Tone Bringedal korrigerer meg i et innlegg når det gjelder prosessen rundt «sikker digital postkasse». Hun sier at Altinn ble vurdert hele tiden, men at grunnen til at Altinn til sist ikke ble valgt som alternativ var at «Det er gjort grundige juridiske vurderinger som konkluderer med at offentlig finansierte virksomheter som Brønnøysundregistrene ikke kan konkurrere i marked med private virksomheter».
Les Haraldsens opprinnelige innlegg: Tenkes det nytt rundt Staten og IKT?
Saksgangen her er imidlertid noe mer nyansert og komplisert enn som så:
I den utredning som Difi gjorde på dette området i 2012 var konklusjonene når det gjaldt Altinn at «Det er verifisert at Altinn kan benyttes som sikker digital postboks tjeneste for offentlig sektor. (…) Risikoene som er identifisert for Altinn er i første rekke knyttet til organisatoriske og forvaltningsmessige forhold».
I den pressemelding som ble sendt ut om dette fra Difi 20.6 2012 i forbindelse med utsendelsen av og høringsnotat om dette, sies det: «Difi anbefaler å bruke postbokser fra næringslivet fremfor Altinn, fordi vi mener dette vil føre til en raskere overgang fra post på papir til digital post (…) Likevel ser vi at forskjellene mellom alternativene er relativt små, og at Altinn vil kunne fungere som et fullgodt alternativ hvis markedet ikke klarer å levere løsninger med riktig kvalitet og pris.» (Mine uthevinger).
Det var altså flere forhold, men spesielt tidsaspektet (realisering og utbredelse) som gjorde at Altinn-alternativet ble vurdert som mindre aktuelt i den anbefaling som ble lagt frem i 2012. Etter å ha vurdert høringsuttalelsene og landet endelig på tjenestekjøpsalternativet (innhenting av tilbud fra det åpne marked), kom den juridiske vurdering inn, nemlig at Anskaffelsesreglementet sier at offentlig finansierte ikke kan konkurrere eller selges i konkurranse med private leverandører i et kommersielt marked.
Det betyr altså at det ikke var noen juridiske hindringer for at Altinn kunne ha vært valgt direkte som ett av alternativene – dersom en ellers mente det var det riktige alternativet. (Det er også et spørsmål om det også kunne vært valgt også i det tilfellet. I den utredning som advokatfirmaet Wikborg og Rein gjorde for Difi (se Utredningens Vedlegg 6) åpner de for at det kunne skje dersom en hadde fulgt «markedsinvestorprinsippet»).
Jeg sier ikke at en har gjort en feil vurdering eller valgt feil: men prosessen tilsier at Altinn kunne vært valgt både før – og kanskje også i forbindelse med tjenestekjøpsvalget – dersom en legger til grunn premissene som Wikborg og Rein fremsetter (hvor realistiske de er er en annen debatt). Det er altså ikke de juridiske betraktningene som egentlig er de avgjørende, men heller om Altinn var egnet – for å si det enkelt – til denne type funksjonalitet. Og det er en helt fair vurdering.
Men til det prinsipielle her: offentlig finansierte prosjekter kan ikke delta i konkurranse om leveranser til det offentlige i et kommersielt marked. Slike prosjekter kan heller ikke selges til andre aktører eller land i konkurranse med private aktører.
Dette er en viktig grensedragning som jeg er helt enig i: Skill privat fra offentlig sektor når det gjelder konkurranser om leveranser til offentlig sektor. Men det utelukker altså ikke at offentlig sektor kan velge egne løsninger til andre oppgaver.
Men spørsmålet er hvor konsistent og konsekvent dette prinsippet anvendes i offentlig sektor.
Det sies i innlegget fra Difi at det aldri har vært meningen at Brønnøysundregistrene skulle spille noen rolle i realiseringen av e-faktura-prosjektet. Det er ikke riktig. Altinn var planlagt å være aksesspunkt for mottak av standard efaktura til det offentlige.
Mange – og jeg var blant dem – argumenterte mot dette, nettopp fordi bruk av en offentlig aktør i dette tilfelle ville være konkurransevridende i forhold til den private infrastruktur (banker og meldingsformidlere) som opererte i markedet. Jeg skrev da et brev til departementet på vegne av markedsaktørene. Brevet kan med fordel leses da det inneholder den samme prinsipielle begrunnelse fra vår side, som Difi nå legger til grunn for ikke å la Altinn konkurrere i det private marked. Brevet referer også til en en prinsipiell vurdering fra advokatfirmaet Wikborg og Rein, se spesielt avsnittet om Konkurranserettslig vurdering av statlige aktører som informasjonsformidlere. De konkluderer med at Altinn kan konkurrere i det kommersielle marked. Resultatet ble imidlertid at Altinn ble droppet, og de private leverandørene ble aksesspunkt etter en godkjennelsesprosess.
Saken har derfor betydning langt utover anskaffelsen av digital postkasse, og som bør gjøres til gjenstand for en mer grundig prinsipiell diskusjon enn det kan gjøres i dette korte innlegget. Det bør derfor følges opp på et av de frokostmøtene som Difi nå har begynt å arrangere, f.eks.: «Hva er anskaffelsespraksis og -prinsipper for leveranser til offentlig sektor?» Jeg vet at mange vil være interessert i å delta på et slikt arrangement ut i de henvendelsene jeg har fått i denne saken. Idèen er hermed lansert, og utfordringen gitt til Difi.
