I 2010 ble krisesenterloven innført i Norge, og krisesentertilbudet ble et ansvar for den enkelte kommune.

– Kommunene er godt i gang med å implementere loven, forteller forsker Elisiv Bakketeig ved Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (Nova).

Hun har ledet arbeidet med å evaluere hvor langt kommunene har kommet i å oppfylle loven.

– Vi ser at arbeidet fremdeles er i en tidlig fase, og kan ikke forvente at alt er på plass. Dette er en prosess som tar tid og der tilbudet må utvikles videre i samarbeid med krisesentrene.

Tilbudet til barn er styrket, brukerne er godt fornøyd med tilbudet de mottar, og sentrene har fått økt kompetanse. Samtidig er det noen områder der kommunene ikke oppfyller loven.

– Tilbudet til menn er ikke optimalt, og de som har tilleggsproblemer som funksjonshemming og rus, er ikke godt nok ivaretatt, framhever Bakketeig.

– Vi finner også mangler når det gjelder ansvaret for et helhetlig kommunalt tilbud for voldsutsatte. Kommunene har fremdeles en lang vei å gå når det gjelder å utarbeide handlingsplaner for arbeid mot vold i nære relasjoner, og å informere befolkningen om krisesentertilbudene.

Voldsutsatte med særlige behov mangler et godt tilbud

Lovens krav blir ikke oppfylt bare ved å finansiere et eksisterende krisesenter, understreker Bakketeig.

– Kommunene må ta et helhetlig ansvar, og de må sørge for at det gis tilbud til voldsutsatte som krisesentrene ikke har mulighet til å ivareta, for eksempel personer med rusproblemer, sier hun.

Personer med tilleggsbelastninger som rus, funksjonshemming og psykiske lidelser, har en høyere risiko for å oppleve vold i nære relasjoner. Disse gruppene får i liten grad et tilbud ved krisesentrene, og undersøkelsen viser at kommunene i liten grad har oversikt over eller har utviklet tilbud for disse gruppene.

En Nova-rapport fra 2014 dokumenterte at det er store mangler i kommunenes tilbud til funksjonshemmede som er utsatt for vold i nære relasjoner.

Denne rapporten konkluderte med at du ikke får et godt nok tilbud hvis du ikke kan få med deg informasjonen på krisesenterets nettside fordi den ikke er tilrettelagt for blinde, eller hvis du ikke kan bruke rullestolen din inne på krisesenteret fordi huset ikke er tilrettelagt. Og i verste fall kan dette hindre personer i å ta kontakt når de trenger hjelp.

– Dette viser hvor viktig det er at krisesentrene får ressurser til og pålegg om å tilrettelegge bedre, mener Bakketeig.

– Byggene må legges til rette for rullestolbrukere der dette mangler, det må gis tilgang til døvetolk, og de som trenger det, må få benytte seg av assistenter.

Ikke godt nok tilbud til menn

Et formål med loven har vært å sikre et krisesentertilbud også for voldsutsatte menn, og de fleste kommuner oppfyller dette kravet. Men botilbudet til mennene oppfyller ikke alle steder lovens krav hverken når det gjelder fysisk standard eller innholdet i tilbudet.

Praksisen med at menn henvises til hotellrom, er ikke i tråd med lovens krav til sikkerhet og bemannet tilbud. At menn ikke kan få et botilbud i helger eller kvelder, er heller ikke i tråd med at tilbudet skal være døgnåpent.

– I 2013 var det kun 111 menn som overnattet på krisesentrene, men det har vært en jevn økning fra 4 personer i 2008, forteller Bakketeig.

– Når det er så få menn, er det et problem for kommunene å gi et likeverdig tilbud til dem i hele landet, særlig når det er krav om atskilte lokaler for kvinner og menn.

Barna blir godt ivaretatt

Loven skal sikre at barn tas godt vare på når de kommer sammen med voksne til krisesentrene. Ifølge forskerne har tilbudet til barn blitt bedre. Kontakten med barnevernet er blitt mer formalisert, og sentrenes barnefaglige kompetanse har økt.

– Det er likevel bekymringsfullt at situasjonen til barn som kommer sammen med fedre, ikke er like bra som for barn ifølge med mødre, påpeker Bakketeig.

Antallet er foreløpig lavt, men de får ikke samme tilgang på lekerom og sosiale aktiviteter som i krisesentrene for kvinner.

Bruker eksisterende sentre

Med innføringen av krisesenterloven fikk kommunene ansvar for å sørge for et helhetlig krisesentertilbud til befolkningen. Kommunene ble stilt fritt til å organisere tilbudet slik de selv ønsket.

Alle kommunene har valgt å benytte seg av eksisterende krisesentre.

1915 kvinner, 111 menn og 1746 barn overnattet på de 46 krisesentrene som fantes i Norge i 2013, viser tall fra markeds- og meningsmålingsinstituttet Sentio. Gjennomsnittlig botid på sentrene var 35 døgn. 2055 kvinner og 247 menn er registrert som brukere av dagtilbudet på krisesentrene.

Referanse:

Bakketeig m.fl: Krisesentertilbudet i kommunene. Evaluering av kommunenes implementering av krisesenterloven, Nova-rapport 19/2014.

Kjønn er en stor del av identiteten vår. Psykologiske forskjeller mellom menn og kvinner dukker opp i mange kjønnsstereotypier: Om menn som aldri deler følelsene sine, og om de mer emosjonelle kvinnene. Men en forsker ved Iowa State University mener at i virkeligheten er menn og kvinner mer like enn vi tror.

12 millioner mennesker

Kjønnsstereotypier kan påvirke hva vi tror og gi inntrykk av at forskjellene er store, ifølge Zlatan Križan. Han er førsteamanuensis i psykologi ved universitetet. Sammen med kolleger ved to andre amerikanske universiteter har han tatt for seg 100 metaanalyser av kjønnsforskjeller. Totalt omfatter analysene svar fra mer enn 12 millioner mennesker. Forskerne skulle ikke finne ut om menn og kvinner er forskjellige, men måle hvor store forskjellene er.

Artikkelen, som er publisert i Americhan Psychologist, forteller om nesten 80 prosent overlapping for mer enn 75 prosent av de psykologiske egenskapene som er undersøkt. Det dreier seg om slikt som risikovillighet, stress på arbeid og moral. Enkelt sagt: Forskjellene er ikke så store.

– Dette er viktig fordi det antyder at menn og kvinner er ganske like hverandre når det gjelder de fleste psykologiske egenskaper, sier Križan i en pressemelding. – Slik er det enten vi ser på intelligens, personlighetstrekk eller hvor fornøyde de er med livet.

Les også: Færre kvinner i antatte geni-fag

Likhetene er også de samme uansett alder eller tidspunkt.

Forskerne nekter likevel ikke for at menn og kvinner har forskjeller. De har funnet ti kjennetegn der kjønnsforskjellene er tydelige. Noen av forskjellene henger godt sammen med stereotypiene – for eksempel er menn mer aggressive og mer maskuline, mens kvinner knytter seg tettere til andre mennesker og er mer følsomme for smerte.

Ser ytterpunktene

Men hvis vi er så like, hvorfor tror vi da at vi er forskjellige? Križan trekker frem ytterpunktene. Forskere som fokuserer på et typisk utvalg av egenskaper, overdriver ofte forskjellene i ytterkant av skalaen, sier han. I tillegg legger folk merke til flere forskjeller samtidig, noe som kan få dem til å tro at det det skiller mer enn det faktisk gjør.

Križan bruker aggresjon som eksempel. Hvis du bruker kjønnsfordelingen i fengsel til å sammenligne aggressivitet, får du inntrykk av at forskjellene er store. – Men hvis straffedømte er det eneste du ser på for å sammenligne, gir det et misvisende anslag over hvor forskjellige kvinner og menn er når det gjelder aggressivitet, sier han.

Les også: Vold mot kvinner er en tragedie – vold mot menn er komedie

– Forskere overser likheter

Forsker Asbjørn Grimsmo ved Arbeidsforskningsinstituttet bekrefter denne tendensen.

– Vi forskere har en tendens til å overse likheter mellom kjønnene når vi finner forskjeller. For eksempel ser vi at omtrent ni av ti kvinner har et sykefravær som er lavere enn gjennomsnittet blant menn. Kvinner flest er derfor mer like enn forskjellige fra sine mannlige kolleger når det gjelder sykefravær, sier Grimsmo til forskning.no.  

– Likevel er vi forskere på jakt etter å finne forklaringer på  hvorfor kvinner i gjennomsnitt har tre prosentpoeng høyere sykefravær enn menn. Det vi da fort overser, er de forholdene som skaper sykefravær, både blant hos kvinner og menn, sier Grimsmo.

Les også: Forventer mer av kvinnelige pårørende

Kilde:

Zell, Ethan; Križan, Zlatan; Teeter, Sabrina R.: Evaluating gender similarities and differences using metasynthesis. American Psychologist, Vol 70(1), Jan 2015, 10-20. Sammendrag.

Samlet er landets studenter i stor grad fornøyde med studiet sitt, viser tallene fra andre runde av den nasjonale studentundersøkelsen som ble gjennomført høsten 2014.

Av dem som deltok, svarer 76 prosent at de er tilfreds med studiet, mens 7 prosent sier de ikke er det. Det er nesten uendret fra 2013 da undersøkelsen ble gjennomført første gang.

Politistudenter, fysikkstudenter, sykepleiestudenter og medisinstudenter er blant de mest fornøyde. Nesten 83 prosent av medisinstudentene svarer at de «alt i alt» er fornøyd med studiet.

De minst fornøyde studentene finnes på ingeniør- og lærerstudier. På ingeniørstudier svarer rundt 71 prosent at de «alt i alt» er fornøyd med studiet sitt, mens omtrent 62 prosent av grunnskolelærerstudentene svarer det samme.

Misfornøyd med veiledning

For alle studenter samlet er det nok en gang undervisning, oppfølging og veiledning som kommer dårligst ut. Tallene er omtrent uendret fra forrige undersøkelse og viser at 29 prosent er fornøyd med den individuelle oppfølgingen. Her er det de som studerer medisin, samfunnsøkonomi og ingeniørfag som er blant de minst fornøyde.

– Dette bekrefter at det satses for lite på oppfølging og veiledning av studentene ved norske utdanningsinstitusjoner. Her gjør ikke universitetene og høyskolene jobben sin, mener leder av Norsk Studentorganisasjon (NSO) Anders Kvernmo Langset.

Mange, henholdsvis 85 og 87 prosent, er derimot enige i at studiet er «relevant for aktuelle yrkesområder» og at det er faglig utfordrende.

Studerer mest på arkitektur

I gjennomsnitt oppgir heltidsstudenter at de studerer 34,7 timer i uka. De som legger ned mest tid i studiene, er studentene på arkitektur (45,8 timer), odontologi (44,7 timer), medisin (43 timer) og farmasi og politi (41,1 timer).

Minst tid på å studere bruker de som har søkt seg til idrettsutdanninger (28,6 timer), går på språkstudier (28,4 timer), studerer pedagogikk (28,3 timer) og sosiologi (26,8) timer.

Av: Jens Petter Berg, forskningsleder ved Klinikk for diagnostikk og intervensjon, Oslo universitetssykehus | Professor ved Universitetet i Oslo

Det er ingen vei utenom grunnforskning, særlig på universitetssykehusene.

«Fremtiden tilhører de pasientnære helseforskerne» slås det fast på en konferanse om brukermedvirkning i helseforskning i november i fjor. Slagordet er i tråd med Helse- og Omsorgsdepartmentets ønske om at pasientene i større grad skal tas med på råd når forskningen skal utformes og prioriteres.

Men her må vi trå varsomt:  Den gode hensikten bak mer brukerinitiert forskning må ikke føre til mindre grunnforskning. Tvert imot, mer av det ene må føre til mer av det andre.

Fundament for pasientnær forskning

Grunnforskning blir gjerne fremstilt som en motsetning til anvendt forskning. Det sentrale for grunnforskning er en søken etter ny kunnskap som ikke nødvendigvis fører til umiddelbare målbare gevinster, mens anvendt forskning først og fremst er rettet mot å løse praktiske mål eller anvendelser.

Dette er ingen motsetning, snarere er det snakk om en gjensidig avhengighet. Nettopp derfor er det så viktig å holde to forskningstanker i hodet samtidig.

Grunnforskning er nemlig en investering som samfunnet gjør og som gir avkastning i form av anvendt forskning. Helseforskningen er full av eksempler på at resultater fra grunnforskningen har vært selve grunnlaget for anvendt pasientnær forskning som har ført til forbedret diagnostikk og behandling.

Her har universitetssykehusene et særlig ansvar.

Translasjonsforskning

Det fremragende forskningssykehuset skal være i stand til å utnytte internasjonalt banebrytende oppdagelser fra mange ulike former for grunnforskning til å utvikle bedre helsetjenester. Tiden det tar fra oppdagelse til anvendelse skal kortes ned. Sykehuset trenger forskere som kan oversette betydningen av funn fra grunnforskning til utprøvning i pasientnære studier gjennom såkalt translasjonsforskning. Denne kompetansen får man bare ved selv å være delaktig i eller støttespiller til grunnforskning.

Presisjonsmedisin

Den persontilpassede medisinen som også betegnes presisjonsmedisin, markerer et vendepunkt. Behandlingen skal tilpasses slik at den mest mulig målrettet og spesifikt rammer sykdommen uten å skade normalt vev eller funksjoner. Dette krever grunnleggende kunnskap både om hvordan sykdommer oppstår og utvikler seg og hvordan kroppen for øvrig reagerer på behandlingen. President Obama lanserte «Precision Medicine Initiative» i sin tale til nasjonen den 20. januar.

Forskere med grunnleggende kompetanse innen bioteknologi, informasjonsteknologi og medisin skal gå sammen for å skreddersy pasientbehandlingen.

Oslo universitetssykehus og Akershus universitetssykehus har allerede etablert et stort prosjekt (MetAction) støttet av Norges Forskningsråd for å identifisere kreftsvulsters sårbare punkter slik at behandlingen kan rettes mot disse. Avkastningen fra sykehusenes grunnforskning innen genteknologi, bioinformatikk og molekylærbiologi gjør nå forskerne i stand til å etablere en avansert pasientnær klinisk studie.

Samarbeid gir kliniske resultater

I et fremragende forskningssykehus møtes forskere med forskjellig bakgrunn og forskningsinteresser. Samarbeid mellom forskere med ulikt ståsted styrker muligheten for at en oppdagelse hos en grunnforsker kan komme til klinisk anvendelse og omvendt.

Et eksempel på hvordan samarbeid mellom sykehusets kliniske og basalforskningsmiljøer klarte å finne ut av en sjelden, men alvorlig sykdom, ble nylig publisert og premiert som fremragende forskningsartikkel ved Oslo universitetssykehus. Et lite barn med utviklingsforstyrrelser og sviktende immunapparat ble henvist til genetiker Asbjørg Stray-Pedersen som er forfatter av artikkelen.

Konvergens av ulike disipliner dypt fundert i grunnforskning, men alle lokalisert til forskningssykehus nasjonalt og internasjonalt, ble i dette tilfellet benyttet for å identifisere den ene mistenkelige mutasjonen blant de mange millioner av muligheter som finnes i arvestoffet, lage en modell av hvordan mutasjonen kan påvirke proteinet som genet koder for, produsere og teste aktiviteten til proteinet for å verifisere at mutasjonen virkelig kan være sykdomsfremkallende samt identifisere mulige behandlingsalternativer. Noen av denne typen medfødte sykdommer kan behandles ved for eksempel å tilføre stoffer som kroppen ikke er i stand til å danne selv på grunn av mutasjonen.

I dette tilfellet måtte man utføre en benmargstransplantasjon for å redde pasienten fra immunsvikten.

Mest anvendte diagnostiske tester

Den kjente amerikanske kreftforskeren Mary Claire-King er et godt eksempel på hvordan kombinasjonen av forskjellige fagfelt gir resultater. I i fjor fikk hun den prestisjetunge “Lasker-Koshland Award for Special Achievement in Medical Science”.  Hun er utdannet statistiker, tok et kurs i genetikk og forsvarte doktorgraden med en avhandling om det genetiske slektskapet mellom sjimpanser og mennesker.

Da hun i 1974 startet et prosjekt for å finne genetiske årsaker til brystkreft, var det mange skeptikere. Kunnskapen om det humane genomet var svært mangelfull, men Claire-King benyttet seg av sin kombinasjon av statistiske og genetiske kunnskaper og en sann forskers tålmodighet og iherdighet. Sent på 1990-tallet klarte hun sammen med forskergruppen å avgrense et mistenkelig område på kromosom 17 som fikk navnet BRCA1 og var forbundet med arvelig brystkreft. Et internasjonalt kappløp for å identifisere genene resulterte i kunnskap om funksjonen til og mutasjoner i BRCA1 og BRCA2 som er forbundet med kreft i bryst og eggstokker.

Det som i utgangspunktet var en basalforskers prosjekter innen genetikk og statistikk, ble til anvendte studier om risikomarkører for bryst og eggstokkreft. De er nå blant de mest anvendte testene i genetisk rådgivning ved kreft.

Mary Claire-King hadde nok ingen formening om at hennes bakgrunn som statistiker med et tilleggskurs i genetikk skulle legge grunnlaget for en av de mest anvendte testene for arvelig kreft. I tillegg ble forskningen betalt av kilder som ikke hadde krav om umiddelbar anvendelse av resultatene.

Når det nå signaliseres at fremtiden er for de pasientnære forskerne og de behovsinitierte prosjektene, må vi ikke glemme at de store fremskrittene innen diagnostikk og behandling er basert på kunnskap ervervet gjennom grunnforskning.

Forskningssykehuset må også kunne ha plass til en fremtidig Mary Claire-King.

Jens Petter Berg er spesialist i medisinsk biokjemi og professor i medisinsk biokjemi ved Universitetet i Oslo. Om forskningsinteresser og mer i Wikipedia

Det ser ut til at mye går bedre for de fleste norske ungdommer. Likevel er det en stor gruppe som sliter, og som ikke ser ut til å bli færre – snarere tvert imot.

Vi snakker om ungdommer som er i ferd med å falle utenfor skole og arbeidsliv, eller som allerede har gjort det. De senere årene har det vært prøvd ut en rekke tiltak for å hjelpe unge som er i ferd med å bli stående utenfor. Ett av disse er den såkalte Losordningen, et treårig utviklingsprosjekt rettet mot ungdom i alderen 14 til 23 år, hvor hovedmålet er å forebygge frafall i den videregående skolen.

– Målet er klart, men veien dit vil være veldig forskjellig. Losordningen åpner for fleksibilitet i oppfølgingen av de unge på de unges egne premisser, ifølge prosjektleder Elisabeth Backe-Hansen.

Losene har stort sett bakgrunn som sosialarbeidere, lærere eller i noen få tilfeller fra sykepleie eller andre fag. De er stort sett mellom 30 og 50 år gamle og har jobbet i mange år. Alle hadde jobbet med med ungdom før de ble loser. 

Bedre selvtillit og motivasjon

Ungdommene som deltok i prosjektet, har opplevd mobbing, psykiske problemer og problemer med rus eller familie, i tillegg til lav motivasjon for skolen og utfordringer med å mestre de faglige kravene.

Nå litt over tre år etter oppstarten har NOVA på oppdrag for Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet evaluert prøveordningen. Ifølge forskerne har Losprosjektet vært vellykket – i hvert fall på kort sikt.

Hver av ungdommene i prosjektet har fått individuelle mål.

– Ulikheter i alder og utfordringer blant de unge innebærer at målene som settes opp av losene, varierer.  Det kan handle om mål når det gjelder skole, arbeid og fritid. Vi finner at nærmere 70 prosent av ungdommene har hatt en positiv utvikling i forhold til sine mål, sier Elisabeth Backe-Hansen.

Forskerne forteller at losene har hjulpet, og bidratt til en bedre hverdag for mange av ungdommene som har deltatt i prosjektet. Noen har fått styrket selvtillit, andre har fått hjelp med psykiske utfordringer eller fått bedret forholdet til foreldrene, og for andre igjen har deltakelsen gitt motivasjon for å gjøre en innsats på skolen. Forskerne mener at det er skreddersøm, fleksibilitet og variasjon som ligger til grunn for suksessen.

Møter en person med tro på dem

Gjennom prosjektet blir de unge fulgt tett opp av en voksen. Losene hjelper de unge til å finne fram i jungelen av offentlige tjenester. Dessuten samarbeider losene og de unge om å legge planer det er realistiske å nå. Den tette oppfølgingen gjør det mulig å justere kursen underveis, og tilpasse opplegget til den enkeltes behov – nesten som skreddersøm.

– Det er litt som å legge et puslespill – bit for bit, gradvis kommer det endelige bildet, eller som her det endelige målet, til syne, sier Backe-Hansen.

– Mange av disse ungdommene har et anstrengt forhold både til foreldre og lærere, og de føler at de ikke strekker til. Så møter de plutselig en person som sier at han eller hun har tro på dem vil satse på dem. Det er klart at tillitsforholdet som opparbeides, er helt uvurderlig, fortsetter Backe-Hansen.

En viktig del av losarbeidet handler om å bygge gode relasjoner til ungdommen. Et godt tillitsforhold mellom los og ungdom er ifølge forskerne en forutsetning for å kunne lykkes med å hjelpe ungdommene.

Risikofaktorer

Forskerne nevner særlig to forhold som kan bidra til at Losprosjektet mislykkes i sine målsettinger.

For det første er det helt uvurderlig at losen lykkes med å etablere et gjensidig tillitsforhold til den unge. Hvis losen ikke lykkes med det, viser erfaringer fra evalueringen at man ikke kommer noen vei, og at den unge forsvinner ut av prosjektet.

For det andre vil det være ødeleggende dersom man endrer på losens rammebetingelser. Det kan enten skje ved at losen blir underlagt en strammere stillingsinstruks, noe som innebærer at fleksibiliteten og handlingsrommet til losen blir redusert, eller ved at antallet ungdommer per los blir økt betraktelig.

Vet mindre om de langsiktige målene

Forskerne understreker at de positive resultatene fra evalueringen er knyttet til kortsiktige planer og mål.

Når det gjelder mer langsiktige mål som for eksempel å fullføre videregående skole eller å komme i fast arbeid, gir tidshorisonten for evalueringen ikke mulighet til å svare på dette.

Mange av deltakerne var for unge da de kom inn i prosjektet, til at forskerne kan si noe om den langsiktige effekten av ordningen.

Med forbehold om manglende kunnskap om utfallet av målet om å fullføre videregående skole, har forskerne regnet ut at det skal en relativt liten samfunnsøkonomisk innsats til for at et slikt prosjekt skal lønne seg.

Veien videre

Basert på evalueringene så langt, kommer forskerne med følgende anbefalinger:

• At Losordningen etableres som et permanent tilbud i samtlige norske kommuner.
• At det bygges videre på de positive erfaringene fra Losprosjektet, og at metodikken blir brukt overfor denne målgruppen.
• Foreslår en ny og mer systematisk satsing der myndighetene tilfører kommunene et felles verktøy til bruk ved sin egen systematisering og evaluering av arbeidet med hver enkelt ungdom.
• At kommunene oppfordres til å følge opp ungdommene som har deltatt i prosjektet – for eksempel om tre år for å se hvor mange som har fullført videregående skole, og hva slags tilknytning de har til utdanning eller arbeid.

Referanse

E. Backe-Hansen (red.), m.fl. Til god hjelp for mange. Evaluering av Losprosjektet. NOVA Rapport 13/14 , NOVA/HiOA, Oslo 2014. Sammendrag.

Samhandlingsreformen startet i 2012. Den skal bidra til at pasienter og brukere får tidlig og god hjelp når de trenger det i hjemkommunen. Folkehelseloven styrker også kommunenes ansvar og plikter for forebygging og helsefremmende arbeid.

Meningen er at dette skal føre til flere tilbud til de som ønsker å legge om levevaner som fører til sykdom – for eksempel å endre kostholdet eller å komme i gang med fysisk aktivitet.

Men hvordan ligger norske kommuner an nå, tre år etter oppstarten?

Bedre oversikt

Det viser seg at kommunene har fått bedre oversikt, men at oppfølgingen bare er i startfasen. Å kartlegge folkehelsen har nå blitt et krav til kommunene.

– Mange flere kommuner har begynt arbeidet med å kartlegge helsetilstanden i sin befolkning etter oppstarten, og dette er det området hvor samhandlingsreformen har hatt en klar effekt. Det sier forsker og professor Arild Schou ved NIBR og Høyskolen i Buskerud og Vestfold, som har ledet prosjektet.

110 av 309 kommuner har kartlagt folkehelsen i befolkningen i 2014, noe som er en økning på 20 prosent siden 2011.

– En slik økning på bare to år er mye, sier Schou.

– Samtidig er det fortsatt tidlig å forvente at arbeidet med å følge opp folkehelseloven skal være gjennomført i et flertall av kommunene, sier forsker Marit Helgesen, medarbeider på prosjektet.

Funnene er basert på undersøkelser NIBR har gjennomført om folkehelse i norske kommuner i 2011 og 2014 – ett år før og to år etter reformoppstarten våren 2012.

Folkehelseloven et vendepunkt

Når det gjelder oversikten over helsetilstanden, har det skjedd det en betydelig endring etter reformstarten i 2012. Selv om norske kommuner jobbet med dette før reformen ble innført, representerer folkehelseloven et vendepunkt.

– Tidligere lovgivning på området har vært for utydelig, og gjennom den nye folkehelseloven stiller myndighetene nå mer konkrete krav til kommunene om å kartlegge helsetilstanden og de positive og negative påvirkningskreftene på helsen til sin befolkning enn før, sier Schou.

Hele 75 prosent av kommunene mener at de har fått mer kompetanse om folkehelsen, og at dette har skjedd som en direkte følge av reformen.

Oversikten over helsen i befolkningen blir brukt i planer og tiltak i kommunene. Dette kan for eksempel være krav til utformingen av boliger og økt utbygging av sykkelvei, turstier og grøntområder. Dette har en kjent helsefremmende effekt.

Men når det gjelder oppfølgingen av oversiktsarbeidet, altså hva kommunene faktisk har gjort med all helseinformasjonen, er kommunene helt i startgropa. Mindre enn en femtedel rapporterer å ha fulgt opp oversikten med politiske og administrative tiltak, som for eksempel endring i prioriteringer innen samferdsel, eller økt fokus på forebygging for spesielt utsatte grupper i samfunnet.

Folkehelsearbeid er blitt viktigere i kommuneapparatet

I mange tilfeller foregår arbeidet med folkehelse nå på tvers av sektorer, altså innen andre etater i kommunen enn bare helseforetakene, som for eksempel innenfor kultur og utdanning. Folkehelse er tydeligere for hele organisasjonen enn det har vært tidligere.

I tillegg har ikke folkehelsekoordinatoren like ofte en helsesjef eller kommunelege som sjef, men jobber nå i større grad under plansjefen. Det betyr at koordinatoren nå sitter høyere opp i systemet, og dermed har fått mer gjennomslagskraft enn før.

– Det faktum at flere kommuner nå har ansatt koordinator, styrker inntrykket av at de er viktigere enn før, konkluderer forskerne.

Innvandrerrike kommuner har fokus på folkehelse

Kommunene med flest innvandrere som er blant dem som har best oversikt over helsen til befolkningen.

Hele 109 kommuner har et spesielt fokus på forebygging og helsefremmende tiltak blant innvandrere.

Prosjektet har hatt et spesielt fokus på kommuner med en stor innvandrerbefolkning, og er en del av en større forskningsbasert evaluering av reformen (Evasam) som gjennomføres i regi av Forskningsrådet. Sluttrapporten kommer til vinteren.

Referanser

Arild Schou, Marit Helgesen og Hege Hofstad (2014): Samhandlingsreformens effekt på kommunen som helsefremmende og sykdomsforebyggende aktør – En nasjonal oversikt over status i kommuner to år etter reformoppstart med et spesielt blikk på innvandrerrike kommuner, NIBR-rapport 2014:21, Norsk institutt for by- og regionforskning, ISBN: 978-82-8309-043-7

Marit K. Helgesen, Hege Hofstad, Lars Risan, Ingun Stang, Grete Eide Rønningen, Cathrine Lorentzen og Ursula Småland Goth (2014): Folkehelse og forebygging. Målgrupper og strategier i kommuner og fylkeskommuner, NIBR-rapport 2014:3, Norsk institutt for by- og regionforskning, ISBN 978-82-8309-013-0

Trond Vedeld og Hege Hofstad (2014): Tilnærminger, modeller og verktøy i oversiktsarbeidet. En kunnskapsoppsummering, NIBR-rapport 2014:23

To nye menneskefossil som er oppdaga i Taiwan og i Xujiayao i det nordlege Kina, stemmer ikkje over eins med nokre av dei menneskeartane vi kjenner til no, inkludert moderne menneske, Homo erectus og neandertalarar.

Dette skriv Huffington Post.

– Vi har visst at det har vore menneskeartar vi ikkje har hatt oversikt over, dette gir oss ein idé om kva vi har med å gjere, seier zoolog Petter Bøckman ved Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo.

Les også: Apa som reiste seg opp

– Større mangfald

Mens moderne menneske enno var i Afrika, var det minst fire andre tidlege menneskeartar på jorda: Neandertalarar i Europa, Denisovanarar i Asia, og den såkalla hobbiten, Homo floresiensis, som levde i Indonesia. I tillegg har det blitt funne teikn til ei mystisk fjerde gruppe frå Eurasia som må ha blanda seg med denisovanarane.

Dei nye funna tydar på at mangfaldet av mennesketypar som har levd i Asia, har vore endå større enn det vi har visst om til no.

For det kinesiske funnet analyserte forskarar ni tenner frå fire individ. Tennene som er datert til å vere mellom 60 000 og 120 000 år gamle, har blitt samanlikna med meir enn 5000 tannprøvar frå ulike tidlege menneskeartar.

Forskarane fann at tennene delte nokre trekk med tanngarden hos neandertalarar, men det vart ikkje full match med nokre mennesketypar.

– Det vi har sett er ei ukjent gruppe for oss, det er ikkje Homo sapiens og det er ikkje Homo neanderthalensis, seier forskar María Martinón-Torres til BBC.

Kjeven frå Taiwan

I ein annan studie fann forskarar hint om nok ein ukjent menneskevariant. Kjevefossilet, som har fått namnet Penghu, har blitt datert til å vere mellom 10 000 og 190 000 år gammalt.

Som for det kinesiske funnet viser det seg at den fossile kjeven ikkje matcha andre kjente menneskeartar.

Uansett kven desse menneska var, så er dei no borte.

– Det hadde vore kjempetøft om vi hadde vore mange menneskeartar, men dessverre ser det ut til at vi menneske er ekstremt flinke til å utrydde andre konkurrerande artar, seier Bøckman.

– Vi er våre eigne slektningars verste fiende.

Bruk av TV og PC fører til at tenåringer bruker mer tid på å sovne inn, og sover for lite. Dette er bekreftet i tidligere studier.

Men den nye norske studien går bredere ut. Den undersøker virkningen av flere typer skjermutstyr enn bare TV og PC, nemlig også spillkonsoller, nettbrett, mobiltelefoner og mp3-spillere.

Dette mangfoldet av apparater bekrefter den negative effekten på innsovning og søvnlengde. Ekstra ille er det for nattesøvnen hvis ungdommene bruker flere skjermer på en gang, for eksempel nettbrett og TV.

Sosial nettbruk muligens verst

Men i tillegg trer noen nye, mer usikre mønstre fram: De som bruker skjermene til å kommunisere, enten med chatting eller epost, får trolig de største søvnproblemene.

– Selv om vi har studert virkningen av ulike apparater, må vi være forsiktige med å tolke for detaljert, advarer Mari Hysing, forsker ved Regionalt kunnskapssenter for barn og unge i Uni Research Helse, Bergen.

De har gjort studien i samarbeid med Folkehelseinstituttet og Universitetet i Bergen. Studien publiseres i British Medical Journal.

– Sosial nettbruk kan tenkes å ha en spesielt negativ effekt, fordi dette kan være en mer aktiv bruk av elektronikk, og slik gi økt våkenhet, sier Hysing til forskning.no.

Dessuten får ungdommen mindre kontroll over bruken når andre tar initiativ til kontakt i de sosiale mediene, mener hun.

To typer spørsmål

Studien bygger på spørreskjema som ble besvart av 10 000 ungdommer i Hordaland våren 2012. Det samme materialet har Hysing og kolleger tidligere brukt til en mer allmenn kartlegging av søvnvanene til tenåringer i 2013.

Elevene ble spurt om hva slags utstyr de brukte i soverommet den siste timen før de la seg. De ble også spurt om tidsbruk foran skjermen i løpet av hele dagen, ikke bare ved leggetid.

Dette siste spørsmålet handlet mindre om utstyr, mer om type aktivitet. For eksempel ble ungdommene spurt om hvor mye de chattet og brukte epost, uavhengig av om chattingen og epostbruken skjedde på PC, nettbrett eller mobil.

Også derfor blir det vanskeligere å sammenligne virkningen fra hvert enkelt apparat.

– Det kan godt hende at vi hadde stilt spørsmålene på en annen måte i dag, bekrefter Hysing. Rask teknologisk utvikling gir nye apparater på markedet. Derfor bør nye slike undersøkelser gjøres jevnlig, mener hun.

PC og mobil topper tabellen

PC topper listen over nei-nei-utstyr ved leggetid, mens PC-spilling ligger på bunnen av listen for innsovningsproblemer, og midt på lista for søvnmangel. Dette kan tyde på at det er annen bruk av PC enn spilling som lager problemer.

– Vi ser at PC er mye brukt på soverommet. Bærbar PC brukes både istedenfor TV til filmtitting og til chatting og annen sosial nettbruk, bekrefter Hysing.

Mobilbruk ved leggetid er nummer to på lista for innsovningsproblemer. Nettbrett ligger derimot merkelig nok nederst på denne lista, og nest nederst for søvnmangel.

Usikker kjønnsforskjell

Gutta brukte mest tid på PC-spill og spillkonsoller og jentene svakt mer på chatting i løpet av dagen. Jentene brukte også mobil mer ved leggetid enn gutta. Betyr det at jentene dermed er mest utsatt?

– Det er ulike søvnmønster og ulik bruk av elektronikk, men sammenhengen ser ut til å være lik for gutter og jenter, svarer Hysing.

Forskyver døgnrytmen

Hvorfor fører skjermbruken til søvnproblemer? En mulig forklaring er at skjermbruk fortrenger tida til søvn. Ungdommen drar ut kveldene med skjermbruk, foreslår forfatterne i fagartikkelen.

En annen forklaring er at de blir oppspilte av skjermbruken, og dermed ikke får sove. Lang innsovningstid er vanlig hos tenåringer, fordi døgnrytmen forskyves biologisk. Forskerne har faktisk satt nedre grense for lang innsovningstid ved hele 60 minutter.

Lyset fra skjermen kan også forskyve døgnrytmen, skriver forfatterne. Dette er også bekreftet av andre studier, blant annet fra USA.

Kan snu årsak og virkning

I drøftingen er forskerne også inne på en annen og helt motsatt tankegang: Kanskje er det ikke slik at skjermbruk før sengetid ødelegger søvnen. Kanskje finner ungdommene fram skjermene som et søvndyssende middel når de ligger søvnløse?

Forskerne tar forbehold om at de ikke kan si noe sikkert om hva som er årsak og hva som er virkning.

Likevel mener de at det trolig er snakk om en selvforsterkende sirkel: Skjermbruk fører til søvnløshet, som igjen fører til skjermbruk.

Vil ikke skremme

Nye tider med ny elektronikk krever også en oppdatering av søvnråd for ungdom og foreldrene deres. Det er ikke bare TV-titting som bør unngås om kvelden, skriver forfatterne av studien i British Medical Journal.

De viser til at søvnproblemene har økt hos ungdom de siste tiårene. Likevel vil ikke Hysing svartmale skjermbruk.

– Vi vil ikke skremme folk. De fleste ungdommene i undersøkelsen brukte skjerm før de gikk og la seg. Det er hvor ofte og hvor mye du bruker skjermer som har noe å si for søvnen, sier hun.

Referanse:

Mari Hysing mfl: Sleep and use of electronic devices in adolescence: results from a large population-based study, British Medical Journal Open, 2015, doi:10.1136/bmjopen-2014-006748