De kunne vært en ressurs. I stedet blir de glemt.

– Fra å være i en fase i livet med ekstremt mye ansvar og belastninger, blir man over natten fratatt alt ansvar. Mange opplever at de blir glemt av omgivelsene. Ingen har bruk for dem lenger.

Dette er sløseri med viktige ressurser, sier Linn Hege Førsund.

Hun mener det er et sterkt behov for å systematisere pårørendearbeidet mye mer enn vi gjør i dag. I framtida blir det enda mer knapphet på ressursene i eldreomsorgen.

– Vi bør utnytte potensialet i ressursene til de pårørende, mener doktorgradsstudenten.

Historier om tap

I sitt doktorgradsarbeid studerer hun 15 personer som er pårørende til en dement person.

– Felles for dem er at de forteller historier om tap. Tap av felles hverdag, felles minner og felles framtid, forteller forskeren.

– Plutselig var de alene med alle minnene fra en hel livstid sammen. Det å oppleve at partneren ikke kjente deg igjen i sitt eget hjem eller ikke kjente igjen sine egne barn, var veldig vanskelig.

Demens innebærer også skuffelse. Skuffelser over at det fellesskapet de forsøkte å skape med partneren, ikke lenger gjøre å gjenskape.

– I tillegg er vissheten der om at det ikke ville være mulig å skape nye minner sammen, forteller Førsund.

Angst og depresjon

Demens er en snikende sykdom. Ofte har pårørende vært alene over mange år med ektefellen som gradvis har skiftet personlighet. Når den syke flytter ut av hjemme, sitter ektefellen ganske alene igjen. Helt utslitt, og med mange tanker og følelser.

Annen forskning har vist at mange får store helseproblemer i denne fasen i livet.

Psykiater Ingun Ulstein har i sin doktorfradsstudie fulgt nær 200 pårørende til personer med  demens i et år. Resultatene hennes viser at 50 prosent av de pårørende rapporterer om stressrelaterte emosjonelle plager, 25 prosent av disse ble vurdert å ha økt risiko for å utvikle depresjon eller angst.

Fortsatt kjærester

Det må tas mer hensyn til de pårørendes følelser, mener Førsund.

– Vi tenker ikke på at et par fortsatt er kjærester når de er 90 år og at et tap kanskje er enda vanskeligere når man er gammel enn ung. Dette er noe som bør komme mer fram i demensomsorgen.

Bare en i rekken

Hun har intervjuet pårørende i fem forskjellige kommuner på Østlandet, med forskjellig tjenestetilbud for de demente.

Noen forteller at de pårørende har svært forskjellig møte med tjenesteapparatet.

En kvinne forteller forskeren om den dagen da hennes mann som hun har vært gift med i 50 år skulle flytte på sykehjem.

Dette er en dag som utgjør et stort skille i livet hennes. En dag hun har tenkt mye på og gruet seg til lenge. Men da hun de kommer til sykehjemmet, sitter hele personalet i møte.

– Dette var bare denne ene dagen i deres felles liv. Men for dem som jobbet der var det mange slike dager. De følte seg som en i rekken.

Andre pårørende forteller at de har blitt invitert på besøk til institusjonen i forkant av flyttingen. De opplever overgangen som litt lettere.

Bør utsette overgangen til sykehjem

En stor befolkningsundersøkelse som Folkehelseinstituttet nylig har publisert, viser også at de som lever sammen med en person med demens har flere symptomer på angst og depresjon, sammenliknet med resten av befolkningen.

De som har sin demente partner boende hjemme er derimot mer tilfredse enn de som har partneren boende på sykehjem.

Helga Ask, forskeren bak denne studien, mener derfor at det bør settes i gang tiltak for å forsinke overgangen til sykehjem.

Store forskjeller mellom kommuner

I dag er det opp til hver enkelt kommune å organisere drift og tjenestetilbud til eldre. Det er store lokale forskjeller på hvor mye ressurser hver kommune har og hvor mye de involverer de pårørende i arbeidet, mener Førsund.

Dette inntrykket har Ingun Ulstein også. I dag jobber hun som psykiater ved Alderspsykiatrisk avdeling, Oslo universitetssykehus. Der utreder hun personer med demens.

– Mange sykehjem involverer  de pårørende, mens det fortsatt er noen som ikke gjør det.

Årsaken kan i følge Ulstein være at helsepersonell ofte tenker på at når familiemedlemmet er kommet på sykehjem, skal de overta og pårørendes problem er løst.  

– Men det er viktig å huske på at pårørende er  forskjellige og har forskjellige behov og trenger forskjellig type hjelp.  

Noen trenger hjelp til å sette grenser

I sin doktorgrad snakket Ulstein med pårørende som ga uttrykk for at de var fornøyd bare med å vite at de fantes noen de kunne ta kontakt med. Andre trengte at noen tok over og hjelp dem med å sette grenser, for å forhindre at de slet seg ut.

– Jeg synes dte er beklagelig at noen pårørende ikke blir tatt på alvor når de tar kontakt med helsevesenet. For når de kommer så langt, burde de vanligvis ha gjort det for lenge siden. Da må helsepersonell ikke gi inntrykk av at de skulle holdt ut litt til, sier hun. 

Høres det greit ut å få en kapselpille laget av frossen avføring?

Avføringstransplantasjon har fått en del oppmerksomhet de siste årene, og flere studier har konkludert med at det kan være en effektiv måte å behandle tarminfeksjoner på.

Ideen går ut på å tilføre en normal bakterieflora til en tarm med forstyrrelser, som ved en infeksjon, og kan være en erstatning for antibiotikabehandling.

I pilleform

Nå har en amerikansk forskergruppe prøvd å finne en mer praktisk måte å bruke avføringstransplantasjon.

De fleste forsøkene med avføringstransplantasjon har blitt gjort ved at pasienten har fått en slange inn i kroppen (via en kroppsåpning), og fersk avføring har blitt transplantert i tarmen.

Ifølge den nye studien er det mange svakheter ved denne behandlingen. Blant annet må donoravføringen være helt fersk, og ikke eldre enn 6 timer gammel. Det gjør behandlingen upraktisk, siden man må ha en donor klar når man også skal behandle.

Samtidig må man også finne en passende donor, og forskere har ofte brukt familiemedlemmer i tidligere forsøk.

Frys den ned

De 20 pasientene som var med i forsøket hadde en Clostridium difficile-infeksjon. Dette er en diarésykdom som kan føre til feber og magekramper, og de som er hardest rammet må legges inn på sykehuset.

Sykdommen rammer først og fremst eldre, syke og svake, ifølge Norsk helseinformatikk.

Alle pasientene hadde hatt en tilbakevendende infeksjon. Noen hadde blitt forsøkt behandlet med antibiotika, eller vært innlagt på sykehus for infeksjonen.

Forskerne fant passende donorer, som ikke var i slekt med forsøkspersonene, og de brukte fersk avføring til å lage innkapslede piller, som så ble fryst ned.

Pasientene fikk 15 kapsler hver dag i to dager, og ble fulgt opp over seks måneder.

Etter den første behandlingen, ble nesten tre av fire pasienter kvitt diareen, og de var fortsatt friske 8 uker senere.

Etter en ny behandlingsrunde, ble 90 prosent av pasientene friske.

Ingen kontrollgrupper

Et av målene til studien var naturligvis å undersøke hvor sikker denne behandlingen er, og om avføringskapslene førte meg seg noen uheldige bieffekter.

Forskerne forventet blant annet oppkast, men ingen farlige effekter ble observert i denne studien.

Forskerne selv påpeker også en del svakheter med denne studien. Blant annet var det et lite utvalg med forsøkspersoner som deltok, og det var heller ingen placeboforsøk eller kontrollgruppe.

Forskerne sier dette var et bevisst valg, på grunn av tidligere funn og erfaringer med avføringstransplantasjon.

Hvis resultater blir bekreftet av nye studier med kontrollgrupper, vil det kanskje bety at avføringstransplantasjon kan bli tilgjengelig for en større gruppe pasienter, skriver forskerne i studien.

De konkluderer med at det må forskes mer på langtidseffektene av bakterieflora-manipulasjon, og funnene i studien må følges opp av nye, større studier.

Referanse:

I. Youngster, m.fl.: Oral, Capsulized, Frozen Fecal Microbiota Transplantation for Relapsing Clostridium difficile Infection. doi:10.1001/jama.2014.13875. Artikkelen publiserers hos JAMA.

Amerikanske forskere har studert bevegelsen til den siderullende ørkenklapperslangen Crotalus cerastes for å lære sin robotslange å klatre i bratte sandskråninger.

- Det er et godt utgangspunkt å studere virkelige slanger, kommenterer Aksel Andreas Transeth. Han er seniorforsker ved avdeling for anvendt kybernetikk på SINTEF i Trondheim. De har i samarbeid med NTNU Institutt for Teknisk Kybernetikk utviklet flere slangeroboter.

Alle typer terreng

Slanger er mestere i de fleste terrenger. De kan bevege seg raskt på land og gjennom vann, grave seg ned i og svømme gjennom sand og jord, skli gjennom trange passasjer, klatre over sammensatte overflater og til og med gli gjennom lufta,  skriver forskerne i artikkelen i Science, der resultatene publiseres.

- Slanger er ikke best til å komme fram på alle slags underlag. Skal du hundre kilometer fram på flat mark, er rullende hjul for eksempel bedre. Men slangerobotene er kanskje mest allsidige, sier Transeth.

- En liten hjulrobot vil for eksempel takle store hindringer dårlig, mens en stor hjulrobot ikke kommer gjennom små hull. En slangerobot kan klare begge deler, fortsetter han.

Ekte og mekanisk slange i samme bakke

Nå har altså de amerikanske forskerne lært slangeroboten å klatre i bratt, løst terreng også. Forskerne ville gjøre eksperimentene så realistiske som mulig. Derfor hentet de hundrevis av kilo med sand fra Yumaørkene i Arizona, der ørkenklapperslangene lever vilt.

Så la de sanda på et skråplan i den zoologiske hagen i Atlanta, USA. Her fikk både klapperslangen og robotslangen prøve seg.

Klapperslangen snodde seg elegant sideveis oppover sandskråningen. Hvorfor er denne sidebevegelsen spesielt bra i bakker?

Framover og sidelengs

Det kan vi lettest forstå ved å se på den vanlige framkomstmåten som for eksempel vår hjemlige huggorm bruker, altså rett framover. Slangen snor seg i S-form, og skyver hele kroppen framover ved å dytte fra mot steiner, greiner og andre ujevnheter i terrenget.

- Denne bevegelsesformen kalles lateral undulasjon, og er godt analysert, kommenterer Transeth.

Men når sand og annen løsmasse ligger skrått, kan ikke slangen bruke så stor kraft. Da gir sanden etter, og rutsjer utfor skråningen. Løsningen er den spesielle sideveis bevegelsen.

Prinsippet er veldig enkelt sagt å løfte deler av kroppen, og la andre trykke ned, men uten å gli mot terrenget. Dette skjer i en bølgende bevegelse, men de delene som berører underlaget, ligger altså hele tiden stille mot bakken. Dermed begynner ikke sanda å rase ut.

Video fra tidsskriftet Science som viser bevegelsene til ørkenslangen og robotslangen.

Tok mer nedi

Både klapperslangen og robotslangen brukte sideveis bevegelse i eksperimentene, men i starten feilet robotslangen ynkelig. Hva var galt?

Forskerne studerte klapperslangen grundig for å finne svaret: Jo brattere skråningen ble, desto mer av kroppen berørte underlaget og desto mindre løftet den opp.  Da forskerne lærte roboten det samme trikset, klarte den også å klatre i sandskråningen.

- Selve den sideveis bevegelsen er ikke noe nytt for slangeroboter. Også de slangerobotene som er utviklet på SINTEF og NTNU, kan sno seg sidelengs. Men det interessante med denne studien er at forskerne har gått i dybden og analysert sidebevegelsen på virkelige slanger så nøye, kommenterer Transeth.

Brannslukker, rørinspektør, livredder

Han har vært med på å utvikle flere slangeroboter i forskningssenteret ROBOTNOR, stiftet av SINTEF og NTNU.

Slangerobotene er tiltenkt flere oppgaver, og har fantasifulle navn. Anna Konda har en vanndyse i nesa, og ble laget for å undersøke om det var mulig for slangeroboter å sno seg inn i brennende hus for å slukke. Piko kan krabbe gjennom rørledninger og inspisere dem fra innsiden.

- Nå deltar vi med i oppstarten av et stort EU-prosjekt for å utvikle prototypen av en slangerobot som skal kunne ta seg inn i sammenraste hus. Den har sensorer som kan brukes for å lete etter overlevende, forteller Transeth.

ROBOTNOR utvikler også slanger som kan føle underlaget, og tilpasse bevegelsen til det. Hvis underlaget gir etter ett sted langs kroppen, kan slangen bruke mindre krefter der, og hvis underlaget står i mot andre steder, kan slangen bruke disse delene av kroppen til å presse på.

Robotslanger på Mars

I mars i år laget også SINTEF og NTNU en studie for Norsk romsenter om hvordan slangeroboter kan brukes til utforsking av andre planeter, for eksempel Mars.

Mars er jo en planet med både skråninger og sand, og rapporten beskriver hvordan slangeroboter her kan ta seg fram i vanskelig terreng. De kan til og med hekte seg fast i steiner og trekke løs et kjøretøy med vinsj hvis det står fast.

Robotslangene kan også fungere som smidige tentakler og hente prøver fra bakken, eller svinge verktøyet for reparere eller skifte ut annet utstyr, for eksempel på fjernstyrte kjøretøy.

Video fra ROBOTNOR viser slangeroboten Wheeko, som også kan bevege seg sidelengs.

Mye gjenstår

Men selv om slangeroboter er lovende teknologi, gjenstår ennå arbeid før de kan gjøre nytte for seg utenfor forsøkslaboratoriene.

- Ennå er det ikke laget en kommersiell slangerobot, opplyser Transeth.

Utfordringen er dels å lage det mekaniske robust nok. En slangerobot består av mange små motorer og bevegelige deler, og mye kan gå i stykker. Mange små motorer har også mer energitap enn en stor.

- Energieffektivitet er nok ikke slangeroboters innsalgspunkt. De utmerker seg først og fremst ved å kunne ta seg fram, kommenterer Transeth.

Referanse og lenker:

Hamidreza Marvi et.al: Sidewinding with minimal slip: Snake and robot ascent of sandy slopes, Science 10. oktober 2014, vol. 346 no. 6206, pp. 224-229, DOI: 10.1126/science.1255718

Sidewinder robots slither like snakes, nyhetsmelding fra tidsskriftet Science, 9. oktober 2014

Our Robots, nettside fra RobotNor