Rutingsprotokoller bruker forskjellige metoder for å bestemme den beste ruten til et destinasjonsnettverk. Den vanligste og grunnleggende tilnærmingen er basert på metrisk konsept. Her er et sammenbrudd:

1. Metrisk:

* Definisjon: En beregning er en numerisk verdi tilordnet en rute, som representerer kostnadene eller ønskeligheten. Nedre beregninger indikerer generelt bedre ruter.

* eksempler: Vanlige beregninger inkluderer:

* hop count: Antall rutere en pakke må krysse for å nå destinasjonen.

* båndbredde: Den tilgjengelige båndbredden på lenken.

* forsinkelse: Tiden det tar for en pakke å krysse lenken.

* Last: Gjeldende trafikkmengde på lenken.

* Kostnad: En konfigurerbar verdi tilordnet en rute, ofte basert på faktorer som koblingskvalitet eller administrativ preferanse.

2. Rutingalgoritmer:

Rutingsprotokoller bruker algoritmer for å beregne den beste ruten basert på beregninger. Her er noen populære:

* avstandsvektorruting: Hver ruter opprettholder en tabell med destinasjoner og deres avstander (beregninger). Rutere utveksler bordene sine med naboer, og oppdaterer sine egne basert på de korteste stiene. Eksempler:RIP (Routing Information Protocol) og IGRP (Interior Gateway Routing Protocol).

* Link-State Routing: Hver ruter oversvømmer sitt lokale nettverkskart (inkludert koblingskostnader) til alle andre rutere. Rutere bygger et komplett bilde av nettverkstopologien og beregner deretter de korteste banene ved å bruke algoritmer som Dijkstras algoritme. Eksempler:OSPF (åpen korteste vei først) og IS-IS (mellomliggende system til mellomliggende system).

3. Valg av bane:

Når en rutingsalgoritme beregner flere baner til en destinasjon, velger protokollen typisk banen med den laveste beregningen.

4. Administrative preferanser:

Nettverksadministratorer kan påvirke rutevalg ved bruk av administrative preferanser. Dette kan innebære å sette spesifikke beregninger eller bruke rutekart for å manipulere valg av bane.

5. Dynamisk vs. statisk ruting:

* Dynamisk ruting: Rutingsprotokoller oppdager og oppdaterer ruter automatisk basert på nettverksendringer, og sikrer at baner tilpasser seg nettverksforhold.

* statisk ruting: Nettverksadministratorer konfigurerer ruter manuelt og gir en fast bane. Statisk ruting brukes vanligvis til spesifikke scenarier eller når dynamisk ruting ikke er egnet.

Sammendrag:

Å bestemme den beste ruten innebærer en kombinasjon av metrisk evaluering, rutingsalgoritmer, administrative preferanser og en dynamisk eller statisk rutetilnærming. Den spesifikke metoden avhenger av den valgte rutingsprotokollen og nettverkets konfigurasjon.