«Fallos» er den greske betegnelsen på en erigert penis. I Norge er det funnet bortimot hundre steinfalloser. De er en symbolsk gjengivelse av fallosen. De representerer den mannlige potens og fruktbarhet.

Når man ofret dyr og mennesker til en symbolsk fallos, kunne en ny avling sikres blant mennesker, dyr og natur.

Mange gamle fruktbarhetsritualer har levd videre i modifisert form helt inn i moderne tid. Den svenske midtsommerskikken å danse rundt maistangen, er en levning knyttet til fallosdyrkelsen.

Alveblotet

Det hedenske blotet som ble avholdt ved vintersolverv, var en innhøstningsfest. Den ble holdt i vintermåneden, ýlir. Da var det tid for alveblot.

Alvene hadde en sentral rolle i hedenske kultseremonier. De tilhørte den norrøne gudeverden, men var nok nærmere i folks jordiske liv enn æsene. Alvene var både fruktbarhets- og dødsmakter.

Alvekulten var gjerne lokal og foregikk innenfor hvert enkelt hushold, men den ble også feiret offisielt på bestemte tider av året, som ved vintersolverv (21. desember). På denne tid av året lå naturen i dvale, og dette var derfor en fest for de døde, men den så også fremover mot i håp mot et nytt, grøderikt år for folk og fe.

I Austfararviser forteller Sigvat Tordarson, Olav Haraldssons hirdskald, om en gang han på en reise ble nektet adgang hvor husfolket var godt i gang med feiringen av alveblotet. Da var ikke fremmedfolk velkomne inn.

Sigvat beskriver en kvinnerøst som roper: «Kom ikke nærmere, din gudløse stakkar. Jeg frykter Odins vrede, vi dyrker de gamle guder!» Kvinnen stelte til alveblot. Under alveblotet hadde fallosen er betydningsfull rolle.

Vi vet lite om hvordan de opprinnelige ritualene forgikk på nordisk område, men både tekst og bilder fra middelhavslandene viser hvordan deler av denne kulten ble utført. Der ble jordens fruktbarhet og naturens gjenfødelse ble personifisert gjennom dans og hellige drama, slik som i myten om Demeter og Persefone, der moren leter etter sin datter som er stjålet og tatt med til dødsriket Hades. Slike myter symboliserer fødsel, død og gjenfødelse av vegetasjonen.

Priapos

En gresk myte om kjærlighetsgudinnen Afrodite forklarer bakgrunnen for fallosdyrkelsen: Afrodite fødte et barn, den storartede guddommen Priapos. Det hersket usikkerhet med hensyn til hvem barnets far var, men selveste Zevs ble mistenkt av hustruen Hera.

Med en magisk berøring av Afrodites mage, forbannet hun barnet som vokste der. Det førte til at barnet, Priapos, ble født stygg, med en enorm mage, gedigne føtter, hender, nese, tunge og en gigantisk, kontinuerlig erigert fallos.

Obskøniteten til dette vesenet var så avskyelig for Afrodite at hun kastet ham ut av sitt rike og forlot ham i villnisset.

• Les også: Svensk steinalderdildo?

Her ble han tatt inn av en gjeter som så at hvor som helst dette vesenet gikk, så grodde alt enormt etter ham. Planter skjøt opp fra bakken og dyrene hoppet på hverandre, paret seg voldsomt og formerte seg. Priapos ble snart kjent og dyrket som en fruktbarhetsgud.

Vølsetåtten

Her i Norden har vi den såkalte Vølsetåtten, en «tått» er en kort fortelling, som gir oss et levende bilde på hvordan et fallosritual ble utført.

Tåtten er nedskrevet i 1380-årene. Handlingen finner sted i 1029 og viser at hedensk tradisjon fremdeles var levende. I tåtten går det frem at Völsi (fallos) er en hestefallos, og det er den som er midtpunkt i ritualet.

Vølsetåtten forteller om en gammel mann og en gammel kvinne som bodde sammen med sin sønn og datter på en odde langt fra andre mennesker. På gården bodde også en trell og en trellkvinne.

Da trellen hadde slaktet hesten og skulle kaste hestepenisen, kom sønnen i huset forbi. Han tok penisen med til sin mor, som satt sammen med søsteren og trellkvinnen.

Gutten ertet trellkvinnen med at «lemmet ikke ville vært kjedelig mellom bena på henne», og trellkvinnen lo. At dette likevel ikke var helt akseptert tyder datterens reaksjon på. Hun bad broren fjerne penisen

Men moren, som beskrives som en storlåten kvinne, ville beholde den og mente den var til nytte, hvorpå hun pakket den inn i et lintørkle sammen med løk og urter for å bevare den. Hver kveld tok kvinnen hestepenisen ut av skrinet, og lot hele husholdet ta del i en seremoni der hun fremsa en regle, gav penisen til husbonden som gjorde det samme og deretter videre til alle hadde tatt del i ritualet.

I kvinnegraver

Innpakkingen av lemmet i lin og løk er kjent som en urgammel tradisjon. En kjøttkniv fra 300-tallet, funnet i en kvinnegrav i Fløksand i Nordhordland, har en runeinnskrift som lyder: lina laukaR(a), «lin løk». LaukaR er også kjent fra andre urnordiske innskrifter.

Flere av steinfallosene er funnet på eller i kvinnegraver. Vi kan spørre hvilken rolle et mannlig fruktbarhetssymbol spiller i en kvinnegrav. Svaret kan være at steinfallosene hadde en generell fruktbarhetsrolle, der hovedanliggendet ikke var en fysisk seksuell akt, men at de heller omfattet all naturens vekst. Og Vølsetotten, der husfruen ledet ritualet, kan tyde på at kvinnen hadde en førende rolle i en falloskult.

Men hva med steinfalloser som stod mer perifert i forhold til bebyggelsen og som verken var knyttet til grav, hustuft eller gammelt kultsted?

En slik plassering kan tyde på folk gikk i prosesjon og vandret rundt i jordbrukslandskapet bærende på sine fruktbarhetssymboler – en velsignelsesrunde der steinfallosene årvisst ble båret rundt for å bringe godt år og fred.

Hellige steiner

Ordet «fallos» har sin opprinnelse i gresk, phallos. Ordet er senere adoptert i mange moderne språk og refererer til det mer vanlige ordet penis. Objekter som visuelt ligner en penis eller opptrer som et symbol for den, kan altså refereres til som en fallos eller mer korrekt: de har fallisk form.

Fenomenet «hellig stein» kan muligens føres tilbake til Bethel-steinen, som er omtalt i Bibelen. Den er knyttet til den kanaanittiske guden Baal, jamfør fortellingen om Jacob som hvilte hodet mot en stein, da han i et syn så himmelstigen.

Hellige steiner ble oppfattet som en forbindelse mellom menneskenes og gudenes verden, og ble dermed oppfattet som en helligdom i seg selv.

• Les også: Jålete menn utfordrer bildet av fortidas krigere

Som arkeologisk funngruppe går de under navnet «hellige hvite steiner». De aller fleste er laget i hvit kvarts, kvartsitt eller marmor. Disse steinene har vært satt i sammenheng med gravanlegg, hvor flere av dem er funnet, mens andre ikke kan sees å ha hatt tilknytning til en grav.

Likevel antar vi at de har vært en viktig del av en kultisk sfære, der de har hatt en sentral rolle i ritualene knyttet til fruktbarhetsdyrkingen. Flere av de fallosformede steinene er funnet ved kirker og gamle kirketomter. Det tyder på at steinene representerer en kultstedskontinuitet, hvor det har eksistert en hedensk kult før stedet ble videreført som kirkested.

Det hvite

Det var arkeologen Th. Petersen som først omtalte disse steinene som «hellige hvite steiner», noe som henspiller på den lyse marmoren de vanligvis er formet av.

Den hvite fargen har hatt en spesiell betydning, også i skandinavisk mytologi, der den oppfattes som representant for det transcendente. I eddadiktet Gudrunkvadet snakkes det om å avlegge ed ved hvíta helga steine.

De hvite fallossteinene kan minne om et hellig alter, hvor det da var naturlig å sverge eden ved.

Det kan ikke være tilfeldig at de fleste steinfallosene er hvite. Språklig er hvit opstått av begrepet «lys»: gresk leukos. Den hvite fargen symboliserer blant annet rituell renhet og visdom – men også døden.

I mange kulturer er hvit brukt som farge på prestedrakter. Keltiske druider var kledd i hvitt, egyptiske faraoer hadde en hvit krone og perserne trodde alle guder var kledd i hvitt. Dette knytter fargen til det guddommelige.

I eddadiktet Voluspå snakkes det om den hvite aur (sand) som øses opp fra Urds brønn og helles over verdenstreet Yggdrasil, og Snorre Sturlason sier i Gylvaginning at denne auren som nornene hver dag øser over treet, er så hellig at alt som kommer ned i bunnen blir så hvitt som den hinnen som ligger innefor eggskallet.

Dette reflekterer en betydningsfull handling, der de livgivende væsker skal bidra til å opprettholde kosmos.

Skildringen av det hvite vannet som øses over treet synes å peke på fruktbare og livgivende krefter som opprettholder det kosmiske prinsipp.

Fallossteinene kan slik ha bidratt til å skape en kosmisk tilknytning. De skulle skape et vern for den døde og for graven, men samtidig styrke båndet mellom de levende og den døde som fremdeles hadde sin plass i slekten.

Guddommer

Mange forskere har knyttet de hellige hvite steinene til mytologiske analogier og prøvd å se dem i sammenheng med en fruktbarhetsguddom. Først og fremst gjelder det guddommene Frøy, Frøya og Njord.

Historieskriveren Tacitus forteller fra 100-tallet om den kvinnelige guddommen Nerthus, som forskere senere har knyttet til vaneguden Njord fordi ordet etymologisk kan ha utviklet seg fra Nerthus til Njord, og som kan ha vært en tvekjønnet guddom.

Germanerne trodde at Nerthus oppholdt seg på en øy i en ukrenkelig lund. I denne lunden var det en innvigd vogn dekket av et teppe.

Presten var den eneste som hadde lov til å røre ved vognen. Han visste når gudinnen var til stede og fulgte henne med stor ærbødighet når vognen hennes ble trukket av kyr. De steder hun valgte å beære med et besøk, ble feiret med fest og høytid. Da skulle ingen gå i krig og ingen løfte våpen.

Kanskje fantes det hellige steiner på de steder der guddommens prosesjon stoppet og utførte i ritualer med steinen som midtpunkt. Mange av steinfallosene er funnet i graver, og det er nok derfor noen har tolket kvinnegraver med steinfalloser som graver etter gydjer. De var ledere for en kvinnebasert fruktbarhetskultus.

Høgberget

Et svært spesielt funn fra Høgberget på gården Røkke østre i Skatval i Nord-Trøndelag, kan tyde på at vi har å gjøre med et mulig kultsted med spor etter selve ritualene knyttet til en falloskult. Her ble det funnet en steinfallos i en vannfylt grop på toppen av en bergknaus.

Gropen var regelmessig formet, fylt av vann, og over én meter dyp. Ved siden av steinfallosen lå flere avlange fliser av marmor med største lengde 0,74 centimeter. Flisene kan ha vært hentet fra en marmorgang på nordsiden av Høgberget, cirka 150 meter fra den vannfylte gropen.

Arkeologen Sverre Marstrander så gropen som Moder jords vulva og de hvite marmorsteinene som sæden som føres inn i vulva – alt som ledd i en magisk fruktbarhetsseremoni som skulle bringe godt år og fred.

Livssyklus

Fallosen var et symbol på fruktbarhet, men den kunne også inngå i en dødekult. Fallosen var et prestisjefylt symbol.

Seksualitet og gjenfødelse kan ses i en sammenhengende syklus knyttet opp mot den fruktbarhet steinene synes å eksponere. Dermed kan fallosen også inngå som del av en dødsideologi.

Noen betrakter fallosen som et symbol for guden Heimdall, som i norrøn mytologi er en av dem som skal lede an i den nye verden som oppstår etter at den gamle er gått under i Ragnarok.

Gigantiske datasett som samles inn fra mobiltelefoner, nettlesere og kredittkort – «Big Data» – har gitt legene bedre muligheter for å behandle sykdommer, byplanleggere for å bygge bedre byer og ikke minst forskere til å finne nye svar.

Dataene er som regel anonymiserte, slik at navnene er byttet ut med et nummer. Men nå har forskere fra Massachusetts Institute of Technology (MIT) og Aarhus Universitet vist hvor lett det er å finne ut hvem de anonyme personene er i et sett med data om handler med kredittkort.

Studien er beskrevet i en artikkel i Science.

– Resultatene er overraskende, for vi hadde ikke forestilt oss at muligheten for å identifisere folk ville være så stor, sier Laura Radaelli. Hun arbeidet med studien på Aarhus Universitet; nå er postdoc på universitetet i Tel Aviv.

Privatlivets fred

Forskerne på MIT hadde allerede forskningsresultater som viste at det var lett å identifisere brukere i mobildatasett, selv om både navn og telefonnumre var fjernet.

Samtidig begynte flere og flere vitenskapelige tidsskrifter å kreve at når vitenskapelige artikler bygger på big data, så skal datasettet offentliggjøres, slik at andre forskere kunne gå resultatene etter i sømmene.

– Det er blitt lettere å samle inn big data, men det er ikke noe alle forskere har mulighet for. Ved å dele dem, åpner man muligheten for at mange forskjellige forskere kan finne mange forskjellige interessante resultater i datasettet. Men det er data om mennesker. For å kunne dele dem, er vi nødt til å være sikre på at det ikke utgjør noen risiko for folk, sier Laura Radaelli.

Identiteten avsløres

Derfor bestemte forskerne seg for å finne ut om anonymiseringen er god nok. De tok for seg et datasett med 1,1 million kredittkortkjøp i 10 000 butikker over tre måneder. Alle navn var erstattet med et anonymt brukernummer.

I datasettet var det i tillegg til brukernummeret også data om hvilken butikk handelen var gjort i, hvilken dato den var gjort, og hva prisen var.

– La oss anta at jeg vet at du besøkte fire bestemte butikker på fire bestemte dager. I 90 prosent av tilfellene ville du være den eneste som hadde gjort det, sier Radaelli.

Ni av ti personer kan altså identifiseres når man kjenner sted og dato for bare fire handler.

Lettest å identifisere kvinner

Hvis forskerne også hadde en cirkapris på det som var kjøpt, ble oppgaven enda enklere. Det vil man kunne gjette ved å se hva kjøperen kom ut av butikken med.

– Sannsynligheten for identifikasjon ble økt med 22 prosent i slike tilfeller, sier Radaelli. Forskerne konstaterte også at det var lettere å identifisere kvinner og folk med høye inntekter.

– Vi har ikke sett på årsakene til det. Det var bare en observasjon, sier Radaelli.

Kan avsløre deg selv

Sune Lehmann, som er førsteamanuensis ved Danmarks Tekniske Universitet (DTU), mener dette er en viktig debatt.

– Det er farlig å dele data, selv om man har anonymisert dem. Det kan være vanskelig å vite hva som skal til for å identifisere folk, sier Lehmann.

– Jeg kunne ha gått på Twitter og fortalt at jeg nettopp har kjøpt nye joggesko, eller på Amazon kunne jeg ha trykket på en knapp og delt at jeg har kjøpt nye joggebukser. Hvis man offentliggjør ting, er det mulig å forbinde noen punkter og finne folk i datasett, forklarer han.

Avslørt av filmvaner

Lehmann peker også på at Netflix for noen år siden offentliggjorde anonyme data om hvor mange stjerner brukerne hadde gitt til ulike filmer. Strømmetjenesten ville få laget en algoritme for å anbefale nye filmer til brukerne.

Men forskere fra University of Texas koblet dataene sammen med opplysninger fra hjemmesiden IMDB (Internet Movie Database). Dermed visste de hvordan brukerne hadde anmeldt film med politisk budskap, seksuelt innhold eller annet som de ikke hadde hatt lyst til å dele med andre.

– Selv om de bare hadde en bruker-ID og visste hvilke filmer som var anmeldt, så kunne de identifisere folk med data som var fritt tilgjengelige på internett. Det ville vært ubehagelig hvis disse kredittkortdataene var offentlige og jeg tweetet om de nye skoene mine, og folk plutselig visste alt om hva jeg har kjøpt det siste året, sier Sune Lehmann.

Lett å få opplysninger om folk

En opplagt løsning for å beskytte folks privatliv kunne være å bruke mindre presise data. Men dette ble også testet av forskerne. De erstattet kjøpsdag med en 15-dagersperiode og slo sammen butikker i grupper på 350.

Med kunnskap om fire kjøp kunne nå bare 15 prosent identifiseres. Med kunnskap om ti kjøp var det fortsatt mulig å identifisere mer enn 80 prosent.

– Jeg tror dette er opplysninger som det er ganske lett å få fatt i. I Danmark bruker folk kredittkort til å kjøpe nesten alt, sier Laura Radaelli.

Lovgivningen henger etter

Både Laura Radaelli og Sune Lehmann peker på at dette er utfordringer politikerne må forholde seg til.

– Jeg synes dette må diskuteres nøye. Det blir viktigere og viktigere å kontrollere disse dataene. Men det er en vanskelig debatt å ta, for det er vanskelig å komme med gode løsninger, sier Lehmann.

I USA kreves det bare at alt som kan identifisere en person, skal fjernes før offentliggjøring. Det vil si for eksempel navn, adresse og telefonnummer. – Det tar ikke høyde for hva som kan skje etter at dataene er offentliggjort, sier Laura Radaelli.

EU-lovgivningen, derimot, krever at mennesker ikke skal kunne identifiseres i offentliggjorte datasett.

– Det er umulig å oppnå: I morgen kan det komme nye opplysninger som gjør det mulig å identifisere folk. Lovgivningen er ekstremt streng, og det gjør at folk ikke deler noe som helst. Det er heller ikke bra, sier Radaelli.

Radaelli påpeker at slike datasett redder liv. Big dta spiller blant annet en nøkkelrolle i kampen mot malaria.

– Formålet er ikke å skremme noen. Vi vil at data skal kunne deles. Men det er viktig at folk er oppmerksomme på det de deler om seg selv, sier hun.

Referanse:

Yves-Alexandre de Montjoye, Laura Radaelli, Vivek Kumar Singh, Alex «Sandy» Pentland, Unique in the shopping mall: On the reidentifiability of credit card metadata, Science, doi: 10.1126/science.1256297

Sammendrag

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Det er godt kjent at bare troen på at en medisin virker, kan gjøre oss friskere. Selv om det dreier seg om narremedisin.

Denne placeboeffekten og blir stadig forsket på. Nå har en amerikansk forskergruppe funnet ut at også prisen på medisinene kan narre oss til å tro at den virker.

Parkinson-pasienter ble bedre

Parkinson-pasienter med en moderat til alvorlig sykdom fikk vite at de skulle få to ulike medisiner. De 12 pasientene ble fortalt at den ene medisinen de skulle få, var 15 ganger så dyr som den andre.

Forskerne fortalte også at hensikten med studien var å vise at begge medisinene var like virkningsfulle, til tross for den store prisforskjellen.

Det pasientene ikke visste, var at både den «billige» og den «dyre» medisinen var lagd av saltvann.

Kunne måles i hjerneaktiviteten

Begge placebo-medisinene gjorde at pasientene fikk bedre motorikk.

Men da pasientene fikk den «dyre» medisinen først, økte bevegeligheten deres vesentlig mer enn da da de fikk den medisinen de trodde var billigst. 

Placebo handler om hjernens forventninger. Det interessante med denne studien er at forskerne ikke bare kunne måle at motorikken hos pasienten ble bedre. De kunne også måle medisinens virkning gjennom pasientenes hjerneaktivitet. Studien viser at hjernens belønningssystem ble mer aktivert når pasienten trodde de fikk et dyrt legemiddel.

Ikke overraskende

Magne Arve Flaten er professor i psykologi ved NTNU og har selv forsket på placeboeffekten. Han er ikke overrasket over resultatene.

– Det er vist tidligere at når forsøkspersonene tror de får en dyr smertestillende medisin, så virker disse mer smertestillende enn når de tror de får billigere medisiner. Dette gjelder selv om deltakerne får placebo.

Sannsynligvis kan den sterke effekten av «dyr» placebo forklares med den forestillingen vi alle har om at noe som er dyrt, også er bedre, mener Flaten.

– Placeboeffekten er et resultat av positive forventninger til at behandling vil virke. Når pasienten får vite at medisinen er dyrere enn annen medisin, vil forventningene til den dyre medisinen forsterkes. Større forventninger vet vi at er forbundet med sterkere placeboeffekt, sier psykologen.

Hvorfor virker placebo?

Forskere har i mange år vært enige om at det finnes en placeboeffekt. Den store gåten har imidlertid vært mekanismene bak den – hva er det som skjer i kroppen vår?

Forskere har blant annet brukt fMRI (funksjonell magnetresonanstomografi) for å forske på fenomenet. Det er dokumentert at placeboeffekten kan føre til utskillelse av kroppens egne smertestillende stoffer, endorfiner.

Leger bruker placebo

Hele 97 prosent av britiske leger som ble spurt i en studie, hadde benyttet seg av det som kalles uren placebo. Det er placeboeffekter som kommer fra medisin eller behandling som egentlig er virkefull – bare ikke i det aktuelle tilfellet.

Det kan for eksempel være antibiotika mot virusinfeksjoner, eller det at legen tar en blodprøve for å vise at hun gjør noe for pasienten. Det er det å bli behandlet, heller enn behandlingen selv, som fungerer.

12 prosent av legene hadde brukt placebo i sin reneste form. De hadde foreskrevet sukkerpiller eller saltvannsinjeksjoner til pasientene sine minst én gang i løpet av karrieren.

Referanse:

Alberto J. Espay, m.fl: Placebo effect of medication cost in Parkinson disease, Neurology 2015

Stipendiater fra Kina og Iran ble nylig utvist fra Norge etter påtrykk fra Politiets sikkerhetstjeneste. PST mente at de utgjorde en fare for rikets sikkerhet, fordi det er mulig de vil eksportere sensitiv informasjon til land som Norge har innført sanksjoner mot.

Er de spioner, eller blir forskere fra bestemte land mistenkt på sviktende grunnlag? Høyskolene og universitetene der de utenlandske forskerne jobber, får ikke innsyn i begrunnelsen. Det gjør ikke stipendiatenes advokater, heller.

Over 90 prosent borte på ett år

Flere er nå bekymret for Norges akademiske anseelse internasjonalt.

I 2011 avla iranske stipendiater 39 doktorgrader ved NTNU. I 2012 hadde tallet falt til 3.

Professor Arild Underdal ved Universitetet i Oslo mener det er stor fare for at utvisningene fører til tap for forskningen både nasjonalt og globalt.

Rektor Gunnar Bovim ved NTNU er bekymret for det samme.

Uheldig for NTNUs internasjonale renommé

Bovim mener utvisningene kan skade universitetets anseelse, og føre til at NTNU taper i konkurransen om de beste hodene. 

– Det er uheldig for vårt internasjonale renommé, sier Bovim til forskning.no.

I desember fikk den iranske stipendiaten Hamideh Kaffash endelig avslag fra Utlendingsnemnda, hvor hun klaget på UDIs utvisningsvedtak. Kaffash studerte redusert CO2-utslipp ved ferromanganproduksjon.

Ifølge Bovim er det vanskelig å forstå at utvisningen skjer basert på en vurdering av prosjektet hun forsket i.

– Vårt fagmiljø sier at det ikke er noen faglige begrunnelser for at Kaffash ble utvist, tilføyer rektoren.

Totalt ble syv iranske stipendiater tilknyttet NTNU utvist fra UDI. Etter anke fikk fire av dem likevel opphold. En av disse forsket på samme felt som Kaffash.

Får ikke vite grunnen

NTNU vet ikke om begrunnelsen for utvisningen av Kaffash ligger i prosjektet eller personlige forhold.

– Vi har ikke innsyn i begrunnelsen for vedtakene som UDI og PST har gjort, sier Bovim. Men han bekrefter at en annen stipendiat som forsket på det samme feltet som henne, senere fikk opphold.

Hittil har utenlandske studenter fått midlertidig visum ved NTNU og andre universiteter, basert på utdanningsinstitusjonenes egne vurderinger av prosjektenes sensitivitet. Deretter har de blitt vurdert av myndighetene for eventuelt videre opphold.

Brukte lang tid

Bovim er kritisk til at UDI og PST har brukt så lang tid på å bestemme seg for å gi avslag på oppholdstillatelsene til stipendiatene. Den utviste stipendiaten rakk å fullføre et av de tre stipendiatårene ved NTNU før hun ble utvist.

– Det gjør at det kan oppleves som utrygt å komme til Norge som stipendiat. Det er uheldig for NTNU og bortkastet tid både for oss og dem det gjelder, sier han.

Det er ulogisk at de slippes inn midlertidig og så blir utvist så lenge etterpå, mener han.

– Vi mener de ikke må slippes inn før saksbehandlingen om oppholdstillatelse er endelig, sier han.

– Flinke studenter

De iranske studentene er ikke hvem som helst. – De som kommer inn hos oss ved NTNU, er veldig flinke, sier rektoren. – Vi konkurrerer om dem med anerkjente universiteter i Sverige, Australia og USA, blant annet det høyt anerkjente Massachusetts Institute of Technology.

En tidligere utvist stipendiat som senere likevel fikk opphold i Norge, dro i mellomtiden istedet til et universitet i Nederland.

Gunnar Bovim ønsker en tettere dialog med UDI om hvor grensen bør settes.

– Det er noen prosjekter som åpenbart er sensitive, og andre som åpenbart ikke er det, beskriver Bovim.

PST har nå vært hos NTNU og forklart mer om vurderingene sine. Bovim understreker at universitetet ikke prøver å overprøve de vurderingene PST gjør når det gjelder sikkerheten.

Det å gi studenter fra totalitære land opplæring i å leve i et demokrati, er også et av oppdragene til et universitet, sier han: – Det har en egenverdi å lære dem felles vestlige verdier. Dette tilfører både oss og dem mye.

Stevner staten

Advokaten til Hamideh Kaffash, Brynjulf Risnes, har nylig stevnet UDI for retten for ugyldig vedtak om avslag på oppholdstillatelse. 

– Klienten min er naturlig nok fortvilet over at hun fikk avbrutt sitt påbegynte doktorgradsarbeid, sier Risnes. Hun og mange andre iranske studenter synes det er urettferdig at de blir identifisert med et regime som de tilfeldigvis er oppvokst i.

Advokaten har heller ikke fått innsyn i begrunnelsen for avslaget.

– Vi vet derfor ikke om utvisningen har tilknytning til hennes studier. Vi mener det ikke er grunnlag for å hemmeligholde begrunnelsen, sier Risnes til forskning.no.

Han håper nå at han skal få innsyn når saken kommer opp i retten.

UNE har brutt tidsfristen for behandlingen av anken hennes på UDIs avslag om oppholdstillatelse, mener advokaten.

– Vi stiller også spørsmål ved at Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda støtter seg på PSTs vurderinger i denne saken, sier Risnes til forskning.no.

Stor pågang fra utenlandske medier

Universitetet i Agder har nå stor pågang fra utenlandske medier – ikke minst i Kina – etter at en kinesisk stipendiat ved universitetet ble utvist. Stipendiaten studerte vindkraft.

– Vår gjennomgang av fakta om forskningen, som vi har tilgjengelig, gjør at vi er overrasket, skriver universitetsdirektør Tor A. Aagedal på Universitetet i Agder i en epost til forskning.no. 

Kina advarer mot at utvisningen kan skade Norges forhold til landet, og har overlevert en offisiell protest.

UiA vil ikke snakke om saken før den er endelig avklart. – Universitetet er ikke part, men har støttet de to rammede personene med juridisk bistand, forteller Aagedal.

Politiets sikkerhetstjeneste, PST, vil ikke kommentere enkeltsaker.

I dag vil jeg starte med å skryte av forskerne på Norsk Institutt for Luftforskning (NILU). Det var nemlig en fryd å lese artikkelen “Recent satellite-based trends of tropospheric nitrogen dioxide over large urban agglomerations worldwide” (Schneider, Lahoz & van der A, Atmos. Chem. Phys. 15, s 1205-1220, 2015). De har brukt ti år med målinger fra et av atmosfæreinstrumentene på ESAs satellitt ENVISAT, og sett på hvordan luftforurensingen (NO2) har utviklet seg rundt om i verdens storbyer.

Det er ikke NO2-utslippene som er målt, men det totale NO2-nivået i troposfæren over de aktuelle stedene. Dette vil være en blanding av hvor mye NO2 som slippes ut, hvor det slippes ut, og den atmosfæriske dynamikken i området.

Til sammen er 66 store byområder rundt om i verden undersøkt. 44 av disse har en statistisk signifikant trend, enten opp eller ned, gjennom disse ti årene. 

NILUs resultater med ENVISAT er veldig interessante. Over storbyene i Nord-Amerika og Europa har luftkvaliteten blitt vesentlig bedre gjennom denne tiårsperioden. Størst har forbedringen av luftkvalitet vært i Los Angeles og Boston, mens NO2-nivået har økt mest (relativt) i Kabul, og (absolutt) i kinesiske Tianjin. ENVISAT-målingene foregikk i årene 2002 – 2012. Godt å se at pengene som ble investert i satellitt og forskning har gitt meget interessante resultater. Her er artikkelen:

http://www.atmos-chem-phys.net/15/1205/2015/acp-15-1205-2015.pdf

Global temperatur

Satellittdataene for nedre troposfære er klare, og plasserer januar 2015 på 6-7 plass hos UAH og RSS. 2015 har dermed startet litt varmere enn 2005. Vi skal følge den globale kampen mellom 2005 og 2015 utover året her på bloggen. Som kjent tippet jeg at 2015 vil bli omtrent like varmt som 2005, eller litt varmere. Foreløpig ser det tipset greit ut. 

ENSO

Det kom nettopp en kraftig svekkelse av passaten i Stillehavet fra 140 grader øst til datolinjen. Hvis jeg har forstått fysikken riktig, så skal dette trigge enda en Kelvinbølge, i tillegg til den som knapt har kommet halvveis til Sør-Amerika nå. I så fall kommer varmen i havet under ekvatorbeltet i Stillehavet, og dermed global temperatur, til å holde seg ganske høy fram til over påske. I så fall vil vi ha fått et (svakt) El Ninjo-år, og en temmelig varm start på 2015, globalt sett.

Og ellers?

Jeg vant, litt overraskende, det første partiet i årets klubbmesterskap i sjakklubben på Lillestrøm for et par uker siden. Dermed var det klart for enda sterkere motstand denne uken. På beste forskervis gransket jeg på forhånd hvem som kunne bli potensiell motstander, og hvordan de pleier å åpne. Tallene viste at jeg skulle spille svart, og at alle de tre aktuelle motstanderne pleier å åpne med bonden til e4. Så derfor bestemte jeg meg noen dager i forkant for at jeg skulle svare med d5, og pugget varianter noen trekk framover på søndags kvelden.

Det startet helt glimrende: Etter fem trekk var begge dronningene borte fra brettet (som planlagt), og etter seks trekk hadde jeg en stilling som datamaskinen mener er litt bedre (som planlagt). Men – lenger fram hadde jeg ikke pugget den varianten, og da jeg måtte tenke selv, så gikk det galt. Men neste gang …   

 God helg til leserne. Håper folk i nord, og oppe i fjellheimen, slipper greit unna orkanen som kommer lørdag.  

Hva er det Marit Bjørgen har som gjør henne så rå? Kan vi finne svaret i genene?

Menneskets totale arvemateriale, det vil si genom, består av cirka tre milliarder basepar (A-er, T-er, C-er og G-er). Om vi sammenligner genomet til to tilfeldige mennesker, så er de omtrent 0,1 prosent forskjellige. Det er derfor rundt tre millioner forskjeller mellom ditt DNA og Marit Bjørgens.

Alle mennesker har de samme 20 000 genene, men vi har ulike varianter av disse. Et eksempel på en forskjell/variant, er at du har en A der Marit har en T som påvirker ett gens funksjon og gir Marit en unik evne til å unngå melkesyre i den siste seige motbakken. Slike genetiske forskjeller finner vi også utenfor genene, der de kan påvirke hvordan gener brukes.

Hvordan kan vi så knekke Bjørgen-koden – og dermed forstå hvilke gener som gjør Marit Bjørgen mye bedre på ski enn de fleste andre langrennsløpere? Ideen er enkel. Først leser vi av baseparene i genomene til gode og mindre gode langrennsløpere. Så sammenligner vi genomsekvensene og finner posisjoner der for eksempel gode løpere har en T mens mindre gode har en A. Ferdig? Ja, i prinsippet.

Problemet er at vi ikke kommer til å finne sånne posisjoner.

Ikke så enkelt

Komplekse egenskaper har også komplekse forklaringer. Skal du bli verdens beste langrennsløper må du ha vært heldig med en rekke varianter i ditt genom; varianter som enkeltvis bare forklarer en forsvinnende liten del av ditt talent. Og så er det miljøfaktorer da. Det hjelper ikke å ha alle de rette, genetiske variantene om du får is i rubben (OL 2010) eller om smørerne har glemt at skismøring skal under skiene (OL 2014).

Ingen har forsøkt å finne ”skiløpergenene” ennå. Men mye genetikkforskning det siste tiåret har dreid seg om å lete etter genetiske varianter som bestemmer hvordan vi ser ut, oppfører oss eller om vi er predisponert for et helseproblem.

Her er et godt eksempel: Dersom du er høy har du ganske sikkert foreldre som også er høye. Så mye som 80 prosent av all variasjon i høyde mellom mennesker er genetisk betinget. Nøyaktig hvilke genetiske varianter som gjør deg til basketballspiller-materiale burde derfor være en enkel sak å identifisere. I en ny studie publisert i Nature Genetics har forskere nå undersøkt sammenhengen mellom genetisk variasjon og høyde i 253 288 individer med europeisk avstamning.

Forskerne konkluderte med at cirka 10 000 vanlige genetiske varianter var assosiert med høyde. Men, disse 20 000 variantene forklarte bare 36 prosent av høydevariasjonen. Med andre ord: hver genetisk variant du har i din kropp som påvirker hvor høy du er (dersom du er fra Europa), vil i gjennomsnitt kun bidra 0,0036 prosent til ditt vertikale centimeter-mål.

Når det er så vanskelig å finne forklaringen på en såpass enkel, og sterkt arvelig, egenskap som høyde så blir kanskje Marits hemmelighet skjult for alltid?

Mer enn summen

For hvordan kan vi gyve løs på en så sammensatt egenskap som skiløpertalent, når vi ikke engang forstår den genetiske årsaken bak variasjon i høyde? En teori er at den skjulte forklaringen ligger i komplekse samspill mellom genetiske varianter (epistasis).

Egenskaper hos alle levende organismer er altså mer enn summen av de genetiske variantene.

For å identifisere slike komplekse genetiske samspill bruker vi maskinlæringsmetoder. Vi kan altså trene en datamaskin til å skille mellom gode og dårlige skiløpere gjennom å gi datamaskinen tilgang på deres genomsekvenser og tider fra deres siste Birken-renn. Dette kan for eksempel fortelle oss at ”hvis du har en A i posisjon 45 754 på kromosom 12 og en T i posisjon 1 439 926 på kromosom 18, da blir du god på ski”.

Poenget her er at det ikke hjelper å ha kun en av disse variantene, du må ha begge. Samspill!

33 nuller

Men nå begynner problemene for alvor. Om det nå er en million små variasjoner som skiller deg og Marit, så må datamaskinen søke gjennom 500 milliarder kombinasjoner av to genetiske varianter, 166 billiarder kombinasjoner av tre, 42 trilliarder kombinasjoner av fire, 8 kvadrilliarder kombinasjoner av fem, og en kvintilliard kombinasjoner av seks genetiske varianter. En kvintilliard er et ettall med 33 nuller bak.

Med så mange mulige forklaringer, er det en overhengende fare for at maskinen finner noe som tilfeldigvis stemmer for akkurat dine Birken-løpere men som faktisk ikke har noe med koblingen genetikk og skiprestasjon å gjøre. Det kalles overtilpasning.

Altså, for å kunne forstå genetiske faktorer bak helt vanlige egenskaper som høyde og skitalent er vi helt nødt til å studere genetiske data fra veldig mange individer. Høydestudien som vi nevnte hadde undersøkt over 250 000 individer. For å få nok data er det nå blitt vanligere at forskere tenker som Miljøpartiet De Grønne – de resirkulerer.

Siden alt datamateriale fra seriøse studier er tilgjengelig online, kan vi nå samle og sette sammen resultater fra mange tidligere studier til en ny kjempestudie. Dette kalles metastudier. Høydestudien er ett eksempel på et metastudie.

Et annet eksempel er en nylig publisert artikkel i Nature der forskere så på risiko for å få prostatakreft med et datamateriale på tilsammen 87 040 individer. Før denne studien fantes det allerede 76 kjente varianter som øker prostatakreftrisiko. Den nye metastudien fant i tillegg 23 nye varianter. Totalt forklarte de 96 prostatakreft-assosierte genomvariantene 33 prosent av risikoen for å få prostatakreft. Altså en gjennomsnittlig forklaringskraft på bare 0,3 prosent per variant.

Tilbake til starten

Hvorfor er Marit Bjørgen så god på ski? Vi setter pengene våre på denne forklaringen: Marit har vært heldig med tusenvis av varianter i sitt genom; både innenfor og utenfor genene. Men disse genetiske variantene forklarer tilsammen en ganske liten del av hennes nær perfekte balanse mellom styrke, hurtighet og kondisjon, hennes sterke psyke og vinnervilje.

Resten har andre forklaringer som oppvekstmiljø, trening, geografi (det er mye snø i Trøndelag), mer trening og enda mer trening.

(Dette innlegget er tidligere publisert i Aftenposten)