Archive for February 25, 2015

Klimaendringer truer humlene

Humler er en artsgruppe som er svært sårbare for klimaendringer, siden de stort sett er tilpasset et kaldere klima.

– Det er også en artsgruppe som har stor betydning for matproduksjonen, siden de tilhører de viktigste pollinatorene i Europa, forteller forsker Frode Ødegaard ved Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Mer enn en million observasjoner

Han er en av forskerne bak et stort europeisk prosjekt som har samlet inn mer enn én million humleobservasjoner. Disse har vært brukt til å beregne klimatoleransen for de 69 humleartene som finnes i verdensdelen.

Basert på tre ulike scenarier for klimaendringer fram mot 2050 eller 2100 har forskerne beregnet hvordan humleartene vil være utbredt i framtida.

– I hvilken grad artene vil overleve i framtida, vil delvis avhenge av hvordan de er i stand til å spre seg til nye områder som har mer egnede klimatiske forhold, forklarer Ødegaard.

Han legger til at det vil være vanskelig for mange arter å spre seg, siden Europa er så urbanisert og de mest sårbare humlene ofte bare finnes i små lommer med naturlig habitat.

Mange arter kan forsvinne

Avhengig av hvilke klimascenarier og spredningsmodeller man legger til grunn, vil mellom 9 og 34 humlearter stå i fare for å forsvinne helt fra Europa innen 2100. I tillegg vil 28 av artene trolig innskrenke sitt nåværende utbredelsesområde med mellom 50 og 70 prosent innen 2100.

Bare tre arter vil kunne bli mer vanlige som følge av klimaendringene.

– I Norge vil det for eksempel kunne bli passende klima for arter som ikke lenger vil klare varmere og tørrere somre lenger sør i Europa, sier Ødegaard.

– Vi har allerede sett at tilpasningsdyktige arter som steinhumle og mørk jordhumle nå har spredt seg nord for polarsirkelen.

Klimaendringene slår imidlertid dårlig ut for fjellhumlene – arter i underslekten Alpinobombus. De opptrer allerede mer enn 100 høydemeter lenger opp i fjellet enn bare for noen tiår siden.

– Dersom disse endringene skjer fortere enn at vegetasjonen klarer å følge etter, kan det bli problematisk for ressurstilgangen, forklarer Ødegaard.

– I lavere fjellområder vil artene fort forsvinne. Når de har nådd toppen av fjellet, er det ikke lenger noe sted å flykte til.

Viktig med god tilgang på mat

Selv om det nå ser ut som om humlene går en mørk fremtid i møte, kan mye gjøres for å bedre situasjonen. Studier fra England har nemlig vist at humler er mer robuste mot klimaendringer dersom de har rikelig tilgang på mat.

Motsatt kan en bestand også bli slått ut av klimaendringer dersom den har dårlig tilgang på gode leveområder.

– For å begrense den negative effekten av klimaendringene er det derfor viktig at vi sikrer at humlene har god tilgang på blomsterenger, hvor de kan finne mat gjennom hele sommersesongen, sier Ødegaard.

Folk flest kan bidra

Forskeren sier at det er viktig at myndighetene sørger for at det blir flere blomsterenger – blant annet gjennom restaurering av slåttemarker. Han legger imidlertid til at folk flest også kan bidra.

– Du kan for eksempel sette ut humlekasser og gjøre om en bit av plenen om til blomstereng, der du planter humlevennlige planer. I tillegg er det viktig å unngå å bruke sprøytemidler.

Ødegaard er likevel opptatt av at bidrag fra folk flest ikke må bli en sovepute for myndighetene.

– Det er miljø- og landbruksmyndighetene som må dra lasset, gjennom humlevennlig arealforvaltning av de områdene som er av størst betydning.

Musemangel rammer humlene

Klimaendringer vil også kunne føre til endringer som har indirekte innvirkning på humlenes livsvilkår. De kan skape forandringer i flora, artssammensetninger, konkurransesituasjon og forekomsten av parasitter og sykdommer.

– Musebol er meget viktige for de fleste arter av humler, siden nesten alle humlebol som lages i bakken, anlegges i gamle musebol, forteller Frode Ødegaard.

– Bestanden av smågnagere er som regel sterkt påvirket av klimatiske forhold. Barfrost og manglende luftrom mellom bakke og snø kan begrense bestandene betydelig – noe som igjen vil gå ut over humlene.

Tidlige gåsunger er risikabelt

Varmere klima kan også skape mildvær som lokker viktige næringsplanter – som selje – til å blomstre allerede tidlig i mars. Humledronningene lokkes da ut, men står i fare for å bli utsatt for lange og kalde perioder før våren setter inn for fullt.

– Humler kan holde en kroppstemperatur på mellom 37 og 39 grader når den er aktiv og varmer opp bolene sine til nesten 30 varmegrader. De er på mange vis som små pattedyr, forklarer forsker Ødegaard.

Han utdyper at humlene vibrerer vingene sine for å varme opp seg selv og bolet, noe som er svært energikrevende i perioder med kjølig vær. De risikerer derfor å fryse eller sulte i hjel dersom bolet allerede er startet opp.

Referanse:

Rasmont mfl: «Climatic Risk and Distribution Atlas of European Bumblebees», BioRisk, februar 2015, doi: 10.3897/biorisk.10.4749. Sammendrag

Kannabis slår på appetitt-brytar i hjernen

At marijuanarøyking skrur på appetitten, er eit velkjent fenomen, men kvifor dette skjer har forskarane ikkje kunne forklare – før no. Dette skriv Nature.

Funnet er interessant for langt fleire enn dei som tar seg ein tjall.

– Manglande appetitt er vanleg ved mange kroniske sjukdommar, blant anna fleire kreftformer og HIV. Hos desse pasientane er faktisk manglande appetitt og etterfølgande lågare stoffskifte ei stor årsak til død. Det fortel Tamas Horvath, som står bak den nye studien, til NRK. Horvath er professor i nevrovitskap ved Yale University i USA.

Han håpar at mekanismen han har vore med på å oppdage kan gi pasientar lenger liv, og gjere slike sjukdommar lettare å bere.

Hormon

I studien som er publisert i Nature, viser Horvath at kannabis slår på ein brytar i cellenes energifabrikkar, mitokondriane.

Når brytaren er av, blir det frigitt eit hormon i hypothalamus som gjer at vi føler oss mette. Når brytaren er på, blir det derimot frigitt eit hormon med stikk motsett effekt, dette aukar appetitten.

For ordens skuld så snakkar vi sjølvsagt ikkje om ein brytar av typen som vi har heime, men om ein reseptor som kan vere enten aktivert eller ikkje-aktivert. Denne reseptoren kallast kannabinoidreseptor 1 (CB1R).

Sjølv om brytaren sit i mitokondriane, blir mettheits-/svolt-hormona frigitt av nokre nerveceller i hypothalamus som går under forkortinga POMC (frå engelsk pro-opiomelancocortin).

– Interessant studie

– Dette er ein interessant studie som gir auka kunnskap om effekten av kannaboidar og matinntak. Det er brukt ein musemodell, men ein har nok grunn til å tru at ein vil sjå liknande effekt hos menneske, seier professor Gunnar Mellgren ved KG Jebsen Senter for diabetesforsking ved Universitetet i Bergen..

– Kunnskap av denne typen vil vere viktig for å kunne utvikle medikament som stimulerer appetitten hos pasientgrupper som har behov for det, seier han.

Heilt nytt er likevel ikkje dette, meiner Mellgren. Han peiker på at det i USA er registrert fleire legemiddel som stimulerer til auka mettheitskjensle hos pasientar med fedme.

Forskarane veit enno ikkje om nervecellene i hypothalamus er involvert i svoltkjensle hos oss vanlege folk, men dei mistenker det. Dette ønsker dei å studere i nær framtid, fortel Horvath.

Vi må skape nye fellesskap for å bekjempe frykten for terror

Førsteamanuensis Anne Hege Grung ved Det praktisk-teologiske seminar.

Religion og religiøs identitetspolitikk kan splitte mennesker. Utøvere og tolkere av en bestemt religiøs praksis, som kristendommen, som islam, kan bruke religionen til å skape en fortelling om dem som er innenfor, ’som oss’  og dem som er ’utenfor’, fiender.

I dagens situasjon er det viktig å trekke noen historiske linjer. Vi bør huske at vi har konkrete historiske eksempler i ganske nær historie på hvordan elementer fra kristendommen er brukt for å legitimere høyreekstreme grupper og rasistiske staters voldelige overgrep og drap på både kristne og andre som motarbeidet rasisme og undertrykkelse.

Borgerkrigen i El Salvador på 1980- og 90-tallet med sine dødsskvadroner, apartheidregimet i Sør-Afrika, krigen på Balkan – alle er eksempler på at ’kristne verdier’ er tolket inn i voldsforherligelse, massedrap og terror mot sivile. Nå ser vi hvordan ISIS/IS/Daesh og Al Quida opererer på lignende måter –  og det kan se ut til at de viser det meste av sin brutale oppmerksomhet mot andre muslimer som ikke underkaster seg deres tolkning av Islam i Midt-Østen, selv om henrettelse av kristne, som i Libya, og angrep på jøder og symboler for ytringsfrihet (i Europa) også er en del av deres motbydelige mønster.

En slik strategi er i realiteten et system der selvkritikk innen en religiøs tradisjon blir ansett som forræderi mot en stat og/eller mot en livsform, og religiøst og politisk sett annerledes troende blir frarøvet liv og rettigheter. Et slikt syn – bortsett fra at det vever nasjonalisme og religion tett sammen – bygger på at man ser på religioner og religiøse tolkninger som konkurrenter i et nullsumspill, der noen har rett og andre tar helt feil. Dette kan utvikle seg det til det ekstreme: De andre tar ikke bare feil, de er feil. De andre må bort. De skal enten fraktes bort et annet sted enn der ’vi’ er, eller de skal fysisk utryddes. Dersom man tar i bruk det religions- og terrorforsker Mark Jürgensmeyer kaller en ide om en ’kosmisk krig’, innebærer dette at det andre/de andre er det onde, at de skaper kaos i et univers som burde være ordnet,  og at religiøse krigere har jobben med å ’ordne opp’.  Krigen ikke er over før det andre/de andre er utryddet.

Hvordan kan sånne ideer finne utbredelse? Religiøse tradisjoner kan levere verdensbilder, symboler, konfliktperspektiver og idealer som kan være med på å dehumanisere og demonisere andre mennesker som tror forskjellig innen den samme religionen, som tilhører andre religioner, eller som ikke holder seg med noen religion. Voldelige konflikter kan bruke religiøse tradisjoner som drivstoff og legitimitet.

Gandhi sa: Øye for øye, så blir vi alle blinde. Mennesket, alle mennesker – skal etter menneskerettighetenes etiske standard være en målestokk  i seg selv. Der man avkorter på dette, vil det alltid være en fare for at mennesker, individer, blir brukt i en instrumentell forstand. Terrorister og voldelige ekstremister gjør nettopp dette, og de skaper stor frykt på denne måten. Men også andre, etablerte strukturer kan risikere å avkorte og gradere menneskers verdi: Hvis norske muslimer opplever at norske myndigheter ikke bryr seg om krig, konflikter og diktatoriske regimer i muslimske majoritetsland, vekker det en mistenksomhet om at koloniale, orientalistiske holdninger er på ferde. Norske muslimer er vokst opp med norsk rettighetstenkning og likeverdsidealer som alle andre nordmenn.  Med dette perspektivet integrert får man øye på forskjellsbehandling eller skjult dehumanisering der det skjer. Å bli oppmerksom på diskriminering og dehumanisering av andre, av seg selv eller sin egen gruppe, er en del av dugnaden for å vedlikeholde et demokrati. Derfor må slike erfaringer og observasjoner få komme fram i lyset.

Religiøs praksis og tolkning av religion skjer ikke i et vakuum. Meninger, holdninger og handlinger er en del av et sosialt og kulturelt univers som preger disse tolkningene. Dette gjelder både hvordan religiøse mennesker tolker hverandre, og hvordan ikke-religiøse tolker religiøse – og omvendt. Plutselig brutalitet slik vi har sett i Paris og nå i København skaper lidelse, frykt og avmakt.Terrorhendelser skaper et stort behov for å forstå og for å tolke, slik at det er mulig å gjenopprette en slags oversikt og mening. Mange har allerede vært ute for å bidra til å tolke det som skjedde i Paris. Det er imidlertid viktig å være oppmerksom på at tolkninger av slike hendelser skjer på forskjellig måte, avhengig av hvilket kontekst man leser handlingen inn i, og avhengig av hvilke briller man har på. For noen er det som skjedde en bekreftelse på at muslimer generelt er farlige. For andre et uttrykk for at ulike grupper med ulik religion ikke kan eksistere fredelig sammen. Men mange, kanskje de fleste – har advart mot å tolke det som skjedde inn i en slags ’sivilisasjonskrig’ mellom islam og vesten, og advart mot å overlate tolkningen til organisasjoner og krefter som ønsker å spille på hat og skape fiendebilder.

Den franske islamforskeren Francois Burgat, som har bodd i mange ulike land i Midt-Østen i flere tiår inkludert Jemen og Syria og som er en av Europas fremste forskere på islamisme, tolket terrorangrepene i Paris på en mindre symbolsk måte enn mange av sine forskerkolleger. Han tolket dem ikke først og fremst som et generelt angrep på ytringsfriheten i Frankrike og Europa. Han uttalte rett og slett at siden Frankrike var en del av en fysisk krig i Midt-Østen, akkurat nå som en del av koalisjonen som bomber stillingene til IS/ISIL/Daesh, må  regne med motangrep. Det spesielle med denne krigen er at den føres langt unna fransk territorium, og Burgat mente dette gjør at folk flest ikke tenker over at Frankrike deltok i krigshandlinger. Den brutale overraskelsen var at det som skjedde, skjedde på fransk jord, og Burgat mente altså dette var et hevntokt i en krig, og at angriperne hadde valgt angrepsmål som gav oppmerksomhet og som skapte størst mulige motsetninger mellom muslimer og ikke-muslimer i Europa.

I en slik situasjon blir det uhyre viktig å løfte fram fortellingene om fellesskap på tvers av grupper som stort sett aldri når media, og peke på den tilliten som er der og som er usynlig. Jeg skal komme med ett eksempel på en slik fortelling fra Norge: Kontaktgruppa mellom Den norske kirke og Islamsk råd kom for noen få år siden med en fellesuttalelse mot ekstremisme. Dette var en uttalelse kontaktgruppa begynte å jobbe med etter at vi sammen hade vært på en reise i Bosnia-Herzegovina. Fra en dag til en annen opplevde Sarajevos innbyggere at byen var delt, og at det var krig. Massakren i Srebrenica var en av de grufulle hendelsene i den nære historien som skjedde på bakgrunn av et unnfallende internasjonalt samfunn og en etno-nasjonalistisk-kristen ekstremisme. Et halvt år etter denne reisen skjedde terrorangrepene på regjeringskvartalet og Utøya i Norge, og vi arbeidet videre med uttalelsen med enda flere rystende opplevelser av voldelig ekstremisme i bagasjen. Jeg vil sitere noen deler av denne uttalelsen som kontaktgruppa kom med i november 2011:  

Ekstremisme handler om bruk av vold, tvang eller trusler som fremmer ekstremistenes idealsamfunn eller som angriper enkeltmennesker eller grupper. Dette skjer ofte uten at religion er inne i bildet. Men det er også noen som bruker religion eller religiøs retorikk for å begrunne eller legitimere ekstremisme, blant annet ved å tolke hellige tekster slik at de støtter ekstremistiske holdninger og handlinger. Det er dette vi forstår som religiøs ekstremisme, og som vi som religiøse ledere har et særlig ansvar for å ta avstand fra og motarbeide.

Kjennetegn

Det er ulike kjennetegn på religiøs ekstremisme, vi nevner særlig disse:

  • Oppfatning om at en er alene om den korrekte forståelsen av egen religion, slik at en ikke kan samarbeide med andre som har andre oppfatninger, selv ikke innen ens egen religiøse tradisjon.
  • Overbevisning om at det finnes bestemte grupper som det ikke er mulig å leve sammen med og som en derfor vil bekjempe eller fjerne, enten fra samfunnet som helhet eller fra konkrete steder eller områder.
  • Devaluering av menneskeverdet til mennesker i bestemte grupper, og motstand mot at menneskerettighetene skal gjelde for dem.
  • Anklage mot annerledes troende for å ha bestemte politiske, verdimessige eller religiøse meninger, uten å la dem selv få lov til å definere hvem de er eller hva de tror.
  • Bruk av kjønnsbaserte hierarkier og maktstrukturer der kvinner ikke blir innrømmet menneskerettigheter og menneskeverd på linje med menn.
  • Bruk av hatefullt språk og oppfordring til kamp mot bestemte grupper og mot andre som er uenige med ekstremistene.
  • Vilje til å bruke terror, vold eller andre former for makt for å tvinge konsekvenser av egen religionsoppfatning på andre.

Religiøse ekstremister setter seg selv i Guds sted og mener at de kjemper på Guds vegne mot Guds motstandere. Religiøs ekstremisme er derfor i strid med våre religioners lære, spesielt med tanke på menneskets grunnleggende verdi og rettigheter. Tanken om å tvinge sin oppfatning på andre bryter fundamentalt med det ansvar og den rett vi tror Gud har gitt alle mennesker til å gjøre sine egne valg.

i oppfordrer religiøse ledere til å fortsette å ta disse spørsmålene opp i sin forkynnelse og undervisning, slik at en tar avstand fra og forebygger ekstremisme i egne rekker.

  • Vi oppfordrer religiøse ledere og trossamfunn til å stå fram sammen offentlig med en felles holdning mot religiøs ekstremisme.
  • Vi oppfordrer religiøse ledere og trossamfunn til å utvikle en beredskap for å kunne forebygge og bekjempe ekstremisme.
  • Vi oppfordrer menigheter og forsamlinger til å ta disse spørsmålene opp i studiegrupper, plenumssamtaler og dialogmøter.
  • Vi oppfordrer religiøse ledere, menigheter og forsamlinger til å beskytte hverandres medlemmer, hellige hus og andre institusjoner som måtte være truet av religiøse ekstremister.
  • Vi oppfordrer religiøse ledere, menigheter og forsamlinger til å påtale og imøtegå bruk av hellige tekster og religiøs retorikk som kan gi grobunn for religiøs ekstremisme.

Denne teksten jeg har sitert fra er altså en konsensustekst, som har blitt til gjennom en dialog. Dialog, og religionsdialog blir med jevne mellomrom latterligjort og diskreditert, og kan jo gjerne underlegges et kritisk søkelys. Selv har jeg ofte kritisert religiøs dialogpraksis på et feministisk grunnlag. Religiøse ledere er ofte fortrolige med gutteklubber, men dialog skal ikke være noen gutteklubb –  i så fall strider mot dialogens egne verdier om menneskelig likeverd. Noen tror at slik dialog handler om å forhandle om verdier: OK, vi skal ikke mase om likestilling mellom kvinner og menn, hvis dere ikke maser om sharia, liksom. Det er ikke sånn den kristen-muslimske dialogen i Norge er. I de dialogene der jeg har deltatt, har ingen lagt skjul på sine egne meninger.  Dette fører til respekt,fellesskap, og vennskap. Man setter grenser i en dialog: For eksempel er det avgjørende at alle parter kommer til orde og at man er forpliktet på å skape en prosess preget av respekt og tillit. Hvis en dialog ikke er bygget på gjensidig respekt og åpner for en viss vilje til selkritikk stanser den ofte av seg selv. I de kommende generasjoner er det mange som har langt mer kompetanse til å møte kulturelle og religiøse forskjeller enn det som gjelder for oss over 45. Dette vil forandre bildet vi har av hverandre på en eller annen måte. Det skaper tilgang til en ny, kollektiv kompetanse. Naturligvis er ikke gitt at alle opplevelser av flerkultur og flerreligiøse sosiale sammenhenger  er enkle, eller positive, men det blir mye vanskeligere å etablere eller opprettholde eksotiserende og dehumaniserende elementer og anvende dem på ’de andre’.

Vi strever alle etter å få verden til å henge sammen: Frykt kan gjøre at man føler verden går i filler, eller faller sammen. Det er ingen løsning å be redde folk slutte å være redde, hvis de er redde for muslimer, redde for høyreekstremister, redde for vold eller redde for å bli utsatt for netthat. Det som kan hjelpe mot frykten, er å skapes nye erfaringer. Vi må skape fellesskap som kan øke tryggheten.Hvis det faktum at ikke alle omkring deg har samme bakgrunn, samme religion eller samme kultur skaper utrygghet, må vi sammen skape et annet fundament for trygghet og fellesskap som ikke bygger på at alle må være like.

Dominerende diskurser og det vi kan kalle majoritetsdisurser om grupper i media, på nettet, ved middagsbordet kan legitimere utenforskap og vold, skape avstand, og gjøre hatprat akseptert og naturlig. Hvordan vi snakker om oss selv og andre er med på å skape fortellinger om hat og forakt, eller om fellesskap. Sosiologen Zygmund Bauman har en forklaring på begrepet ’intergrering’ som jeg har stor sans for: Det er ikke spesielle grupper som skal ’integrere seg’ i et samfunn, det er et helt samfunn som skal arbeide sammen for å bli intergrert. Dette skjer ved at man ikke skaper og sementerer parallellsamfunn, altså ’samfunn i samfunnet’ som ikke har kontakt med hverandre og som har ulike fortellinger som ikke møtes.

På denne måten skapes adskilte tolkningsrom, der man lett kan etablere hierarkier mellom grupper. Vi må huske på at vi snakker om fysiske erfaringer når vi snakker om utenforskap, ekstremisme og vold: Det er ikke bare meninger, eller sterk religiøs eller politisk overbevisning som er innholdet i dette. Det representerer  en voldelig, fysisk dimensjon som ønsker å skade, rokke ved menneskers eksistens. På samme måte må vi ta alvorlig at mennesker som har opplevd å bli fysisk skremt og skadet i krig og terror trenger trygghet og omsorg, om de befinner seg i Norge eller Syria. Å arbeide for dette er å arbeide for alles trygghet, fordi det krysser de grensene ekstremistene og kynikerne ønsker å sette mellom mennesker. Vi må rett og slett bygge opp fysisk tillit til fellesskapet, og bygge kraftig ned myten om at vi ikke angår hverandre, at vesten gir blaffen i muslimer eller at muslimer hater vesten – som om ’vesten’ og ’muslimer’ som begrep er faste og gitte størrelser, som om ikke vesten også er et sted millioner av muslimer har sitt hjem. Konflikten er ikke mellom religioner, eller mellom ’sivilisasjoner’. Konflikten står mellom dem som dehumaniserer og begår vold mot andre, og dem som kjemper for at alle menneskeliv er uendelig verdifulle i seg selv, og at et menneskeliv er sin egen målestokk.

Slipper straff på grunn av omstridt regel

– Dette gir en pekepinn om at det sannsynligvis er en del personer som blir frifunnet, selv om det ikke var noen sammenheng mellom psykisk lidelse og handling, sier professor i rettspsykologi Kirsten Rasmussen til NTB.

Funnene i studien kan tyde på at det medisinske prinsipp gir straffritak i en ikke ubetydelig mengde saker, skriver Tidsskrift for Den norske legeforening.

Det medisinske prinsipp tilsier at man blir frifunnet hvis man begikk den straffbare handlingen mens man var veldig psykisk syk.

Det psykologiske prinsipp, som en rekke andre land har, forutsetter en årsakssammenheng mellom gjerning og psykisk lidelse.

Manglende forskning

Spørsmålet om reglene for utilregnelighet ble svært aktuelt i debatten som fulgte 22. juli-rettssaken, men det har manglet forskning på området.

Sammen med kollega Christian Aarup Skeie har professor Kirsten Rasmussen gått gjennom 75 rettsavgjørelsene og sett på hva retten har lagt til grunn når tiltalte ble kjent utilregnelig. Dommene var fra lagmannsretten i perioden 1994-2012.

Sterkest sammenheng mellom lidelse og handling var det i de mest alvorlige sakene, som drap og drapsforsøk. De vanligste diagnosene var schizofreni, schizotyp lidelse og paranoide lidelser.

– Jeg tror hvis man går på den andre enden av spekteret og ser på saker som vinningsforbrytelser eller narkotika, så vil man finne i større grad at saker blir enten henlagt eller ender med frifinnelse selv om det ikke var noen sammenheng, sier Rasmussen.

De to forskerne fant også eksempler på alvorlige saker der gjerningsmannen gikk fri på grunn av utilregnelighet, tross trolig mangel på årsakssammenheng. Én av sakene var en drapssak. I tillegg fant de fem tilfeller av drapsforsøk, fem voldsforbrytelser, tre voldtektsforsøk og en voldtekt.

– Ikke overrasket

Forskerne gikk inn i teksten i domsavsigelsen for å lete etter sammenheng. Der fant de formuleringer som at gjerningen var «bevisst og villet», eller at «han var fullstendig klar over at det var fornærmede han stakk», eller at retten legger til grunn at «handlingen ikke har hatt noen sammenheng med tiltaltes sinnslidelse».

– Det er viktig å understreke at selv om vi ikke finner noen årsakssammenheng, er det ingen garanti for at det ikke finnes, sier Rasmussen.

Hun er ikke overrasket over funnet, og viser til bakgrunnen hun har i jobben ved det psykiatriske sykehuset Brøset i Trondheim.

– Jeg er stadig vekk i kontakt med en del mennesker som blir funnet utilregnelige. Vi ser at noen av dem var antisosiale og begikk kriminelle handlinger lenge før de ble psykisk syke, og så fortsetter de bare. Nå er de blitt psykisk syke og er utilregnelige i tillegg, sier hun.

Ekspertutvalg

I kjølvannet av terrorsaken ble det nedsatt et ekspertutvalg, og i oktober i fjor konkluderte det med at Norge bør beholde det medisinske prinsipp, med noen justeringer. Rapporten er på høring ut mars måned.

– Intuitivt er det psykologiske prinsipp som er det «riktige», likevel mener jeg at det medisinske prinsipp er å anbefale, sier Randi Rosenqvist til tidsskriftet. Hun er spesialist i psykiatri og tidligere leder for Den rettsmedisinske kommisjon.

Hun mener at studien hadde gitt mer informasjon dersom den også hadde vurdert de rettspsykiatriske erklæringene.

– Men hva som egentlig foregikk i hodet på gjerningsmannen, vil vi aldri kunne vite eksakt, sier hun.

Referanse:

C A Skeie, K Rasmussen, Vurdering av årsakssammenheng mellom sykdom og kriminell handling hos utilregnelige, Tidsskr Nor Legeforen 2015; 135:327 – 30, doi: 10.4045/tidsskr.13.0904

Forskningsprosjekt skal få nordmenn til å gå mer

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. 7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.

Paradoxernas tid inom det psykiska helsefältet

Av professor Alain Topor ved Universitetet i Agder.

Vi verkar leva i en tid av tilltagande paradoxer.

Samtidigt som den medicinska modellens dominans inom det psykiska helsefältet bara växer, så syns allt tydligare tecken på att den krackelerar.

Psykiatriska diagnoser har blivit en självklar bas för insatser såväl inom specialistpsykiatrin som inom kommunernas psykiskt hälsoarbete. Specifika diagnoser är tänkta att leda till speciella insatser; som inom somatiken. Samtidigt nås vi av rapporter om att forskningen närmar sig orsakerna till de olika psykiatriska sjukdomarna. Ibland finns orsaken i genetiken, ibland i hjärnforskningen. Snart vet vi. Och handen på hjärtat vore det fantastisk om man fann en tydlig orsak-verkan kedja, så att verksamma insatser kunde utvecklas.

Men så är inte fallet idag. Tvärtom blir allt tydligare hur de forskningsresultat som publiceras är styrda av de läkemedelbolag som finansierar forskningen. Tre framstående psykiater skrev i en ledare i British Journal of Psychiatry att den medicinska forskning, trots spännande framsteg, inte lett till några märkbara förbättringar för vården av personer med allvarliga psykiska problem de senaste 30 åren (Priebe, Burns & Craig, 2013).

Statligt finansierade studier i USA och England visade på ringa skillnader i effektivitet mellan första och andra generations neuroleptika. Tyvärr fanns knappt några skillnader eller när det gällde biverkningarnas plågsamma effekter. Uppemot 40 procent av patienterna som ordinerades neuroleptika slutade ta sin medicin främst till följd av deras bristande effektivitet och biverkningar (Lewis & Lieberman, 2008).

Nyligen återkom Priebe i World Psychiatry (2015): Enligt honom visste vi tillräckligt mycket om vad som orsakade allvarliga psykiska problem: “What contributes to poor mental health is well known (1): adverse childhood conditions; experience of war, persecution and torture (2); social isolation; unemployment and social exclusion; poverty, poor education and low socio-economic status; and social inequality.” För att uppnå påtagliga förbättringar när det gäller den psykiska hälsan borde samhällets focus ligga på att “provide safe and supportive upbringing conditions; secure peace within and between countries; eradicate poverty; guarantee good education; strive for full employment; promote social cohesion and functional communities; and have little social inequality. These requirements are clear and unequivocal, no more research needed.”

Priebe och hans kolleger är ledande psykiater och forskare. Kan det bli så att även när det gäller framväxten av ett socialt paradigm, psykiatrerna ska spela en ledande roll? Eller kan vi som redan är verksamma i gränstrakten mellan socialt och psykiatrisk tydligt formulera den redan existerande sociala praktiken och kunskapsbasen?

Referenser

Lewis, S. & Lieberman, J. (2008). CATIE and CUtLASS: can we handle the truth? British Journal of Psychiatry, 192, 161-163.
Priebe, S. (2015). The political mission of psychiatry, World Psychiatry, DOI: 10.1002/wps.20172
Priebe, S., Burns, T. & Craig, T. (2013). The future of academic psychiatry may be social, The British Journal of Psychiatry, 202, 319-320.