Du har rett til å stille spørsmål ved dette! Mens kraftige prosessorer eksisterer, bruker superdatamaskiner generelt mange små prosessorer i stedet for noen få store. Her er grunnen:

1. Skalerbarhet og parallellisme:

* Massiv parallellisme: Superdatamaskiner er designet for å takle svært komplekse problemer som krever enorme mengder beregningskraft. Ved å bruke tusenvis eller til og med millioner av mindre prosessorer, kan de dele opp et problem i mindre deler, hver håndtert av en dedikert prosessor, og fremskynder beregningene betydelig. Dette kalles parallell prosessering.

* enklere å skalere: Å legge til flere mindre prosessorer er generelt enklere enn å bygge en enkelt, supermektig prosessor. Dette gjør at superdatamaskiner kan oppgraderes trinnvis og ha mer fleksibilitet i å tilpasse seg å utvikle beregningskrav.

2. Effektivitet og strømforbruk:

* Energieffektivitet: Mindre prosessorer har ofte lavere strømforbruk enn en kraftig kraft. Dette er avgjørende for superdatamaskiner, som bruker enorme mengder strøm.

* kjøling: Mindre prosessorer er lettere å avkjøle, spesielt når du arbeider med stort antall.

3. Kostnad og tilgjengelighet:

* Kostnadseffektivitet: I mange tilfeller er bruk av flere mindre prosessorer mer kostnadseffektivt enn å bygge en enkelt, massiv prosessor.

* Tilgjengelighet: Mindre prosessorer er generelt lettere tilgjengelige og rimeligere å produsere.

4. Redundans og feiltoleranse:

* Redusert risiko: Å bruke mange prosessorer gir redundans. Hvis en prosessor mislykkes, kan de andre plukke opp slakken, slik at superdatamaskinen kan fortsette å operere.

Det er imidlertid situasjoner der kraftige prosessorer brukes i superdatamaskiner:

* Spesifikke applikasjoner: Noen superdatamaskinapplikasjoner kan ha fordel av spesialiserte, kraftige prosessorer designet for spesifikke oppgaver, som AI eller dyp læring.

Avslutningsvis er bruk av flere mindre prosessorer i superdatamaskiner et designvalg drevet av effektivitet, skalerbarhet, kostnader og pålitelighet.