? String indeksering i Python betyr å bruke naturen på strengen datatype for å manipulere og søke strenger av indeksen. Python strenger er strenger av " tegn ", og hver karakter ligger på en indeks , som starter på 0 (for det første tegnet ) og slutter ved strenglengde minus en (for det siste tegnet ) . String-objekter inneholder metoder for å bruke disse indeksene å navigere tegn , søke etter verdier , retur understrenger , og en rekke andre operasjoner . Husk at strengene er uforanderlig, noe som betyr at en programmerer kan søke etter mønstre i trådene, men ikke direkte legge til eller fjerne elementer fra strengene . Strenger og avskrifter

I andre programmeringsspråk som C /C + + , eksisterer datastrukturer kalt " arrays " som holder samlinger av data . I disse en programmerer kunne tildele og hente data basert på sin indeks i tabellen. Videre var det ingen data for å representere en streng av karakterer . I stedet måtte programmerere å lage rekker av tegn, som ville representere strengen. Fordi strengene var bare arrays , var hvert tegn tilgjengelig med indeksen. I dette eksemplet på C-kode , skaper en programmerer en karakter matrise og åpner et tegn ved indeks : en

# include

# include

int main ( ) {

røye strng [ 30 ] = " Hei ";

printf ( "% c" , strng [ 1 ] ), //​​utskrifter tegnet "e"

return 0 ;

}
Søke Strings

Python har sin egen streng datatype , og programmerere kan erklære strenger akkurat som enhver annen variabel . En programmerer ikke trenger å sette av noen matrise -type datastruktur , bare deklarere en variabel og tilordne en streng til det . Men fortsatt muligheten til å bruke indekser for å finne tegn i en streng , og fungerer som hjørnestein for streng manipulasjon. Som i dette eksempelet , kan en Python programmerer tildele en streng til en variabel , og deretter skrive ut tegn basert på indeksen : en

>>> strng = " Hei "

> ; >> strng [ 6 ]

' T'