Bitcoin er internett-pengar, berre styrt av programvare og utanfor sentralbankane sin kontroll. Utviklinga i 2014 kan karakteriserast med to motsetningsfylte overskrifter:

1. Annus horribilis

2. Bitcoin going mainstream

I tillegg vil eg i denne “årsrapporten” for bitcoin også sjå på utviklinga innan forsking på fenomenet. Eg har sjølv følgt med på bitcoin sidan 2011 og har også handla med valutaen. Det er likevel teknologien bak valutaen, den såkalla blokk-kjeda der alle transaksjonar blir loggførte og ligg opne for verifisering, som er det store gjennombrotet. Eg trur teknologien vil få stor innverknad på mange område i åra framover.

2014: Annus horribilis

Den enorme interessa for bitcoin på denne tida i fjor skuldast kursen som såg ut til å gå til himmels. Men der bitcoin var den valutaen som steig mest i verdi av alle i 2013, var det omvendt i 2014; med ei bratt kurve ned.

Eit viktigare spørsmål er likevel: Kva har valutasvingingane å bety for bitcoin? Valutaen er ikkje åleine om å svinga i verdi; nyleg såg vi sveitsiske franc styrka verdien mot annan valuta med nærare 50 prosent over natta. Som ei understreking av at kursstigning ikkje betyr alt, kan det nemnast at valutaen med sterkast verdistiging i 2014 var somaliske shilling.

Bitcoin er ein liten valuta utan sentral styring. Kursen er fullt og heilt styrt av tilbod og etterspørsel Lite skal til for å senda kursen den eine eller andre vegen. Når det er sagt, kan det sjå ut som kursen har stabilisert seg noko det siste halvåret, då den har lege på USD 200-300 pr bitcoin, og då må me ta med at dollaren har styrkt seg vesentleg mot andre valutaer.

Dårleg nytt i kø

Negative nyheiter stod nærmast i kø etter toppnoteringa i valutakurs. Det starta med vekslingstenesta Mt. Gox som gjekk over ende i februar. Etter mykje tåkelegging vart det til slutt klart at pengane var tapte for dei fleste som hadde plassert bitcoin og andre innskot der. Det styrka ikkje akkurat trua på at bitcoin er framtida.

I mars 2014 vart Newsweek relansert på papir og brukte det første nummeret på ei storstilt “avsløring” av Nakamoto Satoshi, pseudonymet bitcoin-grunnleggjaren har gøymt seg bak. Og avsløringa var, hald deg fast: Dorian Satoshi Nakamoto! Newsweek hadde funne fram til den 64-årige Dorian S.  Nakamoto i Los Angeles og påstod at det var han som hadde skapt bitcoin. Det viste seg etter all sannsynlegheit å vera oppspinn. Grunnleggjaren/-ane av bitcoin er framleis ukjend.

I slutten av oktober var det den norske bitcoin-vekslaren Justcoin sin tur til å avvikla. Heldigvis kom dei norske IT-entreprenørane Andreas og Klaus betre ut av det enn andre vekslingstenester. Alle som hadde bitcoin plassert hjå dei, fekk tilbake alt dei hadde krav på. Det var banken deira, DnB, som sa opp kundeforholdet og tvinga dei til å ta med teknologien utanlands. Andreas og Klaus har no starta opp att som ein del av den Hong Kong-baserte bitcoin-banken ANX.

2014: Bitcoin going mainstream

Den andre delen av årsrapporten er langt meir positiv. Den bryr seg ikkje om kursutviklinga, som i grunnen er ein distraksjon frå kjernen i saka. Ustabil kurs er rett nok ikkje bra, men det er samtidig ein distraksjon i eit langt perspektiv. Bitcoin er enno ung som teknologi. Til samanlikning er me i året 1995 for weben. Kven kunne då med handa på hjarta seia at dette var det nye revolusjonerande mediet?

Den viktigare delen av bitcoin-utviklinga skjedde slik i 2014:

• Samla bitcoin-investeringar passerte USD 400 millioner, ein auke på nesten 350 prosent i høve 2013 og eit tal som er større enn til dømes investeringane i weben etter like mange år.
   
• Totalt sett positivt med tanke på reguleringar, særleg i USA, der den viktige New York City-lisensen på slutten av året vart endra i positiv retning sett frå eit bitcoin-synspunkt. NYC-lisensen er viktig fordi New York er eit finanssenter og fordi lisensen kan danna mal for andre statar og andre land.
   
• Ei dobling i talet på bitcoin-lommebøker (bitcoin-brukarar) og meir enn ei dobling av talet på handelsstader (merchants).
   
• Ei femdobling i talet på Github-installasjonar av bitcoin, ein god indikasjon på den teknologiske utviklinga og aktiviteten. Github er ein database med open tilgjengeleg programkode for fri program­vare, og kven som helst kan ta ein kopi av bitcoin-programmet og utvikla det vidare.
   
• Store aktørar som Expedia, PayPal og Microsoft tok i bruk bitcoin i løpet av året.
   
• Bitcoin begynner å bli teken i bruk i stort omfang for doneringar; Wikipedia opna for bitcoin i løpet av året.

It’s the technology, stupid!

Eit einsidig søkjelys på valuta og kursutvikling skuggar for det verkeleg geniale med bitcoin: Blokk-kjeda der alle transaksjonane blir lagra og som ligg ope tilgjengeleg for alle. Blokk-kjeda er ein logg over alle bitcoin-transaksjonar  – det vil seie alle betalingar – sidan starten 3. januar 2009. Namnet har den fått fordi enkelt-transaksjonar blir samla i blokker som så blir «smidde» i kjeda som inneheld alle transaksjonane.

Du kan følgja ei sanntidsoppdatering av denne på blockchain.info. Blokk-kjeda kan likevel ikkje fungera utan dei insentiva bitcoin som valuta medfører; her er det ein skjebne­fellesskap.

Blokk-kjedeteknologien er kommen for å bli. Det store spørsmålet er korleis sikring av transaksjonar, enten det er valuta-transaksjonar eller smarte kontraktar (ei skøyte, eit gjeldsbrev, eit testament og liknande som blir digitalisert og «smidd» fast i blokk-kjeda), eller heilt andre ting, skal finansierast. Det er her bitcoin som valuta er viktig.

2014 såg også framveksten av det som blir kalla Crypto 2.0 og som mellom anna består av alternative blokk-kjeder.

Bitcoin og akademia

Bitcoin er eit ektefødd barn av internett. Og som mykje av internett-utviklinga har den skjedd utanfor akademia og dei offisielle publiseringskanalane. Grunnteknologien i bitcoin byggjer likevel på viktig forskingsarbeid dei siste 30-40 åra, som offentleg nøkkel-kryptering og «proof of work».  

POW er eit system der innsats frå datamaskiner er nødvendig for å sikra eit ønska resultat. Ofte går innsatsen ut på å løysa problem der ein må prøva svært mange mulegheiter for å finna den rette kombinasjonen. Det geniale med bitcoin er kombinasjonen av kjend teknologi, noko som kjenneteiknar mange store innovasjonar.

Akademia har vore trege med å interessera seg for den nye kryptovalutaen, men i løpet av 2014 har talet på artiklar om temaet vakse mykje.

Kvifor bør akademia interessera seg for bitcoin og kryptovaluta? Det er ein unik sjanse til å studera eit nytt fenomen frå starten av, med alle dei spennande sidene det har. Frå eit økonomisk perspektiv er det mulegheit til å studera korleis ein ny valuta veks fram; det burde gi rom for mange interessante forskingsspørsmål.

Frå eit teknologiperspektiv byr bitcoin på eit grunnleggjande gjennombrot i handtering av tillit. Bitcoin viser eit glimt av framtidas pengeflyt på nettet. Blokk-kjedeteknologien har også gitt oss ei innovasjonsplattform med enorme mulegheiter.

Fagfelt i vekst

Finanskommentator Brett Scott har lagt ut ei oversikt over bitcoin-relatert forsking og har funne ut at talet på publikasjonar er tredobla i 2014 i høve til året før.

Her i landet er det ikkje mykje bitcoin-forsking, men det begynner å komma nokre masteroppgåver om temaet. Dette er det eg har funne av norsk publisering så langt:

• Henrik Karlstrøm, NTNU: Do libertarians dream of electric coins? The material embeddedness of Bitcoin, publisert i Distinktion: Scandinavian Journal of Social Theory
• Torbjørn Bull-Jensen: Why Bitcoins Have Value, and Why Governments Are Sceptical, masteroppgåve ved Økonomisk institutt, Universitetet i Oslo
• Vilde Stuvøy Heggen: Hva er Digital Valuta? Hva slags formuerettslig produkt er digital valuta? Omfattes slike finansielle produkter av gjeldende finansreguleringer og hvordan burde de reguleres? Masteroppgåve ved Juridisk fakultet, Universitetet i Oslo.
• Ali Amin Ahmed: Effective replication of large data in distributed hash tables. Masteroppgåve ved Institutt for informatikk, Universitetet i Oslo.

Masteroppgåvene finn du på duo.uio.no

Kvifor er akademia her til lands så lite interesserte i det nye fenomenet? I mars 2014 vart eg invitert til Norges Handelshøyskole i Bergen av studentar som ville vita meir om bitcoin. Dei hadde prøvt å finna interne foredragshaldarar, men fann ingen som ville stilla opp. Det er mykje sant i at i dei blindes rike er den einøygde konge!

Forskere er som diplomater. De har sitt eget språk. Noen ganger kan setningene ligne til forveksling på vanlig språk. Men så betyr det noe helt annet.

Diplomaten sier for eksempel at landet hans føler seg forpliktet til å uttrykke reservasjoner mot noe. I virkeligheten betyr det de er dønn uenige og absolutt ikke aksepterer situasjonen.

Heldigvis snakker diplomatene oftest med andre diplomater, som skjønner hva de sier.

Men forskere må av og til ut og si noe til folk flest. Ofte om noe viktig. Hvor det er vesentlig at budskapet kommer fram.

Da kan det forståelig nok gå skikkelig gærent.

Som det gjorde i VGs sak 18. februar, der to norske mødre fortalte om hvorfor de ikke vil vaksinere barna sine, og forskerne kommenterer.

Trenger objektive stemmer

Den første mora forklarer at venninnen hennes mistet et barn i krybbedød bare timer etter vaksinering. Hun sier at det aldri ble fastslått at vaksinen hadde noe med dødsfallet å gjøre, men at det får deg til å tenke.

Ja, visst gjør det det. Ikke bare tenke. Men grøsse. De fleste av oss ville gjøre hva som helst for å unngå å øke risiko for krybbedød.

Det er derfor det er så viktig å bringe inn uhildede stemmer som kan si noe mer objektivt om saken enn det enkeltpersoner tenker og tror. VG snakket med en representant for Folkehelseinstituttet.

Det ble ikke særlig bra.

Ikke sikker

«Han sier at Folkehelseinstituttet ikke kjenner til en sikker årsakssammenheng mellom krybbedød og femkomponentvaksinen som gis første gang når barn er tre måneder gamle.», står det i artikkelen.

Jeg vet ikke hvordan denne setningen klinger i gangene på Folkehelseinstituttet. Men for folk flest kan den åpne for tvil. For forskeren sier ikke at det ikke er noen sammenheng. Derfor kan dette høres ut som: 

Det er godt mulig at vaksiner kan føre til krybbedød. Men vi er ikke helt sikre.

Og når forskerne selv virker usikre, er det ikke rart om vi andre også blir det.

Jeg tror ikke at Folkehelseinstituttet mener det slik. Etter et kjapt søk hos kilder som de amerikanske helsemyndighetene (CDC), WHO og Foreningen for uventet barnedød, tipper jeg heller at de mener noe sånt:

Det er gjort flere undersøkelser av dette, og det er ingenting som tyder på at vaksiner fører til krybbedød.

Hvorfor sier de ikke det? Hvorfor uttrykker de seg på en så fjern og ullen måte når de snakker til bekymrede folk om en så viktig sak?

Det er neppe snakk om tilfeldigheter heller. For på slutten av artikkelen kommer enda et vitnesbyrd fra en mor med skremmende erfaringer: Babyen fikk en sjelden nervesykdom. Også her svarer Folkehelseinstituttet:

«De kjenner ikke til en sikker årsakssammenheng mellom nervesyndromet og MMR-vaksinasjon.»

De tenker altså at vaksinen kan føre til nervesykdom, men er ikke helt sikre?

Eller mener de også her at forskningen ikke har funnet at MMR-vaksinen kan gi sykdommen?

Ingenting er sikkert

I forskningens verden er det viktig å ta med alle forbeholdene. Å ha fullstendig dekning for hvert ord. Og innen vitenskapen finnes det ikke noe slikt som sikkert eller sant. Bare sannsynligheter.

Det at ingen har funnet noen sammenheng mellom vaksiner og sykdom, betyr ikke at den ikke finnes. Bare at den er lite sannsynlig.

En forsker kan aldri si: Det er ingen sammenheng. Hun kan bare si at hun ikke kjenner til noen. Andre forskere vet hvordan de skal tolke slike uttalelser, og oppfatter ofte utsagn som mangler disse forbeholdene som useriøse.

Men når forskerne bruker samme språk i samtale med folk flest, blir det fort tåke og tull.

Forbehold eller forståelse

Etter å ha lest VGs artikkel kan vi lett sitte igjen med et inntrykk av at vaksiner er farlige. Vi er bare ikke helt sikre på hvor farlige.

Her må Folkehelseinstituttet ta en runde med seg selv, og bestemme seg for hva de vil.

Vil de beholde det korrekte forskerspråket som kan godtas av kollegaene og som garderer mot framtidig kritikk, dersom det skulle komme motstridende funn?

Eller vil de at foreldre skal forstå hva vi i dag vet om eventuelle farer ved å ta vaksiner?

I siste fall kan det kanskje være en ide å skeie litt ut, og formulere disse svært viktige kommentarene på hverdagsspråk:

- Ifølge forskningen vi har i dag er det ingen grunn til å tro at vaksiner kan føre til krybbedød.

Og for å sparke litt i den andre retningen også: Kanskje VG-journalistene kunne ha kostet på seg et enkelt oppfølgingsspørsmål:

Hva mener du egentlig med det?

Av Cathrine Moe Thorleifsson, postdoktor ved Sosialantropologisk institutt, UiO.

Høyreekstremistiske partier har beveget seg fra periferien til sentrum av liberale demokratier. Ytterliggående nasjonalistiske strømninger sprer seg over hele Europa i land så ulike som Hellas, Ungarn, England, Frankrike og Sverige.

Det er klart at globalisering, avindustrialisering og økt migrasjon har ført til raske endringer i europeiske lokalsamfunn. Mange mennesker føler seg økonomisk og kulturelt truet av innvandring og det de oppfatter som en økende islamsk innflytelse. De har mistet troen på europeiske institusjoner og konvensjonelle partier.

Som respons på eksistensiell usikkerhet snur mange seg til nasjonalismens ideer om renhet og grenser.

Høyreekstreme partier og bevegelser kan ha like røtter for misnøyen, men hatet blir manifestert i en rekke ulike ekstreme ideologier som retter seg mot ulike «andre». Splittende retorikk sår kulturell rasisme og intoleranse. Kategorier som immigranter, muslimer, rom eller jøder blir merket som «truende andre».

Gjennom fryktpolitikk skapes bilder av en alternativ sosial orden hvor krefter ansett som truende mot nasjonens kultur og verdier blir ekskludert. Tydelige fiendebilder kan virke tiltrekkende på europeere som føler seg fremmedgjort og avmektige i møtet med europeisk og global integrasjon. Slike fiendebilder er effektive å mobilisere rundt da de unngår de underliggende årsakene til misnøyen.

Ny-fascisme i Ungarn og Hellas

Beskyttelsen av nasjonal identitet er en sentral drivkraft for de to mest fremgangsrike høyreekstreme partier i Europa, Jobbik i Ungarn og Gyllent Daggry i Hellas. Jobbik (bevegelsen for et bedre Ungarn) er det nest største partiet i Ungarn. Fraværet av noen stor muslimsk minoritet kan forklare hvorfor partiets fiendtlighet retter seg mot romfolk, jøder og homofile. Den definerte “andre” for Jobbik er en av Europas mest forfulgte minoriteter, rom, som utgjør omkring 8 prosent av landets ti millioner innbyggere. I stedet for å diskutere strukturell fattigdom som er forankret i generasjoner av sosial ekskludering, blir rom stigmatisert som late og ansvarlige for “sigøynerkriminalitet”.

I Hellas har den økonomiske krisen og EUs innstrammingspolitikk gitt næring til det nyfascistiske partiet Gyllent Daggry. Partiet fikk nesten 7 prosent av stemmende ved det greske valget på nyåret og bekreftet sin posisjon som landets tredje største parti. Som de fleste andre høyreekstreme partier i Vest-Europa, retter Gyllent Daggry hatet mot innvandrere og muslimer. Ikke vestlige-innvandrere blir betegnet som en ensartet gruppe som utgjør en trussel mot den greske, rene rasen. Gyllent Daggry har opprettet en egen brutal, paramilitær ungdomsbrigade som hever seg over rettstaten for å beskytte grekere mot «innvandrerkriminalitet».

I likhet med Gyllent Daggry benytter Jobbik seg av symboler fra en fascistisk fortid. Den ungarske garde, en paramilitær gren av Jobbik som ble forbudt ved lov i 2009 etter drap på ungarske romfolk, bruker symboler som minner om Ungarns Arrow Cross, Hitlers mest trofaste partner i Holocaust. Også Gyllent Daggrys flagg, symbolbruk og gester har tydelige referanser til Nazi-tyskland. I mai 2014, fikk partiets kandidat til ordførervalget, Ilias Kasidiaris 16, 1 prosent av stemmene. Han har et nazi-hakekors tatovert på overarmen og har sitert det kjente antisemittiske verket «Sions vises protokoller» i det greske parlamentet.

Den klassiske antisemittismen er eksplisitt i Jobbik og Gyllent Daggry. I en diskurs som ville vært uakseptabel for de fleste populistiske partier i Vest-Europa, refererer sentrale politikere til “jødisk kapital” og konspirasjonsteorier om “Amerikansk-Jødisk» verdensherredømme.

I november 2012, oppfordret lederen for Jobbik, Gabor Vona, den ungarske regjeringen til å lage en liste over jødiske parlamentsmedlemmer «som utgjør en trussel for nasjonens sikkerhet.» Den «nye» antisemittismen hvor jøder generelt blir holdt ansvarlige for Israels politikk ovenfor Palestinere er også framtredende. Antisemittismen i dagens Europa kommer således fra to hold, både fra høyreekstremister og radikale islamister.

Fryktpolitikk

Terror fra radikale islamister i Europa eller Midtøsten fyrer opp høyreekstremistiske miljøer og korresponderer klart i økningen i islamfiendtlige angrep, slik som overvåkingsgruppen Tell Mama i Storbritannia har kartlagt.

Etter terroranslagene mot Charlie Hebdo og det jødiske kjøpesenteret i Frankrike, grep Pegida-tilhengere muligheten til å fremme en agenda mot innvandring og den antatte islamiseringen av samfunnet.

Å stemme på et parti eller delta i en bevegelse som dehumaniserer andre medfører ikke nødvendigvis vold. Det finnes de som støtter opp under ekstremistisk ideologi (og som ikke nødvendigvis tar avstand fra ekstrem vold) men som selv aldri ville krysset linjen og gått ulovlige handlinger. Men det er nettopp fryktpolitikk som er oksygenet til ekstremistisk vold.

For overgriperen er det lettere å utøve terror og vold mot andre mennesker når man regner dem som mindreverdige. Det er enda lettere når man ser seg på seg selv som representant for den stilltiende eller likegyldige majoritet.

Det var anti-muslimsk hat og Eurabia-konspirasjonen om den antatte islamiseringen av Europa som inspirerte den største voldshandlingen i Norge siden den andre verdenskrig.

Det er de som begår vold, enten som følge av sin ekstreme høyreideologiske tilhørighet, inspirert av det eller bruker det som et påskudd. Radikalisering skjer ikke over natten. Det er i den daglige og rutinemessige umenneskeliggjøringen av andre at voldspotensialet ligger.

Det er ikke kun modernitetens tapere som søker seg til forenklede virkelighetsbilder. Jobbiks tilhengere er overrepresentert blant unge, utdannede, urbane middelklasse menn. Partiene på ytre høyre opplever stor fremgang gjennom å mobilisere en relativt bred velgermasse.

Et Europa preget av økonomiske og sikkerhetsmessige kriser står ved et veiskille. Høyreekstreme partier med hatefull og splittende retorikk har allerede forflyttet seg fra marginene av samfunnet til det etablerte. Europas demokratiske framtid er avhengig om velgerne lar de få bli værende. 

–––––––

 Innlegg på Litteraturhuset i debatt og foredragsserien « Etter Paris…»- Hvordan bryte  den onde sirkelen, mandag 9. februar  

Det har liksom ikke vært noen ordentlig vinter her hjemme på Fetsund (bortsett i fra at vi har vært syltet ned i influensa). Men fem grader varmere enn vanlig på Romerike er jo bare vær. Så hvordan har året startet for kloden som helhet? 

Vel, januar 2015 ble varm ved overflaten. Både NOAA og NASA GISS har årets januar som den nest varmeste (bak 2007), og hvis vi ser på kurven fra japanske JMA, så ser den slik ut: 

Hvorfor?

Vi kan starte med å si at det har vært det laveste solflekk-maksimumet på rundt hundre år, og den Atlantiske Multidekadiske Oscillasjon (AMO) er på vei nedover nå. Hva som veier tyngst av ren luft i Europa og USA/Canada kontra forurenset luft i Asia og Midt-Østen, er kanskje ikke så godt å si. Forskerne er fristet til å si at aerosolene kjøler litt mer enn for 10-12 år siden.

Så det er flere grunner til at 2015 ikke skal være noe spesielt varmt år, altså. Men så var det dette med CO2, og dette med ENSO. CO2-nivået er rekordhøyt, og skal alene bidra til et varmt år, globalt sett. Og Stillehavet ligger fortsatt og vaker på grensen til en liten El Ninjo, som tilsier et ganske varmt 2015. 

Da jeg tippet global temperatur for 2015, så sa jeg at 2015 vil bli omtrent som 2005, eller litt varmere. 

At 2005 hadde en høyere AMO, er det liten tvil om. AMO toppet seg nok i årene 2005-2007. Solstrålingen blir temmelig lik i 2005 og 2015. Det er mer CO2 nå. Og når det gjelder ENSO, så var ONI-indeksen fra NOAA for de siste fem sammenliknbare månedene (JAS / ASO / SON / OND / NDJ) slik: 

2004/2005: +0,7 / +0,8 / +0,7 / +0,7 / +0,7  

2014/2015: +0,0 / +0,2 / +0,5 / +0,7 / +0,7

Slett ikke opplagt at 2015 skulle ta ledelsen på 2005 ut fra startblokkene, altså. Men så har skjedd hos både NOAA, GISS, JMA og UAH (unntak: satellitt-temperaturen fra RSS i nedre troposfære).  

Vi følger kampen mellom 2005 og 2015 utover året. Både for å se hvordan det vil gå med verden resten av dette århundret, og hvor god jeg er til å tippe temperatur.  

Og ellers?

Det har snødd mye på Grønland i vinter. Her er nyeste om massebalansen på den store bre:

Med håp om et spennende ski-VM og noe mindre feber og hosting hos både skribent, lesere og debattanter. 

I dag, den 19.februar, går startskuddet for Hjerneåret 2015. Over de kommende månedene skal ulike aktiviteter som foredrag, konferanser og utstillinger i Norge og resten av Europa gi økt kunnskap om menneskehjernen og bevissthet omkring hjernesykdommer, inkludert preventive tiltak, behandling, forskning og utvikling. Vi tar et dykk ned i hjernen og en kikk på noe av det som rører seg innen hjerneforskningen.

Hjerneforskning ble for alvor satt på Norgeskartet da May-Britt og Edvard Moser i høst ble tildelt Nobelprisen i medisin. Gjennom studier på rotter oppdaget de celler som utgjør et posisjoneringssystem i hjernen, såkalte gitterceller, og siden har også slike celler blitt funnet i menneskehjernen. Slik forskning er viktig for å forstå hvordan hjernen fungerer og hva som går galt når den ikke fungerer, som for eksempel i Alzheimers sykdom hvor man mister evnen til å orientere seg i rom. Utbredt forskningsaktivitet lar oss gradvis avsløre hjernens hemmeligheter og gir oss bedre verktøy i kampen mot hjernesykdommer.

Et lite kraftverk

Visste du at vi tenker rundt 70.000 tanker hver dag? Og at kun 5% av disse er bevisste, mens de resterende 95% tilhører underbevisstheten? En menneskehjerne har en enorm kapasitet, og det er en myte at vi utnytter kun 10% av den. Faktisk produserer en hjerne i våken tilstand nok elektrisitet til å tenne en liten lyspære. Den 1,5 kilo tunge hjernen utgjør kun rundt 2% av vår kroppsvekt, men forbruker hele 20% av oksygenet i kroppen.

Hjernen kan sammenlignes med en bil. Alle delene arbeider sammen, men de har hver sin spesialiserte rolle. De mest basale kroppsfunksjonene og emosjonelle responsene kontrolleres av de nedre og midtre hjernestrukturene, som pust og hjerterytme, innlærte bevegelser som å gå i trapper, adrenalinet som pumper mens du svetter over eksamensoppgaven, og sinnet som koker når du ser noen som sniker i butikkøen. Storhjernen, eller cerebrum, utgjør hoveddelen av hjernen. Den er delt inn i venstre og høyre hjernehalvdel (hemisfære), som hver styrer motsatt side av kroppen. Storhjernen er spesielt involvert i å bearbeide ulike sanseinntrykk, og å utføre frivillige motoriske bevegelser og komplekse tankeprosesser.

Hjernen består av mange slags celler, hvor nevroner utgjør den primære funksjonelle typen. Hver eneste følelse, bevegelse, tanke, sanseinntrykk og erindring er et resultat av signaler som sendes gjennom disse. Når en nerveimpuls i form av et elektrisk signal sendes gjennom et nevron frigjøres små molekyler kalt nevrotransmittere fra utløperen (axonet) i enden av cellen. Når nevrotransmitterene så binder seg til reseptorer på neste nevron starter en ny nerveimpuls. Og slik fortsetter det inntil signalet når målet sitt, for eksempel muskelceller som trekker seg sammen som respons på signalet. Hver av de om lag 100 billioner nevronene kan lage kontakter med tusener av andre celler. Dette vanvittig store antallet koblinger understreker hvor kompleks hjernen er.

En hjerne til besvær

Menneskehjernen er enestående. Men også sårbar. Det finnes flere hundre ulike nevrologiske sykdommer, som listet opp på hjemmesiden til det amerikanske National Institute of Neurological Disorders and Stroke (NINDS). Av disse utgjør aldersrelaterte nevrodegenerative lidelser som Alzheimers og Parkinsons sykdommer en av de største undergruppene. Felles for slike sykdommer er at de utvikler seg gradvis og oftest opptrer sporadisk og i sen alder (over 65 år). Selvom det fremdeles er huller i kunnskapen vår vet vi at de forårsakes av at proteiner klumper seg sammen i eller mellom nevroner, og danner såkalt plakk og nevrofibrillære floker. I tillegg reduseres antall nevronkoblinger og hjernecellene forvitrer og dør. Typiske symptomer er tap av hukommelse og gradvis minkende motorisk kontroll. Dessverre er slike lidelser uhelbredelige, og innebærer store påkjenninger for både pasienter og pårørende.

Parallelt med modernisering av samfunnet har forventet levealder økt dramatisk. Det er de gode nyhetene. De dårlige nyhetene er at dette dessverre også innebærer en økt risiko for aldersrelaterte nevrologiske sykdommer. Folkehelseinstituttet anslår at det i 2050 vil være omtrent 160.000 tilfeller av Alzheimers sykdom i den norske befolkningen, mer enn det dobbelte av dagens nivå, som et resultat av økt levealder og befolkningsvekst. Og i USA har man estimert at kostnadene knyttet til behandling av Alzheimers sykdom på samme tid kan bli så mye som 1 trillion dollar. I året! Statistikk som dette understreker viktigheten av forskning på slike lidelser, og at dette bør være et prioriteringsområde for fremtidige investeringer.

Ny innsikt

Det forskes heldigvis allerede mye på hjernesykdommer, og det rapporteres om spennende funn ukentlig. Blant annet får vi stadig mer kunnskap om underliggende årsaker, et område vi fremdeles ikke forstår fullt ut. For eksempel viser rykende ferske resultater fra forskere ved The Scripps Research Institute i USA at enkelte hjerneceller fra pasienter med Alzheimers sykdom ofte har ekstra kopier av genet APP som produserer hovedkomponenten i de ødeleggende proteinklumpene i hjerneplakk. Og spesielt er dette tilfelle i områder av hjernen assosiert med komplekse tankeprosesser, noe som svekkes hos pasienter med Alzheimers sykdom. Såkalt “genetisk mosaisisme” hvor ulike celler kan ha forskjellig genetisk materiale er ikke uvanlig i hjerneceller og forskerne spekulerer derfor på om dette kan være en underliggende årsak til også andre nevrologiske sykdommer. Selv om dette er viktige funn er det dessverre vanskelig å bruke innen diagnostikk, siden disse genetiske endringene ikke vil opptre i vev som er tilgjengelig for prøver, som for eksempel blod.

Derimot har det blitt gjort fremskritt på andre områder som kan gjøre det mulig å stille tidligere diagnose enn før. I siste utgave av det prestisjefylte tidsskriftet PNAS rapporteres det om særegne hjerneaktivitetsmønstre hos mennesker med Alzheimers sykdom, og dette kan visualiseres med en spesiell form for PET-scanning. Og siden dette kan ses på et tidligere stadium enn ved klinisk diagnostisering kan det bidra til en raskere diagnose og dermed raskere behandling. Men selv om det finnes enkelte behandlingsalternativer for håndtering av symptomer, er de ofte utilfredsstillende og har mange bivirkninger. En av de største utfordringene er at hjerneceller er utilgjengelige for standard medikamentell behandling siden de beskyttes av den såkalte blod-hjernebarrieren. Frem til nå. I høst fant forskere nemlig et nytt antistoff kalt FC5 som kan “smugle” andre og større molekyler over denne barrieren. Teknologi som dette kan forhåpentligvis bane vei for mer effektive behandlinger i fremtiden.

Pass på hodet. Og magen!

Selv om vi fortsatt ikke har full oversikt over hvilke risikofaktorer som bidrar til nevrodegenerative lidelser er ekspertene enige om at det er en kombinasjon av genetiske, miljømessige og livsstilsbetingede elementer. Noen av disse er det vanskelig å gjøre noe med, andre kan vi påvirke. Det er blant annet kjent at en del tilstander som øker risikoen for hjerte- og karsykdommer også øker sjansen for å utvikle Alzheimers sykdom, inkludert høyt blodtrykk, diabetes og høyt kolesterol. Regelmessig mosjon og et sunt kosthold kan bidra til å holde hjernecellene friske gjennom økt blod- og oksygensirkulasjon i hjernen, og sosial og mental aktivitet ser også ut til å forsinke kognitive problemer. Nyere forskning viser også at meditasjon og stressreduksjon skal være gunstig for å hemme forvitring av hjernevev. Og kanskje ikke uventet kan hodeskader knyttes til utvikling av enkelte nevrodegenerative sykdommer, så husk sykkelhjelm og bilbelte!

Utover dette har vi nå ny kunnskap som kan revolusjonere hvordan vi forstår og forholder oss til vår egen helse. Det er ingen hemmelighet at en sunn tarmflora er viktig for fordøyelsen, men at den også har mye å si for mange andre aspekter ved helsen vår er mindre kjent. Pionerende forskning viser at tarmfloraen vår påvirker et bredt spekter av nevrologiske tilstander slik som multippel sklerose (MS), angst, depresjon, smerteoppfatning og til og med aspekter ved hjernens utvikling. Og det er indikasjoner på at dette også gjelder utvikling av nevrodegenerative lidelser. For eksempel kan typiske melkesyrebakterier som Lactobascillus og Bifidobacterium produsere GABA, en essensiell nevrotransmitter i sentralnervesystemet, og ubalanse i GABA-signalering er knyttet til lidelser som angst, depresjon og Alzheimers sykdom. Slike funn tyder på at tarmfloraen er mye viktigere for sentralnervesystemet og hjernen enn vi tidligere har vært klare over. Dersom vi med økt kunnskap innen dette feltet kan fokusere på mage-tarm systemet i behandlingsøyemed kan det bety mye enklere håndtering av mange lidelser, og vi kan utnytte dette også preventivt. Fremtiden vil vise hvilket potensiale som ligger i dette.

En smakebit av fremtidens hjerneteknologi

Det er ikke bare på sykdomsfronten det gjøres fremskritt innen hjerneforskning. Ny viten og teknologisk utvikling gir oss et glimt av hva fremtiden har å by på. Blant annet har teknologi basert på grensesnitt mellom hjerne og datamaskin (BCI – Brain-Computer Interface) gjort sitt inntog de siste årene. Det var et stort øyeblikk da brasilianeren Juliano Pinto, lam fra livet og ned, sparket i gang fotball-VM i fjor ved hjelp av en tankestyrt robotdress. BCI-teknologi legger nå grunnlaget for stadig mer avanserte proteser, med bedre bevegelseskontroll og til og med evnen til å føle.

Noen virkelig fascinerende nyvinninger som garantert får den neste Bond-skurken til å gni seg frydefullt i hendene ble lansert i fjor høst. Forskere fra universitetet i Barcelona demonstrerte for eksempel at man nå ved hjelp av BCI-teknologi kan overføre enkle tanker fra en person til en annen over internett. Og som om ikke det var nok har forskere ved ETH Zürich vist at det er mulig å kontrollere genuttrykk med tankekraft. Gjennom en EEG-basert avlesermekanisme ble hjernebølgene til forsøkspersonene registrert og videresendt i form av lysstråler som aktiverte bestemte gener i spesielle designerceller. Ved å integrere disse cellene i implantater kan man kontrollere nivåer av proteiner lokalt i kroppen, ved å skru av og på genene som produserer dem. Og det er potensielt mange nyttige bruksområder for slike implantater. For eksempel kan utslipp av protein-baserte medikamenter i teorien aktiveres av ulike sykdomsrelaterte hjerneaktiviteter, som for eksempel under epileptiske anfall, smerte eller ved nevrodegenerative lidelser. Selv om det nok er en stund til dette vil være tilgjengelig på markedet gir det oss en smakebit av fremtidens teknologi.

Kunnskap til folket

“Å forstå menneskehjernen og sykdommene som kan ramme den er en av de største vitenskapelige og filosofiske utfordringene vi står ovenfor i dag” proklamerer the European Brain Council.  Allmenn opplysning om hjernesykdommer og hjerneforskning gjennom Hjerneåret 2015 vil fremme bevissthet om verdien av å ta vare på vår viktigste eiendel – hjernen.

Kommende arrangementer vil bli publisert på facebook.com/hjernearet og europeanbraincouncil.org/year-of-the-brain/

Skal du søke jobb eller be om lønnsøkning? Eller selge noe? Dersom sjefen eller kunden din har en hang til å bestemme seg raskt, er de også lettere å manipulere, viser en norsk studie som nylig ble publisert i Journal of Personality and Social Psychology.

Grunnen er at slike personer blir sterkere påvirket av forhold som kanskje ikke er relevante for avgjørelsen i det hele tatt. 

– Dette kan utnyttes i mange sammenhenger, mener forsker Sinem Acar-Burkay ved Handelshøyskolen BI. 

Raske personer tenker svart-hvitt

Noen mennesker har større behov enn andre for å fatte raske beslutninger. Andre synes det er viktigere å skaffe mest mulig informasjon før de bestemmer seg.

Studien viser at personer som tar raske avgjørelser, er mindre nøytrale overfor motparten de forhandler med, på godt og vondt. De stoler enten veldig mye på den andre, eller de er svært skeptiske.  På samme måte viser en tidligere Fafo-studie at arbeidssøkere med likhetstrekk med sjefen, har fordeler av det.

Studien består av seks eksperimenter. Først fylte deltagerne ut et skjema som kartla om de var raskere enn sin egen skygge eller drøvtygger informasjon først. Se mer i faktaboks på siden. 

Tillit viktig

Tillit til andre er uunnværlig i alle sosiale sammenhenger. Det fremmer samarbeid og samhold, og er en viktig forutsetning for økonomisk vekst. 

– Men samtidig øker også risikoen for å bli utnyttet, hvis man har for stor tillit til andre, påpeker forskeren. 

Hvis man stoler for mye på en annen uten å kjenne konsekvensene, ligger forholdene til rette for å bli tatt grundig ved nesen. 

Seks ulike eksperimenter bekreftet samme tendens. Beslutningstakere som var innstilt på å bestemme seg fort, lot seg farge av nærheten eller distansen til motparten.  

Følelse av nærhet

Hvor mye tillit den handlekraftige forhandleren viste, var avhengig av hvor mye nærhet de følte til motparten.

De stolte mye på en motpart de kjente eller hadde noe til felles med. Og de hadde liten tillit til folk de ikke hadde noen likhetstrekk med.

– Jo flere likhetstrekk du har med raske beslutningstakere, desto mer stiger tilliten til deg, sier Acar-Burkay. 

Og det er ikke mye som skal til for å gi den andre følelse av nærhet.

– Å komme fra samme by, ha samme fornavn, dele interesser, ha gått på samme skole eller holde med samme fotballag. Alt dette er forhold som kan skape nærhet til den andre, sier Sinem Acar-Burkay til forskning.no.

En selger som googler en potensiell kjøper, kan lett finne fram til informasjon som kan brukes til å skape en følelse av nærhet hos kjøperen.

Kjøpsforhandlinger

Forskeren iscenesatte seks eksperimenter med i alt 1245 deltakere. I et av forsøkene ble de bedt om å spille et investeringsspill med høy risiko, og fikk beskjed om at megleren var en person de ikke kjente, og som ville forbli anonym. 

Deltagere som foretrakk raske beslutninger, hadde lav tillit til den ukjente «megleren». 

De andre eksperimentene var ulike forhandlinger mellom kjøper og selger. Et av dem var et møte mellom en kunderådgiver som solgte en investering, og en potensiell kunde. 

– Skal du investere, krever det at du føler stor tillit til rådgiveren, påpeker forskeren.   

Kunder som har et sterkt behov for å bestemme seg raskt, stolte enten veldig mye på rådgiveren, eller ikke i det hele tatt.

Upåvirket av ny informasjon

– Det var ikke noen mellomting, de hadde sterkt polariserte vurderinger av den andre parten, kommenterer hun.

De var også mindre mottakelige for ny informasjon de fikk underveis om motparten. Selv om det var grunn til å endre mening, beholdt de enten høy eller lav tillit til motparten.

Forskeren har også vist at forhandlinger er mest vellykket når en part er samarbeidsvillig og den andre parten er innstilt på profitt. 

Moderat tillit hos de tålmodige

Forhandlere som ikke var like oppsatt på å konkludere raskt, lot seg i mindre grad blende av opplevde fellestrekk.

De hadde mer moderat tillit til sin motpart.

– De tar seg nødvendig tid til å analysere situasjonen, og vurderer grundigere i hvilken grad de kan stole på motparten, forteller Sinem Acar-Burkay.

Slike forhandlere var også mer mottakelige for ny informasjon som de fikk om motparten. De justerte i større grad sine oppfatninger i tråd med denne tilbakemeldingen.

Tidspress øker handlekraften

Om en person er sterkt oppsatt på å ta raske beslutninger, kommer primært an på hvilke personlighetstrekk personen har. Men tidspress kan også lokke fram behovet for å ta en rask beslutning. Om personen er sliten, kan virke på samme måte.

– Det er heller ikke vanskelig å manipulere fram et tidspress. Dette er noe som vi kjenner godt fra kjøp av bolig, og fra forhandlinger med tidsfrist, forteller forskeren.

Med mindre tidspress vil man kunne oppnå en mer moderat grad av tillit til forhandlingsparten.

– Det vil også gjøre at vi blir mer mottakelige for å endre oppfatning hvis vi mottar ny informasjon, påpeker forskeren.

Kan gi dårlige beslutninger

Har du stort behov for å ta en rask beslutning, kan det føre til beslutninger fattet på grunnlag av dårlige vurderinger, advarer Sinem Acar-Burkay ved Handelshøyskolen BI.

– Du kan lett manipuleres av den andre personen, sier forskeren.

– En slik tillit som er oppstått gjennom nærhet, er det ikke nødvendigvis grunnlag for, og det bør beslutningstaker være på vakt mot, sier hun.

Studien inngår i doktorgradsavhandlingen som hun disputerte i 2014.

Hun mener resultatene i studien kan overføres til mange situasjoner med to motparter, som for eksempel kjøper/selger, ansatt/leder og arbeidssøker/arbeidsgiver.

Kilde:

Sinem Acar-Burkay m.fl.: Trusting others: The polarization effect of need for closure. Journal of Personality and Social Psychology. Vol 107(4), Oktober 2014, 719-735. Sammendrag. 

Etter tragedien 22. juli 2011 oppfordret statsminister Jens Stoltenberg til mer demokrati.

I talen sin for et folkehav på Rådhusplassen, appellerte han til de unge:

- Engasjer dere. Bry dere. Meld dere inn i en organisasjon. Delta i debatter. Bruk stemmeretten. Frie valg er juvelen i demokratiets krone. Ved å delta, sier du et rungende ja til demokrati.

Og i tida etterpå så det ut til at ungdommen gjorde som Jens hadde sagt. Ved lokalvalget høsten 2011 hadde valgdeltagelsen blant de unge økt med hele 11 prosentpoeng.  

Men var det bare et blaff av engasjement rett i etterkant av terroraksjonen?

– Det store spørsmålet var om deltagelsen ville gå tilbake til normalen ved stortingsvalget i 2013, sier valgforsker Johannes Bergh ved Institutt for samfunnsforskning, som nå jobber med en bok om nettopp stortingsvalget i 2013.

Varig endring

Men den gjorde ikke det.

– Det var en klar økning i valgdeltagelsen blant førstegangsvelgere og annengangsvelgere i 2013. Og vi ser den samme tendensen i økt medlemskap i ungdomspartier – på tvers av partier.

– Jeg tror dette er noe mer langvarig, sier Bergh.

Det representerer i så fall et vendepunkt i en årelang tendens: Tidligere har det vært slik at de unge bryr seg stadig mindre. 

– De unges deltagelse i politikken har falt jevnt siden toppunktet etter ungdomsopprøret på 1960- og 1970-tallet.

Bergh mener de unges retur til politikken er viktig for å sikre et velfungerende demokrati i framtida.

– Det er all grunn til å være mer optimistisk på vegne av de unge i dag enn for noen år siden, sier han.

Men bortsett fra valgdeltagelsen er det ikke så mye ved dagens engasjerte unge som minner om seksti- og syttitallsungdommen.

Stemmer som foreldrene

Sekstiåtterne satte en slags standard for politisk engasjerte unge: De er som oftest radikale.

Dette holdt fortsatt stikk selv om deltagelsen sank med åra. De unge som fortsatt engasjerte seg, befant seg ute på fløyene. Ofte lengst ute på venstresida, men også langt til høyre.

Men dagens aktive unge er ikke slik.

– Ungdom er i dag veldig konvensjonelle politisk. De stemmer omtrent som foreldrene sine, og har ikke noen større tendens til å være radikal enn folk flest, sier Bergh.

Han har ingen sikre svar på hvorfor det er så stor forskjell på de unge før og nå, men er villig til å spekulere:

– Ungdomsforskere har vist at unge i dag har et annet forhold til foreldrene enn før. Avstanden mellom voksne og barn er ikke lenger så stor, og kanskje er ikke behovet for opprør så stort heller. Eller kanskje gjør de opprør på andre måter.

– Samtidig opplever dagens unge også et større press for å klare seg selv og få gode karakterer og en bra jobb. De må være veldig seriøse, og det kan man bli mer konvensjonell av. Det å gjøre opprør er jo kanskje ikke så lurt for en framtidig jobb.

Status quo

Det kan nok ta litt tid å venne seg til det nye bildet av politisk aktiv ungdom. Mange har for eksempel tenkt at valgdeltagelse for 16-åringer vil føre til større fløypartier. Men for øyeblikket er det altså ingenting som tyder på det.

– Jeg tenker vi kommer til å se en situasjon med status quo. Det etablerte politiske livet og de eksisterende løsningene har en fordel, sier valgforskeren.

En fare med konvensjonell ungdom kan dermed være at det blir mindre oppfinnsomhet og nytenkning i politikken. På den annen side er det vanskelig å si hvordan de unge kommer til å utvikle seg.

Tidligere var det typisk at unge radikale etter hvert trakk mer mot midten av det politiske spekteret. Men hvem vet hva som vil skje med den nye generasjonen av unge konvensjonelle, filosoferer Bergh. 

– Kanskje blir de mer radikale med åra?

Det er altså ikke barnetegninger vi har med å gjøre her, men tegninger fra 19 deltidsstudenter i faget billedterapi.  

De har vært med i et forskningsprosjekt ved Høgskolen i Oslo og Akershus for å teste ut metoden «rikere bilder», for å undersøke om også voksne uttrykker seg bedre via tegninger enn ved å snakke eller skrive. 

Studentene var mellom 35 og 50 år, og jobbet hovedsaklig fulltid, enten som lærere, sykepleiere eller terapeuter av ulike slag. 

– Mange har vansker med å uttrykke med ord hva de kan, vet eller føler om noe de ikke kjenner så godt til, forteller Laurence Habib, en av forskerne bak prosjektet.

Tegninger fra operaen

Ta for eksempel opera. Hva forbinder man egentlig med det? 

Forskerne ba først studentene tegne det de forbandt med det å «gå i operaen» hver for seg. Målet var å få frem studentenes fordommer eller forforståelse om operaen. 

– Rike bilder-metoden er en teknikk for å beskrive, der målet er å få et helhetlig bilde av en problemsituasjon, der forskjellige synspunkter, holdninger og eventuelle konflikter blir representert, forteller Habib. 

Etter hvert skulle studentene tegne sammen på et stort fire meter langt ark – med samme oppgave: Hva forbinder du med det å gå i operaen? 

– Vi så at de kommuniserte mye med hverandre mens de tegnet, snakket og lo. Alle tegnet noe, og mange valgte å tegne flere elementer rundt omkring på arket. Noen var mer reserverte, blant annet mennene og de eldre, men de myknet opp etter hvert og deltok i tegningen på samme måte som de andre, forteller forskeren. 

Til slutt ble studentene bedt om å fortelle hva de syns om seansen. 

Noen sa de ikke visste helt hva de skulle forvente, siden de aldri hadde gjort noe lignende før. Mange av dem fortalte at ved å se på hva de andre tegnet, så fikk de nye ideer. De fleste ga også uttrykk for at det å ligge på gulvet og tegne gjorde oppgaven mer leken, og dermed mindre skummel.

God kilde til informasjon og fordommer

Habib påpeker at denne spesielle metoden egner seg godt akkurat til slike typer oppgaver fordi det studentene skulle lære ikke var veldefinert. Erfaringer med å spørre studenter om hvilket forhold de har til opera tilsier nemlig at man som regel får vage og knappe svar, ifølge forskeren.

Metoden inviterer studentene til å assosiere og tegne fritt. Det var store flater å jobbe på, og studentene kunne samarbeide og få impulser fra hverandre.

Etter tegneoppgavene dro studentene til omvisning og deretter forestilling ved Den Norske Opera & Ballett i Oslo. Noen dager etter fikk de nok en gang gjøre den samme tegneøvelsen.

Det viste seg da at tegningene endret både karakter og innhold.Tegningene fra den første sessjonen bar for eksempel preg av at få av studentene ikke hadde vært i operaen før. 

– Før-bildene var ganske karikaturaktige, med stive, overvektige sangere i gammeldagse klær. Etter-bildene var på sin side betydelig mer nyanserte, med mye pastellfarger og lettere pennestrøk for å indikere bevegelse, forteller Habib. 

– Nyttig i alle fag

Hun mener vi kan lære av dette eksperimentet at tegninger er en god kilde til informasjon om hva slags kunnskap, emosjoner og eventuelle fordommer folk har om et lite kjent tema, også for voksne.

– Tegninger kan være et godt pedagogisk redskap for å kaste lys over hva studenter har lært i utradisjonelle læringssituasjoner, eller der læreren ikke har full kontroll. For eksempel i praksis, utveksling i utlandet og på ekskursjoner, sier forskeren.

– Å få studenter til å tegne kan også være en måte å synliggjøre en type læring som ikke så lett kan beskrives i form av ferdigheter eller som er vanskelig å snakke om.

Habib tror metoden kan være nyttig i alle fag, spesielt når det gjelder å synliggjøre såkalt transformativ læring.

Det er en type læring som ikke er så enkel å presisere med læringsmål og læringsutbytte, men som innebærer at elev og student i større grad lærer å utvikle seg som individ, som medlem av en gruppe, og som profesjonsutøver.

Gode erfaringer med rike bilder

Habib forteller at metoden alt er brukt på flere utdanninger ved høyskolen, for eksempel i andre estetiske fag, i lærerutdanningen og på helsefag. På datautdanningene brukes det også en slik metode for å lage systemer.

– Jeg har gode erfaringer med metoden. I noen sammenhenger kan det imidlertid føles litt for karikaturaktig, spesielt når man skal uttrykke negative ting. Med ord er det ofte enklere å bake det negative inn i diplomatiske formuleringer, sier hun, og legger til:

– Når man tegner noe negativt, blir det veldig tydelig på arket, og man kan risikere at man fokuserer unødig på det i diskusjonene.

Referanse:

Laurence Habib og Elisabeth Juell. Before and after Lightfoot/León. Using rich pictures to illustrate an educational journey through the world of opera and ballet. FORMakademisk, vol. 7, nr. 5, 2014. http://dx.doi.org/10.7577/formakademisk.679