Modellen som representerer sluttvisningen i en database er logisk datamodell (LDM) .

Her er grunnen:

* Fysisk datamodell (PDM): Fokuserer på fysisk lagrings- og implementeringsdetaljer i databasen, for eksempel tabeller, indekser, datatyper osv. Dette handler mer om hvordan dataene lagres i stedet for hvordan de er strukturert eller brukt.

* konseptuell datamodell (CDM): Gir et syn på høyt nivå av dataene, som viser enhetene og relasjonene i databasen, men ikke de spesifikke attributtene eller datatypene. Det handler om forretningskonseptene og deres forhold.

* logisk datamodell (LDM): Bruter gapet mellom CDM og PDM. Den definerer strukturen til databasen, inkludert tabeller, kolonner, datatyper, primærnøkler, utenlandske nøkler og forhold. Dette er visningen som er mest relevant for brukere og applikasjoner, ettersom det viser hvordan data er organisert og strukturert.

Tenk på det på denne måten:

* CDM: "Det store bildet" av hva databasen representerer (f.eks. Kunder, produkter, bestillinger)

* ldm: "Blueprint" for hvordan dataene er organisert (f.eks. Tabeller med kolonner og forhold)

* pdm: "Implementeringsdetaljene" for hvordan dataene lagres (f.eks. Diskplassfordeling, indekseringsteknikker)

Derfor er LDM den nærmeste representasjonen av "sluttvisningen" av databasen, da den viser hvordan dataene er strukturert for bruk.