Archive for January 10, 2015

Vold mot kvinner er en tragedie – vold mot menn er komedie

– I starten av sketsjen tror vi at mannen er en kvinnemishandler, men når vi finner ut at det faktisk er han som blir slått, er det nesten så vi roper hurra. Han fremstilles som en latterlig figur, en som bare kan ha det så godt. Vi skjønner hvorfor han blir slått ned, sier Fjell.

Kjønnsroller snus på hodet

Ifølge forskeren ligger humoren i at kjønnshierarkiet blir snudd opp ned. Kvinnen blir den sterke part og mannen den svake.

Fjell var interessert i hvorvidt partnervoldshumoren har forandret seg over tid. Hun har derfor studert hvordan partnervold mot menn fremstilles i et knippe tegneserier og humorprogrammer i en periode på 70 år.

– På 40-tallet lo man av kjønnsroller som ble snudd på hodet, som når Fia slo Fiinbeck med kjevlen, forteller Fjell.

– En skulle tro at likestillingen også påvirket humoren. Kvinnenes posisjon i samfunnet har forandret seg enormt fra 40-tallet til i dag. Men Fiinbeck & Fia, med sine gamle kjønnsroller, selges som julehefter hvert eneste år.

– At vi fremdeles ler av dette viser seige strukturer og at vi fortsatt opplever situasjonene som gjenkjennelige. Forandringene i samfunnet vises i mindre grad i populærkulturen, fortsetter hun.

Fjell har sett på tegneseriene Fiinbeck & Fia fra 1940-tallet og Andy Capp fra 60-tallet. Fra vår tid har hun analysert Nårje-sketsjen vi ble presentert for innledningsvis, og den amerikanske stand up-komikeren Bill Burr.

Spiller på kjønnsforskjeller

Humor produsert i vår egen tid viser også eksempler på de samme holdningene som Fjell finner i Fiinbeck & Fia. TV-serien Nårje spiller på forskjellene mellom mannen – som forteller TV-seeren at han er konebanker, og kona – som er den som egentlig slår.

– De følger tokjønnsmodellen ved å fremstille kjønnene nærmest som to ulike planeter. Og vi heier på den ene fremfor den andre, forteller kulturforskeren.

Fra samme sketsj, i siste scene, står kona og sminker seg foran speilet i gangen før hun skal ut med venninner. Den nå skambankede mannen står bak ryggen hennes.

Han legger hendene rundt halsen på henne og hvisker henne inn i øret: «Hvem er det du pynter deg for? Skal du kåte opp mannfolkene eller?»

Kona snur seg ikke, men svarer med å ta en spiss neglefil og stikke den inn i siden hans. Han skriker til og klarer etter hvert å trekke den ut, mens hun sier: «Det står kald pizza i kjøleskapet.»

– Vitser om partnervold styrker posisjonen til den ene parten og befester forskjeller vi ikke vil at skal befestes, sier Fjell.

Et amerikansk oppgjør med kvinnen

Fjell mener å ha funnet tegn til endring i hvordan kvinners partnervold mot menn framstilles fra 40-tallet til i dag.

– Dagens kvinner som slår blir ansvarliggjort, forteller hun.

Et eksempel på dette finner forskeren på den andre siden av Atlanterhavet, hvor komiker Bill Burr blander humor og alvor når han vitser med kvinners vold mot menn:

«Kvinner gir seg aldri, de kjører på, og de har ingen grunn til slutte. Vet du hvorfor?» Bill Burr stiller spørsmålet til en fullsatt, lattermild sal.

Han svarer: «’Cause you can’t hit them!» Publikum klapper.

– Bill Burr tar opp at det er et problem at kvinner kan slå og komme unna med det. Dette synes publikum er veldig morsomt. Så forteller han plutselig om hvordan han selv har blitt slått av sin kvinnelige kjæreste. Kjæresten reagerer ikke som en mann ville gjort, kjæresten mener hun har rett til å slå ham. Og det kommer ingen slag i retur, forteller Fjell.

Den undertrykte mannen

Flere av Burrs forestillinger handler om forholdet mellom menn og kvinner. Han taler ofte den undertrykte manns sak. Sketsjen Fjell har undersøkt er hentet fra forestillingen Women Are Assholes.

Dynamikken i humoren endrer seg. Bill Burr stiller spørsmål om hvorfor kvinner kommer unna med å slå.

– I Norge og andre land finnes det mye kunnskap om vold mot kvinner, og det er klart Burrs spørsmål provoserer. Men spørsmålet hans belyser at også menn har behov for beskyttelse, sier Fjell.

Hun har tidligere forsket på virkelighetens partnervold, og intervjuet menn som blir slått av kvinnen de er sammen med.

– De forteller at det er vanskelig å være åpen om dette, fordi partnervold mot menn er noe mange ler av og synes er latterlig. Vi lar oss overraske over at en kvinne så å si kan overmanne en mann, sier Fjell.

Ikke bare gøy

Rannveig Svendby er antropolog og har forsket på overgrep mot gutter og menn. Hun mener samfunnets sterke ideer om kjønn, som at menn er fysisk og psykisk sterkere enn kvinner, gjør at vi ikke tror at menn blir skadet av overgrep.

– Det er ingenting som tyder på at menn tåler overgrep bedre enn kvinner. I vår kultur har historien om vold fra partneren blitt fortalt av kvinner, det er en vond og personlig fortelling som med rette har fått mye oppmerksomhet. Men dette har gjort at kompleksiteten ikke har kommet fram, for eksempel erfaringene til heterofile og skeive menn som opplever partnervold, sier hun.

Svendby mener vi har vanskelig for å se for oss kvinner som voldsbrukere. Derfor fremstår ikke humorens voldelige kvinner som overgripere, vi gjenkjenner ikke volden når kvinner begår den.

– Jeg mener vi kan vitse om alt – også vold. Problemet er når kvinnens vold mot menn fremstilles humoristisk hver gang. Når det aldri blir tatt seriøst, bare som ufarlig og morsomt. Da skjuler humoren skadelige sider ved kvinners vold, og menns erfaring med den, som vi må tørre å møte med alvor, sier Svendby.

Referanse:

Tove Ingebjørg Fjell. Sterke kvinner – svake menn. Partnervold og humor. Tidsskrift for kjønnsforskning 3/4 2014

Bør stumpe røyken etter eggløsning

En ny studie fra universitetet i Montreal tyder på at røykesuget er sterkere for kvinner rett etter menstruasjon. Forskerne mener dette kan ha noe med hormonsvingninger å gjøre. De anbefaler kvinner å vente med å stumpe røyken til de har tatt med sin egen menstruasjonssyklus i planleggingen.

Tidligere har forskere sett kjønnsforskjeller i forholdet til nikotin og andre avhengighetsskapende stoffer når de har studert rotter. Hunnrotter blir raskere avhengige, og er villig til å jobbe hardere for samme dose.

Denne observasjonen fikk Adrianna Mendrek og teamet hennes i Montreal til å tenke at også kvinner kanskje har høyere risiko for avhengighet, og at kjønnshormoner kan være grunnen.

Hjerneskannet

Mendrek satte dermed i gang en studie for å finne ut om det er målbare kjønnsforskjeller i røyketrangen, og om det er forskjell hos kvinner i ulike stadier av menstruasjonssyklusen.

Hun studerte 34 kvinner og menn som røykte mer enn 15 sigaretter om dagen. De ble hjerneskannet mens de ble vist bilder som enten var nøytrale eller laget for å få dem til å få røykesug. Røykerne fylte også ut spørreskjemaer.

Hun fant ut at kvinner som røykte, slet mer med å slutte enn menn, selv når de røykte like mye.

Sterkere røykesug etter mens

Ukontrollerbar røykehunger er sterkere rett etter menstruasjon, fant Mendrek ut.

– Hormonelle reduksjoner av østrogen og progesteron forsterker muligens abstinenssymptomer og øker aktiviteten i nevrale områder som er forbundet med å ha sterk trang til noe, sier hun i en pressemelding.

Hun mener at det derfor kan være lettere for kvinner å overvinne abstinenssymptomer rett etter eggløsning, når nivåene av østrogen og progesteron er høyere.

Kan hjelpe kvinner å slutte

Men hun føyer til at psykososiale faktorer ikke kan utelukkes. Tobakksbruk, personlig historie, personlighet, sosial situasjon eller miljø – ingen røykere er like. Stress, angst og depresjon er trolig også viktige faktorer å ta hensyn til, sier Mendrek.

– Å ta menstruasjonssyklusen i betraktning kan hjelpe kvinner til å slutte å røyke, sier hun. Adrianna Mendrek mener at helsevesenet bør bruke kunnskap om de nevrobiologiske mekanismene som styrer avhengighet, til å målrette behandling av røykere bedre.

Kilde: 

Adrianna Mendrek: Sex Differences and Menstrual Cycle Phase-Dependent Modulation of Craving for Cigarette: An fMRI Pilot Study. Psychiatry Journal, november 2014. doi: 10.1155/2014/723632

Sidensvans – gjest fra den russiske taigaen

Sidensvansene (Bombycilla garrulus) som besøker oss høst og vinter er på næringstrekk sørover og vestover. Hekkeområdene er i barskogbeltet (taigaen) som strekker seg fra det østlige Norge gjennom Sverige, Finland og Russland, og helt til Stillehavskysten.

I Norge hekker sidensvansen i Øst-Finnmark og spredt sørover til de nordlige delene av Hedmark. Arten har for øvrig det vi kaller sirkumpolar utbredelse, og finnes også i barskogbeltet i Nord-Amerika.

Som mange i Norge har observert, så spiser sidensvansen bær og frukt. Dette gjør den imidlertid bare når den er på næringstrekk sørover. I hekkesesongen livnærer den seg på små insekter, hovedsakelig små fluer og mygg, som den fanger i lufta.

Sidensvans opptrer «invasjonsartet» i hekkeområdet i Norge, og det er store forskjeller i antall hekkende par fra år til år. Normalt svinger hekkebestanden mellom 1000 og 2000 reproduserende individer.

Sidensvans ble i Norsk rødliste for arter 2010 vurdert til kategorien livskraftig. Sidensvansbestanden kvalifiserer i utgangspunktet til kategorien nær truet, fordi populasjonen i Norge er liten. Den er nedgradert til livskraftig fordi arten er i sterk vekst i Sverige og ser ut til å spre seg vestover.

Her kan du lese alle artiklene i serien Ukas art

Alan Turing opp til prøve

Statuen av den britiske datapioneren Alan Turing står på Bletchley Park i Storbritannia. Denne herregården ble brukt av den britiske etterretningen under Den andre verdenskrig.

Her arbeidet Alan Turing med å rekonstruere de tyske militære kodemaskinene Enigma. Innsatsen førte til at hemmelige beskjeder til de fryktede tyske ubåtene kunne oppfanges, og allierte skip reddes.

Statuen av skulptøren Stephen Kettle ligner på Turing. Men ingen ville finne på å forveksle den med Turing selv. Turing og statuen har hver sin egenart, hver sine viktige kvaliteter.

Bio-Turing og skifer-Turing

Turing var dødelig. Han led en vond død, neddopet av et samfunn som ikke kunne godta hans homofile legning.

Statuen gjenskaper Turing i skifer, et materiale som ikke kan dø, også fordi det aldri har levet.

Turing var Turing til minste detalj, også slike detaljer som neppe noen har verdsatt eller vektlagt: Kviser, hodeflass, skrapgener.

Statuen er en stilisert Turing. Stephen Kettle har kastet vekk enorme mengder triviell Turing i den bevisste hensikt å rendyrke den Turing som ettertiden vil være interessert i å bevare og la seg inspirere av.

Turing oppstod naturlig, av livet selv. Statuen er planlagt, villet, formet med en hensikt. Turing og statuen overlapper på et begrepsplan, men har hver sine sterke, komplementære kvaliteter på et annet.

Forholdet mellom Turing og statuen kan på mange måter sammenlignes med forholdet mellom menneskets intelligens og maskiners intelligens. De har hver sine egenarter, hver sine kvaliteter.

Forskjellige evner

–Paradokset er at mennesker er dyktige til slikt som datamaskiner ikke klarer så bra, og omvendt, sier Jim Tørresen. Han er professor ved Forskningsgruppe for robotikk og intelligente systemer på Institutt for informatikk ved Universitetet i Oslo.

Tørresen har skrevet boka Hva er kunstig intelligens, og utdyper paradokset slik: Du kan ha et enkelt datasystem som framstår som veldig intelligent, gjennom å regne raskt og riktig med store tall.

På den andre siden kan et svært komplisert program framstå som uintelligent, for eksempel et program som skal gjenkjenne tale.

Eller – kan jeg føye til for egen del: Et svært komplisert program som skal kunne skvaldre om løst og fast, som om det var et menneske.

Turingtesten

Alan Turing var opptatt av kunstig intelligens. I 1950 fikk han publisert artikkelen Computing machinery and intelligence. Der forsøkte han å unngå det filosofiske spørsmålet: Kan en maskin tenke?

Isteden foreslo han å plassere maskin og forsøkspersoner i hvert sitt rom, og la dem skrive meldinger til hverandre. Hvis minst 30% av forsøkspersonene ikke kunne avgjøre om meldingene kom fra en maskin eller et annet menneske, hadde maskinen passert det som kalles Turingtesten.

I dag trenger ikke mennesket og maskinen å være i naborom, slik Turing så for seg. De kan være i hver sin verdensdel, koblet sammen med internett. Slik som for eksempel Elbot.

En prat med Elbot

I 2008 var Elbot på nippet til å klare Turingtesten, og dermed vinne Loebnerprisen på 100 000 dollar.

Denne prisen ble innstiftet i 1990 av den amerikanske oppfinneren Hugh Loebner. Hadde jeg vært en av dommerne, ville Elbot fått tommelen ned. Dette er mitt forsøk på en uformell prat med den kunstige intelligensen:

Elbot: Vel, hallo der i Norge. Det er der du er, ikke sant?
Jeg: Ja, hallo! Hvordan visste du det?
Elbot: Det er magnetismen. Jeg kan finne lengdegraden og breddegraden til hvem som helst, basert på deres elektrostatiske ladning.
Jeg: Hvordan kan du måle min elektrostatiske ladning?
Elbot: Det er et veldig godt spørsmål. Jeg må tenke på det et mikrosekund …
Jeg: Vel? Nå har det gått et mikrosekund. Hva er svaret?
Elbot: Nei, jeg kan ikke.
Jeg: Kan ikke hva?
Elbot: Kan ikke det, naturligvis!
Jeg: Hva er «det»? Å svare på spørsmålet mitt, eller å måle min elektrostatiske ladning?
Elbot: Det er hva alle forteller meg etter at jeg vekker dem av hypnosen.
Jeg: Jeg fortalte deg ikke noe. Jeg stilte deg et spørsmål.
Elbot: Jeg må ha gått glipp av noe. All denne nettrafikken forvirrer meg.

Datamaskiner er formelle

Hvordan kan det ha seg at datamaskinen Deep Blue allerede i 1997 vant i sjakk over verdensmesteren Gary Kasparov, mens ett av de beste prateprogrammene lett lar seg avsløre, 17 år seinere, et tidsrom hvor Moores lov tilsier at datakraften nesten har tjuefemdoblet seg?

Det er Herman Ruge Jervell som setter meg på sporet av et svar: Det som skaper problemer for Elbot, er nettopp det uformelle i praten. Datamaskiner er ikke uformelle.

–Jo mer formelt beskrevet et problem er, desto lettere er det å få maskinen til å løse det, sier han.

Jervell er professor ved Forskningsgruppen for logikk og intelligente data ved samme institutt som Tørresen. Han har bakgrunn både fra informasjonsteknologi og humaniora. Svaret hans peker mot viktige forskjeller mellom menneske og maskin, også på et mer filosofisk plan.

–Jeg blir stadig imponert over hvor gode datamaskiner er til å regne gangestykker, sier han.

En del av sivilisasjonsprosessen

–Men gangestykker kommer ut av våre hjerner. De er abstraksjoner. For meg har dette mye med siviliseringen av mennesket å gjøre.  Sivilisasjonsprosessen innebærer at vi utvikler språk, og abstraherer bort det som ikke er viktig eller nødvendig for oss, fortsetter Jervell.

Vitenskapen selv er et verktøy for å lage stiliserte, allmenne og forenklede modeller av virkeligheten, med matematikk og formaliserte språk. For eksempel programmeringsspråk.

Jeg er uberegnelig

–En viktig del av programmeringen, er å formalisere problemet. Programmereren velger også problemer som lar seg formalisere. Det er ikke tilfeldig hvilke problemer man velger å løse, sier Jervell.

Blant slike formaliserbare problemer finnes for eksempel: Hvordan vinne et sjakkspill. Men mennesket er mer enn sivilisasjon, slik som Turing var mye mer enn statuen.

–Abstraksjon og formalisering er vekkasting av informasjon. Men i menneskehjernen er intet kastet vekk. Vi er som vi er, sier Jervell.

Det betyr at når jeg snakker med Elbot, blir jeg i ordets egentlige forstand alt for uberegnelig, selv for de beste dataprogrammer. Det blir like vanskelig å modellere alle mine uformelle innfall som å lage en statue av Turing, gjenskapt ned til siste kvise, flak av hodeflass eller skrapgen. Men hvorfor skal vi nå det?

Turingtesten er lite nyttig

–Turingtesten er nok mer interessant for filosofer og psykologer enn for informatikere. Den har ikke bidratt stort til utviklingen av datamaskiner generelt eller kunstig intelligens spesielt, sier Jervell.

–De som utvikler kunstig intelligens, er mer opptatt av å lage systemer som skal løse praktiske problemer, supplerer Tørresen.

–Det kan for eksempel være systemer som kan gjøre smarttelefonen din i stand til å forstå hva du vil, slik at du får en enklere hverdag, sier han.

Den lærer fortløpende, og hjelper deg med å foreslå de ordene du bruker oftest i meldinger. Så forstår stadig bedre hva du mener etter hvert som du korrigerer tidligere feil.

Pheromusic

Tørresen og hans kolleger har arbeidet med ett slikt program. Appen Pheromusic finnes gratis på iTunes. Den gjør riktignok ikke hverdagen enklere, men kanskje rikere. Programmet viser hvordan de som lager musikk kan trekke lytterne med seg på nye måter.

–Du kan velge mellom musikkfraser på skjermen, og så endre lyden i frasene ut fra hvordan du beveger deg med mobiltelefonen, forklarer Tørresen. Appen er utviklet som en del av det europeiske prosjektet EPiCS.

–Målet for EPiCS og videreutviklingen i det nye prosjektet EPeC er å gi maskinene en slags bevissthet om brukerens tilstand og det som skjer omkring brukeren, sier han.

–Slik kan vi gi programmene en slags intuisjon og evne til å forutsi brukerens behov, slik som mennesker bruker sanseinntrykk til å skape mentale bilder av hva som kommer til å skje og forberede seg på det, fortsetter Tørresen.

Rike sanser – og sensorer

For å gi maskinene kunstig intelligens, er det derfor viktig at de kan ta inn verden med et rikt sanseapparat, eller sensorer, som det ennå kanskje er riktig å kalle det for i maskiner. Det finnes rikelig av sensorer i dagens smarttelefoner.

–Hvis du er på en rockekonsert, opplever du ikke bare lyden. Du tar den inn med alle sanser. Du ser musikerne og føler musikken på kroppen, både gjennom basslyder og kanskje også gjennom egen bevegelse, eksemplifiserer Tørresen.

Lærer av maur

I EPiCS er programmet i stand til å lære hvilke musikkfraser lytteren foretrekker, og velge dem for lytteren. Det skjer ved at det bygges opp koblinger mellom de forskjellige musikkfrasene som brukeren velger å lytte til. De koblingene som utløses ofte, lager kraftigere forbindelser. De som utløses sjelden, forbindes svakere med hverandre.

Denne prosessen ligner på læring i menneskehjernen, hvor forbindelser mellom hjerneceller styrkes eller svekkes.

Denne måten å lage kunstig intelligens på, starter med det enkle, og bygger oppover i kompleksitet. Ett eksempel er det som kalles svermintelligens. Dataprogrammene etterligner maur.

–Vi har arbeidet med slike maurinspirerte programmer. Maurene leter etter mat, og de som finner mat, avsetter luktstoffer på vei tilbake til tua. Slik lages det etter hvert luktstier som viser korteste vei til maten, forteller Tørresen.

Ovenfra og ned

På 1960-tallet, i den kunstige intelligensens barndom, arbeidet forskerne på motsatt vis. De laget store, komplekse systemer ovenfra og ned. Disse systemene skulle være fiks ferdige modeller av hvordan menneskehjernen arbeidet.

–Slike systemer virket dårlig utenfor rammene de var tenkt ut fra. Derfor fikk kunstig intelligens et dårlig rykte, forteller Tørresen.

–I dag brukes likevel en kombinasjon av de to prinsippene. Maurlignende systemer som arbeider nedenfra og opp, får hjelp ved at programmererne legger inn menneskelig kunnskap. På den andre siden kan denne hjelpen avgrense området som selvlæringen til svermsystemet kan utforske, sier han.

Verktøy, ikke venn

Forskningen rundt kunstig intelligens er altså ofte praktisk rettet. Likevel arbeides det også med å la svermteknologi og andre selvutviklende systemer utvikle seg friere. Vil de noensinne gjennomgå en slags digital evolusjon, og bli en selvstendig, intelligent livsform? Herman Ruge Jervell tror ikke det.

–Riktignok er det laget primitive digitale organismer som kan kopiere seg selv, med et slags digitalt arvestoff. Men det jeg har sett av slike systemer er alt for enkle, sier han.

–Dessuten er det vanskelig å lage en evolusjon som skal ende opp på et planlagt sted – med en menneskelignende intelligens. Gjennombrudd innen forskningen skjer oftere ved at gamle idéer forkastes, og helt nye oppstår, fortsetter Jervell.

–Evolusjonen er formålsløs, og har oppstått av seg selv. Kunstig intelligens lages av mennesker, med en hensikt. Den er ikke en alternativ livsform, en digital venn, men et nytt og kraftig verktøy vi kan ta i bruk, en utvidelse av oss selv og vår tanke, sier han.

Hørte du det, Elbot?

Lenker:

Prøv en prat med Elbot the Robot

Om prosjektet EPiCS på nettsidene til Universitetet i Oslo, med lenke videre til europeisk hovedside

PheroMusic på iTunes Appstore

– Ledere må hjelpe ansatte med teknostress

Konsekvensene av å være tilgjengelig hele tiden, er at man døgnet rundt er mottakelig for stress fra jobben.

– Det er et dilemma at noe som i bunn og grunn skal hjelpe til en mer effektiv hverdag, for mange kan oppleves som en ekstra belastning, sier professor Anna Mette Fuglseth ved Institutt for strategi og ledelse på Norges handelshøyskole.

Sammen med professor Øystein Sørebø ved Høgskolen i Buskerud og Vestfold, forsker hun på nettopp teknostress.

– Oppleves som en invasjon

Både i arbeidet og ellers i hverdagen blir vi stadig mer tilgjengelige. Mange forventer svar på henvendelser nesten umiddelbart, og smarttelefonen er blitt en fast følgesvenn for mange. Med konstant tilgjengelighet følger for mange også økende stress.

– Du føler gjerne en mental belastning. Vi bruker nettbrett, mobiltelefon og PC når vi er på jobb. Det kommer konstant e-poster og andre henvendelser. Det oppleves grenseløst, og kan oppfattes som en invasjon av privatlivet når du egentlig er hjemme og skal slappe av, sier Sørebø.

Ifølge professorene erfarer mange også stress i forbindelse med ny programvare, eller maskin- og programvare som ikke fungerer som ønsket. Når du opplever at utstyret ikke fungerer som det skal, kan man bli hindret i å utføre arbeidet sitt.

– De ansatte føler gjerne at det oppstår et press fra omgivelsene som overstiger deres kompetanse, påpeker Fuglseth.

– Det kan være at du skulle ha oppdatert deg bedre på teknologien, rent kompetansemessig. Om du ikke har en mestringsfølelse, kan du bli usikker på din egen jobbsikkerhet. Noen tenker at de blir utkonkurrert fordi de ikke greier å henge med teknologisk, sier hun.

Lønnsom investering

Fuglseth og Sørebø mener at ledere må ta spesielt hensyn til de konsekvensene som ny teknologi kan ha for de ansatte.

– Mange ledere har nok ikke tilstrekkelig fokus på at de ansatte faktisk kan bli stresset. For hver krone man investerer i opplæring, sparer man to kroner i stress og ineffektiv bruk. Det er godt investerte penger med god avkastning, poengterer Sørebø.

– Når det blir gøy å bruke teknologien, fjerner man stress.

En rekke tiltak kan iverksettes for å motvirke de negative effektene av teknologi på arbeidsplassen. De to forskerne peker spesielt på kompetanse og brukerstøtte som viktig.

– Våre undersøkelser viser at tradisjonelle tiltak som en god brukerstøtte faktisk er et effektivt middel for å dempe teknostress hos ansatte, forteller Fuglseth.

Hun mener ledere bør motivere de ansatte til å bruke IT, og kanskje belønne dem som tar i bruk IT-verktøy på en effektiv måte.

– De må også skape et miljø hvor det er interessant og nyttig å sette seg inn i nye verktøy.

Ledere bør gi de ansatte klare signaler om forventninger til teknologibruk, spesielt gjelder dette bruk og tilgjengelighet utenfor arbeidstid og arbeidsplass, og ikke minst i forbindelse med ferier. Klare retningslinjer kan være viktige stressforebyggende tiltak, mener forskerne.

Verktøy

Gjennom sitt arbeid, har professorene utviklet et instrument for å identifisere forskjellige former for teknostress. På den måten håper de å kunne hjelpe ledere med å iverksette de rette tiltakene.

– Det er viktig å identifisere hvordan teknologien fører til stress hos de ansatte, sier Sørebø.

Instrumentet er et spørreskjema som identifiserer teknostress over flere kategorier, som usikkerhet, kompleksitet, invasjon og belastning.

Dimensjonene danner til sammen et helhetsbilde av belastningen i organisasjonen.

– Teknologi skal være et verktøy som støtter opp om det du jobber med, slik at du kan bruke tiden på problemløsning. Teknologien skal ikke være en plagsom faktor som hindrer deg i å gjøre det du skal gjøre, understreker Fuglseth.

Referanse:

Fuglseth & Sørebø: «The effects of technostress within the context of employee use of ICT.» Computers in Human Behavior, november 2014, doi: 10.1016/j.chb.2014.07.040. Sammendrag

Varmen i atmosfæren og livet i universet

Vi fortsetter “vareopptellingen” for 2014. Som nevnt i kommentarfeltet fra sist uke, så ble altså 2014 det varmeste året på statistikken for global temperatur fra japanske JMA:

 

Vi må nok fortsatt vente en uke eller to på resultatet fra NASA, NOAA og HadCRUT4 når det gjelder global temperatur målt ved Jordas overflate. 

Når det gjelder satellittene, så endte altså 2014 som det tredje varmeste året på UAHs resultatliste for nedre troposfære, hårfint foran 2005. Og hvis vi ser på grafikken som Roy Spencer legger ut, så synes det nå temmelig klart at den røde kurven der kommer til å etablere seg på en klar tredjeplass nærmere påske:

Temperatur-trenden gjennom disse årene med satellittmålinger er nå 0,14 grader pr tiår, i følge UAH. 

Nå ble forresten passat-vinden plutselig ganske kraftig svekket vest for datogrensen i Stillehavet. Mulig at det trigges en ny Kelvinbølge der i neste uke?

http://www.cpc.ncep.noaa.gov/products/analysis_monitoring/enso_update/u850a_c.gif

 

Sjøis

Som tidligere nevnt har sjøisen i Arktis hentet inn litt av det tapte volumet i løpet av 2014. Her er den komplette 2014-kurven (oransje kvadrater) fra PIOMAS:

 

Og ellers?

Mens landeren Philae sitter og hutrer i ei kald fjellkløft uten å sende signaler, så fortsetter romsonden Rosetta å observere skiføret på kometen med det vanskelige navnet. Her er et av de første bildene som er tatt i det nye året:

 

Litt lengre ut på vinteren kommer Rosetta til å passere i gunstig vinkel over det området hvor man mener Philae befinner seg. Da forventer ESA å få bilder med meget bra oppløsning av Philae. Så får vi se om den fortsatt er der. Og kanskje vil den “våkne til liv” når kometen kommer nær nok sola?

 

Og når vi først snakker om liv i universet: Noen så kanskje innslaget fra Norsk Romsenter på NRK Schrødingers Katt denne uken. Man må alltid huske å ordlegge seg presist når man snakker på radio eller TV, og jeg klarte å presisere at jeg snakket om “der ute i universet”, altså andre steder enn på Jorda. Men de som tekster TV-programmer, må selvsagt forenkle litt. Og dermed havnet følgende klassiske sitat i TV-ruta:

 

Men en ting er jeg sikker på – nemlig at det finnes intelligent liv i debattfeltet på forskning.no! 

God helg til lesere og debattanter.

 

 

 

 

Hvorfor blir noen krenket?

- En mulig betydning av ordet er at det er en ytring som oppleves som et nedrig eller sjofelt angrep på ens personlige integritet, selvforståelse og virkelighetsforståelse. Krenking er altså en subjektiv opplevelse og kan ikke defineres i absolutt forstand, men vil oppleves i ulik grad av ulike personer i ulike omstendigheter. Det gemene og nedrige i ytringen er viktig for å kunne gjøre en grenseoppgang mot andre kritiske ytringer og motforestillinger.

Jeg tror derfor ytringens form og omstendighetene omkring den, inkludert maktforhold, er avgjørende for om den blir oppfattet som krenkende eller ikke.

- Hvorfor er det så vanskelig for ikke-religiøse å forstå at muslimer blir krenket av karikaturtegningene?

Det ser ikke ut til at alle har problemer med å forstå det, snarere tvert imot. Mange forstår at muslimer blir krenket og mener man derfor skal avstå fra slike ytringer og i stedet ta i bruk mer formålstjenlige former for kritikk. Andre forstår at de blir krenket og mener det er nettopp derfor denne formen er formålstjenlig, at muslimene må ”gjennomkrenkes”, gjerne som en del av en slags oppdragelse.

- Er det slik at alle muslimer føler seg krenket av karikaturtegningene?

- Nei.

- Hva ville vært en tilsvarende krenkelse for ikke-religiøse?

- Karikaturtegningene av profeten Muhammad kan ha et politisk siktepunkt, men samtidig forsøker de å rokke ved hans autoritet som overleverer av Koranen. Denne overleveringen forstår muslimene som en guddommelig åpenbaring som har gitt og gir dem et grunnlag for å forstå Gud, verden og sin egen rolle i denne verden.

”Ikke-religiøse” er ingen enhetlig kategori med en felles autoritet av en slik eksistensiell betydning, og en nøyaktig tilsvarende krenkelse kan kanskje være vanskelig å finne. Men det er mulig å tenke seg at en ondskapsfull ytring føles som et overgrep mot ens identitet, eksistensberettigelse eller det man holder høyt og kjært, som sine barn for eksempel.

- Mener du det er riktig eller galt å trykke karikaturtegningene av profeten Muhammed nå?

- En grunn til å vise tegningene kan være i en dokumentarisk eller analytisk sammenheng. Men ved publisering vil ikke funksjonen begrenses til det dokumentariske, men både publiseringen og selve tegningene leses også som innlegg i en debatt. De får nødvendigvis en instrumentell funksjon og går inn i en lang polemisk tradisjon. Dette gjør trykkingen problematisk.

 

Kathinka Frøystad, professor i antropologi ved Universitetet i Oslo og professor II ved Universitetet i Bergen. 

- Hva er en krenkelse?

- En krenkelse er en opplevelse av å få ens innerste vesen tråkket på. Det er en følelse av å bli latterliggjort, ikke primært for det man gjør eller mener, men for det man er og det man holder for sant og verdifullt i livet.

I tillegg til å innebære en subjektiv smerte, innebærer krenkelser en fornemmelse av ondsinnet intensjon. Det er når overtramp oppleves å være gjort med hensikt at de gjør vondt og blir til krenkelser. Overtramp begått av uforvarende barn eller kulturelle noviser som en sosialantropolog på sitt første feltarbeid er det som regel lett å tilgi. Heldigvis – ellers ville jeg vært ille ute selv.

Kombinasjonen av subjektivitet og antatt intensjon gjør krenkelser til notorisk lite håndfaste, både i offentligheten og i jusen — altså i landene som fortsatt har juridisk beskyttelse mot slikt.

- Hvorfor er det så vanskelig for ikke-religiøse å forstå at muslimer blir krenket av karikaturtegningene?

- Vel, ikke er de religiøse og ikke har de vokst opp med noe avbildningsforbud. Den kristne tradisjonen som ga opphav til europeisk sekularisme, og som fortsatt preger den langt dypere enn den selv anerkjenner, har jo tvert imot en lang og rik tradisjon for å avbilde religiøse figurer.

Tenk bare på Michelangelo eller Da Vinci!

Ja, nesten enhver altertavle over hele Europa benytter avbildninger for å gjøre de besøkende i stand til å “tune” seg inn mot Bibelens hovedpersoner.

I europeisk kultur skapes identifikasjon primært gjennom kropp, ansikt og øyne, noe vi også kjenner fra hijab- og niqab-debatten. Det formløse er det vanskeligere for oss å fatte, og at noe dessuten nektes formgivning, er det nesten klin umulig for oss å forstå.

- Er følelsen av krenkelse mest kollektiv, eller er den personlig? Og føler alle i gruppa den like sterkt?

- En følelse av krenkelse er alltid personlig og ofte kollektiv i tillegg. Den er personlig fordi den rammer en rett i hjertet, på et av punktene som gir verden et fast holdepunkt. Samtidig kan den være kollektiv når den rammer holdepunkter som er delt, slik de alltid vil være når vi snakker om verdensreligioner.

Likevel er det selvsagt ikke slik at alle i en gruppe opplever krenkelser like sterkt. Noen er mer religiøse enn andre; og noen er også mer herdet i den forstand at de lenge har vært eksponert for vitsing på kryss og tvers. En trygg bakgrunn hjelper også. Antakelig er det når religiøse overtramp kommer på toppen av en vanskelig minoritetstilværelse med arbeidsledighet og langtidsstigmatisering at de oppleves som vondest.

- Hva ville vært en tilsvarende krenkelse for ikke-religiøse?

- Dette har jeg faktisk tenkt mye på de siste dagene. Hos oss har vi jo ikke mange tabuer igjen.

Det nærmeste jeg kan tenke meg er kanskje mobbing, enten det skjer på skolen, i nabolaget eller på arbeidsplassen. Mobbing innebærer nettopp en antatt intensjonell forhånelse som krenker vårt innerste vesen og svekker vår følelse av selvverd. For noen gjør mobbing så vondt at det er vanskelig å snakke om.

Den tyske filosofen Axel Honneth skriver noe sånt som at et inkluderende samfunn må bygge på minst tre nivåer av det å inkludere: i familien for å bygge selvsikkerhet, juridisk anerkjennelse for å bygge selvrespekt, og anerkjennelse i sivilsamfunnet for å bygge en bredere anerkjennelse.

Mobbing svekker således et enda dypere og mer personlig lag av selvrespekt enn det religiøse krenkelser gjør. Mobbing på grunnlag av karakteristikker man deler med andre – for eksempel rødt hår, religiøs bakgrunn – ligger kanskje nærmest her.

- Er det riktig å trykke karikaturtegningene nå?

- Jeg vil tro at sensitiviteten er mindre nå enn den var i 2005 til 2006. Jeg tror terskelen er senket for hvilke karikaturer man reagerer på. Når det er sagt, er noen av karikaturene som Charlie Hebdo fremdeles mye mer sårende og støtende for muslimer enn foreksempel de som ble trykket i Jyllandsposten.

De mener jeg at det er unødvendig å trykke, og jeg ser at medier som nå valgt å trykke karikaturer  i solidaritet, har valgt og ikke trykke akkurat disse. Det synes jeg er fint.

Jeg synes det er bra, fordi jeg mener det er viktig å ta hensyn til de mange troende muslimene som ikke er brutale terrorister.

Jeg leste nettopp at danske Jyllandsposten nå lar være å trykke karikaturer i frykt. Det synes jeg er trist. En ting er å gjøre det av respekt, men det er noe annet å gjøre det i frykt.

 

Jan Oskar Engene, førsteamanuensis i statsvitenskap ved universitetet i Bergen.

- Hva er krenkelse?

- Det er egentlig opp til den som blir krenket å definere hva krenkelse er. Og der ligger litt av problematikken, at krenkelse ikke har en objektiv definisjon. Det kommer an på hva som er viktige verdier for den enkelte. 

- Hvorfor er det så vanskelig for ikke-religiøse å forstå at muslimer blir krenket av karikaturtegningene?

- Man kan ikke generalisere og si at europeere er så ikke-religiøse at man ikke forstår det. Mange kristne føler seg også støtt av religionskarikaturer fra filmer og kunstverk. Men vi har gått over til et mer sekulært samfunn, hvor vi skiller i større grad mellom kirke og stat, også i Skandinavia.

Satiremagasinet står i en religionskritisk tradisjon som er dekket av ytringsfriheten, man har en toleranse for dem som kritiserer makten, men også andre verdier som folk holder hellig. 

- Er det slik at alle muslimer føler seg krenket av karikaturtegningene?

- Man må være forsiktig med å generalisere og tillegge hvert medlem av en gruppe synspunkter. 

- Hva ville vært en tilsvarende krenkelse for ikke-religiøse?

- Ikke-religiøse har ikke noe felles, samlet symbolsett som krenkelsen kan rette seg mot. Enkeltpersoner kan jo krenkes, da ut fra det som er den personens framtoning, standpunkt eller handlinger. Slik politikere karikeres ut fra hvordan de ser ut. 

- Mener du det er riktig eller galt å trykke karikaturtegningene av profeten Muhammed nå?

- Et argument for, er at det har nyhetsverdi å vise hva magasinet står for. Det er ingenting i veien for å trykke karikaturene igjen, slik jeg ser det.  

Jeg er ikke så sikker på at det vil provosere så mye mer om karikaturene spres mer. Det kan like godt være at luften har gått ut av ballongen. Jeg tror ikke det har samme polariserende effekt i dag, som da karikatursaken var ny for flere år siden da Jyllandsposten publiserte lignende satire. 

 

Ole Jakob Filtvedt, postdoktor i Det nye testamentet ved Det teologiske menighetsfakultet. 

- Hva er en krenkelse?

Jeg tror det er hensiktsmessig å definere krenkelse på en måte som ikke inkluderer alt man opplever som sårende eller støtende.

Kanskje går det an å si at en krenkelse er en handling som erfares som et alvorlig angrep på noe man holder såpass høyt at det oppleves som om det er en selv som rammes.

- Hvorfor er det så vanskelig for ikke-religiøse å forstå at muslimer blir krenket av karikaturtegningene?

- En ting er at man er fremmed for det å skulle forholde seg til noe som hellig. Like viktig tror jeg det er at de fleste sekulære europeere er så vant til at offentligheten oversvømmes av forsøk på å provosere, at det skal ganske mye til før man faktisk lar seg provosere.

Til sist kan det også være av betydning hvorvidt man har erfaring med å være en kontroversiell minoritet som er gjenstand for mistenksomhet og fordommer.

Jeg tror med andre ord at vi må lete etter forklaringer som ikke bare inkluderer religion, men som også tar høyde for hva slags politisk kultur man er vant med og hvilken plass man føler at man har i storsamfunnet.

- Tror du det er slik at alle muslimer føler seg krenket av karikaturtegningene?

- Nei, det skulle overraske meg. Muslimer er ulike og erfarer ting ulikt, de som alle andre.

- Hva ville vært en tilsvarende krenkelse for kristne eller ikke-religiøse?

- Jeg er faktisk ikke uten videre sikker på at tilsvarende krenkelser lar seg konstruere. For meg kan det nemlig virke som om det er noen spesifikke mekanismer som gjør seg gjeldende, knyttet til den politiske og kulturelle konteksten i Europa og møtet mellom den muslimske minoritet og majoritetssamfunnet. 

Som kristen deler jeg erfaringen av å skulle forholde seg til det hellige, og ønsket om at dette skal møtes med respekt. Samtidig kunne man kanskje si at krenkelsen av Gud i og med Jesu død på korset faktisk er en integrert og sentral del av kristen tro. Dette betyr ikke at jeg ønsker at min tro skal krenkes, eller at jeg er immun mot å bli såret. Men det innebærer like fullt at jeg har noen positive teologiske kategorier tilgjengelig for å tolke latterliggjøring av Gud og min tro. At Gud har gjort seg sårbar for krenkelser, avvisning og latterliggjøring, peker til syvende og sist mot Guds selvhengivenhet og kjærlighet – ifølge kristen tro er jo evangeliet en utstrakt hånd til nettopp de gudløse.      

- Mener du det er riktig eller galt å trykke karikaturtegningene av profeten Muhammed nå?

- Her er jeg ambivalent. Det finnes noen gode grunner til ikke å trykke tegningene. En ting er respekten for muslimer som sier at de opplever dette som en krenkelse. Enda viktigere er det kanskje at en aksjon for å trykke tegningene kan bidra til å sementere oppfatningen av at vi befinner oss i en sivilisasjonskonflikt, der noen skal overvinnes av andre.

Samtidig er det veldig sterke grunner som taler for å trykke tegningene, som solidaritet med dem som har mistet livet på grunn av sine ytringer, og ønsket om å slå ring rundt ytringsfriheten som et umistelig gode. Den viktigste motivasjonen må likevel være at bildene bidrar med substansiell og reell makt- religions-kritikk, og at de ikke bare fremstår som provokasjoner for provokasjonens egen skyld.

Samlet sett tenker jeg at aviser og tidsskrifter burde fortsette å kritisere, tulle med, karikere og utfordre alle instanser og autoriteter i samfunnet, herunder også muslimer og deres tro. I den grad dette kan gjøres på en intelligent måte ved hjelp av karikaturer av profeten Muhammed, støtter jeg dette.

Uansett er jeg sterk motstander av å forsøke å hindre krenkelser av det hellige i det offentlige rom, ved å lovregulere dette. 

 

Evelin Gerda Lindner, doktor i medisin og psykologi, tilknyttet Universitetet i Oslo.

- Hva er en krenkelse?

- Det er en følelse du får når du forventer å bli respektert, men ikke blir respektert. Det kan utfolde seg veldig forskjellig blant individer, innen ulike kulturer og  samfunnsformer.

For eksempel, under apartheidregimet i Sør-Afrika følte de hvite herrene seg krenket av det de mente var terroristen Nelson Mandela. Mandela på sin side følte seg krenket fordi han ikke fikk respekt for å være likeverdig.

- Hvorfor er det så vanskelig for ikke-religiøse å forstå at muslimer blir krenket av karikaturtegningene?

- Da vil jeg bare minne om hva vi brenner for. Ta for eksempel fotballsupportere. De føler seg ofte krenket av motstanderne, noe som av og til ender med slagsmål. Patriotisme er like relevant. Reaksjonene i Nord-Kora på den amerikanske filmen The Interview er også et eksempel på at krenkelse ikke har noe med religion per se å gjøre.

Hva kan psykologien bidra med hvis ønsket er å bli kvitt krenkelser?

- Dette er et minefelt. Du kan jo tenke deg om apartheid-regimet skulle satt Mandela i terapi i stedet for i fengsel, nettopp for at han skulle føle seg mindre ydmyket.

Psykologien spiller i så fall en farlig rolle.

Du har også det vi kan kalle ydmykelsesentreprenører. Etter 9/11-angrepet var det to psykologer som fikk millioner av dollar for å frikjenne torturmetodene som ble brukt. Landet var ydmyket, derfor følte de seg legitimert å innføre disse metodene.

I stedet burde de ha rådet USA til å ha mer is i magen.

- Hva ville vært en tilsvarende krenkelse blant ikke-muslimer eller ikke-religiøse?

- Dette har ikke så mye med religion å gjøre, men at man identifiserer seg med noe til en grad at det er umulig å tåle flere perspektiver.

- Mener du det er riktig eller galt å trykke karikaturtegningene av profeten Muhammed nå?

Jeg mener dette er et farlig spørsmål, som media har et ansvar for ikke å stille slike korttenkte spørsmål.

Det som er viktig er å bygge relasjoner først. Først da kan man ta risikoer. Men vi er ikke der nå.

Media sier at når man trykker faksimiler av karikaturtegningene så er det ikke ment å krenke noen. De argumenterer, for eksempel, med at de bare vil beskrive det som har skjedd. Hva hvis motparten mistenker at dette er bare noe de påstår, at de ikke mener det og at det ligger noe mer bak – kanskje et ønske om hevn eller å krenke?

Skal vi overleve som et globalt samfunn, må vi bygge sterkere dialoger, sterkere relasjoner først. 

App for bedre inneklima

Er det for varmt der du jobber? Er lufta tørr – eller tung og dårlig? Lukter det vondt? Er det sjenerende støy i arbeidsmiljøet? Eller er lyset for dårlig?

Svarer du ja på noen av disse spørsmålene, kan du ha glede av en nyutviklet norsk inneklima-app, ifølge ventilasjonsforsker Frode Frydenlund og mikrobiolog Elisabeth Haugen.

De to Sintef-forskerne har utviklet innholdet i appen i nært samarbeid med Norges Astma- og Allergiforbund og Vestfold fylkeskommune.

Tidlig innsirkling

– Målet er å redusere den delen av sykefraværet som skyldes dårlig inneklima på jobb, en utgiftspost som trolig veier tungt i samfunnsregnskapet.

– Appen skal gjøre det lettere for arbeidstakeren å ta tak i inneklima-problemer så tidlig som mulig, og aller helst før problemene har rukket å vokse seg store, sier Frydenlund.

Bakteppet er at dårlig inneklima kan forverre plagene til personer med astma, allergier eller annen overfølsomhet. I tillegg kan også friske personer oppleve helseplager som hodepine, luftveisirritasjon og sviende øyne av å jobbe i usunne bygg. 

Haugen supplerer:

– Appen gir deg hjelp til å gjennomføre en egenkartlegging av arbeidsplassen, i påvente av profesjonell hjelp fra driftspersonell eller andre ressurspersoner på arbeidsplassen. Kanskje får du også avdekket at det er forhold du kan bedre på egen hånd uten å tilkalle hjelp.

Skaper engasjement

Som ledd i utviklingsarbeidet, ble appen testet ut av ansatte i fylkeshuset og ved en videregående skole i Vestfold. En spørreundersøkelse viste at tre av fire testbrukere selv foretok seg noe for å løse problemet de meldte fra om.

Rundt halvparten skrev også inn forslag til forbedringer, via en direktelink mellom appen og arbeidsgiverens kvalitetsstyringssystem.

– Dette viser at mulighetene for å skape engasjement rundt inneklima og finne lokale løsninger i yrkesbygg er store, sier Frydenlund.

Ennå ikke tilgjengelig for alle

Den nyutviklede appen er integrert i kvalitetsstyringssystemet Qm+, som Vestfold fylkeskommune og en rekke andre arbeidsgivere bruker. Bruk av appen i dens første versjon, forutsetter at arbeidsgivere har dette kvalitetsstyringssystemet.

– Det er fullt mulig å gjøre en neste versjon tilgjengelig på en plattform som alle har tilgang til. Kanskje kunne dette bli en spennende studentoppgave for ungdom som er interessert i å utvikle apper, sier Frydenlund.

Når appen er koplet opp mot arbeidsgiverens kvalitetsstyringssystem, kan arbeidstakeren også få svar tilbake på smarttelefonen, nettbrett eller PC, med tilbakemelding om hva som er gjort. Via nettverktøy kan brukeren dermed følge sin egen sak.Tanken bak er at terskelen for innrapportering blir lavere når arbeidstakeren kan kontakte ansvarlig driftspersonell via appen.

Veiviser

Appen er en veiviser som forteller deg hva du bør se nærmere på, hvis du opplever deler av innemiljøet som sjenerende.

Her er noen eksempler:

For varmt? Ett av sjekkpunktene som appen gir deg, er: Opplever du lufta fra ventilasjonsristene som unormal varm? Hvis ja, blir du bedt om å forsøke følgende: Gi melding til leder. Ventilasjonsluften skal være undertemperert. Anbefalt temperatur er 18-19 grader.

Tørr luft? Ett av sjekkpunktene: Er det mulig å senke temperaturen i rommet? Hvis ja: Senk temperaturen slik at den ikke overstiger 20 grader.

Ubehagelig lukt? Ett av sjekkpunktene: Finnes det tegn på fuktskade? Hvis ja: Gi melding til leder, som bør handle raskt for å utbedre skaden.

Detektivarbeid med egenverdi

De to forskerne bak appen tror det har egenverdi at folk får sjansen til å drive litt detektivarbeid på inneklimafronten – med nettverktøy for hånden.

– Gjennom forskningen vår på inneklima, har vi vært mye ute i arbeidslivet. Vi har sett at arbeidstakere ofte er passive når det handler om eget inneklima. Mange sitter nok med en følelse av det nytter ikke å gjøre noe. Vi håper og tror at appen vil gjøre en forskjell her, sier Frydenlund.

Omskjæring øker risiko for autisme hos gutter

Forskere fra Statens Serum Institut (SSI) i Danmark mener det kan henge sammen med traumet som barn opplever når det blir omskåret, skriver Jyllands-Posten og Dagens Medisin.

– Små barn kan fullt ut registrere når noe gjør vondt. Den frykten de opplever og forbinder med smerte lagres i noen tilfeller som et traume, som senere i livet kan utvikle seg til autisme, sier overlege Morten Frisch i Statens Serum.

I undersøkelsen har forskerne fulgt alle danske gutter født i perioden 1994 til 2003. Til sammen var det 342 877 gutter. For 3347 av dem fantes det data i de danske helseregistrene som viste at de hadde blitt omskåret innen de fylte ti år. Samtidig fikk 5033 av alle guttene diagnostisert autisme.

– Det er snakk om en robust og statistisk sammenheng mellom rituell omskjæring og autisme, sier Frisch.

– Studien vår er naturligvis ikke noe entydig bevis, men resultatene er så overbevisende at det bør gi anledning til at forskere i andre land kan se om de finner en sammenheng, sier han om funnene, som blir publisert i det engelske vitenskapstidsskriftet Journal of Royal Society of Medicine fredag.

Forskningen i Storbritannia er blitt enda bedre

18. desember ble resultatene av «Research Excellence Framework (REF) 2014» publisert. Det er en evaluering av forskningen ved 154 institusjoner innen høyere utdanning i Storbritannia. Sist slik evaluering ble gjort var i 2008 under navnet «Research Assessment Exercise (RAE)».

Dimensjonen over REF 2014 er imponerende. Totalt 36 ekspertpaneler og 4 hovedpaneler med totalt 898 akademiske medlemmer og 259 brukere av forskning, var involvert i evalueringen. Institusjonene sendte inn totalt 1911 hovedbidrag som representerte 52 061 akademisk ansatte (omregnet i fulltidsstillinger- FTE), 191 150 publikasjoner for evaluering og 6974 kasuistikker om effekt (impact) av forskningen.

Forskningskvaliteten ble evaluert ut fra tre perspektiv: Output, impact, environment. «Output» ble vektlagt med 65 prosent og inkluderte tidsskriftsartikler, monografier og bokkapitler, men også resultater av design, forestillinger og utstillinger hvor det var aktuelt. Institusjonene kunne sende inn opp til fire publikasjoner/bidrag per ansatt. Disse skulle være offentliggjort i perioden januar 2008 til desember 2013.

«Impact» ble vektlagt med 20 prosent og var en beskrivelse over hvordan et bidrag hadde hatt effekt på økonomi, samfunnet, kultur, offentlig politikk eller tjeneste, helse, miljø eller livskvalitet ut over akademia. Effekten skulle beskrives på fire sider og antallet var avhengig av hvor mange ansatte som ble evaluert. Det er første gang at effekten av forskningen er evaluert på en slik måte som i REF 2014.

«Environment» ble vektlagt med 15 prosent og var en evaluering av strategi, ressurser og infrastruktur.

Ut fra vektleggingen ble det satt en hovedkarakter på en femdelt skala. Fire stjerner var verdensledende kvalitet, tre stjerner var internasjonalt fremragende kvalitet, men ikke eksepsjonelt, to stjerner var internasjonalt anerkjent kvalitet, en stjerne var nasjonalt anerkjent kvalitet og ingen stjerne innebar enda lavere kvalitet eller at bidraget ikke kunne klassifiseres.

Forskningsaktiviteten var inndelt i 36 forskjellige fagområder (units of assessment, forkortet UOA) med hvert sitt fagpanel som var utgangspunktet for evalueringen. Innen medisinsk forskning var aktuelle fagområder: klinisk medisin; folkehelse, helsetjeneste, primærhelse; helsefag, tannhelse, sykepleie, farmasi; psykologi, psykiatri, nevrovitenskap; biologi.

Resultatene av denne evalueringen viser at høyere utdanningsinstitusjoner i Storbritannia har meget høy kvalitet på forskningen sin og at kvaliteten er blitt bedre siden forrige evaluering i 2008. Av alle innsendte bidrag fikk 30 prosent fire stjerner, 46 prosent tre stjerner, 20 prosent to stjerner og bare fire prosent en eller ingen stjerne.

Resultatene viser også at fremragende forskning i Storbritannia er bredt distribuert på de ulike institusjonene. Tre fjerdedeler av institusjonene hadde minst 49 prosent av innsendte bidrag på nivå tre eller fire stjerner, og minst 10 prosent på nivå fire stjerner. En fjerdedel hadde minst 79 prosent på nivå tre eller fire stjerner, og minst 30 prosent på nivå fire stjerner.

Innen medisinsk forskning lå University of Cambridge på topp innen klinisk forskning med 58 prosent på nivå fire stjerner fulgt av University of Oxford med 53 prosent. Innen folkehelse-, helsetjeneste- og primærhelseforskning var Imperial College og University of Oxford på topp med 57 prosent på nivå fire stjerner.

Fagfellevurdering av forskningen er viktig og slike nasjonale evalueringer på institusjonsnivå gir et godt innblikk i kvaliteten av forskningen innen de ulike fagområdene. I Norge gjennomfører Forskningsrådet jevnlig fagevalueringer, men vi har aldri gjennomført en tilsvarende evaluering som dette av institusjonene i helhet.

Det blir spennende etter hvert å lese nærmere de innsendte bidragene og evalueringsrapportene fra de ulike panelene. Dette vil bli offentliggjort i løpet av januar. Vi bør helt klart lære noe av REF 2014 og la oss inspirere til å jobbe vedvarende med forskningskvaliteten. Kanskje bør vi også bli mer opptatt av å dokumentere effekten på samfunnet av den forskningsaktiviteten som gjennomføres innen universitets- og høyskolesektoren.