Én av tre kvinner som har født, får underlivsprolaps. Det vil si at livmoren, urinblæra eller endetarmen faller inn mot skjedeveggen, og det kan oppleves som en utbulning inne i skjeden.

Det er flere grader av underlivsprolaps. Når nedfallet når skjedeåpningen eller kommer helt ut, er dette naturlig nok ubehagelig. Det kan være både en brems på sexlivet og på lysten til å være fysisk aktiv.

En ny studie er den første i verden som følger opp unge kvinner, og den gjør det fra seks uker til seks måneder etter fødselen av det første barnet deres. Forskerne ville undersøke om man kan gjøre risikoen for prolaps mindre og behandle den med knipetrening på tidlig stadium. 

At bekkenbunnstrening ikke hadde noen effekt på underlivsprolaps i den nye norske studien, går nemlig imot funnene fra en del tidligere forskning, blant annet en oppsummering av flere studier. De har pekt mot at slik opptrening kan hjelpe mot underlivsprolaps. En studie som forskning.no tidligere har skrevet om, tydet på det samme. Men studiene som tidligere er gjort, har bare vært av middelaldrende damer der prolapsen allerede var et faktum.

Fikk kursing og oppfølging

– Vi har helt åpne på at resultatene kunne gå begge veier, men ut fra tidligere studier og kunnskap om anatomi og treningsvitenskap, var det grunnlag for å forvente effekt, sier Kari Bø.

Hun er professor i treningsvitenskap og fysioterapi, og rektor på Norges idrettshøgskole. Bø er regnet som en av verdens fremste eksperter på bekkenbunnsproblematikk og -trening.

Sammen med flere forskere ved Norges idrettshøgskole og Akershus universitetssykehus har hun publisert den nye studien i Journal of Obstetrics and Gynecology.

De 87 nybakte mødrene trente bekkenbunnsmusklaturen med knipeøvelser tre ganger daglig, og fikk ukentlig oppfølging i grupper av en instruktør. Like mange kvinner i samme barselsituasjon var i kontrollgruppa. De fikk ingen oppfølging, men ble heller ikke bedt om å la være å trene bekkenbunnen.

Selv om den første gruppa trente bekkenbunnsmusklene mye mer enn kontrollgruppa, hadde ikke dette noen betydning for hvem som fikk underlivsprolaps, og det bedret heller ikke tilstanden hos dem som hadde symptomer på det i utgangspunktet.

Anbefalingen er trening

Kvinner med underlivsprolaps blir anbefalt å trene bekkenbunnsmusklene. Det bør de fremdeles gjøre, selv om denne nye studien av nybakte mødre antyder at det ikke har noen effekt, ifølge Bø.

Gruppa som Bø og kollegaene har forsket på, er nemlig litt spesiell. Fordi de nettopp har født vaginalt, er de fremdeles i en fase der underlivet er på vei tilbake til det normale. Dessuten var det en gruppe der noen hadde prolaps, mens andre ikke hadde det.

I studier av damer der alle allerede har underlivsprolaps, er det litt annerledes. Der er det nemlig tydelig at bekkenbunnstrening har effekt. – De skal ha dette behandlingstilbudet først. Det baserer vi på åtte gode studier som alle viser en positiv effekt, sier Kari Bø.

Det er imidlertid ikke mulig å trene opp igjen hvis prolapsen har kommet for langt ned. Da er alternativet et pessar – en ring som settes opp i skjeden for å holde ting på plass – eller kirurgi.

For damer som har mildere prolaps, kan kanskje oppfølgingen ha avgjørende betydning for om trening som behandling virker eller ikke, tror Bø. I den nye studien fikk kvinnene bare treningsoppfølging i grupper.

– Hvis vi sammenligner effekten av selve styrketreningen, var den mer effektiv i vår tidligere studie, der den var gitt med individuell oppfølging og ikke gruppetrening, sier Bø til forskning.no.

Hva er alternativene?

Pessar er ett alternativ å prøve, og dette brukes antakelig altfor lite, tror Bø. Selv den som har den alvorligste graden av underlivsprolaps, kan ikke uten videre legge seg på operasjonsbordet for å få heist opp innmaten.

– Man vil ikke velge å operere kvinner som kanskje skal føde flere barn, det er alltid fare for komplikasjoner ved kirurgi.

Derfor er Bø opptatt av å forske fram en mulig treningsløsning som kan forhindre eller behandle underlivsprolaps.

Problemets omfang tatt i betraktning, mener hun også at at det trengs flere fysioterapeuter som kan hjelpe damer i Norge med dette problemet. Hun underviser selv fysioterapeuter om underlivsprolaps. Slik det er nå, får antakelig ikke alle kvinner som trenger det, tilbud om trening, ifølge henne.

– Ta deg tid på do

Hvis du plages av underlivsprolaps, finnes det råd.

Du bør gå til fastlegen og få en henvisning til en fysioterapeut som kan hjelpe deg med treningen, mener Bø. Du bør også lære deg å være oppmerksom på bekkenmusklene dine selv.

– Fortsett å være fysisk aktiv med trening som ikke gir for stor belastning nedover, samtidig som du trener opp bekkenbunnsmusklene. Skånsom trening kan være sykling eller svømming.

Hvis du skal løfte tungt, bør du lære deg å trekke sammen bekkenbunnsmusklene før og samtidig som du gjør dette, og for eksempel hvis du skal trene mageøvelser og andre treningsøvelser som gir et trykk mot bekkenbunnen. Push-ups og planken er eksempler på slike øvelser der du samtidig bør trekke sammen bekkenbunnen. 

Hvordan du behandler bekkenbunnsmusklene i dine mest private stunder, kan også bety noe for risikoen du har for å utvikle prolaps. Å trykke voldsomt når du er på do, er ikke lurt. Ta deg heller god tid – ta med deg en bok på do, foreslår Bø.

– Forsøk å regulere kosthold, og vær fysisk aktiv, slik at du ikke får treg avføring. Gå på toalettet når du kjenner trang til det, og ikke utsett toalettbesøket. Ikke trykk, men la tarmrefleksene få tid til å virke.

Referanse:

K. Bø et.al. Postpartum pelvic floor muscle training and pelvic organ prolapse—a randomized trial of primiparous women. Journal of Obsetrics and Gynecology, 1. januar 2015.

Det er en detaljert kartlegging av arvemassen til 30 dansker som har påvist at selv den som er frisk og rask, bærer på mange gener som ikke virker.

– I gjennomsnitt er det 100 gener per person som ikke fungerer. DNA-et har blitt endret slik at de ikke lenger har noen effekt, forteller Simon Rasmussen, som er førsteamanuensis ved Danmarks Tekniske Universitet.

Forskerne fant i tillegg hundretusenvis av helt nye genvarianter.

Gener virker ikke

Simon Rasmussen forklarer at man godt kan være frisk selv om visse gener ikke virker.

– Man får det samme genet i to utgaver, en fra mor og en fra far. Hvis det ene ikke virker, kan man bli reddet av det andre. For noen gener er det greit at det bare finnes i én utgave, forklarer Rasmussen.

I alt har mennesket omkring 24 000 gener i gjennomsnitt.

Det er bare omkring to prosent av arvemassen som i praksis fungerer som gener – som forteller hvordan proteiner skal bygges opp, og dermed hvordan kroppen vår skal fungere.

Gener kan også være søppel

Den delen av arvemassen som ikke er gener, har tidligere blitt kalt «junk DNA» fordi det ikke har hatt en kjent funksjon.

Ifølge Rasmussen er det kjent fra tidligere forsking at en del gener ikke fungerer. Den nye undersøkelsen bekrefter nå dette.

Forskningen er publisert i tidsskriftet Nature Communications.

Ukjente varianter

Gener er bygget av opp i alt fire forskjellige byggesteiner (A, G, C og T). Forskerne har oppdaget i alt 536 000 nye varianter, altså steder der en av de fire er skiftet ut.

Den avanserte metoden forskerne har brukt, har også gjort det mulig å oppdage en andre type endringer som normalt er vanskelige å finne – steder der lange partier har blitt fjernet eller satt inn.

– 90–95 prosent av disse variantene har vært ukjente. Dette er viktig ny kunnskap for forskere i hele verden. Nå som vi vet at de finnes, kan vi undersøke om de har betydning for sykdommer, forklarer Rasmussen.

Refereanse:

Søren Besenbacher mfl: Novel variation and de novo mutation rates in population-wide de novo assembled Danish trios, Nature Communications, 2015, DOI: 10.1038/ncomms6969

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Publikum tenkjer gjerne på eit museum som utstillingane, men utstillingane er berre toppen av isfjellet i eit universitetsmuseum. Fundamentet er dei vitskaplege samlingane som finst i magasina der publikum sjeldan slepp til.

– Vi er naturleg nok størst på norske fuglar, men vi har prøvar i samlingane våre frå store delar av verda, fortel professor Jan T. Lifjeld ved Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo (NHM).

– Til saman har vi objekt frå 3600 artar. Det er rundt ein tredjedel av alle eksisterande fugleartar.

DNA- og vevsprøvar

Men forskarane forskar ikkje berre på dei objekta som finst i deira eigne samlingar. Dei låner gjerne frå kvarandre, og det er særleg prøver som kan brukast i DNA-analyser som er av stor internasjonal interesse. No lanserer NHM ei teneste som skal gjera det lettare å få oversikt over kva dei har å tilby.

– Over 100 000 objekt er no tilgjengeleg på nett. Det omfattar alle skinn, egg, spermprøvar og DNA- og vevsprøvar, fortel overingeniør Lars Erik Johannessen ved NHMs DNA-bank.

I tillegg inneheld fuglesamlinga skjelett og fuglar som er nedlagde på sprit. Desse er mindre aktuelle for utlån og lågare prioritert i denne omgang.

– Forskarar frå andre institusjonar er mest interesserte i DNA- eller vevsprøvar, og gjerne i kombinasjon med skinn. Men skinn vert mindre interessante for genetiske analyser når dei vert eldre, sidan DNA-et i dei vert dårlegare over tid, seier professor Arild Johnsen.

Utdøydde artar

– Samstundes inneheld skinnsamlinga førebels fleire artar enn DNA-samlinga, og ny genteknologi som gjer det råd å setja saman småbitar av DNA, kan gjera dei gamle skinna i skinnsamlinga meir interessante igjen, supplerer Lifjeld.

Ein «type» er i biologien det eksemplaret som ein art vert beskriven ut frå. Typeeksemplaret er vanlegvis bevart i ei naturhistorisk museumssamling. Fuglesamlinga ved NHM har typemateriale frå fleire fugleartar, blant anna frå Australia.

– Typane og prøver frå utdøydde artar er det aller viktigaste å ta vare på for eit museum, fortel Lifjeld.

Forskarar og fugleinteresserte

I fuglesamlinga ved NHM finst mellom anna eit eksemplar av den no utdøydde geirfuglen, og ein modell er stilt ut i dei zoologiske utstillingane. Men NHM har òg utdøydde artar frå så langt borte som Hawaii og New Zealand.

DNA-banken ved NHM inneheld litt over 70 000 objekt frå fugl. I størrelse reknar dei seg som samanliknbare med den største samlinga av fuglevev i Europa ved Statens Naturhistoriske Museum i København, sjølv om sistnemnde har fleire artar.

Sjølv om basen fyrst og fremst er retta mot forskarar, reknar dei med at andre fugleinteresserte òg vil ta den i bruk.

– Vi får jevnlig henvendelsar frå amatørornitologar som lurer på kva vi har i samlingane våre. No får dei muligheiten til å finna fram til det sjølve, seier Lifjeld.

Lenke:

Besøk NHMs fuglesamling på nett

– Jeg begår ikke selvmord. Det er dere som dreper meg, sa den pensjonerte farmasøyten Dimitris Christoulas, før han skjøt seg selv på Syntagma-plassen i nærheten av parlamentet i Aten, i april 2012. Han ville ikke ende opp med å måtte rote etter mat i søppeldunker eller bli en belastning for barnet sitt.

Slike dramatiske hendelser hører til sjeldenhetene. Men i løpet av de siste årene har mange kommentatorer ment at innstrammingstiltakene i Hellas har ført til flere selvmord.

Studier fra andre europeiske land har dessuten vist at selvmordsratene har økt i forbindelse med finanskrisa.

Og nå har altså Charles Branas fra University of Pennsylvania og kollegaene hans for første gang sammenlignet greske statistikker over selvmord med utviklinga i økonomien. De har også prøvd å beregne hvor ofte selvmord blir feilklassifisert, for å fange opp underrapportering.

Teamet konkluderer med at noen av innstrammingene i Hellas ser ut til å falle sammen med økning i selvmordstallene.

Positive og negative hendelser

Forskerne så på statistikker over selvmord fra januar 1983 til desember 2012. I løpet av denne perioden valgte 11 505 grekere å ta sitt eget liv. Dette gir et gjennomsnitt på 32 dødsfall per måned. Men i virkeligheten varierer tallene over tid.

Branas og kollegaene sammenlignet statistikken med store negative og positive hendelser rundt den greske økonomien.

De positive hendelsene omfattet for eksempel september 1997, da IOC annonserte at Hellas fikk arrangere sommer-OL i 2004 – og da landet introduserte euroen i januar 2002.

På den negative sida var starten på den økonomiske krisa i oktober 2008, og flere ulike annonserte eller gjennomførte innsparingstiltak fra 2010 til 2012.  

Økte selvmordstall etter 2011

Det viste seg at selvmordsratene hadde en brå økning på hele 36 prosent i juni 2011, samtidig som myndighetene vedtok en serie nye sparetiltak til store protester fra folk. Etter dette holdt tallene seg høyere enn før.

En ny topp ble nådd i april 2012 – på samme tidspunkt som det offentlige selvmordet i Aten – men tallene sank litt igjen i månedene etterpå. Statistikkene viser også at flere menn tok sitt eget liv i oktober 2008, da finanskrisa begynte.

Når det gjaldt positive hendelser, så forskerne en markant nedgang i antall selvmord i januar 2002, da Hellas introduserte euroen.

Ut over dette var ingen av de andre positive eller negative hendelsene forbundet med endringer i selvmordsratene.

Man kan ikke utelukke at endringene i selvmordstall kan henge sammen med andre hendelser som skjedde i akkurat disse månedene, skriver forskerne i en artikkel som publiseres i dag i BMJ Open.

Men forskerne mener likevel at det bør legges større vekt på slike uheldige konsekvenser når framtidas sparetiltak skal utformes.

Referanse:

Charles C. Branas m. fl., The impact of economic austerity and prosperity events on suicide in Greece: a 30-year interrupted time-series analysis, BMJ Open, februar 2015.

Like etter at universet ble til i The Big Bang for cirka 13,8 milliarder år siden utvidet universet seg ekstremt raskt. Denne perioden kalles for den kosmiske inflasjonen og ga fra seg gravitasjonsbølger, forstyrrelser i romtiden.

Er teorien om den kosmiske inflasjonsperioden riktig, skal gravitasjonsbølgene fra den synes som polarisasjonsmønster i den kosmiske bakgrunnen av mikrobølgestråling (Cosmic Microwave Background).

Denne mikrobølgebakgrunnen er restene etter det aller første lyset som ble til, da universet bare var rundt 380 000 år gammelt.

I mars 2014 meldte forskerne som jobber med BICEP2-teleskopet at de hadde funnet spor av bølgene fra romtidens morgen.

Kunngjøringen fikk enorm oppmerksomhet og siden da har forskerne prøvd å bekrefte funnet ved hjelp av andre metoder.

Bare støy fra Melkeveien?

Den kosmiske bakgrunnen av mikrobølgestråling har to typer polarisasjonsmønstre. Det ene skaper sirkulære former og kalles for E-modus. Den andre typen er spiralformet og heter B-modus.

I observasjonene gjort med BICEP2 fra 2010 til 2012 og i innledende data fra Keck-teleskopet ble B-modus-polarisasjonsmønster funnet i data som dekket en del av himmelen på størrelse med fullmånen.

Men i Melkeveien finnes det gass og støv som skinner med en frekvens nær den kosmiske mikrobølgebakgrunnens og som skaper polarisasjonsmønstre. Denne forgrunnsstrålingen må fjernes fra observasjonene av det eldgamle kosmiske lyset.

- Da vi så B-modus-polarisasjonssignalet i dataene våre, brukte vi modellene som fantes over lys fra intergalaktisk støv, disse indikerte at i området av himmelen som vi brukte var polarisasjonssignalet fra støv lavere enn signalet som vi fant, sier John Kovac ved Harvard University i USA, en av lederne for forskerne på BICEP2.

Romteleskopet Planck har svaret

Siden både BICEP2 og Keck samlet data fra bare en mikrobølgefrekvens, var det vanskelig å skille forgrunnen av lys fra Melkeveien fra den kosmiske bakgrunnen av mikrobølgestråling.

ESAs romteleskop Planck, derimot, scannet hele mikrobølgehimmelen på ni ulike frekvenser. Syv av disse frekvensene dekket også polarisasjon.

I september 2014 viste dataene fra Planck at forgrunnsstrålingen fra Melkeveien er betydelig over hele himmelen. Til og med i de områdene som har minst forgrunnsstråling er polarisasjonssignalet like sterkt som det BICEP2-forskerne fant.

Dermed slo forskerne som jobbet med Planck og BICEP2 seg sammen for å undersøke dataene grundig. Samtidig ble Keck-teleskopets observasjoner fra 2012 og 2013 også tilgjengelig.

Det kosmiske nettet bøyer lys med gravitasjon

Planck/BICEP2/Keck- samarbeidet har nå vist at deteksjonen av polarisasjonssignaler som BICEP2 gjorde ikke er robust når forgrunnsstrålingen fra Melkeveien fjernes fra dataene.

- Dermed har vi dessverre ikke kunnet bekrefte at polarisasjonssignalet som ble funnet stammer fra den kosmiske inflasjonsperioden, sier Jean-Loup Puget ved Institut d’Astrophysique Spatiale i Orsay i Frankrike. Han leder forskningen med HFI-instrumentet på romteleskopet Planck.

Likevel ble en annen kilde til B-modus-polarisasjon av lys fra det tidlige universet funnet. Dette er ikke et signal fra inflasjonsperioden, men det enorme kosmiske nettet som ble dannet senere.

Strukturene i det kosmiske nettet er så massive at de bøyer stråling ved hjelp av gravitasjonen sin på samme måte som en linse bøyer synlig lys (gravitasjonslinseeffekt).

Dette polarisasjonssignalet er det sterkeste som har blitt oppdaget i mikrobølgebakgrunnen til nå.

Signalene fra romtidens første bølger vil være svake

Plank/BICEP2/Keck-samarbeidet viser også at gravitasjonsbølgene fra inflasjonsperioden bare kan gi et polarisasjonssignal halvparten så sterkt som det som ble funnet med BICEP2.

- Den øvre grensen for signaler som kan skyldes gravitasjonsbølger stemmer godt overens med den øvre grensen funnet av Planck, sier Brendan Crill ved NASAs Jet Propulsion Laboratory i USA. Han er blant forskerne som jobber både med Planck og BICEP2.

Dermed kan dønningene etter bølgene fra romtidens morgen fortsatt finnes i dataene fra Planck og jakten på dem er allerede godt i gang.

Også et av ESA store fremtidige romprosjekter skal undersøke gravitasjonsbølger.

“A Joint Analysis of BICEP2/Keck Array and Planck Data” av BICEP2/Keck og Planck-samarbeidet har blitt sendt til forskningsjournalen Physical Review Letters. Hele manuskriptet kan lastes ned i PDF-format her.

Gjennom seks episodar av «Kampen om tungtvannet» har vi sett at dei allierte under andre verdskrigen sette inn betydelege ressursar for å sabotere tysk tilgang til tungtvatn frå Rjukan.

Men det er ikkje desse heltemodige aksjonane vi kan takke for at Nazi-Tyskland aldri utvikla atombomba.

Ikkje viktig bidrag

– Nei, sabotasjen gav ikkje noko viktig bidrag for å bremse det tyske atombombeprosjektet, seier historikar Mark Walker til NRK.

Walker er professor ved Union College i New York i USA, og er rekna for å vere den leiande autoriteten på Nazi-Tysklands atomvåpenprosjekt. Han har blant anna gitt ut boka «Nazi Science: Myth, Truth, And The German Atomic Bomb».

– Sabotasjen inne i fabrikken til Norsk Hydro, etterfølgande alliert bombing av fabrikken, og til sist seinkinga av ferja med tungtvatn på veg til Tyskland var utan tvil sett på som heilt nødvendig av menneska som utførte operasjonane. Men alt på denne tida var det for seint for Tyskland å klare å utvikle atomvåpen før krigen var slutt, seier Walker.

Han fortel at tyske forskarar hadde nok tungtvatn til å utføre dei eksperimenta dei kunne gjere.

Ammunisjon

– Det som kanskje er mest slåande, og lite kjent i Noreg, er kven som sette ein stoppar for tungtvassproduksjonen ved Norsk Hydro, og kvifor, seier Walker.

Forskinga hans tyder på at det var nitratproduksjonen som var førsteprioritet hos tyskarane av produksjonen hos Norsk Hydro på Rjukan. Tyskarane trong nitrat til ammunisjon. Derfor var det tyskarane sjølv som demonterte tungtvassutstyret og skipa det til Tyskland, for å unngå nye bombeangrep på fabrikken, noko som ville true forsyninga av nitrat.

– Og nett det var det som skjedde. Etter at tungtvassproduksjonen var stoppa, vart ikkje fabrikken bomba meir. Dermed kunne Norsk Hydro halde fram med å produsere ammunisjon og dermed støtte den tyske krigsinnsatsen, seier Walker.

Les også: Derfor trong tyskarane tungtvatn

Les også: Kunne dagens ungdom gjennomført tungtvannsaksjonen?

– Ikkje opp til Heisenberg

Det har ofte også blitt hevda at leiaren for det tyske atomvåpenprogrammet, Werner Heisenberg, indirekte saboterte utviklinga av eit slikt masseøydeleggingsvåpen.

– Heisenberg hevda til dels at det var hans forteneste at Tyskland ikkje bygde atomvåpen, men sanninga var at det var ikkje berre opp til han, seier vitskapshistorikar og fysikar Roland Wittje. Han har doktorgrad frå NTNU, men arbeider no ved Universitetet i Regensburg i Tyskland.

Wittje fortel at vitskapshistorikarar i dag hovudsakleg er einige om at hovudgrunnen var at militærapparatet i Nazi-Tyskland rett og slett ikkje satsa på atomvåpen.

– Både Manhattan-prosjektet og det tyske prosjektet var mykje større enn dei få vitskapsfolka som arbeidde på prosjekta, argumenterer Wittje.

– Det du måtte ha var eit militærapparat som var interessert i dette, og det fekk dei til i USA, fortel Wittje.

Satsa heller på rakettar og fly

Nazi-Tyskland sette i staden inn ressursar på å utvikle rakettar og fly. Det satsa dei til gjengjeld enormt på.

Rakettprosjektet til nazistane skal ha vore samanliknbart med Manhattan-prosjektet når det gjaldt ressursar.

– Realiteten var at nazistane var opptatt av teknologi. Dei var ikkje interessert i moderne fysikk eller naturvitskap, seier Wittje.

Forholdet mellom nasjonalsosialisme og teoretisk fysikk var komplisert. Men ein medverkande årsak til at moderne fysikk ikkje slo an hos nazistane var at mange av dei største teoretiske fysikarane i Tyskland var jødar, med Albert Einstein i spissen.

Kjernefysikken var også knytt til kvantemekanikken, som den antisemittiske tyske fysikken, «Deutsche Physik», retta seg imot.

Hadde forsprang

Historia kunne tatt ein heilt annan veg. For det var tyske forskarar som var aller først ut med oppdaginga som ligg til grunn for atombomba.

Den tyske kjernekjemikaren Otto Hahn oppdaga på tampen av året 1938 at når han bombarte uranatom med nøytron førte det til danning av grunnstoffet barium, som har om lag halvparten av massen av uran.

Dette var eit uventa resultat som var uforklarleg med dei teoriane ein hadde tilgjengeleg.

Lise Meitner, mangeårig kollega av Hahn, utarbeidde deretter teorien som forklarte resultata hans. I februar 1939 kom ein Nature-artikkel der Meitner og nevøen hennar, Otto Frisch, skildra ein ny type kjernereaksjonen som dei kalla fisjon.

Namnet fisjon tok dei etter prosessen når ein bakterie snevrast inn på midten og deler seg i to. Dei såg for seg at det bombarderte uranatomet kunne dele seg på ein liknande måte – som ein drope vatn som blir til to.

Uavhengig av kvarandre kom deretter fysikarar i Frankrike og USA snart fram til at eit tilstrekkeleg tal på nøytron vart frigitt under spaltinga til at ein kjedereaksjon kunne vere mogleg. Dette vart først offentleg då den franske gruppa med Frederic Joliot-Curie i spissen publiserte resultata sine.

Prinsippet for atombomba var dermed servert.

Så kom krigen, og verdas fysikarar blei delt i to.

– Verda hadde uflaks

– Verda hadde uflaks. Vi var uheldige når det kom til timing for oppdaginga av fisjon, seier Gaute Einevoll. Han er professor ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) og Universitetet i Oslo.

Einvoll var konsulent på teaterstykket København då det vart sett opp i Noreg i 2002. Stykket dreier seg om det berømte møtet mellom fysikarane Niels Bohr og Werner Heisenberg i 1941, og kva som vart sagt eller ikkje sagt, mellom dei to tidlegare forskarkollegaene.

– Viss fisjon hadde blitt oppdaga berre nokre år tidlegare, kunne ein kanskje fått til ei slags ikkje-forskingspakt. Men akkurat i mars 1939 var ikkje dette så lett å få til, seier Einevoll.

– Alle kjernefysikarar forstod det store potensialet, og innsåg at det ikkje var mogleg å vinne ein krig mot eit land som hadde atomvåpen.

Historikaren Mark Walker deler ikkje det optimistiske synet til fysikaren Gaute Einevoll på etikk hos fysikarar.

– Vi historikarar er motvillige til å spekulere i kva som kunne ha skjedd. Men eg er ganske sikker på at dersom fisjon var oppdaga tidlegare, så er det siste som ville skjedd at verdas fysikarar vart einige seg imellom om å ikkje utvikle kjernefysiske våpen, seier han.

Det ville i tilfelle gå på tvers av alle tidlegare erfaringar frå menneskets historie, argumenterer han.

Amerikansk kampanje

Mens Tyskland hadde eit forsprang i oppdaginga av fisjon, hadde amerikanarane meir erfaring med eksperimentell og industriell forsking. Spesielt viktig var det at dei hadde erfaring med eksperimentell kjernefysisk forsking.

I USA var det ein kampanje blant fysikarar for å hemmeleghalde nye forskingsresultat om fisjon og kjedereaksjonar, for å hindre Hitler-Tyskland i å få kunnskapen. I spissen av kampanjen stod den ungarske fysikaren Leó Szilárd, som hadde flykta frå Europa til USA.

Szilárd fekk blant anna hjelp av Albert Einstein til å forfatte eit brev til USAs president Franklin D. Roosevelt for å gjere han merksam på moglegheita av å lage atomvåpen.

Ifølgje boka «Som tusen soler» av Robert Jungk, skal Roosevelt ha blitt overbevist om kor viktig dette var då fysikarane fortalde han følgjande historie:

Under Napoleonskrigen kom ein ung oppfinnar til den franske keisaren og tilbaud seg å bygge ei flåte av dampskip, slik at Napoleon kunne dampe over til England utan å vere avhengig av lunefullt vêr. Keisaren syntest ideen om skip utan segl høyrdest så urimeleg ut at han sende oppfinnaren bort.

Om denne forteljinga var avgjerande eller ei, så gav i alle fall Roosevelt etter kvart klarsignal til Manhattan-prosjektet, som kom til å omfatte 130 000 tilsette.

Parallelt med det amerikanske bombeprosjektet, gjorde dei allierte også alt dei kunne for å spionere på, og legge hindringar i vegen for, atomvåpenprogrammet til tyskarane.

Uroa til det siste

Sett i ettertid kan det verke rart at amerikanarane og britane også mot slutten av krigen var så redde for at tyskarane skulle utvikle atomvåpen, når det kan verke innlysande at Tyskland ikkje hadde ressursar til å komme i mål.

– Realiteten var at britane og amerikanarane ikkje kunne vere sikre, fortel vitskapshistorikar Roland Wittje.

Han minner om at også i dag kan det vere svært vanskeleg å få detaljerte opplysingar om kva som går føre seg i andre land, noko blant anna avsløringane av dei påståtte atomvåpena i Irak er eit døme på. Desse våpena var det seinare ingen som klarte å finne igjen.

Wittje synest det er merkelegare at tyskarane ikkje hadde peiling på kva amerikanarane dreiv med. Tyskarane visste at det var eit kjempeprosjekt å bygge ei bombe, men dei hadde likevel ingen mistanke om kva som skjedde i USA.

– Det verker reelt at tyskarane vart fullstendig overraska, seier Wittje.

Medan Werner Heisenberg og dei andre tyske kjernefysikarane arbeidde med ein atomreaktor, nådde fysikarane over Atlanteren målet sitt om ei atombombe i 1945.

Sjølv om den same Leó Szilárd då angra seg, og forsøkte å hindre bruken av bomba, var det ingen veg tilbake.