Leonardo Fibonacci publiserte sin banebrytende tekst på matematikk , " Liber Abaci ", i 1202 . I det introduserte han tre nye konsepter for den vestlige verden . Den første var bruken av arabiske tall for å erstatte det romerske nummereringssystem . Den andre var konseptet med null , et tall mangler i det romerske systemet . Den tredje begrepet , i stor grad oversett på den tiden, var hans berømte sekvens som kan brukes til å bedre tilnærming til Golden Ratio eller Phi 1.618 . Beregning av Sequence
De to første tallene , 0 og 1, er i begynnelsen av Fibonacci -sekvensen . Den tredje nummer i sekvensen blir funnet ved å legge dem sammen , noe som resulterer i en . De øvrige tall i serien er funnet ved tilsetning av resultatet til den siste siffer i rekken som brukes for beregning, for eksempel, 0 + 1 = 1 , 1 + 1 = 2, 1 + 2 = 3 , 2 + 3 = 5; 3 + 5 = 8 , 5 + 8 = 13 , 8 + 13 = 21, og så videre. Disse beregningene gir de ni første tallene i Fibonacci -sekvensen : 0 , 1, 1 , 2, 3, 5 , 8, 13, 21
Fibonacci Experiment
. selv om moderne versjoner av sekvensen starter med 0 , begynte Fibonacci opprinnelige eksperimentet med en . Mer presist , det begynte med 1 + 1 fordi hans teoretiske eksperiment involvert en avl par kaniner . Målet med forsøket var å regne ut hvor mange kaniner kunne produseres innen utgangen av ett år under forutsetning av at hvert par av kaniner produserer et annet par hver måned etter at de er en måned gamle .
Programmer
grunn av sin nære tilknytning til det gylne snitt , var de første praktiske anvendelser for Fibonacci -sekvensen i kunst. Leonardo da Vinci , Michelangelo og andre Renaissance artister implementert tallene er avledet fra denne formelen for å veilede proporsjonene i sine verk . I moderne tid , er sekvensen brukes i aksjemarkedet analyse , datakryptering og komprimering algoritmer .
Tidligere Historie
Mens Fibonacci introduserte denne sekvensen til den vestlige verden , forekomster på minst begynnelsen av sekvensen kan bli funnet i rytmene av sanskrit poesi dateres tilbake til 200 f.Kr. En indisk Scholar , Acarya Hemacandra , bemerket tilstedeværelsen av sekvensen i 1150 AD mens analysere stavelse telle i tradisjonelle sanskrit vers.
