TRONDHEIM (digi.no): – I 2014 ble det gjort såpass med fraspark med teknologien at kjøretøyene kommer til å bli autonome raskere enn jeg hadde forventet, sier ITS-direktør Trond Hovland.

Han leder foreningen Intelligente transportsystemer Norge.

Den offisielle holdningen har vært at selvkjørende biler er en fremtidsdrøm.

Google får det til med sin eksperimentbil.

Mercedes var også tidlig ute på kostbare modeller, der du kan slippe rattet på landeveien.

Se også denne videoen.

Kompliserte situasjoner
– Men såkalt autonome biler må takle kompliserte situasjoner, og først i løpet av dette året har bransjeaktørene vist at de har ting på gang som kan egne seg til allment utstyr i bilene, sier Hovland.

I et innlegg på Teleforum i Trondheim fredag viste han til samarbeid mellom Mercedes og Nokia, som kunne demonstrere sin teknologi i fjor.

Og en selvstyrende Audi takler det meste av strekningen Palo Alto, California – Las Vegas uten menneskehender på rattet.

Også Volvo er på banen.

Les mer: Maktkampen om OS i bilene

Egen vei
I Europa åpner en ny ITS-strekning mellom Rotterdam og Wien senere i år.

– Dette blir en instrumentert vei hvor deler av bilparken kan kjøre autonomt. det vil si at kjøretøyene utveksler informasjon med sensorer i og langs veien, forklarer ITS-sjefen.

Ifølge Hovland er det stor interesse for strekningen, og aktører i flere land jobber febrilsk med å slippe til for å teste sine teknologier og løsninger.

Prosjektet har slagordet «Road, take me home» og kjøres til 2017.

Les også: Reisetid

Standardisering
En vesentlig forutsetning for autonome kjøretøy er at både bilfabrikanter og leverandørene av utstyr i veikanten benytter dataformater som kan kommunisere med hverandre.

Ikke alt er på plass, og standardiseringsorganer i både Europa, Asia og det amerikanske kontinentet jobber sammen for å komme frem til standarder for konfigurering.

ITS-stasjon klar
Men allerede er det utviklet en standardisert ITS-stasjon.

En slik kan plasseres i veikantutstyr, som sensorer for temperatur, salting eller fartssoner. Og flere bilfabrikanter har integrert den i bilens computer.

– Med den fremdriften vi ser nå, bør de fleste av oss kunne slippe rattet i en gang i perioden 2025 – 2030, kanskje før, mener ITS-sjef Trond Hovland.

Les også: Felles trafikkdata for all transport

OpenSSL Project kom i forrige uke med en sikkerhetsoppdatering til det mye brukte kryptobibliotektet OpenSSL. Oppdateringen fjerner i alt åtte ulike sårbarheter.

Ingen av sårbarhetene som nå har blitt fjernet, er like alvorlige som Heartbleed-sårbarheten som ble oppdaget og fjernet i april i fjor. Det vil si, ingen av de åtte sårbarhetene ser ut til å innebære noen umiddelbar fare for lekkasje av data.

De to mest alvorlige sårbarhetene kan dog utnyttes i tjenestenektangrep (DoS), og det kan være alvorlig nok mange. De øvrige sårbarhetene som nå fjernes, har bare lav alvorlighetsgrad. De fleste av dem skal ha vært kjent for OpenSSL Project siden oktober. Siden Heartbleed ble oppdaget, har OpenSSL-prosjektet fått mer hjelp fra eksterne parter til å finne sårbarheter.

Oppdater snarest
Sikkerhetsspesialister anbefaler likevel at systemadministratorer oppdaterer OpenSSL-installasjonen i systemene sine i alle fall innen noen dager.

– For å opprettholde en pålitelig tjeneste, bør OpenSLL oppgraderes eller erstattes med SSL-biblioteker som ikke er berørt av disse problemene, slik som LibreSSL, sier Tod Beardsley, en teknologileder i sikkerhetsselskapet Rapid7, til amerikanske ITworld.

Han forteller at selskapet vil studere sårbarhetene videre og varsle OpenSSL-teamet dersom man finner nye, uventede angrepsvektorer som for eksempel åpner for kjøring av vilkårlig kode eller lekkasje av informasjon.

I utgangspunktet er det versjonene 1.0.1k, 1.0.0p og 0.9.8zd som nå inkluderer sikkerhetsfiksene. Men i flere Linux-distribusjoner kan også OpenSSL-installasjoner med lavere versjonsnummer også være oppdatert med de nye sikkerhetsfiksene.

Mange er fortsatt uten telefon- og internett etter ekstremværet Ninas herjinger. 190 mobilbasestasjoner er slått ut, meldte NTB søndag formiddag.

De fleste feilende skyldes kraftfeil og følgefeil av kraftfeil. I tillegg vil noe av feilrettingen først kunne gjennomføres etter at trær og andre løse gjenstander er ryddet unna, opplyser Telenor i en pressemelding.

Ifølge NRK var 6.500 uten fasttelefon, 10.000 uten bredbånd, og totalt 190 mobilbasestasjonar ute av drift.

Konsekvensene søndag formiddag er særlig stor særlig i kystkommunene i Hordaland.

– Vi har nå drøyt 100 basestasjoner som er ute, og cirka 10-15 kommuner er spesielt rammet med brudd på mer enn en teknologi, det vil si både mobil, fasttelefoni og i enkelte tilfeller internett. Verst berørt er fortsatt Austevold der store deler er kundemassen er rammet på både mobil, fasttelefon og internett, sier dekningsdirektør Bjørn Amundsen i Telenor Norge.

Teleselskapet opplyser at de har vært godt forberedt på uværet, og at de gjennom helgen har hatt ekstra beredskap.

– Likevel er det mange faktorer vi ikke kan gjøre noe med, blant annet kraftutfall, og ikke minst trær som orkanen har felt ulike steder i fylket. I tillegg er vi avhengig av at fergene går, at veiene er åpne og at vinden er tilstrekkelig stilnet før vi kan sende ut folkene våre som skal uføre feilrettingen, sier Amundsen.

Fortsatt store utfordringer
Nedblåste trær og andre løse gjenstander har ført til store skader. Situasjonen i går kveld var imidlertid at feilrettingen gikk fremover, blant annet etter utplassering av aggregater.

På det meste var 118 basestasjoner i Telenors nett nede i Hordland. Nå er tallet nede i 96. I tillegg til stedvis dårligere dekning på mobil, har vi fortsatt rundt 4.000 fasttelefonkunder og 9.000 bredbåndskunder ute i Hordaland, het det i foreløpig siste oppdatering fra teleselskapet, ved 18-tiden søndag.

Må bytte fiber
På Austvold er strømmen tilbake, men der er Telenor rammet av det de omtaler som en komplisert fiberfeil, som gjør at mobil og bredbånd fortsatt er nede.

– Vi må bytte fiber og det ligger trær over fiberen i lange avstander. Dette er krevende arbeid og tar dessverre tid. Vi jobber nå med å finne alternative muligheter, og Austevoll har høyeste prioritet hos oss nå. Vi har videre full beredskap og fokus fra ledelsen på saken til alt er løst, sier dekningsdirektør Amundsen.

De kaller det et unikt slagskraftig samarbeid mellom tre tunge offentlige etater. Ved nyttår gikk startskuddet for «A-ordningen».

Og i dag blir lanseringen markert med en fest.

Skatteetaten, Nav og Statistisk sentralbyrå har gått sammen om å gjøre det enklere å innrapportere informasjon om arbeidstakere og lønn.

Fem skjema til tre forskjellige etater samles til ett. Dermed blir det mindre sløsing med tid ved å rapportere mange av de samme opplysningene flere steder.

Samlet vil landets 220.000 arbeidsgivere spare 600 millioner kroner hvert år med denne forenklingen, viser beregninger fra myndighetene.

Navnet er kanskje intetsigende, men A-meldingen er det største digitaliseringsprosjektet siden Altinn-portalen.

– Dette er en løsning som blir del av Skatteetatens IT-portefølje. Altinn er en del av kjeden av løsninger som må virke for at også A-ordningen skal fungere. Altinn er en del av arkitekturen om du vil, for denne løsningen, sier skattedirektør Hans Christian Holte til digi.no.

Prosjektet har vært kjørt i tre år, men ideen dukket opp allerede tidlig på 2000-tallet. Justering av regelverk har vært påkrevd og hjemlene som måtte til ble vedtatt av Stortinget i juni 2012.

– Vi har selv utviklet den tekniske løsningen og har jobbet i åtte utviklingsteam fordelt i Oslo og Grimstad. A-ordningen er første ledd i det å ta i bruk en modernisert arkitektur, sier Holte.

Prosjektet er noe så sjeldent som et digert offentlig IT-prosjekt som har levert på tid og budsjett. Nei, under budsjett faktisk.

– Det er synd å si det, men det er ikke levert på tid og budsjett. Det er levert på tid og under budsjett. Opprinnelig var det budsjettert til 619 millioner kroner. Nå styrer prosjektet 70 millioner kroner under det. Det blir billigere enn forventet, sier skattedirektøren muntert.

Når digi.no spør hvordan de har klart det, er svaret fra Skatt at de har klart å jobbe enda mer effektivt og smartere enn planlagt.

Fredag blir åpningen markert med taler og fest for 500 mennesker, der også arbeidsminister Robert Eriksson (Frp) og skattedirektøren deltar.

150 personer har deltatt i utviklingen av prosjektet de siste tre årene. Det omfatter utviklere, prosjektarbeid og alt annet.

A-ordningen er teknisk sett utviklet med Java, et betydelig innslag av åpen kildekode og Oracle-database i bunn. Det hele driftes på en såkalt konvergert infrastruktur, noe Holte sier har gitt veldig gode resultater på ytelsessiden.

I sin forrige jobb, da Holte var direktør for IT-direktorate (Difi) snakket han varmt om bruk av felleskomponenter. Det er det også i den nye innrapporteringsløsningen.

– Her er det også omfattende bruk av felleskomponenter, ikke nasjonale felleskomponenter som jeg snakket om i Difi, men felleskomponenter internt som vi bruker i ulike løsninger, forklarer han.

Myk start
A-ordningen har ifølge Holte fått en myk start. Allerede i fjor fikk 55.000 av de 220.000 arbeidsgiverne prøve løsningen i en testfase.

– Det blir kjøringen utover de kommende ukene hvor vi virkelig får opp volumet for ordningen.

Han ser også behov for flere digitaliseringsprosjekter fremover.

– Vi har hatt en forenkling for personlige skatteytere som deg og meg. Der er vi kommet langt. Jeg ser helt klart behovet for at vi de kommende årene jobber tungt med å komme lenger i forenkling også for næringslivet med rapportering. Det er fullt mulig å gjøre den såkalte rapporteringsbyrden mindre.

Da tenker skattedirektøren å fjerne unødig dobbeltrapportering, men også hvordan man rapporterer.

– Et slagord kan være fra skjema til tema. Det å tenke mindre klassisk utfylling av skjemaer.

Ikke bare en rosedans
Som de fleste andre prosjekter har heller ikke innføringen av A-ordningen bare vært noen dans på roser, vedgår skattedirektøren.

– Det har vært mye hardt arbeid. Her vil jeg spesielt nevne to forhold. Når man skal samle ulike rapporteringer tll ulike etater blir det litt “gi og ta” for å finne en felles måte å gjøre det på. I tillegg fordrer endringer som denne ikke bare nytt system, men også endringer i lønn- og personløsningen som skal ha grensesnitt mot denne ordningen. En stor gruppe systemleverandører har ansvaret for det. Det å få til jobben de skal gjøre, arbeidsgivere må tenke gjennom rutiner og få oppfatert lønn- og personalsystemene har vært en av de viktigste jobbene. Vi ser store gevinster med denne ordningen på sikt, men akkurat i overgang til ny ordning er det mye arbeid.

Skattetaten viser til besparelser for arbeidsgiverne i størrelsesorden 600 millioner kroner hvert år. Hva med staten, vil det offentlige også spare noe på A-ordningen?

– Der har vi ikke de samme tallfestede besparelsene, men mer kvalitative vurderinger som sier at det også blir sparing i det offentlige. For meg som skattedirektør får jeg ferskere og mer oppdaterte data. Det er positivt for vårt arbeid, våre kontroller og så videre. Jeg tror også det er gunstig at vi kobler sammen opplysninger som gis for skatteformål og trygd i én og samme ordning, det er positivt i arbeidet mot svart økonomi, sier Hans Christian Holte.

BJØRVIKA (digi.no): Nå som nettbank-tjenester er godt etablert og mobilbank har fått fotfeste, er det tid for neste innovasjon innen interaksjon mellom banker og kunder.

Det polske selskapet Software Mind mener de har løsningen for hvordan dette forholdet mellom brukere og bankorganisasjoner kan gjøres enklere og mer brukervennlig, nemlig videobank.

Løsningen heter LiveBank, og er allerede i bruk hos en rekke store banker i Polen, og under utrulling hos flere. Saken er at det er snakk om mye mer enn bare enkel videochat, LiveBank inkorporerer mange flere muligheter enn dette, samtidig som det fokuseres på både brukervennlighet og sikkerhet.

Personlig
digi.no møtte selskapets Tomasz Maciantowicz, samt hans estiske kollega Paavo Pauklin (med ansvaret for de nordiske og baltiske markedene), som var i Oslo for å snakke med norske banker, og som gledelig demonstrerte hvordan systemet fungerer.

Ideen er å bringe tilbake det personlige forholdet mellom banken og kunden og tilpasse det den digitale alderen, i en tid der ikke alle har tid eller anledning til å reise og oppsøke bankfilialen, samtidig som tradisjonelle nettbank-tjenester er upersonlige og begrensede når det gjelder mer omfattende behov.

– I dag må du fortsatt enten dra til filialen eller sitte i nettbanken for å få gjort noe, og vi synes ikke det er veldig fleksibelt, sier Pauklin. – Hva om du kunne hatt en videoforbindelse med rådgiveren din fra hytten, og håndtere 90 prosent – eller mer – av dine banktjenester over video?

– Videobanking kommer til å ta helt av, og det er ikke bare vi som sier det, men også Gartner eller Ovium, påpeker Pauklin.

– Vi tror det er det neste store etter nettbanking.

Sparer verdifull tid
Ifølge selskapet bruker man i dag alt for mye tid på å komme seg fysisk til banken når man trenger personlig service, og det er denne tidsbesparelsen som er essensen i produktet. Det finnes flere løsninger allerede som tilbyr denne type videotjenester, men Pauklin forsikrer at LiveBank-plattformen er både den mest sofistikerte og samtidig den mest brukervennlige.

– Det er tre hovedideer som er bak løsningen, sier Tomasz Maciantowicz. – Historisk sett liker folk å besøke bankene fordi det er der de får service. Men bankene ville kutte kostnader, og digitale kanaler begynte å bli mer og mer brukt. Men samtidig er brukerne som har gått over til det digitale på mange måter overlatt til seg selv, uten å få den samme kvaliteten på tjenesten.

– Den første ideen er at kunden kan få bedre kvalitet på tjenesten, ved å få ekte rådgivning mens de er på nettet. Det andre er at når kunden kommer til en fysisk bank, blir de – eller burde bli – ønsket ordentlig velkommen. Banken bør vite hva kunden trenger. Denne opplevelsen får man ikke fra en nettside. Det tredje er at vi er ikke bare en videochat, vår tjeneste er sydd sammen med bankenes tilbud. Mens man snakker kan man autorisere transaksjoner, diskutere, dele skjermer og så videre.

– Det finnes alternative løsninger, skyter Paavo Pauklin inn, Microsoft Lync og andre, men de er ikke så brukervennlige – de krever at du laster ned programvare, du kan ikke gjøre transaksjoner inne i sesjonen, alt krever ekstra klikk og ekstra interaksjoner.

digi.no fikk altså sett en levende demonstrasjon av tjenesten, fra en hotell-lobby i Oslo til en filial av polske mBank, der LiveBank allerede er operativ.

Alt i ett vindu
Hoveddelen av opplevelsen er selvsagt det store videochat-vinduet, som ikke skiller seg fra et hvilket som helst annet videochat-program. En stor fordel er imidlertid det at alt foregår direkte i nettleseren, uten plugins eller nedlastninger. LiveBank bruker nemlig HTML5. – Vi bruker den samme teknologien som Netflix, så vi vet at den fungerer, påpeker Maciantowicz.

Sikkerhet er alltids et viktig poeng, og man blir bedt om å taste inn PIN-kode eller noe tilsvarende når banken ser at man har et kundeforhold – det er opp til bankene selv å få slike elementer tilpasset etter egne behov. Hele samtalen og all kommunikasjonen er også kryptert og blir ikke lagret noe sted.

Mens man snakker med rådgiveren kan man altså få presentert skjemaer for for eksempel lånesøknad, diskutere betingelsene, til og med tegne på skjermen for å markere ting man måtte lure på. Rådgiveren tilbyr seg også å sende over dokumenter over en lenke, noe som også dukker opp i samtalen. Når sesjonen er avsluttet får man mulighet til å gi tilbakemelding på opplevelsen.

Det er ikke bare mBank som benytter seg av løsningen, også tunge aktører som Santander og Commerzbank er i ferd med å implementere dette. Andre setter av budsjett til å kjøpe inn systemet på sikt, sier Maciantowicz. – Vi tror at tiden for videobanking virkelig er inne, sier han.

Kommer til Norge
– Alle de store nordiske bankene vurderer oss, forteller Pauklin, og vi må selvsagt spørre hvilke norske banker det eventuelt er snakk om.

– Responsen er veldig aktiv, og alle bankene vil vite hvordan det fungerer. De fleste bankene kjenner til slike løsninger fra store selskaper som er vanskeligere å forholde seg til. Det er dyrt og ikke så fleksibelt. Tingene LiveBank lar deg gjøre er virkelig attraktive. De tre første bankene i Norge vil implementere dette allerede i år, mot slutten av 2015, og tre til fem andre banker satser på neste år. I løpet av tre til fire år vil vi være hos de fleste bankene. Skandinavia er et spennende marked fordi folk har gadgets. Folk setter pris på tiden sin. Og folk har penger, og dermed finansspørsmål som må vurderes. Jeg kan ikke fortelle hvilke banker vi har snakket med i dag, men det er både store, små og bankgrupper, sier Pauklin.

Vi fikk også se en ytterligere demonstrasjon av et verktøy som brukes av konkrete norske banker, og som allerede er bakt inn i tjenesten. Denne demonstrasjonen ble gjort mot kontorene til Software Mind i Krakow, og vi kunne se hvordan kalkulatoren til en av de største bankene her til lands ble integrert, med alle sikkerhetsrutiner til banken, kundeforhold og norske priser.

Hvis brukeren skulle befinne seg på et sted med dårligere nett, kan samtalen alltids skaleres ned til kun tale, eller tekst. Funksjonaliteten vil imidlertid alltid være den samme.

Også på farten
Ved siden av den ganske så brukervennlige nettleserbaserte tjenesten, finnes LiveBank også på smartmobiler og nettbrett – den polske avdelingen av Santander-banken har allerede tatt i bruk en app for både iOS, Android og Windows Phone, og en slik applikasjon skal gi brukerne de samme mulighetene til kommunikasjon, der alt er sømløst integrert i én strøm.

Mobilapplikasjonen bruker også telefonens kamera, slik at man for eksempel kan ta bilder av eventuelle dokumenter og sende dem til rådgiveren. Igjen skal alt dette skje uten at chatten avbrytes og uten at brukeren må gå over til en annen app. Man kan også samarbeide om den samme informasjonen og de samme skjemaene selv om kunden bruker en mobil og rådgiveren sitter foran en pc på kontoret.

Teknologien har muligheter utenfor bankverdenen. Maciantowicz ser for seg at denne typen videosamtaler kan brukes i medisinsk sammenheng, ved konsultasjoner med legen og lignende. Ett medisinsk selskap skal ha vist interesse for teknologien.

Det jobbes også med en løsning for stemmegjenkjenning som kan brukes som biometrisk pålogging. Spesielt på mobile enheter vil det være praktisk å kunne logge seg inn i banken med stemmen, i stedet for å taste inn koder eller passord. Autentiseringsmetodene er uansett opp til bankene, så de skal naturligvis være svært sikre.

Det er ingen tvil om at teknologien ser spennende ut, og er tross alt allerede i bruk hos flere banker – og tilbakemeldingene er veldig gode, ser det ut til. Tiden får vise hvordan responsen blir i Norge, der teknologiske nyvinninger tradisjonelt har bra grobunn.

Det fleste bærbare pc-er som er utstyrt med en SSD, bruker en enhet med standard 2,5 tommers formfaktor, en etter hvert ganske gammel standard uten særlige andre fordeler enn at enhetene lett kan byttes til eller fra en harddisk.

Det finnes dog alternativer, som ikke bare tar mye mindre plass, men som også er mye raskere. Formfaktoren M.2 krever omtrent 1/7 av plassen til en 2,5 tommers enhet. Den er koblet direkte til et PCI Express-grensesnitt i maskinen og bruker i mange tilfeller langt mindre strøm. Vekten er også betydelig lavere.

SSD-er i M.2-formfaktoren er ikke noe nytt, men denne uken avduket Samsung en M.2-basert SSD som i alle fall på papiret bringer SSD-basert lagring i bærbare pc-er til nye høyder.

Fart
Lese- og skrivehastighetene er to av områdene hvor SM951, som SSD-en kalles, gjør det svært godt. Dersom den er koblet til et PCI Express 2.0-grensesnitt, kan den lese og skrive sekvensielt med hastigheter på henholdsvis 1600 megabyte og 1350 megabyte per sekund. Ifølge Samsung er dette omtrent tre ganger raskere enn de nyeste SSD-ene med SATA-grensesnitt og omtrent 30 prosent raskere enn forgjengeren, XP941.

«Random» lese- og skrivehastigheter er oppgitt til henholdsvis 130.000 og 85.000 IOPS (I/O-operasjoner per sekund).

Men SM951 støtter også det mer moderne PCI Express 3.0-grensesnittet. Tilkoblet dette økes de sekvensielle lese- og skrivehastighetene til henholdsvis 2150 og 1550 megabyte per sekund.

Batterivennlig
Men PCI Express 3.0 åpner også for betydelig bedre energieffektivitet, 450 megabyte/s per watt for sekvensiell lesing og 250 megabyte/s for sekvensiell skriving. Dette skal være en forbedring per watt på omtrent 50 prosent sammenlignet med nevnte XP941.

Men det er ingen grunn til å nøye seg med dette. SM951 støtter også en ny laveffektsmodus som kalles for L1.2, som også er en del av PCI-SIG-standardene. I denne modusen blir alle høyhastighetskretser skrudd av så lenge pc-en er i hvile- eller dvalemodus. Dagens enheter hviler i en L1-modus som trekker omtrent 50 milliwatt. Med L1.2 reduseres dette til under 2 milliwatt.

Samsung har startet masseproduksjon av enheten, noe som betyr at den snart kan bli tilgjengelig i nye pc-er. Den leveres i med kapasitet i størrelsene 128, 256 og 512 gigabyte. Vekten skal være på omtrent seks gram.

Selskapet planlegger også utgaver med NVMe-grensesnitt (Non-Volatile Memory Express) som skal kunne levere enda høyere ytelse.

I løpet av 2015 vil 15 prosent er verdens befolkning være nettbrett-brukere, melder research-selskapet eMarketer. Med brukere defineres privatpersoner, uansett alder, som bruker et nettbrett minst en gang i måneden.

Selv om 1 milliard mennesker definert som brukere av nettbrett høres mye ut, tegner eMarketer likevel et dystert bilde av veksten i markedet. De forventer altså at antallet nettbrett-brukere vil vokse med 17,1 prosent i løpet av året, noe som er mye lavere enn de tidligere årene.

Veksten i 2013 var nemlig på hele 54,1 prosent, og i 2014 på 29,1 prosent. eMarketer regner med fortsatt fallende vekst, og i 2018 forventer de at markedet vil kun vokse med 7,9 prosent.

eMarketer oppgir tre hovedgrunner for hvorfor de spår tregere vekst for nettbrett-bransjen:

– Nettbrett blir fortsatt sett på som luksusprodukter, både når det gjelder kostnader og tid brukt med produktene.

– Økt konkurranse fra smartmobiler, spesielt store «phablets», samt stadig flere tilkoblede produkter som Smart TVer, kroppsnær teknologi, spillmaskiner og lignende.

– Det er fortsatt vanskelig å definere et konkret bruksområde for nettbrett, spesielt i markeder der smartmobiler og phablets er utbredt.

Ikke helt overraskende forventer eMarketer at Kina vil bli det overlegent største markedet for nettbrett, med over 328 millioner brukere i 2015. USA vil bli det nest største markedet, med under halvparten av Kina.

Det forventes at nye markeder vil dominere nettbrett-bruken i tiden fremover, med Brasil, Indonesia og Kina som den største vekstpotensialen i 2015-2016.

Spådommene til eMarketer er basert på analyser av data fra en rekke kilder, både andre analyseselskaper, regjeringsrapporter, medier og selskapene selv.

Det oppgis for øvrig også spådommer for det norske markedet: Det forventes vekst fra to millioner brukere i 2013 til 2,8 millioner brukere utover 2015. Innen 2018 regner eMarketer med 3,3 millioner nettbrett-brukere i Norge.

Apple har ofte, og med god grunn, kunnet skryte av hvor raskt de fleste av selskapets iOS-brukere har oppgradert til nyeste versjon av operativsystemet. Slik er det når man kontrollerer bukta og begge ender og har et begrenset antall modeller.

Dette så først ut til å bli tilfellet også for iOS 8, som kom i september. Etter seks dager var 46 prosent av enhetene blitt oppgradert. Men så har det tydeligvis skjedd noe. Ifølge Macworld var hadde andelen oppgraderte enheter bare vokst til 60 prosent i november. Og nå viser Apples egne tall at andelen bare har vokst med 8 prosentpoeng de to siste månedene, til 68 prosent. Dette til tross for rapporter om massivt salg av iPhone-telefoner i desember.

Allerede i desember 2013 hadde 74 prosent av iOS-brukerne oppgradert sine enheter til iOS 7, tre måneder etter lanseringen.

Nå er det fortsatt 29 prosent av iOS-brukerne som benytter iOS7, mens 4 prosent bruker en eldre utgave.

Den nyeste versjonen, iOS 8, er tilgjengelig for enheter som gamle som iPhone 4S og iPad 2, så antallet brukere som ikke kan oppgradere, er trolig ganske begrenset.

Årsaker?
Macworld presenterer et par teorier om hvorfor det er slik. Den ene er basert på at en del brukere opplevde alvorlige problemer med noen av de tidligste utgavene av iOS 8, og fortsatt skal det være en del mindre problemer med denne versjonen.

En annen mulig årsak er det at oppgradering til iOS 8 krever at det er ganske mye ledig lagringsplass på enheten, spesielt dersom dersom det gjøres uten bruk av iTunes. Spesielt på enheter med bare 16 gigabyte skal det ganske mye opprydding til for å frigjøre de nødvendige gigabytene med ledig plass.

Android
Likevel, oppgraderingstempoet er betydelig høyere i iOS-leieren enn i Android-leieren, hvor bare svært få ha oppgradert til Android 5.0, som ble rullet ut til de første enhetene i november. Ifølge Googles tall har fortsatt under 0,1 prosent av Android-brukerne tatt i bruk denne versjonen. Også Android 5.0 har vært preget av en del feil, men hovedårsaken til at denne oppgraderingen ikke har blitt tatt i bruk av flere, er at den foreløpig bare er tilgjengelig for noen få enheter. Innen det inneværende kvartalet er over, vil tallene trolig se ganske annerledes ut.

39,1 prosent av alle Android-enhetene som var i kontakt med Google Play i forrige uke, var utstyrt med den nest nyeste utgaven av operativsystemet, Android 4.4. Det er likevel fortsatt 52,7 prosent som bruker en eldre utgave av Android 4.x.

Nå er det ikke lenger slik at Android-enheter bare får nye funksjonalitet gjennom Android-oppdateringene. Jevnlige oppdateringer av Google Play Services kanskje like viktig, og disse rulles automatisk ut til de fleste enheter med Android 2.3 eller nyere.

Google Play Services løser likevel ikke alle utfordringer, så det er fortsatt ønskelig at de ulike leverandørene av Android-enheter gir ut Android-oppdaterer til alle enhetene både raskt og over lang tid. Men stort sett er det bare brukerne av de mest populære enhetene kan håpe på dette.

Tilgjengelighet er for mange en viktig faktor når man skal velge en offentlig nettskytjeneste. Gigaom omtaler i en artikkel en tjeneste fra CloudHarmony som har registrert tilgjengeligheten til ulike deler av nettskytjenestene til en rekke leverandører det siste året. Dette inkluder også tjenestene til Amazon, Google og Microsoft.

Sammenligner man oppetidstallene for tjenestene til de tre nevnte selskapene, ser man er det er klare forskjeller i hvor tilgjengelige de ulike tjenestene er. Samtidig understrekes det at undersøkelsen har visse svakheter eller forbehold som gjør at noen typer nedetid ikke har blitt registrert, samt nedetid som ikke er representativ for alle deler av tjenesten. Men hvordan dette henger sammen, ser man tydelig dersom man studerer de detaljerte tallene.

Vi har valgt å fokusere på to typer nettsky-tjenester som tilbys av alle de tre nevne selskapene, nemlig IaaS (Infrastructure as a Service) og lagring. CloudHarmony måler også oppetid for andre tjenester, inkludert PaaS (Platform as a Service), DNS og CDN (Content Delivery Network). Av de tre er det bare Googles PaaS-tjeneste, AppEngine, som er registrert, mens DNS og CDN er litt på sidelinjen i denne sammenheng.

IaaS
Innen IaaS, som i de fleste tilfeller omfatter virtuelle servere, er det helt klart Amazons EC2 som har minst nedetid. Totalt for de ni regionene hadde tjenesten en nedetid på 1,99 timer, eller i gjennomsnitt 13,28 minutter for den enkelte region. Flere av regionene hadde ikke nedetid i det hele tatt, mens den mest utsatte regionen var utilgjengelig i 23,5 minutter, fordelt på seks tilfeller. Totalt opplevde de ni regionene elleve tilfeller av nedetid.

Hos Google, som bare har tre regioner med Google Compute Engine, var den totale nedetiden på 2,74 timer. Mens én av de tre regionene, den amerikanske, ikke hadde nedetid i det hele tatt, var det til sammen 53 tilfeller av nedetid ved de to andre regionene. I gjennomsnitt var nedetiden per region på 54,7 minutter.

Microsoft Azure Virtual Machines kommer ikke spesielt heldig ut i denne målingen. Selskapets 13 regioner opplevde til sammen 101 tilfeller av nedetid, senest i går. I alt var én eller flere av regionene nede i 42,65 timer, i gjennomsnitt 3,28 timer. Samtlige regioner hadde nedetid, og minimum 48,35 minutter. Én av regionene var nede i hele 13,16 timer, fordelt på elleve tilfeller.

Lagring
Ser man på de rene lagringstjenestene til de tre selskapene, er det Google Cloud Storage som kommer best ut. Selskapets ti regioner hadde til sammen fem tilfeller av nedetid, totalt på 5,73 minutter og i gjennomsnitt 34,4 sekunder. Bare tre av de ti regionene var berørt av nedetiden, og regionen med mest nedetid var utilgjengelig i 3,5 minutter det siste året.

Amazons ni S3-regioner opplevde til sammen 22 tilfeller av nedetid. Totalt varte dette i 2,67 timer, i gjennomsnitt 17,81 minutter per region. Seks av regionene hadde ingen nedetid, men én var utilgjengelig i til sammen 2,6 timer fordelt på 20 tilfeller. De to andre regionene var nede maksimalt 2,25 minutter det siste året.

Selv om to av Microsofts 13 Azure Object Storage-regioner ikke hadde noen nedetid, så er det flere som hadde nedetid på over to timer. Verstingen var nede i 2,21 timer, fordelt på 76 tilfeller. Totalt opplevde lagringstjenesten 136 avbrudd, i gjennomsnitt 50,05 minutter per region og til sammen 10,85 timer.

Merk at tallene som er oppgitt over, er et oppdatert øyeblikksbilde for de siste 365 dagene, så oversikten til CloudHarmony kan ha endret seg betydelig etter at denne artikkelen ble skrevet.

Som nevnt har CloudHarmony målt tilgjengeligheten til en mengde andre offentlige nettskytjenester, hvorav i alle fall noen IaaS-tilbydere har hatt betydelig mindre nedetid enn de tre nevnte. Det er både fordeler og ulemper med å velge en stor leverandør, framfor en liten, så målingen gir alene ikke noe svar på hvilken leverandør man bør velge.

«Difi har hovedsakelig kun pedagogiske virkemidler som grunnlag for å øve innflytelse i forvaltningen». (Evalueringsrapporten side 100)

KRONIKK: Dersom en leser omtalen og konklusjonen i rapporten som evaluerer Difi, kan en få inntrykk av at bare Difi får sterkere virkemidler vil alt bli så mye bedre. Så enkelt er det ikke.

Hovedbudskapet i rapporten er at Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) har levert på de konkrete oppgavene de har fått, men ikke har klart å leve opp til forventningene om å være strategisk pådriver av effektiviseringen av forvaltningen.

Dette skyldes i første rekke, sier rapporten, at Difi har manglet de nødvendige rammebetingelsene og virkemidlene. Det er altså Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD) sin skyld.

Men innholdet og analysen i rapporten sier noe annet.

Det er flere «funn» som tilsier at dette i stor grad er selvforskyldt. De sier da også at: «verken Difis ledelse, strategi, styring, organisering og kompetanse i tilstrekkelig grad har vært innrettet på å utvikle en slik strategisk pådriver og samordningsrolle». Rapporten viser også til at FAD/KMD gjentatte ganger har uttrykt misnøye med hvordan de utfører, eller ikke, utfører sin rolle som strategisk pådriver.

Konsulentfirmaets konklusjon er at Difis rolle som strategisk rådgiver bør rendyrkes, og at Difi gis sterkere virkemidler for å kunne fylle en slik rolle. Konsulentfirmaet sier at Difi fremdeles skal være et direktorat under KMD (men åpner muligheten for å legge det til Finansdepartementet (FIN). Hva som skal gjøres med de øvrige ikke-strategiske oppgavene, er rapporten svært uklar på.

Etter å ha lest rapporten og analysene, kommer jeg til en annen konklusjon:

*** Difi bør rendyrkes som strategisk premissleverandør til regjeringen, men da som direktorat under Finansdepartementet. Overføringen gjelder både avdelingen for forvaltningsutvikling, og deler av avdelingen for «digitalisering». Formålet er å integrere forvaltningspolitikk og IKT. Samordningsorganet SKATE følger med i denne prosessen.

*** De operative og samordnende oppgavene knyttet til felleskomponenter, ID-porten, etc legges som avdeling til Brønnøysundregistrene, slik at får en samordnet strategi for utvikling, drift og bruk av felleskomponenter, samt samling av alle driftsrelaterte aktiviteter knyttet til dette. Overføringen vil omfatte deler av den tekniske kompetansen i avdelingen for «digitalisering».

*** Oppgavene knyttet til anskaffelser, e-handelsplattformen og e-faktura legges til en avdeling under Næringsdepartementet. Begrunnelsen er rett og slett det finnes liten synergieffekt mellom denne avdelingen og de øvrige avdelinger i Difi, samt at det er logisk at aktiviteter direkte relatert til næringslivet samordnet til det departementet som har det som oppgave.

*** Den evaluering som nå skal gjøres av kommunesektoren bør fremskyndes. Det er et like stort behov for at kommunesektoren skal tale med èn stemme, som at staten skal gjøre det.

Det strategiske grepet som ligger i dette forslaget er at anvendelse av IKT knyttes nærmere opp til det departementet som samtidig har sagt at IKT må føre til en mer effektiv og mindre kostnadskrevende offentlig sektor. I tillegg sidestiller det innbyggere og næringsliv som målgrupper for effektivisering, og ikke blir ensidig fokusert på innbyggerne. Det vil også bidra til at fokus rettes mot standardisering og felles IKT-plattform, og ikke lettvinte «portal-løsninger. Det blir lettere å samordne strategiene til Difi, Altinn og kommunesektoren. Til sist – det fører til en mer fokusert og effektiv forvaltning av Difis oppgaver som i dag spriker i alle retninger.

Hvordan kommer jeg frem til en slik konklusjon?

«Funnene» i rapporten
Rapporten inneholder påpekninger av en rekke forhold som alle tidligere har vært tatt opp av bl.a. meg i digi.nos spalter:

• Difis oppgaveportefølje er stor, uensartet og sprikende.
• Det er problematisk rolleblanding mellom rollene som utreder og gjennomfører.
• Fagområdene forvaltningsutvikling og digitalisering samarbeider ikke godt nok.
• Det er en kompetansestrid mellom Brønnøysundregistrene og Difi som er ødeleggende for digitaliseringen av offentlig sektor.
• Difi har liten troverdighet blant etatene, særlig innenfor tunge etater som Skatt, Nav, helsesektoren og politiet.
• Mange av de spurte oppfatter at Difi opptrer uryddig som premissgiver og strategisk rådgiver: De oppfattes som å ville anbefale løsninger som gir dem selv større ansvar – ikke løsninger som nødvendigvis er de beste for forvaltningen eller samfunnet som helhet. Etc.

Dette er alle elementer hvor ansvaret primært ligger hos etaten selv å få gjort noe med.

Analyse 1: Difi som premissleverandør til statens IKT-politikk
Evalueringsrapporten sier at Difi ikke har levert i forhold til å være en strategisk premissleverandør til regjeringen på hvordan IKT kan effektivisere forvaltningen. «Difi skal være en strategisk pådriver for endring og fornyelse i forvaltningen, og samordning når det gjelder digitalisering i offentlig sektor», er den oppgaven Difi fikk i 2008.

Men en kan like gjerne rette fokuset andre veien: Ingen regjering har levert noen helhetlig og sammenhengende IKT-strategi.

Som jeg har vist i tidligere innlegg fremstår ulike regjeringers «strategiske IKT-politikk» bestående av honnørord som effektivisering, modernisering, digitalisering etc., og lite konkrete og handlingsrettede tiltak, bortsett fra i de senere år hvor «skjema på nett» og «digitalt førstevalg» blir sentrale konkrete oppgaver for å gjennomføre en IKT-strategi. Det første er en meningsløshet som jeg har pekt på tidligere, og det andre bidrar til å flytte fokus fra de bakenforliggende IKT-systemer, til hvordan forvaltningen kommuniserer med sine borgere og næringslivet.

Som jeg skriver der: «Planene fremstiller ingen overordnet politikk på dette området, en verdiforankring eller en ideologisk retning, en retning på hva man vil og hvor man vil. Planene har ikke noe samlet og overgripende forvaltningspolitisk program. Planene er for generelle, for lite operative og for lite konkrete i sine målformuleringer. De bærer mer preg av deskriptive beskrivelser av IKT-basert utviklingstrender i samfunnet for øvrig, og oppramsing av pågående IKT-tiltak innenfor offentlig sektor.»

Det politiske spørsmålet er hvorfor en skal digitalisere offentlig sektor? Er det for å redusere kostnadene, eller øke kvalitet og service på tjenestene? Hovedfokus har vært på det siste. Men nå har FIN – og dermed regjeringen sagt – at digitaliseringen også skal føre til reduserte driftskostnader. Og allerede varslet 5 % reduksjon i driftsbudsjettene neste år. IKT skal bidra til å oppnå det.

Det er derfor naturlig at FIN nå forventer Difi som en strategisk premissleverandør for å oppnå dette.

Problemet for Difi har ikke vært at de ikke har hatt rammebetingelser for å utøve en slik rolle – selv om alltids vil ønske seg mer myndighet og ressurser -, men like mye at den forventningen ikke deles av andre departementer så som FIN eller Næringsdepartementet (NFD), som det fremgår av rapporten. Difi har derfor ikke blitt sett på som relevant aktør i så henseende av toneangivende departementer.

Mye av dette skyldes Difi selv. Rapporten sier at Difi ikke har vært foroverlent mht. til å initiere slike innspill, men mer oppslukt av de ulike oppdrag de får fra KDM. Fokuset har i stedet vært på å utvikle og drift «egne IKT-løsninger» som en del av den «infrastruktur» som offentlig sektor skal benytte seg av, altså felleskomponenter som eID og Sikker Digital Postkasse (SDP). «Difi har lagt stor vekt på å konseptualisere, utvikle og sette i drift løsninger som kan være byggesteiner for digitaliseringen i det offentlige. Dette har ført til at en betydelig del av Difis samlede ressurser de siste årene har vært knyttet opp i arbeidet med å utvikle og forvalte felles-komponenter. Dette ser ut til å ha vært en ønsket strategi, selv om den på digitaliseringsområdet kan ha fortrengt fokuset på de øvrige rollene.», sier rapporten.

Det er altså ikke bare – eller i hovedsak – mangel på relevante rammebetingelser fra KMD som er årsaken til at Difi ikke fyller sin strategiske oppgave godt nok. Rapporten sier at: «verken Difis ledelse, strategi, styring, organisering og kompetanse i tilstrekkelig grad har vært innrettet på å utvikle en slik strategisk pådriver og samordningsrolle».

Den «strategiske rolle» som Difi bør ha er at «Difi inntar en sentral rolle i styringen og samordningen av den statlige IT-arkitekturen, IKT-standarder og de nasjonale felleskomponentene og fellesløsningene. Difi må kunne ta regi, ta initiativ til og utvikle nasjonale standarder og arkitekturprinsipper».

Men da forveksler man det å være strategisk pådriver med å være operativ leverandør av fellesskapsløsninger som kommer hele forvaltningen til gode.

Men denne operative oppgaven er svært viktig, ja, helt avgjørende for digitaliseringen av offentlig sektor. Hvordan har Difi løst den oppgaven?

Analyse 2: Balansen strategisk rådgiver og operativ leverandør
Først noen fakta:

Da Difi ble etablert i 2008 kom den til å bestå av en rekke ulike enheter hentet fra flere områder. Difi fikk derfor allerede fra begynnelsen av en svært heterogen og fragmentert oppgavestruktur. Ved etableringen hadde den ca. 100 ansatte; i dag har den over 250 ansatte. Difi har derfor opplevd en sterk vekst – størst innenfor området «digitalisering» som nå utgjør cirka halvparten av årsverkene og driftskostnadene.

I 2012 var det nødvendig å konsolidere organisasjonen. Dert ble da valgt en organisasjonsstruktur knyttet til tre områder «Ledelse og utvikling, dvs. forvaltningsutvikling», «digitalisering» og «offentlige anskaffelser». I ettertid kan en se at en slik organisering var uheldig fordi den bidro til sementering av ulike fagområder som har til dels ulik faglig innretting og målgrupper. I stedet burde fagområdene være mer integrert; tydeligst er det i forholdet mellom «digitalisering» og «forvaltningsutvikling». Digitalisering av offentlig sektor bør gå hånd i hånd med ledelse og utvikling av etatene. I dag er det slik at de som jobber med «digitalisering» har liten kompetanse innenfor forvaltningsutvikling, og omvendt.

En har ikke klart å utvikle tverrfaglig kompetanse som forener kunnskap om forvaltningen, ledelses- og organisasjonsutvikling, og IKT. Dette er en type kompetanse som etatene og departementene etterspør. «Difi må se forvaltningsutvikling og IT-utvikling mer samlet», er et punkt flere av de som ble intervjuet har fremholdt.

KMD har vært særlig oppmerksom på dette, og har i ulike sammenhenger og gjentatte ganger – senest i tildelingsbrevet for 2014 – pekt på en bedre kobling mellom digitalisering og organisering, Difi har svart at dette «…vil ta tid å bygge opp».

Resultatet er at Difi har blitt for operativt orientert; særlig gjelder dette innenfor «digitaliseringsområdet», hvor utvikling og drift av felleskomponenter har tatt mange årsverk og mye energi. Rapporten stiller også spørsmålet om dette har vært riktig strategi – om ikke disse oppgavene kunne vært overlatt til andre eller til markedet selv, og at Difi burde hatt en mer styrende og koordinerende rolle i utbredelsen av disse felleskomponentene. (De fleste felleskomponentene eies for øvrig av andre etater).

Men det viktigste her er den rollekonflikt som Difi kommer i som både utvikler, drifter og forvalter av felleskomponenter – og den egeninteressen som følger med det. Mest tydelig kom den rollekonflikten til syne da arbeidet med Sikker Digital Postboks (SDP) ble gjennomført. Helt uavhengig av resultatet – Altinn ble forkastet som alternativ – burde denne prosessen vært gjenstand for en kritisk evaluering; her satt Difi på alle sider av bordet.

Flere av de som ble intervjuet har pekt på at det er viktig å skille klart mellom direktoratrollen som forvalter av premisser og rammeverk, og rollen som utøvende aktør. «Det er uheldig at disse rollene kombineres i en etat. Når Difi utreder og deretter velger å løse oppgaver selv, kan det bli stilt spørsmål om habilitet», er en av de påpekningene som blir gjengitt i rapporten.

Tilsvarende rollekonflikt har bl.a. Abelia påpekt at Difi har når det gjelder anskaffelser – de utvikler, drifter og forvalter samme anskaffelsesreglement som de selv bruker overfor sine leverandører.

Ennå viktigere er det at Difi i dag står uten påvirkning, medinnflytelse eller deltagelse i de store IKT-prosjektene innenfor skatt, Nav, helsesektoren og politiet – prosjekter som har stor betydning for digitaliseringen av offentlig sektor. Grunnen er rett og slett at Difi ikke har noen troverdighet eller faglig legitimitet til å delta slik etatene selv ser det.

Summen av dette er altså at Difi ikke klarer å fylle rollen som strategisk rådgiver for regjeringen; de er for opptatt med operative gjøremål som stjeler både oppmerksomhet og energi; de klarer ikke å forene digitalisering og forvaltningsutvikling; og de har liten troverdighet som deltager i større IKT-prosjekter i andre etater.

Tilbake står en igjen med å ha utviklet noen felleskomponenter, bla. ID-porten, og noen verktøy som f.eks, prosjektveiviseren og verktøy for gevinstrealisering som etatene kan benytte seg av hvis de vil.

Evalueringsrapporten konkluderer derfor med at «Vår gjennomgang viser at Difis oppgaveportefølje spenner bredt og dypt og har et stort spenn i målgruppene det arbeides mot. Difi har hovedsakelig kun pedagogiske virkemidler som grunnlag for å øve innflytelse i forvaltningen» (min utheving).

Analyse 3: Forholdet til Altinn/Brønnøysundregistrene
Det har i de senere år utviklet seg til å bli det mange oppfatter som en maktkamp mellom Brønnøysundregistrene (BR) og Altinn på den ene side, og Difi på den annen side. Dette gjelder spesielt i spørsmålet om Sikker Digital Postkasse, men også i spørsmålet om metadata og regime for informasjonsforvaltning, samt utvikling og forvaltning av efaktura-registeret ELMA.

«Det er et åpenbart overlapp mellom Difis og Altinns strategier og planer med hensyn til tjeneste-digitaliseringen i det offentlige. Det ligger her en grunnleggende kilde til interessekonflikter mellom de to virksomhetene», sier rapporten.

Konflikten har vært så åpenbar at det er underlig at ikke respektive departementer har skåret igjennom. Særlig siden det finnes «indikasjoner», ifølge rapporten, på at dette har hemmet digitaliseringen ved at sentrale aktører har trukket seg noe tilbake og ikke har ønsket å bli trukket inn i denne striden.

Men årsaken til konflikten ligger ikke bare hos disse etatene, men også i styringsstrukturen. De har til dels overlappende oppgaver og ansvar, og ulike styringslinjer – til henholdsvis Næringsdepartementet og KMD. Når Difi (og KMD?) klart og tydelig sier at SDP skal være for innbyggere og Altinn for næringslivet, mens Næringsdepartementet på sin side sier at Altinn også skal være for innbyggere, og Digitaliseringsrundskrivet fra KMD sier at Altinn skal brukes så fremt ikke etatene har gode grunner til å velge noe annet, er et ikke rart styringsignalene blir forvirrende..

Men Difi har rett i en ting: Hva som er Altinns strategi i digitaliseringen av offentlig sektor, er i dag svært uklar.

Det mest sentrale er imidlertid dette: Er det hensiktsmessig å bygge opp to parallelle og likeartede driftsmiljøer og infrastrukturer for å digitalisere offentlig sektor?

Analyse 4: Forholdet til kommunesektoren
Det er et behov for å se offentlig sektor under ett, fremholder rapporten. Men samtidig er stat og kommune svært forskjellig; kommunene har langt på vei selvstyre og organiseres gjennom KS som en interesseorganisasjon for kommunene, mens Difi har et mer overordnet samfunnsansvar på vegne av regjeringen.

Rapporten peker på at Difi nå har fått ansvaret for å å bygge opp en satsing på innovasjon mot kommunesektoren, men at «dette i liten grad utfordrer samarbeidet mellom Difi og KommIT på IKT-området – all den tid de innovasjonsfaglige tilnærmingene så langt i beskjeden grad omhandler digitaliseringsarbeidet direkte». – En skal allikevel være forsiktig med å gå videre på en slik linje hvor en «overtar» et faglig arbeid som i dag ligger i kommunesektoren – i hvert fall i den forstand at rollefordelingen blir uklar. Og samtidig – innovasjon som ikke omfatter kjennskap til og bruk av IKT? Hva er det?

Rapporten sier at Difis ansvar for at det utvikles løsninger som også ivaretar kommunenes behov, bør forsterkes. Men man er lite klar på hvordan det skal gjøres annet enn å si at «det vil bl.a. være behov for å utvikle effektive strategier for hvordan man kan bruke nettverk, møteplasser og partnerskap som grunnlag for en effektiv dialog mot kommunene og KS». Man skal altså samsnakke bedre.

Hensikten med etableringen av KommIT i sin tid skulle være å samordne kommunale ønsker og behov. Forutsetningen imidlertid var fra KS sin side en tilsvarende samordning på statlig side. Difi skulle være denne samordneren. Men det har ikke fungert slik; Difi er satt på sidelinjen når det gjelder store statlige IKT-tiltak, og kommunesektoren klager over at de ikke tidlig nok blir trukket inn i store IKT-prosjekter som berører dem: EDAG og Nav-prosjektene er eksempler på det. I tillegg skulle det være bedre samordning mellom KommIT og Difi om utvikling og bruk av felleskomponenter. Heller ikke dette har fungert tilfredsstillende.

Difi og KommIT har med andre ord hatt problemer med å finne sine roller etter at KMD ble etablert for over ett år siden. Det har sviktet på begge sider.

Hva er løsningen?
Rapporten peker på to alternative løsninger:

1) Rendyrke Difi som strategisk premissleverandør til regjeringen, eller 2) rendyrke Difi som standardiserings- og tilretteleggingsorgan.

Rapporten sier at det er et ønske fra de de har intervjuet at Difi får en sterkere strategisk rolle.
Rapportens anbefaling er å rendyrke Difis strategiske rolle ved å skille ut drifts- og anskaffelsesoppgavene. «Vi legger vekt på at erfaringene har vist at det er krevende å utvikle Difis rolle som faglig premissleverandør for digitalisering av forvaltningen, når Difi samtidig selv skal ha fokus på utvikling, forvaltning og drift av egne felleskomponenter». De er åpen for at et slikt rendyrket Difi-direktorat enten kan ligge i KMD eller et annet departement. De er mer uklar på hvordan øvrige aktiviteter skal organiseres. Og de sier ingenting om de 269 årsverkene som Difi rår over i dag er effektiv anvendelse av ressurser i forholdet til mål og resultat.

Her er imidlertid mitt forslag til endringer:

1. Rendyrke Difis som strategisk organ og flytt det til Finansdepartementet (FIN).
Dette begrunnes ikke bare med at dette er et tyngre politisk departement, men også at den største porteføljen av tjenester ligger under departementets ansvarsområde: Skatt (og dermed også indirekte Altinn), SSB og Toll, samt at disse har tydelige strategier rettet mot både innbyggere og næringsliv. FIN er også i europeisk sammenheng et meget tungt departement, da det har både budsjett og skattepolitikk i sin portefølje i tillegg til å være et slags «næringsdepartement» for finansnæringen. Det er også naturlig at FIN vil prioritere budsjettbalanse, kostnadsgevinster ved effektiviseringstiltak, betydningen for norsk økonomi, etc.

Det vil også være lettere å bruke digitalisering/samordning inn i et politisk konsept: IKT skal brukes til å redusere offentlig sektors andel av BNP.

Det vil også måtte innebære at FIN får ansvaret for den overordnede forvaltningspolitikken. FIN får også ansvaret for samordning av departementenes IKT-prosjekter med krav om gevinstrealisering som en del av budsjettforslagene.

Den «portefølje» av kompetanse som legges inn i dette nye direktoratet er «ledelse og organisering, altså forvakltningsutvikling, samt deler av «digitaliserings»-kompetansen, de som har strategisk og ikke nødvendigvis driftsteknisk kompetanse. Forvaltningsutvikling og strategisk IKT må smeltes sammen til en tverrfaglig gruppering. Også samordningsorganet SKATE følger med i denne «porteføljen».

Da oppnår man begge de to forutsetningene som evalueringsrapporten legger til grunn: større myndighet og bedre tverrfaglig kompetanse som gir større legitimitet.

Dette er også en modell som ligner den i Danmark og Finland. Dette er også en modell som har vært praktisert her i landet tidligere da Rasjonaliseringsdirektoratet lå inn under FIN.

2. Legge arbeidet med felleskomponenter, standardisering og drift til Brønnøysundregistrene
Dette begrunnes med at en legger ned to parallelle og alternative produksjonslinjer og samler det til en felles driftsmodell. Det forutsetter imidlertid at de ulike driftsmodellene gjennomgås og at en finner en felles løsning: Altinn/BR har en driftsmodell hvor de fungerer som «krevende bestiller», men overlater driften til konsulenter, mens Difi har begge deler – både som utvikler og drift «in-house» og som «krevende bestiller».

Grunnen til at dette legges til BR er at de i utgangspunktet har et lovpålagt ansvar for forvaltning av offentlige registre, og at det vil være mer naturlig av den grunn å legge et forvaltningsansvar for et nasjonalt metadataregister der. I tillegg har de et tett samarbeid med sentrale aktører som Skatt, SSB, NAV etc allerede gjennom Altinn-samarbeidet.

I tillegg til Altinn som felleskomponent, og nær tilknytning til så vel Folkeregisteret som Matrikkelen, bør de få ansvaret for ID-porten og efakturaregisteret ELMA. Det bør vurderes om SDP skal utfases.

De ressursene som overføres til BR kommer da hovedsaklig fra «digitaliseringsområdet» i Difi.

3. Overfør arbeidet med offentlige anskaffelser til Næringsdepartementet
Dette har en enkel, men logisk begrunnelse: Det er på dette området Difi har hatt minst synergieffekter av de to andre fagområdene, samtidig som det er en klar oppgave for et næringsdepartement som har næringslivet som målgruppe.

Overføringen vil omfatte både anskaffelser, ehandelsplattformen og efaktura-arbeidet.

Innvendingen mot en slik endring er at det ikke er naturlig for et departement å ha operative oppgaver; de er i første rekke politiske sekretariater. Det er en formell – og begrunnet – innvending, som en imidlertid må finne en løsning på.

4. Samordne vurderingen av «digitaliseringsarbeidet» i statlig og kommunal sektor.
Som kjent er også KommIT under evaluering for tiden. Den evalueringen bør sees i sammenheng med de endringene som vil skje med Difi.

Det har en naturlig begrunnelse: Difis oppgaver har betydning for kommunesektoren, og de er gjensidig avhengig av hverandre.

Det er også meningsløst at kommunesektoren nå skal bruke ett år på sin evaluering – i tillegg til minst et halvt år til høringer etc – før en kommer til en beslutning. Staten kan – og bør – ikke vente halvannet år på å komme frem til en samforent samarbeid for hele forvaltningen..

En «forenklet, forbedret og fornyet» offentlig sektor kan ikke vente på det.