«For jeg har jo gitt han (sønn 5 år) alt, hvis han spurt om et spill da, som egentlig ikke er for barn liksom, så har jeg sagt ja du skal få. For jeg vil ikke se han gråte. Han får alt han vil ikke sant. Så han er så bortskjemt ikke sant. Men etter det kurset så har jeg lært hvor grensen går, liksom. For det er ikke for mitt beste, men det er for hans beste også.»

Slik forteller en av fedrene som forsker Ane-Marthe Solheim Skar har intervjuet i doktorgradsarbeidet sitt. 

Ikke bare har hun intervjuet fedre i fengsel. Hun har også undersøkt ulike grupper foreldre i Norge og Mosambik. Dette var foreldre fra den generelle befolkningen, hvorav noen hadde angst og depresjoner, mens andre hadde et svakere sosialt nettverk rundt seg. Målet var å finne ut hvordan det utbredte foreldreveiledningsprogrammet International Child Development Programme (ICDP) virker. 

– Funnene tyder på at foreldreveiledning har en positiv innvirkning på foreldre fra forskjellige kulturer og sosiale kontekster, sier hun. 

Bakgrunnen for programmet er troen på at forebyggende familiearbeid hjelper. På samme måte som at en god barndom varer livet ut, kan konsekvensene av en dårlig barndom vare livet ut. Tidlig forebyggende innsats er derfor viktig, både ut fra et moralsk medmenneskelig ståsted og fra en sosioøkonomisk synsvinkel, ifølge forskeren.

Ulike foreldrestiler

Undersøkelsen omfatter 220 foreldre i Norge, 137 foreldre fra Mosambik og 61 fedre i fengsel. 34 prosent av disse er en sammenligningsgruppe som ikke deltok på foreldreveiledningsprogrammet.

Enkelte foreldre i den norske gruppen svarte på et spørreskjema seks til tolv måneder etter foreldrekurset. 20 fedre i fengsel ble også intervjuet i etterkant av kurset.

I undersøkelsen ble foreldrene som meldte seg på kurs, spurt om å fylle ut spørreskjemaer om barnet, om barnets utvikling, foreldrerollen og deres egen psykososiale helse.

For eksempel legges det her vekt på såkalt foreldrestil. Det vil si hvorvidt foreldrene viser positive følelser, om de har en åpen kommunikasjon, er konsekvente, setter tydelige grenser og hjelper barnet til å regulere seg selv. Dette bidrar til best mulig utvikling hos barnet.

På den annen side kan barn som mangler en trygg tilknytningsbase og de som har autoritære, ettergivende eller uengasjerte foreldre, ha større vanskeligheter med tilpasning og tilknytning, som igjen øker sannsynligheten for asosial atferd og kriminalitet.

Best for dem som trenger det mest

Norske foreldre med symptomer på angst og depresjon, samt foreldre som svarte at de hadde mangelfull sosial støtte og nettverk rundt seg, opplevde at de fikk mest ut av kurset.

I Mosambik rapporterte foreldre som hadde deltatt på kurset at de fikk en mer positiv foreldrestil, inkludert mindre fysisk disiplin, sammenlignet med foreldrene som ikke hadde gått på kurs. Foreldre som hadde gått på kurs så også færre atferdsproblemer hos barna og høyere mestringsfølelse og livskvalitet. 

– Studien viser at foreldreveiledning virker best for dem som trenger det mest, konstaterer Skar.

Pappa i fengsel

Norske fengsler har siden 2005 tilbudt fedre som sitter i fengsel å delta i såkalte pappagrupper, en tilpasset versjon av ICDP. 

Seks til ti foreldre deltar i åtte-ti gruppemøter med to veiledere som setter i gang diskusjoner og refleksjoner knyttet til samspillet mellom foreldre og barn. Temaer kan være følelser, kommunikasjon eller grensesetting. På fengselskursene snakker deltakerne også om hvordan de best kan utnytte den korte besøkstiden sammen med barnet under soning, og hvordan de kan snakke med barnet om fengslingen.

Fedrene som satt i fengsel, fortalte blant annet at de koblet følelsene sine av, som en overlevelsesstrategi innenfor murene. Men gjennom foreldreveiledningen ble de mer bevisste på farsrollen.

De syntes de fikk økt innsikt i og kunnskap om barns utvikling og betydningen av å tilbringe mer tid med barnet, gi omsorg og oppmerksomhet, samt å sette grenser.

Dette motiverte fedrene til å være gode omsorgspersoner for barna sine, samtidig som mange av dem sa at de var plaget av dårlig samvittighet, fordi de satt inne og ikke kunne tilbringe mer tid med barna.

Som en av fedrene sier: 

«Jeg skal klare det! Det er det eneste målet jeg har nå. Det å få til dette her og gi henne (datter 3 år) en trygg (faren snufser og bruker noen sekunder på å samle seg) oppvekst, og en god far.»

Styrker folkehelsa

De fleste positive endringene i den norske gruppen vedvarte etter kurset, men foreldrene rapporterte en liten nedgang da de ble intervjuet seks til 12 måneder etter å ha deltatt på veiledningen.

– Det tyder på at det kan være lurt å følge opp foreldrene etter noen måneder, mener Skar.

– Vi kan anta at positive endringer i foreldrerollen og bedre psykisk helse kan styrke den generelle folkehelsen, legger hun til.

Samtidig understreker hun behovet for flere kontrollerte studier, for å undersøke om ICDP-foreldreveiledning faktisk gir barna en bedre oppvekst og ikke bare styrker foreldrene.

Tidligere forskning på foreldreprogrammer har hovedsakelig fokusert på foreldre og barn i risikosonen, fremfor helt vanlige foreldre, som har vært denne studiens hovedfokus. Ingen norske studier har hittil undersøkt effekten av foreldreveiledning i fengsel.

Referanse:

Ane-Marthe Solheim Skar. Evaluation of the International Child Development Programme for parents from the general population in Norway and Mozambique, and from prisons, doktorgradsavhandling ved Universitetet i Oslo, januar 2015. Sammendrag. 

Forrige uke skrev forskning.no at Moods of Norway er blant over 75 bedrifter som får forskningsmidler for å finne veier til omstilling. 

Den kreative designerduoen skal forske på helt nye tekstilfibrer, for å integrere reflekser i moteklær. På motebransjens premisser.

Norge er jo et land med mørke store deler av året, både på dag- og kveldstid. Behovet for å bruke refleks i trafikkerte områder er derfor stort. Samtidig åpner refleks for helt nye typer klesdesign.

Standarder som ikke passer motebransjen

– Dagens refleksstandard er utformet for å gi maksimal synlighet av fritidsklær og arbeidstøy for det profesjonelle markedet. Disse standardene passer motebransjen dårlig og er kanskje den viktigste årsaken til at reflekser ikke er brukt i moteklær i dag, sier produktdesigner og forsker Tore Christian Storholmen i Sintef. Han skal lede prosjektet som har fått navnet Reflect your moods.

– Å bruke refleks reduserer risikoen for å bli skadd eller drept i fotgjengerulykker i mørket med 85 prosent. Til tross for det, bruker bare 25 prosent av fotgjengere i tettbygde strøk refleks, opplyser Storholmen. 

Refleks i vev, strikk og print

Prosjektet er slett ikke tatt ut av svarte natta. Ideen startet allerede i 2009 – og fram til 2013 har partnerne jobbet med et forprosjekt, der de blant annet har utviklet klesprototyper for å vise at ideen er realiserbar.

Konklusjonene er at det er store muligheter for å integrere refleks i både vev, strikk og print.

– Refleks åpner i tillegg for helt nye visuelle utrykk i bekledning, utrykk som først kommer til syne etter mørkets frembrudd og under lyssetting, sier produktdesigneren. Vi tror at mote, trafikksikkerhet og kanskje en dæsj humor er en bra kombinasjon.

Hos Sintef er flere forskningsmiljøer involvert i prosjektet. Både forskere som jobber med trafikksikkerhet og produksjonslinjer er med. I tillegg skal Sintef drive selve innovasjonsprosessen, og har derfor fått prosjektlederansvaret. Det svenske tekstilinstituttet Swerea IVF i Borås skal utvikle selve tråden som er basen i det hele.

Klassisk dress med sprøtt refleksmønster

Gründer Simen Staalnacke i Moods of Norway er svært entusiastisk over at de nå har fått støtte fra Forskningsrådet til å lage et helt nytt tekstilprodukt:

– Dette er et utrolig spennende prosjekt, og for oss er det helt nytt å jobbe med forsknings- og tekstil-miljøer. Sammen skal vi skape noe som ikke finnes i dag, nemlig vanlige klær med innebygget refleks. Det tror vi det er et marked for, sier Staalnacke.

For statistikken viser at det i dag er svært mange som ikke bruker refleks. Særlig i byene, hvor bare en av fire gjør som mora si sier. Kanskje fordi refleks ikke er ansett som kult eller stilig, og fordi refleks som er sydd på klær gjør at klærne blir stive, tjukke og klumpete.

– Nå skal vi skape refleks som ser ut som helt vanlig stoff, men som fungerer som refleks i mørket – det vil gi oss helt nye muligheter både når det gjelder funksjon og design, sier han entusiastisk.

Ideene Simen og designerne har, er mange, og som kanskje forventet – litt sprø:

– Vi kan for eksempel designe en klassisk dress om vil fungere helt fint i formelle jobb-møter, men som har et vilt mønster eller kanskje et humoristisk budskap som bare synes på bilder eller på dansegulvet på discoen. Hvor kult er ikke det? sier motegründeren.

Selv om prosjektet skal gå i tre år, har ikke gjengen i Mooods of Norway planer om å vente lenge med å prøve ut den nye teknologien:

– Vi kommer til å teste ut dette i markedet underveis. Da vil vi se hvordan forbrukerne responderer. Dette er også noe som vil fungere veldig bra i klær for barn også, for eksempel, og vi ser mange muligheter for både sko og sportstøy-kolleksjonene våre.

Dersom prosjektet lykkes i å utvikle reflekser innebygd i klær, kan dette gi større trafikksikkerhet og samtidig påvirke andre i klesbransjen til å gå i samme lysende retning, mener Staalnacke, som også har tanker om å ta ut patent på teknologien, slik at den kan bli en norsk eksportvare til andre klesprodusenter.

Den internasjonale romstasjonen

Underveis mot bemannede kommersielle romferder i USA

Formålet med NASAs CCP (Commercial Crew Program) er å utvikle sikre, pålitelige og kostnadseffektive romfartøyer som kan frakte astronauter til og fra Den internasjonale romstasjonen. Programmet ble startet i 2010, og etter romfergeflåtens pensjonering i juli 2011 har det vært et økende press på å skaffe erstatninger som kan stanse romorganisasjonens utlegg på opptil 76 millioner dollar for ett sete i en russisk Sojus-kapsel opp til og ned fra stasjonen.

16. september 2014 var utviklingen av potensielle amerikanske erstatningsfartøyer kommet så langt at to – Boeings CST-100 og SpaceX´ Dragon V2 – kunne utpekes for bygging, prøving og bruk. En tredje kandidat, Sierra Nevada Corporations Dream Chaser, ble vraket. Selskapet påklaget beslutningen, men klagen ble ikke tatt til følge.

Anmasjon fra SpaceX som viser Dragon V2 dokke med Den internasjonale romstasjonen.

For det videre arbeidet vil NASA betale til sammen 6,8 milliarder dollar, 4,2 til Boeing of 2,6 til SpaceX. Fremgangen skal måles og vurderes gjennom ti milepæler, samtidig som krav for sertifisering og bestemmelser i ulike sikkerhetsforskrifter må tilfredsstilles.

De første ubemannede prøveferdene skal etter planen finne sted sent 2016 for SpaceX Dragon V2 og tidlig 2017 for Boeing CST-100. Den første bemannede prøveferden for Dragon V2 kan komme tidlig 2017. Dette betyr at første kommersielle frakt av mannskaper til Den internasjonale romstasjonen vil kunne gjennomføres innen utgangen av 2017. Det opprinnelige målet, 2015, viste seg uoppnåelig på grunn av budsjettkutt.

Oppskytningen av CST-100 vil skje med en sertifisert United Launch Alliance Atlas V fra Oppskytningskompleks 41 ved Cape Canaveral Air Force Station. Dragon V2 skal benytte en sertifisert Falcon 9 v1.1 fra Oppskytningskompleks 40.

Gjennomsnittsprisen for å fly amerikanske astronauter i en Dragon V2 eller CST-100 er beregnet å ligge på 58 millioner dollar.

Romfart generelt

Kinesisk romstasjon underveis

Ved utgangen av januar var det indikasjoner på at neste kinesiske bemannede romfartøy ikke blir skutt opp før i 2016, og da med et mannskap på tre for Tiangong 2. Dette romlaboratoriet er da også planlagt skutt opp i 2016.

Den store, lenge omtalte kinesiske romstasjonen skal være ferdig utbygget trolig omkring 2022. Bemanningen på tre vil fra tid til annen ha internasjonalt innslag – ESA har uttrykt interesse, og besøk av kosmonauter er sannsynlig.

Selv om bemanningen neppe blir permanent, må Kina på sikt plukke ut flere astronauter/taikonauter. Mens de to første gruppene var preget av militærflyvere, får vel tredje og senere grupper større innslag av menn og kvinner med forsknings eller teknisk bakgrunn.

Video av ukjent opprinnelse (tydeligvis kinesisk, men publisert av russer) med animasjon av hvordan romstasjonen Tiangong vil bli bygget opp.

Romtransport

Ukrainsk rakettprodusent mister oppdrag

Russland vil stoppe anskaffelsen av Zenit bæreraketter produsert av Yuzhmash i Dnipropetrovsk, Ukraina, uttalte en talsmann for Roskosmos 3. februar. Flere av de satellittene som var tenkt skutt opp med Zenit, vil i stedet benytte raketter i Angara-familien

Ikke uventet har Yuzhmash fått økonomiske problemer – for eksempel måtte ledelsen 22. januar  gi de ansatte to måneders ferie uten lønn, og i løpet av de siste tre år har produksjonsvolumet vært redusert fire ganger.  Ferdige raketter vil imidlertid bli levert. To er alt fraktet til Russland, og den ene skal opp i juni med Elektro LN2 satellitten.

Kommunikasjon

Oljeindustrien trenger satellitter

Olje- og gassektorens digitalisering fører til økt etterspørsel etter ny satellittkapasitet i USA og Syd-Amerika, melder kommunikasjonssatellitt-operatøren SES.

Selskapet oppgir tre grunner til økningen: Velferd for mannskap på plattformer eller andre avsidesliggende arbeidssteder, overvåkning av regler/bestemmelser og produksjonseffektivitet.

Europeisk samarbeid om dataoverføring via satellitter

Etter en vellykket prøve av den første multi-gigabit optiske (laser) intersatellitt-forbindelsen mellom Copernicus-programmets Sentinel 1A og ESA/Inmarsat´s store kommunikasjonssatellitt Alphasat, bekreftet den europeiske romorganisasjonen og Airbus Defence and Space 30.j samarbeidet for å realisere EDRS (European Data Relay System).

EDRS A, den første nyttelasten, skal opp i midten av året med kommunikasjonssatellitten Eutelsat 9B. Deretter følger en satellitt, EDRS C, som er basert på en SmallGEO plattform fra OHB Systems AG. EDRS C vil også medføre Avanti´s HYLAS 3 kommunikasjonsnyttelast.

Video fra Aviation Week om European Data Relay System

EDRS opererer med overføringshastigheter på 1,8 gigabits i sekundet.

Ny Inmarsat skutt opp med russisk rakett

Inmarsat har meldt at selskapets andre GX (Global Xpress) Ka-bånd satellitt, Inmarsat 5 F2, ble skutt opp av ILS (International Launch Services) med en Proton Breeze M fra Bajkonur 1. februar klokken 13.31 norsk tid.

Den geostasjonære satellitten ble separert fra bærerakettens Breeze M øvre trinn i en såkalt supersynkron overføringsbane med apogeum i 65 000 kilometer istedenfor de vanlige 36 000 kilometrene, noe som ga en drivstoff-besparelse på ca. 200 kilogram.

Boeing Satellite Systems International har bygget satellitten, som hadde en vekt på 6070 kilogram og var konstruert for et 13,8 kilowatts effektnivå mot slutten av en 15 års levetid.

Den første GX-satellitten, som ble operativ i juli 2014, dekker Europa, Midt-Østen, Afrika og deler av Asia. Når satellitt nummer to blir operativ, vil GX-systemet dekke 98 prosent av Jordens befolkning og to tredjedeler av overflaten.

Jordobservasjon

Satellitt skal overvåke jordsmonnet

NASA-jordobservasjonssatellitten SMAP (Soil Moisture Active Passive) ble skutt opp 31. januar fra Vandenberg Air Force Base med en ULA Delta II bærerakett for å samle langt mer nøyaktige data enn det som har vært tilgjengelig tidligere om det globale jordsmonnets innhold av fuktighet ned til en dybde av 5 centimeter under overflaten.

Slike data vil bidra til bedre vær- og klimaprognoser, gjøre det mulig å overvåke tørkeperioder og gi sikrere varsel om flom forårsaket av kraftig regn eller snesmelting. Dessuten, siden planters vekst er avhengig av mengden vann i jordsmonnet, tillate mer nøyaktige avlingsanslag.

Siden SMAP vil registrere om bakken er frosset eller tint, vil det også være mulig å følge bedre med i vekstsesongens lengde. Dermed kan det utarbeides bedre beregninger av hvor meget karbon plantene fjerner fra Jordens atmosfære.

Det sentrale instrumentet om bord er en kombinasjon av en radar og et radiometer.

Satellittens endelige polare bane skal være sirkelformet i en høyde av 685 kilometer og ha en omløpstid på 98,5 minutter. Skårbredden er 1000 kilometer, oppløsningen for fuktighetsmålingene 9 kilometer.

Satellitten er konstruert for en oppdragsperiode på tre år.

NASA-video om satellitten Soil Moisture Active Passive.

Romforskning

Ny resultater fra kometsonden Rosetta

En spesiell Rosetta-utgave av tidsskriftet Science gjengir blant annet interessante 67P/Churjumov-Gerasimenko observasjoner. Tidsskriftet er datert 22. januar.

NASA-instrumentet MIRO (Microwave Instrument for Rosetta Orbiter) har overvåket utstrømningen av vanndamp, og kom til at den økte ti ganger i løpet av tidsrommet fra juni til utgangen av august 2014. Mot slutten var den oppe i en verdi tilsvarende 1,2 liter vann i sekundet. MIRO, som er bygget opp rundt et lite, lett spektrometer, kan også måle temperaturen opptil to centimeter under overflaten på kometkjernen.

Denne temperaturen er viktig, fordi de observerte gassene trolig kommer fra sublimert is under overflaten. Utstrømningen varierer tydeligvis med lokaliseringen på kometkjernen og tidspunktet.

Rosetta nærmer seg kometen

ESA har forresten meldt at Rosetta nå er på vei innover mot kometen. Sonden har den senere tid oppholdt seg i en avstand av 26 kilometer, men 4. februar var den på flyttefot – først utover mot en avstand av 140 kilometer 7. februar, deretter innover mot en minste avstand 14. februar klokken 13.41 norsk tid. Det nærmeste punktet vil ligge over den største av de to komet-delene, nærmere bestemt over et område som har fått navnet Imhotep.

Manøveren markerer innledningen på en ny fase der minste avstand over de meste aktive partiene vil variere mellom 15 og 100 kilometer. Under nærpasseringene vil det bli utført høyoppløsningsmålinger i flere bølgelengdeområder – det skal blant annet ”luktes på” den innerste del av kometens atmosfære.

Det er kjent at himmellegemets overflate er meget mørk, den reflekterer kun 6 prosent av det innfallende lyset. Under nærpasseringene vil Solen befinne seg bak Rosetta, slik at det kan tas skyggefrie bilder. Ved å studere refleksjonen ved ulike vinkler for det innfallende lyset, håper forskerne å lære mer om støvpartiklene på kometoverflaten.

Romsonden Kepler oppdaget urgammelt planetsystem

En gruppe astronomer under ledelse av Tiago Campante ved University of Birmingham har, gjennom analyse av fire års Kepler-data, oppdaget det eldste kjente solsystemet i Melkeveien. Alderen er 11 milliarder år, og systemet har fem stenplaneter som er mindre enn Jorden. Stjernen, Kepler 444, er omkring 25 prosent mindre enn Solen og ligger 117 lysår borte. De fem planetene danner et kompakt system, omløpstiden for alle er mindre enn ti dager.

Stjernen er også noe kjøligere enn Solen, men planetene – med liten eller ingen atmosfære – er trolig ugjestmilde på grunn av bestrålingen.

Oppdagelsen er viktig fordi den antyder at planeter kan ha vært dannet i mesteparten av universets 13,8 milliarder års historie. Og den øker muligheten for at liv – til og med avansert intelligent liv – kan ha oppstått andre steder i vår galakse.

Animasjon laget av blant andre astronomen Tiago Campante, som har ledet arbeidet med å identifisere Kepler-444.

Fortsatt usikkerhet rundt gravitasjonsbølger

En analyse av data fra ESAs Planck romobseratorium og bakkebaserte instrumenter plassert ved Sydpolen viser at meldingen fra mars 2014 om funn av gravitasjonsbølger fra universets opprinnelse ikke har latt seg bekrefte fullt ut.

Instrumentene i Antarktis, BICEP2 og søsterprosjektet Keck Array, er finansiert av USAs NSF (National Science Foundation), med bidrag fra NASA.

Kometsonden Hayabusa underveis

Ifølge en melding fra JAXA (Japan Aerospace Exploration Agency) 4. februar er asteroidesonden Hayabusa 2 i god form.

Sonden, som ble skutt opp 3. desember 2014, gjennomgår nå funksjonell utprøving. De fire ionmotorene har vært kjørt én etter én, og 24 timers kontinuerlig operasjon bekreftet. Bekreftet er også maksimal skyvkraft, 28 mN.

Hayabusa 2 har et stevnemøte med C-type asteroiden 1999 JU3 i juli 2018.

Diverse

Større romfartsbudsjett i USA – men mindre til Orion og SLS

Obama-administrasjonens forslag til FY 2016 budsjett for NASA har en ramme på 18,529 milliarder dollar, en økning på 579 millioner i forhold til den vedtatte rammen på 18,01 milliarder for budsjettåret 2015.

Dette er noen av hovedtrekkene i FY 2016 forslaget:

Forskning – 5,289 milliarder dollar

1,947 milliarder for Jord-vitenskap, inklusive en plan for Landsat 9, tenkt skutt opp i 2023

1,361 milliarder for planetvitenskap, inklusive forberedende arbeid på en romsonde til Jupiter-månen Europa

0,709 milliarder for astrofysikk, inklusive observasjonsflyet SOFIA (Stratospheric Observatory for Infrared Astronomy)

0,651 milliarder for heliofysikk, inklusive tiltak for å sikre oppskytning av Solar Probe Plus i 2018

0,602 milliarder for å sikre en oppskytning av James Webb Space Telescope i 2018

Fortsatt utvikling av 35 prosjekter for oppskytning og operasjon av 60 prosjekter

Bemannet utforskning – 8,510 milliarder dollar

4,506 milliarder for utforskning og 4,004 milliarder for operasjon

Fortsatt utvikling av kommersielle systemer for transport av astronauter til/fra Den internasjonale romstasjonen fra utgangen av 2017

Fortsatt utvikling av Orion og SLS (Space Launch System), men med noe reduserte midler sammenlignet med innværende budsjettår – Orion er foreslått bevilget 1,096 milliarder, en nedgang på nesten 100 millioner i forhold til de vedtatte 1,194 milliarder dollar i FY 2015. Nedgangen er enda større for SLS, fra 1,7 milliarder til 1,357 milliarder dollar. Budsjettnivået vil kunne gi en første SLS-oppskytning i november 2018.

Romteknologi – 0,725 milliarder dollar

Budsjettforslaget søker å kompensere for et lavt bevilget nivå (0,596 milliarder dollar) i FY 2015. Midlene er foreslått brukt blant annet til høyeffekt solelektriske fremdriftssystemer, demonstrasjon av atomur, ”grønne” rakettdrivstoffer som kan erstatte hydrazin og rom-til-bakke laserkommunikasjon.

Det er ikke vanskelig å bruke hele dagen på å samle og spre historier om grusomme, barbariske og inhumane ting muslimer gjør i Allahs og Koranens navn. Men det er like lett å tilbringe tiden med å samle og spre historier om Vestens dobbeltmoral, diskriminering av muslimer og kynisk maktspill i Midtøsten.

Om disse historiene er sanne eller ikke, har mindre betydning. Hovedsaken er at de virker. De skaper avstand og avsky, bygger murer og dehumaniserer. Muslimhatere og jihadister er av nøyaktig samme slag. De truer med å gjøre det store flertall til gisler for sitt eget hat. Det siste grusomme anslaget mot kosmopolitiske verdier var massakren i Charlie Hebdos redaksjonslokaler, men vi har heller ikke glemt 22. juli.

Den sanne nasjonale leder, skriver Adolf Hitler i Mein Kampf, leder folkets oppmerksomhet mot én fiende av gangen. For muslimhaterne er sekulære, demokratisk innstilte muslimer derfor dårlig nytt. Disse menneskene bidrar jo med nyanser og gråtoner i en verden der svart og hvitt er de eneste fargene som gjelder. Overfor slike folk er det to strategier som vanligvis tas i bruk; de kan neglisjeres eller mistenkeliggjøres.

Muslimhatere sier av og til at muslimer har rett til å lyve overfor vantro, altså at deres angivelige demokratiske verdier er en trojansk hest som skjuler krigerske drømmer om verdensherredømme. Eller de kan legge et stort arbeid i å argumentere for at tilsynelatende demokratisk innstilte muslimer egentlig er tilhengere av å steine homofile, holde kvinner i purdah eller innføre sharia overalt hvor det er mulig.

• Les også: Hvorfor blir noen krenket?

Konspirasjonsteorier

Militante, anti-vestlige islamister sier lignende ting, men med motsatt fortegn. Ikke minst står konspirasjonsteorier sterkt i disse miljøene, med og uten jøder i hovedrollen. Mens muslimhaterne frykter at det finnes en muslimsk sammensvergelse for å ta makten i Vesten, tror jihadister at det finnes en vestlig sammensvergelse for å hindre muslimer i å komme seg opp og frem.

Det er ikke vanskelig for dem å finne dokumentasjon. Arbeidsledigheten blant muslimsk ungdom i Europa er høyere enn hos majoriteten, og i et land som Norge har et av regjeringspartiene tillitsvalgte og folkevalgte som åpent sier at de hater islam, eller at det flerkulturelle samfunnet var et mislykket eksperiment. Muslimsk ungdom i Oslo øst vet altså at det finnes politikere i landet deres som helst hadde sett at de ikke eksisterte. I stedet for å bygge allianser med politikere og andre som står for andre verdier, forstørrer jihadistene fiendebildet av muslimhaterne; det skaper avmaktsfølelse hos minoritetsungdom, og risikerer å bli en selvoppfyllende profeti.

Begge gruppene har forlengst sluttet å stille nye spørsmål. De har jo alle svarene på forhånd. Du kan ikke spørre dem hvordan vi skal klare å leve sammen i denne krympende, overopphetede verdenen; svaret er nemlig at det er umulig. For jihadistene er den vestlige moderniteten syndig; for muslimhaterne er islam uforenlig med moderniteten.

Begge er motivert av renhetstrang og nostalgi. Drømmen om en enklere verden, der det var orden og forutsigbarhet, er sterk hos begge gruppene. Det er jo et ubestridelig faktum at den moderne verden har et noe kaotisk og uryddig preg. Dette skaper både frihet og utrygghet. Det oppstår friksjoner mellom og innad i alle slags grupper. Mennesker rives mellom tryggheten og friheten, røttene og føttene, tradisjonen og impulsen utenfra.

De fleste klarer utmerket godt å navigere i dette grumsete, men næringsrike farvannet, men da må de slippe å få høre at de må velge side. I et kulturelt komplekst, moderne samfunn kan alle hevde at de har oppskriften på det gode liv, men ingen kan innbille seg at deres oppskrift skal gjelde for alle.

Tapere og kjeltringer

Den dypereliggende årsaken til disse identitetspolitiske strømningene, som for alvor har skutt fart de siste årene over hele Vest-Europa, er de raske endringsprosessene, den usikre fremtiden og den mangetydige nåtiden. Renhetstrang og tilbaketrekning er ektefødte barn av åpenhet og bastardisering. De som tiltrekkes av bevegelser som disse, føler seg ekskludert og marginalisert. Her er kilden til mye av raseriet.

Terroristen Breivik var først og fremst en taper fra middelklassen; jihadisten Arfan Bhatti begynte som småkjeltring. Det kan være gode grunner til opplevelsen av eksklusjon, men det kan også være aktuelt å spørre om ikke klagebrevet ble sendt til feil adresse, når det bare avstedkommer polarisering og mistenksomhet.

Behandlingen er relativt ukjent i Skandinavia. I Sverige ble den aller første klitorisrekonstruksjonen nylig gjennomført av Hannes Sigurjónsson ved Karolinska Universitetssjukhuset i Solna.

Etter å ha studert denne typen rekonstruksjon i Amsterdam, gjennomførte legen en vellykket operasjon i Sverige. Ytterligere tre kvinner står nå på venteliste.

Les også: Hvert år risikerer tre millioner jenter denne skjebnen

Klitoris ligger skjult

Selv om man er blitt omskåret, er ikke hele klitoris fjernet – dette er et langt organ. Under en rekonstruksjon blir den delen som ligger skjult bak underlivsbenet, løftet frem for å skape en ny klitoris.

Det eksisterer begrensede studier på rekonstruksjonen, men tall viser at 98 prosent opplever mindre smerte etter operasjonen. Metoden reduserer ikke bare smerte, den kan også øke muligheten til å oppnå orgasme og bidra til at kvinner kan ta tilbake makten over sin egen seksualitet.

– De kjenner seg hele. De kjenner seg gjenopprettet, sier Sigurjónsson til Vetenskapsradioen i Sverige.

Ikke et tilbud i Norge

I Norge anslås det at 20 000 jenter og kvinner er kjønnslemlestet i ulik grad. Kvinner som er blitt utsatt for infibulasjon (se faktaboks), får tilbud om et inngrep som åpner skjedeåpningen – defibulasjon. Dette kan begrense plager og forebygge fremtidige komplikasjoner, spesielt i forbindelse med fødsel.

Dette er likevel ikke det samme som rekonstruksjon av klitoris, og norske kvinner må ta turen til utlandet hvis de ønsker operasjon.

Les også: Safia, ridder av første klasse

Tynt faktagrunnlag

– Det finnes få gode oppfølgingsstudier av de kvinnene som har gjennomgåttt denne rekonstruksjonen, sier Ragnhild Elise Johansen ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress.

Dette er blant annet fordi det er vanskelig å få tak i kvinnene for etterkontroll og oppfølging.

Johansen tror norske helsemyndigheter er avventende til å innføre operasjonen på grunn av manglende dokumentasjon på effekten av rekonstruksjonen.

– WHO har planer om en større studie, sier Johansen. Resultatet av denne kan ha effekt på hvorvidt Norge vil tilby rekonstruksjon i fremtiden.

Siri Vangen er leder for Nasjonal kompetansetjeneste for kvinnehelse. Hun sier at det er liten etterspørsel etter klitorisrekonstruksjon blant kvinner i Norge. – Denne saken har ikke vært ordentlig debattert her til lands, sier Vangen.

Karikaturtegningene av profeten Muhammed i Jyllands-Posten og Charlie Hebdo har de siste årene ført til terrorhandlinger, ambassadestorming, flaggbrenning og voldsomme demonstrasjoner i mange land.

I kjølvannet av dette har debatten rast om ytringsfrihet og krenkelser. Få i Norge trekker den absolutte ytringsfriheten i tvil. Men er det riktig å publisere noe man vet at kan krenke andre? De fleste ikke-muslimer i Norge forstår at muslimer faktisk blir krenket av tegninger av profeten Muhammed. Men fullt så enkelt er det kanskje ikke å forstå hvorfor noen «uskyldige» tegninger kan vekke slik harme.

Korsfestelse som skam

Postdoktor Ole Jakob Filtvedt ved Det teologiske menighetsfakultetet bringer inn som en mulig forklaring hvordan kristne og muslimer har forholdt seg til tradisjonen om Jesu korsfestelse. Han peker på at det at Jesus måtte bære korset på vei opp mot Golgata, og der spikres fast for å dø, kan tolkes som en krenkelse av Gud – hvis man antar at Jesus var Guds sønn.

Samtidig er denne hendelsen en så integrert og sentral del av kristendom at det muligens kan gjøre det enklere for kristne å forholde seg til krenkelse av sin gud og sin tro.

Og når islam benekter at korsfestelsen fant sted, fratar det dermed kanskje også muslimer de mulige positive tolkningene av en krenkelse og ydmykelse av sin profet og gud?

Jaktet på positiv forståelse

– Jeg kjenner ikke islam innenfra, men det slår meg som spesielt ved den kristne troen at Gud lider et slikt skamfullt nederlag – ihverfall tilsynelatende. Det er en spenning som man jobber mye med i Det nye testamentet: Hvordan kunne det skje at Jesus ble korsfestet? Fordi man i antikken var opptatt av skam og ære, og oppfattet det  som en stor skam å dø på korset, har kristne helt fra det første århundret jaktet på en positiv forståelse av det inntrufne, sier Filtvedt.

Han mener dette kan ha betydning for hvordan kristne forholder seg til krenkelse.

– Som kristen deler jeg erfaringen av å skulle forholde seg til det hellige, og ønsket om at dette skal møtes med respekt. Jeg ønsker ikke at min tro skal krenkes og jeg er ikke immun mot å bli såret. Men at Gud har gjort seg sårbar for krenkelser, avvisning og latterliggjøring, betyr at det har gjort det lettere for meg å forholde meg til latterliggjøring.

Mer kultur enn religion

I islam blir korsfestelsen avvist ved at en profet ikke kan lide en slik nedverdigende krenkelse.

Religionshistoriker og islamekspert Kari Vogt vil derfor ikke avvise teorien om at dette kan bety noe for hvordan begrepet krenkelse oppfattes og behandles teologisk og filosofisk i de to religionene, men hun vil gjerne nyansere den.

– Det er viktig å skille mellom normsystem og historisk kontekst, og i dagens situasjon er det nok helt andre faktorer som spiller inn, kommenterer Vogt, som er professor emeritus ved Universitetet i Oslo.

Hun viser samtidig til at krenket ære er sentrale forestillinger både i kristne og islamske tradisjonelle kulturer. Det dreier seg mer om kultur enn religion.

– Og for begge gjelder fra gammelt at ærekrenkelser må hevnes. Ære er en av de fem grunnleggende verdier i klassisk islamsk rettstenking. Og sammen med retten til liv er ære også en verdi som framstilles uavhengig av religion.

Vanskelige paralleller

Senaid Kobilica, tidligere leder av Islamsk råd, mener det er vanskelig å trekke paralleller mellom de to religionene med hensyn til krenkelse, ut over det at «ingen religioner liker krenkelser».

– Men poenget handler ikke om det, men hvordan vi møter krenkelser og svarer på disse. Demontrasjoner og markeringer for å vise sin uenighet er helt legitimt, men ikke vold. Det er uforenlig med islam, sier Kobilica, som i dag er sjefimam i Det Islamske Fellesskap Bosnia og Herzegovina i Norge.

Han tilføyer at mange muslimers voldsomme reaksjon på karikaturtegningene skyldes manglende forståelse av islam, at de ikke vet så mye om krenkelsene Muhammed ble utsatt for. 

– Profeten ble både hånet og spottet, men han svarte ikke med samme midler. Han møtte i stedet krenkelsene med kjærlighet og respekt, og islam er klar på at man ikke kan bruke eller true med vold.

Toleranse

Enten det skyldes manglende forståelse av troen eller ei, så kan det i hvert fall se ut som om muslimer lettere enn kristne finner veien ut i gatene for å vise sitt raseri og sin avsky når de føler at deres religion blir krenket.

Ingen av de tre vi snakker med, vil imidlertid si at dette skyldes større toleranse blant kristne.

– Nei, på empirisk grunnlag tør jeg ikke påstå noe slikt. Derimot tror jeg man kan si at kristne burde ha teologisk gode grunner for å innse at det ikke er deres jobb å bruke makt for å redde Guds ære ved å forhindre at han latterliggjøres. Gud har jo vist oss at han tåler det.  sier Filtvedt

– Hvordan reaksjonene på krenkelse blir, har mindre å gjøre med religionen enn med konteksten de oppstår i, sier Vogt, mens Kobilica igjen peker på at islams lære tar avstand fra vold og heller prediker kjærlighet og respekt.

Nå har en gruppe amerikanske forskere fra Massachusetts Institute of Technology (MIT) funnet ut hvordan den karakteristiske lukten av regn beveger seg i luften.

Allerede i 1964 forsøkte australske forskere å finne årsaken til fenomenet.

– De snakket om oljer som ble sluppet ut fra planter og visse kjemikalier fra bakterier, sier Cullen Buie, førsteamanuensis ved MIT, til MIT News Office.

– Men de diskuterte aldri den mekanismen som sender duften til værs, sier han.

Det er nettopp det forskerne nå har gjort. Resultatene er publisert i tidsskriftet Nature Communications.

I denne videoen kan du se hvordan det ser ut når regndråpene treffer bakken, slik at aerosolene blir frigjort. I et av klippene kan du se prosessen utfolde seg 250 ganger langsommere enn i virkeligheten.

Som champagnebobler

Når regndråpene treffer jord med løs struktur, blir små luftbobler fanget inne i dråpene.

Boblene blir deretter skutt opp gjennom dråpene og sendt opp i luften, som når man åpner en flaske champagne.

De små partiklene kalles aerosoler. Forskerne mener at det er disse partiklene som bærer duften vi forbinder med sommerregn.

Spredning av bakterier

Forskerne fra MIT mener at aerosolene ikke bare sprer lukt, men også bakterier og virus. De vil nå gjennomføre forsøk på jord som inneholder sykdomsfremkallende bakterier.

– For å forebygge overføring av mikroorganismer fra naturen til mennesker, må vi vite hvordan det skjer. I denne studien kommer vi med noen forslag, sier Youngsoo Joung.

Høyhastighetskameraer

Professor Cullen Buie og postdoktor Youngsoo Joung har utført nesten 600 eksperimenter med 28 forskjellige overflater – 16 jordtyper og 12 kunstige overflater.

De brukte blant annet jord fra området omkring MIT og elven Charles River.

Buie og Joung lot deretter dråper treffe overflatene med forskjellig fart, mens de filmet med høyhastighetskameraer. Og det ga et litt overraskende resultat. Det viste seg nemlig at det ble dannet langt flere aerosoler ved lett og moderat regn enn ved kraftig regn. 

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Presset på de kommunale eldreomsorgstjenestene vil øke fram mot 2040 som følge av at befolkningen blir eldre.

En mer aktiv satsing på ny velferdsteknologi, boligtilpasning og økt samarbeid med private vil kunne gi kommunene store økonomisk besparelser, mener forskerne bak en ny rapport fra Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (Nova).

Rapporten har kartlagt norske kommuners planlegging av bolig- og tjenestetilbudet for eldre.

– Kartleggingen vår viser at kommunene har ulik grad av fokus på sammenhengen mellom eldreomsorg og boligpolitikk i sine planer, forteller Nova-forsker Jardar Sørvoll.

– Kommunenes satsning på boligtilpasning og boligplanlegging for eldre er imidlertid så langt bare i startgropa eller på skissestadiet, sier Sørvoll.

Forskerne har analysert planer og strategier fra et utvalg på 30 norske kommuner fordelt etter størrelse. I tillegg ble det gjennomført intervjuer med sentrale representanter for kommunene Trøgstad, Marker, Skedsmo og Sveio.

Mer hjemmetjenester

– Kommunenes planer gir signaler om en boligvridning i eldreomsorgen med økt vekt på hjemmetjenester og en differensiering av tilbudet med flere trinn i omsorgstrappen, sier Sørvoll.

Dette veivalget begrunner kommunene ved å vise til at omsorgsboliger og hjemmetjenester er billigere alternativer for kommunene enn institusjoner, at dette er mer i tråd med eldres egne ønsker, og det nasjonale omsorgsidealet «hjemme så lenge det går».

Det er store variasjoner mellom kommunene med hensyn til hvor eksplisitt de omtaler sammenhengen mellom boligpolitikk og eldreomsorg. Her er det de største kommunene som leder an.

– Men til tross for planer og strategier gir dette begrenset utslag i praksis, selv hos de kommunene som har de mest omfattende planene, sier Sørvoll.

Ifølge Nova-forskeren kan dette delvis forklares med henvisning til den utbredte forestillingen om at bolig først og fremst er et privat ansvar, mens pleie- og omsorgstjenestene er et offentlig ansvar.

– Etterspørselen etter pleie- og omsorgstjenester er stor, og vil øke i fremtiden. Fokuset er derfor først og fremst på volumet av disse tjenestene. Nyere løsninger som velferdsteknologi og offentlig–privat samarbeid i den kommunale eldre- og boligpolitikken har så langt ikke blitt utprøvd i stor skala.

Venter på staten

Mye tyder også på at kommunene venter på at de sentrale myndighetene skal ta større ansvar på dette området. Investeringstilskuddet til bygging av omsorgsplasser dekker ikke kostnadene forbundet med den daglige driften. De er en stor utgiftspost i det kommunale budsjettet.

– Noen av våre informanter ønsket statlig drahjelp til å inngå offentlig–privat samarbeid om utviklingen av boligmarkedet i lokalmiljøet, sier Sørvoll.

Størrelse har betydning

Planene i de ti største kommunene fokuserer i mye større grad på sammenhengen mellom boligpolitikk og eldreomsorg enn de andre kommunene i utvalget.

De samme kommunene omtaler også mye oftere forslag og strategier knyttet til hvordan man skal tilpasse den eksisterende boligmassen til eldres behov samt behovet for å bygge nye boliger.

Ifølge forskerne er en mulig årsak til dette at de største kommunene har større administrative ressurser enn de øvrige kommunene, at de har mer komplekse utfordringer, og at de har større nærhet til sentrale myndigheter og deres problemforståelse.

– Jevnt over avspeiler de mellomstore og mindre kommunenes planer et mindre fokus på sammenhengen mellom boligpolitikk og eldreomsorg, sier stipendiat Christine Thokle Martens ved Nova.

Hun mener dette kan ha sammenheng med kommunenes ulike utfordringer. Der de store kommunene står overfor en stor vekst i antall eldre og et stort behov for å øke kapasiteten innen sykehjem og omsorgsboliger, står de små kommunene overfor befolkningsnedgang.

Utfordringene i de små kommunene er å tiltrekke seg yngre innbyggere som kan bemanne pleie- og omsorgstjenestene. Mange av disse kommunene, og særlig de minste, har allerede en langt høyere samlet dekning av tilrettelagte omsorgsboliger og sykehjemsplasser enn de største kommunene.

Avhengig av størrelse står dermed kommunene overfor ulike utfordringer som i stor grad kan gjenfinnes i planverket; de antatt største utfordringene er de som får størst oppmerksomhet, viser rapporten.

Referanse:

Sørvoll, Martens og Daatland: Planer for et aldrende samfunn? Bolig og tjenester for eldre i kommunene, Nova-rapport 17/2014. Rapporten er laget på oppdrag fra Husbanken.

Fusarium-sopp kan angripe korn og produsere forskjellige soppgifter, såkalte mykotoksiner, som kan være giftige for mennesker og dyr.

Fra 2004 til 2012 økte mengden av soppgiften deoxynivalenol i norsk havre og hvete. Vitenskapskomitéen for mattrygghet har konkludert med at det er denne soppgiften som gir størst grunn til bekymring for mennesker og dyrs helse.

Forskere ved Bioforsk og Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) har derfor fulgt soppgifter, og særlig deoxynivalenol, hele veien fra de oppstår på åkeren til forsøk i laboratorium for å undersøke hvordan stoffene kan virke inn på celler fra mennesker og dyr og hvordan man kan få mindre soppgifter i norsk korn.

Den viktigste saken for norsk korndyrking

– Fusarium og mykotoksiner i korn har vært den viktigste saken for norsk korndyrking de siste ti årene, sier forsker Guro Brodal ved Bioforsk. Hun har ledet soppgiftprosjektet.

Hun forteller at problemer med sopp i havre er spesielt i Norge og de nordiske landene. Forskerne har undersøkt hvilke typer havre som er mest motstandsdyktige mot sopp.

– Ingen av de vanlige havresortene i Norge er spesielt sterke mot Fusarium og mykotoksiner, men vi har avdekket at noen sorter er litt bedre enn andre, slik at bønder har mulighet til å velge disse. Det er viktig å fjerne de svakeste sortene fra markedet, sier Brodal.

• Les også: Hvordan leve med giftsopp i korn

Av havresortene på markedet er Vinger og Hurdal blant de bedre, mens sorter som Haga og Belinda ser ut til å være blant de mest mottagelige.

– Sorten Odal har lave verdier av mykotoksinet deoksynivalenol, men foreløpige analyser viser at denne sorten kan være svakere når det gjelder T-2- og HT-2-toksiner. Det er imidlertid mer lovende materiale underveis fra norsk foredlingsarbeid, sier Brodal.

Enkelte havresorter som er foredlet i Norge, har også vist seg å være bedre enn en del av de utenlandske.

Mulighet for helseskade

I laboratoriet benyttet forskerne modeller av celler for å studere hormonforstyrrende egenskaper hos blandinger av soppgifter. Resultatene viser at soppgiftene kan påvirke cellers evne til å overleve og til å produsere hormoner.

– Men det er viktig å være oppmerksom på at celler som dyrkes i plastskåler i laboratoriet, ikke er levende mennesker, sier professor Erik Ropstad ved NMBU.

• Les også: Jeg er havren, jeg har giftstoff på

– De forandringene man ser i slike celler, er ikke ensbetydende med at stoffene vi har brukt, har negative helseeffekter, men de peker på at det er en mulighet for at så kan være tilfelle, sier Ropstad.

Han understreker at resultatene ikke betyr at det er farlig å spise brød.

Nye metoder

I Norge er det Mattilsynet som setter grensen for hvor høyt innhold av soppgifter vi kan ha i korn, og det utføres jevnlige kontroller blant annet ved kornmottakene.

– Den vanligste måten å gjøre dette på er via en kjemisk analyse, og det er både kostbart og kan ta ganske lang tid, sier Guro Broda.

– Nå kan enklere testmetoder snart være en realitet, sier Brodal.

• Les også: Utrygt for sopp i dalstrøka innafor

Optisk sortering er en metode hvor man ved hjelp av bildeanalyse sorterer ut infiserte korn. Forskerne har testet ut metoden, og resultatene er lovende. I samarbeid med matforskingsinstituttet Nofima er det også utviklet en metode som benytter infrarøde stråler til å teste innhold av soppgifter i korn.

Rent vann eller sunt korn?

Korn som dyrkes over store områder uten variasjon fra år til år, og uten pløying, gjør at mye planterester blir liggende igjen på bakken.

– Planterestene beskytter jorda slik at den ikke renner ut i vassdrag, men samtidig utgjør de et smittereservoar for soppen. I forsøksfeltene våre reduserte pløying smittepresset av Fusarium-sopper. Dette regnet vi med, men vi har ikke hatt data på det før nå, sier Brodal.

Pløying på høsten er likevel ikke alltid en optimal løsning, fordi det kan føre til vannforurensing. Brodal forteller at det er et stort problem i Norge at jord og næring renner ut i vassdrag og ødelegger vannkvaliteten. Jordene blir også ødelagt når jorda renner bort.

– Dette er et stort dilemma for norsk korndyrking. Skal vi ta vare på vannkvaliteten og risikere giftig korn, eller skal vi sørge for sunt, friskt korn, men risikere å forurense vannet? spør Brodal retorisk.

Varslingsmodell for angrep

Etter fire år vet forskerne mer om hvordan soppen sprer og utvikler seg.

– Vi har antatt at soppen spres gjennom luften, men det er først nå vi har dokumentert dette, sier Brodal.

Kunnskap, særlig om betydning av værforhold, har resultert i en matematisk modell som kan forutsi risiko for Fusarium-angrep i havre. Bønder kan gå inn på en nettside og registrere når de har sådd og hvilken værstasjon som ligger nærmest. Modellen beregner når havren blomstrer.

• Les også: Mindre giftsopp i økologisk korn

Havren er ekstra sårbar for soppangrep hvis det er nedbør og fuktige værforhold under blomstringen.

Brodal forteller at det finnes en del tiltak bønder kan gjøre for å redusere faren som soppangrep.

– Først og fremst er det viktig å prøve å unngå ensidig korndyrking. Det er mulig å velge sorter som er mindre mottagelige for soppsmitte, og vi anbefaler tidlig såing. Dessuten bør kornet treskes så snart det er modent.

Behandling med kjemiske plantevernmidler som dreper sopp i kornets blomstringsperiode, kan også redusere risikoen for soppgifter i kornet.

De store termitt-tuene på de tørre gresslettene og savannene i Afrika, Sør-Amerika og Asia kan være små oaser i et ellers tørt landskap, ifølge en artikkel som er publisert i Science.

Tuer med næring

Forskerne viste at disse termitt-tuene er som små varelagre for vann og næringsstoffer, og planter vokser bedre på og ved disse tuene.

Termittene graver lange tuneller under sanden i området rundt tuen, som også gjør at vannet blir lettere fordelt i jorda og gir god grobunn for plantene.

Tue-plantene er også bedre stilt enn plantene som ikke gror ved tuer når det faktisk begynner å regne, og forskerne hevder termitt-tuene tar bedre vare på frø i påvente av regn.

– Økosystemet har større sjanse for å klare seg så lenge det er termiitt-tuer der, sier Corina Tarnita i en pressemelding. Hun er forsker ved Princeton og medforfatter av artikkelen.

Termitt-tuene ligger som små grønne øyer, spredd utover et tørt og goldt landskap. Men hvordan henger det sammen med ørkenspredning?

 Ørkenspredning

Ørkenspredning er et fryktet fenomen, og innebærer at et landområde blir stadig tørrere og mister planter og dyr. Blant årsakene er klimaendringer og avskoging. FN regner med at vanvittige 120 millioner kvadratkilometer med matjord forsvinner hvert år.

Landskapet går gjennom flere forskjellige stadier i prosessen med å bli en ørken. Planter vokser i spesielle mønstre gjennom hvert stadium. Forskere kan overvåke ørkenspredning med satellittbilder, for å se hvor langt ørkenspredningen har kommet.

Forskerne jobbet ut fra teorien om at planter som vokser i så tørre områder, vokser i tette klumper i stedet for å vokse som enger, slik det gjerne er i områder med bedre vanntilgang.

Planterøttene endrer jordsmonnet og gjør at vannet forsvinner saktere enn ellers. Derfor ender plantene opp i slike klumper. Etter hvert som området blir tørrere, blir det lenger og lenger mellom disse planteklumpene. Dermed skal det også være mulig å se på flybilder hvor langt ørkenspredningen har kommet.

• Les også: Nye plageånder på vei til et varmere Norge

Datamodeller

Denne teorien blir brukt i utformingen av datamodeller som viser hvordan ørkenen sprer seg.

Da forskerne lette etter disse mønstrene ved Mpala-slettene i Kenya, fant de at disse klumpene var mye, mye mindre enn modellene skulle tilsi – for små til å se på satellittbilder. De eneste større vegetasjonssamlingene de fant, var på tuene.

Dermed prøvde forskerne å endre datamodellene til å ta hensyn til disse næringsrike tue-øyene, og kjørte simuleringen gjennom forskjellige typer regnscenarioer.

Klarte seg bedre

Det viste seg at tue-plantene klarte seg mye bedre enn plantene som sto mellom tuene.

• Les også: Løste mysterium i ørkenen

I tørre perioder klarte tue-plantene seg, mens 30 prosent av de andre plantene forsvant. Da regnet kom tilbake, var tue-plantene med på å spre plantene utover landskapet igjen.

Hvis datamodellene er gode nok, og kan overføres til den virkelige verden, betyr det også at det er vanskeligere å forutsi ørkenspredning ved hjelp av de modellene vi har i dag.

Planteklumpingen kan komme av termitt-tuer i stedet for å skyldes et tørt og dårlig miljø, samtidig som termitt-tuene kan være en slags barriere mot ørkenspredningen.

Forskerne advarer også mot landbruk i disse områdene, siden det betyr at termitt-tuene må fjernes, og gjør landskapet mer sårbart for  ørkenspredning.

Referanse:

J.A. Bonachela: Termite mounds can increase the robustness of dryland ecosystems to climatic change. Science, februar 2015. doi: 10.1126/science.1261487

Sammendrag