En ruter bruker flere informasjonsstykker for å bestemme banen mellom en kilde og destinasjonsvert. Her er et sammenbrudd:

1. Destinasjons -IP -adresse: Dette er den primære faktoren. Ruteren undersøker destinasjons -IP -adressen i pakkens overskrift og bruker den til å slå opp den aktuelle ruten i rutetabellen.

2. Rutetabell: Dette er hjertet i ruterens beslutningsprosess. Den inneholder oppføringer for kjente nettverk og deres tilknyttede neste humle (neste ruter i banen). Rutingstabellen er bygget gjennom:

* statisk ruting: Manuelt konfigurerte ruter.

* Dynamisk ruting: Automatisk lærte ruter som bruker protokoller som RIP, OSPF eller BGP.

3. Nettverksmaske: Nettverksmasken brukes i forbindelse med destinasjons -IP -adressen for å identifisere det spesifikke nettverket destinasjonsverten tilhører. Dette hjelper ruteren med å matche destinasjonsadressen til riktig oppføring i rutetabellen.

4. Grensesnitt: Ruteren bestemmer det aktuelle grensesnittet for å videresende pakken gjennom basert på destinasjonsnettverket og rutetabelloppføringen.

5. Metrisk: For dynamisk ruting kan ruteren bruke en beregning (som hoptelling eller båndbredde) for å prioritere forskjellige ruter som fører til samme destinasjon.

6. Kvalitet på tjenesten (QoS): Noen rutere kan prioritere trafikk basert på applikasjonstype eller andre faktorer. Dette kan påvirke banevalg for sanntidsapplikasjoner som videokonferanser.

7. Pakkestørrelse og type: Selv om det er mindre vanlig, kan noen rutere vurdere pakkestørrelse og type (f.eks. TCP eller UDP) når de bestemmer seg for den beste banen, spesielt hvis de har QoS -funksjoner.

Sammendrag:

Ruteren bruker destinasjons -IP -adressen som sin primære guide, og konsulterer rutetabellen og tilhørende nettverksmasker for å identifisere den beste banen. Den velger deretter riktig grensesnitt for å videresende pakken og kan vurdere andre faktorer som metriske, QoS eller pakkeegenskaper.