Torsken har i århundrer mettet mennesker, skapt verdier og dannet ryggraden for næringsvirksomhet langs norskekysten.

Men lav lønnsomhet har i flere år skapt utfordringer for fiskerne og industrien på land. Næringsaktører og forskere går nå sammen for å utvikle teknologi og produksjonsmetoder som skal øke lønnsomheten i hvitfisknæringen.

Lagres i båt før avliving

Forskere i prosjektet, som går under navnet Qualifish, skal denne høsten ut i havgapet for å teste ut et nytt system for lasting av trålfanget fisk. 

For å få god kvalitet og pris på sluttproduktet, er håndtering av fangsten om bord viktig. Man kan aldri ta igjen tapt kvalitet.

Tiden det tar fra trålen heises opp av sjøen og til fisken er frosset inn om bord er her helt vesentlig. Forskerne skal teste om korttids mellomlagring i sjøvann på båten før torsken avlives kan effektivisere produksjonen og bedre kvaliteten på fisken.

– Hvis vi skal konkurrere med lavkostland, må vi utnytte vårt viktigste fortrinn, nemlig nærheten til råvaren. Og dersom vi har den fineste kvaliteten på større mengder, kan mer norsk torsk selges til markeder med høy betalingsvilje, sier Ida Aursand.

Forskere i samarbeid med fiskerinæringen tester ut levendelagring av torsk.

Foto: Bjørn Tore Forberg

I landindustrien tester forskerne ut teknologi som skal gi bedre matvaretrygghet, tining av ombordfryst fisk og logistikk. Målet er at fremtidens teknologi skal bidra til å øke verdiskapingen i hvitfisknæringen gjennom nye, bærekraftige kvalitetsprodukter som kundene etterspør. Til syvende og sist vil det være markedsanalysene som avgjør hva som vinner frem og ikke. 

Fiskehotell

Markedet står sentralt i arbeidet med å gjøre torsken mer attraktiv. 

Store volumsvingninger og uforutsigbar kvalitet bidrar til at den fangstbaserte torskenæringen ikke klarer å nå prispotensialet i ulike markeder fullt ut.

Ved å lagre villfisken i oppdrettsmerder, også kalt fiskehotell, kan torsken slaktes senere og bearbeides i tråd med etterspørselen. Dette åpner for helt nye og mer markedsorienterte verdikjeder, der forbrukeren tilbys produkter av svært høy og jevn kvalitet.

Sammen med åtte industripartnere innen fangst, foredling, logistikk og marked, skal forskere fra Norge, Danmark, USA og Sveits forsøke å fange det høyeste verdipotensialet for torsken.

– Vi skal se på hele verdikjeden, fra torsken tas opp av havet og helt fram til middagstallerkenen din. Dette danner grunnlaget for et tverrfaglig prosjekt med fokus på fangst, lagring, prosessering, pakking, detaljhandel, forbrukerinnsikt og rammebetingelser, sier prosjektleder Geir Sogn-Grundvåg ved Nofima.

Fersk torsk hele året

Når sesongen for fersk norsk torsk forlenges, er det viktig å få ny kunnskap om kjøpsmotiver og produktegenskapene som utløser økt betalingsvilje hos forbrukerne. Tromsø-bedriften Nergård AS omsetter fiskeprodukter for mer enn 1,2 milliarder kroner i året.

Finansdirektør Arne Karlsen mener det bør være mulig å få norsk torsk til å bli et like høyverdig produkt som norsk laks.

– Vi ønsker at prisnivået på torsk skal opp. Det er derfor svært interessant for oss å kunne tilby fersk torsk hele året, sier Karlsen. 

Sykepleiere som velger yrket av andre grunner enn bare å hjelpe andre, blir mindre stresset. Dermed unngår de å bli utbrent, får bedre helse og er mer motivert for jobben.

Dette er resultatet av en rundspørring blant over 700 offentlig godkjente sykepleiere i Ohio, USA. Forskerne tolker resultatene i lys av tradisjonelle kvinneverdier.

Andre forventninger til kvinner

- Vi forventer at kvinner velger disse jobbene fordi de elsker menneskene de steller for, og at det er den viktigste motivasjonen, sier sosiologen Janette Dill fra University of Akron.

Ifølge Dill har ikke folk de samme forventningene når de mottar tjenester fra andre yrkesgrupper.

• Les også: Færre sykepleiere jobber deltid

Så lenge en bilmekaniker reparerer bilen din, betyr det ikke så mye om han elsker biler eller bare jobber for lønna.

Disse resultatene bekreftes av norsk forskning fra Høgskolen i Oslo og Akershus. Her fant Kjersti Nesse ut at sykepleiere ikke må være spesielt omsorgsfulle for å være engasjert i jobben.

Kan trekke flere menn til yrket

Hvis det blir en endring i forventningen om at sykepleiere skal være spesielt omsorgsfulle, kan flere menn bli tiltrukket av yrket, mener Dill.

- De trenger ikke nødvendigvis å føle at de må være fullstendig hengitt til pasientene sine. De kan verdsette jobben sin også av andre grunner, sier hun ifølge en nyhetsmelding fra American Sociological Association.

• Les også: Sykepleiere sier ikke fra

Forskerne fant også ut at sykepleierne er mer fornøyd med arbeidsgiveren og blir i jobben hvis de både er motivert av livsstilen som yrket gir dem og har muligheten til god kontakt med pasientene.

Forskningen ble presentert på årsmøtet til American Sociological Associations i forrige uke.

En «ny» galakse er observert. Særlig ung er den ikke, den ble dannet for 11 milliarder år siden. Så lang tid tar det for lyset å reise fra den fjerne avkroken i universet til våre teleskoper på jorda.

Forskere observerer nå de tidlige fasene av dannelsen av galaksen. Det er litt av et show.

Kjernen i galaksen har fått navnet Sparky. Det kan henge sammen med at det forskerne ser er lyset fra millioner av stjerner som ble født i en rasende fart, etter universets målestokk.

Galaksen ble trolig dannet om lag tre milliarder år etter Big Bang, smellet som skapte universet.

Sprutet stjerner

Sparky er bare en brøkdel av størrelsen til vår egen galakse Melkeveien, men den var hissig når det gjelder stjerneproduksjon.

Det lille kraftverket hadde allerede da dobbelt så mange stjerner som vår.

Både den amerikanske romfartsorganisasjonen NASA og europeiske ESA har bidratt med sine teleskoper for å kunne fange opp lysglimtene fra den fjerne hissigproppen.

Teorien til forskerne er at denne typen galakser dannes fra midten og utover. Det hele starter i den kompakte kjernen.

Tettpakket kjerne

Massefødselen av stjerner begynte med at gass ble dratt inn i galaksens kjerne, på grunn av tyngdekraften til den mørke materien som omga kjernen.

– Det er ekstreme forhold, sier en av forskerne bak rapporten, Erica Nelson ved Yale University, på NASAs nettsider.

– Det er mye turbulens der, og det bobler. Hvis du var der, ville nattehimmelen vært lyst opp av mange unge stjerner, og det ville vært mye støv, gass og rester etter eksploderende stjerner. Det er fascinerende å faktisk kunne se at dette skjer.

– Vi har ikke tidligere sett dannelsen av noe så tettpakket, forklarer Nelson.

– Vi mistenker at denne kjernedannelsen er et fenomen som bare skjedde i de tidlige fasene av dannelsen av universet, for universet var mer kompakt da. I dag har universet utvidet seg så mye at det ikke lenger kan danne så tettpakkede kjerner.

• Les også: Hva om universet ikke utvider seg

Referanse:

Nelson, E., m.fl.: A massive galaxy in its core formation phase three billion years after the Big Bang. Nature Letter, 28. August 2014.

På hver side av kraftlinjene ryddes skogen slik at det går en snauhogd korridor gjennom landskapet.

- Dette kan skape problemer for artene i skogen, sier Roel May fra senter for miljøvennlig design av fornybar energi (CEDREN).

Han har undersøkt om det går an å endre kraftkorridorene slik at de slår an bedre hos fugler og dyr, og spesielt hos elg.

Lettere å godta

- Når nye kraftlinjer blir etablert er det viktig – både for kraftselskap og myndigheter – å ha kunnskap om hvordan de påvirker omgivelsene, forklarer May.

Han legger til at dette også kan bidra til større aksept for nybygging av kraftlinjer i den generelle befolkning.

- Både fra et samfunnsmessig og et økologisk ståsted er det veldig positivt hvis vi kan endre ryddingen sånn at vi beholder det biologiske mangfoldet i kraftgatene.

Effekten av monstermaster

I Norge sørger nesten 200 000 kilometer med kraftlinjer for at vi får levert den strømmen vi trenger.

Men nå er disse kilometerne i ferd med å komme til kort, og i store deler av landet er forsyningssikkerheten for dårlig.

De neste ti årene er det derfor nødvendig å oppgradere nettet, i tillegg til at det noen steder må bygges nye linjer.

Det er spenningsnivået og størrelsen på kraftlinjekonstruksjonen som avgjør hvor mye skog som må ryddes.

- På hver side av en kraftlinje med 300 til 420 kilovolt ryddes det omkring 20 meter skog – og det er denne typen linjer vi har fokusert på i våre studier, sier May.

- På det høyeste spenningsnivået snakker vi om de kraftlinjene som ofte blir kalt for monstermaster.

Uredd elg

Tidligere studier har indikert at rein er sårbare for støyen fra kraftnettet, og kan unngå områder hele fire kilometer fra linjene.

Denne skepsisen deler imidlertid ikke elgen.  

Elver og veier synes å være en større barriere for elgen enn kraftlinjer. Om vinteren kan det til og med virke som om kraftgatene tiltrekker seg elg.

- Antagelig fordi det er gode beitemuligheter langs kanten av hogstfeltet, sier Gundula Bartzke.

Hun har skrevet doktorgrad om hvordan kraftlinjer påvirker elgens valg av hjemsted.

Tiltak for mer mangfold

Bartzke påpeker at selv om linjene allerede tiltrekker seg elg, kan det likevel gjøres en rekke endringer som gjør kraftkorridoren mer appellerende for skogens konge.

- Elgen trives best i skogen. I stedet for den tradisjonelle snauhogsten, anbefaler vi derfor at man bare hogger trær over fem meter. På den måten sikrer man beite, samtidig som dyra får vern, sier hun.

Ifølge henne vil også et alternativt rydderegime være gunstig for andre arter enn elg.

- Det er liten tvil om at flere arter vil trives rundt kraftlinjene, dersom det er en mer gradvis overgang mellom kraftkorridoren og den tilstøtende skogen.

Referanse:

Kjetil Bevanger m.fl: Optimal design and routing of power lines; ecological, technical and economic perspectives (OPTIPOL). NINA rapport. 2014

Rundt 6 av 10 norske bønder tror at mennesker har en finger med i klimaendringene, og 7 av 10 mener landbruket tar endringene på alvor.

Nå har Senter for bygdeforskning avsluttet et stort forskningsprosjekt om norske bønders holdninger til klimaendringene, hvor de også har gjennomført en spørreundersøkelse om norske bønders holdninger og kunnskaper om klimaendringene.

Klimaskepsis?

Det var også en viss klimaskepsis blant de norske bøndene. Nesten 3 av 10 var helt eller delvis uenige i at mennesker er skyld i klimaendringene.

Bønder i store jordbruksland som USA og Australia er svært klimaskeptiske. Tidligere undersøkelser har vist at over halvparten av Australske bønder tviler på at det finnes menneskeskapte klimaendringer, mens under en tredjedel tror at det vil utgjøre en trussel i framtiden.

I amerikanske undersøkelser kommer det fram at rundt 60 prosent av bønder i de store maisdyrkende områdene i midtvesten, ikke tror at det finnes menneskeskapte klimaendringer.

Det virker også som svenske bønder deler noe av denne klimaskepsisen.

Det norske landbruket er en betydelig utslipper av klimagasser, og står for ca. 9 prosent av årlige utslipp i Norge.

Utslippene av drivhusgasser fra landbruket består for det meste av kraftige drivhusgasser som lystgass (Nitrogenoksid) fra husdyr- og kunstgjødsel, og metan fra dyrenes fordøyelse.

CO2 fra traktor- og maskinbruk står bare for ca. en prosent av de totale utslippene.

Forskerne bak undersøkelsen viser også at bøndene har ganske like holdninger som resten av den norske befolkningen, hvor forskjellige undersøkelser har vist at mellom 6– 7 av 10 tror på menneskeskapte klimaendringer. 

Samtidig er en betydelig andel som ikke stoler på klimaforskningen og FNs klimapanel.

Tar klima på alvor

646 bønder fra hele landet var med på undersøkelsen.

Hvorfor norske bønder ikke deler den samme skepsisen som storbønder i USA og Australia, er et sammensatt spørsmål, som blant annet har med landbrukets forhold til staten.

– Jeg tror det henger sammen med det norske landbruksregimet, hvor man går gjennom forhandlinger og får subsidier, og bønder spiller en rolle i offentligheten. sier Jostein Brobakk ved Bygdeforskning, som har gjennomført undersøkelsen.

– Norske bønder er vant til å få anbefalinger fra staten, hvor nye krav fører til nye støtteordninger. Norske bønder har dermed et sikkerhetsnett som selvstendige australske eller amerikanske bønder ikke har, mener Brobakk.

– Dermed kan snakket om at landbruket må endres for å tilpasse seg klimaendringene bli oppfattet som et angrep på virksomheten for amerikanske og australske bønder, mens norske bønder har dette sikkerhetsnettet.

For eksempel gjeninnførte den forrige regjeringen støtte til drenering (eller grøfting, som det kalles) av åkrene i fjor. Miljøstiftelsen Zero kaller dette et effektivt tiltak, siden det både øker oksygentilførselen i jorda, og reduserer lystgass-utslippene.

Når jorda er våt dannes det mer lystgass, og forskere regner med at store deler av norske åkre bør grøftes. Grøfting gir også bedre vekstvilkår for plantene. Statens landbruksforvaltning regner med at de kommer til å betale ut hele grøfting-potten i år.

Brobakk tror også at norske bønder får svært god informasjon gjennom bonde- og samvirkerlagene rundt omkring i Norge, som ofte har egne folk som jobber med å spre informasjon om klima og tilpasninger.

Undersøkelsen viste også at bøndene har stor tillitt til denne informasjonen, samt klimaforskerne.

– Bøndene er også del av den ”opplyste offentligheten” her i Norge, sier Brobakk.

Krasj mellom holdninger

Selv om mange bønder tror at det skjer menneskeskapte klimaendringer, er det verre med gjennomføringen, ifølge undersøkelsen.

Svært få hadde satt i gang med tiltak eller tilpasninger for å redusere utslipp, og på tross av at de fleste synes landbruket tar klimaendringene på alvor, synes hele 7 av 10 at landbruket ikke slapp ut for mye klimagasser.

Hvorfor er det et sånt gap mellom svarene?

Jostein Brobakk tror det blant annet har med selve matdyrkingen å gjøre.

– De synes nok de holder på med en helt grunnleggende aktivitet, nemlig å dyrke maten vår på en mye renere måte enn andre land, med lite antibiotika og lite plantesprøyting, sier Brobakk.

Dette kom også fram i en annen del av forskningsprosjektet, hvor det ble gjort lange intervjuer av flere norske bønder.

Reduksjon av klimagassutslipp kom faktisk nederst på lista på spørsmål om hva det norske landbruket bør prioritere i løpet av de neste årene. I følge bøndene bør man heller sikre at vi fortsatt har norske matvarer og matvareberedskapen.

Hva skal til for å innføre klimatiltak?

Forskerne spurte også om hva som skulle til for at bøndene innførte klimatiltak på brukene sine.

Hvis bøndene ble bedre betalt for å produsere mat på en mer klimavennlig måte, havnet øverst på lista over faktorer som kunne bidra.

Innføring av nye støtte- og tilskuddsordninger for klimatiltak var også svært viktig for mange bønder.

– Investeringene må være lønnsomme for bøndene, og flere av klimatiltakene har lange perspektiver og det er usikkert om man kan tjene det inn igjen, sier forsker Frode Flemsæter ved bygdeforskning. Han ledet intervjuene med norske bønder i prosjektet.

Eksempel på tiltak er mer effektiv og presis gjødsling vil hindre for store lystgassutslipp, eller GPS-styrt kjøring med maskiner, som hindrer at jorda pakker seg. Utbygging av biogassanlegg, hvor husdyrsavfall brukes som brensel for å lage energi, blir også trukket fram som et godt tiltak.

Flere tiltak som er foreslått av regjeringen kan leses her.

Intervjuene med bøndene viser også at bøndene synes det er få konkrete råd eller forslag til endringer fra myndighetene.

Samtidig virker det som om de tar lite individuelt ansvar for å gjøre klimatiltak og tilpasninger på hvert enkelt bruk.

– Norsk landbruk er helt avhengig av støtteordninger, og bøndene er vant til å tilpasse seg, sier Flemsæter.

– Man kan nok ikke forvente at den enkelte bonde tar ansvar for å sette i gang tiltak, det er veldig vanskelig for en bonde og koble sine daglige erfaringer til globale klimaendringer, på lik linje med vanlige forbrukere.

Referanse:

Resultatene ble presentert på et avslutningsseminar for prosjektet tidligere i år.

Austgulen, Stø: Norsk skepsis og usikkerhet om klimaendringer. Norsk tidsskrift for samfunnsforskning, 2013

Zero-rapport: Utslipp av klimagasser fra norsk jordbruk og tiltak for å redusere dem

Telenor har millioner av mobilabonnenter og tusener av tv- og fiberkunder. Hver dag selges mobiler og nettbrett, fasttelefoni og bredbånd.

De har over tid arbeidet systematisk med å forbedre nett-tjenesten overfor kundene sine og tanken er at selvbetjeningsløsningene vil avlaste kundeservice på telefon.

Likevel trenger kundene hjelp til å forstå sidene.

Hva må de gjøre med websidene for at de skal bli mer selvforklarende? Og hvor er det kunden gir opp og tyr til telefonen isteden for å få hjelp?

Kundetjenester og kundebehandling

Det er mange som tilbyr kundetjenester på nett. Siden priser og produkter ofte er ganske like, er det de som greier å forme de beste tjenestene som har et fortrinn.

Sammen med to andre tjenesteytere; Posten og DNB, i tillegg til designere, økonomer, dataeksperter og forskere ville Telenor finne framtidige måter å behandle kunder på.

En av undersøkelsene i prosjektet handlet om forholdet mellom selvbetjening på web og kundeservice på telefon.

Ikke fullt så enkelt

– Vi skulle sjekket med Telenor-kunder hva som hadde fått dem til å ringe i stedet for å betjene seg selv på nett, forteller forsker Asbjørn Følstad.  

Han jobber med menneske-maskin-samspill og brukeropplevelser ved SINTEF.

– Vi trodde spørsmålet var «hva bør vi gjøre med selvbetjeningsløsningen?» Men det viste seg at undersøkelsen reiste spørsmål av en annen karakter.

Følstad forteller at mens de tidligere tenkte seg kundeforbedringer via endringer på websidene, ser de nå mer på hvordan kunden beveger seg på tvers av kanaler.

Den samme kunden kan for eksempel søke kundeservice på leverandørens websider, kundeservice på telefon, eller sosiale medier.

– Webkanalen er kanskje bare ett av flere tilbud som spiller sammen, sier Følstad.

Hva er kundene ute etter?

I undersøkelsen fikk forskerne fra Sintef og Telenor Research hjelp fra kundebehandlerne i Telenor, og gikk direkte til kundene som ringte inn for å få hjelp.

Disse ble først spurt om de hadde vært på nettsidene, og deretter om årsaken til at de ringte kundeservice etterpå. De ble også spurt om hva de mente Telenor kunne gjøre for å forbedre nettjenesten.

I tillegg sendte forskerne et spørreskjema til kunder som hadde ringt inn.

Svarene fordelte seg i tre grupper.

1. De som prøvde å betjene seg selv, men ikke klarte å finne fram til rett sted.
2. Kunder som hadde svært spesielle behov og problemer, eller manglet kompetanse til å løse oppgaven selv
3. De som ringte fordi de hadde tenkt dette hele tiden. Nettsidene ble bare brukt som forberedelse og springbrett for å ringe.

Veien videre

Følstad mener det finnes ulike strategier for å hjelpe de tre gruppene.

For én gruppe kan Telenor hjelpe via å forbedre websider.

For den andre gruppen vil det kanskje være uhensiktsmessig å hjelpe på web; noe som er viktig å være klar over ved prioritering av forbedringer.

Og den tredje gruppen som uansett vil ringe; kanskje skal man bare gjøre det enklere for dem å ringe? Eller kanskje i større grad tipse dem om selvbetjeningsmulighetene?

– Dette er strategiske spørsmål der man må se flere kanaler under ett, snarere enn å fokusere kun på å forbedre websidene, sier Asbjørn Følstad.

– Forbedringer må skje på en slik måte at Telenor får mest mulig igjen for det, og i mange tilfeller må selskapet gjøre en avveining: Skal de la brukere som er i en beslutningsprosess betjene seg selv – og dermed spare penger? Eller skal de gi dem hjelp til å kontakte kundeservice og kanskje støtte opp under et salg?

Jeg har levd innesperret i en 400 punkters verden i mange år. For 400 pixels – det har vært bredden på bildene her på bloggen på forskning.no. Nå kan vi bruke litt større bilder – og det er nok både satellittene, leserne og nettoperatørene glade for.

Vi starter med to gamle kjenninger i nytt format. Først Jostedalsbreen, sett fra NASAs satellitt Aqua 28. august. Joda, breen er der enda – men den er nok litt tynnere enn den var i skoleatlaset mitt på folkeskolen.

Så inn i fjorden ved Scoresby Sund på Grønlands østkyst, sett fra NASAs satellitt Terra 27. august. Fine farger, både i fjellet og på fjorden:

Nå blir det også mulig å lese noe av det som står med liten skrift på figurene. Her er f. eks. den løpende ett års reanalysen av temperatur for perioden fra 28 august 2013 til 27 august 2014. Det har definitivt vært et varmt ”år”, slik vi ser her sammenliknet med den meget varme normalen for perioden 1981-2010. Men, som vi har fått påpekt i utallige innlegg i løpet av disse 365 dagene, det har vært kaldt ved de store sjøene over there.

El Niño or not?

For Southern Oscillation Index (SOI) settes gjerne grensen for El Niño ved verdien -8. Lørdagens SOI-verdi er -9,8 og spenningen stiger i Stillehavet …

Her ser vi at det kommer varmt vann vestfra, som gjerne vil opp til overflaten for å påvirke ENSO-indeksene. Jeg vil tro at global temperatur kommer til å bli meget høy i hvert fall i september og oktober. 

Sjøisen

Sjøis-kurven for Arktis ligger nå omtrent jevnt med kurven for 2013. Vindforholdene i år har gjort at det er uvanlig mye sjøis i området mellom Svalbard og Franz Josef Land. Vi får se om lavtrykkene endrer noe på det i september og oktober.

Og ellers?

I bilen er det Eric Clapton & Friends som snurrer denne helgen, med albumet ”The Breeze – An Appreciation of J J Cale”. Man hører lett når Mark Knopfler eller Willy Nelson tar over mikrofonen og gitaren i studio der. Men Clapton himself har virkelig jobbet hardt denne gangen for å låte enda mer JJ Cale enn salige Cale selv, for å si det sånn. Mimre-mimre.  

Vi ses til innspurt både for sjøis, ENSO og global temperatur utover høsten.  

Ansatte og studenter ved Norges idrettshøgskole blogger om fysisk aktivitet, prestasjonsevne, coaching, psykologi, kultur, samfunn, idrettsmedisin, kroppsøving, pedagogikk og mye mer.

Årets bloggere er: 

Gunnar Breivik, professor ved Seksjon for kultur og samfunn på NIH. Hans spesialfelt er idrettens filosofi, etikk og vitenskapsteori. 

Per Øystein Hansen, stipendiat ved Seksjon for kultur og samfunn. Hans fagområder er toppidrett og antidoping.

Dag Vidar Hanstad, leder for Seksjon for kultur og samfunn. Hans fagområder er doping og antidoping, organisasjonsendringer, media og toppidrett.

Gaute Slåen Heyerdahl, stipendiat ved Seksjon for kultur og samfunn. Hans fagområder er idrettshistorie, Olympiske leker og IOC.

Geir Jordet, professor ved Seksjon for Coaching og psykologi. Hans fagområder er fotball, idrettspsykologi, prestasjon under press og utvikling av ekspertise.

Sigmund Loland, rektor ved NIH. Han tok sin doktorgrad i 1989 og hans fagområder er idrett og etikk, idrettsfilosofi og vitenskapsteori.

Finn Olstad, professor ved Seksjon for kultur og samfunn. Han er idrettshistoriker og har skrevet en rekke bøker, blant annet “Norsk idretts historie” og “Fotball! Norges fotballforbund 100 år”.

Mari Kristin Sisjord, førsteamanuensis ved Seksjon for kultur og samfunn. Hennes fagområde er idrettssosiologi, og hun jobber blant annet med likestilling, idrett og mangfold.

Berit Skirstad, førsteamanuensis ved Seksjon for kultur og samfunn. Hun er fagansvarlig for studieretningen Sport management.

Jorunn Sundgot-Borgen, professor i fysisk aktivitet og helse ved Seksjon for idrettsmedisinske fag. Spesialområde er vektregulering og spiseproblematikk. Har vært nestleder i Statens råd for aktivitet siden 2008.

Reidar Säfvenbom er førsteamanuensis ved Seksjon for kroppsøving og pedagogikk, NIH. Hans fagområder er pedagogikk, ungdom og fritid.

Gro Rugseth er førsteamanuensis i Seksjon for kroppsøving og pedagogikk. Hun har helsefaglig bakgrunn og forsker på funksjonshemminger og annerledeshet knyttet til fysisk aktivitet.

Er fisk bare nerveautomater? Reagerer de uten å oppleve smerten? Eller er fisk i stand til å lide, å ha det vondt? To grupper forskere gir delvis motsatte svar.

Den ene gruppen kan vi kalle pro-leiren. De mener at fisk kan føle smerte. På Dyreetikkonferansen i Trondheim i sommer var temaet deres fiskelykke. Ordspillet var bevisst valgt. Deltakerne var ikke opptatt av lykken til fiskeren. De var opptatt av lykken til fisken.

To forskjellige syn

- Alt tyder på at fisk kan føle smerte, sa Tore Kristiansen. Han er leder for faggruppen dyrevelferd på Havforskningsinstituttet i Bergen. De andre deltakerne var enige.

De har også det norske lovverket på sin side. Dyrevelferdsloven har klare krav. Fisk er også dyr, selv om de ikke har høy bambifaktor, var omkvedet på konferansen.

Men det finnes også forskere med et annet syn. Vi kan kalle dem kontra-leiren. De mener at forsøkene som skal vise at fisk opplever smerte, ikke holder.

Derfor kunne vi også kalt dem vet ikke-leiren. Men de tror det er mer sannsynlig at fisk ikke kan oppleve smerte.

Fisk kan ikke snakke

Mange av de som har dette synet, finnes i USA og Canada. En frontfigur fra dette miljøet er amerikaneren James D. Rose, professor emeritus ved institutt for zoologi og fysiologi ved University of Wyoming.

Rose er førsteforfatter på en forskningsartikkel som stiller det grunnleggende spørsmålet i tittelen: Can fish really feel pain? Kan fisk virkelig føle smerte?

Er det i det hele tatt mulig å svare på et slikt spørsmål? Fisk kan jo ikke snakke. Vi kan ikke spørre dem om hva de føler.

- Vi må kanskje innse at forskningen aldri kan gi oss et svar med to streker under, sier Øyvind Aas-Hansen til forskning.no. Han er forsker ved Nofima i Tromsø, og har i flere år forsket blant annet på fisk og nervesignalene de reagerer med når de blir utsatt for smertefull påvirkning.

Det er nettopp slike konkrete forsøk som gir motsatte konklusjoner fra de stridende forskerne. Hvordan kan de konkludere så forskjellig?

Strømstøt i halen

For å finne ut av det, kan vi legge ut på en reise gjennom argumentene. I denne reisen skal vi følge fiskens nervesystem, fra smertekilden gjennom nervene opp til sentralnervesystemet til de ender i hjernen.

Forsøkene som Aas-Hansen og hans kolleger gjorde, gikk grunnleggende til verks. Torsk ble bedøvet, og plassert i en renne der oksygenrikt vann rant over gjellene. Så fikk de strømstøt i halen.

Slike forsøk kan fortelle noe om nervesignalene fra det som kalles nocireceptorer, for eksempel i huden. Dette er smertefølere som reagerer når vevet blir skadet, for eksempel av slag, etsende stoffer eller, som i dette forsøket, av elektriske støt.

Nervesignalene går videre til sentralnervesystemet og hjernen. Forskerne målte disse signalene i hjernen ved hjelp av elektroder under huden, oppå hodet til torsken.

Nervesignaler er ikke smerte

Slike forsøk kan blant annet si noe om nervesignalene og måten de forplanter seg på. Men slike nervesignaler er ikke det samme som smerte.

Hadde nervesignalene fra nocireseptorene vært det samme som smerte, ville bedøvelse vært uten virkning. Bedøvelsen bryter nerveforbindelsen fra nocireseptorene og videre til ryggmargen og hjernen.

Motsatt kan vi føle smerte uten signaler fra nocireseptorene. De voldsomme hodesmertene ved migrene oppstår inne i hjernen, mener de fleste forskere. Hjernen har ingen nocireseptorer.

Striden mellom forskerne oppstår også i hjernen – til fisken. Hva skjer når nervesignalene fra nocireseptorene når fram hit?  Hva kreves for at signalene fra nocireseptorene skal oppleves som smerte?

Oppfører seg som mennesker

Forsøket med den bedøvede torsken viste at de sterkeste nervesignalene fra nocireseptorene ble forsinket. Dette kan tyde på at fiskehjernen gjør noe med signalene. Men hva?

Pro-leiren viser til flere forsøk når de mener at fiskehjernen gir opplevelse av smerte. Fisk oppfører seg på samme måte som mennesker når nocireseptorene får seg en støyt. Fisken prøver å unngå smertekilden, oppfører seg urolig eller gnir smertestedet. Men kontra-leiren advarer mot å overtolke slike tegn.

- Vi hevder at det er vitenskapelige svakheter i måten slike forsøk utformes, gjennomføres og tolkes på, skriver Steven Cooke i en epost til forskning.no.

Reagerte på samme måte med amputert hjerne

Cooke er førsteamanuensis ved institutt for biologi på Carleton University i Canada, og medforfatter på forskningsartikkelen som Rose fronter. Artikkelen viser til forsøk med rotter der blant annet hjernebarken var fjernet. Hjernebarken er den mest avanserte delen av hjernen.

- Da rottene fikk en injeksjon, reagerte de på samme måte som en normal rotte. De laget lyder, forsøkte å bite kanylen eller hånden til den som gjennomførte eksperimentet, og slikket injeksjonsstedet, heter det i artikkelen.

Derfor viser ikke uro, unnvikelse og gnikking av smertestedet nødvendigvis at dyrene opplever smerte, mener kontra-folkene.

- Dyrene kan reagere på smerte med oppførsel som virker avansert og kompleks, men hvis de ikke har en avansert hjerne med høyere funksjoner, vil de ikke oppleve smerten som ubehag, sier Aas-Hansen.

Hvor sitter bevisstheten?

- Det er en enorm forskjell på en fiskehjerne og en menneskehjerne, sier Owe Landström til forskning.no. Han er overlege på smerteklinikken ved Universitetssykehuset i Nord-Norge og på Smärtcentrum ved Karolinska sykhuset i Stockholm.

- Vår hjerne er et evolusjonært luksusprodukt, ekstremt energikrevende. Den er det absolutt mest avanserte nevrologiske system vi kjenner til. Om den ikke er koblet til bevissthet, hva er da dens funksjon? Hvilke funksjonelle forskjeller finnes mellom fiskehjernen og menneskehjernen? Det bør være fokus for forskningen, mener Landström.

Forskerne i pro-leiren og kontra-leiren er enige i at smerteopplevelse trenger bevissthet. Uenigheten oppstår rundt spørsmålet: Har fisk bevissthet?

Kontra-forskerne kobler bevisstheten til hjernebarken. Mennesker og andre pattedyr har hjernebark. Fisk har ikke hjernebark.  Derfor kan de neppe ha bevissthet, mener de.

Lidelsesdimensjonen i smerte hos mennesker avhenger av funksjonene i de delene av hjernebarken som frambringer bevissthet, heter det i artikkelen som Rose fronter. Blant disse delene av hjernebarken er det som kalles neocortex.

- Fisker har ikke neocortex, også kalt assosiasjonsområdet, som gir oss mulighet til bevissthet. Smerte er en opplevelse, en bevissthet, og det er ingen tegn til at fisker har bevissthet, bekrefter Landström.

- Det er vel ingen som mener at det er i hjernebarken bevisstheten ligger. Bevisstheten er vel noe som oppstår i hele nervesystemet. Det er vel ingen som har lokalisert den til noe bestemt sted, sa derimot Kristiansen.

- Emosjonelle sentre ligger i det vi kaller det limbiske systemet. Det har vi jo til felles med fisk og alle andre dyr, påpekte han overfor forskning.no.

Det limbiske systemet består blant annet av midthjernen, som de hjerneamputerte rottene fortsatt hadde. Altså kan de, selv uten hjernebark, ha en slags opplevelse av smerte.

- Noen forskere mener at bevissthet kan ha utviklet seg gradvis, og at fisk kan ha en enkel form for bevissthet. I så fall kan det tenkes at fisk kan oppleve smerte, men at opplevelsen vil være noe helt annet en det vi mennesker forbinder med smerte, sier Aas-Hansen.

Fisk kan lære, og planlegge

Men pro-leiren stanser heller ikke her. Fisken har også andre tricks oppunder finnen, som tyder på at fiskehjernen er avansert nok til å være bevisst og oppleve smerte på høyere nivåer.

Som for eksempel læring. Fisk kan lære å holde seg unna slikt som gir smerte. Riktignok trenger du ikke hjerne for å lære. Også rundormer og andre primitive organismer lærer, på den måten at de endrer oppførsel etter tidligere erfaringer. Fisken er mer avansert enn som så, ifølge Kristiansen. Han viste til egne forsøk.

Ett av dem går ut på det som kalles trace-kondisjonering.  Ett eksempel er at et lydsignal varsler noe som skal skje. Hvis dyret kan lære med trace-kondisjonering, er det nok å sende lydsignalet, så reagerer dyret.

- Læring og smerte er forskjellige fenomener, kontrer Cooke. – Det har lenge vært kjent at fisk kan lære, og det er gode studier av dette emnet. Men hvis fisk var i stand til å lære, og huske tilsynelatende smertefulle episoder, hvorfor kan jeg da fange den samme fisken med den samme fiskeredskapen flere ganger på samme dag?

Kristiansen mener derimot at fisk er avanserte dyr med avanserte handlinger. Han har gjort forsøk som viser at fisk har en hensikt med det de gjør. De kan planlegge.

- Vi har for eksempel lært opp fisk til å dra i små perler for å få fôr. Altså rein innovasjon på en måte, sa han til forskning.no.

Flere typer bevissthet

På konferansen Fiskelykke i Trondheim deltok også filosofen Morten Tønnessen, førsteamanuensis ved Institutt for sosialfag på Universitetet i Stavanger og opptatt av dyrevelferd som leder av den norske avdelingen av Minding Animals International. Han mente at det er viktig å skille mellom forskjellige typer bevissthet.

- Den mest avanserte bevisstheten er menneskets selvbevissthet.  Men en slik selvbevissthet er ikke nødvendig for å oppleve smerte, sa han til forskning.no.

- Det er ingen biologer i dag som vil si at det eneste viktige skillet på forskjellige typer bevissthet går mellom menneskets selvbevissthet og andre dyrs bevissthet. Det finnes viktige forskjeller på langt lavere nivåer, fortsatte Tønnessen.

Ett eksempel er evnen til å ha andreordens oppfatninger, altså sette seg inn i hvilke ønsker og oppfatninger andre har.  Noen dyr kan ha denne evnen, mens noen mennesker kan mangle den helt eller delvis, for eksempel autister.

- Autister er likevel fullverdige mennesker, men dette viser at skillelinjene ikke nødvendigvis går mellom menneske og andre dyr. Slike konkrete spørsmål tror jeg en må gå inn på når en skal snakke meningsfullt om bevissthet, som da selvfølgelig er knyttet til diskusjonen om evnen til blant annet å føle smerte, sa Tønnesen.

Nevrologi eller filosofi?

Vil forskerne noensinne finne ut hva bevissthet er? Ja, mener Owe Landström.

- Dette er ikke et filosofisk spørsmål. Det er nevrologi. Det er nervesystemer som opplever smerte. Vi kommer til å få mer og mer innsikt i hvordan de fungerer. Vi kommer til å kunne bestemme hvilke dyr som er rene nevrologiske automater og hvilke som har bevissthet, sier han til forskning.no.

Naturvitenskapen nærmer seg bevissthet ved å måle den som et avgrenset fenomen, for eksempel ved å ta bilder av hjernen med magnetresonans (MR). Men en slik tilnærming er problematisk, mener Svein Anders Noer Lie. Han er førsteamanuensis ved Institutt for filosofi og førstesemesterstudier på Norges Arktiske Universitet i Tromsø.

Peker ut over seg selv

- Bevisstheten er rettet ut over seg selv. Den befinner seg på mange måter ikke inne i hjernen. Det er vanskelig å si til noen at de skal tømme bevisstheten sin. Bevissthet har et innhold, og det innholdet befinner seg utenfor bevisstheten, sier Lie til forskning.no.  Dette kan høres selvmotsigende ut, men Lie klargjør med en katt som eksempel.

- Hvis jeg tenker på en katt, kan ikke analyser av nervecellene fortelle meg hva innholdet i bevisstheten, altså en katt, er, sier han. For å finne ut det, må vi ut i virkeligheten og studere en katt.

- Bevisstheten er altså kjennetegnet av at den kan inneholde det vi er relatert til. Den forbinder oss til den verden vi uansett er en del av. Vi er relasjonelle vesener, sier Lie.

Samspill med virkeligheten utenfor

Ut fra denne tankegangen mener han at smerte må sees i et videre perspektiv. Årsaken til smerten er ikke bare direkte fysisk påvirkning. Den finnes ofte i samspillet mellom dyret og virkeligheten rundt, eller mennesket og virkeligheten rundt.

- Hvis jeg går til legen og klager over vondt i ryggen, kan den konkrete årsaken være et tungt løft. Men den videre årsaken er manglende fysisk aktivitet, kombinert med stress, sier Lie.  Et slikt liv har ikke evolusjonen laget oss for.

- Både mennesker og dyr har en naturlig levemåte. Hvis de hindres i å utfolde denne levemåten, kan det oppstå mer subtile former for smerte, sier Lie.

Også en pensjonert snurpenotfisker på Dyreetikkonferansen argumenterte for at smerte er mer enn nervesignaler og konkret fysisk smerte.

- Noe av poenget med villfisk har med velferd å gjøre. De kan søke lykken, leve naturlig i overenstemmelse med sitt opprinnelige miljø, sa han.

Alle vil ha fiskevelferd

Kontra-leiren er mer opptatt av den fysiske konkrete smerteopplevelsen, men angriper den fra mange naturvitenskapelige vinkler.

- For å studere smerte hos fisk på en skikkelig måte, må man kunne forstå dyrefysiologi og medisinsk biokjemi og farmakinetikk ordentlig, skriver Cooke til forskning.no.

Men selv om han kritiserer pro-siden for skråsikkert å påstå at fisk kan føle smerte, er han ikke mot dyrevelferd. Men begrunnelsen er rent nytteorientert.

- Å vedlikeholde velferden for fisk er viktig fra et pragmatisk perspektiv. Vi vet at stress og skader kan påvirke vekst, oppførsel og helse. Så det å gjøre hva man kan for å opprettholde velferden er fornuftig, skriver han.

- Dyrevelferd gir økt kvalitet på produktet. Det er noe forbrukere er villige til å betale for, bekreftet også Susanna Lybæk, vitenskapelig rådgiver i Dyrevernalliansen på Dyreetikkonferansen.

Forskning – ikke religion

Dette tyder på at striden mellom pro-leiren og kontra-leiren ikke står om dyrevelferden i seg selv, men om hvordan den skal begrunnes. Skal den begrunnes både i hensynet til fisken og hensynet til menneskene som skal spise fisken, eller bare i det siste?

- Ett problem er antropomorfisme, at vi tolker inn menneskelige følelser og tanker i dyr, kommenterer Landström.

- Så finnes den etiske siden av problemet. Når vi ikke vet noe sikkert, skal vi likevel behandle den som om den kan føle smerte. Likevel vil jeg ha mer vitenskapelig stringens i diskusjonen, fortsetter han. Også Aas-Hansen stiller seg bak et slikt krav.

- Forskning skal jo ikke være vår tids religion. Det er svært viktig at man har et edruelig forhold til hva forskning er og at forskning kan ta feil og ikke svare på alt. Det viktige er jo at forskningen er åpen og hele tiden etterprøves. Slik får vi ny kunnskap, sier han.

Referanser og lenker:

J. D. Rose et.al: Can fish really feel pain? Fish and Fisheries, 2014, 15, 97-133, DOI: 10.1111/faf.12010

Stian Ludvigsen et.al: Evoked potentials in the Atlantic cod following putatively innocuous and putatively noxious electrical stimulation: a minimally invasive approach, Fish Physiology and Biochemistry, DOI 10.1007/s10695-013-9834-2

Nilsson J, Kristiansen TS et.al: Learning in cod (Gadus morhua): long trace interval retention, Animal Cognition 2008/11, 215-222

James D. Rose, Francis W. Flynn: Lordosis response components can be elicited in decerebrate rats by combined flank and cervix stimulation, Physiology&Behaviour, Vol.53, Issue 2, August 1993, pp. 357-361

Nettsidene til Dyreetikkonferansen

Alle som har overlevd hjerteinfarkt har en viss risiko for å få nye problemer senere i livet. Men hvor stor denne risikoen er, varierer mye fra pasient til pasient.

Hjertespesialister på sykehusene kan dele inn pasienter i høy- og lavrisikogrupper, basert på en rekke helseopplysninger.

Bilder av pasientens hjerte er et viktig hjelpemiddel for å fastslå denne risikoen. Hjertespesialistene vurderer da hvor godt hjertet er i stand til å tømme seg ved hvert hjerteslag, noe som på fagspråket kalles LVEF (Left Ventricular Ejection Fraction).

Er LVEF veldig nedsatt, har pasienten stor risiko for alvorlige forstyrrelser i hjerterytmen, som kalles arytmi. Har hjertet et stort arr etter et infarkt, er det også en risiko for å få alvorlig rytmeforstyrrelse.

Høy og lav risiko

Høy- og lavrisikopasienter har krever ulik type behandling. De med antatt høy risiko kan blant annet få en automatisk hjertestarter operert inn i kroppen.

Men dagens metoder for å skille disse gruppene er ikke gode nok. LVEF er den viktigste indikatoren, men beregning av arrstørrelsen utføres manuelt og er dermed svært tidkrevende.

Treffsikkerheten kunne også vært bedre, og sannsynligvis får mange pasienter lagt inn hjertestarter uten at det er nødvendig. Dette er dyrt for samfunnet og ubehagelig for den det gjelder.

Elektronisk bildeanalyse

En fersk doktorgradsavhandling fra Universitetet i Stavanger gir håp om bedring. Lasya Priya Kotu har utviklet et program som skal gjøre det enklere og raskere for legene å skille mellom høy- og lavrisikopasienter.

Hennes studie omfattet magnetresonans-bilder, altså MRI, av 54 pasienter som har hatt hjerteinfarkt og blitt behandlet på Stavanger universitetssjukehus. Det var mellom seks og tolv bilder av hvert hjerte.

Hjertespesialistene hadde vurdert 30 av dem som lavrisikopasienter, mens de resterende 24 ble plassert i høyrisikogruppen.

Forskerne visste derimot ikke hvilke bilder som tilhørte høy- eller lavrisikogruppen da de analyserte dem.

Spesialprogram

Metoden som ble brukt kalles probability mapping. Det innebærer at en datamaskin finner mønstre i bilder basert på spesielle kjennetegn.

I dette tilfellet utviklet Kotu et spesialprogram som analyserte hjertearrenes tekstur, størrelse og plassering. I jakten på likheter og ulikheter ble hvert enkelt bilde sammenlignet med alle de andre bildene.

Resultatene var oppløftende. Klassifiseringen av høy- og lavrisikopasienter kun basert på bildeanalyse viste seg å være korrekt i 90 prosent av tilfellene.

Dette er litt bedre enn hva legene oppnår manuelt, med både MR-bilder og andre hjelpemidler.

– Jeg understreker at vår forskning baserer seg på et lite utvalg, så vi kan ikke si dette helt sikkert. Resultatene må kvalitetssikres i nye studier, sier Kotu.

Likevel er både stipendiaten og veilederen hennes, professor Kjersti Engan, optimistiske.

– Denne forskningen viser at det ligger mye informasjon i disse bildene. I forhold til dagens praksis er dette dessuten en mer effektiv og objektiv metode. Hvis et automatisk system kan skille ut pasienter med lav risiko, kan legene heller bruke mer tid på tvilstilfellene, sier Engan.

– Lovende

Klassifisering av pasienter i grupper i henhold til fare for senere hjerteforstyrrelser er en viktig oppgave, ifølge Leik Woie, tidligere overlege på hjerteavdelingen ved Sykehuset i Stavanger.

– Forbedringer vil potensielt kunne redde liv og spare samfunnet for penger ved at pasienter får den behandlingen de trenger, men ikke dyre behandlinger hvis de ikke trenger det, sier han.

Woie har samarbeidet med universitetet om dette forskningsprosjektet.

Han viser til at helsevesenet i dag bruker store ressurser på forebygging og behandling av hjerteinfarkt. Bare i Norge opereres det inn flere hundre hjertestartere i året.

– Finner vi bedre metoder for å velge de pasientene som trenger hjertestartere, vil besparelsene ikke bli millioner, men milliarder av kroner på verdensbasis, sier Woie.

Referanse:

Lasya Priya Kotu: Analysis of Myocardial Infarction in Cardiac Magnetic Resonance Images. PhD Thesis UiS no. 224 – Mai 2014.