Rutere bruker to primære metoder for å lære om stier til destinasjonsnettverk:

1. statisk ruting: Denne metoden innebærer manuelt konfigurering av ruter på ruteren. En administrator definerer spesifikke veier til destinasjonsnettverk, inkludert neste hopruter og den tilhørende metrikken (kostnaden).

* Fordeler:

* Enkelt å implementere.

* Gir forutsigbar og kontrollert ruting.

* Ideell for mindre nettverk eller når spesifikk rutingsatferd er ønsket.

* Ulemper:

* Krever manuell konfigurasjon, som kan være tidkrevende og feilutsatt.

* Ikke skalerbar for store nettverk.

* Mindre tilpasningsdyktig til nettverksendringer.

2. Dynamisk ruting: Denne metoden bruker rutingsprotokoller som RIP, OSPF og BGP for automatisk å dele og lære rutinginformasjon fra andre rutere i nettverket.

* Fordeler:

* Automatiserer ruteoppdagelse og oppdateringer.

* Meget skalerbar for store nettverk.

* Tilpasser seg nettverksendringer dynamisk.

* Ulemper:

* Krever konfigurasjon av rutingprotokoller på alle rutere.

* Kan være sammensatt å implementere og feilsøke.

* Kan føre til rutingløkker hvis ikke konfigurert riktig.

Oppsummert er statisk ruting en enklere tilnærming med mer kontroll, men mindre fleksibilitet, mens dynamisk ruting gir skalerbarhet og automatisk tilpasningsevne på bekostning av kompleksiteten. Valget mellom de to avhenger av de spesifikke kravene og størrelsen på nettverket.