles mendelsk randomisering. Det vil si at vi bruker genetiske varianter som stedfortreder for en variabel som er assosiert med sykdom. Den variabelen kan for eksempel være røyking, sier Christine Dalgård. Hun er førsteamanuensis i miljømedisin ved Syddansk Universitet og medforfatter på den nye studien.

– I studien vår brukte vi en genvariant som får røykere til å røyke mer, og vi kunne påvise at røyking er forbundet med lavere BMI. Vi ble overrasket da vi oppdaget av ikke-røykerne med denne genvarianten hadde høyere BMI, sier Dalgård. 

Veldig liten effekt

Gen-gruppen kalles CHRNA5-A3-B4, forklarer Dalgård.

– Effekten er liten: bare 0,09 BMI-enhet. For to like høye personer, er det noen få hundre gram mer, sier forskeren.

Hun forteller at varianten hører til i en gruppe gener, en såkalt gencluster. Denne gruppen har kanskje noe med belønningssystemet i hjernen å gjøre – det systemet som gjør at det for eksempel føles godt å spise mat man liker.

Dalgård understreker at det fortsatt er usikkerhet knyttet til funnet, og at effekten bør gjentas i andre undersøkelser. 

Røyking påvirket vekten

Effekten hadde imidlertid aldri blitt funnet hvis forskerne hadde brukt sine vanlige metoder. Nøkkelen var å vurdere røyking.

Miljøfaktorer kan påvirke et menneskes helse både negativt og positivt. De kan altså skjule effekter for forskerne.

Professor Thorkild I.A. Sørensen sier at man altfor sjelden har satt spørsmålstegn ved undergruppene av miljøfaktorer.

– Vi ha oversett viktige gener fordi virkningene er avhengige av hva kroppen ellers er utsatt for – som røyking, sier han.

Han forteller at forskerne i de siste sju–åtte årene har jaktet på de genene som kan ligge til grunn for at fedme er mer utbredt i noen familier enn andre.

– Dette har vært en intens jakt, for vi vet at fedme er arvelig.

– Vanskelig i praksis

For genforsker Ole Mors er dette ikke overraskende.

– Det er riktig at miljøfaktorer kan overskygge effektene. Arvelighet kan for eksempel ikke forklare hvorfor noen får en psykiatrisk sykdom, mens andre ikke gjør det. Psykiatriske lidelser kan også utløses av miljøfaktorer, sier forskeren.

Problemet er å skrape sammen nok datamateriale til at man kan undersøke miljøfaktorer.

De store genstudiene bygger nemlig på samlinger av data fra andre undersøkelser. Dermed er man bundet av de spørsmålene som andre forskere har stilt til deltakerne. 

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Nyleg deltok professor Rune Halvorsen frå Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo (NHM) i open høyring om kunnskapsbasert naturforvalting i energi- og miljøkomiteen på Stortinget.

Alle dei inviterte støtta hovudtankane i framlegget, frå WWF Norge til Norges Skogeierforbund. Sistnemnde beklaga at forvaltinga i dag er prega av forvaltingsvedtak som er for svakt faglig begrunna.

– Det har dei langt på veg rett i. Dei siste 15–20 åra har vi i Norge brukt hundrevis av millionar på å kartleggje naturypar og landskap, men store delar av kartleggjinga oppfyller ikkje rimelege krav til presisjon, verdinøytralitet og etterprøvbarheit, seier Halvorsen.

Variert natur

– Når dette manglar, vert grunnlaget for forvaltingsvedtaka for svakt, og vil dermed ikkje ha den nødvendige tillita hjå dei interesserte partane, meiner Halvorsen.

Men det er eit problem med den kunnskapen som naturforvaltinga skal baserast på: langt på veg finst den ikkje.

– Få europeiske land har så variert natur som Norge, men kunnskapen vår om denne variasjonen er svært mangelfull.

Beskrivande forsking nedprioritert

– Paradokset er at medan samfunnet i stadig større grad etterspør kompetanse i artar, naturtypar og kartleggjingsmetodikk, klarar universitetssamfunna i stadig mindre grad å dekkja dette behovet, seier Halvorsen.

– Forsking som har som hovudformål å beskriva naturmangfald i Norge, har vanskar med å nå opp i open kamp om forskingsmidla.

– Årsaka til dette er internasjonaliseringa av forskingsverda, som har auka fokuset på metodar, generelle mekanismar og prosessar, medan beskrivande forsking, som har nasjonal interesse, har blitt prioritert ned.

Øyremerka midlar

– Politikarane vegrar seg mot å instruera universitet og høgskular om kva dei skal forska på og kva dei skal undervisa i. Derfor synest det som om universitets- og høgskulesektoren må få øyremerka midlar for å klara å møta dette samfunnsbehovet, seier Halvorsen.

Han meiner at dei gode erfaringane med forskarskulen i biosystematikk er eit godt grunnlag for å rekruttera studentar med interesse for, og fleire forskarar med kunnskap om, naturmangfald.

Ikkje tvil om intensjonen

Han viser til den pågåande diskusjonen om vern av den såkalla «eventyrskogen» i Oslomarka.

– Det var i utgangspunktet markalova som skulle brukast til vern av område med opplevingsverdier som grunngjeving («eventyrskog»). Det kan sjå ut som om ein har tydd til Naturmangfaldlova som ei reserveløysing når vern etter markalova ikkje lot seg gjennomføra etter planen.

– Det vil i så fall vera eit misbruk av lovverket og eit døme på naturforvalting som ikkje er kunnskapsbasert. Fordi det er så viktig å ta vare på naturmangfaldet, er Naturmangfaldlova ei spesielt viktig lov, som må brukast på en slik måte at det ikkje er tvil om at intensjonen er å ta vare på naturmangfoldet, seier Halvorsen.

Kortisol er et stresshormon som finnes naturlig i kroppen. Kortisolnivået stiger under stress og faller naturlig ned igjen etterpå, men dette fungerer ikke i folk som lider av alvorlig depresjon. Hos dem forblir kortisolnivået høyt.

Forskere ved Universitetet i Bergen (UiB) har undersøkt stresshormonet kortisol. De fant ut at pasienter med alvorlig depresjon har en svikt i systemet som regulerer stresset i kroppet. Denne svikten gir dem dårligere hukommelse enn friske. 

Åsa Hammar er psykolog og forsker ved UiB. Hun leder forskningsgruppen Bergen Mood and Cognitive Function Group (MCF). De har gjennom femten år forsket på alvorlig depresjon, grunnene til at folk blir deprimert og årsakene til at mange får tilbakefall. Nå er de ferdig med et treårig forskningsprosjekt om depresjon, mentale funksjoner og kortisol.

Sammenhengen mellom høye verdier av kortisol og depresjon har vært kjent i psykiatrien i over 40 år. Men det er først de 10-15 siste årene at forskerne er blitt klar over at høye verdier av kortisol over lang tid kan føre til at hjerneceller dør. Det skjer særlig i den delen av hjernen som kalles hippocampus, der hukommelsen sitter.

– Halvparten av de førstegangsdeprimerte får tilbakefall i løpet av to år. Kognitiv svikt kan være et varsel om høyt kortisolnivå og depresjon, sier Hammar.

Høyt stressnivå og dårlig husk

Det er tidligere forsket lite på kortisol og kognitiv svikt. Sammenhengen mellom høyt stressnivå og konsentrasjonsvansker har derfor lenge vært uklar.

– Vår studie viser at evnen til å regulere ned kortisolnivået er ute av funksjon hos de deprimerte, og at det kan henge sammen med hukommelsesvikt, sier Hammar.

Kortisolnivået er feilregulert både hos de som har sin første depresjon, og de som har gjentatt depresjon.

– Vi har gitt pasienter og en kontrollgruppe syntetisk kortisol, og da skal kroppen undertrykke eget kortisolnivå, men det skjer ikke like godt hos de deprimerte. Jo svakere evne til å undertrykke kortisol, jo vanskeligere er det for pasienten å huske over tid.

– Det er altså en klar sammenheng mellom svikt i kortisolreguleringen og svikt i hukommelsen, sier Hammar.

Studien viser at det høye stressnivået påvirker hukommelsen også når pasientene blir friskere.       

– Deprimerte skårer lavt på tester av hukommelsen og hemming av tankemønstre både før, under og etter en alvorlig depresjon.

– Høye kortisolnivåer kan drepe hjerneceller, og vi må finne nye metoder for å forebygge tilbakefall, sier Hammar.

Forskningsprosjektet har gitt gode svar om sammenhengen mellom kortisol og mental svikt, men reiser også nye spørsmål som Hammar vil studere nærmere. Hun tror at mental trening kan forebygge kortisolforhøyning.

– Ved hjelp av ulike former for oppmerksomhetstrening, øker du din kognitive kapasitet og evne til å håndtere informasjon.Nå vil jeg undersøke om oppmerksomhetstrening og konsentrasjonsøvelser kan bidra til holde kortisolnivået nede, sier Hammar.

Ingen kortisolmedisin

Det er for tidlig å konkludere med at svikt i stressreguleringen gir depresjon og at depresjon gir konsentrasjonsproblemer. Så enkelt henger ikke årsaker og virkning sammen i psykiatrien. Depresjon er et komplekst fenomen.

– Vi har ikke belegg for å si at høyt kortisolnivå gir depresjon, men vi vet at et forhøyet kortisolnivå medvirker til konsentrasjonssvikt og hukommelsesvansker, sier Anders Lund, psykiater, forsker og en av fagrådgiverne i Hammars forskningsprosjekt.

Opp gjennom årene har det vært prøvd flere ulike kortisoldempende medisiner, uten at de har virket mot depresjon.

– Mens høye kortisolnivåer dreper hjerneceller, er mye av dagens medisin laget for å stimulere til vekst av nye celler, sier Lund.

Han mener medisinering er viktig, men deler Hammars syn på at oppmerksomhetstrening kan være et godt alternativ til å dempe kortisolnivå og depresjon.