Tidlig dataprogrammering var bottom -up - små seksjoner ble utviklet og deretter satt sammen til større deler før programmet ble bygget. Rundt 1970 ble top- down design utformingen paradigmet av valget. Top-down design ser på hele programmet først , bryte den opp i deler. Disse avsnittene er videreutviklet til de blir små nok til å skrive . Begge tilnærminger ble erstattet av objekt - orientert programmering ( OOP ) i slutten av 1980 . OOP er en kombinasjon av top- down og bottom -up tilnærminger. Fokus på Goal

Holde det endelige målet i tankene er en god idé for en kompleks oppgave, men det er viktig for å skrive et dataprogram . En av heuristisk ( tommelfingerregler ) regler for top-down design er at ingen enkelt del av programmet bør ta opp mer enn én side - eller en dataskjerm . Det øverste nivået av top-down Programmet består av et enkelt dokument som viser input og output parametre og de ​​største modulene - dette viser den samlede strukturen i programmet . Dette toppnivåsiden er ofte skrevet av systemet analytiker og er en del av den offisielle spesifikasjonen av programmet oppdraget som er gitt til programmereren.
Modularisering

Modularisering betyr å bryte programmet opp i fordøyelige biter , vanligvis én side . Dette gjenspeiler en erkjennelse av at programmene ikke ble skrevet bare for datamaskiner - det ble også skrevet for programmerere . Modulære programmer er enklere å forstå, lettere å feilsøke og enklere å oppdatere . Oppdateringer er en vanlig del av dataprogrammering virksomhet, og programmene blir ofte oppdatert av noen andre enn den personen som skrev dem - det var mye jobb omsetning på 70-tallet og 80-tallet . Datamaskinen bryr seg ikke om programmene er skrevet ovenfra og ned , nedenfra og opp eller i OOP , og maskinen bare kjører en sekvens med instruksjoner . Modularisering er en nyvinning som gjør programmet enklere for programmerere å håndtere. Dette reflekterer en trend som startet på 70-tallet : human tiden er mer verdifull enn datamaskinen tid
lettlest

Fra og med øverste nivå . side , er hver modul skrevet med navnene på udefinerte moduler. Disse modulene er deretter skrevet med navnene på andre udefinerte moduler , og prosessen fortsetter til modulen er liten nok til å skrive på en enkelt side . En svært viktig del av denne strategien er at det er mye lettere å forstå en blokk med kode hvis alt passer på én side. Når programmet er i biter store sider , er det lett å finne bugs - de er raskt isolert til én modul i de fleste tilfeller . Det er også lett å oppdatere, fordi oppdateringen er i en enkelt modul , og det er lett å se hvordan endringen at oppdateringen innebærer passer inn i omgivelsene.